Grenseløst

For vel et par år siden sørga postverket i England og Norge for en hyggelig overraskelse. Jeg fikk stifte bekjentskap med musikken til Julian Costello for første gang. Nå er oppfølgeren også på plass og det er like hyggelig.

Julian Costello har all grunn til å juble.

Tenor- og sopransaksofonisten Julian Costello (55) har markert seg i alt fra små konstellasjoner til storband der borte på fotballøya gjennom flere tiår. Likevel er det med sin egen kvartett han åpenbart føler seg mest hjemme. Det fortalte han oss klart og tydelig på den forrige utgivelsen, «Transitions», og bekreftelsen er solid også med årets oppfølger.

Tråden fra den forrige skiva til «Connections», der Costello nok en gang har skrevet all musikken, er lett å følge på mange vis. Besetninga, der polske Jakub Cywinski er ny på bass, er ellers den samme med nok en polakk, Maciek Pysz på elektrisk- og klassisk gitar samt engelske Adam Teixeira på trommer og perkusjon. Alle er bosatt i England og benytter alle sine impulser til å skape et homogent uttrykk.

Musikken, som er spilt inn i Øystein Sevågs studio i Heggedal utenfor Oslo, er både vakker, søkende, melodisk og, som tittelen mer enn antyder, grenseløs. Her hentes det impulser fra klassisk musikk, fra en rekke etniske utspring, fra rock og fra moderne jazz. Til sammen har det blitt noe Julian Costello Quartet er både ganske så aleine om og som de har all grunn til å være stolte av. Når Julian Costello er i besittelse av en flott, varm og personlig tone i horna sine, så er det mye å glede seg over her.

Nå har de altså spilt inn musikken her til lands; når verden forhåpentligvis lander på beina igjen så hadde det vært hyggelig om de kunne komme hit å spille den for oss også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Julian Costello Quartet
Connections: Without Borders
33 Jazz Records/33jazz.com

Et vakkert møte

Trioen Dørsdal/Sæter/Løwe sin vinyl-debut, «Sumi-E», har blitt liggende på vent alt for lenge. Nå har den endelig kommet opp til overflata.

Gunnar Sæter, Eirik Dørsdal og Andreas S. Løwe snakker godt sammen.

Underskogen i norsk jazz er stor og frodig. Toppene, mange av dem med internasjonalt kaliber, kjenner vi alle godt til og er stolte av. Når vi dukker litt ned i det som finnes rundt omkring i diverse landskap, og gjerne utenfor de stor byene, så viser det seg raskt at det er mye spennende og originalt også der. Når det finnes topper, så finnes det også mye inspirasjon og «Sumi-E» er et flott eksempel på det.

Trompeteren Eirik Dørsdal (36) fra Risør, som også trakterer noen som heter Shruti-orgel, trommeslageren Gunnar Sæter (37) fra Ørsta og pianisten Andreas S. Løwe (36) fra Hedrum ved Larvik, som også styrer med effekter og annen bearbeiding, har spilt sammen lenge og har jobba fram et eget musikalsk språk.

I grenseland mellom jazzikalsk romantisk kammermusikk, fri improvisasjon, men hele tida med en solid og vakker melodisk base, og komponert originalmusikk, blir vi invitert med på et inderlig møte i Risør kirke. Her føres det samtaler på et elevert nivå mellom tre sjelsfrender som kjenner hverandre godt, som lytter intenst på hva de andre har å melde og som vil hverandre vel.

Jovisst finnes det åpenbare inspirasjonskilder i musikken og hos hver enkelt i trioen, men «Sumi-E» har likevel blitt et svært personlig og vakkert visittkort.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dørsdal/Sæter/Løwe
Sumi-E
NORCD/Musikkoperatørene

Sterk gammel dansk

Både saksofonisten Carsten Meinert og hans innspilling fra fra 1969, «Musictrain», i ny tapning, er skatter for både danske lyttere og for mange andre.

Carsten Meinert i aksjon rundt 1969.

Jeg bryter ydmykt sammen og tilstår at tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Carsten Meinert (75) er et nytt bekjentskap for meg. Det viser seg at han har vært ei viktig stemme i moderne dansk jazz i over 50 år, så man kan vel trygt si at det var på høy tid at våre veier krysset hverandre.

Den opprinnelige innspillinga, med røtter i alt fra tidlig jazzrock, fri musikk, spanske toneganger og sikkert mye annet – den er jo spilt inn i 1969 med både Woodstock og Bitches Brew som bakteppe, er av typen som på hjemmebane har blitt et skikkelig samleobjekt. Den blei i sin tid solgt i mellom 3- og 500 eksemplarer og ganske så raskt etter utgivelsen brant mastertapene opp.

Mange år seinere dukka en tape med alternative opptak opp og det er en blanding av disse og noen fra den opprinnelige innspillinga som nå er samla her og som er remixa slik at det låter så autentisk som mulig. Arrangementene til Ole Matthiessen er heftige, det store bandet med fem blås – blant andre Erling Kroner på trombone, tøft komp med Pierre Dørge på gitar og trommeslagere som Conny Sjökvist og Ole Streenberg, sørger for at musikken fra 1969 så definitivt har mye å si oss den dag i dag. Tøft, heftig og tidløst er det – et flott tidsbilde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carsten Meinert
Musictrain
Stunt Records/MusikkLosen

Det mer enn likner et liv dette her

Så er han endelig i mål med sitt enorme prosjekt, Ketil Bjørnstad. Etter å ha hatt enormt utbytte og glede av de fem første tidsbildene, var jeg ikke det minste i tvil om at han ville greie oppløpssida også. Og det har han gjort med stil.

Ketil Bjørnstad ønsker velkommen inn – på mange vis.

I løpet av knapt 5000 sider har Bjørnstad siden 2015 skrevet seg gjennom sitt liv. Det er langt i fra kun hans eget liv vi får stifte bekjentskap med gjennom de seks bindene; både vi som har levd ei stund og de som er yngre vil også kjenne på mye av seg sjøl gjennom disse møtene.

Jeg tipper Bjørnstad har kjent på en slags lettelse både når han satte i gang med det siste bindet og ikke minst da han satte punktum sist nyttårsaften. Han visste nok innerst inne, til tross for at han hele tida forteller oss om sin egen usikkerhet når det gjelder det han leverer, at han hadde gjort et stort arbeid både intellektuelt, kvalitativt og kvantitativt med de første fem tiårene.

Hvis han, til tross for tiltakende hjerteflimmer og angst for både dette og hint som han er helt åpen om, makta å fullføre på samme vis som han hadde levert til nå, så ville nemlig dette maratonprosjektet kuskes i land på framifrå vis. Om det har skjedd? Noe så vederstyggelig!

På mange vis har dette blitt det tyngste tiåret i Bjørnstads liv. Han mister foreldrene sine som han åpenbart var sterkt knytta til, han sliter med fysiske plager og han tenker tanker om døden som er naturlig i den alderen. Dessuten er han også sterkt bekymra for den stadig mer gale verdenen som omgir oss. Hans refleksjoner rundt dette er egna til ettertanke både hos dem i samme aldersgruppe og ikke minst hos dem som kommer etter.

Bjørnstads heiser politisk flagg i større grad enn jeg har opplevd han tidligere og han har et tydelig behov for fortsatt å ta et oppgjør med anmeldere som han oppfatter ikke har behandla han godt eller rettferdig. Dette er hans arena og hans mulighet og du verden som han griper den. På sett og vis opplever jeg at Bjørnstad vil fortelle oss hvem han er – usminka – og at han vil legge bort snill gutt-imaget en gang for alle. Det har han greid så det suser.

Som sakteleser har jeg brukt rundt seks måneder – jeg har sovet og gjort noe annet også da – de seks siste åra sammen med «Verden som var min». Jeg har vært imponert, jeg har lært mye, jeg har irritert meg over navnefeil – Eivind Aarset og Jan Petersen skrives fortsatt slik – og jeg har i stadig større grad innsett at samla er dette et storverk som vil bli stående som en bauta i Bjørnstads forfatterskap og norsk samtidslitteratur.

Fra skrivepunktet kan jeg forresten se at det fortsatt blinker fra fyrlykta i Bunnefjorden. Det vil det gjøre i minst 60 år til.

PS Det blir et delt terningkast her: 5 for dette bindet og 6 for hele pakka.

Ketil Bjørnstad
Verden som var min – Siste tiåret
Aschehoug

 

Hip ny stemme

Vokalisten og bandet Relllings debutskive har blitt liggende til marinering i lang tid her i heimen. Den har tålt det på et strålende vis.

                                                       Harald Relling Nielsen fronter Relling på et strålende vis. Foto: Juliane Schütz

Harald Relling Nielsen (29) tilhører en svært sjelden rase: mannlige jazzvokalister. Hvis jeg har forstått det riktig så har den Oslo-bosatte vokalisten fra jazzmetropolen Haram på Sunnmøre tilbragt svært fruktbare år i Trondheim og både fått med seg jazzlinja og en sivilingeniør-utdannelse i samme slengen. Imponerende i seg sjøl, men i denne sammenhengen er jeg kun imponert over vokalisten Relling Nielsen.

Sju av de åtte låtene har Relling skrevet sjøl og da snakker vi om både tekst og musikk. Den åttende er det trommeslager og perkusjonist Åsmund Mattias Smidt som har begått.

Med sin ekte og høyst personlige stemme møter sjefen oss i et landskap der både pop og indie spiller like viktige roller som jazz. Slik har det gjerne blitt med mange av vokalistene som har studert ved jazzlinja i Trondheim og ingenting er feil med det.

Relling er en historieforteller som det er vel verdt å lytte til sjøl om han ikke har greid å kvitte seg med alle klisjeene. Spennet i stemma hans, fra de mørke djupene til de lyse høydene, gjør at dynamikken blir et viktig redskap til å få frem budskapet på et personlig vis.

Når Relling omgir seg med Vegard Lien Bjerkan på orgel og synther og Tore Hodneland på gitar og pedal steel i tillegg til nevnte Smidt, så har vi med empatiske og svært lovende medstudenter fra jazzlinja å gjøre.

Det skader heller ikke på noe vis at sjølvaste Ola Kvernberg, med sin enorme oversikt og ditto kreativitet, har produsert skiva og krydrer både med fela si samt perkusjon og tangenter underveis.

Det skulle ta si tid før Rellings og mine veier krysset hverandre. Nå var det definitivt på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Relling
Lower Your Guard
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Vakker og spesiell musikk

Dette er tredje gang jeg har gleden av å få tilbringe tid sammen med den italienske bassisten, komponisten, dirigenten og pedagogen Roberto Bonati og musikken hans. Alle møtene har vært totalt forskjellige.

Roberto Bonati styrer troppene.

Det første møtet med Roberto Bonati (60) var i forbindelse med et bestillingsverk han hadde skrevet for det store studentensemblet Bjergsted Jazz Ensemble i Stavanger. Neste stopp var med plata «Vesper and Silence» for solo bass. Med «Whirling Leaves» er vi tilbake i stort format igjen og Chironomic Orchestra, fra hans hjemtrakter i Parma, er befolka på et vis jeg aldri har opplevd tidligere i alle fall.

Her snakker vi tre vokalister, fem saksofonister/fløytister/klarinettister, tre trompetere, tre fiolinister og fire bassister – opp med hånda dere som har vært borti noe liknende. Ikke det nei?

Med sin enorme og allsidige bakgrunn som inneholder kunnskap om alt fra middelaldermusikk til moderne jazzuttrykk, har Bonati hatt akkurat denne besetninga i hodet da han skrev musikken som blei urframført på ParmaJazz Frontiere høsten 2017 og som vi får lov å være med på den videre reisa til her gjennom konsertopptaket.

Bonati, som denne gangen «kun» dirigerer, har skapt fundamentet for et verk ved hjelp av «alt» han har lært seg gjennom et langt musikkliv. Her er det impulser fra tidligmusikk, via mer moderne klassisk musikk, samtidsmusikk og jazz og til sammen har det blitt et monumentalt verk på 55 minutter pluss et ekstranummer på knappe fire minutter.

Dette er djupt fascinerende, original og spennende musikk i en rekke grenseland. Bonati og hans høyst spesielle orkester makter å ta oss med til steder vi aldri har vær før og der det er utfordrende og uten stans interessant å være. Kanskje et samarbeid mellom Bonati, Trondheim Voices, TrondheimSolistene og Trondheim Jazzorkester kunne vært noe? I say no more!

Runde nummer tre med Roberto Bonati har vært minst like spennende som de to første.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Roberto Bonati – Chironomic Orchestra 
Whirling Leaves
ParmaFrontiere/parmafrontiere.it

Father and Child Reunion

Far John Surman i Bærum og sønn Ben i upstate New York fant ut at coronaisolasjon var en perfekt anledning til å lage musikk sammen. Med fasit i hånd – eller rettere sagt ørene – er det bare å slå fast at det var en glimrende idé.

Far John og sønn Ben Surman sammen, men hver for seg. Foto: Ketil Hardy

Plymouth Argyle- og Stabæk-supporter John Surman (75) er kanskje enda bedre kjent som en av verdens beste baryton- og sopransaksofonister og bassklarinettister. Det seineste provet på det fikk vi under Moldejazz i sommer der han spilte to konserter sammen med Karin Krog.

Hans sønn Ben er av forståelige årsaker noen år yngre. Med trommeguru Jack DeJohnette som svigerfar, har unge Surman slått seg ned ikke langt utenfor Woodstock, men reiser verden rundt i minst like stor grad som sin far som lydmann for blant andre John Scofield.I tillegg til det er den yngste utgava Surman en langt framskreden elektroniker og trakterer blant annet synther, sampler og diverse annet med tangenter på.

Da alt som heter spillejobber forsvant for begge to som dugg for sola den 12. mars, så dukka tanken de hadde lekt med i mange år opp igjen: de ville skape ny musikk sammen. Det at de to altså er bosatt på hvert sitt kontinent byr ikke lenger på de store problemene; filer har føket frem og tilbake over Atlanterhavet og ideer har blitt skapt og utfordra på et svært så spennende vis.

Ti låter har blitt resultatet og de to har skapt melodiske lydlandskap i en miks av fars strålende akustiske blåseinstrumenter – i mine ører er han en av de mest særpregede saksofonister/bassklarinettister som finnes – og sønn Bens allehånde elektroniske lydkilder. Det er annerledes, det er spennende og det er totalt unik musikk i og av en helt spesiell situasjon vi alle har havna opp i. Ben og John Surman har fått det aller beste ut av en svært så trist periode for mange av oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Surman – Ben Surman
Oceancic Rifts
johnsurmanbensurman.bandcamp.com

Mer av det samme

Norah Jones anno 2020 er mer country og pop enn noen gang. Jazzen er veldig mye lenger unna enn den noen gang har vært.

Norah Jones er mer Norah Jones enn noen gang.

Norah Jones (41) slo gjennom medet brak i 2002 da hennes debut på Blue Note, «Come Away with Me», solgte 20 millioner eksemplarer og vant åtte Grammy-priser. Hennes helt spesielle og sensuelle stemme og hennes gumbo bestående av jazz, folk, country og soul fant et stort og bredt publikum og i mer eller mindre den samme sfæren har Jones holdt seg siden.

Årets visittkort, innpakka i en deluxe-variant med både et elegant teksthefte og et notehefte på noen av låtene, består av 13 låter som Jones enten har skrevet sjøl eller fått noe assistanse av blant andre Wilco-sjefen Jeff Tweedy.

Særegenheten og uttrykket i stemma og pianospillet til Jones er fortsatt veldig på plass, men låtmaterialet denne gangen er for enstonig for sanseapparatet mitt. Det går i den samme nedstemte, melankolske tralten hele veien enten i ballade- eller maks mediumtempo.

Kompet er hele tida der det skal være, men det er ikke rom for noen til å melde som i en ekte jazzsammenheng  – dette er Jones´ greie og ferdig med det.

De som har digga Norah Jones opp gjennom, og som kanskje har vært spesielt tiltrukket av hennes country- og pop-tilbøylighter, vil sikkert kose seg mye, ofte og lenge med «Pick Me Up off the Floor». Jeg hygger meg, men kjeder meg mest.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart soim mulig.

Norah Jones
Pick Me Up off the Floor
Blue Note/Universal

Hvilken debut!

Det ser heldigvis ut som den ikke har noen ende strømmen av mer enn lovende unge norske jazzmusikanter. Gitaristen, komponisten og bandlederen Martin Nodeland er nok et godt eksempel på det.

Martin Nodeland er en musikant med ei stor framtid foran seg.

Martin Nodeland fra Sandefjord er til tross for kun 27 år på Tellus en svært moden og uttrykksfull gitarist. Etter skolegang på den langt framskredne talentfabrikken  ved Sandefjord videregående så har Nodeland som så mange andre talent- og håpefulle tilbragt noen år ved Norges musikkhøgskole og kvartetten hans har også sitt utspring derfra.

Med pianist Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund, bassist Alexander Hoholm fra Hamar og trommeslager Raymond Storaunet Lavik fra Drammen, har Nodeland satt sammen et ungt, særdeles empatisk og ikke minst stilsikkert ensemble med røtter i den moderne akustiske jazzen tilbake til 60-tallet, men definitivt med blikket solid festa på vår egen tid. Når inspirasjonskilder er viktige nåtidsstorheter som Brad Mehldau og Kurt Rosenwinkel så mer enn antyder det hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet.

Nodeland har skrevet halvparten av de åtte låtene, Hoholm en og i tillegg bys det på Sam Rivers´ «Cyclic Episode», Joe Hendersons «Black Narcissus» og Billy Strayhorns «Isfahan». Når de fire så har fått med seg den meget anerkjente engelske, men New York-bosatte altsaksofonisten Will Vinson, med fartstid fra blant andre Rosenwinkel, Gonzalo Rubalcaba, Kurt Elling, Chris Potter og vår egen Lage Lund, som går inn i det hele som en naturlig del av bandet, så har dette blitt en så tøff og moden debut som vel tenkelig.

Hadde jeg ikke visst at dette var musikanter på den «rette» sida av 30-streken, så hadde jeg garantert satt pengene på at vi hadde med mye eldre herrer å gjøre. Her skrytes det hemningsløst av alle solister og av det kollektive uttrykket og i sjef Martin Nodeland har Harald og Sonja fått opp en gitarist vi skal få mye glede av i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Martin Nodeland
Debut
Smeik/smeik.no

Ny og spennende isme

Blant de mange ismene jeg kan veldig lite om, står den serbiske elbassismen nesten i ei særstilling. Uros Spasojevic forteller meg at det er det på høy tid å gjøre noe med.

Uros Spasojevic med noe av stashet han skaper sine unike landskap med.

Nå er det en sannhet med visse modifikasjoner at jeg ikke har det minste greie på denne ismen. For et par år siden ga nemlig det norske selskapet AMP ut skiva «V»  med Spasojevic og hans landsmann pianisten Bojan Marjanovic – musikk som faktisk var sterkt inspirert av en Ketil Bjørnstad faktisk.

Der viste Spasojevic seg umiddelbart frem som en musiker med noe eget på hjertet og her på «Winter Tales», mutters aleine, tar han ytterligere steg i retning seg sjøl.

Egentlig kan man nesten bare glemme at det er elbass den 35 år unge Spasojevic spiller. Med utgangspunkt i sin femstrengs tenorbass, som ofte låter som en gitar, og med et arsenal av elektronikk og lydskapende bokser og pedaler, skaper Spasojevic lydlandskap og stemninger langt bortenfor det de fleste av oss har opplevd tidligere.

Musikken – som varer i over 72 minutter – er drømmende, luftig, åpen, melodisk og kall det gjerne bildefremkallende. Den nesten roper på bilder eller gjerne en film, men den står så avgjort strålende på egne bein også. Uros Spasojevic forteller oss at han er en elbassist, komponist og ikke minst en musikalsk tenker som vi bør gi mye oppmerksomhet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Uros Spasojevic
Winter Tales
urosspasojevic.com