Tor Hammerø

De som har hatt gleden av å følge Anders Lønne Grønseths karriere gjennom godt og vel to tiår, har opplevd en musiker og kunstner i kontinuerlig utvikling og med ei veldig tydelig retning i sitt kunstnerskap. Årets “Inner View” er nok et strålende eksempel på det.

Jeg tror faktisk at jeg har hatt ørene borti det aller meste Anders Lønne Grønseth (44) har delt med oss siden begynnelsen av årtusenet. Fra kollektivet Sphinx, med studierøtter i Leeds, via flere andre meldeposter til det nye og svært spennende bandet Multiverse meldte seg til innsats i 2019. Uten unntak har Lønne Grønseth som multisaksofonist – også på en sjelden straight altsaksofon – og klarinettist, komponist og bandleder, fortalt oss at han er ei totalt kompromissløs, original og søkende musikalsk sjel som alltid finner noe nytt.

Nok en gang har Lønne Grønseth forska videre i det spennende landskapet som kalles det bitonale skala-systemet. For å uttrykke det «enkelt» så betyr det at alt materialet kombinerer to skalaer. Vanskelig tilgjengelig? Nei, på ingen måte, men utfordrende og spennende er det både for de som spiller Lønne Grønseths komposisjoner og for oss som blir invitert med på reisa.

Annonsørinnhold

Klar for stranden? Her er årets lekreste badetøy

Jovisst har Lønne Grønseth og Multiverse, som hele tida har bestått og fortsatt består av Espen Berg på piano, Audun Ellingsen på bass, Hayden Powell på trompet og islandske Einar Scheving på trommer og for anledninga forsterka med David Skinner på pianet og clavinet, fortsatt med utstakinga av den høyst unike kursen. På fjorårets «Outer View» hadde Lønne Grønseth invitert de andre musikantene til å skrive for bandet, men med de samme forutsetningene som da han hadde kommet opp med den bitonale ideen.

Nå har Lønne Grønseth skrevet all musikken og det likner på to suiter og to enkeltstående komposisjoner. Jazzelementet er sjølsagt veldig sentralt hele veien med så fremragende solister involvert, men klassisk modernisme med Ravel og Messiaen som referanser samt impulser fra indisk musikk og fra toneganger det er mulig å kjenne igjen fra Midt-Østen, er også blant ingrediensene i dette unike brygget.

Til sammen har Anders Lønne Grønseth og hans utvida Multiverse skapt nok et nytt, spennende og originalt kapittel på sin ferd mot seg sjøl. Like fascinerende som tidligere, men ganske så annerledes.

Det unge norske jazzmiljøet har heldigvis fått en rekke impulser fra svensker som har flytta til kjempers fødeland for å utvide sin horisont. Trioen We Are er et strålende eksempel på samarbeid mellom mer enn lovende svorske musikanter.

For knappe tre år siden møtte jeg bandet We Are for første gang med debutplata deres. Bassist Aaron Mandelmann, saksofonist og tangentør Karl Hjalmar Nyberg og trommeslager Axel Skalstad- to svensker og en nordmann med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – hadde funnet hverandre i et svært spennende univers der det blei henta hemningsløst fra en rekke kilder.

Nå følger de opp på et vis i samme bredspektra univers der rock, impro, jazz og andre herligheter går opp i en større enhet. Det låter stadig tøffere av de tre etter som de har fått enda mer tid på seg til å finne frem til seg sjøl.

Annonsørinnhold

Løpesko og joggesko: De råeste produktnyhetene til han og henne

Jazzlinjas avtroppende leder, Erling Aksdal, har ved flere anledninger understreka linjas filosofi om at studentene skal finne seg sjøl – ikke at det skal være et strengt pensum eller retning de skal følge. Dette er We Are nok et fremragende eksempel på i praksis.

Musikken er unnfanga kollektivt. De er åpenbart enig om retning og uttrykk og at her er det meste lov og til sammen har de altså endt opp med et urheftig uttrykk som ikke kan sammenliknes med noe annet.

Vi har med tre strålende unge musikanter å gjøre som har markert seg kraftig i sammenhenger som Megalodon Collective, Krokofant, Eberson og Trondheim Jazzorkester, men som her altså har funnet sammen til et nytt, lite og særdeles spennende univers som kan snakke både til rocke- og jazzfolket – eller alle med åpne ører og andre sanser på vidt gap.

Livet er slik skrudd sammen at man trenger påfyll av forskjellig temperatur og tyngde til diverse perioder. Hvis man er der at behovet er av det slaget at man trenger noe lett, lyst og livsbejaende så kan saksofonisten og fløytisten Michael Blake absolutt bidra.

Fra de fleste verdenshjørner og gjerne via agenter som gjør sitt ytterste for å selge inn nye produksjoner og artister, så dukker det opp stadig ny musikk med artister jeg ofte ikke har støtt på før.

Den canadiske, men New York-bosatte Michael Blake (59), hører hjemme i den kategorien. Møtet med hans vakre musikk og flotte trupp Chroma Novo – ny farge – frista så avgjort til flere møter med Blake & Co.

Annonsørinnhold

Gjør uteplassen sommerklar

15 album med Blakes signatur på har gått meg hus forbi i hans lange karriere. Her møter vi mannen som blant annet har jobba med Lounge Lizards og Jazz Composers Collective i et kollektiv med ei spesiell og spennende besetning.

Fra Brasil møter vi de to perkusjonistene Rogerio Boccato og Mauro Refosco og gitaristen Guilherme Monteiro og fra det nordamerikanske kontinentet bassisten Michael Bates, cellisten Christopher Hoffmann og fiolinisten, rabecaisten og gonjisten (hva nå enn det måtte være) Skye Steele. Fire strykeinstrumenter, to perkusjonister og med Blake på både sopran- og tenorsaksofon samt fløyte, fører til et høyst unikt lydlandskap – et landskap som kler Blakes utadvendte og livsbejaende budskap på et flott vis.

Blake, som hyller sin nylig avdøde og tydeligvis sprudlende mor med denne musikken, har tatt ingredienser fra brasiliansk musikk, americana og moderne, melodisk jazz og laga en herlig, frisk og annerledes gumbo av det.

«Dance of the Mystic Bliss» er musikk til å bli glad av. Det skader ikke, kjenner jeg.

De to forrige møtene med Skarbø Skulekorps har vært intet mindre enn en fest – to for å være helt korrekt. Den vanskelige tredjerunden har vist seg å bli nok ei festforestilling.

En av Strandas store sønner – det er jo vanvittig mange å velge mellom, som alle vet – Øyvind Skarbø har, med republikken Bergen som base, de seineste par tiåra vist seg å være en av de aller mest spennende entreprenørene i norsk jazz.

Med en totalt kompromissløs tilnærmingsmåte til det å sette sine visjoner ut i livet, har trommeslager, komponist og bandleder Skarbø (41) skapt opp til flere univers som det har vært stor stas å avlegge besøk. Det spørs om ikke hans Skulekorps både har vært og er det aller mest spennende.

Annonsørinnhold

5 gode grunner til å skaffe seg en luftfukter

Unnfangelsen fant sted i 2019 og med en tanke – sikkert flere tanker faktisk – om å fusjonere både korpsmusikk, avantgarde, impro, fusion og gudene vet hva, så har korpset inntatt scener så forskjellige som jazzfestivaler, Lindmo på NRK og Øya-festivalen. Noe, eller ganske mye faktisk, forteller meg at etterspørselen ikke kommer til å bli noe særlig mindre etter at «Innesko» har sett dagens lys.

Skarbø har skrevet ni låter med et spenn som er voldsomt. Det hele begynner med «Miami» som minner om akkurat det – fusion fra 80-tallet med Signe Emmeluths usedvanlig stilriktige altsaksofon. Seinere blir det en gumbo med låter på under minuttet til «Lat-Lo» på hele 5.55 der Skarbøs gamle venn Mari Kvien Brunvoll debuterer som gjest med si umiskjennelige røyst og på Molde-dialekt, må vite. Det kan ingen bruke mot verken Skarbø eller Kvien Brunvoll. Tøft og annerledes – som alt annet underveis.

Når korpset eller truppen ellers består av Ivar Grydeland på gitar og pedal steel, Eirik Hegdal på klarinett, C-melodi saksofon og vibrafon, Chris Holm på bass og synth, Erik Johannessen på trombone og elektronikk og Stian Omenås på trompet og synth, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at vi blir invitert til en fest som låter annerledes enn det meste – alt, for å være korrekt – som har vederfares eders sinn og sanseapparat. Tøft – veldig tøft er det!

Gitaristen Jacob Young dukker heldigvis opp med jevne mellomrom i diverse konstellasjoner. Mye forteller meg at med denne utsøkte trioen har han gitt oss sitt flotteste visittkort.

Jacob Young (52) har liksom vært der i mange tiår både som gitarist, komponist og bandleder. Til tross for at sjølvaste Manfred Eicher og ECM har hatt trua på han og gitt ut tre plater med han som sjef før denne, så har likevel det store gjennombruddet latt vente på seg. Hvorfor? Tja, si det.

Kan det komme nå? Sjølsagt umulig å si, men kvaliteten skal det i alle fall ikke stå på. En av grunnene til at jeg er i tvil er at denne glitrende trioen ikke er noe «working band» og heller ikke har noen planer om å bli det, hvis jeg har skjønt det riktig.

Annonsørinnhold

Klar for stranden? Her er årets lekreste badetøy

Young og bassist, av slaget usedvanlig smakfull, Mats Eilertsen har spilt sammen ved en rekke anledninger opp gjennom åra. Det er det svært gode grunner for. Begge herrene har tilegna store og varme toner i horna sine – noe som kler begge utmerket.

Når de så tenkte seg grundig om når det gjaldt hvem de skulle invitere med seg på trommer til den første trioinnspillinga til Young, så falt heldigvis valget på the one and only Audun Kleive – en lyttende musikant extraordinaire som alltid setter sitt umiskjennelige bumerke på alle musikalske konstellasjoner han dukker opp i. For et lykketreff – ikke overraskende – det skulle vise seg å være.

Jacob Young, som var elev av sjølvaste Jim Hall under studietida i New York, noe som kan gjenkjennes i smakfullheten i spillet hans, har skrevet ni nydelige melodiske utgangspunkt som de tre storkoser seg med i ymse termpi.

Det er en varme, inderlighet og finstemthet i det de tre skapte i Klokkereint Studio i jazzmetropolen Hunndalen ved Gjøvik for vel to år siden, som for meg kanskje er det fineste Jacob Young noen gang har gitt oss. Hvorfor denne trioen ikke fortsetter på fast basis er vanskelig å begripe, men akkurat derfor er det i alle fall fantastisk å ha «Eventually» å hygge seg med når det enn måtte passe. Vakkert, er det!

Jeg blir ofte overraska over det som kommer i postkassa og ut av høyttalerne. Likevel sjelden i så stor grad som gjennom hyllesten av den legendariske japanske hopperen Noriaki Kasai fra poeten Endre Ruset, pianisten Jon Balke og trompeteren Stian Omenås.

Utgangspunktet for denne hyllesten er fascinasjonen Molde-poeten Endre Ruset, som mange av oss, har hatt for unikumet Kasai som, i en alder av 50 år, heldigvis fortsatt ikke har vett til å legge opp. Det førte til at han skreiv ei diktsamling, «Noriaki», som kom ut i 2017.

Hopp-poesi har den blitt kalt – den kan gjerne kalles hopp-haiku også, siden japanske Kasai spiller hovedrolla her. Dikta i seg sjøl og resitasjonen til Ruset fortjener begge flotte stilkarakterer – hvor tror du for eksempel Noriaki landa på bryllupsnatta? Det var ikke på k-punktet, kan jeg love.

Annonsørinnhold

Klar for stranden? Her er årets lekreste badetøy

Ruset og trompeter Omenås, som også trakterer perkusjon, glassbolle, harmonikum – hva nå enn det er, klokkespill og ymse annet, har samarbeida siden 2014 med dette prosjektet og at de har funnet en flott balanse i svevet, hersker det absolutt ingen tvil om.

Ruset skjærer inn til beinet – her er det ikke et eneste overflødig ord, slik det skal være i hopp-haiku. Dessuten sørges det for at det er masse luft og rom slik at både dikta og musikken får puste og leve. Han kan sin hoppsport og han er flott lyriker – det blir ofte kleint når «utenforstående» beveger seg inn i sportens verden, men det gjør det på ingen måte her. Omenås har jeg hørt ved flerre anledninger og her fortsetter han å ta nye lange og stilsikre hopp i retning seg sjøl.

Når de to så har invitert med seg pianist i særklasse, klangmester Jon Balke, til å omkranse, løfte frem og forsterke budskapet på et vis kun han, så har dette blitt en høyst unik og spennende seanse med en strålende utgang og et perfekt nedslag. Her er det ikke mye jamsides (jamsis) nedslag, nei!

Sir Richard Rodney Bennett var et ikon, Claire Martin er en strålende vokalist og Scott Dunn er en fremragende arrangør og dirigent. Til sammen må jo det bli noe for seg sjøl? Det har det da også blitt.

For et stor publikum verden rundt var Sir Richard Rodney Bennett (1936-2012) mest kjent som komponist for film og tv og konsertmusikk. Engelsk av fødsel, men han flytta til New York i 1979 og blei der værende til han forlot tida.

Det som ikke er fullt så kjent er at Bennett også var en meget bra jazzpianist, sanger og låtsnekrer. Det elska han å vise frem på små klubber både i New York og i London og i løpet av sin karriere blei han god venn med både amerikanske Scott Dunn og engelske Claire Martin. Det er også grunnen til at de ønska å hylle sin gode venn med dette albumet.

Annonsørinnhold

Gjør uteplassen sommerklar

Dunn har skrevet fantastiske arrangement for The Royal Philharmonic Orchestra og leder det verdensberømte orkesteret slik jeg er trygg på at Bennett ville ha applaudert. Repertoaret er enten sanger skrevet av Bennett eller kjente standardlåter som han elska å spille.

Claire Martin, som sang mye med Bennett, stortrives i dette varme, stilige og usedvanlig smakfulle landskapet. Hvorfor hun blei kåra til OBE av dronning Elizabeth for sin innsats for jazzen, er veldig lett å forstå. Du verden for ei stemme, for en innlevelse og for et uttrykk! Når så det hele blir innramma av en framifrå engelsk jazzkvartett med pianisten Rob Barron og flygelhornisten Ryanair Quigley i spissen, så har dette blitt akkurat en så flott hyllest som Sir Richard Rodney Bennett fortjener.

Hyllesten blir på et inderlig vis avslutta med at Dunn overtar pianoet og spiller to duetter med Martin. Det skader heller ikke på noen måte. Nydelig!

Aldri hørt om bassisten og vokalisten Terje Støldal? Da er vi minst to, men veldig mye kan tyde på at du har hørt han. Han har nemlig med spilt med «alle», men nå synes han det var på høy tid å ta et skritt lenger frem.

I en alder av 58 unge år så er det faktisk på høy tid å debutere – hvis man overhodet skal gjøre det. Etter å ha spilt med Jahn Teigen, Lars Martin Myhre, Henning Kvitnes, Hilde Heltberg, Rita Eriksen, Frode Alnæs og mange, mange andre, vokste åpenbart ønsket frem for å fortelle allmuen hvem han er uten andres støttehjul.

Det gjør rockeren Støldal, med solide røtter i countryuniverset og med jazzimpulser fra flere av de medsammensvorne, på et høyst personlig og inderlig vis.

Annonsørinnhold

Det heteste sexleketøyet nå

Støldal er en fin og nedpå betrakter som med sin ekte, men ikke store stemme, løfter frem ni egne låter og tekster. Han er åpenbart en voksen herre som har tenkt sine tanker underveis og som formidler dem på et personlig vis.

Når han så har fått utmerka hjelp av et kremlag jazzmusikere fra begge sider av Oslo-fjorden med multiinstrumentalisten Terje Johannesen i spissen, også som co-produsent, samt blant andre Terje Norum, Erlend Gjerde, Jon Kirkebø Rosslund og Eivind Kløverød, så ligger det i korta at det musikalske reisefølget er av det upperste slaget, som kanskje Knut Borge ville ha sagt det.

Alt er ikke like minneverdig og originalt, men Terje Støldal har så definitivt brukt tida frem mot debuten på et unikt vis. Velkommen skal han være.

Den canadiske vokalisten og pianisten Laila Biali har ved flere anledninger vist at hun er og har ei stemme som det er hyggelig å tilbringe tid sammen med. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Laila Biali (42) har med den sjøltitulerte debuten “Laila Biali” for fem år siden og med oppfølgeren “Out of Dust” i 2020, fortalt oss at Canada har mye mer enn Diana Krall å by på når det gjelder vokal- og piano-uttrykk.

Med «Your Requests» får vi møte en ny versjon av Biali. På de to tidligere nevnte var det nemlig hennes egne låter som stod i sentrum, men som tittelen mer enn antyder her så er det en skikkelig ønskekonsert det dreier seg om.

Annonsørinnhold

Gjør uteplassen sommerklar

Biali har nemlig gått ut til sine sosiale medie-venner og spurt dem om hvilke låter de ønska at hun skulle ta for seg. Det raste inn forslag i bøtter og spann – 150 låter kom det faktisk inn forslag på. Biali fant det kanskje i meste laget å gi seg i kast med alle og det er jo fullt forståelig. 150 har blitt krympa ned til 10 og hun har definitivt plukka noen av standardjazzens aller flotteste sanger og gjort mye fint og personlig med dem gjennom sine spenstige arrangement.

Både «Bye Bye Blackbird» – i en funky versjon, «But Not for Me» med klarinettisten Anat Cohen som gjest, en herlig duett med Kurt Elling på «My Funny Valentine», «Corcovado» med munnspill-giganten Grégoire Maret som gjest og to andre, men relativt ukentlig canadiske vokalister, Emilie-Claire Barlow og Caity Gyorgy, som gjester på henholdsvis «My Favorite Things» og «Pennies From Heaven», sørger for at dette har blitt ei spennende tapning av låter som har vært gjort tusenvis av ganger.

Når Biali både spiller og synger strålende med ei lys og svært tiltalende stemme og har med seg sine faste følgesvenner George Koller på bass og Larnell Lewis, kjent fra Snarky Puppy, på trommer, så har dette blitt en annerledes standardfest enn det vi har blitt invitert på tidligere.

Singer-songwriteren Isak´s Island, aka Aksel Undset, er et nytt bekjentskap for meg. Det er lett å trives i hans univers, men i lengden blir det litt for enstonig.

Noe av det mest givende med å få skrive om – og derfor lytte til all mulig slags musikk – er at man blir konfrontert med artister og musikk man ellers neppe ville ha støtt på. Dette er Isak´s Islands andre løypemelding, men jeg har altså verken hørt om artisten eller hørt musikken hans tidligere.

Det musikken forteller meg nesten umiddelbart er at den setter meg i ei svært så hyggelig og kontemplativ stemning. Undset har åpenbart tenkt opp til flere og gode tanker – han har gitt seg sjøl, og nå oss, svært god tid til å dukke ned i landskap det er flott å være i.

Annonsørinnhold

Det heteste sexleketøyet nå

Det hevdes at Isak´s Island har henta inspirasjon fra ikoner som Nick Drake og Leonard Cohen. Jeg har ikke noe problem med å skjønne akkurat det. Det er en melankolsk tone over landskapene i musikken – og tekstene – og han har, i tillegg til seg sjøl på vokal, gitar, mandolin, piano, orgel og trommer, fått hjelp av Herman Wildhagen på pedal steel, Brooke Sharkey på vokal, Håkon Aase på fiolin og strykearrangement, Leo Geller på bass og Åsmund Skjeldal Waage på vibrafon, til å skape disse vakre stemningene.

Av og til synges det litt surt, men det er nesten sjarmerende og ekte, hvis du skjønner. Det som plager meg mer er at totaliteten blir for enstonig for meg i lengden. Mer variasjon og dynamikk i uttrykket ville ha løfta beskjeden fra Isak´s Island betraktelig.

Et ekstra pluss med denne utgivelsen er at omslagene til vinylen er laga av kunstneren Henrik Nordal og er håndlaga og nummerert. Hvis noen sier at de eier nummer 23, så bløffer de!