Tor Hammerø

I løpet av de par siste åra har et stort publikum fått både ører og øyne opp for hva og hvem Bjørn Tomren er. Noen har visst det lenge og her kommer nok en bekreftelse.

Uten at jeg skal ta på meg besserwisserhatten å påstå at jeg så Bjørn Tomrens unike talent lenge før de aller fleste, men de av oss som har fulgt blant annet den hysteriske duoen Polka Bjørn & Kleine Heine i ei årrekke visste faktisk at her fantes det noe helt spesielt – hos Kleine Heine også for den sakens skyld. Men eksponeringa gjennom deltakelsen og seieren i Stjernekamp førte sjølsagt til en ganske annen oppmerksomhet enn det Tomren var vant med fra før.

Nykkefri

Annonsørinnhold

Topp 20 julegaver som gir vann i munnen

Om det er noen stor forandring i og på Bjørn Tomren etter at han blei folkeeie? Overhodet ikke og for de som “kjenner” en av 6393 Tomrefjords aller største sønner er det heller ingen overraskelse. Bjørn Tomren har vært, er og kommer til å forbli akkurat Bjørn Tomren med si unike stemme, si unike utstråling og sin ekthet og ujålethet. Det går ikke an å dresse opp Bjørn Tomren for å si det slik.

Eget stoff

Noen januardager i 2021 tok Tomren med ei bunke med egetskrevet materiale og gode musikervenner til Ocean Sound Recordings på Giske på Sunnmøre. I flotte, men ganske så nedstrippa arrangement, som løfter fram den helt spesielle historiefortelleren Tomren er og som plasserer den unike stemma akkurat så langt fremme i lydbildet som den fortjener, blir vi invitert inn i det totalt personlige tomrenske universet som det alltid er like fascinerende å oppholde seg i – også med litt jodling og strupesang som krydder.

Når han så har fått med seg nok en romsdaling, tegneserieskaperen Jason alias John Arne Sæterøy til å lage cover og andre illustrasjoner som er med å gjøre dette visittkortet ekstra spesielt, så har Bjørn Tomren nok en gang bekrefta hvilken høyst original stemme han er og har sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige.

Hva er det med den portugisiske saksofonisten og bandlederen Rodrigo Amado og nordmenn? Noe er det åpenbart for han inviterer stadig med seg noen av våre aller mest uttrykksfulle musikanter – denne gangen Ingebrigt Håker Flaten.

I 2017 møtte vi Rodrigo Amado (59) på skiva “Northern Liberties” sammen med Thomas Johansson, Gard Nilssen og Jon Rune Strøm. Allerede i 2006 dukka han for første gang opp i min verden på trio med bassisten Kent Kessler og sjølvaste Paal Nilssen-Love på utgivelsen “Teatro”. Han vet med andre ord hvem han skal spørre i vårt hjemlige univers – han har valgt på øverste hylle.

Ny superkvartett

Annonsørinnhold

Siste sjanse🎅 Julekalenderne du kupper på salget nå

Nå har Amado satt sammen et nytt band med tre storheter fra forskjellige land og generasjoner. Den amerikanske trommeslageren Gerry Hemingway (68), nå bosatt i Sveits, og den tyske pianolegenden Alexander von Schlippenbach, som nå har oppnådd den svært respektable alder av 85, blir altså komplettert med vår egen Ingebrigt Håker Flaten (52), som heldigvis har satt snuten hjemover etter mange år i utlendighet. Både på papiret og i praksis har dette blitt en strålende kohort.

The Bridge

Amado har valgt å kalle bandet The Bridge – en klar hentydning til helten Sonny Rollins´ comeback-album med samme navn fra 1962. Jovisst er det mulig å høre spor av Rollins underveis, men Amado har så avgjort en friere tilnærming til sitt uttrykk enn det Rollins har hatt.

Vi får bli med på konsert i Warzawa den 3. oktober i fjor, på klubben Pardon To Tu, og med tre kollektive ekskursjoner på henholdsvis vel 40 minutter og to ganger 7 minutter, blir vi tatt med på utflukter som både er melodiske, frie, søkende og transparente.

Uttrykksfulle lyttere

Alle fire er jo sjølsagt strålende instrumentalister og når det så er kobla opp med at de er lyttere på samme nivå som vil hverandre og musikken vel, så har dette blitt en liten time med både melodisk frijazz og fri frijazz av svært modent og spennende kaliber.

Her får alle fire den plassen de fortjener og ingen krever rampelyset på bekostning av de tre andre – her stiller alle fire på like fot.

The Bridge er en kvartett jeg mer enn gjerne skulle fått sett og hørt på ei scene her hjemme – svaret på hvorfor er å finne på “Beyond the Margins”.

Maj Britt Andersen, Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen er giganter på hvert sitt felt. Sammen har de skapt sin helt egen sjanger.

Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet følge karrierene til Andersen, Saabye Christensen og Holmsen mer eller mindre fra starten. Det er uten unntak vært en sann fryd der tre store kunstneriske personligheter har tatt stadig nye, store steg. De har jo for lengst etablert seg på aller øverste nivå med sine respektive uttrykk, men det er jo sjølsagt ikke ensbetydende med at slike mestermøter skal bli noe som likner på største felles multiplum. I dette tilfellet har det likevel blitt det.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

Topp 20 julegaver som gir vann i munnen

For de av oss som fortsatt er opptatt av skøytesporten, så vet vi jo hvor vanskelig tredjerunden kan være. Der er det ganske mange som har gått på en sprekk, for å si det sånn. Denne gangen var jeg ikke spesielt redd for at det skulle skje. Det av flere grunner. For det første har de tre fortalt oss med all mulig tydelighet med “Et stille sted” og “Et snev av evig” hvilket enormt og unikt nivå de befinner seg på. For det andre så bare “vet” jeg at de tre ikke er i stand til, sjøl om de prøvde, å gi fra seg noe som befinner seg under veldig bra. For det tredje så var jeg tilstede på konserten da denne tredjerunden blei sjøsatt – jeg mer enn ante altså hva som ville møte meg i heimen.

Unike evner

Lars Saabye Christensens evne til å fortelle historier, gjerne melankolske, som griper og berører oss, er han ganske så aleine om. Geir Holmsens unike melodiske klo og evne til å arrangere dem for KORK – Norges beste band – har ført han opp på et nivå som er sjeldent hørt både med norske og internasjonale ører.

Når så de to herrene har skapt et fundament for Maj Britt Andersens høyst personlige stemme og formidlingsevne av en annen verden, både for store og små, så har dette blitt ei avslutning på et unikt samarbeid i akkurat dette formatet i alle fall som vil bli stående som en bauta i norsk musikk i svært lang tid. Jeg nekter nemlig å akseptere at Andersen, Saabye Christensen og Holmsen ikke skal gi oss mer påfyll fra sine overflødighetshorn i en aller annen form også i fremtida.

Uansett så er det bare å takke for denne høyst spesielle og flotte musikalske og litterære utflukten.

Lite er så spennende som å møte nye stemmer og nye uttrykk. Den svenske vokalisten Ingrid Malmén hører hjemme der og hun imponerer veldig.

Til tross for at Ingrid Malmén (29) har gått på jazzlinja i Trondheim og gitt ut to skiver under eget navn tidligere, så er dette mitt første med henne og hennes musikk. Det skulle vise seg at det var på høy tid – for meg i alle fall.

Alt eget

Annonsørinnhold

Tursko og fjellstøvler: Slik velger du riktig fottøy

Malmén, som synger på svensk, har skrevet alt av både tekst og musikk. Hun løfter frem kontrastene mellom uro og stabilitet på et ettertenksomt vis og samtidig er hennes søken etter nærvær og forutsigbarhet temaer som preger det flotte og høyst personlige tekstmaterialet. Når Malmén så skriver musikk med solide jazzrøtter, men også med impulser fra pop, viser og frijazz, så har “Tidvatten” blitt en flott introduksjon til ei spennende, “ny” stemme.

Tipp topp band

Malmén har ei stor og uttrykksfull stemme som både løfter frem tekster og ordløse improvisasjoner. Hun har siden 2015 omgitt seg med et band bestående av Thomas Backman på saksofon og klarinett, en av mine nåtidige trommefavoritter Jon Fält, Alice Hernqvist på piano og Pär-Ola Landin på bass og det er en uhyre samspilt og empatisk kohort.

Bandet kler Malmén og hennes musikk og uttrykk på et inderlig vis og hun passer like godt sammen med bandet. Det har ført til at dette første møtet med Ingrid Malmén og hennes univers har vært av det svært så lovende slaget.

Trommeslageren Tore Ljøkelsøy har jeg støtt på i flere konstellasjoner. Med sin debut under eget navn bekrefter han sitt store talent – på mange måter.

Tore Ljøkelsøy (35) har fortalt oss gjennom fine bidrag til blant annet bandene Local Store, “pop-prosjektet” til Bjørn Klakegg, og Slow Is The New Fast at han er en usedvanlig lyttende og tilstedeværende trommeslager. Forventingene til hvem han er som sjef for eget band og musikk var derfor så avgjort skrudd en hel del opp. De har definitivt blitt innfridd.

Akustisk utflukt

Etter studier både på jazzavdelinga ved Grieg-akademiet i Bergen og på Musikkhøgskolen i Oslo, har Ljøkelsøy kommet et godt stykke i leitinga etter sitt eget uttrykk – det alle jazzmusikere med ambisjoner har som mål.

Ljøkelsøy har tydelig gått djupt inn i materien som med en fellesbetegnelse kan kalles moderne, akustisk jazz. Med elementer fra både amerikansk, europeisk og nordisk jazz fra de seineste tiåra har han skapt fundament som virker utfordrende både på de fire involverte og på oss som sitter i heimen og får lov å bli med på ekskursjonene.

Melodisk og åpent

Jeg har Ljøkelsøy mistenkt for både å være en melodiker og lyriker, men som samtidig søker mot det åpne og luftige. Alt dette viser han oss på et elegant vis uten på noen måte å dominere sine medsammensvorne – tre herrer som har skjønt hva og hvor Ljøkelsøy vil med budskapet sitt.

Pianist Kjetil Jerve imponerer uansett hvor og i hva slags setting han dukker opp med ei svært så personlig klo, tenorsaksofonist Arnfinn Gursli Langesæter (navnet hans er feilskrevet på coveret) er ei ny og spennende stemme for meg og bassist Joel Ring, som like gjerne melder seg som cellist, utgjør et perfekt reisefølge for Ljøkelsøy og hans budskap.

Tore Ljøkelsøy har noe viktig å melde om han er med som sidemann eller styrer butikken sjøl.

Alle har større eller mindre hull i sin allmenndannelse. I mitt tilfelle dreier det seg om mange og store hull. På området kvinnelige vibrafonister fra Taiwan er hullet svært stort, men Yuhan Su har nå gjort en formidabel jobb med å gjøre noe med det.

Det har seg altså slik at rundt om i verden finnes det en rekke agenter som jobber for artister både når det gjelder plateutgivelser og i forbindelse med booking av konserter. En del av disse har heldigvis oppdaga meg og det jeg holder på med. Det fører til at jeg blir utsatt for stadige påfyll av utgivelser fra store deler av verden – både med artister jeg kjenner godt og ikke minst med helt nye navn og «ny» musikk – for meg i alle fall.

Fra uventa hold

Yuhan Su (41) er født og oppvokst på Taiwan, men har vært bosatt i New York i en årrekke. Jazzens hovedstad virker jo som fluepapir på ambisiøse jazzmusikere fra hele verden og hvorfor i alle verdens dage skulle Taiwan være noe unntak?

Jeg må innrømme at min kunnskap om jazzlivet på øylandet er bortimot lik null, men vet at interessen absolutt er på plass der også. Ketil Bjørnstad, Jon Christensen og Terje Rypdal har blant annet vært der og kanskje en ung Yuhan Su var til stede og lot seg inspirere – hva vet jeg?

Fjerde visittkort

Til tross for at Su har gitt ut tre skiver tidligere under eget navn, så er dette mitt første møte med henne og hennes musikk. Det tar svært kort tid å skjønne at både som komponist og vibrafonist har Su kommet svært godt under huden på den moderne, amerikanske jazzen. Dessuten så er det svært viktig for henne å kunne frigjøre seg fra oppleste og vedtatte regler – å kunne være en fri kunstner og musiker.

Det betyr på ingen måte at det er et frijazzlandskap vi blir invitert inn i, sjøl om det er åpent for alle involverte til å gå hvor de vil med Sus spennende melodiske og rytmiske utgangspunkt.

Tilbake i New York

Når hun etter et opphold i Paris og på Taiwan i forbindelse med pandemien, var tilbake i New York i 2021 så satte hun sammen bandet vi får møte her. Caroline Davis på altsaksofon og resitasjon av en tekst av Su på ett spor, Marty Kenney på bass, Matt Mitchell på piano og Dan Weiss på trommer er hver for seg og til sammen noen av de mest spennende musikantene som finnes i den fremadstormende generasjonen i The Big Apple og de synes åpenbart at det er usedvanlig å møtes i Yuhan Sus univers.

Su er en svært uttrykksfull og dyktig vibrafonist, men krever på ingen måte rampelyset for egen del på bekostning av de andre. Her er det strålende solister rund baut i et landskap der moderne jazz søker videre ut til steder der andre impulser også hører hjemme.

Yuhan Su og hennes musikk er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

Sjøl om jeg ikke akkurat er noen ekspert på området, så vekker Oslo-bandet 35 Tapes gode minner helt tilbake til 70-tallet da band som Genesis og King Crimson hadde sin storhetstid.

35 Tapes har eksistert siden 2018 og er oppkalt etter de 35 båndsløyfene som finnes i en Mellotron. Sjøl om bandet ikke er mer enn fem år gammelt så er det herrer med langs fartstid i norsk musikkliv som stiller til start her. De har garantert et enda sterkere forhold til nevnte storheter enn meg – et forhold som strekker seg over til band og uttrykk som Talk Talk og David Sylvian.

Tredjerunden

Annonsørinnhold

SISTE SJANSE: Årets beste erotiske julekalendere

«Fabric of Time» er bandets tredje utgivelse, men den første som har nådd meg. Har jeg skjønt det riktig, uten at det går frem av coveret, så er alt materialet skrevet av de involverte. Her er ikke målet å spille så mange noter som mulig, men de rette – at det ikke skal være virtuost, men ekte. Det har så avgjort 35 Tapes lykkes med.

Samme vei – samme mål

Morten Lund, utstyrt med et arsenal av tangentinstrumenter – gamle som nye – og diverse gitarer og Jarle Wangen på vokal og bass var de to fikk snøballen til å rulle og seinere har Andreas Eriksen på perkusjon, trommer og tangenter, Kai Lundewall på trommer og Jo Wang på allehånde tangenter komme til og sørga for et enhetlig og tøft lydbilde med spor bakover, men så avgjort med fotavtrykk fra vår tid også.

PS Det faktum at Anneli Drecker er med på vokal på et spor, gjør absolutt ingenting.

Onur Aymergen folkens? Ikke det, nei. Da er vi minst to som kan få en ny flott gitar- og jazzopplevelse – denne gangen fra Tyrkia.

Av de mange tinga på jord jeg kan forsvinnende lite om, står tyrkisk jazz om ikke i ei særstilling, så befinner den seg langt oppe på lista. Nok en gang kommer Odd Gjelsnes og Losen Records oss til unnsetning.

Andre gang

Annonsørinnhold

Siste sjanse🎅 Julekalenderne du kupper på salget nå

Dette er ikke første gang Onur Aymergen dukker opp på Losen Records. For fire år siden ga Losen ut ei skive med det russisk/tyrkiske bandet Nevi der Aymergen også spilte ei sentral rolle, men den gikk meg dessverre hus forbi. Nå stiller han til start med sitt eget band og sin egen musikk.

Alt på plass

Onur Aymergen (43) er en fremragende plekterfører som har hele den moderne jazztradisjonen innabords. Vi forbinder vel ikke Tyrkia først og fremst med jazzmusikk, men det er jo en lang og god festivaltradisjon i de store byene og jeg tipper Aymergen har plukka opp både dette og hint fra alle de store som har gjesta landet.

Til å sette sammen musikken så ser jeg ikke bort fra at Aymergen også har henta en dose eller to med inspirasjon fra hjemlige musikktradisjoner, uten at jeg kan sette en spesifikk finger på hvor det skinner gjennom.

Høyt nivå

Musikken er melodisk, tøff, fremoverlent og groovete. Noen ganger leder den ut i frie landskap også, men Aymergen drar det fort inn igjen.

Med seg har Aymergen trommeslageren Turgut Alp Bekoğlu, trompeteren Tolga Bilgin, pianisten Can Çankaya og bassisten Apostolos Sideris – ukjente størrelser for flere enn meg vil jeg tro, men en strålende bekreftelse på hvor høyt nivå det er også på tyrkisk jazz.

Nok en gang skal Odd Gjelsnes, og ikke minst Onur Aymergen, ha all mulig slags ære for å løfte frem musikk vi neppe hadde fått høre ellers.

For de aller fleste er RÜ et nytt navn, men 21-åringen fra Sveio ved Haugesund var en kjent artist allerede fra hun var 12 år ung. Nå får hun hjelp av sjølvaste Kim Ofstad til å innta voksenverdenen.

Hvis den yngre garde skrur klokka vel 10 år tilbake, så er det mulig opp til flere husker ei lita jente som kalte seg Vicky og som gjorde det stort på MGP jr. Jeg var nok ikke i målgruppa den gangen, så for meg er dette det aller første treffet med RÜ, som er det nye artistnavnet.

Herlig miks

Etter flere års pause fra musikken for å fokusere på helt andre ting, så har RÜ altså bestemt seg for å satse skikkelig. At hun har mye å fare med med si særegne, mystiske og forførende stemme er hevet over tvil. Med sin evne til å skape tøffe låter med røtter i alt fra jazz fra «gamle» dager, ny R&B og hip hop, forteller RÜ oss umiddelbart at hun er ei stemme for både nåtid og fremtid.

Det grooooves

RÜ tør å fortelle oss hvem hun er i tekstene sine og med Kim Ofstad, fra D´ Sound og Madcon blant mye annet, i produsentstolen, så er det ikke veldig overraskende at det har blitt et hipt og groooovete lydbilde rundt RÜs besnærende vokal.

«SupaSTAR» heter ei av låtene. Jeg vil ikke bli veldig overraska over om RÜ er på vei dit – også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Den danske tenorsaksofonisten Andreas Toftemark har jeg møtt i det hippe bandet A Plane to Catchog med sin egen kvartett. Nå dukker han opp i sistnevnte univers – et tidløst sådan.

Andreas Toftemark (32) har rukket mye i sine relativt få år her på Tellus. Han debuterte under eget navn for to år siden med «A New York Flight» – inspirert av jazzhovedstaden han hadde bodd i en periode. Han har også tilbragt tid i både Paris og Nederland, men er nå hovedsakelig å finne hjemme i Danmark.

Tradisjonen

Annonsørinnhold

SISTE SJANSE: Årets beste erotiske julekalendere

Gjennom både sine utenlandsopphold og sikkert gjennom arva som har oppstått etter at en rekke av jazzens storheter har bodd i og inspirert det danske jazzmiljøet, så har Toftemark gjennom sine åtte komposisjoner her vist oss hva som er viktig i hans musikkanskuelse.

Det amerikanske 60-talls hardbop-uttrykket og ikke minst inspirasjonen fra den melodiske John Coltrane er viktige ingredienser i Toftemarks musikalske DNA. Det har ført til vakker, melodisk og hardtswingende musikk som aldri kommer til å gå ut på dato.

Sjelsfrender

Med pianisten Calle Brickman, bassisten Matthias Petri – ny siden debuten og trommeslageren Andreas Svendsen, har Toftemark funnet det perfekte reisefølget for å skape disse musikalske landskapene.

Valget av engelskmannen og trompeteren Gerard Presencer, en av de aller beste i dette faget her i Europa i alle fall, som gjest på seks av de åtte spora, er av typen korrekt for å si det mildt. Presencer og Toftemark danner et perfekt og svært så tidsriktig frontledd.

For de som har fulgt dansk ei stund, så føyer Andreas Toftemark og hans tidløse og hardtswingende musikk, med låter i alt fra ballade til heftige tempi, seg inn i en fantastisk fin og tidløs tradisjon. Både danskene og alle vi andre kommer til å få mye å glede oss over fra Toftemark i tiåra som kommer.