For noen eventyr!

Pianisten Christian Grøvlen har jeg hatt gleden av å møte ved én anledning tidligere. Det frista så avgjort til gjentakelse og du verden for en gjentakelse det har blitt.

Christian Grøvlen under innspillinga i Sofienberg kirke.

På mitt første treff med Christian Grøvlen (31) og hans pianistiske uttrykk, så var det J.S. Bach som stod på repertoaret. Hans tolkninger var av slaget som tok bolig med en gang for så å bli der værende. Det betyr blant annet at jeg har tenkt på og venta på oppfølgeren mang en gang siden Bach-møtet i 2017.

Mye av grunnen til at jeg blei frista til å sjekke ut Grøvlen og hans musikk første gangen, var kvalitetsgarantisten og lydguru Morten Lindberg og hans selskap 2L. Han lurte meg sjølsagt ikke den gangen og det gjør han så menn ikke nå heller.

I løpet av de 85 minuttene fra Sofienberg kirke i Oslo seint på høsten 2019, er det på sett og vis en annen Grøvlen vi får møte. Han har nemlig tatt turen hjem når det gjelder komponister og temavalg og du verden så “norskt” det låter av han når han tolker Geirr Tveit, Christian Sinding, Alf Hurum og Edvard Grieg.

Det er et drama, en dynamikk, en finfølelse, et temperament og en inderlighet i Grøvlens tolkninger av de fires pianomusikk som tar oss med på en musikalsk rundtur i dette vakre og ville landet som jeg sjelden har opplevd tidligere – kanskje aldri.

Christian Grøvlen er i stand til å fortelle oss musikalske eventyr som setter spor – evige spor.

Christian Grøvlen
«Eventyr»
2L/Musikkoperatørene

Over alle grenser

København er en kulturell smeltedigel. Dette unike møtet mellom en norsk trommeslager, en boliviansk fløytist og en polsk pianist er nok et strålende eksempel på det.

The Space Above tar oss med til spennende steder.

I spissen for dette usedvanlige kollektivet står nok alle tre, men jeg har likevel en mistanke om at pianisten Artur Tuznik, som har skrevet mesteparten av musikken, er en slags ideologisk fører. En av Stjørdalens store sønner, Simon Olderskog Albertsen, og den fremragende fløytisten Flavia Huarachi er så avgjort medskyldige i utforminga av dette uttrykket – et uttrykk som går på tvers av så mye.

Ballet åpner med ei tolkning av Bachs Goldberg-variasjoner og avsluttes med en kollektiv improvisasjon. Mellom der finner vi to suiter skrevet av Tuznik.

Det denne akustiske kammertrioen formidler på sitt inderlige vis, er et møte der både den klassiske verdens struktur og jazzens spontanitet møtes sammen med impulser fra en rekke andre kilder, som blant annet indiansk folkemusikk.

Vi har med tre ganske så grenseløse og frie musikanter å gjøre som åpenbart stortrives i disse grenselandene. Olderskog Albertsen, som også har gjort København til sin base de seineste åra, er den eneste av de tre jeg kjenner fra før. Hans tilstedeværelse i både Espen Berg Trio og i Wako har fortalt oss at vi har med en musikant og improvisator av meget solid klasse å gjøre.

Sammen med de to “nye” sjelsfrendene Huarachi og Tuznik har Olderskog Albertsen funnet nok en spennende og unik plattform. De som tar turen til “The Space Above” kommer til å få oppleve noe ganske så personlig formidla av et svært spennende og søkende kollektiv.

The Space Above
«The Space Above»
ATM/arturtuznik.com

Nordisk råd

To islendinger, en danske og en svenske – begge de to sistnevnte bosatt i Norge – mer musikalsk nordisk råd er det nesten vanskelig å få til.

Astra under innspillinga på Island.

Den meget driftige og initiativrike trommeslageren og plateselskapsdriveren Anders Thorén er en musikant med mange og spennende ideer. Noe forteller meg at han har hatt en finger eller ti med i spillet i forbindelse med unnfangelsen av dette prosjektet også – uansett så har det vært en god idé.

Island er representert med den meget uttrykksfulle altsaksofonisten Sigurður Flosason og den spennende gitaristen Andrés Thor. Danmarks utsendte er den Mjøndalen-bosatte bassisten Andreas Dreier. Svenske Thorén har hatt Oslo som base i en årrekke nå.

Med utgangspunkt i tre låter hver av Flosason og Thor samt tre kollektive improvisasjoner, blir vi tatt med på ei lyrisk, melodisk og varm reise i noe vi kan kalle et nordisk tonelandskap.

Sjøl om dette neppe er en kvartett som har spilt plagsomt mye sammen, så er det åpenbart mye empati og en felles forståelse for hva musikken skal si oss og hvordan den skal nå fram til oss.

“In Orbit” er musikk det er herlig å tilbringe tid sammen med. Den skaper og gir varme og skal bli herlig å plukke fram igjen når høst- og vinterstormene setter inn – både på Island, i Norge, i Danmark og i Sverige. Hvor som helst faktisk.

Astra
«In Orbit»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Interessante samtaler

Kvartetten Oker byr på noe annet enn det de aller, aller fleste av oss har møtt på tidligere.

Oker har noe helt spesielt på hjertet.

Det er tre år siden jeg møtte universet Oker første gang med plata “Husene våre er museer”. Trommeslageren og perkusjonisten Jan Martin Gismervik, trompeteren Torstein Lavik Larsen, bassisten Adrian Fiskum Myhr og gitaristen Fredrik Rasten hadde funnet frem til et originalt uttrykk allerede den gangen og det har de kompromissløst utvikla videre til “Sussurus”.

Hvis noen tror at dette er en type band med bass- og trommekomp samt med gitar og trompet som sentrale solistinstrumenter, så tar de veldig feil. Her er det nemlig ingen soloer i tradisjonell forstand – her føres det derimot likeverdige samtaler på kryss og tvers.

Vi har med fire musikanter å gjøre som har en felles estetikk og og en felles ideologi om hvordan de skal nå frem til målet. Utgangspunktet er å finne et sted mellom komposisjon og fri improvisasjon. Det hevdes at det er impulser her fra folk, fra minimalistisk komponert musikk, impro og post rock. Det er mulig det; uansett har Oker skapt musikk i uendelig mange grenseland og med det skapt et musikalsk univers som er okersk – unikt med andre ord.

Ikke alle de underfundige, nedpå stemningene er like spennende i mine ører – noen blir for stillestående, men underveis skjer det noe hele tida og for alle som ønsker å utfordre seg sjøl og gi musikken den oppmerksomheten den fortjener, så ligger det mye spennende i disse flotte samtalene.

Oker
«Sussurus»
Shhpuma Records/Clean Feed Records/Musikkoperatørene

En spennende utflukt

Lydmanipulatoren og musikeren Tortusa har invitert med seg en rekke uttrykksfulle musikanter på reiser de færreste av oss har vært på tidligere.

Tortusa på plass i laboratoriet sitt.

Tortusa, som også reagerer hvis noen sier John Derek Bishop til han, er en 36 år ung lydforsker fra Stavanger. “Bre” er hans andre soloutgivelse på Jazzland og i tillegg har han også bidratt på to samarbeidsprosjekter. Til høsten kommer et nytt med bandet Dark Star Safari med Jan Bang, Erik Honoré, Samuel Rohrer og Eivind Aarset. Det skulle vel antyde sånn cirka hvor i landskapet det er mulig å finne Tortusa.

Tortusa har skapt tolv fundament eller lydmalerier ved hjelp av samplere og båndopptakere – såkalte field recordings – og sammen med et ukjent antall – også for han sjøl vil jeg tro – effekter, har det blitt unike stemninger, “låter” og musikalske lerret av det.

Når Tortusa så har invitert med seg noen av de beste fargeleggerne i norsk – og vel så det – musikk på utfluktene, så har “Bre” blitt til en spennende ekskursjon. Trommeslageren Erland Dahlen, saksofonisten Inge Waterhead Breistein, gitaristene Svein Rikard Mathisen og Eivind Aarset og trompeterne Simen Kill Halvorsen og Arve Henriksen – ei heftig gjesteliste spør du meg, men det gjør du vel ikke – er med på å male disse landskapene til noe helt for seg sjøl.

Alle utgangspunktene er ikke like interessante i mine ører, med Tortusa forteller oss likevel at han er en unik lydforsker i stand til å ta oss med til flotte og uoppdagede steder.

Tortusa
«Bre»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Storløkken i kirka

De som var tilstede i domkirka under Moldejazz og hørte Frode Haltlis Avant Folk-konsert, vil aldri glemme de 10-15 minuttene Ståle Storløkken ga oss fra det enorme kirkeorgelet. Nå kan alle andre også oppleve Storløkken aleine i kirka.

Ståle Storløkken likner mistenkelig på en tangentmagiker.

Helt siden jeg hørte Dombås´ store sønn Ståle Storløkken (52) som pianør i Finn Haukebøs Orkester, Moldes store danseband på 80-tallet, vil jeg hevde at jeg skjønte at her lå det et talent latent som ville åpne dører og sprenge grenser i åra som skulle komme.

Og du verden som det har skjedd siden han platedebuterte for cirka 30 år siden. Om det har vært med Terje Rypdal, Arve Henriksen, Supersilent, Motorpsycho eller Elephant9, så har Storløkken med sin unike innfallsvinkel til det å skape lyder, stemninger og groover – eller musikk som noen kaller det – løfta alle konstellasjoner han har vært en del av opp til noe helt spesielt.

For to år siden tok han oss med på sin første soloekskursjon med “The Haze of Sleeplessness”. Utstyrt med et arsenal med antikke synther og masse digital mjukvare skapte han landskap ingen av oss hadde vært i nærheten av tidligere.

Denne gangen er alt stashet parkert i laboratoriet i Trondheim. Storløkken har tatt turen til kirka i Steinkjer og orgelet der. Kollega og gitar-visjonær Stian Westerhus har stått for opptaket.

De ti komposisjonene – enten meditert fram på forhånd eller komponert der og da – forteller oss hvilken særegen stemme Storløkken er og har. Han sørger for at pausene blir like viktige som de skapte tonene og han utnytter mange av de mulighetene det store kirkeorgelet byr på.

“Ghost Caravan” er nok en bekreftelse fra Ståle Storløkken på at han er og har noe helt spesielt. Det er tøft, det er kompromissløst og det er styggvakkert – det er sterkt.

Ståle Storløkken
«Ghost Caravan»
Hubro/Musikkoperatørene

For noen samtaler!

Trompeteren Roy Hargrove og pianisten Mulgrew Miller hadde et fruktbart samarbeid i den siste delen av sine liv. Her får vi bli med på hvor nydelig det kunne være.

Roy Hargrove og Mulgrew Miller – for en duo!

Roy Hargrove gikk bort i 2018 bare 49 år gammel. Mulgrew Miller blei 57 – han forlot oss fem år tidligere. Hver for seg etablerte de seg på den øverste hylla innenfor melodisk, akustisk jazz med røtter i bebop og standardskatten. Hargrove jobba også en hel del med mer “moderne”, elektriske uttrykk.

For meg er det en nyhet at de to jobba sammen, men det viser seg at de møttes ganske så ofte på den legendariske og nå nedlagte after hours-klubben Bradley´s i Greenwich Village i New York. Det var stedet “alle” musikantene dukka opp etter jobb andre steder. De dukka for så vidt opp der om de ikke hadde vært på jobb også.

Hvis jeg har skjønt det riktig var det økonomiske årsaker til at denne duoen med den høyst spesielle besetninga oppstod. Arrangører ville gjerne ha de to med fullt band, men det var det altså ikke penger til. De måtte altså ta til takke med piano og trompet – ikke hverdagskost akkurat – men for en konstellasjon det skulle vise seg å være!

Hargroves manager Larry Clothier hadde for vane å ta opp alle Hargroves konserter via lydbordet og akkurat i dette tilfellet skal vi være veldig glad for det. En konsert i Merkin Hall i New York i 2006 og en i Easton, Pennsylvania året etter er det vi får være med på.

Lange, gode versjoner av stort sett kjent materiale som “What Is This Thing Called Love”, “I Remember Clifford”, “Triste”, “Con Alma”, “Monk´s Dream” og “Ruby My Dear” er utgangspunkt for usedvanlig flotte samtaler mellom to instrumentalister fra aller øverste hylle.

Lyden er strålende og når så det hele blir omringa av et fantastisk 68-siders teksthefte der blant andre Sonny Rollins, Ron Carter, Ambrose Akinmusire og Robert Glasper forteller om sine minner med disse to mesterne, så har dette blitt nok en fantastisk produksjon fra Resonance Records – selskapet som finner skjulte skatter over alt.

Roy Hargrove – Mulgrew Miller
«In Harmony»
Resonance Records/resonancerecords.org

For en presang!

Det er 50 år siden superkvartetten Crosby, Stills, Nash & Young ga oss “Déjà vu”. I forbindelse med jubileet blir den gitt ut i en praktutgave på vinyl pluss fire cder med demoer, outtakes, alternative versjoner samt skiva som cd også.

Crosby, Stills, Nash & Young – gjengen sin det.

Alle som har levd noen år må nesten ha et eller annet forhold til denne kvartetten og denne musikken. For mange er det nok bortimot lydsporet til livet deres også. Denne plata har blitt kalt den beste andreplata til noe band noensinne. Slike rangeringer er ikke noe for meg, men at “Déjà vu” satte voldsomme spor er ikke vanskelig å være enig i.

Nå er det altså klart for “feiring” og når plateselskapet Rhino melder seg til tjeneste, så vet vi nesten på forhånd at jobben blir skikkelig gjort.

Med originalalbumet remastra både på vinyl og på cd, pluss en cd hver seg med demos, outtakes og alternative versjoner – totalt 29 spor som aldri har vært utgitt tidligere – til sammen tre timer og 11 minutter med musikk, så er det altså så mye strålende gammelt og “nytt” her at dette på mange vis blir det definitive CSNY-visittkortet.

Når vi i tillegg blir servert et strålende teksthefte med et skrivestykke ført i pennen av Cameron Crowe som forteller oss noe som likner på hele historia om kvartetten, med et bildetilfang vi ikke har sett maken til tidligere, så har dette blitt en fest av en markering.

Crosby, Stills, Nash & Young
«Déjà vu – 50th Anniversary Deluxe Edition»
Atlantic/Rhino/Warner Music

Dugnad av det gode slaget

Skarbø Skulekorps er det definitive beviset på at det er mer godt enn Grandiosa og Are Kalvø som kommer fra Stranda.

Skarbø Skulekorps – et godt stykke utenfor allfarveien.

Nå har det seg slik at jeg verken har spilt i eller vært spesielt begeistra for skolekorps. Det første toget er det vel rimelig mye som taler for har gått for ei god stund siden. Det andre derimot er det åpenbart mulig å gjøre noe med fortsatt. Det har Skarbø Skulekorps så definitivt sørga for.

Initiativtaker, trommeslager, komponist og korpsleder Øyvind Skarbø, fra Stranda, men bosatt i Bergen, har virkelig skapt noe unikt. Av bortimot uforståelige årsaker gikk bandets debutplate meg hus forbi, så jeg har ingen referanser til den dessverre. Det er sikkert dumt, men “Dugnad” står uansett veldig på egne bein.

Som guttunge blei lille Øyvind fora med kassetter av storesøstrene sine. Der hadde de satt sammen en musikkmiks av typen sjelden med spor av Glenn Miller, Prince, Sepultura og Enigma. Det har vært med å prege Skarbø siden den gang og slik låter da også den usedvanlig mangefasetterte musikken han har skapt sammen med og for korpset sitt.

Pandemien første til at det ikke var mulig å samle saksofonistene Signe Emmeluth og Eirik Hegdal, gitarist Ivar Grydeland, bassist Chris Holm og trompeter Stian Omenås i studio. På Skarbøs instrukser spilte de inn sine bidrag i “heimen”, sendte de til Bergen og der har lydinnovatør Jørgen Træen og Skarbø i løpet av åtte dager med miksing skrudd det hele sammen til en musikalsk dugnad av høyst uvanlig dybde og kvalitet.

Hva dette korpset skaper og ikke skaper av uvanlige uttrykk i løpet av den 30 minutter lange utflukten de tar oss med på, er vanskelig å beskrive. Jovisst er det funk her, jovisst er det frilynte saker her, jovisst er det rocka, jovisst er det humor her – en rekke ekstra gjester bidrar også, inkludert Skarbøs sønn Elia – og til sammen har ustanselig kreative Skarbø og korpset hans skapt en liten original perle i et univers de er helt aleine om. Tøft, annerledes og spennende.

Skarbø Skulekorps
Dugnad
Hubro/Musikkoperatørene

Beste tenkelige start på dagen

For svært mange har det blitt en tradisjon å starte fredagen under Moldejazz med Break of Day-konserten. I år var det Kirsti Huke og Ola Kvernberg som hadde fått det ærefulle og tidlige oppdraget og du verden så vakkert de takka for tilliten.

Ola Kvernberg og Kirsti Huke skapte magi. Foto: Tor Hammerø

Vanligvis er det et stappfullt «fugleberg» i det vakre amfiet i Reknesparken. På grunn av pandemien måtte publikum sikre seg billett på forhånd denne gangen og de blei revet bort på 10-15 minutter da de blei lagt ut for ei uke siden.

Avstandsreglene førte til at det var et mindre antall publikummere som fikk anledning til å overvære konserten i år. De heldige som var tidlig ute med å sikre seg muligheten fikk dermed en usedvanlig eksklusiv opplevelse.

 

Ola Kvernberg er en gudebenåda musikant. Foto: Tor Hammerø

Min beste venn

Ola Kvernberg, Hustadvikas store sønn, introduserte Kirsti Huke som sin aller beste venn da hun dukka opp på ekstranummeret med Steamdome II tidligere i uka. Det var lett å skjønne i løpet av denne morratimen vi fikk lov å tilbringe sammen med dem. Empatien, samspillet, nærheten og inderligheten de to utstråler er ikke mulig å feiltolke.

Hundrevis av timer sammen i deres felles øvingsrom på Svartlamoen i Trondheim hadde ført til mye ny musikk som hadde sitt første møte med publikum denne morran. Noe var henta fra en podcast om Ari Behn Kvernberg har skrevet musikk til, noe var filmmusikk fra den prisbelønte filmkomponisten Kvernberg og noe var musikk som kommer til å bli presentert for et større publikum når duoens nye plate – som har vært under arbeid i fem år – endelig blir ferdig.

 

Kirsti Huke – for ei stemme hun er og har. Foto: Tor Hammerø

Jovisst spiller Kvernberg fele, men han spiller like mye piano og fargelegger det hele med et ukjent antall bokser, pedaler, looper og maskiner/tangentinstrumenter. Jovisst synger Huke, og det noe så uendelig vakkert om det er ordløst eller på engelsk, men hun manipulerer også stemma med ymse  «maskiner» og spiller i tillegg harpe.

Stemningsfullt

Til sammen skaper de to magiske og lyriske stemninger og lydlandskap svært godt hjulpet av lydmagiker Tor «Torsken» Breivik. Stemninger som sammen med småfuglene førte til en perfekt start på fredagen. «Greets the day» sang Huke mot slutten – det skal være sikkert og visst.

Takk for at dere orka å stå opp, sa Kvernberg til slutt. Vi sender takken tilbake: takk for det dere ga oss.