Tor Hammerø

Aldri hørt om Marie Vangen sier du? Da kan du ta det helt med ro – vi er i alle fall to. Når det er sagt så er det ingen unnskyldning for ikke å sjekke ut den fine  låtskriveren og singer/songwriteren med en eneste gang.

Marie Vangen har mye spennende og vakkert på hjertet.

At Marie Vangen (40) er og har ei sterk stemme tar det ikke så lang tid å slå fast. Om den er så ny vet jeg faktisk ikke – jeg aner nemlig ingenting om hva hun har foretatt seg musikalsk før dette visittkortet ankom med postmannens hjelp. Slik er det dessverre stort sett hvis man er bosatt et lite stykke utenfor Oslo-gryta.

Vangen har mange bein å stå på – hun er nemlig forsker ved det juridiske fakultet i Tromsø der hun også er også bosatt. Om det er grunnen til at jeg raskt kom til å tenke på en noe mer merittert Tromsø-artist – Anneli Drecker – vet jeg ikke, men jeg finner uansett flere likhetspunkt i uttrykket til de to. I mi bok er det et schwært kompliment – Drecker er nemlig en av mine favorittstemmer.

Vangen har likevel et solid særpreg i måten å fortelle historier på. Hun er altså det – en historieforteller og for meg er det noe av det flotteste jeg kan si om en artist. Vangen har skrevet ni av de ti låtene og de fleste har kommet etter mange og djupe samtaler med sin kloke farmor på 95. Vi snakker de store spørsmåla i livet: begeistringen, beruselsen, fortvilelsen, gledene, sorgene, kjærligheten og strevet.

Alt dette greier Vangen å sette ord på via et prikkfritt engelsk og hennes sofistikerte popmusikk, med mange slags ingredienser i gryta tilsatt av blant andre produsent og bassist Svein Schultz, gitarist Roger Ludvigsen og trompeter Ole Jørn Myklebust – tre glitrende musikanter med nær tilknytning Mari Boine, løfter denne debuten til noe mange bør få gleden av.

Marie Vangen har venta lenge før hun ga nasjonal lyd fra seg. Det var på høy tid kan man trygt si. Ei sterk og flott stemme forteller oss at hun har mye å melde.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

 

Gitaristen Lionel Loueke fra det lille afrikanske landet Benin har virkelig lagt verden for sine føtter. Hvorfor får vi to flotte eksempler på her.

Reisa til Lionel Loueke (47) fra Benin, via Elfenbenskysten til Paris for så å ende opp i USA er nesten som en drøm. Det er de aller færreste som makter å gå hele veien til samarbeid med giganter som Herbie Hancock, Wayne Shorter, Sting og mange andre – inkludert vår egen Sissel Vera Pettersen, men talentet til Loueke var så enormt og åpenbart at det ikke lot seg stoppe. Heldigvis.

Berklee i Boston var det første amerikanske stoppestedet for Loueke på slutten av 90-tallet. Der traff han den svensk/italienske bassisten Massimo Biolcati og den ungarske trommeslageren Ferenc Nemeth og siden har de holdt sammen som Gilfema – navnet er henta fra forstavelsen i fornavnene til de tre, Loueke heter Gilles til mellomnavn. Med «Three» gir de oss bandets tredje album og det første siden 2008.

Bortsett fra Jimi Hendrix-klassikeren «Little Wing» har bandets tre medlemmer skrevet all musikken. Det er en herlig fusjon av moderne, melodisk jazz anno 2020 og afrikansk highlife. Dette er et på alle måter samspilt kollektiv der alle spiller like viktige roller, men sjølsagt er Louekes framskutte rolle særdeles hørbar og det gjør absolutt ingenting. Etter to tiår sammen låter Gilfema hippere, tøffere og mer originalt enn noen gang.

Louekes soloprosjekt har vært i aksjon mer eller mindre samtidig som Gilfema og «Gaïa» er et resultat av det. Den har blitt liggende til marinering i hylla hos meg alt for lenge, men du verden så godt den har tålt det. Kanskje har den faktisk blitt stadig mer velsmakende av det?

Sjøl om dette er soloprosjektet til Loueke så er det akkurat de samme musikantene  som er med: Biolcati og Nemeth. Det som er den store forskjellen er at det er Loueke som er den tydelige sjefen. Med sin umiskjennelige tone i gitaren, som fra tid til annen også låter som en gitarsynth, og elleve egne låter pluss en liten, eller helst stor, overraskelse til slutt – Bee Gees-låta «How Deep Is Your Love», blir «Gaïa» nok en bekreftelse på Louekes mesterskap.

Uttrykket er både mer rocka og mer åpent og fritt enn Gilfema sitt. Det forteller ganske mye om Louekes voldsomme allsidighet og bekrefter nok en gang at i Massimo Biolcati og Ferenc Nemeth har han to sjelsfrender for livet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trioen Ordis består åpenbart av gode venner som gir norsk impro ei fin, ny stemme.

Tangentisten Norvald Dahl, trommeslageren Nils Are Drønen og trompeteren og elektronikeren Audun Waage – til sammen blir de Ordis etter navnet på byen i Spania der musikken er spilt inn – har ikke spilt de mest fremtredende rollene i norsk jazz. De to førstnevnte har jeg støtt på i noen spennende konstellasjoner, mens Waage, som er bosatt i Spania, er et nytt bekjentskap. Det de skapte i løpet av et par novemberdager i 2016, men som har ligget til marinering nesten helt til nå, forteller oss at uansett har de mye å melde både kollektivt og hver for seg.

Årsaken til at herrene har venta så lenge med å sjøsette «Ordis» vet jeg ikke, men den halvtimen de har å by på har så avgjort tålt de åra den har blitt liggende svært godt.

Med utgangspunkt i to låter signert Drønen og to som er kollektiv unnfanga, så tar de tre oss med på ganske så melodiske frijazzutflukter som det er solid retning og trøkk i.

Waage har avgjort lytta til våre trompetstorheter som Molvær, Eick og Henriksen og med sin reine, sterke tone tar han oss med på ekskursjoner og samtaler med Dahl og Drønen som det er spennende å følge med på.

De tre er gode lyttere og samtalepartnere som tar oss med til steder ikke så mange av oss har vært på tidligere. Ordis må være et vakkert og annerledes sted tipper jeg.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bernt Rosengren er intet mindre enn svenskenes ukronede tenorsaksofon-verdensmester. Her får vi møte han i levende live like før han runda 80 – i storform.

Tenorgigant Bernt Rosengren sammen med noen av sine beste musikalske venner.

Bernt Rosengren (82) har vært ledestjerna i svensk jazz siden slutten av 50-tallet. Uansett hvem du spør av kolleger både i Sverige og ellers så får du vite at Rosengren hører hjemme i verdenseliten. Han har hele tida holdt seg til et hardbop-uttrykk sjøl om han også utforska enda mer moderne toneganger sammen med blant andre Don Cherry og George Russell.

På sine eldre dager har han, også sammen med norske musikere, stort sett holdt seg til standardrepertoaret – han kan etter sigende hundrevis av låter på rams. Det er også i et slikt landskap vi møter han på Fasching i Stockholm. Det er Sveriges svar på Victoria i Oslo og datoen er 10. desember 2017 – eksakt to uker før han runda 80 og som endte med at et overbegeistra Fasching reiste seg til slutt og sang bursdagssangen på forskudd.

Med sin enorme autoritet og høyst personlige tone i tenorsaksofonen leda han truppen gjennom en liten time med låter som «Gone with the Wind», «Body and Soul», «You´ve Changed» og «I Should Care» – alt fra de vareste ballader til heftige tempolåter.

Sammen med en usedvanlig empatisk trio bestående av nok en norgesvenn, bassisten Hans Backenroth, pianisten Stefan Gustafson og trommeslageren Bengt Stark – alle utmerkede solister også, spesielt er jeg svak for buespillet til Backenroth, så sørger maestro Rosengren for for Jazzklubb-stemning med stor J så det holder. Det bidrar så avgjort også den danske altsaksofonisten Christina von Bülow, som gjester kvartetten ved denne anledninga, til at det blei – og blir så ofte vi trenger det. Rosengren og von Bülow kler hverandre perfekt og lar seg inspirere av hverandre i større grad enn at de utfordrer hverandre. Vakkert og inderlig og du verden så ekte.

Bernt Rosengren har vært og er en gigant og vi som har vært så heldige å få oppleve han sammen med vår egen mester i dette landskapet, Knut Riisnæs, kan bare håpe på å få oppleve det igjen – og igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kalle – eller Karl Hjalmar Nyberg – er en av de mange svenskene som har inntatt jazzlinja i Trondheim og endt opp med å bli værende i kongeriket. Det skal vi være svært tacksamma for.

De som styrer jazzlinja i den fordums fotballbyen Trondheim skal virkelig ta til seg at store deler av kremen av den oppvoksende svenske jazzslekt har valgt akkurat bartebyen for sin videre ferd i jazzuniverset. Ikke nok med det: mange av dem har valgt å bli værende her hos Harald og Sonja etter at eksamen har blitt avlagt også. Mange av dem føler altså at det er her det skjer. Saksofonisten og synthesisten Karl Hjalmar Nyberg (29) er en av disse langt framskredne og her debuterer han under eget navn på et svært spennende og originalt vis.

Der Nyberg, opprinnelig fra jazzfestivalbyen Umeå, har vist seg tydeligst frem er i det spennende kollektivet Megalodon Collective sammen med blant andre saksofonistene Petter Kraft – nok en jazzlinje-svenske – og Martin Myhre Olsen. I miljøet rundt både dette bandet og jazzlinja forøvrig har Nyberg parallelt utvikla sitt eget landskap og det er det vi får hilse på gjennom debuten til Kalle.

Nyberg har etter hvert flytta til hovedstaden og der har han satt sammen en kvartett med unge, likesinna og søkende musikanter med utgangspunkt både i jazzlinja og Musikkhøgskolen i Oslo. Heida Mobeck på tuba og elektronikk, Veslemøy Narvesen på trommer og Martin Miguel Almagro Tonne på gitar/midi-gitar utgjør sammen med Nyberg et usedvanlig spennende og annerledes kollektiv i et univers jeg aldri har besøkt tidligere.

I denne gryta har Kalle kasta ulike doser med hip, moderne jazz, indie rock og impro og skapt et helt unikt lydunivers av det – som det nesten framgår bare av instrumenteringa. Festen varer bare i en knapp halvtime og det betyr at de fire er restriktive når det gjelder lengden på utfluktene sine, men det føles likevel som om de får sagt mye.

Kalle er enkelt og greit en flott, ny blomst i den norske – Nyberg er så bra at vi kaller han norsk – musikkfloraen. Det er hipt, det er tøft, det er moderne, det er annerledes – det er musikk veldig fra 2020.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Me too-bevegelsen fikk enormt med oppmerksomhet da Harvey Weinstein- og Svenska Akademien-sakene eksploderte. Heldigvis holdes den fortsatt i live blant annet gjennom den flotte romanen «Bra kunst om menn».

«Bra kunst om menn» – hvilken tittel forresten – er mitt første møte med Ellen Emmerentze Jervell (29) som romandebuterte med «Fjellfolk» i 2018. Jervell er oppvokst i Vollen, Asker og i Berlin og har jobba som korrespondent for Wall Street Journal.

»Bra kunst om menn» har hun lagt til Tromsø og, sjøl om mitt erfaringsgrunnlag med byen er relativt spinkelt, så virker det som om hun skriver om Nordens Paris og omgivelsene som en innfødt.

Slik er det også med storyen – Jervell vet hva hun skriver om. Det store billedkunst-talentet Magnus lever opp til kunstnermyten på de aller fleste vis: fyll, fanteri, et avslappa forhold til deadlines og ikke minst et ukjent antall kvinnehistorier følger i hans kjølvann.

Når høydepunktet i hans liv så langt, ei svært viktig utstilling i hjembyens største «vindu» nærmer seg, så blir han innhenta av et par virkeligheter: han er på ingen måte klar med det han har lovet å levere kunstnerisk og historiene om hans damehistorier begynner å nå overflata. De er mange, men litt ulne og for Magnus i alle fall vanskelig å forholde seg til og forstå.

Jervell beskriver også den ekte kjærligheten Magnus har opplevd/opplever. Den er heller ikke sunn og alt blir enkelt og greit for mye for han, men det aller meste er sjølforskylt.

Grenser for hvordan man kan oppføre seg er sjølsagt en viktig del av alle relasjoner. Menn, i stor grad i alle fall, har historisk hatt vanskelig for å skjønne disse grensene og Jervell beskriver dette fint. Hun er aldri veldig konkret når det gjelder hva Magnus har foretatt seg – hun lar det i stor grad være opp til leseren. Dessuten makter hun på et vis å se det fra Magnus´ side også – det å forsvare seg mot det mangehodede ryktetrollet er ikke enkelt.

»Bra kunst om menn» har vært et et svært lovende møte med den gode pennen til Ellen Emmerentze Jervell. Hun har åpenbart innsikt i det hun skriver om, det være seg makt, kunst, seksuell trakassering eller begjær. Jervell er utstyrt med ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

Til tross for at Harald Thune har vært en sentral skikkelse i det norske americana-miljøet helt siden 80-tallet, så er dette mitt første skikkelige møte med han. Det var på høy tid kan man trygt si.

Det har seg slik at jeg støtt og stadig lener meg på utsagnet til salige Duke Ellington: det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Uansett om jeg stort sett befinner meg mest vel i dalstrøka rundt jazzen, så stortrives jeg også der annen kvalitetsmusikk blir servert. Da Bill Frisell, en av mine store jazzfavoritter, sjøsatte sin «Nashville» i 1995 og hans gode venn og gitarkollega John Scofield fulgte opp med «Country for Old Men» i 2016, så var ikke jeg vanskelig å be. Sjøl om det var musikk fra et landskap jeg ikke vanligvis frekventerer, så digga jeg det fra første tone: det var god musikk som Ellington ville sagt.

Slik er det også med Harald Thune. Det er en hel del som tyder på at han må være en bra mann: han er nemlig Wolves-supporter. Det er med andre ord mye som taler til hans fordel allerede i utgangspunktet og platetittelen har han «henta» fra et intervju med Wolves-stjerna Nuno.

30 år på veien, 1600 konserter og fem album skulle det altså ta før våre veier skulle krysse hverandre på årntli og de elleve egenskrevne låtene, en på norsk og resten på engelsk, forteller meg om en inderlig og ekte musikant som skriver sanger om et levd liv og om det å slå tilbake.

Thune har et solid grep på americanauttrykket fra a til å og er besjela med ei mørk stemme som passer utmerket til budskapet. Og når det gjelder stemme: duetten med Rita Eriksen, den vidunderlige stemma fra Sola og resten av universet, er så ekte og så flott at man skal være utstyrt med et hjerte av stål for ikke å bli berørt.

Harald Thune har vært et strålende og ekte bekjentskap – jeg tror på han fra første sekund, han omgir seg med et strålende band og han er en historieforteller av klasse. Han slår tilbake så det holder!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Du skal ha fulgt rimelig godt med for å ha inngående kjennskap til Brian Landrus – både som musikant, komponist og bandleder. Mitt første møte med han har ført skjerpa appetitt.

Jeg har fått med meg at Brian Landrus (41) både har havna høyt oppe og til og med vunnet leser- og kritikeravtemninger i både DownBeat og JazzTimes – de to ledende amerikanske jazzmagasinene – men likevel er dette første gang jeg med sjølhør får greie på hvorfor han nyter så stor anerkjennelse.

Ti album har han sjøsatt under eget navn og både som barytonsaksofonist, bassklarinettist og fløytist – han trives tydeligvis i de djupere luftlag -, som komponist, arrangør og bandleder, så er han åpenbart ei spennende stemme å følge.

Her møter vi han i et moderne, melodisk landskap som henter mye fra den amerikanske 60-talls tradisjonen og det aller meste av musikken har han skrevet sjøl. Når det som blir tolka av ekstra materiale er en soloversjon av «´Round Midnight» på bassklarinett, standardlåta «Invitation» arrangert for jazz- og strykekvartett, samt en nydelig duoversjon av nok ei Monk-låt, «Ruby, My Dear», så forteller det oss mye om hvilken tradisjon Landrus sokner til.

Landrus er en ganske nedpå solist de «djupe» instrumentene tatt i betraktning. Det betyr at han har etablert ei helt egen stemme og når han så har fått med seg et drømmelag bestående av Drew Gress på bass, trommeslager Billy Hart og pianist Fred Hersch, sistnevnte har Landrus drømt om å spille med i 20 år, så har dette blitt ei lykkestund som mange bør sjekke ut fortest mulig. Det skader heller på ingen måte at fiolinist Sara Caswell og trompeter Michael Rodriguez krydrer solistisk på noen av spora.

Brian Landrus er et navn å merke seg også på denne sida av Atlanterhavet så raskt som mulig. Han har særdeles mye originalt og vakkert på hjertet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vi er mange som mener og synser mye om barna i Moria-leira. Og så er det noen få som gjør noe med det. Sjukepleieren og musikanten Marthe Valle tilhører den andre kategorien og sammen med venner og flyktninger har hun laga en av årets viktigste plater.

Marthe Valle har markert seg som ei tydelig stemme når det gjelder å hjelpe de stemmeløse i Moria-leira. Hun har tilbragt flere perioder i leira for å hjelpe til der de er. Hun har videreformidla hvordan tilstanden er slik at mange har fått øynene opp her hjemme. Det har også ført til at hun har blitt hengt ut av brune nett-troll – noe som forteller oss på et skremmende vis hvilke strømninger vi åpenbart i stadig større grad har med å gjøre.

Av så mange grunner, ikke minst sistnevnte, er det så viktig at stemmer som Marthe Valles tør å løfte seg og at de blir hørt. Noen er det sikkert ikke mulig å røre hjertene til, men det er mulig jeg er så naiv at jeg tror dette er viktig – for mange.

Sammen med kunstnere fra Syria har Valle skapt nyskrevne dikt på både arabisk og engelsk og det er situasjonen til de stemmeløse vi får stifte et nærmere  og varmt bekjentskap med.

Den syriske poeten Adnan Alaoda har skrevet flere av dikta og Valle har gjendikta flere til engelsk og, sammen med vokalister fra Syria og Golan, så synger også Valle dem.

En rekke syriske og norske musikanter av høy byrd, blant andre Knut Reiersrud og Gjermund Silset, møttes i Istanbul for å skape noe viktig gjennom det universelle musikkspråket. Det har de på alle mulige slags vis makta. De har enkelt og greit skapt et av de viktigste musikalske budskapene dette året.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.