Tor Hammerø

Roxana Amed? Ikke det? Da er vi minst to, men nå anbefaler jeg alle å låne øre til denne fantastiske argentinske vokalisten.

Noe av det som er aller mest stas med å skrive om musikk, er at postkassa renner over med nye og ofte ukjente artister fra de fleste verdenshjørner. Den argentinske vokalisten og låtskriveren hører hjemme der.

Sjøl om Amed er et stort navn i hjemlandet, så er avstanden på alle slags vis stor hit opp til områdene rundt Nordpolen. Amed har vært bosatt i USA siden 2013 og med hennes sjuende album under eget navn siden platedebuten i 2004, så har kontakten endelig blitt oppretta.

Amed er født og oppvokst i Buenos Aires og har så avgjort det argentinske dramaet i uttrykket sitt. Lokal folkemusikk, rock og ikke minst jazz finnes i denne unike fusjonen som henter ingredienser både fra hennes opprinnelig hjemland samt fra amerikansk jazz.

I løpet av de 14 låtene som varer i vel 75 minutter møter vi henne både på spansk og på engelsk. Låtene med spansk tekst er stort sett hennes egne, mens de amerikanske er blant andre Wayne Shorters “Virgo” som Amed har skrevet tekst til på engelsk og Miles Davis´ “Blue in Green” med Cassandra Wilsons tekst.

Amed har ei mjuk, varm, sterk og inderlig stemme makter å løfte budskapet uansett om du skjønner språket eller ikke. Tematikk som isolasjon, nostalgi, det å høre til og om det å være midt i mellom, er blant det Amed formidler på et ganske så nedpå, men likevel intenst vis.

Når hun så omgir seg med strålende musikanter som stort sett er bosatt i Miami som Amed sjøl, men som er ganske “nye” for meg, bortsett fra den fremragende pianisten Martin Bejerano som har spilt med Roy Haynes i et par tiår, så har “Ontology” blitt et både sterkt og flott møte med en vokalist og musikant som har satt spor – Roxana Amed.

Tittelen er henta fra en av tekstlinjene til Gro-Marthe Dickson i hennes andre Cole Porter-hyllest. Denne gangen har hun tatt nok et spennende steg.

Vokalisten Gro-Marthe Dickson (36) var et helt nytt bekjentskap for meg da hun debuterte med “D-lovely/Uten deg” for to år siden. Med sin tilnærming til deler av Cole Porter-skatten – hun hadde oversatt noen av de klassiske tekstene til norsk – vekte hun med sine nedpå tolkninger umiddelbart min fascinasjon.

Nå har hun altså gått videre og med basis i åtte Cole Porter-låter som “Miss Otis Regrets”, “True Love” og “Just One of Those Things”, så har Dickson skrevet helt nye tekster med basis i seg sjøl. Det er både modig gjort og spennende tenkt.

Dickson sier sjøl at tid er et nøkkelord for mange av hennes betraktninger: tid brukt, tid gitt og tid som kan måles. Hun greier uansett å sette ord på tanker som er egna til at vi som sitter på mottakersida kan tenke videre – en veldig god indikasjon på at hun har truffet en kjerne.

Som sist så har hun med seg en empatisk og lyttende trio i Håkon Norby Bjørgo på bass, Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Aksel Westlund på gitar. Mye plass til å stå fram som solister får de ikke – plata klokker inn på under halvtimen – men de benytter absolutt sjansene sine godt.

De fire har stor respekt for originallåtene, men har gjort dem mer riff- og groovebasert enn det vi er vant til. En fin vri.

Det jeg kunne ønsket meg er noe mer temperatur og temperament i uttrykket. Det hele blir etter mange gjennomlyttinger noe for enstoning. Litt mer dynamikk og trøkk hadde løfta Gro-Marthe Dickson og hennes fine budskap til nok et nytt nivå. Med det tredje skal det skje kanskje?

Den svenske saksofonisten Martin Küchen har jeg møtt en rekke spennende ganger, men aldri i en så vakker utgave som her.

Martin Küchen (54) har markert seg svært fordelaktig i en rekke konstellasjoner. Ikke minst i de forskjellige Angels-utgavene, fra små til ganske så store besetninger, der blant annet Eirik Hegdal også har bidratt, har Küchen vist seg som en høyst personlig solist, komponist og bandleder.

Jeg forbinder Küchens univers stort sett med et moderne, søkende og ofte ganske fritt uttrykk, men hele tida med en solid melodisk kjerne i seg. Den siste biten har han tatt videre i dette møtet på et sterkt og inderlig vis.

Sammen med den fine pianisten Mathias Landæus og hans trio, bestående av trommeslageren Cornelia Nilsson og bassisten Johnny Åman, de sistnevnte i en yngre generasjon enn de to første, tar Küchen og hans komposisjoner oss med til et landskap der den vakre musikken henter tydelig inspirasjon fra nordisk folkemusikk, men samtidig har den også en suggererende afrikansk puls ved seg.

Musikken er spilt inn live i studio i Malmö med et inspirerende publikum til stede. Både på alt-, tenor- og sopransaksofon forteller Küchen oss med sin varme og søkende tone at han er en reflekterende musikant som har kommet dit i livet at tid og pauser spiller viktige roller. Du verden som det smitter.

Musikken er både nedpå og luftig, men det er også mye temperament i din som blant annet viser seg i deler av Landæus sine utflukter. Det lyttende og empatiske reisefølget Nilsson og Åman byr på, er også akkurat hva låtene til Küchen spør om. Vispespillet til Nilsson minner faktisk om eneren, Jon Christensen, og bedre skussmål er det sjelden jeg gir.

Dette møtet med Martin Küchen og Landæus Trio er både annerledes, vakkert og overraskende. Det holder lenge for meg det.

Bassist og bandleder Tine Asmundsen fortsetter å løfte frem storheter som får alt for lite oppmerksomhet. Denne gangen er det Vidar Johansen – det var på høy tid. Du verden så bra han er.

Nå er jeg ganske så usikker på hva gnus betyr – om noe over hodet – men etter å ha tilbragt kvalitetstid med denne musikken og denne liveinnspillinga, så oppleves gnus uansett veldig positivt, varmt og godt.

I 2017 kom Asmundsen & Co med plata “Pastor´n” – en hyllest til legenden Einar “Pastor´n” Iversen (1930-2019) og hans musikk. Asmundsen og Iversen hadde pleid et nært vennskap i mange tiår og heldigvis fikk prestesønnen oppleve denne hyllesten før han la ned pianolokket for godt.

Med på laget den gang, som nå, er trommeslager Terje Engen, tenor- og sopransaksofonist Vidar Johansen, pianist Rune Klakegg og trompeter og flygelhornist Magnus Aanestad Oseth. Det betyr et utmerket kollektiv med strålende solister henta fra opptil flere generasjoner.

Denne gangen er det sjølvaste Vidar Johansen og deler av hans musikk skapt gjennom store deler av hans karriere helt tilbake til 70-tallet, som står i fokus. Jeg skriver sjølvaste fordi jeg mener at Vidar Johansen både som solist og ikke minst som komponist hører hjemme helt der oppe med de aller beste. Likevel har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener og jeg aner ikke hvorfor.

Den 8. januar i fjor spilte Asmundsen & Co konsert i Lille sal i Oslo Konserthus i forbindelse med konsertserien Jazzakademiet og den knappe timen med åtte av Johansens flotte låter i ymse tempi og dermed med forskjellig temperatur, gir oss all den bekreftelse vi måtte trenge når det gjelder Johansens usedvanlige låtskriverkvaliteter.

Når så det samspilte bandet med framifrå solister i tillegg til Johansen i Klakegg, nok en alt for lite hørt pianist de seineste åra, og den unge og svært talentfulle Aanestad Oseth med en varm og syngende tone i horna sine, viser seg fra si aller beste og mest empatiske side, så har dette blitt en gnuselig fin, melodisk og inderlig opplevelse.

PS Jeg ser at sjefen Tine Asmundsen fyller 58 i dag. Jeg iler til med å gratulere. Dette får bli min bursdagspresang. Keep swingin´!

Aldri hørt om den danske vokalisten Lilly før? Ta det helt med ro – da er vi minst to. Nå er du uansett advart: hun er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

I stadig større grad blir Tor de Jazz lagt merke til også langt utenfor landets grenser. Det er sjølsagt hyggelig og det har blant annet ført til møtet med Lilly, som sikkert reagerer hvis hun blir tiltalt som Lilly-Ann Hertzman også. Et svært hyggelig møte har det faktisk blitt.

Lilly (47) har fire utgivelser på samvittigheten siden 2006. Mye av materialet har tidligere vært skrevet av Lilly og en av platene, “Menneskeblomst”, består av danske tekster. På hennes forrige plate, “Tenderly” fra 2017, var det en av hennes store musikalske kjærligheter, den amerikanske sangboka, som stod på repertoaret.

Den strålende israelske, men USA-bosatte gitaristen Gilad Hekselman var Lillys eneste reisefølge på “Tenderly”, men det frista åpenbart til gjentakelse og da Lilly satte kursen for New York på seinsommeren 2019, så var Hekselman av fullt forståelige årsaker booka inn igjen.

Denne gangen er den eksklusive duoen utvida til trio på sju av de ti låtene. Kornettist i toppklasse, Kirk Knuffke som vi nylig møtte i et annet utsøkt triosamarbeid med Thommy Andersson og Josefine Cronholm, gir denne skatten akkurat det personlige krydderet den spør om hver gang han setter kornetten til leppene.

Med åtte standardlåter som “If You Could See Me Now”, “It Might as Well Be Spring” og Horace Silvers “Lonely Woman”, samt ei originallåt og en nydelig versjon av tradlåta “Scarborough Fair”, forteller Lilly med sin varme stemme og sitt inderlige uttrykk at hun er i stand til å gi disse udødelige låtene, som er spilt inn tusenvis av ganger, noe djupt personlig.

Hekselman, på både elektrisk og akustisk gitar, er så definitivt med på å løfte skatten til nye steder og at det var en lun, avslappa, men samtidig ambisiøs stemning i studio i Brooklyn den dagen det blei spilt inn, kommer veldig tydelig ut gjennom høyttalerne.

Det tok altså sin tid før Lillys og mine veier skulle krysse hverandre. Det var veldig på høy tid skulle det vise. “The Song Is You” er nemlig tidløs musikk for alle årstider og i mange år.

Da vokalisten og låtskriveren Grete Skarpeid debuterte knapt 60 år ung i 2016, var det nok en stor overraskelse for de aller fleste. Nå bekrefter hun at det på ingen måte var noe blaff.

Musikk dreier seg jo ofte om møter. Møter på på mange slags nivå. Logoped Grete Skarpeid på Voss har drevet med musikk siden hun var lita jente i Stavanger, men av en eller flere grunner så har hun spilt ei alt for beskjeden rolle i offentligheten. Møtet med den cubansk-amerikanske pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss Jazzklubb sammen med Don Byron for noen år siden, skulle heldigvis bøte på det.

Ortiz fikk høre noe av musikken Skarpeid hadde laga og lagra på mobilen, han tente på det han fikk høre og i 2016 så debuten, “My Songs”, spilt inn i New York, dagens lys. Med sine fine låter, sin lyse og uttrykksfulle stemme, fortalte Skarpeid oss at ei ny og interessant stemme hadde gjort sin entré.

Kontakten mellom Ortiz og Skarpeid har blitt godt tatt vare på og nye låter har blitt unnfanga. Høsten 2018 var det klart for ny New York-tur og sammen med et kremlag bestående av Cameron Brown på bass, Gerald Cleaver på trommer og norsk-amerikanske Rob Waring på vibrafon, bekrefter Skarpeid at hun har tatt ytterligere steg.

I mine ører er Skarpeid en historieforteller av rang. Jovisst er det jazz i uttrykket hennes, men det er minst like mye singer-songwriter-impulser der også. Sjøl om det er stor forskjell i utrykket så er det opp til flere tangeringspunkt med for eksempel Rebekka Bakkens univers – det er et stort kompliment i mi bok. Hun er en formidler jeg tror på og med de inderlige arrangementene til Ortiz, som uten unntak kler Skarpeids tekster, så har dette blitt veldig fint.

Bortsett fra en Olav H. Hauge-tekst oversatt til engelsk, en tekst på norsk, samt en fin versjon av “My Favorite Things”, så er all tekst og musikk skrevet av Skarpeid.

Det tok altså si tid før Grete Skarpeid kom opp til den store overflata. Her forteller hun oss at modenhet og et levd liv absolutt er en viktig og fin ingrediens når god musikk med innhold skal unnfanges. Og så dette viktige møtet da.

Når en av mine aller største favoritter, Pat Metheny, ikke er i stand til å overaske meg lenger – tror jeg – så gjør han det til gangs.

Helt siden jeg møtte Pat Metheny (66). med solide røtter i Brunlanes i Vestfold, under Moldejazz i 1974, så har han plassert seg i helt i toppen av mi liste når det gjelder uttrykksfulle, unike og jeg vil også si geniale musikanter. Han har kryssa sjangergrenser ustanselig og han har aldri tillatt seg å bli værende i det samme universet for lenge – han har hele tida vært på vei. Han har vært, han er og han kommer ganske så sikkert til å bli værende en søkende musikant så lenge hjertet banker. Han er det nærmeste jazzen kommer ei popstjerne og han kunne ha hvilt komfortabelt på sine kommersielle og svært suksessrike laurbær, men det ligger heldigvis ikke for Metheny – med Gusland-slekt i Vestfold den dag i dag.

Uansett hvor Metheny har dukka opp etter at han presenterte seg som en beskjeden 12-strengers gitarist bakerst på scena i Gary Burton Quintet – der var det definitivt Mick Goodrick som var gitarsjefen den gang, så har han åpna nye dører og skapt stadig nye musikalske univers som har fascinert millioner kloden rundt.

Hva skulle bli det neste stoppestedet på platefronten for Methenys del? Jeg hadde egentlig ingen klar formening om det, men at det skulle vise seg å bli det “Road to the Sun” har blitt, hadde jeg aldri greid å høre for meg.

Her er det nemlig den klassiske komponisten og produsenten som viser oss sine fantastiske kvaliteter. Først er det en komposisjon bestående av fire satser, “Four Paths of Light”, som blir tolka av en av Methenys store favoritter innen klassisk gitarspill, Jason Vieaux. Så er det tittelkomposisjonen, i seks satser, som blir løfta frem av Los Angeles Guitar Quartet – for et kollektiv! Det hele blir avslutta med det eneste sporet der Metheny spiller sjøl – på sin enorme 42-strengers Pikasso-gitar – men det har han ikke skrevet. “Für Alina” er ført i pennene av den estiske nasjonalkomponisten Arvo Pärt – og nok en gang overrasker Metheny de fleste av oss.

Dette har altså blitt et ganske så annerledes, men nok en gang veldig flott og vakkert visittkort fra Pat Metheny. Han er i mine ører en fantastisk musiker og komponist – “Road to the Sun” er nok en bekreftelse på det. Det er bare å heise flaggene i Brunlanes igjen!

Kvartetten Husmo HAV har siden platedebuten i 2019 skapt og utvikla et eget univers både med solide røtter og friske visjoner.

Thomas Husmo Litleskare (30) tilhører nok en ny generasjon norske jazzmusikere som har store ambisjoner om å stake ut sin egen kurs og som har kvaliteter til å makte akkurat det. Alt henger sammen med alt, som Gro sa for noen tiår siden, og slik er det også for generasjonen Husmo Litleskare kommer fra. Han og alle andre lener seg på fundamentet som de fire store fra 60-tallet, Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal skapte. og som en rekke nye døråpnere seinere har bygd videre på.

Husmo Litleskare, fra Trondheim, men med sin formelle bakgrunn fra Norges Musikkhøgskole i Oslo, møtte vi først i bandet Baker Hansen. Der står Chet Baker-universet, med tekster oversatt til halling-dialekt, på programmet og Husmo Litleskare fortalte oss at han hadde et flott grep om det uttrykket også.

Med Husmo HAV er det en helt annen retning som blir staka ut. Bandets debut-album, “Ripples” fra 2019, blei dessverre værende i den store bunka helt til nå. Møtet med oppfølgeren “Waves” var et godt påskudd til å dukke ned i bunka og hente frem “Ripples” også og det er ei flott linje i den utviklinga bandet og musikken har hatt på disse to åra.

Besetninga er den samme: Stian Andreas Andersen på bass, Marte Eberson på tangenter og Tore Flatjord på trommer. To av de tre er medsammensvorne fra Baker Hansen, men forteller som sjefen at de har en schwær palett å hente fra. Marte Eberson har i løpet av de seineste åra vist oss at uansett musikalsk setting hun er en del av så tilfører hun den noe høyst personlig, så også her.

Det Husmo HAV gir oss på begge skivene er et elektroakustisk lydbilde der både tradisjon, nåtid og framtid møtes. Det er melodisk, vakker, transparent og søkende musikk som henter inspirasjon fra en rekke kilder, det være seg jazz, pop, rock og andre herligheter. Til sammen har det blitt et Husmo HAV-univers der årets utgave framstår som en lysere forlengelse av debuten.

Thomas Husmo Litleskare leder an med sin varme og flotte trompettone, men de tre andre er et perfekt reisefølge ut i dette bilderike universet. Husmo HAV har kommet langt i sin søken og skal bli veldig spennende å følge når nye bilder skal males.

 

“Viimmat” betyr endelig på samisk og det er en meget passende tittel på debuten til Áidna.

Noe av det mest spennende med å være privilegert mottaker av en relativt heftig strøm av vinyl og cder fra hele verden, er sjølsagt på den måten å få stifte bekjentskap med nye artister, nye uttrykk og nye stemmer. Áidna, som også reagerer hvis hun blir tilsnakka som Anneli Guttorm, kommer fra Nesseby i Finnmark, men er bosatt i Tromsø, tilhører den kategorien.

De siste åra har det kommet stadig flere flotte samiske artister til overflata. I større eller mindre grad er de alle inspirert av Mari Boine som har vært en døråpner av uante dimensjoner. Hun har gått foran og vist at det er mulig og samtidig fortalt alt og alle om stoltheten av å være samisk.

Áidna, som betyr den eneste, skulle bli 48 år før hun fortalte oss hvem hun var som musiker og/eller joiker. Det skulle vise seg å være på høy tid. Hun har skrevet all tekst og musikk og så har en av kongerikets aller viktigste og beste bakmenn, Kjetil Dalland, med fartstid fra nevnte Mari Boine, Vamp, Anneli Drecker og Torun Eriksen, vært svært sentral når det gjelder å skape det unike lyduniverset rundt Áidnas stemme. I tillegg til å arrangere så spiller Dalland alle instrumenter og står for programmeringa også.

Jeg sliter aldri så lite med å forstå samisk, men i cd-omslaget er det knytta noen små “innføringer” i hver enkelt tekst slik at den som vil kan få litt hjelp der. Ellers går det helt fint bare å lukke øynene og la seg flyte med i Áidnas betraktninger om det å miste noen nær seg, om kjærligheten til Tromsø eller Romsa på samisk, om nordlyset, om det å gå inn i noe med hud og hår, en hyllest av samefolket i duett med Mikkel Gaup og i avslutningsjoiken til sine døtre.

Er dette pop, er det joik, er det verdensmusikk, er det jazz/improvisasjon? Svaret er både ja og nei og samtidig er det ikke så viktig heller. Det viktigste er at det skapes gode og originale stemninger og det sørger Áidna og Kjetil Dalland for på denne overmodne debuten.

Den strålende danske saksofonisten, komponisten og arrangøren Claus Waidtløw har laga storbandmusikk av ypperste merke – på et vis i Vivaldis fotspor.

Danmark har en sterk storbandtradisjon med Danish Radio Big Band som spydspissen. Det har sjølsagt ført til stor inspirasjon for mange andre miljø og band også og i løpet av de godt og vel 40 seineste åra har Aarhus Jazz Orchestra vokst seg til et band av meget høy internasjonal standard.

Tenorsaksofonist Claus Waidtløw (54), som sjøl var en del av Aarhus Jazz Orchestra i en årrekke, blei kåra til årets jazzkomponist i 2016 under Danish Music Award – danskenes svar på Grammy. Det sier det meste om på hvilket nivå komponist Waidtløw befinner seg og når han nå altså har tatt på seg den ambisiøse oppgava å beskrive de fire årtidene, så bekrefter han akkurat det: han er en storbandkomponist og arrangør av ypperste klasse.

Vivaldi skrev fire solofiolinkonserter – en for hver årstid – mens Waidtløw har skrevet fire satser for fire forskjellige solister – en av dem er han sjøl. Sammenlikninga med Vivaldi skal ikke dras for langt – Waidtløw har komponert et strålende jazzverk på helt egne premisser og så vidt jeg vet har det aldri skjedd for storband tidligere at de fire årstidene har blitt “hylla” på et slikt vis.

Storbandet er som sagt av det ypperlige slaget og når det i tillegg har blitt forsterka med bassisten Daniel Franck, som vi kjenner godt her hjemme gjennom samarbeidet med Petter Wettre, og den glitrende spanske trommeslageren Jorge Rossy, med fartstid både fra Joshua Redman, Lee Konitz, Chick Corea og ikke minst Brad Mehldau, så har dette blitt en voldsom manifestasjon av både AaJOs og Claus Waidtløws enorme kvaliteter.

“The Seasons” er et storbandverk som har alt i seg til å leve i mange år. Både Aarhus Jazz Orchestra, Claus Waidtløw og “The Seasons” skal være hjertelig velkommen nordover så snart danskebåten får lov å sette seg i bevegelse igjen. I mellomtida er det fullt mulig å hygge seg med den flotte vinylen – året gjennom.