Tor Hammerø

Pianotrioen Shalosh, som betyr tre på hebraisk, kommer fra Israel. Det trenger ikke bli noen hellig treenighet av det av den grunn, men en musikalsk treenighet har det så avgjort  blitt.

Musikk kjenner som kjent få, om noen grenser. I den stadig mer polariserte verden vi befinner oss i er det en erkjennelse som er viktigere å til seg enn noen gang. Akkurat derfor er det ekstra hyggelig å slå fast at det kommer stadig mer spennende og øye- og ikke minst øreåpnende jazz fra Israel.

Trommeslager Matan Assayag, bassist David Michaeli og pianist Gadi Stern befinner seg alle i siste halvdel av 20-åra, er barndomsvenner og naboer i Tel Aviv. De har spilt og tilbragt masse tid sammen i årevis allerede og de spiller ikke i andre band enn Shalosh. Det skulle være en solid indikasjon på at de har noe ganske så unikt å fare med og det har de da også.

I løpet av de par siste åra har de kommet med to skiver på det velrennomerte tyske selskapet ACT – begge innspilt i Nilento Studio i Göteborg. Den første, “Onwards and Upwards”, har blitt liggende på ventehylla litt for lenge, men det passa jo utmerket å hente den ned i forbindelse med at oppfølgeren “Broken Balance” nå har nådd postkassa og vel så det.

Alt originalmaterialet her er kreditert trioen – det hersker over hodet ingen tvil om at dette er et sammensveisa lag på alle slags vis. I tillegg gjør de også heftige og originale tolkninger av Liverpool-hymnen “You´ll Never Walk Alone” og rocke/pop-klassikerne “”Breed” av Nirvana og “vår egen” “Take on Me”. Intet mindre enn drittøft og et solid prov på at musikalske grenser er til for å krysses i alle fall når musikantene hører hjemme på det nivået Shalosh gjør.

Hvis de musikalske preferansene befinner seg et sted der The Bad Plus, Rymden eller Espen Eriksen Trio oppholder seg, så vil det å tilbringe kvalitetstid med Shalosh absolutt være å anbefale. Både individuelt og ikke minst kollektivt hører de tre hjemme på ei svært høy hylle. Det er masse temperament, dynamikk og melodisk fingerspitzgefühl i det Shalosh har å gi oss og når verden vil det igjen, kunne det være en god idé å få denne heftige og til dels sjangersprengende trioen hit nord også.

Klarinettisten og saksofonisten Mathilde Grooss Viddal har gitt oss mye flott og personlig musikk. Dette er kanskje det aller flotteste hun noensinne har skapt.

Mathilde Grooss Viddal (51) har i en årrekke både som instrumentalist, komponist og bandleder fortalt oss at hun har har fulgt ei kompromissløs linje frem mot noe høyst personlig. Dette har i aller størst grad manifestert seg via FriEnsemblet som hun har leda til fem spennende utgivelser.

Her møter vi henne i en helt ny setting. I spisen for en blåsekvartett bestående av Øyvind Brække på trombone, Børge-Are Halvorsen på tenorsaksofon og Hayden Powell på trompet og Per Willy Aaserud, på trompet og elektronikk på tre av spora som alle er duetter med Grooss Viddal, sørger Grooss Viddal for å ta oss med inn i inderlige og ettertenksomme musikalske landskap.

Med et materiale som har sitt utgangspunkt i hymner og folkemelodier, tar disse framifrå musikantene oss med til tilstander som gir masse rom for ettertanke – kanskje viktigere enn noen gang i disse tider vi alle gjennomlever.

Arrangementene, som er gjort i fellesskap, er med på å løfte frem disse sakrale budskapene slik at de snakker til oss på et inderlig og ekte vis. Det Mathilde Grooss Viddal og hennes reisefølge gir oss er nydelige og viktige refleksjoner som man langt i fra trenger å være religiøs for å ha stor glede og nytte av.

En av de store overraskelsene i min “karriere” var en ukjent trio på den aller minste scena under Moldejazz for mange år siden med gitaristen Lionel Loueke fra Benin. Sammen med han var den svensk-italienske bassisten Massimo Biolcati. Her dukker sistnevnte opp igjen i nok en ny setting.

Siden konserten på Forum i Molde har Loueke gått videre til å bli superstjerne på jazzhimmelen. og har jobba i årevis med Herbie Hancock blant andre. Han har likevel på ingen måte glemt sine venner fra studietida etter at han ankom USA og han, Biolcati og den ungarske trommeslageren Ferenc Nemeth holder fortsatt trioen ved like.

De fire herrene vi møter her er den israelske gitaristen Yoav Eshed, NY-pianisten Lex Korten, den sør-koreanske trommeslageren Jongkuk Kim pluss Biolcati. De har alle tilbrakt mye tid eller bor i jazzens aller største smeltedigel. Der er det veldig vanlig blant de tusener av håpefulle jazzmusikanter at de møtes enten bare for å sjekke ut noe musikk de har skrevet, for å øve sammen eller for å finne ut om det er kjemi der som det er noen vits å gå videre med.

Disse gutta møttes i 2017 og slo raskt fast at kjemien var der og at de musikalske idealene og målene i stor grad var felles. Alle brakte musikk til bordet og øvelsene blei stadig hyppigere. To år seinere var de klare for å møtes i studio og det er det møtet vi får være med på her.

Med et repertoar bestående av fem egne låter samt Joe Zawinuls “Young and Fine”, standardlåta “It Might as Well Be Spring” og Kenny Wheelers “Nicolette”, får vi møte fire meget langt framskredne herrer som forteller oss at underskogen i The Big Apple er både stor og veldig bra. De fleste, eller kanskje alle, har havna der på grunn av studier og så har ønsket om å finne ut om det er mulig å komme gjennom det veldig trange nåløyet i jazzhovedstaden ført til at de har blitt værende.

Om de lykkes i sitt forehavende skal jeg ikke ha for sterke meninger om, men at de med solide røtter i den moderne tradisjonen, samt med det musikalske blikket solid festa på nåtida, har veldig mye å fare med er det ingen tvil om. Det skinner tydelig gjennom at de fire har jobba mye sammen også.

Det å bli introdusert for slike nye, små overraskelser er noe av det mest spennende som finnes med å tilbringe så mye tid sammen med musikks om jeg gjør. De fire er definitivt på vei ut.

God musikk dreier seg i stor grad om ærlighet, ekthet og inderlighet for min del. Adam Douglas´ “Better Angels” har alt dette – i store mengder faktisk.

Adam Douglas – for en mann. Foto: Torgrim Halvari

Adam Douglas nærmere seg 40 med stormskritt og hva er vel bedre enn ei slags musikalsk og personlig oppsummering da? Den amerikansk-norske artisten har sakte, men sikkert etablert seg i toppen her hjemme og etter seieren i Stjernekamp i 2017 har Douglas blitt noe som likner på folkeeie.

Helt siden Douglas flytta til kjempers fødeland i 2008 har jeg i stadig høyere grad latt meg imponere og begeistre av Douglas´ musikk, uttrykk og ikke minst inderlighet. Jeg enkelt og greit tror på det han har å melde – denne gangen mer enn noen sinne.

Douglas hadde planer om å besøke sine amerikanske røtter ved denne anledninga. Det vil blant annet si at han hadde tenkt seg “hjem” for å spille inn musikken med heftig assistanse fra noen av Sambandsstatenes beste menn og kvinner. Slik blei det av årsaker vi kjenner alt for godt ikke noe av, men når han har alliert seg med folk som Ruben Dalen, Martin Windstad, Marius Reksjø, Thor-Erik Fjellvang og Iver Olav Erstad, samt ei urheftig blåserekke med Børge-Are Halvorsen, Even Kruse Skatrud og Jens Petter Antonsen – hvilken Chicago-sound – og gjør en herlig duett med Beady Belle, så har dette blitt like bra som han kunne ha drømt om med amerikanske reisefølge.

Tekstene forteller oss om en herre som skuer både bakover og ikke minst fremover og som er trygg på hvem han er og hvor han vil. Når han så lager den mest velsmakende musikalske gumbo med ingredienser fra soul, gospel, country, jazz og roots, så har dette blitt årgangs-Douglas han kan ta med seg inn i de neste 40 åra og det med stolthet.

Adam Douglas er en type artist jeg altså tror på. Her snakker vi ikke fake news på noe slags vis og med “Better Angels” har han skapt det aller beste og hippeste han noen gang har gjort. Dette er musikk som hjelper oss godt i disse høyst spesielle tider – dette er ei musikalsk vitamininnsprøytning.

Hva kan man bruke en biolog og professor ved NTNU i Trondheim til? For eksempel til å lage singer/songwriter-musikk av meget solid kvalitet.

Hans Stenøien (52) fra skibygda Meråker er professor i biosystematikk og nå i noen år direktør for Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det er liksom ikke mulig å finne så veldig mange naturlige linker til en rocker der, men de finnes altså og det til gagns.

For meg er dette det aller første møtet med Stenøien – det være seg både på den ene og andre måten. Når det viste seg at han debuterer på kvalitetsselskapet Øra Fonogram og omgir seg med flere størrelser fra jazzlinja i den nevnte byen ved Nidelvens bredd, så blei nysgjerrigheten pirra og etter flere runder med den svarte vinylen er det greit å slå fast at også på dette feltet holder Stenøien høyt nivå.

I tillegg til sin strålende akademiske karriere, har Stenøien hatt et tett og nært forhold til musikken siden før han runda tosifra antall år. Han har også vært med i flere Trondheimsband uten at noen av dem har oppnådd nasjonal status på høyt nivå.

Med ti egenskrevne låter samt egne tekster som i stor grad handler om tid og dens forgjengelighet, forteller Stenøien oss at han både er en vokalist og gitarist pluss pluss av høy byrd, som gir oss noe flott i et landskap der vakre og melodiøse popharmonier møter impulser fra singer/songwriter storheter som Nick Drake og Elliot Smith.

Når så Kyrre Laastad tar seg av både produksjon og trommer og de har hanka inn langt framskredne folk som Viktor Wilhelmsen, Stina Stjern, Anja Lauvdal og Kristoffer Lo, så mer enn aner man hvor lista ligger – høyt.

Hans Stenøien venta lenge med å sjøsette den musikalske skuta. Det har i alle fall ført til en flott jomfruferd.

De som er godt inne i ECM-katalogen og historia kjenner sikkert til den greske stemmekunstneren Savina Yannatou. Her møter vi henne i en helt ny setting.

Av svært gode grunner er vi svært stolte av Sidsel Endresen og hennes store kunstnerskap og unike stemme her oppe ved Nordpolen. Like kjent er vi av forståelige årsaker ikke med det som skjer langt sør i Europa når det gjelder frilynte uttrykk, men akkurat derfor er det herlig med en slik påminnelse vi har fått gjennom dette originale duoprosjektet.

Det hele begynte med at den portugisiske tangentisten, eksperimentalisten og lydskulptøren Joana Sá spilte en konsert i Hellas for noen år siden. Til stede var Yannatou og hun blei så fascinert at hun tok turen backstage og introduserte seg sjøl. Sá skjønte ikke hvem som henvendte seg med det samme, men det blei raskt oppretta kontakt etter at hun hadde returnert til sitt kjære Portugal og de to skjønte raskt at de hadde mye å “snakke” om.

Noe av musikken er skrevet av Sá, mens mesteparten er kollektivt unnfanga. Som Endresen så har Yannatou skapt sitt helt eget “språk” og uttrykk, men at de to har lytta på og latt seg inspirere av hverandre vil ikke komme som noen bombe på meg.

Yannatou og Sá samtaler på et vis som kun to eleverte sjelsfrender kan gjøre. De utfordrer både seg sjøl og oss som for eksempel Endresen og Stian Westerhus gjør det, men altså helt forskjellig. Det er spennende, det er interessant og unikt langt bortenfor alle tradisjonelle forestillinger om harmonikk og melodikk.

Når du sier opp jobben din som kapellmester ved Slottet for å gi deg frijazzen i vold, så betyr det at du virkelig har bestemt deg for å være kompromissløs med kunsten din.

Akkurat i den posisjonen finner vi nemlig trekkspiller Kalle Moberg (26). Allerede som 19-åring blei han ansatt som kapellmester ved det flotte store gule huset på Drammensveien 1. Det var sjølsagt både ei spennende og utfordrende oppgave for en ung musikant, men for fire år siden fant altså Moberg ut at han ville studere videre og finne fram til sitt eget uttrykk og si egen stemme.

Det var sjølsagt både modig og tøft gjort – det som man på Vestlandet kaller å kaste seg ut på 70000 favners dyp – uten redningsvest! Det førte blant annet Moberg inn i et av de mest spennende store frilynte ensemblene i europeisk frijazz, Paal Nilssen-Loves Large Unit. Det førte igjen til jobber både på de store festivalene her til lands samt turneer langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Japan var et av stoppestedene for Large Unit i 2018 og der møtte Moberg den langt framskredne produsenten Jim O´Rourke med klare linjer til blant andre Sonic Youth. Vi må jobbe sammen sa O´Rourke og året etter satt Moberg på flyet til Japan for ei uke med plateinnspillinger. I fjor kom det heftige solo-visittkortet “Unheard-of” og her er “oppfølgeren” “Twist”.

Tittelen har neppe noe som helst med Freias godtepose å gjøre, men for frijazzelskere er det likevel ikke så langt unna. O´Rourke hadde nemlig funnet frem til de to australske musikantene Marty Holoubek på bass og Joe Talia på trommer, samt japanske Tatsuhisa Yamamoto på trommer på ett spor, og sendt de ut i åpne farvann.

Med Mobergs unike trekkspill-innfallsvinkel; det skal låte skittent, skeivt, rått, djupt personlig og dermed ærlig – og du verden som det gjør det, så blir vi tatt med til steder de færreste av oss – kanskje ingen – har besøkt tidligere.

De fire musikantene, som neppe kjente hverandre fra før, lytter til hverandre og skaper ustoppelig nye landskap og stemninger. Spennende, tøft og heftig.

Harald og Sonja visste ikke hva de gikk glipp av da Moberg sa opp jobben. Håper de inviterer han til taffeljobb jo før jo heller!

Den helt spesielle kvartetten Azolia, med base i Berlin, gir oss noe helt eget, vakkert og ikke minst viktig.

I fjor fikk jeg møte den belgiske vokalisten Sophie Tassignon for første gang via hennes solodebut “Mysteries Unfold”. Det var langt i fra hennes debut verken som artist eller på plate og her om dagen dukka det tredje albumet med bandet Azolia opp i postkassa.

Dette er et band som har eksistert siden 2009 og som kjapt viser oss hvilken usedvanlig allsidig vokalist Tassignon er. Med ei stemme som kan minne om Rebekka Bakken sin, løfter hun fram poesien til den engelske dikteren Wilfred Owen som omkom under første verdenskrig og som skrev om sine opplevelser som soldat. Vi snakker tidløs poesi som Tassignon uttrykker med perfekt engelskuttale og nydelig diksjon.

Sammen med altsaksofonist, klarinettist og tidvis medvokalist Susanne Folk, sopransaksofonist og bassklarinettist Lothar Ohlmeier og bassist Andreas Waelti, har Tassignon skapt nydelige landskap og melodier som gir de tunge diktene lys og håp.

Det sier seg sjøl at den høyst spesielle instrumenteringa sørger for et helt spesielt sound. De fire har jobba sammen i mange år og har funnet fram til dette helt unike. Det betyr igjen at denne tidløse lyrikken og den “nye”, melodiske og vakre musikken får oss til å sitte ytterst på stolsetet for å få med oss dette viktige budskapet.

Sophie Tassignon trigga meg ved det første møtet i fjor og her viderefører hun trigginga med noe ganske så annerledes, men minst like spennende sammen med det fine bandet og universet Azolia.

For et par år siden viste trioen Johnsen – Sahlander – Moen oss at det kommer bra jazz fra Sørlandet også. Ingen bombe det og nå bekrefter de at formen er akkurat der den skal være fortsatt.

Utdanningsinstitusjonene for jazz har dukka opp fra øst til vest og fra nord til sør i kongeriket. Kristiansand og Universitet i Agder er vel ikke den “linja” som har fått mest oppmerksomhet, men at det skjer mye spennende der har vi fått flere eksempler på allerede.

Disse tre herrene, det vil si trommeslager Geir Åge Johnsen, bassist Fredrik Sahlander og pianist Bernt Moen, enten har eller har hatt mye med jazzlinja i Sørlandets hovedstad å gjøre; de to sistnevnte er begge assisterende professorer der nå.

Jeg har hatt gleden av å høre disse gutta i flere forskjellige konstellasjoner og med ymse uttrykk opp gjennom åra. De har hele tida fortalt oss at de har noe helt der oppe å gjøre, men har likevel aldri fått det store navnet på nasjonal basis. Mye av årsaken, som vi har nevnt ved mange liknende anledninger, er nok sikkert at de bor og leverer et stykke utenfor “allfarvei” – det vil veldig ofte si Oslo.

Som i forbindelse med trioens første innspilling, så oppleves også denne som en type con amore-session. De tre trives åpenbart og åpenlyst i hverandres selskap og synes at det å leke sammen er noe av det morsomste de vet.

Hei gutter: Vi tar med oss ei bunke låter og tar oss en tur i studio og ser hva som skjer, synes nesten som det har vært mottoet. Og skjedde gjorde det om det var “Solar”, “”A Foggy Day”, “Bemsha Swing”, “Autumn Leaves”, “Giant Steps” eller Moens originallåter som stod på programmet.

Alt er gjort med en egen twist – Moen har gjort låtene nesten ugjenkjennelige før de “dukker” opp igjen – og det gjør denne trioen til noe eget og friskt. Jazzmusikk kan og skal ofte være leken. Det mottoet lever denne trioen etter og nok en gang har det vært stas å tilbringe kvalitetstid sammen med de tre.

Katie Melua kom som et stjerneskudd på singer/songwriter/jazzhimmelen for en hel del år siden. Her viser hun at hun har beholdt grepet, men heller ikke så mye mer.

Alle har sjølsagt sin helt personlige karrierevei fram til der de er per nuh. Katie Melua (36) sin er likevel noe mer spesiell enn de aller fleste si rute. Født i den tidligere sovjetiske republikken Georgia, flytta hun med sin familie først til Nord-Irland som ni-åring og seinere til England. Allerede som tenåring, i 2003, platedebuterte hun og slo gjennom med et brak året etter da hun sang duett med Jamie Cullum på Brit Awards.

Siden har det gått slag i slag og, tro det eller ei, så er “Album No. 8” hennes åttende visittkort. Helt fra starten har Melua blitt sammenlikna med Eva Cassidy og andre jazzpopvokalister som Madeleine Peyroux og Melody Gardot er heller ikke langt unna. Jeg vil likevel hevde at Melua har skapt sin egen stemme i den etter hvert ganske så omfattende karriera – ei karriere som blant annet har ført henne til en installasjon vel 300 meter under havets overflate der hun holdt konsert i det ene beinet på Troll A-plattformen i Nordsjøen.

Med ti egenkomponerte og nye låter møter Melua oss på et spesielt sted i livet. Musikken og ikke minst tekstene er skrevet i det hun og hennes ektemann gjennom mange år var i ferd med å forlate hverandre og sjølsagt preger det sluttresultatet. Det er en melankolsk, men likevel alltid en vakker og optimistisk tone over de knappe 40 minuttene hun serverer oss.

For meg blir det likevel slik at jeg synes Melua i for stor grad går i sine egne fotspor. Jovisst er hun bra, veldig bra også, men jeg får bare en følelse av at dette har jeg hørt før. Sjølsagt har jeg ikke det, men det låter altså slik der hun sammen med et knippe svært dyktige engelske musikere samt symfoniorkester og kor fra hennes opprinnelige hjemland, Georgia, på noen av spora, gir oss Melua-musikk og uttrykk slik vi har blitt vant til det.

De som har Katie Melua øverst på favorittlista si, vil garantert få en nok ei høytidsstund med “Album No. 8”. For alle andre er ikke dette kapitlet noen nødvendighet.