Tor Hammerø

Trompeteren, komponisten og bandledere Marquis Hill er på god vei til å innta en tetposisjon blant unge, fremadstormende amerikanske jazzmusikanter som sokner til et ganske så sjangersprengende fundament.

Marquis Hill (35) er født og oppvokst i Chicago, men har bodd i New York siden 2014. Han har tatt med seg veldig mye fra begge metropolene og satt det sammen til noe ganske unikt. Noe som forteller mye om et spesielt talent som nå er i ferd med å slå ut i full blomst.

Jeg har hørt og lest mye om Hill, men hørt han relativt lite siden han slapp debutskiva si, “New Gospel”, i 2011. Mye av årsaken er nok at han har gitt ut mye av musikken sin på eget lite selskap som ikke har funnet veien hit til kjempers fødeland. Nå har han heldigvis funnet sammen med et av Europas aller mest oppegående og spennende selskap, engelske Edition Records, og det betyr forhåpentligvis at Hill får mye mer oppmerksomhet også på denne sida av fjorden.

Annonsørinnhold

NÅ: Gigantisk påfyll på sommersalget hos Get Inspired – spar opptil 70%

Hill tilhører en generasjon som henter hemningsløst fra en rekke kilder, det være seg moderne 60-talls jazz, hip-hop, r&b, house og neo-soul. Her får vi møte vi han i alle disse grenselandene, men jazzimpulsene er absolutt de mest fremtredende.

Med et ungt stjerneband bestående av James Francies på piano, Harish Raghavan på bass, Joel Ross på vibrafon, Kendrick Scott på trommer og Walter Smith III på tenorsaksofon, tar Hill, som er i besittelse av en varm og flott tone i hornet sitt som kan minne om både Lee Morgan og Freddie Hubbard, det originale steget at han besøker musikken fra sitt debutalbum.

Nå har jeg ikke hørt i “New Gospel” i originaltapning, men denne liveinnspillinga fra klubben Constellation i hjembyen Chicago den 8. desember 2019, forteller oss at den tidløse musikken har tålt tiåret siden debuten på svært godt vis.

Vi blir invitert med på skikkelig jazzklubbstemning og alle de involverte får hvert sitt featurenummer – dette er ikke noe sologreie for Hill sjøl om han så definitivt får vist hvilken stor trompeter han er på vei til å bli.

Marquis Hill er på vei, sammen med Ambrose Akinmusire, til å ta over den amerikanske jazzens trompettrone.

Vokalisten Lise Hvoslef imponerte meg kraftig med sin debut “Just Being Part” for vel fem år siden. Nå fascinerer hun meg i enda større grad med oppfølgeren “En egen ro” der hun synger på norsk.

Det har sikkert ikke vært stille i og rundt Lise Hvoslef (42) siden debuten, men jeg har dessverre ikke fått med meg det som har skjedd i hennes musikalske liv siden den gang. Derfor var jeg ekstra spent før oppfølgeren inntok høyttalerne og sanseapparatet mitt. Det tok ikke mange runder før begeistringa var tilbake, kan jeg innrømme.

Hvoslef, som på debuten sang på engelsk og kun møtte oss med eget materiale og som også har bidratt til det spennende og eksperimentelle vokalkollektivet Oslo 14, har tatt ei ganske så annen retning denne gangen – ikke mindre spennende av den grunn.

Annonsørinnhold

Sommersalget tar helt av: 25 knallgode sportskupp du gjør nå

Her har Hvoslef fått oppfylt en gammel ambisjon vil jeg tro, nemlig å få tolke en liten del av jazzens standardskatt, men på sitt helt eget vis. Tusenvis av jazzmusikere har dukka ned i dette materialet det siste hundreåret, men så vidt jeg vet er det første gang det skjer med norske tekster. Hvoslef har fått strålende oversetter/gjendikting/nydikting-assistanse av Kristin Storrusten og måten Hvoslef flytter inn i tekstene og universene med sin varme, inderlige og ærlige stemme og tilnærming, gjør at dette “utspilte” stoffet får et helt nytt liv. Med sine tjukke l-er, ær´ke og ekte østlandsdialekt er det noe djupt personlig over måten Hvoslef presenterer dette tidløse materialet.

Ikke alt klinger like godt og rytmisk på norsk og det kan gå ut over betoninga fra tid til annen. Hadde hun, og Storrusten, for eksempel forandra i ettermiddag til i dag på den fine gjendiktninga av Radka Toneff-klassikeren “A Certain Peace”, så hadde det stemt bedre – i mine ører.

“Don´t Go to Strangers” har blitt til “Kom, bli med meg”, “This Is Always”, en hyllest til Betty Carter, heter nå “Ikke nå og da”, “´Round Midnight” føler seg hjemme som “Jeg klarer meg fint til solnedgang”, “Moon River” heter “Til regnbuens slutt” mens “September in the Rain” klinger nydelig som “Det var høst, og det var regn”.

Høydepunktene er mange: “Tanken på deg” (“My One and Only Love”) på duo med favorittbassist Ellen Brekken og der Hvoslef synger om hva som gjør henne yr – jeg tror på henne både der og ellers underveis – den elegante scatsynginga hennes, pianospillet til uforliknelige Eyolf Dale, fantastiske bidrag fra trombonist i ultraklassen Kristoffer Kompen og groovete og lyttende trommefølge av Magnus Sefaniassen Eide, er bare noen av dem.

Om noen sitter igjen med en følelse av at jeg har hatt og har en fin opplevelse sammen med “En egen ro”, Lise Hvoslef og hennes eminente reisefølge, så er det helt rett. La det for guds skyld ikke gå fem år til neste gang!

Den danske tenorsaksofonisten Jakob Dinesen dukker opp med jevne mellomrom. Alltid med personlighet og kvalitet og det skader heller ikke at han har invitert med seg Jeff “Tain” Watts på trommer.

Jakob Dinesen (54) har siden sine formative år på blant annet Berklee på slutten av det forrige årtusenet, tatt stadig nye steg i retning seg sjøl. Han har gjort innspillinger med storheter som Kurt Rosenwinkel, Eddie Gomez, Ben Street, Jakob Bro, Nasheet Waits og Paul Motian – herrer man ikke leker butikk med. Det betyr at han har bevegd seg i musikalske sfærer der integritet og kvalitet er en nødvendighet og et minstekrav. Ingenting av dette er det minste problem for Dinesen.

Jeg har ikke fått fulgt hele karriera til Dinesen, bare vært innom med ujevne mellomrom, men har likevel fått med meg nok til å se ei flott utvikling frem til der han møter oss på “Unconditional Love”.

Annonsørinnhold

53 lekre sommerkjoler å forelske seg i

Dinesen er i besittelse av en mjuk, men samtidig sterk og uttrykksfull tone i saksofonen. Hvis noen hevder han har lytta et kvarter eller nærmere en halvtime på storheter som Jerry Bergonzi, Michael Brecker og George Garzone, så tror jeg neppe Dinesen vil anlegge søksmål mot vedkommende. Vår egen Petter Wettre og hans musikalske univers ligger heller ikke langt unna. Når det er sagt, så har Dinesen så avgjort funnet sin egen stemme.

Denne gangen har Dinesen tatt turen over dammen for å møte stjernetrommeslager Jeff “Tain” Watts. Den unike og usedvanlig groooovete rytmeinnovatøren har vært på lønningslista til giganter som brødrene Marsalis, nevnte herr Brecker, George Benson, McCoy Tyner og Betty Carter – vi snakker de som valgte på aller øverste hylle.

Med seg over til hjemmestudioet til Watts hadde Dinesen med seg ei bunke originalkomposisjoner, Geri Allens tittellåt og Duke Ellingtons “Melancholia” samt Jacob Artved på gitar og Felix Moseholm på bass – to unge danske drenge med et schwært potensial.

I løpet av to desemberdager i fjor skapte de fire et melodisk og harmonisk univers som skulle tyde på at de hadde kjent hverandre leeenge – noe de altså ikke hadde gjort.

Vi har med fire svært så lyttende musikanter å gjøre som vil hverandre og musikken vel og som ikke har det minste behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. “Unconditional Love” har blitt en tidløs ekskursjon, som ikke sprenger noen grenser, men som bekrefter at Jakob Dinesen hører hjemme helt der oppe.

En slovak i Danmark på et norsk plateselskap – hva fører det til? Frisk, fyrrig og livsbejaende musikk.

For knappe tre år siden møtte jeg musikken til den den gang 20 år unge slovakiske altsaksofonisten og komponisten Nikola Bankov for første gang. Til tross for sine relativt få år på Tellus viste han en sjelden modenhet i samspill med sine nye venner i Aarhus og med Seamus Blake, en av mellomgenerasjonens store og vektige tenorsaksofonister, som gjest.

Bankov har studietid både på Berklee og i Danmark bak seg og det tar ikke mange takter å fastslå at vi har med en langt framskreden instrumentalist å gjøre. Det groover enkelt og greit av saksofonspillet hans og jeg tror ikke han vil protestere heftig hvis det antydes at han har hørt en halvtime eller to på David Sanborn og andre i den samme gata.

Annonsørinnhold

NÅ: Gigantisk påfyll på sommersalget hos Get Inspired – spar opptil 70%

Med seg i kjernetruppen har han, som på debuten “Bright Future”, flere av Aarhus meget lovende unge jazzister: Jonas Gravlund på gitar, August Korsgaard på synth, Jens Mikkel Madsen på elbass og John Riddell på trommer. Dette er unge herrer fra mer eller mindre samme generasjon som Bankov og de har så definitivt skjønt sjefens intensjoner og er med han veien så det holder.

Rapperen Blacc El – noe skal jo en rapper hete – gjester på ett spor og på to spor dukker sjølvaste Randy Brecker opp med sin trompet og sitt flygelhorn. Om noen skulle få en anelse Brecker Brothers inn i lillehjernen, så er det helt på sin plass – jeg tipper Bankov har hørt på brødrene Brecker også en hel del.

Dette er tøff og heftig fusion-musikk. Ikke alt er like spennende, men det groover og musikken smiler fra start til mål. Dette er musikk som egner seg ypperlig til varme sommerdager – og kalde vinterkvelder og alt midt mellom.

Anthony Braxtons musikk er ikke for pyser. Det bekrefter det flotte belgisk-danske kollektivet Ghost Trance Septet leda av gitaristen Kobe Van Cauwenberghe.

Jeg har få problemer med å innrømme at jeg har brukt lang tid på å komme innafor dørstokken til Anthony Braxton sitt univers. Jeg har enkelt og greit ikke helt skjønt hvor han ville med musikken sin. Om jeg har skjønt det nå? Ikke helt sikker, men jeg lar meg uansett fascinere.

På denne dobbelt cd-en spiller septetten fire Braxton-komposisjoner med navn mellom “Composition No. 193” til “Composition No. 358”. Siden Braxton har godt over 700 låter i banken, så er det altså nok å velge mellom.

Annonsørinnhold

Sommersalget tar helt av: 25 knallgode sportskupp du gjør nå

Som alltid er Braxtons musikk et sted mellom de “fleste” grenseland. Er det jazz, er det impro, er det samtidsmusikk? Svaret er som alltid både ja og nei – jeg sliter med og har eller ikke noe behov for å båssette Braxtons unike musikalske visjoner.

Tekstheftet til denne utgivelsen gir oss en god og lang innføring i Braxtons filosofi og måten han ønsker at at andre musikere skal “angripe” hans musikk på. Noe forteller meg at Van Cauwenberghe & Co har kommet godt på innsida av denne tankegangen og at de har makta å sette sitt eget bumerke på musikken.

Van Cauwenberghe spiller ymse gitarer, bassgitar, synther og gir også stemmelyd fra seg og ellers bidrar Frederik Sakham på bass, elbass og stemme, Elisa Medinilla på piano, Niels Van Heertum på eufonium og trompet, Teun Verbruggen på trommer og perkusjon, Anna Jalving på fiolin og Steven Delannoye på tenorsaksofon og bassklarinett til å lage noen lydlandskap få om noen har stifta bekjentskap med tidligere.

Det kommer sjølsagt ikke som noen overraskelse at Braxtons musikk er utfordrende. Det er akkurat det som gjør den så spennende og Kobe Van Cauwenberghe skal ha all ære for å ta dette universet til nye og egne steder.

Om knappe to måneder står sjefen sjøl, Anthony Braxton, på scena under Oslo Jazzfestival. Ganske mye forteller meg at der bør man være.

De dukker opp på alle knatter og knøs og ingenting er hyggeligere enn det. Vi snakker om mer enn lovende nye jazzkonstellasjoner og progkvartetten Soft Ffog melder allerede på første lyttepost at her er det bare å feste setebeltene.

Når et band er befolka med herrer med fartstid fra band som Krokofant, Red Kite og Thomas Dybdahl, så mer enn ligger det i korta at her er det bare å skjerpe ørene og resten av sanseapparatet. Det er liksom noe som tyder på at dette kan være tøft og jeg kan love allmuen at her er det ingen som kommer til å bli skuffa.

Bandet blir leda av Krokofant-gitarist Tom Hasslan, som har skrevet all musikken, og når han så har invitert med seg tangentist i særklasse – sist observert sammen med Thomas Dybdahl – Vegard Lien Bjerkan, Red Kite elbassist Trond Frønes og Krokofant-kamerat Axel Skalstad på trommer, så blir det akkurat så bra som lagoppstillinga mer enn antyder.

Annonsørinnhold

NÅ: 30% på nesten hele butikken hos Get Inspired

Bandet, som fikk sin spede begynnelse på Kongsberg-festivalen i 2016, beskriver musikken sin slik: Hvis du har lurt på hvordan ting ville låte hvis Jimi Hendrix blei med i Deep Purple og at “begge” i tillegg hadde drukket for mye jazz i det siste, så kan du stå i fare for å få en del svar her.

Soft Ffog – noe skal jo bandet hete – har så absolutt funnet frem til noe eget, noe heftig, noe beintøft. Likevel skammer de seg ikke for å blande inn litt King Crimson med Terje Rypdal-ingredienser eller litt Pat Metheny med Deep Purple og hvorfor i alle dage skulle de gjøre det? Som nevnte Metheny sa på et seminar i Molde for mange år siden: musikk dreier seg om å stjele, men å gjøre det på beste og mest originale måte!

Soft Ffog er åpenbart et kollektiv med dritdyktige instrumentalister som stortrives sammen og som derfor lager urheftig og tøff musikk. Jeg vil ha mer!

Den amerikanske trompeteren, komponisten og visjonæren Wadada Leo Smith runda 80 i november og heftigere markering enn det det finske plateselskapet TUM Records har bydd på, er vel ikke mulig å tenke seg. Nå foreligger det to nye bokser på henholdsvis sju og fem cder. Gull fra ende til annen.

Det kunne ha vært skrevet bøker om Wadada Leo Smith og hans unike kunstneriske uttrykk. For alt jeg vet så har det allerede skjedd, men de har uansett ikke kommet min vei. Mye av musikken til denne kjempen har derimot inntatt heimen gjennom mange år, og her om året fikk jeg også oppleve han live under Moldejazz. Det er ikke så veldig ofte han gjester vår del av verden og møtet blei på ingen måte noen skuffelse. Tvert i mot blei det en herlig bekreftelse på det jeg hadde hørt og trodd ville møte meg også live.

I forbindelse med 80-års markeringa til Smith så har hans gode finske venner i TUM Records virkelig slått på både ei og to stortrommer. I juni og november i fjor kom det fire bokser med smakebiter fra Smiths univers med alt fra solo-trompet, via symfonier til en Billie Holiday-hyllest. Nå har de tatt det heile et stort steg videre og forteller oss på et fantastisk vis hvilken unik artist Wadada Leo Smith er.

Annonsørinnhold

NÅ: Gigantisk påfyll på sommersalget hos Get Inspired – spar opptil 70%

Den første boksen, bestående av sju cder, består av strykekvartett-musikk Smith har skrevet mellom 1965 og 2019. Musikken er spilt inn i Smiths hjemstat California hovedsakelig i 2015 og noe i 2020. RedKoral Quartet, med Shalini Vijayan og Mona Tian på fioliner, Andrew McIntosh på bratsj og Ashley Walters på cello, spiller alt og i tillegg kommer det enkelte små bidrag fra blant andre Smith sjøl.

Her får vi timevis med eksempler på at Wadada Leo Smith også er en fremragende komponist også i den tilnærma klassiske gata – ikke overraskende, men en fantastisk bekreftelse.

Om hyllesten er i mål med det? Så langt i fra! I den andre boksen, “The Emerald Duets”, som består av fem cder, får vi igjen møte og oppleve hvilken fantastisk trompeter Smith er. Vi får også møte han som en mer enn habil pianist.

I stor grad har han skrevet all musikken her også og vi får hilse på han i møte med fire av den moderne jazzens aller mest spennende trommeslagere. Pheeroan akLaff, Andrew Cyrille, Han Bennink og to cder med Jack DeJohnette, stiller sine usedvanlige kvaliteter til disposisjon på innspillinger gjort mellom 2014 og 2020.

Her føres det musikalske samtaler jeg ikke har hørt maken til tidligere mellom den unike tonen til Smith og de like unike uttrykkene til de fire mester-perkusjonistene. De synes åpenbart det er spennende å leke med en av jazzens store nålevende – ei helt spesiell stemme som har fått alt for lite oppmerksomhet av sin samtid.

Og så er det TUM Records da. Disse produksjonene og boksene er noe av det flotteste som har kommet over dørstokken min. Begge boksene blir fulgt av omfattende “bøker” med innsiktsfulle og informative tekster og flotte bilder.

Alt i alt er dette altså en fantastisk manifestasjon av hva og hvem Wadada Leo Smith og hva han har skapt. Gratulerer med året og med musikken!

Blant de tinga jeg kan aller minst om, og der er konkurransen skarp, ligger slovensk initiert jazzmusikk helt i tetsjiktet. Det har heldigvis gitaristen Samo Salamon tenkt å gjøre noe med og med assistanse fra Arild Andersen og trommeslageren Ra Kalam Bob Moses har det blitt en flott døråpner.

Samo Salamon (43) har heldigvis oppdaga Tor de Jazz og for ei stund siden fikk jeg hans originale soloinnspilling med alle Eric Dolphys komposisjoner i posten – tøft og definitivt annerledes. Salamon viste seg å være en svært aktiv og interessant person med mange jern i ilden.

Annonsørinnhold

NÅ: Gigantisk påfyll på sommersalget hos Get Inspired – spar opptil 70%

Ett av jerna viste seg å være en kontakt han hadde oppretta med to av sine favorittmusikanter, vår egen bassmaestro Arild Andersen (76) og den smått legendariske trommeslageren Ra Kalam Bob Moses (74), som de mest ihuga husker fra Gary Burtons band på 70-tallet og ikke minst fra “Bright Size Life” på ECM med Pat Metheny og salige Jaco Pastorius. Siden den gang har det vært ganske stille fra Moses på vår siden av dammen, men her viser han oss at han fortsatt har det – i fullt monn.

De tre, som skal ut på lang turné i høst, har imidlertid aldri truffet hverandre eller spilt sammen – i sanntid. Innspillinga er gjort på følgende måte i løpet av pandemiperioden: Moses spilte inn ni trommesoloer og sendte dem over fjorden til Salamon. Han sendte dem så videre til Andersen og lurte på om han kunne legge på noe bass på det han hørte. Den lekende sjela Andersen svarte sjølsagt ja og fant blant annet ut at han kunne legge på sin egen “Little Song” og Albert Aylers “Ghosts” på det Moses serverte.

Tromme- og bassfundamentet blei så sendt tilbake til Salamon i Slovenia og enten med sin elektriske gitar eller sin akustiske 12-strenger, fullførte han puslespillet. Komplisert og usammenhengende? Langt i fra!

Det høres absolutt ut som om de tre har vært sammen og spilt inn musikken i samme rom og at de har lyttet intenst til hverandre underveis, Det har de også gjort, men på et helt spesielt vis.

Dette er varm, melodisk og utforskende musikk skapt av tre musikere på svært høyt nivå. Herlig, tøft og høyst personlig!

Gitaristen Andrés Thor fra Island har ved flere anledninger vist oss hvilken meget uttrykksfull og dyktig musikant han er. Her kommer det nok en herlig bekreftelse. på det.

Etter å ha møtt Andrés Thor (47) både med eget band med utgivelsen “Ypsilon” og sammen med blant andre svorske Anders Thorén i bandet Astra, så er det absolutt ingen overraskelse at Thor leverer noe vakkert, inderlig og høyst personlig når han nå melder seg med sin egen trio.

Thor har skrevet ni komposisjoner og med både strømgitar og akustisk sekstrenger, forteller han oss at han stammer fra giganter som Jim Hall, Pat Metheny og John Scofield, men at han samtidig også har utvikla ei egen stemme. Thor har alt i seg til å formidle den vareste og vakreste ballade til å vise oss ei mer temperamenstsfull og heftig side også.

Annonsørinnhold

NÅ: Gigantisk påfyll på sommersalget hos Get Inspired – spar opptil 70%

Thor har solid oversikt over den moderne, melodiske jazztradisjonen, men han nekter seg ikke impulser fra rocketrøkket heller. Uansett er det en fremragende og særdeles smakfull jazzmusiker Andrés Thor er og med utmerka og empatisk tonefølge av landsmannen Magnús Trygvason Elisassen på trommer og franskmannen Nicolas Moreaux på bass, så har “Hereby” blitt ei tidløs lita perle.

Trommeslageren Charles Mena har samla musikere fra store deler av Tellus på Cosmopolite i Oslo i rundt ti år. Her får vi også bli med på utflukten og festen.

Charles Mena er født i Nicaragua og oppvokst i New York. Store deler av sitt voksne liv har han tilbragt i Norge, noe som blant annet har ført til en datter som heter Maria Mena. I New York spilte han med en rekke undergrunnsband og inspirasjonen fra den musikalske og kulturelle smeltedigelen som The Big Apple er, har han heldigvis tatt med seg til Oslo.

Sammen med andre musikere bosatt i Oslo, og med en viss herre med navn Jens Christian Bugge Wesseltoft som mistenkt medfødselshjelper, har Mena og gode venner i en tiårs periode skapt unik musikk i alle mulige grenseland. Det skulle nesten bare mangle at det har skjedd på Cosmopolite i Oslo – det aller mest kosmopolitiske musikkstedet i hovedstaden.

Annonsørinnhold

NÅ: 30% på nesten hele butikken hos Get Inspired

Alt vi får på denne live-cden er henta fra jam-sessions på Cosmopolite mellom 2016 og 2019 og jeg regner med at Mena & Co har plukka hemningsløst fra det beste de har gjort opp gjennom åra.

Det vi blir servert er en musikalsk gumbo med jazz, blues, rap, reggae og resitasjon – og sikkert mye mer – i den musikalske stuinga. Besetninga har variert fra gang til gang og vi får blant andre møte nevnte JCBW, saksofonisten Gisle Johansen, bassisten Lasse Weeden, trombonisten Øyvind Brække, tangentøren Brynjulf Blix, perkusjonistene Sidiki Camara og Bafana Nhlapo, og vokalistene Luison Capote og Per Skranglebein.

Dette har blitt et livsbejaende visittkort der afrikanske rytmer ligger i bånn for spontane møter med krydder fra sjangre fra store deler av kloden. Herlig!