Tor Hammerø

Kvartetten Oker har brukt de seineste åra på å stake ut en helt egen
kurs. Den er det fascinerende å bli en del av.

Oker skaper totalt unike landskap.

Oker, som består av Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Adrian Fiskum Myhr på bass og Fredrik Rasten på akustisk gitar, har helt siden starten i 2014 jobba på sitt unike vis med å komme frem til akustiske lydlandskap. I det siste skal elektroniske elementer også ha fått sin plass, men ved dette veiskillet er det den akustiske utgava vi får stifte bekjentskap med.

Gjennom flere turneer i Europa og lengre øveperioder, har «forskninga» ført fram til et univers de er ganske så aleine om. De sju låtene på bandets debutalbum består av musikk som er langt bortenfor tradisjonell melodikk og rytmikk.

Noe av musikken er gjennomkomponert, noe har klare rammer å forholde seg til mens noe er fritt improvisert. Hva som hører hjemme hvor er jeg ofte ikke i stand til å finne ut av, men egentlig er det ikke så viktig heller.

Det som gjør dette så fascinerende er stemningene de fire, som på ingen måte har noen forutsigbare komp- og solistroller, hele tida greier å frembringe. Hvor de er og hvor er på vei gjør dette til noe helt spesielt og uforutsigbart – det gjør Oker til ei sjelden plante i den norske og internasjonale improhagen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Martin Fabricius Trio før? Da er det på høy tid.

Martin Fabricius Trio skaper usedvanlig mye vellyd.

Martin Fabricius (46) er en dansk vibrafonist, komponist og bandleder som har passert under min radar i alle fall alt for lenge. Med trioens tredje visittkort krysset endelig våre veier hverandre og du verden for et vakkert møte det har blitt.

Sjøl om det altså bare er en danskebåt-tur unna, så er det likevel slik at veldig mye av det som skjer på jazzfronten der nede hos Margrethe ikke kommer frem til oss. Heldigvis er det sånn at stadig flere oppdager Tor de Jazz-bloggen og dermed endte også denne cden i postkassa for ei stund siden.

Med sin trio bestående av trommeslageren Jacob Hatholt og bassisten Andreas Markus, også to ukjente herrer for meg, har Fabricius turnert over store deler av kloden, men altså foreløpig ikke i Norge. Det er det all mulig grunn til å gjøre noe med for oppegående arrangører som er ute etter melodiøs, søkende og vakker kammerjazz.

Her har Fabricius skrevet alle de ni låtene og vi befinner oss i luftige, vakre og originale landskap, beskrevet av tre likeverdige musikanter med masse empati både for hverandre og for musikken.

Sjøl om dette er vakkert fra start til mål, så er det ikke slik at muskken blir likegyldig på noe vis. Sjøl om den er totalt annerledes enn Tord Gustavsens musikk, så oppleves den likevel litt på den samme måten.

Det skulle altså ta sin tid før våre veier skulle krysse hverandre, men nå har det heldigvis skjedd og du verden som jeg gleder meg til å følge veien videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bergensbassisten Ole Amund Gjersvik leverer – både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Åtte – 8 – skiver har han bidratt med i år!

Ole Amund Gjersvik har veldig mye å fare med.

Gjersvik (55) har bokstavelig talt spilt ei sentral rolle i Bergens musikkliv i en årrekke. Likevel er det slik at når man bor og virker i «landet» Bergen så er det fortsatt vanskelig å bryte gjennom lydmuren i andre land, som for eksempel Norge. I tilfellet Ole Amund Gjersvik så er det slik at han fortjener mye mer oppmerksomhet enn det han har fått så langt.

I tillegg til å være en over gjennomsnittet framifrå bassist og bidratt på en rekke andre artisters produksjoner og band, så har også Gjersvik drevet sitt eget plateselskap i mange, mange år: Acoustic Records. Der har han gitt ut både egne og andres musikk og det fortsetter han heldigvis med, men nå bare digitalt.

Det gjør sjølsagt hele produksjonsprosessen mye enklere og er sikkert også mye av grunnen til at det har kommet hele åtte utgivelser i løpet av 2018.

I kortversjon byr Gjersvik oss her på alt fra en rocka utblåsning i en trio med trommeslageren Helge Nyheim og gitaristen Arild Thomas Seim, via tre soloskiver der han spiller en rekke instrumenter på en av dem, frie improvisasjoner på en annen og straighte låter på den tredje, samt fire liveinnspillinger – tre på trio og en på kvartett. Hele veien er gitaristen Anders Olav Ese hjertelig tilstede mens trommejobben blir delt mellom Stian Villanger, Sigurd Steinkopf og Frank Jakobsen. På den ferskeste av dem alle, kvartettinnspillinga gjort på festivalen i Jølster for noen få måneder siden, så gjør også den meget lovende saksofonisten Elisabeth Lid Trøen en strålende innsats.

Både som bassist, bandleder og komponist så har Ole Amund Gjersvik mye å fare med. Her blir vi servert alt fra frie improvisasjoner, via egne låter til kjent standardstoff og Gjersvik trives åpenbart uansett. Den tekniske kvaliteten på liveopptakene er ikke akkurat av Rainbow-kvalitet, men det gjør ikke så mye egentlig – opplevelsen av å være på en hyggelig jazzklubben greier de definitivt å formidle uansett.

Ole Amund Gjersvik er produktiv både når det gjelder kvalitet og kvantitet. Han fortjener åtgaum langt utenfor Bergens grenser.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andrew Cyrille, Bill Frisell og Wadada Leo Smith møtes for første gang og for et lykketreff det har blitt.

Wadada Leo Smith, Bill Frisell og Andrew Cyrille – en strålende gjeng.

Trommeslageren Andrew Cyrille (79) har vært der hele tida sammen med med blant andre Cecil Taylor, Carla Bley og ikke minst i Trio 3 med Oliver Lake og Reggie Workman i neste 30 år.  For et par år siden dukka han opp med sin debut på ECM sammen med Bill Frisell, Ben Street og Richard Teitelbaum. Til tross for dette har Cyrille spilt ei ganske beskjeden rolle i det øverste jazzsjiktet, men både den første og ikke minst denne ECM-utgivelsen kan forhåpentligvis gjøre noe med det.

Cyrille kommer fra den moderne, tildels avantgardistiske tradisjonen i amerikansk jazz. Han er bokstavelig talt oppvokst sammen med ikonet Max Roach og lærte via blant andre han at han måtte finne sin egen vei.

Det har definitivt Cyrille gjort og sjøl om det er vårt eget ikon Jon Christensen som er mannen bak det udødelige begrepet eneren kan være både her og både der, så befinner Cyrille så avgjort seg i mye av det samme landskapet.

Disse tre herrene har altså aldri møttes som trio tidligere. Cyrille har spilt med begge to, mens det er første gang Frisell og Smith møtes også. Ideen bak konstellasjonen skal produsent Sun Chung, altså ikke Manfred Eicher for en sjelden gangs skyld på en ECM-produksjon, ha og her snakker vi full klaff.

Innspillinga blei gjort i fjor sommer og de fem spora, der alle har skrevet musikk pluss at ei låt er kollektivt unnfanga, gir oss herlig, løs, åpen og fri musikk med en helt klar, men udefinerbar puls ved seg hele tida.

Trio uten bass er en ganske sjelden konstellasjon, men Frisell har likevel solid erfaring med det gjennom samarbeidet med Paul Motian og Joe Lovano. Dette låter sjølsagt helt annerledes, men har likevel mye av den samme filosofien som utgangspunkt. Også her får vi nemlig samtaler mellom tre usedvanlig originale stemmer – samtaler det er en sann fryd å bli invitert med inn i.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Interaction kan oversettes med samspill og det passer bra på møtet mellom Gisle Myklebusts kvartett og den eminente trompeteren Per Jørgensen.

Gisle Myklebust Quartet i herlig samspill med sjølvaste Per Jørgensen – nummer to fra høyre.

Til tross for at Gisle Myklebust Quartet har eksistert siden 1995, så er det alt for få utenfor Stavanger-området som kjenner til dette bandet. Her kommer de med sin fjerde cd og det overraskende treffet med mester Per Jørgensen har gitt bandet et ekstra løft.

Det er ikke mer en vel et år siden mitt forrige møte med Myklebust (54) og hans trofaste følgesvenner Øystein Eldøy på bass, Rolf Hinderaker på både akustiske og elektriske tangenter og Karsten Tillerli på trommer. Myklebust spiller i tillegg til tenor- og sopransaksofon også fløyte og bassklarinett. Som forrige gang så er også dette et hyggelig treff – ikke minst på grunn av det overraskende oppmøtet og bidraget fra trompeter i toppklasse og stemmekunstner av sjelden kvalitet også, samt en hel del annet – Per Jørgensen.

Som sist så har Myklebust, som befinner seg i forlengelsen av et melodisk tonespråk med røtter i amerikansk 60-tallsjazz blant annet, skrevet det meste av musikken – Tillerli har bidratt med ei låt.

I utgangspunktet skulle man tro at dette er et musikalsk landskap som Jørgensen, som veldig mange kjenner fra Jøkleba, ikke nødvendigvis ville være den naturligste å invitere med seg inn i. La det være klart med en gang: Jørgensen stortrives også i dette universet og han inspirerer åpenbart de fire rogalendingene til å strekke seg lenger enn det de trodde de kunne.

«Interaction» har blitt nok en bekreftelse på at Gisle Myklebust Quartet holder veldig bra nivå og møtet med mester Per Jørgensen har garantert ført til et høydepunkt i bandets historie.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trinelise Væring er en strålende dansk vokalist og låtskriver. Hun kommer fra jazzen, men hun trives også i herlige popaktige landskap.

Trinelise Væring har mye å fare med tvers av de fleste sjangre.

Trinelise Væring (53) viste seg først frem på en større arena i samarbeid med jazzgiganter som Alex Riel, Bobo Stenson og Mads Vinding. Det var på 90-tallet, men i de senere år har hun utforska et univers som henter mye fra popens verden – fortsatt med de samme kvalitetskriterier i ryggmargen.

Nylig har vi møtt henne i samarbeid med sin kjære, den utmerkede saksofonisten Fredrik Lundin. Han er så definitivt også i nærheten denne gangen, men la det være klokkeklart med en gang: dette er Trinelise Værings verk fra a til å.

Sjefen har skrevet alt av både tekst og musikk. Tekstene er på dansk og for oss her oppe ved Nordpolen er det fint at alle tekstene er med i tekstheftet. Det gjør liksom verden så mye enklere for norske ører og de er med på å understreke at Væring er en historieforteller av meget solid kaliber.

Jeg opplever Væring i denne utgava som en utmerka singer/songwriter og, som veldig ofte her hjemme, så er musikanter på hennes nivå omgitt av jazzmusikere som er i stand til å skjønne det minste vink og alle intensjoner umiddelbart.

Væring skriver herlig og ettertenkbar hverdagslyrikk om temaer som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i og som befinner seg noen lysår på den rette sida av A4-tekstene som ofte preger popmusikken. Låtene er lette å komme under huden på raskt og de fine arrangementene med et fett komp og ditto blåserekke, gjør dette til sofistikert popmusikk som egner seg for folk som har levd ei stund.

Trinelise Væring bekrefter nok en gang, på tvers av en rekke sjangergrenser, at hun er en artist det er all mulig grunn til å tilbringe tid sammen med – mye tid!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det Oslo-baserte bandet Touché Monet tar på seg jobben med å videreføre stringswing-tradisjonen på sitt eget, friske vis.

Ulf Wakenius er en av jazzens aller beste gitarister. Det bekrefter
han her både sammen med sin sønn Eric og den finske mesterpianisten
Iiro Rantala.

Ulf Wakenius (60) har i flere tiår bevegd seg rundt jazzens toppsjikt
når det gjelder gitarspill i mange forskjellige stilarter. Det enorme
gjennombruddet kom da ikonet Oscar Peterson, som sjølsagt kunne velge
og vrake mellom «alle» musikanter på Tellus, valgte Wakenius som sin
samarbeidspartner fra 1997 til han la ned pianolokket for godt ti år
seinere.

Nå er det slik at Wakenius kan velge og vrake og når det har vist seg
at han har fått en sønn, Eric (30), som er bitt av den samme basillen
som han sjøl, så regner jeg med at valget var ganske enkelt i dette
tilfellet. Både far og sønn har jobba mye med den elektriske gitaren,
men nå har de altså funnet et felles ståsted ved hjelp av den
akustiske seksstrengeren.

Det har ført til et herlig debutalbum der det er «bare» de to som
møter oss. Jeg kan love alle at det er mer enn nok. De to virtuosene,
sønnen står absolutt ikke noe tilbake for faren, leker seg gjennom et
repertoar bestående av Zawinuls «Birdland», «Vem kan segla förutan
vind», Ennio Morricones «Once Upon a Time in America», «Scarborough
Fair», Esbjörn Svenssons «Dodge the Dodo/When God Created the
Coffebreak», Beatles-låta «Eleanor Rigby», et par originallåter og Cat
Stevens´ «Father and Son», som Eric også synger på, og forteller oss
om musikalsk og personlig kjemi av det unike slaget, så er det ikke så
mye mer å kreve.

Det er altså et spenn i tilnærming og låtvalg som bekrefter en
oversikt av det helt spesielle slaget og når så musiseringa er av
samme kvalitet, så skjønner man at her er det mye å hygge seg med –
ofte!

Ulf Wakenius er definitivt Sveriges største gitarstjerne på sine felt.
Iiro Rantala nyter akkurat den samme anerkjennelsen hjemme i Finland
som pianist.

Ideen om å spille sammen dukka opp først i 2015, men fullbooka
ordrebøker på hver sine hold første til at det tok sin tid før planene
kunne realiseres. I mai i fjor var de, etter noen konserter rundt om
på kloden, klar for denne innspillinga og det vi får være med på er
stort sett første-tagninger. Øvelsene for de travle herrene hadde
stort sett foregått på lydprøver, men det ser ikke til å plage de to
nevneverdig. Det plager ikke oss lyttere heller.

Dette er så livsbejaende, friske, fyrrige og virtuose samtaler som vel
tenkelig basert på originalkomposisjoner, Bizets «Carmen», Puccinis
«Nessun Dorma», Stevie Wonders «Sir Duke», «What a Wonderful World»,
Coltranes «Giant Steps» og Stuffs «Love the Stuff» kobla med «Ain´t No
Mountain High Enough».

Her finnes det få om noen grenser overhodet og at de to har hatt det
moro sammen, formelig strømmer ut av høytalerne.

Eric og Ulf Wakenius og Iiro Rantala er alle mestermusikanter. Her gir
de oss to nye bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Perkusjonisten Jonas Sjøvaag og gitaristen Juhani Silvola har satt hverandre stevne i et mørkt, originalt og flott spenningsfelt.

Tidligere har vi hatt gleden av å møte de to i flotte settinger som Eple Trio og Karl Seglem og for Silvolas del sammen med fiolinisten Sarah Jane Summers. Dette er, såvidt jeg vet, første gang de gjør noe på tomannshender.

Til dette overraskende – for meg i alle fall – samarbeidet har Silvola og Sjøvaag tatt med seg impulser fra en rekke kilder; det betyr alle kilder de har hatt og har et forhold til som jazz, folk, elektronika, pop, impro og moderne kunstmusikk.

Med sine usedvanlig store ører og langt framskredne evner til å til seg det den andre har å melde, så har de to skapt et lydunivers bestående av fem låter. Likevel oppleves de fem låtene som en enhet der bildene flyter sømløst og elegant over i hverandre.

Musikken er åpen, løs og søkende samtidig som den er melodisk og ofte styggvakker. Silvola og Sjøvaag har tatt oss med til steder der de færreste av oss har vært før og det skal det takkes for.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi er med rette stolt av det som skjer i ung norsk jazz. William
Soovik og hans Grand Finale forteller oss at det kan svenskene være
også.

Undervisningsinstitusjonene fra nord til sør i Norge har de seineste
tiåra frembragt det ene store talentet etter det andre. Slik er det
også i Sverige, men vi hører sjeldnere om og til dem.

William Soovik (29) er en utmerket representant for det unge
Gøteborgs-miljøet. Første gang vi hørte han var i samarbeid med vårt
eget fiolintalent fra øverste hylle, Adrian Løseth Waade, i bandet
Bone Machine for tre år siden. Her møter vi han med eget band og egen
musikk.

Sammen med saksofonistene og klarinettistene Signe Dahlgreen og Malin
Wättring,  gitaristen Joel Fabiansson og bassisten Viktor Reuter, som
også var med i Bone Machine, inviterer Soovik oss inn i et friskt og
originalt musikalsk landskap med masse dynamikk, sult og livsbejaenhet
i seg.

William Soovik Grand Finale har all grunn til å smile.

Som de fleste unge musikanter på begge sider av Kjølen, så er det
tydelig at også Soovik henter impulser fra en rekke kilder. Musikalske
sjangere er heldigvis ikke noe den oppvoksende slekt er spesielt
opptatt av – de suger til seg det de synes er spennende og for Sooviks
del henter han hemningsløst fra frijazz til rock.

William Soovik Grand Finale er et fint og originalt band med nye
stemmer hos broderfolket. De er absolutt verdt å tilbringe tid sammen
med og oppegående festivalarrangører har her fått et fullstendig
gratis tips.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.