Tor Hammerø

Pandemien har vært ei stor belastning for svært mange.  Likevel har den ført til noe fint også – Kjell Harald Litangens debutplate er et strålende eksempel på det.

De aller, aller fleste har hørt strengeleikeren Kjell Harald Litangen (47) en rekke ganger. Likevel er det veldig få som kjenner godt til han. Årsaken er enkelt og greit at han har spilt ei viktig rolle som sidemann for en rekke artister som Ole Edvard Antonsen, Maria Mena, Kurt Nilsen, Frode Alnæs, Johnsen/Nordberg, Kjetil Bjerkestrand, Finn Kalvik, Rebekka Bakken, Al Jarreau, Knut Anders Sørum, Adam Douglas og Rita Eriksen. Og grunnen til at de har etterspurt hans kvaliteter er åpenbar: vi snakker om en meget dyktig og svært allsidig plekterfører som trakterer hva som helst av strengeinstrumenter.

For anledninga, som altså er at den meget godt befolka avtaleboka hans nesten blei totalt viska ut etter den 12. mars, henta han frem noe av sitt arsenal med instrumenter – gitarer, bouzouki, lap steel, banjo, ukulele, mandolin, oud og dobro – og inntok sitt hjemmestudio i Asker. Tolv nye komposisjoner blei unnfanga og sakte, men sikkert tok låtene form etter som LITANGEN – som er atistnavnet – fikk lagt på stadig nye lag etter som låtene og innholdet i dem vokste.

Låtene er ganske så forskjellige, men fellesnevneren er at alle er usedvanlig stemningsfulle og vakre. LITANGEN har funnet fram til en kjerne som er ekte, inderlig og åpenbart han. Han har ikke noe behov for å vise til enhver tid hvor bra han er teknisk – han har behov for å fortelle oss hvem han er og det gjør han til gagns.

Vi skulle mer enn gjerne vært den helvetes pandemien foruten, men noe godt har den altså likevel ført med seg. Dette visittkortet fra LITANGEN er et utmerka eksempel på det. Han har skapt og gir oss musikk som gjør at kveldene utover høsten og vinteren kan bli både kortere og ikke minst varmere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det var sjølsagt en begivenhet da gigantene BB King og Eric Clapton gikk i studio sammen for rundt 20 år siden. Det er det fortsatt når den remastra versjonen med to uutgitte spor nå kommer ut også.

Det var sjølsagt store forventninger til mestermøtet mellom BB King (1925-2015) og Eric Clapton som så dagens lys i 2000. Beundringa og respekten var åpenbar, men ingen av de to stod med lua i hånda da de gikk i studio. Og du verden som det blei levert i noe som likna på ei rundreise i bluesens standardrepertoar.

Tittellåta, “Three O´Clock Blues”, “Hold on I´m Coming” og “Come Rain or Come Shine” var fire av de tolv låtene de to storkoste seg med og når kompet bestod av Nathan East på bass, Steve Gadd på trommer og Joe Sample på tangenter, så var liksom forutsetningene rimelig greie.

Nå har det altså gått 20 år og King har forlatt oss. I forbindelse med jubileet, og sikkert for å tjene ei krone eller to også, ønska plateselskapet å gjenutgi mestermøtet. Som sagt så gjort og i tillegg til at herligheten har blitt fresha opp og remastra så har arkeologene også funnet fram til to tidligere uutgitte spor: “Rollin´and Tumblin´” og “Let Me Love You Baby” som avsluttes med at King sier at han screwed it up og at han måtte komme tilbake for å fikse på vokalen. Sjølsagt så blei ikke det gjort og det holder som ei kule slik førstetagninga endte opp.

De aller mest ihuga må sjølsagt sikra seg denne utgivelsen også sjøl om de allerede har originalen fra 2000. For alle nykommere er dette et blueskongemøte som bør flytte inn i samlinga omgående.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er jo ingen bombe at Lars Saabye Christensen leverer litterære storverk. Det har han skjemt oss bort med i mange tiår nå. Her kommer han så nært sin egen stemme som det er mulig.

Det at han kommer så nært sin egen stemme er ikke mine ord. Det er Saabye Christensen sine egne og han referer til diktet han skrev som tenåring om urmakerne på Drammensveien og som han mener har blitt døråpneren til sin farmors historie.

For å forstå seg sjøl, må man vite hvor man stammer fra – helst i fem generasjoner bakover. Samtidig bør man være i stand til å se like mange ledd frem. Skriver Saabye Christensen. Ambisiøst, ja visst, men sjølsagt så lykkes han med sitt forehavende også denne gangen. Sjølsagt? Ja, siden Lars Saabye Christensen er min favorittforfatter og sjelden eller aldri har tråkka feil for meg, så er det bortimot en selvfølge at det er stor litteratur som blir servert oss.

Når Saabye Christensen skriver at hun – det vil si farmoren – er romanen jeg alltid har ønsket å skrive, så sier det ganske mye. Det finnes ikke mye skriftlig materiale om henne – Hulda Christensen født Thomsen – men barnebarnet har gått opp løypa i så stor grad som overhodet mulig. Som han sier: diktningen forholder seg til virkeligheten som musikken til instrumentet. Det er altså et nært forhold, men det er samtidig muligheter for egne utflukter og tolkninger. Saabye Christensen, som på ingen måte er noen sjølhevdende forfatter eller personlighet, sier at han hele livet har løftet, båret og levert henholdsvis blomster, kofferter, møbler – han snakker om sine jobber som unggutt – og til slutt fortellinger, i heldige øyeblikk poesi. Ofte, svært ofte – som Saabye Christensen tillater jeg meg å gjenta meg sjøl – spør du meg.

Til tross for at forfatteren ikke kjente sin farmor godt så er det åpenbart at de på sitt vis var nære og at beundringen var stor. Med en innsikt, et språk han er helt aleine om, en humor – “som tidligere blomsterbud finner jeg det riktig å gjengi dette så nøyaktig som mulig” – og en sitatmester: “livet er basert på en sann historie”, så forteller han oss at det er denne reisen som har opptatt han siden han begynte å skrive. Hvorfor har han nølt med å skrive den? Svaret hans er: det jeg ikke vet er så mye mer enn det jeg vet. Og: “jeg prøver å se lyst på det, noe som ikke kler meg”.

Gjør meg forstått spør Saabye Christensen. Jeg er redd for ikke å bli forstått, svarer han og han kan ta det med den største ro: han blir noe så voldsomt forstått. Gjennom denne knappe, presise reisa der farmor reiser fra Danmark til Kina og tilbake til Danmark igjen via Frankrike og der vi får innsikt i både henne, resten av familien og Saabye Christensen sjøl, er både spennende, interessant og samtidig stor litteratur. Svært stor litteratur.

Graven til besteforeldrene er slettet. Lars Saabye Christensen har ingen steder å gå, sier han. Derfor satte jeg meg ned og skrev dette, selv om jeg for lengst hadde sluttet å skrive. Det skal vi være glade for. Veldig glade for.

Litt malurt som forlaget bør ta til seg: korrekturfeil av typen Olso og Ivar F. Andersen i stedet for Andresen bør være lett å luke vekk før trykkeriet tar over.

Når man kaller bandet Fra Det Onde så mer enn aner man at noe spesielt er på gang. Tre usedvanlig hippe herrer sørger definitivt for det.

Med elbassist Rune Nergaard, trommeslager Olaf Olsen og trompeter Erik Kimestad Pedersen i lagoppstillinga, så er det ganske lett å legge sammen at her finnes det solid bakgrunn for egne meninger og ditto utgangspunkt for å lage sjangersprengende musikk.

Med fartstid fra band som Bigbang, Bushman´s Revenge, Needlepoint, Steamdome, Rune Your Day og Exoterm, så sier det seg sjøl at her er det tre herrer som har veldig mye å bringe til bordet. Når så Emil Nikolaisen, med bakgrunn fra blant annet Serena Maneesh, bidrar som en slags moderne Teo Macero med usedvanlig kreativ miksing, så ligger veldig mye til rette for at denne musikken – basert på relativt løse ideer – kunne bli noe helt for seg sjøl.

De tre hadde aldri spilt sammen som trio før de møttes i studio på Notodden en kald januardag i fjor. Nikolaisen, med mixeren fra legendariske Stax Studios i Memphis mellom hendene, blei som en fjerdemann i bandet.

Macero er nevnt og derfra er ikke veien til Miles Davis og epoken rundt “Live Evil” og “Bitches Brew” lang heller. Noe forteller meg at de tre har brukt et kvarter eller to sammen med den musikken og tankegodset som ligger bak. Derfra har de med sin egen bakgrunn og med sine spesielle stemmer skapt musikk anno nå som er hip, tøff, rocka, løs og usedvanlig tidløs.

Dette er en EP på vel 26 minutter som avspilles på 45 rpm – tror ikke jeg har gjort det siden konfirmasjonsalderen – et par år siden med andre ord. Det fører med seg litt nostalgi, men aller mest sørger musikken for et herlig og superhipt påfyll. Tøft!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de veldig mange tingene jeg kan kan veldig lite om er belgisk frijazz, om ikke i en særstilling, så langt oppe på lista. Her følger et par forsøk på å gjøre noe med dette avsindige misforholdet.

Trommeslageren Raf Vertessen (27) satte kursen for New York og i stor grad det spennende avantgarde-miljøet i Brooklyn i 2016. Der har han etablert seg blant noen av de ypperste med sitt ekspressive, lyttende og åpne trommespill.

Vertessen har spilt med storheter som Joe McPhee, Ingrid Laubrock og Ches Smith og i forbindelse med en turné på gamle tomter i Europa høsten for to år siden, satte Vertessen sammen et band med noen av Brooklyns mest lovende og mest spennende unge musikanter.

Bassisten Nick Dunston er et nytt navn for meg, mens trompeteren Adam O´Farrill og tenorsaksofonisten Anna Webber allerede er kjente navn i den frilynte sfæren over there. Etter to uker på veien i Europa, som alle fire var veldig fornøyde med, bestemte de seg for å gå i studio i Köln før de returnerte til USA.

Med store doser inspirasjon dra den amerikanske New Thing-scena på 60-tallet via den europeiske frijazzscena og fram til det som skjer i og rundt Brooklyn nuh til dags, gir de fire oss vel en time med ni “låter” fullstendig unnfanga der og da.

Dette er åpen, løs og empatisk musikk med masse dynamikk der fire mer enn lovende og lyttende musikanter møtes på likefot og med ønske om og evne til å skape noe eget. Dette er Raf Vertessen sin debut som bandleder og jeg føler meg trygg på at vi får høre mye mer fra den stemma i tiåra som kommer. Ekstra morsomt er det at “vår egen” Eivind Opsvik har mastra skiva.

 

Samarbeidet mellom det belgiske og norske postverket stoppa ikke der. I konvolutten var det også med ei trioinnspilling med den belgiske pianisten Seppe Gebruers, den portugisiske bassisten Hugo Antunes og den tyske trommeveteranen Paul Lovens. Innspillinga er gjort i Mechelen i Belgia – det er med andre ord ikke bare Kjetil Rekdal som har gjort seg bemerka i den byen.

Gebruers spiller på to pianoer som er stemt en kvarttone forskjellig. Antunes sin bass er også delvis forberedt på et spesielt vis og Lovens oppsett med gonger og cymbaler er heller ikke helt A4 for å si det slik.

Tid og rom er stikkord for trioens unike tilnærming til det å skape sin frie musikk. Det finnes rom som gjør at du føler deg velkommen og det finnes rom som skremmer deg – og så finnes det mye midt mellom. Alle, i alle fall mange, av disse rommene utforskes av denne trioen på et unikt, fritt og søkende vis og de tar oss med til steder de færreste av oss har på tidligere. Spennende og givende.

Med disse to innspillingene har min horisont når det gjelder belgisk frijazz blitt betydelig utvida – det skulle faktisk ikke så mye til.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Simen Kiil Halvorsen er en av våre mest spennende, unge jazzmusikanter. Her forteller han oss hvordan han har opplevd et år – på godt og ondt – gjennom musikk.

Allerede i 2015 blei Stavangergutten Simen Kiil Halvorsen (29) tildelt Mølsterprisen under MaiJazz i hjembyen. Da fikk han mulighet til å sette sammen et drømmeband og skrive musikk for det som kom ut året etter som “Scripted Conversations”. Drømmebandet eksisterer fortsatt og her får vi høre hvordan Kiil Halvorsen opplevede året 2017/18.

Kiil Halvorsen har forsøkt å “beskrive” hvordan et år med blant annet opp- og nedturer, relasjoner som har kommet og åpenbart gått, en alvorlig øreoperasjon og en kortvarig influensa, låter musikalsk. Det har ført til sprudlende og utadvendte ekskursjoner, ikke fullt så optimistiske toner og ikke minst nedpå låter som inviterer til refleksjon. Til sammen forteller det oss om en relativt ung mann med flotte kvaliteter og masse modenhet både som komponist, trompeter og bandleder.

Når han nok en gang har med seg Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass, Raymond Storaunet Lavik på trommer og ikke minst Hanna Paulsberg på tenorsaksofon – hun vokser for hver gang hun møter opp, så har Kiil Halvorsen fått akkurat det empatiske følget så personlige bekjennelser krever.

Simen Kiil Halvorsen bekrefter med dette melodiske, vakre og til dels sterke budskapet at han er en musikant som bør følges nøye både nå og i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører er Kurt Elling en av jazzverdenens aller mest spennende vokalister. Her tar han ytterligere store steg.  I mine ører er Kurt Elling en av jazzverdenens aller mest spennende vokalister. Her tar han ytterligere store steg.

Kurt Elling (52) har vunnet en svært høythengende Grammy, vært nominert ti ganger og vunnet leser- og kritikeravstemninger i DownBeat en rekke ganger. Det er liksom opplest og vedtatt at han er en av de heftigste jazzvokalistene på Tellus. Etter en rekke innspillinger på Blue Note og Concord, har han nå tatt steget til engelske Edition og det virker som om om det er akkurat den nye inspirasjonen han trengte for å ta nye steg videre.

Elling har vist oss flere ganger at han har solid kontroll på standardmaterialet, men for meg er det hans originalstoff som tiltaler meg mest. Med sin særpregede baryton er han i besittelse av et uttrykk som bærer enhver tekst på et inderlig vis – her mer enn noen gang.

Sammen med Wayne Shorters trofaste pianist Danilo Pérez, den framifrå trommeslageren Johnathan Blake og sin faste bassist Clark Sommers, samt flere gjester, tolker Elling blant annet låter av Jaco Pastorius , Shorter, Pérez, den cubanske legenden Silvio Rodriguez – på spansk – og ikke minst tre låter av Django Bates med tekst av vår egen Sidsel Endresen. På Pastorius, -Shorter og Pérez-låtene har Elling skrevet egne tekster.

Elling er en historieforteller av sjeldent format og hans politiske og sosiale engasjement – “America you´ve lost your heart. America you´ve lost your mind” – synger han og det er ikke mye tvil om hvor tankene hans går.

“Secrets Are the Best Stories” er et solid musikalsk, sosialt og politisk visittkort som viser oss en engasjert borger og musikant. For meg er dette Kurt Ellings viktigste og beste melding så langt – det sier en hel del.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Bjørnar Asphol, eller bare KNUT som artist, tar oss med til Cuba og dalstrøka rundt og sammen med et kremlag byr han på noe vi alle trenger nå.

Knut Bjørnar Asphol (47) fra Kleive ved/i Molde har spilt ei viktig og sentral bakmannsrolle i norsk musikkliv i et par tiår nå. Asphol har blant annet vært en sentral brikke i musikken til Alexander Rybak og Knut Anders Sørum. Samtidig har han, til tross for sju album under eget navn, greid i alt for stor grad å passere under den store radaren.

Med “Hemingway Café” tar han oss med til musikalske stoppesteder så vakre og inderlige at mange, svært mange faktisk, uansett sjangermessig preferanse vil ha svært godt av å tilbringe tid sammen med KNUT og musikken hans.

Om KNUT har vært på Cuba vet jeg faktisk ikke, men det skinner uansett gjennom at han har fått et herlig og solid grep om mange av de latinske uttrykkene som springer ut fra øya. KNUT er en melodiker av klasse og det understreker han gjennom alle de ni låtene her.

Med sin akustiske nylonstrengsgitar, masse luft og rom, men samtidig med store doser temperament og ni flotte melodier, tar KNUT og trommeslager og perkusjonist Erland Dahlen, pianist Torbjørn Dyrud og sjølvaste artist in residence under Moldejazz neste år, bassist Ellen Andrea Wang, oss med på ei varm og forførende reise som garantert vil sørge for at høsten og vinteren kan bli betydelig kortere enn før antatt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pianisten og elektronikeren Kjetil Husebø har ved flere anledninger fortalt oss at han har noe eget å melde. Her bekrefter han det for første gang i livesammenheng også.

Kjetil Husebø (45), opprinnelig fra Bergen, men bosatt i Oslo, har i flere år og via en rekke soloutgivelser invitert oss inn i et univers som er bare hans. Han har jobba seg fram til si egen stemme, noe som jo er alle improviserende musikeres mål.

Husebø har vært å treffe i et landskap der det akustiske har møtt det elektroniske og der sjangergrensene har vært viska ut. Det virker som om det er i de sfærene han trives aller best og det er også der vi blir invitert med på ekskursjon denne gangen også.

All musikken, som er delt inn i fire deler og som varer i godt og vel 50 minutter, er spontant unnfanga på Victoria den den 22. april 2016. Hvorfor den her blitt liggende til marinering så lenge aner jeg ikke, men den har definitivt tålt ventetida godt.

Husebø henter inspirasjon fra jazz, samtidsmusikk, ambient og klassisk musikk og setter det sammen til et brygg han er helt aleine om. Hans bruk av live elektronikk og live sampling gir ekskursjonen flotte og spennende dimensjoner. Dette er musikk som krever mye av Husebø og av oss på den andre sida, men de som har åpne sanser og lyst til å utforske noe nytt, vil finne mye å dykke ned i og glede seg over.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Italienske Alberto Pinton har vært med å prege svensk jazz i flere
tiår. Med “Layers” følger nok en bekreftelse på hvorfor.

Hvis man har kasta et blikk, eller kanskje aller helst åpna et øre,
mot det som har skjedd i forbindelse med moderne svensk jazz de
seineste åra, så har man avgjort fått stifte bekjentskap med Alberto
Pinton. Den 58 år unge italieneren, med solid jazzutdannelse fra USA
bak seg, har markert seg både som en viktig sidemann i diverse små og
store band og som komponist og bandleder.

Her er det i sistnevnte roller vi treffer Pinton og, i tillegg til
hovedinstrumentet, spiller han her også klarinett, bassklarinett,
piccolo- og bassfløyte. Bortsett fra en kollektiv improvisasjon har
Pinton skrevet all musikken og når han så har satt sammen en strålende
og empatisk sekstett bestående av Konrad Agnas på trommer, Vilhelm
Bromander på bass, Selma Pinton på vokal, Mattias Ståhl på vibrafon og
Mats Ãleklint på trombone, så lå veldig mye til rette for at dette
skulle bli et flott visittkort fra Pinton.

Slik har det da også blitt. Pinton har henta inspirasjon fra en rekke
kilder, det være seg impro, samtidsmusikk og kammerjazz og skaper
vakre melodiske ekskursjoner på tvers av det meste. Dette er bare noe
av det som renner meg i hu underveis.

Hans medsammensvorne hører jo også hjemme blant det ypperste som
finnes i vår del av verden, spesielt kjenner vi jo Ståhl og Äleklint
godt her hjemme, og når datter Selma Pinton (23) viser seg å være et
svært lovende vokaltalent, både når det gjelder tolkninger av
egenskrevne tekster og når det gjelder ordløs formidling, så har dette
blitt en original og spennende utflukt i en egen musikalsk verden.
Ofte virker det som om Pinton har skrevet musikken spesifikt for de
sterke stemmen han har invitert med i sekstetten – derfor har
sluttresultatet også blitt usedvanlig personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.