Tor Hammerø

Julie Rokseth spiller ymse harper og broren Andreas spiller den argentinske trekkspillvarianten bandoneon.  Sammen skaper de vakre og unike landskap.

Det er ikke akkurat hverdagskost å bli servert musikk for, av og med denne høyst spesielle besetninga: harpe og bandoneon. Det trigger umiddelbart min nysgjerrighet; jeg mer enn ante at denne musikken ville ha noe unikt ved seg. Slik er det da også.

Storesøster Julie er 34 og broder Andreas fem år yngre. Noe forteller meg at de har hatt en usedvanlig musikalsk oppvekst sammen – den spesielle empatien de frembringer på den første av tre innspillinger mer enn antyder det.

De to har altså valgt to ganske så spesielle, sjeldne i alle fall, instrumenter. Når de har valgt å samarbeide så tett som dette, så er det jo en stor fordel at de to “horna” klinger så flott sammen.

“Favn” og “Nærvær” kommer seinere i år og hele ENE-serien er en hyllest til de som bodde eller bor ved og levde eller lever av havet – Rokseth-søskenene har sine røtter på øya Sula på Trøndelagskysten.

De to har makta å frembringe både det dramatiske, det vakre og det sterke som finnes i denne kystkulturen og i kystfolket. De to har komponert musikken sammen og det er åpenbart at de vet hvor de vil og de vet hvordan de skal komme seg dit.

De to snakker intuitivt det samme språket og med hjelp av dynamiske virkemidler så får de løfta fram budskapet sitt på et inderlig vis. Sterk, inderlig og flott musikk.

På Jazzfest i Trondheim i forrige uke fikk jeg nok en bekreftelse på hvilken enorm musikalsk stemme Helge Andreas Norbakken er og har. Ikke nok med det: han hadde med seg et ekstra visittkort også.

Sammen med et stjernelag satt sammen av Daniel Herskedal og komplettert med Emile Nicolas og Eivind Aarset, fortalte Norbakken oss hvilken unik perkusjonist og musikalsk fargelegger han er. Jeg vet det egentlig veldig godt, men du verden så godt det gjør å få det bekrefta fra tid til annen likevel.

Som om ikke det var nok så la for sikkerhets skyld Norbakken igjen et eks av ei plate han nylig han hadde vært med på og det med et band med ganske så ukjente musikere for meg.

Norbakken er sjølsagt en ettertrakta musikant rundt om i hele Europa og denne gangen får vi møte han sammen med den nederlandsk/belgiske pianisten og tangentisten Diederik Wissels, den portugisisk/belgiske vokalisten Ana Rocha og den greske trompeteren, flygelhornisten og elektronikeren Andreas Polyzogopoulos. Alle tre forteller oss umiddelbart at de befinner seg på det samme høye nivået som Norbakken og du verden så vakkert visittkortet “Secrecy” låter.

Wissels har skrevet all musikken og Rocha har skrevet alle tekstene., som hun med sin klokkeklare og inderlige stemme stort sett synger på engelsk. Vi snakker så lyttende musikalsk lyrikk som vel tenkelig og at det er fire strålende musikanter som vil hverandre og musikken vel, er det ikke mye tvil om.

“Secrecy” er så nedpå, ettertenksom og vakker musikk som det er mulig å ønske seg. Dessuten er det totalt overraskende fra fullstendig nye bekjentskaper. Ikke mye er hyggeligere enn akkurat det.

Bare det at bandet heter kÖök, og skrives akkurat slik, mer enn antyder at det ikke er noen a4-ekskursjon vi blir invitert med på. Det er det da heller ikke.

kÖök, det si gitaristene og elektronikerne Jørn Erik Ahlsen og Stian Larsen, har vært i gang som akkurat kÖök i minst en tiårsperiode. I forbindelse med den nye skiva har jeg også benytta anledninga til å dykke ned i det andre duoen har produsert siden de første skivene kom i 2012. Dette er den tredje studioskiva – i tillegg har de også ei liveskiva spilt inn i Leipzig.

Hele produksjonen forteller oss om to herrer med ei tydelig og klar retning i det de holder på med, både musikalsk og filosofisk. De to har ikke kompromissa en millimeter på veien fram til der de er i dag – det er en egenskap jeg setter svært stor pris på.

Denne gangen har de frilynte musikantene latt seg inspirere av den japanske poeten Matsuo Bashō – haikumesteren. Haiku-filosofien og diktformen har absolutt mye til felles med impro og det er i dette landskapet kÖök stadig befinner seg.

De to benytter seg av et minimalistisk uttrykk og med minimalistiske virkemidler. Det betyr ikke at det skjer lite – heller tvert i mot. Her er det viktig å være konsentrert for å få med seg alle de små detaljene og det er det som gjør musikken til kÖök så spennende og original.

Side A på plata er duoens eget uttrykk. Side B er derimot remixer av de samme låtene gjort av MoE, Machinefabriek og Marius Gjersø. Det fører sjølsagt til andre farger og andre uttrykk. Uten unntak interessante tolkninger.

kÖök er definitivt en interessant og kompromissløs organisme. Neste gang vil jeg gjerne ha min norske haikufavoritt Tom Stalsberg som gjest. Jeg aner ikke hvor det vil ende, men spennende blir det garantert.

Aretha Franklin og Chaka Khan – større, viktigere og bedre soulstemmer finnes ikke i min verden. Nå har Rhino gitt ut to kremplater på vinyl i serien “Rhino Black – Conserving the Classics”.  Vi snakker magi.

Uansett hvor mange flinke, dyktige og uttrykksfulle vokalister som har befolka eller befolker soulsjangeren, så er det ingen som er i nærheten av Aretha Franklin (1942-2018). Hun var en gigant i store deler av sin levetid, også som jazzvokalist imponerte hun, og henne status har ikke akkurat blitt noe lavere etter at hun forlot oss.

Her får vi møte henne på gul vinyl med ei legendarisk innspilling fra 1972 – en 30 år ung Aretha med andre ord. Stemmeprakta, uttrykket og evnen til å formidle noe viktig på et vis som nådde hjertene til folk over hele verden, i et soul-gospel univers, var på denne tida allerede på et fantastisk nivå. Kanskje var hun på sitt aller beste her.

Hun spiller også litt piano sjøl og omgir seg ellers med storheter som Donny Hathaway, Cornell Dupree, Chuck Rainey og Bernard Purdie – bedre blir det faktisk ikke i dette universet. “Rock Steady”. Nina Simones tittellåt, Beatles-klassikeren “The Long and Winding Road” og Elton Johns “Border Song (Holy Moses)” er blant de tolv låtene som fikk plass på vinylen og de knappe 45 minuttene er så hinsides bra som vel tenkelig. Aretha Franklin var utstyrt med ei tidløs og evig stemme. Jeg vet faktisk ikke om noen som kunne uttrykke følelser på et slik måte. Magisk da – magisk nå.

Chaka Khan (68), eller Yvette Marie Stevens som den nærmeste familie kjenner henne som, har definitivt fulgt i fotspora til dronning Aretha 1. Født elleve år etter dronninga er det liten tvil om hvem som har vært det store forbildet og inspirasjon fra hennes karriere tok av rundt 1973 med Rufus og etter hvert som soloartist.

Soul og gospel ligger også i DNA-et til Khan, men ikke minst funk, disco, r&b og jazz er viktige ingredienser i gryta hennes. Den rå stemmeprakta hennes, som det finnes bare noen ytterst få av her på Tellus i alle fall, var åpenbar helt fra starten med Rufus og her på denne burgunder vinylen, utgitt i et begrensa opplag, får vi det beste fra perioden 1978 til 1988.

Det betyr blant annet livespor fra Rufus-tida som “Tell Me Something Good” og “Ain´t Nobody” pluss seinere urhippe og funky saker som Prince-låta “I Feel for You” med drittøff rapping og “I´m Every Woman” og “I Know You, I Live You”. Jazzimpulsene til Khan kommer tydeligst frem i hennes hyllest av Ella Fitzgerald, “The End of a Love Affair” og i “And the Melody Still Lingers On (Night in Tunisia)”. Heftig! Som det groover og swinger av Chaka – herre min caps!

Aretha Franklin og Chaka Khan – to tidløse og fantastiske vokalister. Dette er en herlig påminnelse – hvis det overhodet skulle være nødvendig.

The Switch forteller oss nok en gang at de har noe helt spesielt å fare med. Vi snakker om et band og en musikk som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre – og godt er det.

Her om året stifta jeg bekjentskap med universet The Switch for første gang. Jeg blei umiddelbart fascinert sjøl om det ikke nødvendigvis er den typen musikk jeg omgås daglig eller oftest. Derfor var det forventninger til dette nye møtet og de har definitivt blitt innfridd.

Bandet som består av vokalistene – og mye mer – Frank Michaelsen og Thomas Sagbråten, trommeslager og perkusjonist Tore Flatjord, bassist Espen Kregnes, synthesist Arthur Kay Piene, vokalist, gitarist og mye mer Filip Roshauw og tekstforfatter Peter Vollset, samt en hel masse gjester – gjerne med jazzbakgrunn, har skapt og videreført en musikalsk gumbo som har så mange ingredienser i seg at det nesten kan skrives ei ny musikalsk kokebok.

Jo visst er dette i utgangspunktet popmusikk – særdeles smakfull og hip sådan. Med Macca i tittelen er det ikke rakettforskning å begripe at Beatles har betydd mye for oppveksten til sikkert flere av de involverte. Samtidig har de altså til sammen et usedvanlig og uvanlig musikalsk DNA å lene seg på – på et særs oppfinnsomt og kreativt vis har de skrudd sammen en rett som kan fortæres enten som et stort måltid eller som småretter. Det er veldig mye å hygge seg med her og stadig nye smaker dukker opp for hvert påfyll.

Her finnes det altså alt fra de vakreste popharmonier til små doser frijazz – og det meste mellom disse ytterpunktene – hvis det er det og det er det vel. Dette er åpenbart et veldig gjennomarbeida visittkort der de vanlige lettvinte popløsningene har fått fri. Dette er ekte. skikkelig, grundig og inderlig håndverk laga av folk som både kan og vil skape unik musikk. Tøft og fint er det.

Rykter skal ha det til at musikken nå også er å finne på vinyl – det skader sikkert ikke lytteopplevelsen det heller.

Det å få være til stede på jazzfestival igjen, møte mennesker og høre flott musikk, er nesten som å komme tilbake til livet. En smule overdrevet sjølsagt, men du verden så godt det har vært å tilbringe fem dager på Jazzfest i Trondheim.Festen blei for min del avslutta sammen med Thomas Dybdahl, hans herlige musikk og hans noe gufne band – ironi må påregnes!

 

Jeg har fulgt Thomas Dybdahl i en årrekke  – helt siden han var med i bandet Quadraphonics på slutten av forrige årtusen. Likevel var denne konserten den aller første jeg har vært på med den strålende låtskriveren, vokalisten og gitaristen fra Stavanger.

Sjølsagt så var det ikke noe jazzlandskap Dybdahl inviterte oss inn i. Han har vært og er fortsatt en singer/songwriter i et funky, groovete soulunivers, men definitivt med jazzimpulser i miksen.

Når han så møter opp med et band bestående av det nye og svært interessante bekjentskapet for meg, Vegard Lien Bjerkan på tangenter, Erland Dahlen og Gard Nilssen på trommer, Lars Horntveth på lap steel, gitar og saksofon og Ole Morten Vågan på basser – første gang jeg opplever han på elbass for øvrig, så sier det sjøl at jazzimpulsene finnes der. Mer a-lag enn dette er det vel ikke mulig å stille med.

Dybdahl, med sin avslappa scenesjarm og nydelige og høyst personlige stemme, fortalte at han ga ut plata «Fever» på sjølvaste 13. mars i fjor – dagen etter at Norge stengte ned. Det er vel det som kalles great moment in bad timing – veldig. Han forsøkte på det samme et år etterpå – heller ikke det med den store suksessen.

Nå er det mulig å håpe på at lykken snur for både Dybdahl og alle andre. Han er fortsatt i strålende slag, synger bedre enn noen gang og kompromisser ikke akkurat med sine musikalske omgivelser – hvem andre stiller med to – 2 – av landets aller hippeste trommeslagere for eksempel?

Dybdahl fortalte at det var rundt et halvt år siden han hadde stått på ei scene. Han og musikken hans er hjertelig velkommen tilbake og han var akkurat så bra live som jeg hadde hørt for meg i godt og vel 20 år.

Søndagen starta på best mulig måte for min del. Sammen med fire favoritter, Edvard Hoem, John Pål Inderberg og ungkalvene Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen, blei vi invitert med på en litterær/musikalsk-ekskursjon som de har skjemt oss bort med tidligere også.

Edvard Hoem, John Pål Inderberg, Trygve Waldemar Fiske og Håkon Mjåset Johansen – strålende karer, strålende musikk. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Hoem var så «spillekåt» at han var på plass på scena nesten ti minutt før konsertstart. Kanskje var han ekstra spent fordi han skulle lese fra si ferske bok «Felemakaren» – der hans slektning Lars spiller ei viktig rolle.

Det som ikke var nytt, men minst like hyggelig for det, var kjemien mellom de fire. Det blir stadig mer jazz i Hoems bidrag og Inderbergs diktlesing inspirert av Uppdal og Schwitters – eller kanskje ikke – var av sedvanlig høy surrealistisk klasse. 

Musikalsk er trioen av den glitrende og samspilte sorten og som Hoem sa mot slutten: Musikken er det som varer, tar slutt og begynner igjen.

Den danske pianisten og komponisten Jørgen Emborg har dessverre blitt satt på sidelinja på grunn av sjukdom. Her hører vi hvor bra han var i 1992 sammen med blant andre elbass-guru Steve Swallow.

Jørgen Emborg har rukket å bli 68 år. Dessverre er det slik at han har blitt ramma av Parkinsons sjukdom, noe som har ført til at han ikke er i stand til å spille lenger. Heldigvis er det slik at det finnes prov på hvor bra han var på toppen av sin karriere og her kommer en nyutgivelse av ei plate som blei spilt inn delvis på hans 39 års dag faktisk.

Bakgrunnen for musikken og møtet med den amerikanske elbassisten Steve Swallow, var den ettertrakta danske Jazzpar-prisen. Den gikk ofte til navngjetne amerikanske musikanter, men i forbindelse med prisutdelinga fikk også danske musikere anledning til å invitere en gjest til landet for en konsert med påfølgende plateinnspilling. De seineste åra har det danske selskapet Storyville Records gitt ut disse platene på nytt og nå har heldigvis turen kommet til møtet mellom Emborg og Swallow.

Emborg, som blant annet var fast pianist i Danish Radio Big Band og har jobba med store amerikanske navn som Dee Dee Bridgewater, Eddie Harris og Red Rodney, har skrevet mesteparten av musikken. – noe av det sammen med saksofonisten Fredrik Lundin som gjør en strålende solistisk innsats underveis på innspillinga også. To standardunntak finnes det også, nemlig “Over the Rainbow” og en av mine favorittmelodier, “Some Other Time”.

Steve Swallow har vært og er en favorittbassist for svært mange rundt om på Tellus. Årsakene er nok mange, men hans smakfulle elbass-spill og hans unike tone er åpenbare. Det viser han også sammen med sine ferske danske venner – Swallow kan det aller, aller meste og setter alltid sitt personlige bumerke på musikken.

Når så Emborg, i tillegg til Lundin, bringer med seg Lisbeth Diers på perkusjon og legenden Alex Riel på trommer, så har dette blitt en kvintett som skaper tidløs musikk i et flott melodisk landskap med Emborg som ypperlig komponist og solist.

Ingen musikalske merkesteiner blir flytta på i løpet av denne sessionen. Det er ikke så ofte at det skjer heller – her blir det skapt herlig jazzmusikk av strålende musikanter. Det holder mer enn lenge det.

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Marius Neset har de seineste åra stadig oftere fortalt oss at han hører hjemme i det aller øverste sjiktet. Nok en bekreftelse kom her om dagen med hans soloskive «A New Dawn». På Jazzfest viste han alle med åpne sanser at han har kommet dit opp for å bli.

Pandemien har tvunget de fleste til å tenke nytt og annerledes. For Marius Neset, fra Os utenfor Bergen, men nå med base i Oslo etter mange år i København, så førte det blant annet til at han endelig kunne og ville realisere drømmen om å gjøre et soloprosjekt. 

Som tenkt, så gjort og den timen han ga sitt publikum på Dokkhuset under Jazzfest var nok en manifestasjon og bekreftelse på at Neset er en musikant og instrumentalist i den ypperste verdensklasse.

Det å fylle et rom med en times improvisert musikk har så avgjort noen gjort før, blant andre frijazzerne Peter Brötzmann og Evan Parker. Neset gjør det på et helt annet vis enn de to nevnte. Han tar nemlig for seg deler av sin enorme låtproduksjon, går inn i den og skaper noe helt nytt fra disse utgangspunktene. 

Neset låter som et en manns orkester og besjela med en teknikk ingen – INGEN – andre på Tellus er i nærheten av akkurat nå (som jeg kjenner til i alle fall), så kan han tillate seg å gå i alle retninger han med sin oppfinnsomhet kan komme på. Det er ikke få.

Rytmisk og melodisk skjer det altså så mye at det er vanskelig å henge med i svingene. Neset henter impulser fra sine samarbeid med filharmonikere, fra folkemusikk og fra jazzuniverset sitt sjølsagt. Han kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest eller støttehjul, men man sitter aldri med en følelse av at han vil gå tom for ideer. Den banken virker som den er utømmelig faktisk.

Det er ikke akkurat enkle ting han gir seg i kast med heller: den ene låta han hadde skrevet, brukte han et år på å lære seg! Ikke vanskelig å forstå når man skjønner at låta består av tre temaer som utbroderes samtidig!

Neset blei møtt med mye og varm applaus. Det var godt for han på alle vis; da kunne han også få igjen pusten!

Marius Neset førte fantastiske og intelligente samtaler med seg sjøl – og oss – og avslutta med Abdullah Ibrahims nydelige «The Wedding». Bedre måte å sende oss videre ut i Jazzfest på er faktisk ikke mulig.

Store saksofonister var så visst ingen mangelvare under årets Jazzfest. Skiens store i dette faget, André Roligheten, hadde lett takka ja til tilbudet om å skrive et bestillingsverk til festivalen. Roligheten har, som så mange andre, et nært forhold til Trondheim etter flere grunnleggende år på jazzlinja ved Nidelvens bredd og han takka for lærdommen og «oppveksten» på best mulig vis.

«Transmission» er en samproduksjon med Jazzfest i Skien som får oppleve musikken seinere i år. Roligheten har i en rekke sammenhenger tidligere vist oss hvilken spennende og original komponist han er. Jeg oppdaga han først sammen med Eyolf Dale i Albatrosh-universet og siden har det vært totalt kompromissløse varer som har kommet fra den kanten. Så også nå.

Sammen med et a-lag med trommeslager og vibrafonist (!) Gard Nilssen, tangentør Ståle Storløkken, som steppa inn for coronautestengte Johan Lindström og bassist Jon Rune Strøm, skapte Roligheten, som spilte både sopran-, tenor og ikke minst bass-saksofon, et moderne univers med alt fra fri-ballader, via karibiske toneganger som fikk tankene til å gå i retning Sonny Rollins samtidig som jeg følte Coltrane og Ornette Coleman spilte ei viktig rolle i Rolighetens låt-DNA i store deler av verket.

Alle fire har bakgrunn fra jazzlinja – bare det sier hvor viktig den har vært for norsk og internasjonalt jazzliv. Vi snakker om fire topper utstyrt med voldsomt store ører der alle fikk den plassen de trengte for å vise hvem de er hver for seg, men aller viktigst opplevde jeg likevel det kollektive uttrykket.

Det var et herlig trøkk i «Transmission» hele veien, men ustanselig med den dynamikken innebygd som skal til for at musikken «snakker» til meg. Når så Roligheten varierer mellom sine tre saksofoner, av og til både sopran og tenor sammen, og ikke minst den sjeldent hørte bass-saksofonen, så blei dette nok et bestillingsverk som har alt i seg til å bli værende med oss lenge.

Noen ord også om de tre medsammensvorne: Nilssen er som Elvin Jones: han spiller solo i kollektivet hele tida – uten å spille solo. Han bidrar og løfter musikken uten stans. Bedre trommeslager der ute til å bygge opp ei historie, finnes vel knapt noe sted nå. Storløkken, The Mad Professor, har skjemt oss bort noe kraftig de seineste tiåra – i all hovedsak på strømførende instrumenter. Denne gangen fikk vi møte han i stor grad på akustisk flygel, enten straight eller delvis preparert, og det var nok en bekreftelse på at også i en slik setting så er Dombås´ største sønn en retningsgiver. Strøm har jeg opplevd alt for sjelden. Han fortalte meg om en tilstedeværelse i musikken som Ingebrigt Håker Flaten var en foregangsmann for. Tøft, intens og bånn ærlig bass-spill.

Lørdagskvelden blei avslutta for min del med assistanse fra Hedvig Mollestad og hennes mellomstore band og bestillingsverket til Vossajazz for noen år siden: «Ekhidna». Mellomstort fordi vi jo stort sett kjenner henne fra hennes trio og fordi vi også møtte henne med et enda større band i Molde i fjor sommer.

 

Riffdronninga Mollestad leverer som alltid med et trøkk av en annen verden og verket, som blei tildelt Spellemannpris for kort tid siden i åpen klasse, bekrefta hvorfor akkurat den klassen passer musikken hennes aller best. Jovisst er det mye jazz i det, men det er også like store doser rock samt ingredienser fra en rekke andre kilder.

Med ei besetning der Marte Eberson og Erlend Slettevoll bestyrer en solid tangentpark, Torstein Lofthus og Ole Mofjell holder kraftig orden i tromme- og perkusjonsavdelinga og der trompeter Magnus Aannestad Oseth viser hvilken allsidig og heftig ny stemme han er, så blei dette dritkult, som Mollestad sjøl mente at det var å få spille for folk igjen.

Dette var åpenbart som å slippe vårkåte kalver ut på beitet og med en lyd- og lydproduksjon de hippeste rockebandene verdig, så blei det en heftig opplevelse – en opplevelse som hadde egna seg enda bedre i en setting der folk ikke var plassert i setene sine for der å bli værende.

«Ekhidna» er fullt trøkk, men det er også mye dynamikk i verket. Som regnbuen så har musikken mange farger, mange stemninger, men når det blir for «pent» så dundres det til igjen.  

En kjempefin måte å avslutte lørdagen på under Jazzfest – nå gjenstår bare oppløpssida på et vårens aller vakreste eventyr.

Trioen Solid! har ei lang og ærerik historie å skue tilbake på. Mer enn noe tyder på at de har ei flott fremtid å glede oss med også.

Solid!, som er et ektefødt band av jazzlinja i Trondheim, renner ikke ned dørstokkene verken på klubber, festivaler eller i platestudio. Trioen, bestående av Bjørn Vidar Solli på gitar, Daniel Buner Formo på orgel og Håkon Mjåset Johansen på trommer, feirer 20 års jubileum i år og det er samtidig ti år siden trioens forrige plate – den fjerde mellom 2003 og 2011. Siden har det vært alt for stille fra Solid!

Noe av grunnen til den lange pausa er helt sikkert at Solli har tilbrakt opp til flere år i New York. Der møtte han blant mange andre den langt framskredne bassklarinettisten og tenorsaksofonisten John Ellis og høsten 2017 møttes de fire i studio i Solid!s fødeby Trondheim. Nå foreligger resultatet – de forhaster seg med andre ord ikke denne gangen heller.

Den som venter på noe godt, venter som kjent ikke forgjeves og “Woodworks” har blitt et tidløst og sjeldent møte mellom orgeltrio og i stor grad bassklarinett. Ikke hverdagskost akkurat, men Solli, som har skrevet seks av de sju låtene, kjenner sine medmusikanter ut og inn og har definitivt hatt de langt fremme i tankene når musikken blei skrevet.

Solli har blant annet benytta seg av muligheten til å skrive flere melodistemmer samtidig, noe som gir den melodisk vakre musikken ytterligere spenning og en helt spesiell klang. Når så alle fire er solister med noe unikt å melde hver gang de åpner munnen, så har “Woodworks” blitt både intrikat, men samtidig lett å bli fascinert av. Vi har også med fire lyttere i toppklassen å gjøre – det skader heller ikke.

Et lite ønske til slutt: la pausene bli betydelig kortere i åra som kommer. Solid! er alt for bra til å dukke opp med ti års mellomrom.

Noen svangerskap varer lenger enn andre. Fra unnfangelsen av ideen til bestillingsverket «Out of the Fog» til fødselen under Jazzfest i Trondheim tok det cirka to år. Så blei det da også et vakkert barn. Et usedvanlig vakkert barn faktisk.

Det er mange av dem og konkurransen er knivskarp, men tubaisten, basstrompetisten og ikke minst komponisten Daniel Herskedal må definitivt regnes som en Moldes store sønner nå – sjøl om han er bosatt i Trondheim. Han har tatt gigantiske steg de seinest åra og etablert seg på ei svært høy hylle også sett med internasjonale øyne og ikke minst hørt med internasjonale ører.

Nytt steg ut av mørket

Uansett hva den ferske Spellemannprisvinneren har gjort til nå, så ser jeg ikke bort fra at dette verket, som Moldejazz-publikummet også skal få gleden av å oppleve til sommeren, blir å regne som hans største bragd til nå. Herskedal har altså skrevet så underskjønn musikk at tankene kommer strømmende og tårene presser på. Ikke fordi det er trist – fordi det er så usigelig vakkert.

Herskedal har en spesiell evne til å åpne nye dører hver gang vi møter hans stadig nye univers. Reise er etter hvert et forslitt begrep i musikkanskuelse, men når det gjelder Herskedal så er det likevel legitimt å bruke det. Hans erfaringer fra svært mange reiser rundt om i verden, blei nok en gang  inkorporert i det nye rytmiske og melodiske universet Herskedal har skapt. 

Om tittelen henspeiler på tåkeheimen vi alle har vandra i siden starten av pandemien, vet jeg ikke. Den viste i tilfelle veien ut av tussmørket på et nydelig og retningsgivende vis.

Fantastisk besetning

En annen viktig egenskap Herskedal er utstyrt med, er hans evne til å finne fram til de rette stemmene til å formidle tankene og musikken sin. For mange var det vel bortimot en bombe at han hadde alliert seg med pop-Norges kanskje aller største navn, for svært mange i alle fall, Emilie Nicolas, både som vokalist og tekstforfatter. Uansett var det et mer enn lykkelig valg. Den tidligere Jazzlinjestudenten stortrivdes åpenbart også i dette landskapet. For ei nydelig, inderlig og vakker stemme hun har. For en formidler. Milde himmel!

Når så to av landets, og gjerne Europas, største musikalske landskapsmalere, perkusjonisten Helge Andreas Norbakken og gitaristen Eivind Aarset, sørga for lydbilder ingen av oss hadde opplevd tidligere, blei «Out of the Fog» en musikalsk lykkepille både publikum på Jazzfest, som takka med stående og langvarig applaus, og alle i tida som kommer skal være glade for at de får oppleve. Herskedals nydelige tuba- og ikke minst basstrompetspill var sjølsagt også en viktig del av helheten – også hans smakfulle bruk av loop-teknikken. Magisk – intet mindre. 

I gode venners lag

Fredagen under Jazzfest blei for min del innleda med en vennefest og en hyllest. Bassistbauta Bjørn Alterhaug er den eneste gjenlevende fra den smått legendariske Friends-kvartetten fra rundt 1980. Trommeslager Ole Jacob Hansen, saksofonist Bjørn Johansen og pianist Egil Kapstad har alle lagt ned horna for godt, men du verden som de er med oss uansett. 

Til å hedre både de tre og musikken de skapte, finnes det ikke bedre «erstattere» enn Tom Olstad på trommer, Knut Riisnæs på tenorsaksofon og Vigleik Storaas på piano.

I løpet av en varm og empatisk time og vel så det serverte de fire, med et ustoppelig glimt i øyet og gode verbale historier også, musikk fra Friends-plata samt andre låter som «You Must Believe in Spring», «Wish I Knew», et par Coltrane-låter samt Alterhaugs avskjedspresang til Kapstad, «Egili». Noen år tidligere hadde Kapstad skrevet «Elegy» til minne om Bill Evans – alt henger som kjent sammen med alt.

Vi fikk møte fire strålende musikere som alle var der i musikkens tjeneste. Her var det ingen som hadde noe spesielt behov for sjølhevdelse for å si det sånn. Her var målet at alle skulle ha opplevd at «a good time was had by all». Og slik blei det da også. Og hvis det er slik der ute et sted, så er jeg sikker på at herrene og hedersmennene Hansen, Johansen og Kapstad tok seg et godt glass og nikka anerkjennende til det de blei servert av flott musikk.   

Nytt bekjentskap 

Kvelden blei avrunda med en hyggelig stund sammen med den israelske, med Trondheim-bosatte trommeslageren og bandlederen Udi Shlomo som hadde release på si plate «Diaspora House». Med et høykompetent lag bestående av bassisten David Andersson, tangentisten Håvard Aufles, trompeteren Oscar Andreas Haug og tenorsaksofonisten Erlend Vangen Kongtorp – her snakker vi altså Israel, Sverige, Kongsberg, Arendal og Odda -, blei vi invitert inn i Shlomos musikalske verden som henter inspirasjon både fra hans hjemtrakter og fra en moderne, melodisk jazztradisjon.

Her blei det levert relativt korte soli, hele tida to the point, og med stadig bekreftelser på at vi hadde med fremtidige stemmer å gjøre som garantert vil gjøre seg kraftig gjeldende i åra som kommer.

Ulastelig antrukket i mørke dresser fortalte de oss at det de hadde å melde var av det ekte slaget – dette var musikk de trodde på og som virkelig betydde noe. Høydepunkter? Mange, men trompetintroen til Haug på den Midt-Østen-inspirerte avslutningslåta, var definitivt av det minneverdige slaget. 

Såvidt jeg kan huske spilte Shlomo kun én trommesolo – han viste oss sin autoritet på alle andre vis likevel.

PS Herskedal & Co avslutta sin konsert med «Out of the Blue». Shlomo hadde skrevet og spilte «Into the Blue». Hvor skal dette ende?