Tor Hammerø

Art Blakey var utvilsomt en av de største og aller viktigste retningsgiverne i den såkalte hardbop-generasjonen. Her kommer det to utmerkede eksempler på det – nå ute på vinyl igjen. Og Coltrane er med.

Art Blakey (1919-1990) var så avgjort en av den moderne jazzens aller viktigste stemmer både som trommeslager og som bandleder. Han kom opp i
bebop-epoken like etter andre verdenskrig og spilte med “alle”.
Utover på 50-tallet blei han en stadig viktigere retningsgiver og sto i spissen for det som har blitt kalt hardbop – ei videreutvikling av bebopen på sett og vis. Blakey hadde sjøl ikke noen spesielt forhold til disse merkelappene og lurte for eksempel på hva easybop ville være?

1957

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Blakey var en svært så produktiv herre og heldigvis har nå Warner Music vært sitt ansvar bevisst og begynt å gjenutgi deler av katalogen hans på vinyl. For svært mange jazztilhengere og ikke minst nyankomne
jazzfans er dette intet mindre enn fantastiske nyheter. I denne omgang er det to utgivelser som står på programmet og i mi bok er det to perler.

For det store publikummet er nok Blakey minst kjent som storbandleder, men du verden som det groooova av trommespillet hans og for noen
“bomber” han til enhver landa også der. Med “Big Band” – hvilket fantastisk platetittel – viser han oss at han nesten sjølsagt også hadde det på plass. Det faktisk til tross for at han ikke var så særlig fan av
formatet – han sier i den utmerkede originale coverteksten forfatta av legenden Nat Hentoff at han følte ei solid begrensning på seg som trommeslager
i storbandformatet – men du verden som det swingte av han og bandet uansett. Han leverer forresten en udødelig replikk i den samme teksten når han forteller hvordan det låt av Billy Eckstine-bandet som han
var med i da de møtte Jimmie Luncefords band til duell: “we swung those guys into bad health”. Herlig!!!

Her stiller han til start med et storband med blant andre Bill Hardman og Donald Byrd i trompetrekka, Frank Rehak og Jimmy Cleveland i tromboneseklsjonen, og Al Cohn og ingen ringere enn John Coltrane på tenorer. Coltrane er den viktigste solisten og sjøl om han ikke hadde nådd toppen av karriera si, så låter det helt fantastisk av en av
jazzens aller største stemmer.

Dette er storbandjazz av aller beste merke innspilt i desember 1957 og som holder som ei kule den dag i dag.

Jazz Messengers

Der Blakey så avgjort er mest kjent er som leder for sin mange Jazz Messengers-band. På “Hard Drive” er vi nok en gang tilbake i 1957 – et par måneder før “Big Band” blei spilt inn.

Med Johnny Griffin i strålende form som tensorsolist og Bill Hardman på trompet – sterkt undervurdert sådan – og med Spanky de Brest på bass og Junior Mance på piano, blir vi servert sju originallåter skrevet stort sett av blåserne og et par av Jimmy Heath – he doesn´t stay out on the street long enough, til å få den anerkjennelsen han fortjener sier Blakey om den gang fengselsfuglen Heath.

Det låter veldig Messenger også av denne utgava, sjøl om det nok ikke var den aller beste. Det er uansett en solid bekreftelse på at Art Blakey var en gigant både som trommeslager og bandleder og så skal Warner ha all mulig slags ære for å gjøre dette historiske materialet tilgjengelig nok en gang.

Det er snart fem år siden jeg møtte vokalisten og låtskriveren Paulin Voss for første gang. Hun har brukt tida godt siden den gang.

Paulin Voss, med tyske røtter, er utdanna klassisk cellist og er godt i gang med 50-åra. Hun har fem soloalbum på samvittigheten, men jeg har kun fått med meg hennes forrige. Det frista til gjenhør.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Cello og vokal

Det er ikke akkurat hverdagskost med en frontfigur i verken norsk eller internasjonal popmusikk som spiller cello og synger. Det gjør altså Voss, med base i Drøbak, på et fortreffelig vis.

Nesten alt

Bortsett fra en fin og nedpå versjon av Neil Young-klassikeren «Harvest Moon», som passer godt inn i Voss sitt musikalske landskap, så har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl.

Hun har et levd liv å hente fra og det har ført til refleksjoner og tekster et godt stykke over gjennomsnittet av pop-tekster.

Musikalsk befinner Voss seg i et hyggelig americana-landskap med ingredienser fra våre egne breddegrader også.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men «People Like Us» er så avgjort en vinyl som komme til å bli plukka frem både titt og ofte, vil jeg tro. Og med musikalsk assistanse fra størrelser som Kjetil Steensnæs og David Wallumrød, så er det kvalitets

Paulin Voss har mye flott og personlig å melde og fortjener mye mer oppmerksomhet enn som har blitt henne til del så langt.

Noe av det aller hyggeligste med å bade i musikk som jeg gjør, er å møte nye stemmer og dermed ny musikk. Bassisten og komponisten Billy Mohler sørger for begge deler.

Etter tre album under eget navn, med blant andre Chris Speed og Nate Wood i truppen, så var det endelig min tur å få stifte bekjentskap med Billy Mohler (50) og hans univers. Han viser seg å være en strålende bassist, komponist og bandleder, men siden han er bosatt og stort sett virkende i den avsidesliggende grenda Los Angeles, så er det
erfaringsmessig ikke så lett for oss på denne sida av havet å få vite eller høre hva som skjer der vest.

Heldigvis finnes det da platepushere eller agenter som forer slike som meg med “ukjent” musikk og det fører fra tid til annen til at horisonten utvides – som i dette tilfellet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Berklee og pop

Som så mange andre har Mohler sin utdannelse fra Berklee i Boston, men han satte altså kursen vestover etter hvert. Kanskje var årsaken at der var mulighetene store for å kunne jobbe på et bredt spekter. Sjøl om jazz så avgjort er Mohlers store musikalske fundament, så har han jobba med artister som Dolly Parton, Macy Gray, Lady Gaga og Nile
Rogers – vi snakker på øverste hylle i pop- og rockindustrien med andre ord.

Jazz

Her møter vi Mohler i et melodisk og vakkert jazzlandskap, men absolutt ikke for pent og strigla med et nytt band – også for han. Med seg har han altsaksofonisten Devin Daniels, den usedvanlige gitaristen Jeff Parker (Tortoise og Isotope 217) og trommeslageren Damion Reid.

Det tok åpenbart kun kort tid for de fire å finne frem til et spennende felles uttrykk – man kan altså ikke se bort fra at Mohler er utstyrt med teft av det gode slaget.

I tillegg til kvartettlåtene så byr også Mohler på flere solo bass-introer som forteller oss hvilken eminent instrumentalist og formidler han er.

“The Eternal” er smakfull og vakker musikk med fra tildels nye stemmer. Billy Mohler og musikken hans ønskes mer enn hjertelig velkommen.

Låtskriver og vokalist Monika Nordli gir oss nok et prov på at hun har ekte, inderlige og ærlige saker å melde.

Monika Nordli (47) har vært en type kredartist i et par tiår nå uten å få det stoooore gjennombruddet. Hvorfor vet ikke jeg – kvaliteten har det i alle fall aldri stått på.

Enten på egne bein eller sammen med sin partner in crime på alle slags vis, Steinar Albrigtsen, har hun i stor grad oppholdt seg i et blueslandskap med ingredienser av både country og folk i seg. Der er
der hun melder seg nå også – kanskje bedre og tydeligere enn noen gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Låtskriver

Åtte av de ti låtene her har Nordli skrevet sjøl og hun forteller oss at hun er en historieforteller av rang. Når hun så har ei fin og personlig stemme og et utrykk og en formidlingsevne som sørger for det aller viktigste for meg, nemlig at jeg tror på henne, så har dette
blitt en manifestasjon av at Monika Nordli hører hjemme på øverste hylle innen dette faget her til lands.

Når det kan meldes at gitarfølget består av Knut Reiersrud, Geir Sundstøl, Tommy Kristiansen og en herr Albrigtsen, så sier det allerede hvilket nivå tonefølget befinner seg på – akkurat det nivået
Nordli fortjener.

Monika Nordli har vært og er en hardtarbeidende artist som her forteller oss at hun nå er bedre, ærligere og tydeligere enn noen gang. Mer makt til Monika Nordli!

Det er snart ti år siden jeg hørte trioen Enemy forrige gang. Den gang var de bra; nå hører de hjemme helt i jazzens triotopp.

Pianisten Kit Downes, som om ikke lenge skal spille med Trondheim Jazzorkester på Moldejazz, bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme fra blant annet Gard Nilssens Acoustic Unity og Supersonic
Orchestra, og trommeslageren James Maddren – to engelskmenn og en svenske med andre ord – har holdt sammen som Enemy i cirka ti år. Her er det ikke mye fiendskap å spore, men et navn skal jo barnet ha!

Endelig tilbake

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den sjøltitulerte debuten fra 2018 kom ut på det særdeles oppegående engelske selskapet Edition Records. Jeg lot meg umiddelbart begeistre
– type svært begeistra faktisk. De to neste livstegnene fra bandet kom på henholdsvis ECM og finske We Jazz, men de har dessverre gått meg hus forbi.

Nå er de tilbake på moderskipet og det med ei liveinnspilling fra klubben Bird´s Eye i Basel i Sveits. Her har de henta det beste fra to dager på klubben og det er lett å høre at det er en kohort som har jobba mye sammen over lang tid vi har med å gjøre.

Her tar de oss med tilbake til musikk som fantes på de tre første utgivelsene, nye låter som peker fremover i stadig større grad og en herlig versjon av John Coltranes “Countdown”.

De tre snakker sammen på et unikt vis og bandets polyrytmiske innfallsvinkel til sitt musikalske univers, gir Enemy et solid særpreg. Vi har med tre fremragende solister å gjøre og Eldhs usedvanlige og ustoppelige energi sørger for et trøkk som er i klassen
hinsides.

Enemy er anno nuh noe av det heftigste og tøffeste som finnes i trioverdenen – det sier ikke reint lite.

Den danske trioen Køs, med Maria Dybbroe bosatt i Norge, viser oss nok en gang at de har noe helt eget å by på i skjæringspunktet mellom alvor og lek.

Altsaksofonisten Maria Dybbroe har markert seg svært så fordelaktig i en rekke konstellasjoner på begge sider av Kattegat/Skagerrak de seineste åra. Av en eller annen merksnodig årsak så er hun en av mange
kvinnelige danske saksofonister, Amalie Dahl, Mette Rasmussen og Signe Emmeluth er andre strålende representanter for de røde og hvide her oppe hos oss, og de byr oss alle på høyst personlige visittkort.

Tredje runde

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen Køs der Dybbroe i tillegg til saksofon/klarinett også spiller litt bass og synger, består ellers av Valdemar Kragelund på elektronikk, bass, gitar, live sampling og tangenter og Kristian Saarup på trommer, vokal, gitar og tangenter. På sin tredje utgivelse tar de oss med tilbake til en periode vi alle husker med skrekk og gru, nemlig covid 19-pandemien i 2020.

I løpet av 20 intense dager i et sommerhus på Ærø i Danmark kjente de på isolasjonen og redselen som verden hadde påført dem og oss på et skremmende og nytt vis. Hva kom til å skje med oss og verden som vi kjente?

Gjennom kollektive prosesser der ideer fikk blomstre og der instrumenter blei bytta på, skapte Køs et univers der indie-pop møtte jazz og impro, ambient, punk og lo-fi på et vis som Køs er ganske så leine om.

Verden var skremmende da musikken blei skapt for noen år siden, men den er ikke mindre skremmende nå med krig i Ukraina og Palestina og med verdens mektigste mann som samtidig er den farligste, så er
musikken og tittelen “Worldsorrow” minst like relevant nå som da den blei unnfanga.

I lost my voice, synger Dybbroe underveis – måtte de aldri miste sine stemmer.

Islandske Stína Ágústsdóttir et et nytt bekjentskap for meg. Hun sparer verken på det musikalske eller seksuelle kruttet på vårt første møte.

Med det vi har sett, lært og ikke minst hørt de seineste tiåra, så er det absolutt ikke noen overraskelse at det kommer stadig nye kvalitetsartister og medfølgende kvalitetsmusikk fra sagaøya. Stína Ágústsdóttir, en ganske erfaren vokalist og låtskriver som altså har
passert under min radar til nå, er nok et eksempel på det.

Fem studioinnspillinger har Ágústsdóttir, som nå er bosatt i Sverige, på samvittigheten. Hun kjenner godt til plate- og musikkbransjen, på godt og ondt vil jeg tro, og har denne gangen bestemt seg for virkelig å tråkke til.

Bort fra kjøkkenet

Sjelden har jeg opplevd et tekstunivers, i stor grad på engelsk, men også litt islandsk, som er så direkte når det gjelder seksualitet. Her blir ikke ønsker og drømmer pakka inn i bomull akkurat og det er befriende å høre at en artist virkelig tør å ta bladet fra munnen, sjøl om det faktisk kan bli i meste laget noen ganger.

Låtene befinner seg i et poplandskap med tydelig rock- og jazzinspirasjon. Det vil ikke forundre meg om Ágústsdóttir har hørt på artister som Joni Mitchell, Kate Bush og vår egen Rebekka Bakken mer enn en halvtime faktisk.

Med seg har hun et fint lag med Mikael Máni Ásmundsson på gitar, Magnús Jóhann Ragnarsson på tangenter, Henrik Linder (Dirty Loops) på elbass og Magnús Trygvason Elíassen på trommer – kremen av
pop-rock-jazzfolket på Island og de kler den fine og uttrykksfulle stemma til Stína Ágústsdóttir.

Dette er tøft og modig. Ikke alt er like minneverdig og av og til er det faktisk behov for å ha ei pute i nærheten, men når det funker, så funker det kraftig.

Møtet mellom den nederlandske saksofonisten Kika Sprangers og en overraskende og storslått norsk trio har ført til vakker musikk som kler sommeren og helt sikkert resten av året også.

For et par år siden møtte pianisten Kjetil Mulelid og alt- og sopransaksofonisten Kika Sprangers hverandre i forbindelse med i et europeisk satsingsprogram Norsk Jazzforum var sterkt involvert i som het Constellations. De fant hverandre umiddelbart og slo raskt fast at de ville gjøre mer sammen i fremtida.

Nå 34 år unge Mulelid og 30 årige Sprangers er allerede godt etablerte artister med sine egne prosjekter i sine respektive hjemland og vel så det, men her hjemme er likevel Sprangers et ubeskrevet blad. Det bør det absolutt bli ei forandring på etter dette visittkortet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tur i skogen

Utstyrt med fem låter av Sprangers, to hver av trommeslager Per Oddvar Johansen og Mulelid og ei av bassist Mats Eilertsen, inntok den nykomponerte kvartetten Johansens studio Sleaskjulet i skogen i
Lommedalen i Bærum vinteren for vel et år siden. Det har ført til et musikalsk møte mellom to generasjoner, Eilertsen og Johansen er jo gamlinger i forhold til de to andre, som skulle tilsi at de har utveksla erfaringer og spilt sammen i årevis, noe de altså ikke har gjort.

Vakkert

De ti låtene befinner seg alle i et vakkert, nesten meditativt landskap. Alle fire får masse tid og rom til å utforske musikken og til å utfordre seg sjøl og hverandre – her snakker vi lytting, musikalitet og solistiske egenskaper på skyhøyt nivå.

Her er nysgjerrighet. spontanitet og kvalitet satt sammen på et flott vis i en slags ECM-estetikk. Beiggja, som jeg ikke aner hva betyr eller om det betyr noe i det hele tatt, er et band som jeg mer enn gjerne vil høre live i tida som kommer – enn så lenge er “Morning” ei god erstatning.

Den danske gitaristen og komponisten Mark Solborg har gjennom Tungemål-prosjekt gitt oss flere innfallsvinkler til hvordan unik musikk kan skapes. Årets utgave er den aller mest spennende så langt.

Mark Solborg (52) har fascinert meg i mange år og gjort meg stadig mer nysgjerrig på hvor hans veier går videre. De seineste åra har det vært hans Tungemål-ekskursjoner som har ført til at han støtt og stadig har
fått min oppmerksomhet. Første runde var med sologitar, mens han i neste omgang hadde invitert med seg treblåserne Lars Greve og Francesco Bigoni og pianisten Simon Toldam.

Det virker som om Solborg hele tida er ute etter å invitere stadig nye musikanter for å sjekke ut hvor det vil føre hans musikalske ideer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ny kvartett

Denne gangen har Toldam blitt overført fra den forrige
lagoppstillinga, mens den portugisisk/svenke trompeteren Susana Santos Silva og den norske, men Spania-bosatte perkusjonisten Ingar Zach er nye bidragsytere.

Med utgansgpunkt i åtte Solborg-komposisjoner og en felles, minus Zach, unnfagnga utflukt til slutt, blir vi invitert inn i usedvanlig spennende samtaler der fire høyst personlige stemmer snakker med og til hverandre.

Her har alle masse tid og rom og viser oss usedvanlige lytte- og solistiske egenskaper. Musikken, med sitt tydelige kammeraktige preg, flyter sakte fremover, oppover og utover og lar oss på den andre sida få alle muligheter til å synke ned i den og dermed få bli med på ferden.

Vi har med fire høyst personlige uttrykk å gjøre som til sammen har blitt et unikt felles-språk.

Mark Solborg, som i tillegg til gitar også trakterer elektronikk, har enkelt og greit med svært god hjelp, tatt sine visjoner til et nytt og veldig fascinerende sted.

Andreas Rotevatn er en kar med mange hatter. Den han viser oss her er definitivt den mest funky av dem.

For vel et år siden presenterte trombonist, sanger, komponist, tekstforfatter og initiativtaker – og sikkert mye mer – Andreas Rotevatn (35) seg grundig under eget navn med debuten “Av daude gror”.
Mistanken hadde definitivt vært til stede ei god stund om at bygdeguten frå Nordfjordeid hadde mye mer å by på enn det han hadde vist oss blant annet i sitt opphold i Ytre Suløens Jass ensemble og i OJKOS,
det unike unge storbandkollektivet i Oslo som Rotevatn så absolutt har hatt mer enn én finger med i framveksten av.

Funky

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Av daude gror” viste oss den urfunky Rotevatn og med tekster på nynorsk og med Fieh på vokal så blei det en herlig gumbo jeg aldri hadde smakt på tidligere.

Nå viser Rotevatn oss hvordan denne musikken fungerer i levende live også.

På denne live EP-en har Rotevatn tatt med seg seks av låtene fra debuten til klubber i Bergen og på hjemmebane i Nordfjordeid. Det har ført til svett og glovarm stemning.

Sammen med et kremlag med unge likesinnede bestående av Ragnhild Moan på vokal, Martin Morland på bass, Sander Nordahl på gitar, Elias Tafjord på trommer og seg sjøl på vokal, tangenter i tillegg til
trombone, så tar Rotevatn oss med på en utflukt som funker som ei kule for et ungt og hipt publikum i alle fall.

Om dette er pop, rock, funk, jazz eller hva som som enn finnes i gryta, er jeg usikker på og jeg bryr meg ikke nevneverdig heller. Det jeg derimot bryr meg om er at det er tøff og bra musikk som blir tilberedt av strålende unge stemmer og det er det fra start til mål. I
løpet av festivalsommeren kommer de til å innta en rekke hippe lokaler – der bør det ikke være stoler til stede!