Tor Hammerø

Nyoppdaga musikk med John Coltrane. For millioner av musikkelskere kloden rundt kunne det ikke bli noen bedre julepresang enn akkurat det.

Det blei et kort liv og enda kortere karriere på John Coltrane (1926-67). Uansett satte han voldsomme spor etter seg og spesielt fra midten av 50-tallet til han forlot tida på grunn av leverkreft, så var han banebrytende og en inspirator for generasjoner som har fulgt etter han.

Mange ser på 1959 som Coltranes aller største år. Da spilte han inn «Giant Steps» med blant annet «Naima» – kalt opp etter hans første kone. Det var også året da Miles Davis´ «Kind of Blue» så dagens lys – med Coltrane på laget.

Seinere gikk Coltrane stadig nye veier de få åra han hadde igjen å leve – hele tida like spennende og banebrytende. Arva han etterlot seg er av det fantastiske og tidløse slaget og vil for alltid prege jazzen og jazzmusikanter kloden rundt.

Når det så dukker opp «ny» musikk med mesteren, så er det enkelt og greit høytid i heimen. I 1964, året da Coltrane var kommet til «A Love Supreme» og «Crescent», fikk Coltrane en forespørsel fra den canadiske filmskaperen Gilles Groulx – Coltrane-fantast på sin hals – om han kunne tenke seg å spille inn musikk til en film som skulle få tittelen «Le Chat dans le Sac».

Coltrane sa ja og den 24. juni var Groulx på plass i ikoniske Van Gelder Studios i New Jersey sammen med Coltrane og hans tenorsaksofon, Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano – den klassiske kvartetten med andre ord. Han fikk høre de fire spille inn kjent materiale fra slutten av 50-tallet på nytt.

Det er sjølsagt usedvanlig interessant å høre Coltrane-kvartetten anno 1964 tolke musikken fra fem år tidligere. Det er en mer moderne Coltrane som spiller to versjoner av «Naima», tre versjoner av «Village Blues», «Blue World», «Like Sonny» og «Traneing In», men fortsatt er han og bandet hans tro mot intensjonene i låtene fra noen år tidligere.

Filmen, som visstnok er å finne på you-tube nå, blei fort glemt og musikken blei aldri brukt noe annet sted på filmen. Det blei faktisk glemt at innspillinga fantes og den blei ikke gjenoppdaga før for kort tid siden.

Med en innsiktsfull coverheftetekst av Coltrane-viter Ashley Kahn, der hele historia rundt innspillinga blir fortalt, og knappe 40 minutter med musikalsk gull fra fire storheter, så er «Blue World» den perfekte julegava for tusener på tusener kloden rundt. Coltrane Lives!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Noe forteller meg at vi ikke er klar over hvilken enorm kapasitet vi har blant oss i Daniel Herskedal.  Her tar han et nytt steg og også den «klassiske» komponisten Herskedal forteller oss at han hører hjemme helt der oppe.

Det er et velkjent fenomen at det er vanskelig å oppnå den anerkjennelsen man fortjener på hjemmebane. Nå stemmer ikke det helt i tilfellet Daniel Herskedal (37) – publikum i og rundt Molde har helt siden tida med tradjazzbandet Dixi rundt årtusenskiftet satt stor pris på tubaisten, basstrompetisten, bandlederen og den originale «jazzkomponisten» Herskedal. Men her viser han oss at han er så mye mer og han viser det på et nivå som er skyhøyt. 

Internasjonalt gjennombrudd 

Med musikken fra platene «Slow Eastbound Train», «The Roc» og «Voyage» har Herskedal tatt oss med på reiser rundt om i verden gjennom sine komposisjoner. Han er en svært bereist herre og spesielt har publikum over store deler av Europa de seineste åra åpna ørene for unike uttrykk. Bare det at sjefen for London Jazz Festival, John Cumming OBE, har skrevet den innsiktsfulle teksten i omslagsheftet, sier sitt om hvilken anseelse Herskedal nyter der ute.

Sør og øst

Musikken de seineste åra har i stor grad henta sin inspirasjon fra reiser på Balkan og i Midt-Østen. Den har blitt spilt med hans eget band, men nå er det altså den klassiske komponisten som viser seg fram for første gang i stor sammenheng. Som Jan Garbarek en gang sa om sin egen nye musikk: den er akkurat som før, men helt forskjellig. Slik er det også med Herskedals musikk tolka av en utmerka kammertrio med Gro Merete Hjertvik på piano, Elin Torp Meland på obo og engelsk horn og Kjell Magne Robak på cello.    

Ramallah, Palestina

Musikken er tilegna folket i byen Ramallah i Palestina og det høres at Herskedal har vært der og henta inspirasjon. Vi snakker om et stolt, men hardt prøvet folk – et folk tydeligvis Herskedal har lært seg å sette pris på. Det er likevel ikke noen politisk plate – det er vakker og sterk musikk skrevet av en komponist som har tatt enda noen steg og som blir framført av musikanter som har skjønt Herskedals intensjoner til fulle. 

Potensialet til Daniel Herskedal har det aldri vært noen tvil om. Med dette steget er han i ferd med å etablere seg helt der oppe også som klassisk komponist. 

Remy Le Boeuf sier du? Da er vi minst to, for jeg har heller ikke hørt om den amerikanske altsaksofonisten og komponisten før postmannen på forbilledlig vis gjorde jobben sin og sørga for at Le Boeufs debutskive dumpa ned i postkassa.

Sjøl om «Light as a Word» er Remy Le Boeuf (33) sin debutskive under eget navn, så er det på ingen måte første gang han gir lyd fra seg. Sammen med tvillingbroren og pianisten Pascal – gutta fra California må vel nesten ha noen franske røtter et sted – har han gitt ut fire skiver under navnet Le Boeuf Brothers. Nå syntes han det var på tide å gjøre noe på egne bein og med fasit i hånd er det absolutt ingen grunn til å være uenig i det.

Le Boeuf har skrevet alle de 12 låtene og med sin usedvanlig vakre melodiske åre tar han oss inn i et musikalsk landskap med røtter i både amerikansk og europeisk jazz anno vår tid.

Med et hipt band satt sammen av venner han har jobba mye med seineste åra som gitaristen Charles Altura, bassisten Matt Brewer, trommeslageren Peter Kronreif, tangentisten Aaron Parks og tenorsaksofonisten Walter Smith III, så gir Le Boeuf oss herlig, lettfattelig, men samtidig utfordrende musikk som det er lett å få et forhold til.

Le Boeuf tar med seg store deler av den moderne jazzhistoria inn i musikken sin. Han har ikke helt gitt slipp på sin eneggede tvillingbror heller – Pascal er med som co-produsent og de forenes åpenbart i ønsket om å skape vakker musikk med tyngde og så skal det swinge .

Bandet består av noen av New Yorks hippeste herrer på god vei opp i elitesjiktet. De stortrives tydeligvis i selskap med Le Boeuf, musikken og utfordringene hans. Det er det så avgjort mulig å skjønne. Det er bare å ta i mot invitasjonen til Remy Le Boeuf og hans ekte musikk. Du vil neppe angre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Taylor, Eric og Ulf Wakenius – hvert for seg strålende gitarister. I diverse konstellasjoner skapte de magi i like magiske Bangkok.

Ulf Wakenius har jeg hatt gleden av å høre live en rekke ganger. Han er gitaristen som fikser alt, kan alt og som gjør det med en livsbejaenhet og ustoppelighet som er unik. Martin Taylor, som Dronning Elizabeth fullt forståelig har gitt hederstittelen Order of the British Empire, og sønn Eric Wakenius måtte jeg altså helt til Bangkok for å møte live. Det var på alle måter verdt det.

Far og sønn Wakenius har gitt ut ei sjarmerende duoplate sammen, tror det eller ei så heter den «Father & Son», og at de to har noe helt spesielt sammen tok det bare noen få takter å slå fast. De har garantert spilt sammen helt siden Eric, som nå er bosatt i Bangkok, var i stand til å holde fingrene på de rette strengene og empatien mellom de to bare strømmet ut i lokalet.

Det er ingen tvil om hvem som er pater familias, men Eric står absolutt ikke med lua i hånda han heller. Vi snakker virtuositet og musikalitet av klasse og de ga oss blant annet musikken fra filmen «Mo´ Better Blues», Stevie Wonders «Wish», «Blame it on My Youth» med Eric på vokal og en herlig versjon av «Birdland».

Den svært så utadvendte Martin Taylor OBE (63) bekrefta i løpet av sitt solosett hvilken fantastisk musikalsk personlighet vi har med å gjøre. Med sin vakre og utrolig varme tone i gitaren ga han oss låter som «Two for the Road» og Carpenters-klassikeren «I Won´t Last a Day without You». Herlig!

Gitarfesten blei avslutta med Taylor og Wakenius på duo med Eric  som gjest etter hvert. Her blei vi bydd på så mye musikalsk ekvilibrisme, varme og humor via James Ingrams «Just Once», en Billy Taylor-klassiker, en musikalsk togtur, en tur til Karibia og «Route 66», at innboksen var full og vel så det.

En kveld i Bangkok er alltid magisk. Disse tre herrene gjorde den uforglemmelig.

Martin Taylor OBE – Ulf Wakenius – Eric Wakenius

Ballroom Westin Grande Sukhumvit Hotel – 18.11.2019

Hadde man for noen år siden sagt at mulighetene for at en viktig del av norsk jazz´ framtid skulle komme fra Stanghelle, Ågotnes og Håvik, så hadde det nok blitt møtt med en viss skepsis. Briotrio har tenkt å gjøre noe med det.

Det var liksom opplest og vedtatt at jazzmusikere skulle komme fra de store byene – sånn var det bare – inntil blant annet jazzlinja i Trondheim og andre utdanningsinstitusjoner var med på å gjøre noe med det. Heldigvis.

Det sier en del om den voldsomme utviklinga norsk jazz har opplevd siden de fire store åpna dørene på 60-tallet. Nå er både kvaliteten og kvantiteten enorm og innen de fleste sjangre og fra hvor som helst i landet kommer de altså opp til overflata.

Den eneste i Briotrio jeg kjenner fra før er pianisten Ingrid Øygard Steinkopf. Etter studier på jazzlinja er hun en sentral skikkelse i Trondheims jazzliv der hun blant annet har tatt initiativ til og leder et kvinnestorband: Starlight Big Band.Tøft!

Her er hun hovedkomponist med fem av de ni låtene – de to andre har skrevet resten. Store deler av repertoaret befinner seg i et lunt, melodisk og reflekterende leie, men fra tid til annen sprekker det hele opp som på avslutningslåta «Hoks å lås døra». Det er også en av tre låter der det er vokale bidrag – morsomme sådanne.

Som ekstra gjest dukker også denne svært talentfulle munnspilleren Sondre Ferstad opp på tre av spora. Der snakker vi talent i superklassen.

Briotrio forteller oss om dyktige unge musikanter på god vei til seg sjøl. Grunnsteinen er lagt og det er svært mye å bygge videre på. Jeg lover å følge dem med argusører i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det tyske storselskapet ECM fyller 50 år og de norske bidragene har vært store og mange fra første dag. Med disse to utgivelsene får vi gode prov på at slik er det heldigvis fortsatt.

Den engelske pianisten og kirkeorganisten Kit Downes (33) har vi tidligere stiftet bekjentskap med gjennom samarbeid med Thomas Strønens Time Is a Blind Guide-band og vis soloskiva «Obsidian» som kom på ECM i fjor. Her kommer oppfølgeren og det er mer av det samme, men helt forskjellig.

Downes er en del av den flotte generasjonen engelske jazzmusikere som har fulgt i fotspora til blant andre Django Bates – ei ledestjerne han også har spilt med.

Musikken her, som han med et par små unntak har skrevet sjøl, er spilt inn i kirker i Huddersfield og Snape i England for et år siden. Den forteller oss om en helt spesiell tangentist og en svært spennende komponist med et unikt uttrykk.

Med seg, i forskjellige konstellasjoner, har han tenorsaksofonisten Tom Challenger, som han har samarbeida med i en årrekke, Lucy Railton – som også Strønen har jobba med – på cello, Sebastian Rochford på trommer og vår egen Stian Westerhus med sine helt spesielle fargeleggeregenskaper på gitar.

Det er ei var, inderlig og nesten sakral stemning over musikken – ei stemning perfekt egna til å la den store ro senke seg. De som ser for seg den «høyrøsta» Westerhus må leite andre steder. Han har nemlig på alle slags vis skjønt hvor Downes har ønska at musikken skulle ta veien – en vei som er både sterk, utfordrende, søkende, annerledes og vakker.

Det er to år siden et større publikum skjønte at det polsk/norske bandet Maciej Obara Quartet hadde noe eget å melde. Bare det at de hadde blitt «plukka» opp av ECM og fikk gitt ut sin debutskive, «Unloved» der, var en mer enn solid indikasjon.

Bandleder og låtleverandør Maciej Obara på altsaksofon og og pianisten Dominik Wania var nye bekjentskaper for meg før «Unloved», men med reisefølge av Gard Nilssen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, så mer enn ante jeg at her var det noe spesielt i emning.

Nå er altså oppfølgeren her og etter å ha hørt kvartetten live under ECM-festivalen på Victoria i Oslo for noen måneder siden, med svenskene Petter Eldh og Jon Fält som vikarer for våre menn, så var forventningene store til «Three Crowns», innspilt i Frankrike i mars i år.

Kvartetten har spilt rundt 200 konserter kloden rundt de seineste åra og det er et uhyre samspilt ensemble vi får møte. Musikken hører hjemme i en tradisjon etter blant andre Tomasz Stanko – den er melodisk, utfordrende, ofte melankolsk og hele tida vakker og med mye temperament i seg.

De fire møttes i forbindelse med at unge jazztalent fra store deler av Europa blei invitert til å skape musikk sammen. Kjemien mellom de fire var på plass fra første øyeblikk og med «Three Crowns» bekrefter de at de har tatt ytterligere steg i retning seg sjøl.

Plata er produsert av Steve Lake, mens Downes´ skive er produsert av Sun Chung. Det forteller oss at ECM-ideologien er på plass sjøl om Manfred Eicher ikke er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Linda Kvam hører hjemme i kategorien artist jeg har hørt om i en årrekke, men som jeg aldri har hatt noe nært forhold til. Nå var det på høy tid å få gjort noe med det.

Vokalisten og singer/songwriteren Linda Kvam (47) fra Tønsberg har vaka i vannskorpa i flere tiår. Ryktene om hennes heftige liveopptredener der det ikke blir spart på noe som helst, har vært mange og udelt positive – Frode Alnæs er en av mange som har latt seg begeistre.

Via hennes tredje skive under eget navn – den første kom allerede i 1998 – har vi nå blitt «venner» for livet. Det skinner nemlig gjennom så tydelig som vel tenkelig at Kvam mener djupt og inderlig det hun holder på med.

Hun har skrevet alt av tekster og musikk, med assistanse fra Martin Hagfors på ei låt, og vi befinner oss i et livsbejaende americanalandskap der både blues, country og rock er viktige ingredienser.

Kvam skriver mye om ærlighet og kjærlighet og hun gjør det et godt stykke utenfor klisjeordboka de aller fleste kollegene hennes benytter seg av. Det virker som om hun skriver og synger om et levd liv og hun gjør det med overbevisning. Skal jeg sette fingeren på noe, er det at alle låtene ikke er like minneverdige.

Når hun så har med seg et mer enn habilt band der en av norsk musikks tro, usedvanlig dyktige og alt for underkjente tjenere, Terje Johannessen, både har produsert og spiller et utall instrumenter og korer, så har «Between a Rock and a Hard Place» blitt nok en påminnelse om at ute der finnes det store talenter som i for liten grad får den oppmerksomheten de fortjener. Linda Kvam, som fra tid til annen minner meg om Rebekka Bakken i uttrykket, skal i alle fall få mye oppmerksomhet fra meg i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

De som har hatt gleden av å oppleve trombonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Magnus Murphy Joelson i ymse settinger de seineste åra, har forhåpentligvis kjent på at her har vi med et spesielt talent å gjøre.

Om det er i band som BenReddik eller i egne band i format fra kvintett til storband – med mange varianter inn i mellom også – eller som arrangør for KORK og Danmark Radios Big Band, så har 28-åringen fra Sandefjord vist oss at han har helt spesielle kvaliteter – spesielt for å være så ung. Det må ikke misforstås dit hen at jeg mener at unge musikktalenter ikke kan vise storhet tidlig, men det kreves mye modenhet for å gjøre det i så store sammenhenger som Murphy Joelson ofte foretrekker å jobbe med.

Med «Skandinavia» får vi nok et prov på at talentet fortsetter å vokse. Murphy Joelson har studert både i Stavanger og Oslo, samt hatt studieavstikkere til både Göteborg og København, og med dette visittkortet tar han oss med på hele reisa – tolka musikalsk må vite.

Magnus Murphy Joelson må du ha i radiostudio på Tor de Jazz så snart du kan, mente hans mentor på Musikkhøgskolen, Helge Sunde. Det var nok både trombonisten og arrangøren Sunde som kom med det tipset. Uansett så takka og bukka jeg – noe jeg neppe gjorde, i alle fall ikke bukka – og det førte til et hyggelig møte med både mennesket og musikeren Murphy Joelson.

Her møter vi han igjen med en oktett bestående av Øyvind Gjelsten Dale på piano, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Alexander Hoholm på bass, Karl Hjalmar Nyberg på altsaksofon og bassklarinett, Rastko Obradovic på tenorsaksofon, Tina Lægreid Olsen på baryton- og bassaksofon og Øystein Aarnes Vik på trommer – flere av de nye, mer enn lovende stemmene som har kommet ut fra utdanningsinstitusjoner over hele landet i det siste. I tillegg bidrar også BenReddik-kollega Siril Malmedal Hauge med si stemme og som plystrer (?) på ei låt: «Skal vi gå til Kallebäck?»

Nok en gang blir jeg voldsomt imponert over både komponisten og ikke minst arrangøren Murphy Joelson. At han har lært mye av mentor Sunde er det all grunn til å være stolt av, men jeg vil også tro at for eksempel Maria Schneider er en åpenbar inspirasjonskilde. Da er det vel mulig å skjønne i hvilke univers vi beveger oss i. Når så det solistiske rund baut holder meget bra klasse, så har «Skandinavia» blitt noe av det mest spennende som har kommet ut  fra «ung norsk jazz» i det siste. Det er melodisk sterkt, det er spennende, det er åpent og fritt, det er individuelt og kollektivt utforskende, det swinger – «Skandinavia» er alt dette og mere til.

Da er altså advarselen gitt – og vi snakker ikke gult kort: Magnus Murphy Joelson må følges nøye fra nå av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brian Krock anyone? Jeg har mine tvil om veldig mange hender gikk opp i lufta når navnet blei nevnt. Mine hender blei i alle fall holdt i ro, men fra nå av skal jeg følge godt med når navnet blir nevnt.

Ett av de store privilegiene ved å være på mottakersida når det gjelder musikk og få muligheten til å mene noe om den, er at avsendere fra store deler av kloden etter hvert blir oppmerksom på hva man holder på med og dermed spør etter adressa. På det viset tilflyter det undertegnede musikk med en rekke artister jeg ellers aldri ville hørt om eller hørt. Altsaksofonisten, klarinettisten og bassklarinettisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Brian Krock hører hjemme i den kategorien.

30 år unge Krock har slått seg ned i den mest spennende og den vanskeligste byen å slå gjennom i på kloden, New York. Etter studier på Manhattan School of Music, har Krock som opprinnelig kommer fra Chicago, tatt stadig nye steg og viste seg frem for vel et år siden med sitt storband Big Heart Machine som debuterte med skive under samme navn.

Med i sin kvartett Liddle – som også er tittelen på skiva – er kjernen fra storbandet: trommeslageren Nathan Ellman-Bell, den finske gitaristen Olli Hirvonen, som også har bosatt seg i NY, og bassisten Marty Kenney. Ekstra gjester er den irske elbassisten Simon Jermyn og tangentisten Matt Mitchell.

Krock har skrevet det aller meste av materialet. Hirvonen og Anthony Braxton, en stor inspirasjonskilde for Krock, har i tillegg bidratt med ei låt hver.

Bandet har jobba mye sammen og hatt fast jobb månedlig på klubb i NY. Musikken, som varierer fra den strengt noterte til det åpne, løse og ganske så abstrakte, fører oss inn i nye og spennende landskap som Krock og Liddle skal ha all ære for å ha initiert og skapt.

Vi har med fire til seks musikanter å gjøre som alle hører hjemme på et meget høyt nivå. De har sammen funnet fram til et eget uttrykk basert på historia sjølsagt og Brian Krock er så avgjort en instrumentalist og ikke minst komponist som skal følges i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Superlaget med svenskene Lars Danielsson og Nils Landgren og tyskerne Wolfgang Haffner og Michael Wollny og ikke minst en legendarisk konsert med like legendariske e.s.t. gir oss et flott innsyn i det beste av «svensk» jazz.

Det er bare vel et halvt år siden debutskiva til 4 Wheel Drive, bestående av Lars Danielsson på bass og cello, Wolfgang Haffner på trommer, Nils Landgren på trombone og vokal og Michael Wollny på piano, så dagens lys. Det tok kun svært kort tid å skjønne tar her hadde vi med et lag i toppklasse å gjøre.

Siden innspillinga blei gjort har de turnert kraftig. Bandet har utvikla seg og på slutten av vårturneen ville de dokumentere hvor de hadde kommet. Det har ført til at vi får bli med på en konsert i Stuttgart den 19. april – den siste på vårturneen.

Nok en gang møter vi kvartetten der alle bidrar med egne låter. Samtidig får vi hippe tolkninger av kjente Genesis- og Sting-sanger. All fire er jo stjerner i seg sjøl, men her drar de lasset sammen – her er det ingen som har behov for å stjele rampelyset på bekostning av de tre andre. Alle vet de har noe å melde og de gjør det uten å virke brautende. 4 Wheel Drive har det enkelt og greit hyggelig med hverandre – og oss.

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., eksisterte fra 1993 til Svensson gikk bort i en dykkeulykke i 2008. De hadde etablert seg som et av de mest innovative og spennende ensemblene på verdensbasis, i et grenseland de skapte sjøl.

Det musikalske og personlige vennskapet var av det unike slaget der alle tre spilte like viktige roller. Musikken har evighetens stempel på seg, og den lever sitt tidløse liv.

Nå har «noen» funnet frem en konsert som mange av de involverte mente var en av trioens aller beste – den 10. oktober 2001 i Göteborg Konserthus. Jeg har ingen som helst grunn til å protestere på det.

Jeg har sjølsagt ikke hørt mer enn en brøkdel av konsertene til denne legendariske  trioen, men uansett er det greit å slå fast at denne Göteborg-kvelden så avgjort var av de store. Du verden for et band – du verden for en kveld.

Til sammen er dette en solid manifestasjon på hva kremen av moderne svensk jazz har vært og er. Heftig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.