Sakte gjør seg

Sakte sanger om overganger er undertittelen på dette visittkortet fra tekstforfatteren og vokalisten Anne Lande. Det gjør så godt at noen tar seg tid og gir oss rom for ettertanke.

Anne Lande har noe ekte og inderlig å melde.

Anne Lande (62) har, i samarbeid med pianist Per Husby, fortalt oss via albumene “Sakte sanger” og “Helt nær” at hun har noe ekte og inderlig å dele med oss. Nå har det vært stille på platefronten i ganske så mange år, men hun forteller oss med “Likevel er du her” at hun fortsatt har det høyst personlige avtrykket å dele med oss.

Lande har skrevet en rekke nye tekster, i tillegg til å oversette en Red Mitchell-tekst, mens Husby har skrevet de fleste låtene – med ett Bob Dorough- og ett Robert Normann-unntak. Lande, som synger så tett på mikrofonen at det nesten oppleves som at hun er i rommet sammen med oss, resiterer også en del av tekstene. Uansett hvordan hun har valgt å tolke tankene sine, enten på sin opprinnelige hedemarksdialekt eller på bokmål, så gjør hun det på et vis som gjør at mottakerapparatet skjerpes. Hun har noe ekte å melde og jeg tror på henne.

Avskjeder, omveltninger og omstillinger er tematikk som går igjen i tekstene hennes og som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i på et aller annet nivå. Vi snakker om dette livshjulet, du vet.

Når så Per Husby har skjønt intensjonen i Landes lyrikk og har skrevet vakre og nedpå melodier i en type visejazzlandskap, så har dette blitt en fin forlengelse til de to albumene som så dagens lys for godt og vel 10 år siden. Når de to så har alliert seg med Sigmund Groven (munnspill), Stig Hvalryg (bass), Konrad Kaspersen (bass), Peder Capjon Kjellsby (cello, gitar og perkusjon), Ole Jørn Myklebust (trompet og vokal) og Erlend Viken (fele) i forskjellige konstellasjoner, så har dette blitt akkurat så nedpå, så sakte og så luftig som de garantert hadde tenkt seg.

Anne Lande forteller oss nok en gang at hun har noe unikt å melde – og heldigvis gjør hun akkurat det.

Anne Lande
Likevel er du her
Largoland

Tøft nytt bekjentskap

Den tyske tangentisten Frank Woeste, med base i Paris, har jeg så vidt hørt tidligere. Disse to møtene blir derfor nesten som å åpne ei ny dør. Bak den skjulte det seg mye spennende.

Frank Woeste – en spennende og original musikant.

Frank Woeste (55) møtte jeg for første og, inntil nå, eneste gang sammen med den amerikanske trombonisten Ryan Keberle for rundt tre år siden. Det var flott på mange vis det der de tolka deler av Ravels univers, men det grundige møtet med Woestes musikk og tenking har latt vente på seg til nå.

Det har seg slik at blant de mange store og tunge problemene en stakkars anmelder har å stri med, så er mengden av tilsendt materiale et av de tyngste. Det har blant annet ført til at Woestes to innspillinger for tyske ACT har blitt liggende til marinering relativt lenge – den ene helt siden 2016.

Jeg iler til og melder at det har liten eller ingen betydning denne gangen. De to “versjonene” av Woestes rapsodier er av den tidløse sorten samtidig som de to, med fire års mellomrom, forteller oss om en musiker i strålende og spennende utvikling.

Woeste har sin utdannelse fra Paris og har bodd der siden slutten av forrige årtusen. Det har ført til at han har sugd til seg det meste av det som gjør den franske scena så spennende: jazz, verdensmusikk, pop, rock og skapt en fusjon av det som er fullstendig hans egen,

Den ferskeste utgava er med hans franske band bestående av trommeslageren Stéphane Galland, bassisten Julien Herné, trombonisten Robinson Khoury og den nederlandske trompeteren Eric Vloeimans. Bortsett fra sistnevnte ukjente herrer for meg, men alle er av det glitrende slaget.

Førsteutgava låter helt annerledes med flott amerikansk reisefølge i trommeslageren Justin Brown og gitaristen Ben Monder og med gjester som trompeteren Ibrahim Maalouf og vokalisten Youn Sun Nah – begge de er Frankrike-bosatte stjernemusikanter som Woeste har jobba mye med. Tøft, hipt og noe luftigere enn toreren, men nok en bekreftelse på hvilken spennende komponist og arrangør Frank Woeste er.

Frank Woeste – det er bare å legge merke til navnet og ikke minst musikken hans med en gang. Dette er to fine visittkort til et “nytt”, spennende navn.

Frank Woeste
Pocket Rhapsody II
ACT/Musikkoperatørene
Frank Woeste
Pocket Rhapsody
ACT/Musikkoperatørene

Mitt liv som Signe

Den danske altsaksofonisten Signe Emmeluth har slått seg ned i Norge. Det skal vi være veldig glade for.

Signe Emmeluth har veldig mye å melde. Foto: Peter Gannushkin

Signe Emmeluth (28), fra Odense i Danmark, har slått seg ned i Oslo etter å ha tilbrakt noen år ved Nidelvens bredd som student ved den etter hvert så vidgjetne jazzlinja. Hun har allerede etablert seg på et svært så fordelaktig vis på den nordiske og etter hvert også den europeiske impro-scena og her kommer det en herlig bekreftelse på hvorfor.

Under fjorårets Moldejazz mottok Emmeluth den ettertrakta JazZtipendiat-utmerkelsen som vil føre til at hun skal urframføre et verk hun har skrevet for sin versjon av Trondheim Jazzorkester under årets festival. Det blir garantert noe ganske annerledes enn det vi blir møtt med her – “Hi Hello I´m Signe” er nemlig Signe mutters aleine i en godt og vel 35 minutters lang utflukt unnfanga på Kafé Hærverk i Oslo i august i fjor på Ingebrigt Håker Flatens Sonic Transmissions Festival.

Emmeluth har kalt det abstrakte musikalske maleriet for “Action Painting en Vogue” og det er på sett og vis opplevelsen av et vilt, vakkert og fargerikt abstrakt maleri som renner meg i hu underveis. Emmeluth har en vanvittig stor palett å hente fra. Hun henter ut det som er mulig å hente ut av en altsaksofon virker det som og hun sørger for at mine assosiasjoner går i alle slags retninger. Tradisjonell melodikk og harmonikk er det bare å glemme – her serveres det derimot noe høyst unikt og svært så personlig fra start til slutt.

Denne musikken og dette maleriet utfordrer alle med et åpent sinn til å skue både innover og utover. Her finnes det ingen lettvinte løsninger – Signe Emmeluth tar oss med til ytterkanter der det stille og reflekterende kontrasteres av det heftige og styggvakre.

Signe Emmeluth er og har ei unik stemme. Dette er hennes første solobevis på det.

Signe Emmeluth
Hi Hello I´m Signe
Relative Pitch Records/relativepitchrecords.com

For et uttrykk!

Roxana Amed? Ikke det? Da er vi minst to, men nå anbefaler jeg alle å låne øre til denne fantastiske argentinske vokalisten.

Roxana Amed har noe sterkt og inderlig å fortelle oss.

Noe av det som er aller mest stas med å skrive om musikk, er at postkassa renner over med nye og ofte ukjente artister fra de fleste verdenshjørner. Den argentinske vokalisten og låtskriveren hører hjemme der.

Sjøl om Amed er et stort navn i hjemlandet, så er avstanden på alle slags vis stor hit opp til områdene rundt Nordpolen. Amed har vært bosatt i USA siden 2013 og med hennes sjuende album under eget navn siden platedebuten i 2004, så har kontakten endelig blitt oppretta.

Amed er født og oppvokst i Buenos Aires og har så avgjort det argentinske dramaet i uttrykket sitt. Lokal folkemusikk, rock og ikke minst jazz finnes i denne unike fusjonen som henter ingredienser både fra hennes opprinnelig hjemland samt fra amerikansk jazz.

I løpet av de 14 låtene som varer i vel 75 minutter møter vi henne både på spansk og på engelsk. Låtene med spansk tekst er stort sett hennes egne, mens de amerikanske er blant andre Wayne Shorters “Virgo” som Amed har skrevet tekst til på engelsk og Miles Davis´ “Blue in Green” med Cassandra Wilsons tekst.

Amed har ei mjuk, varm, sterk og inderlig stemme makter å løfte budskapet uansett om du skjønner språket eller ikke. Tematikk som isolasjon, nostalgi, det å høre til og om det å være midt i mellom, er blant det Amed formidler på et ganske så nedpå, men likevel intenst vis.

Når hun så omgir seg med strålende musikanter som stort sett er bosatt i Miami som Amed sjøl, men som er ganske “nye” for meg, bortsett fra den fremragende pianisten Martin Bejerano som har spilt med Roy Haynes i et par tiår, så har “Ontology” blitt et både sterkt og flott møte med en vokalist og musikant som har satt spor – Roxana Amed.

Roxana Amed
Ontology
Sony Music Latin/roxana-amed.com

Gå eller bli? Bli!

Tittelen er henta fra en av tekstlinjene til Gro-Marthe Dickson i hennes andre Cole Porter-hyllest. Denne gangen har hun tatt nok et spennende steg.

Gro-Marthe Dickson omringa av sitt fine band D-Lovely.

Vokalisten Gro-Marthe Dickson (36) var et helt nytt bekjentskap for meg da hun debuterte med “D-lovely/Uten deg” for to år siden. Med sin tilnærming til deler av Cole Porter-skatten – hun hadde oversatt noen av de klassiske tekstene til norsk – vekte hun med sine nedpå tolkninger umiddelbart min fascinasjon.

Nå har hun altså gått videre og med basis i åtte Cole Porter-låter som “Miss Otis Regrets”, “True Love” og “Just One of Those Things”, så har Dickson skrevet helt nye tekster med basis i seg sjøl. Det er både modig gjort og spennende tenkt.

Dickson sier sjøl at tid er et nøkkelord for mange av hennes betraktninger: tid brukt, tid gitt og tid som kan måles. Hun greier uansett å sette ord på tanker som er egna til at vi som sitter på mottakersida kan tenke videre – en veldig god indikasjon på at hun har truffet en kjerne.

Som sist så har hun med seg en empatisk og lyttende trio i Håkon Norby Bjørgo på bass, Magnus Sefaniassen Eide på trommer og Aksel Westlund på gitar. Mye plass til å stå fram som solister får de ikke – plata klokker inn på under halvtimen – men de benytter absolutt sjansene sine godt.

De fire har stor respekt for originallåtene, men har gjort dem mer riff- og groovebasert enn det vi er vant til. En fin vri.

Det jeg kunne ønsket meg er noe mer temperatur og temperament i uttrykket. Det hele blir etter mange gjennomlyttinger noe for enstoning. Litt mer dynamikk og trøkk hadde løfta Gro-Marthe Dickson og hennes fine budskap til nok et nytt nivå. Med det tredje skal det skje kanskje?

Gro-Marthe Dickson & D-Lovely
Fornemmelsen av hjemland
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Vakkert og annerledes

Den svenske saksofonisten Martin Küchen har jeg møtt en rekke spennende ganger, men aldri i en så vakker utgave som her.

Martin Küchen omringa av Landæus Trio – en flott kohort.

Martin Küchen (54) har markert seg svært fordelaktig i en rekke konstellasjoner. Ikke minst i de forskjellige Angels-utgavene, fra små til ganske så store besetninger, der blant annet Eirik Hegdal også har bidratt, har Küchen vist seg som en høyst personlig solist, komponist og bandleder.

Jeg forbinder Küchens univers stort sett med et moderne, søkende og ofte ganske fritt uttrykk, men hele tida med en solid melodisk kjerne i seg. Den siste biten har han tatt videre i dette møtet på et sterkt og inderlig vis.

Sammen med den fine pianisten Mathias Landæus og hans trio, bestående av trommeslageren Cornelia Nilsson og bassisten Johnny Åman, de sistnevnte i en yngre generasjon enn de to første, tar Küchen og hans komposisjoner oss med til et landskap der den vakre musikken henter tydelig inspirasjon fra nordisk folkemusikk, men samtidig har den også en suggererende afrikansk puls ved seg.

Musikken er spilt inn live i studio i Malmö med et inspirerende publikum til stede. Både på alt-, tenor- og sopransaksofon forteller Küchen oss med sin varme og søkende tone at han er en reflekterende musikant som har kommet dit i livet at tid og pauser spiller viktige roller. Du verden som det smitter.

Musikken er både nedpå og luftig, men det er også mye temperament i din som blant annet viser seg i deler av Landæus sine utflukter. Det lyttende og empatiske reisefølget Nilsson og Åman byr på, er også akkurat hva låtene til Küchen spør om. Vispespillet til Nilsson minner faktisk om eneren, Jon Christensen, og bedre skussmål er det sjelden jeg gir.

Dette møtet med Martin Küchen og Landæus Trio er både annerledes, vakkert og overraskende. Det holder lenge for meg det.

Martin Küchen & Landæus Trio
Mind the Gap of Silence
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Vi gnuses!

Bassist og bandleder Tine Asmundsen fortsetter å løfte frem storheter som får alt for lite oppmerksomhet. Denne gangen er det Vidar Johansen – det var på høy tid. Du verden så bra han er.

Tine Asmundsen omgitt av sitt empatiske og fine band.

Nå er jeg ganske så usikker på hva gnus betyr – om noe over hodet – men etter å ha tilbragt kvalitetstid med denne musikken og denne liveinnspillinga, så oppleves gnus uansett veldig positivt, varmt og godt.

I 2017 kom Asmundsen & Co med plata “Pastor´n” – en hyllest til legenden Einar “Pastor´n” Iversen (1930-2019) og hans musikk. Asmundsen og Iversen hadde pleid et nært vennskap i mange tiår og heldigvis fikk prestesønnen oppleve denne hyllesten før han la ned pianolokket for godt.

Med på laget den gang, som nå, er trommeslager Terje Engen, tenor- og sopransaksofonist Vidar Johansen, pianist Rune Klakegg og trompeter og flygelhornist Magnus Aanestad Oseth. Det betyr et utmerket kollektiv med strålende solister henta fra opptil flere generasjoner.

Denne gangen er det sjølvaste Vidar Johansen og deler av hans musikk skapt gjennom store deler av hans karriere helt tilbake til 70-tallet, som står i fokus. Jeg skriver sjølvaste fordi jeg mener at Vidar Johansen både som solist og ikke minst som komponist hører hjemme helt der oppe med de aller beste. Likevel har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener og jeg aner ikke hvorfor.

Den 8. januar i fjor spilte Asmundsen & Co konsert i Lille sal i Oslo Konserthus i forbindelse med konsertserien Jazzakademiet og den knappe timen med åtte av Johansens flotte låter i ymse tempi og dermed med forskjellig temperatur, gir oss all den bekreftelse vi måtte trenge når det gjelder Johansens usedvanlige låtskriverkvaliteter.

Når så det samspilte bandet med framifrå solister i tillegg til Johansen i Klakegg, nok en alt for lite hørt pianist de seineste åra, og den unge og svært talentfulle Aanestad Oseth med en varm og syngende tone i horna sine, viser seg fra si aller beste og mest empatiske side, så har dette blitt en gnuselig fin, melodisk og inderlig opplevelse.

PS Jeg ser at sjefen Tine Asmundsen fyller 58 i dag. Jeg iler til med å gratulere. Dette får bli min bursdagspresang. Keep swingin´!

Asmundsen & Co
Gnus
Losen Records/MusikkLosen

Flott «ny» stemme

Aldri hørt om den danske vokalisten Lilly før? Ta det helt med ro – da er vi minst to. Nå er du uansett advart: hun er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med.

All grunn til god stemning i studio med Lilly, Gilad Hekselman og Kirk Knuffke. Foto: Gulnara Khamatova

I stadig større grad blir Tor de Jazz lagt merke til også langt utenfor landets grenser. Det er sjølsagt hyggelig og det har blant annet ført til møtet med Lilly, som sikkert reagerer hvis hun blir tiltalt som Lilly-Ann Hertzman også. Et svært hyggelig møte har det faktisk blitt.

Lilly (47) har fire utgivelser på samvittigheten siden 2006. Mye av materialet har tidligere vært skrevet av Lilly og en av platene, “Menneskeblomst”, består av danske tekster. På hennes forrige plate, “Tenderly” fra 2017, var det en av hennes store musikalske kjærligheter, den amerikanske sangboka, som stod på repertoaret.

Den strålende israelske, men USA-bosatte gitaristen Gilad Hekselman var Lillys eneste reisefølge på “Tenderly”, men det frista åpenbart til gjentakelse og da Lilly satte kursen for New York på seinsommeren 2019, så var Hekselman av fullt forståelige årsaker booka inn igjen.

Denne gangen er den eksklusive duoen utvida til trio på sju av de ti låtene. Kornettist i toppklasse, Kirk Knuffke som vi nylig møtte i et annet utsøkt triosamarbeid med Thommy Andersson og Josefine Cronholm, gir denne skatten akkurat det personlige krydderet den spør om hver gang han setter kornetten til leppene.

Med åtte standardlåter som “If You Could See Me Now”, “It Might as Well Be Spring” og Horace Silvers “Lonely Woman”, samt ei originallåt og en nydelig versjon av tradlåta “Scarborough Fair”, forteller Lilly med sin varme stemme og sitt inderlige uttrykk at hun er i stand til å gi disse udødelige låtene, som er spilt inn tusenvis av ganger, noe djupt personlig.

Hekselman, på både elektrisk og akustisk gitar, er så definitivt med på å løfte skatten til nye steder og at det var en lun, avslappa, men samtidig ambisiøs stemning i studio i Brooklyn den dagen det blei spilt inn, kommer veldig tydelig ut gjennom høyttalerne.

Det tok altså sin tid før Lillys og mine veier skulle krysse hverandre. Det var veldig på høy tid skulle det vise. “The Song Is You” er nemlig tidløs musikk for alle årstider og i mange år.

Lilly
The Song Is You
Challenge Records/challengerecords.com

Flott oppfølger

Da vokalisten og låtskriveren Grete Skarpeid debuterte knapt 60 år ung i 2016, var det nok en stor overraskelse for de aller fleste. Nå bekrefter hun at det på ingen måte var noe blaff.

Grete Skarpeid omringa av Rob Waring, Aruán Ortiz, Cameron Brown og Gerald Cleaver.

Musikk dreier seg jo ofte om møter. Møter på på mange slags nivå. Logoped Grete Skarpeid på Voss har drevet med musikk siden hun var lita jente i Stavanger, men av en eller flere grunner så har hun spilt ei alt for beskjeden rolle i offentligheten. Møtet med den cubansk-amerikanske pianisten Aruán Ortiz, som besøkte Voss Jazzklubb sammen med Don Byron for noen år siden, skulle heldigvis bøte på det.

Ortiz fikk høre noe av musikken Skarpeid hadde laga og lagra på mobilen, han tente på det han fikk høre og i 2016 så debuten, “My Songs”, spilt inn i New York, dagens lys. Med sine fine låter, sin lyse og uttrykksfulle stemme, fortalte Skarpeid oss at ei ny og interessant stemme hadde gjort sin entré.

Kontakten mellom Ortiz og Skarpeid har blitt godt tatt vare på og nye låter har blitt unnfanga. Høsten 2018 var det klart for ny New York-tur og sammen med et kremlag bestående av Cameron Brown på bass, Gerald Cleaver på trommer og norsk-amerikanske Rob Waring på vibrafon, bekrefter Skarpeid at hun har tatt ytterligere steg.

I mine ører er Skarpeid en historieforteller av rang. Jovisst er det jazz i uttrykket hennes, men det er minst like mye singer-songwriter-impulser der også. Sjøl om det er stor forskjell i utrykket så er det opp til flere tangeringspunkt med for eksempel Rebekka Bakkens univers – det er et stort kompliment i mi bok. Hun er en formidler jeg tror på og med de inderlige arrangementene til Ortiz, som uten unntak kler Skarpeids tekster, så har dette blitt veldig fint.

Bortsett fra en Olav H. Hauge-tekst oversatt til engelsk, en tekst på norsk, samt en fin versjon av “My Favorite Things”, så er all tekst og musikk skrevet av Skarpeid.

Det tok altså si tid før Grete Skarpeid kom opp til den store overflata. Her forteller hun oss at modenhet og et levd liv absolutt er en viktig og fin ingrediens når god musikk med innhold skal unnfanges. Og så dette viktige møtet da.

Grete Skarpeid
Beyond Other Stories
Origin Records/originalts.com

Metheny i ny setting

Når en av mine aller største favoritter, Pat Metheny, ikke er i stand til å overaske meg lenger – tror jeg – så gjør han det til gangs.

Pat Metheny, uten gitar, sammen med Los Angeles Guitar Quartet.

Helt siden jeg møtte Pat Metheny (66). med solide røtter i Brunlanes i Vestfold, under Moldejazz i 1974, så har han plassert seg i helt i toppen av mi liste når det gjelder uttrykksfulle, unike og jeg vil også si geniale musikanter. Han har kryssa sjangergrenser ustanselig og han har aldri tillatt seg å bli værende i det samme universet for lenge – han har hele tida vært på vei. Han har vært, han er og han kommer ganske så sikkert til å bli værende en søkende musikant så lenge hjertet banker. Han er det nærmeste jazzen kommer ei popstjerne og han kunne ha hvilt komfortabelt på sine kommersielle og svært suksessrike laurbær, men det ligger heldigvis ikke for Metheny – med Gusland-slekt i Vestfold den dag i dag.

Uansett hvor Metheny har dukka opp etter at han presenterte seg som en beskjeden 12-strengers gitarist bakerst på scena i Gary Burton Quintet – der var det definitivt Mick Goodrick som var gitarsjefen den gang, så har han åpna nye dører og skapt stadig nye musikalske univers som har fascinert millioner kloden rundt.

Hva skulle bli det neste stoppestedet på platefronten for Methenys del? Jeg hadde egentlig ingen klar formening om det, men at det skulle vise seg å bli det “Road to the Sun” har blitt, hadde jeg aldri greid å høre for meg.

Her er det nemlig den klassiske komponisten og produsenten som viser oss sine fantastiske kvaliteter. Først er det en komposisjon bestående av fire satser, “Four Paths of Light”, som blir tolka av en av Methenys store favoritter innen klassisk gitarspill, Jason Vieaux. Så er det tittelkomposisjonen, i seks satser, som blir løfta frem av Los Angeles Guitar Quartet – for et kollektiv! Det hele blir avslutta med det eneste sporet der Metheny spiller sjøl – på sin enorme 42-strengers Pikasso-gitar – men det har han ikke skrevet. “Für Alina” er ført i pennene av den estiske nasjonalkomponisten Arvo Pärt – og nok en gang overrasker Metheny de fleste av oss.

Dette har altså blitt et ganske så annerledes, men nok en gang veldig flott og vakkert visittkort fra Pat Metheny. Han er i mine ører en fantastisk musiker og komponist – “Road to the Sun” er nok en bekreftelse på det. Det er bare å heise flaggene i Brunlanes igjen!

Pat Metheny
Road to the Sun
BMG Modern Recordings/Warner Music