Tor Hammerø

Pianisten og komponisten Kjetil Jerve (30) fra Ålesund har i løpet av de seineste åra vist at han tilhører det aller øverste sjiktet blant de unge improviserende her til lands – nesten uansett sjanger.

Jerve har dukket opp i en rekke settinger, blant annet i Chet Baker-hyllest bandet Baker Hansen og i en New York-setting sammen med kremen av musikere fra jazzens hovedstad. Under Moldejazz for et par år siden møtte vi han sammen med den amerikanske tenorsaksofonisten Jimmy Halperin i et cool-landskap der hans store Lennie Tristano-lidenskap var åpenbar.

Nå har han altså tatt turen til Tokyo og serverer oss uhyre personlig solopiano-musikk. Jerve framstår med en modenhet, ro og sjølinnsikt som er ganske så  unik for en musiker som har tilbragt såpass få år på Tellus.

På dette visittkortet – hans første helt aleine – får vi bli med på en helt spesiell ekskursjon der han faktisk bare spiller to låter, men begge i to versjoner. Skjønner????

Jerve presenterer en rekke små ideer som han gir seg sjøl tid til å utvikle sakte, men sikkert. Det er en sann fryd å få bli med på denne saaaakte reisa som er egna til både kontemplasjon og sjelefred. Jerve gir både seg sjøl og oss tid til å finne inn til kjernen i budskapet og du verden så fint det er å få den muligheten i en verden som ellers er så oppjaga.

De to låtene blir servert både i 45 og 33 1/3-versjoner. Lyden blir enda djupere, roligere og mer «ettertenksom» i den andre utgava og byr oss nye muligheter. Jeg har aldri opplevd noe liknende tidligere og det er uhyre fascinerende å få servert de to versjonene.

Kjetil Jerve framstår som en stadig mer spennende og original pianist og musikant.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den danske pianisten og musikkfilosofen Jakob Davidsen har skjønt at det er fornuftig å invitere med seg norske venner. Denne gangen er det den helt spesielle stemmekunstneren Sissel Vera Pettersen.

Komponisten, pianisten og konseptualisten Jakob Davidsen (49) har i flere tiår jobba i skjæringspunktet mellom komposisjon og og improvisasjon. Et av hans prosjekter har han kalt Silence Trio Series. På den første utgivelsen bidro saksofonisten Torben Snekkestad, her  er det altså Sissel Vera Pettersen og på den neste kommer trommeslager og perkusjonist Thomas Strønen til å bidra. Nordmenn på alle utgivelser altså – det skal vi være glade for og stolte av.

Sjøl om jeg ikke har hatt fått hørt den første med Snekkestad og gitaristen Hasse Poulsen og den tredje som kommer seinere i år med Strønen og bassisten Jesper Egelund, så stoler jeg på det som har kommet ut fra møtet mellom Davidsen, Pettersen og Pontoppidan når det hevdes at ro, stringens, sjangerfrihet og stillhet er fellesnevnere for alle disse møtene.

Davidsen har en også en klar filosofi bak disse tre innspillingene. 1: vent – la lyden få bestemme 2: aksepter lyden som vokser frem 3: la totaliteten ha hovedfokus 4: alt er mulig – ingenting er galt.

Med dette i bakhodet er det en nytelse å følge de ni musikalske forløpene som vokser fram her. Her er det tre lyttere i ultraklassen som ikke føler noe som helst behov for å dominere – her er det det kollektive uttrykket som gjelder, presentert gjennom tre unike stemmer. Pettersen og Pontoppidan, som forøvrig hjar jobbet sammen i 15 år i duoen Lift, bidrar også med live elektronikk.

Dette er spontant unnfanga, sakteflytrende, dvelende, vakker og unik musikk i en rekke skjæringspunkt. Davidsen har på et filosofisk vis vært premissleverandør, men sjølsagt helt avhengig av de to andre for at det skulle bli akkurat det det blei. Ei reise til ukjente og spennende musikalske landskap.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi har hørt om engelskmenn i New York, men Jostein Gulbrandsen er vel den første fra Namsos som har gjort seg bemerka i The Big Apple. Her møter vi den fine gitaristen med sin «lokale» kvartett.

Jostein Gulbrandsen (42) har bodd i New York helt siden 2001 og forteller oss med det at det er mulig å leve drømmen: å være jazzmusikker i jazzmusikkens hovedstad. Enkelt har det sikkert ikke vært, men basert på det vi får høre med hans NY-kvartett på «Looking Ahead» så skjønner vi godt at Gulbrandsen greier seg også der markedet er aller tøffest.

Etter at Gulbrandsen hadde gjort unna studier både i Kristiansand og i Texas, så blei New York neste stopp. Der har han tydeligvis funnet det han så etter og musikalsk befinner han seg midt i en stolt amerikansk tradisjon med røtter tilbake til både 50- og 60-tallet, men der han samtidig er en del av nåtida også.

Dette er mitt tredje møte med Gulbrandsen på skive. De to første er med henholdsvis trio og kvartett med amerikanske musikanter, bortsett fra nok en nordmann bosatt i New York – bassisten Eivind Opsvik – på en av dem.

Her treffer vi Gulbrandsen på norsk selskap for første gang, men med musikanter han omgås og spiller mye med i metropolen.  Mark Ferber på trommer, Mike McGuirk på bass og den japanske pianisten Megumi Yonezawa som også har gjort som Gulbrandsen, nemlig slått seg ned i NY.

All musikken er skrevet av Gulbrandsen og her får vi hele spekteret fra fine ballader til heftige opptempo-saker. Alt hører hjemme innafor den melodiske gata der det er relativt lett å finne ut hvor eneren hører hjemme, men det betyr ikke at musikken er uten utfordringer.

Gulbrandsen viser seg fram med sin varme og runde tone som en gitarist som har hele den moderne jazzhistoria inne, men gjennom ei låt som «Cold Times» ikke ligger skjul på at han føler et klart slektskap til John Scofield. Det er det jo på ingen måte noen grunn til å skamme seg over.

Sammen med meget dyktige medmusikanter som ikke hører til blant de aller mest navngjetne over there, har Jostein Gulbrandsen nok en gang fortalt oss hvilken god Namsos- og Norge-ambassadør han er.

PS Dessuten synes Trump bør avsettes så snart som mulig.

Er du blant dem som aldri får nok av Coldplay, så er kanonpakka med dokumentar og livekonsert – på dvd – og og en dobbeltcd med nok en livekonsert både julekvelden og vel så det.

Jeg er på ingen måte noen Coldplay-spesialist, men har fulgt bandet med ujevne mellomrom de rundt 20 åra de har befolka Tellus. Basert på denne dokumentasjonen fra høsten 2017 – med konserter i Buenos Aires og  São Paulo – så er de kanskje bedre enn noen gang.

Vi har med kameratgjengen å gjøre som møttes i London på siste halvdel av 90-tallet og som hadde en klar ambisjon: de skulle bli rockestjerner. Det er det mange som gjerne vil, men Coldplay-gutta har så definitivt nådd målet sitt. Vi snakker enkelt og greit om et av de aller største rockebanda på kloden nå til dags.

Denne strålende dokumentasjonen av hvem Coldplay er og veien de har gått, får vi i løpet av denne godteposen. Første del er en utmerka dokumentarfilm på en time og 45 minutter der vi får være med fra den spede begynnelse og frem til i dag. Masse interessant stoff og det forteller oss mye om den unike empatien mellom de fire som har holdt sammen hele veien.

For mange er nok Chris Martin Coldplay, men han er den første til å understreke at de er et kollektiv og slik framstår de da også. Vi ser det også på scena under den to timers lange konserten fra São Paulo i Brasil – på hjemmebanen til Pele vil jeg tro – der den fantastiske filmproduksjonen fører til at vi i heimen får «nesten» den samme opplevelsen som de mange, mange titusener som var til stede denne novemberkvelden for vel et år siden.

I tillegg får vi den «samme» konserten fra Buenos Aires på samme turneen på en dobbelt cd. 23 låter med «alle» hitene levert med et trøkk og en inderlighet bare Coldplay kan servere. Dette er rockemusikk levert av et rockeband på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Coldplay
Live in  São Paulo + Live in Buenos Aires + A Head Full of Dreams (Film)
Parlophone/Warner Music

St. Johann i de østerrikske alpene er nok mest kjent for aktiviteter der nedoverski er involvert. Nå melder denne frijazzduoen med Mars Williams og Tollef Østvang seg på med en konsert fra skimetropolen.

Saksofonisten Mars Williams (63) tilhører noe som likner på legendesjiktet i amerikansk frijazz og altrock. Han har spilt med «alt og alle», men er åpenbart fortsatt like sulten. Nå har han slått sine putler sammen med trommeslageren Tollef Østvang (34) fra Os i Hedmark, som så mange andre av de mest lovende improviserende musikanter her til lands med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim.

Våren 2017 møttes de to til konserter på begge sider av Atlanterhavet og vi får altså være med på de knappe 40 minuttene i St. Johann. Om de to hadde spilt sammen tidligere vet jeg ikke, men samtalene flyter i alle fall så fritt og så meningsfullt at man skulle tro det.

De tre «låtene» – dette er nemlig fullstendig fritt improvisert – tar utgangspunkt i ideer som har oppstått der og da og som blir tatt videre og avslutta når de to ikke har mer å legge til. Frilynte samtaler med to svært åpne sinn involvert med andre ord og det som lett kan ende i tomprat, er i dette tilfellet svært meningsfullt.

To lyttende musikanter fra to forskjellige generasjoner og fra to forskjellige verdensdeler har altså satt hverandre stevne og det har ført til utfordrende musikk både for de to og for alle oss som får gleden av å oppleve den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Åpen sjø» er mitt første møte med den svenske krimforfatteren Arne Dahl og hans helter Sam Berger og Molly Blom. Det blir garantert ikke det siste.

Arne Dahl, eller Jan Arnald som han egentlig heter, har siden debuten i 1998 skrevet nærmere 20 krimromaner. «Åpen sjø» er den tredje i rekka med Berger og Blom som gjennomgangsfigurer og helter, men man trenger på ingen måte å ha lest verken «Utmarker» eller «Innland» for å ha glede av «Åpen sjø».

Det Dahl – jeg skjønner forresten ikke dette med pseudonymer når det egentlige navnet er kjent – makter gjennom sitt usedvanlige grundig planlagte og svært detaljerte plot, er å ta oss med inn i ei realistisk historie med som kunne ha foregått i dagens Sverige, eller Norge, med et bakteppe henta fra vår tids politiske hverdag der blant annet IS mer enn lurer i bakgrunnen.

Dahl bruker litt for lang tid og «planter» litt for mange detaljer innledningsvis til at det blir helt greit å danne seg det store bildet, men med hjelp av sitt meget gode språk så retter han opp i det ganske raskt.

Det er et driv i fortellinga og språket hans som gjør at det er svært vanskelig å legge den fra seg. Når så persongalleriet hører hjemme i samme klasse, så blir det slik at jeg i alle fall assosierer meg lett med de involverte – de er alle sammen svært troverdige.

Stockholm, skjærgården og dalstrøka innafor og utafor er lokasjonene Dahl benytter og han beskriver stedene slik at vi «er» der underveis. Dahl har bedrevet en research i mesterklassen og går inn i detaljene slik at alt blir troverdig og ikke minst spennende. Han har enkelt og greit sørga for at jeg har fått meg en ny favorittforfatter i krimsjangeren.

Det er en sannhet med modifikasjoner å kalle Clara Vuust for ei ny stemme, men for meg er hun det til tross for at dette er hennes tredje soloplate. Det var på høy tid at vi møttes.

Clara Vuust (44) la medisinstudiene på hylla da hun skjønte at jazzen var viktigere for henne. Det lå kanskje i korta etter at hun fikk The Real Book – boka med «alle» jazzens standardlåter – som bursdagspresang allerede som 11-åring. Det valget skal vi være glade for – leger er det kanskje nok av uansett.

Det Vuust viser oss her er at hun føyer seg inn i den stolte danske tradisjonen der The Great American Songbook har spilt ei viktig rolle. The Real Book spilte sikkert ei viktig rolle samtidig som hun sikkert også har blitt inspirert av det som har skjedd i Danmark helt siden 50-tallet der en rekke av de største amerikanske musikantene faktisk slo seg ned i landet.

I et vakkert og melodisk landskap i forlengelsen av bebopens univers, tolker Vuust låter som «Some Other Time», «Out of Nowhere» og «Estate» og Chico Buarques «Joana Francesa» – latingenet er altså også  hjertelig og flott tilstede der Vuust synger både på fransk og portugisisk.

Ellers synger hun på et prikkfritt engelsk og tolkningene av nylig avdøde Michel Legrands klassikere «I Will Wait For You» og «Watch What Happens» er to av flere høydepunkt.

Med seg har hun et kjerneband med ektemann Francesco Cali, opprinnelig fra Italia, på piano og trekkspill, Andreas Hatholt på bass, Jeppe Holst på gitar og Carsten Landors på trommer. Ukjente herrer for meg, men meget kompetente alle sammen. Den engelske, men Danmark-bosatte trompeteren og flügelhornisten Gerard Presencer gjester på flere spor og bekrefter nok en gang at han hører hjemme i det aller øverste sjiktet.

Det skulle altså ta sin tid før jeg fikk gleden av å hilse på Clara Vuust og hennes musikk. Det har på alle slags vis vært verdt ventetida. Vi må treffes igjen!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Store deler av den norske befolkning satt måpende og hørte på purunge Angelina Jordan da hun viste seg og stemma si fram på tv-skjermen for noen år siden. Her er hun med sin platedebut.

Det var noe helt magisk og nesten uvirkelig over det som blei oss til del da Angelina Jordan (13)  for nesten fem (!!!) år siden sang klassisk standardjazz som ei voksen dame.

Med si djupe altstemme og med en forståelse for et repertoar som man skulle tro man burde ha levd noen tiår lengre for å kunne både like og tilføre noe, så var det nesten som man måtte klype seg i armen i møtet med henne.

Nå har hun flytta til Los Angeles med familien sin for å satse videre på den store scena med musikken sin og jobbe med folk som Quincy Jones. Heldigvis har hun på ingen måtte glemt gamlelandet og når hun skulle platedebuterte valgte hun å samarbeide med Forsvarets stabsmusikkorps – intet mindre.

Under ledelse av Lars Erik Gudim og med arrangement av han og Bjørn Morten Kjærnes, framstår korpset som et utvida storband og med et repertoar med blant annet «Cheek to Cheek», «Fly Me to the Moon», «I´m a Fool to Want You» og «Can´t Help Falling in Love», møter vi en enda mer moden Jordan. Likevel er magien fra det første møtet fortsatt til stede.

Til tross for det er det slik at jeg får en følelse av at hun «overspiller» ved enkelte anledninger – stemma er det sjølsagt ikke det minste i veien med, men uttrykket er jeg ikke like sikker på at jeg tror på hele veien. Vi får også møte komponisten og tekstforfatteren Jordan med to egne låter – også på det området er hun et uomtvistelig talent.

Samarbeidet med Forsvarets stabasmusikkorps er av den flotte sorten og Gudim/Kjærnes har skrevet arrangement som passer hennes utmerket. Bandet viser seg også frem gjennom tre instrumentallåter, blant annet Gerry Mulligan-klassikeren «Line for Lyons».

Det skal bli spennende å følge Angelina Jordans karriere i åra som kommer. Hun er såvidt i gang og dette «første» møtet er så avgjort lovende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Betegnelsen supergruppe oppleves kanskje som vel klisjéfyllt, men i tilfellet Rymden så er det likevel innafor. Samarbeidet mellom Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström hører hjemme der oppe.

Det lå kanskje ikke i korta at dette samarbeidet skulle bli noe av. Sjøl om bassist Dan Berglund, tangentist Jens Christian Bugge Wesseltoft og trommeslager og elektroniker Magnus Öström har kjent hverandre i åresvis, så lå det en del skjær i sjøen før Rymden – rommet på svensk – skulle bli virkelighet.

Berglund og Öström var sentrale deler i den ikoniske trioen som Esbjörn Svensson initierte og som fikk et tragisk endelikt da Svensson omkom i ei dykkeulykke for vel ti år siden. Det å etablere en ny trio for de to har av forståelige årsaker sittet svært langt inne, men sakte, men sikkert ante de at med den rette tredje stemma så kunne det la seg gjøre.

Vår egen langt framskredne tangentinnovatør Bugge Wesseltoft hadde lenge lekt med tanken om å skape en trio. Han ville som alltid at det skulle være noe med et eget uttrykk og han brukte mange år på å skjønne hvordan en slik trio skulle kunne etableres.

Først jobba Bugge og Berglund sammen på duo. Det førte nok til at tanken om  å forhøre seg med  Öström om et mulig triosamarbeid blei noe kortere og mot slutten av 2016 blei de tre enige om å prøve. Det som skulle skje ville avgjøre om dette var liv laga. Med et par konserter med trioen og nå debutskiva på høytalerne som «bevis», er det ingen tvil i mi sjel: vi har med ei ny supergruppe å gjøre.

Alle tre har bidratt med musikk, men med litt forskjellig tilnærmingsmåte. Bugge er mer av typen som kommer med skisser som alle tre får anledning til å videreutvikle, mens Öström for eksempel stiller med mer ferdig skrevne låter. Det fører til en flott bredde i de elleve låtene.

Den skandinaviske musikken og jazzen tok nye store steg på begynnelsen av årtusenet og fikk stor anerkjennelse kloden rundt. Det var mye på grunn av est og Bugges New Conception of Jazz og det er en herlig videreføring av dette tankegodset vi blir presentert for her.

Det er sterke, vakre melodier med masse luft og dermed muligheter for disse tre framifrå solistene og ikke minst dette nye kollektivet vi blir invitert inn i. Det er åpenbart tre musikanter med stor respekt for hverandre og med ditto mengder empati som møtes. Det fører ofte til urheftig musikk som kan nå hur långt som helst som det kanskje heter  der borte i korvens rike.

Da est og New Conception of Jazz inntok de store scenene på begynnelsen av årtusenet, så blei ører langt utenfor jazzmenigheta åpna og frista av den nye musikken. Det kan så absolutt skje med Rymden og den nye trioens musikk også. Dette er nemlig både superhipt, originalt og samtidig veldig tilgjengelig. Tøft!!!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norsk-svenske eller svensk-norske Anton Eger har få om noen begrensninger som trommeslager. Her møter vi han som sjef for første gang.

Anton Eger (38) er født i Norge, oppvokst i Sverige og bosatt i København. Slikt burde man jo få medalje fra Nordisk Råd for. Gjør han ikke det, så bør han hedres for sin musikalitet: hippere trommeslager har nemlig ikke vært å høre på lang, lang tid.

Eger, som altså ikke har bodd i Norge siden barneåra, har gjort sin borgerplikt: han har vært trommeslager i Garden! Bedre kjent både her hjemme og ikke minst ute i Europa og i dalstrøka utenfor også, er han likevel som framtredende trommeslager i bandene til Marius Neset og i trioen Phronesis. Der har han, både på skiver og ikke minst live, vist oss hvilken eminent musikant og trommeslager han er.

Nå har han brukt den tid han trenger for å gi oss sitt første visittkort under eget navn. Det har ført til en sjangersprengende reise som inneholder masse electronica og beintøffe beats som et publikum med åpne ører og et ønske om å møte musikk langt bortenfor kjente sjangre vil kunne la seg begeistre av.

Med seg har han et kjerneband bestående av Matt Calvert på gitar, Robin Mullarkey på elbass og Dan Nicholls på tangenter samt masse gjester i tillegg. Dessuten skal medprodusent Petter Eldh ha en del stjerner i boka for usedvanlig kreativt håndverk.

»Æ», som kanskje sier noe om hvor Eger opprinnelig kommer fra, eller så føyer det seg bare inn i rekka av forunderlige låttitler, har blitt en bekreftelse på at Anton Eger både er en framifrå og framtidskuende trommeslager og musikant. «Æ» byr på musikk som både rockefolket, jazzfolket og mange andre med vidåpne ører vil ha mye glede av – lenge og ofte.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.