Back to the 80´s

Det var legendariske Tramteateret som sang «Back to the 80´s» for noen tiår siden. Det var garantert et band med en ideologi Jan Guillou ikke hadde eller har noe i mot og her tar han oss med tilbake til 80-tallet på sitt helt spesielle vis.

Jan Guillou er i ferd med å fullføre sitt enorme prosjekt.

Med «Den andre dødssynd» har Jan Guillou lagt bak seg bok nummer ni om Det store århundret. Ideen er på sett og vis den samme som Ketil Bjørnstad holder på å nærme seg målsnøret til. Den store forskjellen er at Guillou tar for seg alle tåra av århundret vi har lagt bak oss mens Bjørnstad skriver om tiåra han har «deltatt» i sjøl inkludert de i det nye århundret også.

Jeg har fått med meg to av de åtte bøkene Guillou har skrevet til nå. Det forteller meg at man trenger på ingen måte å ha lest alle for å ha glede av en eller flere. Her kan man enkelt og greit gå inn der man ønsker og få mye ut av det.

Guillou skriver som alltid knakende godt. Med utgangspunkt i sin «norske» familie – Lauritzen fra Osterøy utenfor Bergen – som i stor grad har blitt en del av borgerskapet i Stockholm, tar han oss gjennom 80-tallet og dets store, og noen små, hendelser, Hele tida har det hele et svensk utgangspunkt. Det er sjølsagt fullt forståelig, men for oss på denne sida av Kjølen blir det en svakhet. Noen av hendelsene er godt kjent her hjemme også, mens mye av det er perifert for oss.

80-tallet er jo på mange vis grådighetens tiår der jappene gjorde sitt inntog – og uttog også for manges del. Guillous «helt», den radikale advokaten Eric Letang som er født inn i Lauritzen-penger, blir gjennomgangsfiguren her der pengene ofte blir til besvær i hans radikale verdensbilde. Hva som er fiksjon og hva som er diktning her er vanskelig for oss nordmenn å vite, men Guillou makter uansett å skape en troverdighet rundt fortellinga si.

Jan Oskar Sverre Lucien Henri Guillou (75), jo da han har sine røtter i borgerskapet, legger på ingen måte skjul på at han hører hjemme godt ute på venstresida i det politiske landskapet. Det preger også hans fremstilling av 80-tallet, men han gjør det så åpent og utilslørt at det er lett å forholde seg til slik at man med et annet politisk ståsted gjerne kan «debattere» med både Letang og Guillou.

Da er det bare 90-tallet igjen av Jan Guillous enorme prosjekt. Jeg gleder meg allerede.

Jan Guillou
Den andre dødssynd
Vigmostad & Bjørke

Tøft fra øst

Odd Gjelsnes og hans Losen Records er ute på en evig kvalitetsjakt over store deler av kloden. Denne gangen har turen nok en gang gått til Russland og vi kunne mer enn ane at dette var tøffe saker.

Masha Art er en altsaksofonist med mye vakkert på hjertet.

Med kunstnernavnet Masha Art – hennes opprinnelige navn er Maria Artemenko – inntar den Moskva-baserte saksofonisten og komponisten vår del av verden for første gang. På russiske selskap har hun to skiver på samvittigheten fra før, men via Losen Records kan nok en hel del nye dører åpne seg for Masha Art som er født og oppvokst i St. Petersburg.

Bedre reisefølge enn LRK Trio er det vanskelig å finne for Masha Art.

Mye av grunnen til at jeg ante at denne innspillinga befant seg på et høyt nivå, er at det strålende ensemblet LRK Trio, som har gitt ut to skiver på Losen Records og som gjorde en formidabel konsert under årets Moldejazz, er hennes medsammensvorne. Trommeslageren Ignat Kravtsov, tangentisten Evgeny Lebedev og og bassisten Anton Revnyuk hører nemlig hjemme på et skyhøyt internasjonalt nivå.

Komponisten Masha Art har et sterkt både melankolsk og melodisk gen i seg – et gen som stammer fra oppveksten i St. Petersburg, en by som gjerne blir forbundet med fargene grått og blått på grunn av været i og rundt storbyen. Denne oppveksten blir understreka av at harpisten Maria Kulakova er med på fargelegging av fem av de sju låtene.

Masha Art er også en sterk instrumentalist med ei personlig stemme. Hun har jobba fram et flott uttrykk og det er direkte behagelig å tilbringe tid i hennes selskap.

Odd Gjelsnes skal nok en gang ha skryt for å ha løfta fram nye, viktige stemmer – Masha Art og musikken har allerede mye å fare med og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Masha Art & LRK Trio
Anesthesia
Losen Records/MusikkLosen

Fritt fram!

Trioen Kimchi Moccasin Tango, med tre av våre mest spennende relativt unge musikanter, kaster alle hemninger og lar det stå til.

Dag Erik Knedal Andersen, Karl Hjalmar Nyberg og Karl Bjorå sparer ikke på noe. Foto: Thor Egil Leirtrø

Trommeslager Dag Erik Knedal Andersen kjenner vi etterhvert fra en rekke frijazzkonstellasjoner som Akode og Saka, mens gitarist Bjorå og tenorsaksofonist Nyberg er viktige stemmer i et av de mest oppegående banda her hjemme de seineste åra, Megalodon Collective.

Det alle tre har felles er at de har vokst opp på jazzlinja i Trondheim og vi vet hva det betyr for utviklinga av søkende musikalske sinn. Mye.

Her møter vi de tre – et helt ukjent kollektiv for meg før denne skiva dukka opp i posten fra Portugal – i fri utfoldelse i ei studioinnspilling fra april i fjor.

De fire «låtene» er på alle vis kollektivt unnfanga der og da. De møtes i et univers der orden møter kaos og der struktur møter frihet. Det gjør at vi i vel 40 minutter blir tatt med på en utflukt verken de eller vi aner hvor vil ende og som er ustoppelig spennende med masse dynamikk i seg.

Med Kimchi Moccasin Tango har vi fått en ny frijazztrio på svært høyt nivå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kimchi Moccasin Tango
Yankee Zulu
Clean Feed Records/MusikkLosen

Ellings hippe jul

Kurt Elling har i løpet av de par siste tiåra fortalt oss at han er blant de ledende mannlige jazzvokalistene – kanskje DEN ledende. Han gjorde sitt for å bekrefte det denne lørdagskvelden på Victoria.

Kurt Elling – hvilken gigant. Foto: Tor Hammerø

Med sin fantastiske og unike baryton har Kurt Elling (52) tatt en jazzverden som har vært utsulta på mannlige jazzvokalister med storm. I stor grad har han gjort det med eget band og en blanding av eget stoff og standardskatten, men de seineste åra har vi også møtte han sammen med Branford Marsalis i et noe overraskende, men spennende samarbeid som vi blant annet fikk høre i Molde.

Denne gangen er det en Kurt Elling i julestemning som gjester oss og i løpet av det vel 90 minutter lange settet, bestående av stort sett ukjent og sjølskrevet materiale hvis jeg forstod han rett, så overbeviste han nok en gang.

Elling kunne sjølsagt valgt den enkle ruta og sunget alle de kjente og kjære julesangene som en rekke jazzmusikere har tolka opp gjennom åra, men han ønska altså å gi oss noe nytt og friskt – noe til ettertanke.

Elling er både en fantastisk sanger med en stemmeprakt av de sjeldne og med en mikrofonteknikk alle vokalister som har lyst å lære noe om dynamikk bør sjekke ut. Dessuten er han en empatisk entertainer som slo fast at de fleste gode julesanger var skrevet av jødiske kommunister!

Trompeteren Marquis Hill løfta et strålende band nok et hakk. Foto: Tor Hammerø

Elling hadde med seg et band han har jobba med i flere år. Christian Euman på trommer, John McLean på gitar, Stu Mindeman på piano og groooovy orgel og Clark Sommers på bass kan sin Elling og får også bra med plass til å sette sitt eget bumerke på sangene. McLean viste oss for eksempel at det var mulig å ta´n ganske langt ut og at det samtidig gjorde det hele enda mer spennende. Som ekstra pynt på juletreet viste trompeteren Marquis Hill hvorfor han i stadig større grad blir nevnt som en av videreførerne til Miles Davis, Freddie Hubbard og Clifford Brown.

Mye av materialet var henta fra Ellings juleplate «The Beautiful Day» som kom for noen få år siden og krydra det hele med en egenskrevet tekst til en Grieg-melodi framført på duo med Mindeman. En perfekt avslutning på en strålende kveld og forhåpentligvis fant Elling fram til Trondheim etterpå – både han og trønderne fortjener det. Sjøl ante han ikke hvor ferden gikk videre!

Kurt Elling

Nasjonal Jazzscene Victoria 7.12.19

Ca 250

 

Tøffe saker

The Tronosonic Experience fra Kristiansand er ute med sitt andre visittkort. Vi snakker heftige saker der rock og jazz går opp i en egen enhet.

The Tronosonic Experience er klar for å krysse grenser.

Det er vel to år siden jeg stifta bekjentskap med The Tronosonic Experience første gang med utgivelsen under samme navn. Vennegjengen med bakgrunn fra jazzutdanninga i Kristiansand debuterte med heftige saker i et tøft grenseland der progrock og frijazz var viktige elementer.

Nå har tenorsaksofonist Ole Jørgen Bardal, trommeslager og perkusjonist Jan Inge «Jango» Nilsen – som har overtatt for Ivar Loe Bjørnstad, gitarist, elektroniker og diverse annet Øyvind Nypan og bassist, lapsteelgitarist og elektroniker Per Harald Ottesen – som også står for mesteparten av låtene – tatt turen i studio nok en gang og gir oss mer av den samme herligheten.

Jeg nevnte proghelter som Colosseum og King Crimson ved det første møtet og det er absolutt ingen grunn til ikke å referere til dem nå også. Kvartetten er åpenbart enda mer samspilt enn på debutskiva og det som låt tøft den gangen, låter enda tøffere nå.

Jazzimpulsene er sjølsagt også tydelig på plass og at Brandal har hørt på både Albert Ayler og Kjetil Møster, tviler jeg ikke et sekund på. Både solistisk og ikke minst kollektivt låter The Tronosonic Experience veldig bra og det er et musikalsk uttrykk som er relativt uvanlig her på bjerget vi blir servert. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Tronosonic Experience
II: The Big Blow
Apollon Records Prog/Border Music

En livgivende fusjon

Det kommer neppe som noen bombe at New York er en smeltedigel på alle mulige slags vis. Rajna Swaminathan er født og og oppvokst i USA, men hennes indiske røtter er noe så voldsomt til stede i denne herlige fusjonen mellom indisk klassisk musikk og jazz – unnfanga i New York.

Rajna Swaminathan i sentrum for sitt RAJAS-ensemble.

Rajna Swaminathan (28) er en del av den store, kanskje den aller største, smeltedigelen på kloden. Hun er oppvokst i en svært så musikalsk familie og lærte i utganspunktet å spille mrudangam – en tønneliknende tromme – av sin far. Der fikk hun også impulser som førte til at hun lærte seg den sør-indiske musikkforma som kalles karnatik.

I New York kom hun allerede i 2011 i kontakt med Vijay Iyer, en av verdens ledende jazzpianister anno 2019, og som på mange vis har den samme bakgrunnen som henne. Hun har blitt hans student på Harvard og Iyer er også medprodusent på Swaminathans debutskive.

I 2013 danna hun bandet RAJAS som hele tida har bestått av musikere med bakgrunn både i klassisk indisk musikk og jazz. Besetninga har forandra seg litt underveis og i forbindelse med denne plateinnspillinga består ensemblet av søster Anjna Swaminathan på fiolin, Stephan Crump – som også spiller i Iyers trio – på bass, Maria Grand på tenorsaksofon og Miles Okazaki på gitar. I tillegg er trompeteren Amir ElSaffar og vokalisten Ganavya med som gjester.

Swaminathan har skrevet all musikken og inviterer oss inn i et et melodisk, søkende landskap med røtter i deler av den indiske tradisjonsmusikken og med solide åpninger for at de sterke improvisatorene får ta den i spennende retninger.

»Of Agency and Abstraction» har blitt noe helt eget – en fusjon av et helt eget og nytt slag. Spennende!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

 

Rajna Swaminathan
Of Agency and Abstraction
Biophilia Records/biophiliarecords.com

Eikemo runder år og feirer

En av de virkelig store skikkelsene i norsk kulturliv, Jon Eikemo, har akkurat runda 80. Her hyller han en annen gigant, Herman Wildenvey, og vi bør hylle begge to.

Jon Eikemo er en bauta i norsk kulturliv.

Jon Eikemo er og har ei stemme som det tar noen små millisekunder å dra kjensel på. Det er en styrke og en unik personlighet i alt han har tatt tak i og rørt ved og sjøl om det nå er ei stund siden jeg har hatt gleden av å møte/høre han, så er det uansett alltid ei høytidsstund å tilbringe tid i hans selskap.

Denne hyllesten av Herman Wildenvey (1885-1959) kom egentlig ut allerede i 2011. Av diverse årsaker blei den nesten en «hemmelig» utgivelse som ikke fikk den oppmerksomheten den hadde fortjent.

I forbindelse med Eikemos 80 års dag fant heldigvis noen ut at en vinylversjon ville være på sin plass og det er bare å bukke og takke for initiativet.

Cd-versjonen inneholder tolv sanger der komponister som Ketil Bjørnstad, Stein Bull-Hansen og Paolo Vinaccia har bidratt. Tonefølget Eikemo har fått med seg består av Andreas Bye på trommer, Bull-Hansen på gitar, Bendik Hofseth på saksofon, Alfred Janson på trekkspill, Mari Skeie Ljones på hardingfele, Magne Thormodsæter på bass, Vinaccia på trommer og Anders Aarum på tangenter samt en strykekvartett. Vi snakker et solid a-lag med andre ord og slik låter det da også.

Vinylen består av ti låter, men de som er interessert i ei eksklusiv pakke, som kun blir solgt i 100 eksemplarer, får med seg begge deler pluss et signert trykk av coveret.

Om det er som sanger – han har ikke verden største sangstemme, men den er full av personlighet – eller som resitatør, så løfter Eikemo fram denne skatten på et vis som gjør at stadig nye generasjoner bør på ørene og øynene opp for Wildenveys storhet.

Mange født etter at Wildenvey, som var født Herman Portaas, gikk bort har sikkert ikke noe forhold til hans lyrikk, men Eikemo forteller oss at den har evige kvaliteter. Det har så avgjort Jon Eikemo også og i disse vakre, lyriske, stemningsfulle og melodiske innpakningene får både Herman Wildenveys og Jon Eikemos storhet en fortjent ny sjanse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Eikemo
Wildenvey – en dikter i sitt rike
BMH Music/[email protected]

Flott ny stemme

Aldri hørt om Vagabon sier du? Da er vi minst to, men mitt råd er å sjekke henne ut så raskt som mulig. Vi snakker nemlig om ei stemme som plutselig kan sette sitt solide preg på moderne musikk i mange grenseland.

Vagabon er ei veldig spennende ny stemme.

Vagabon, som egentlig heter Laetitia Tamko (25), kommer opprinnelig fra Kamerun, men flytta til New York som 13-åring. Da snakka hun kun fransk, men hun tilegna seg åpenbart engelsk raskt og de sterke tekstene på «Vagabon» forteller oss om ei ung og svært reflektert kvinne som bruker språket og stemma si til å si noe viktig.

Dette er Vagabons andre album, men hennes første på et stor selskap. Det at hun har blitt plukka opp av kvalitetsselskapet Nonesuch mer enn antyder at hun har noe spesielt å melde og slik er det da også.

Vagabons utgansgpunkt har vært et slags indierock-uttrykk. Det ligger fortsatt i bånn, men Vagabon som gjør det aller meste her inkludert å synge, spille en rekke instrumenter og produsere, har utvida paletten med å bringe inn både strykere og synther.

Vagabon skriver fine sanger, synger enda finere – noe minner meg fra tid til annen om Maria Mena – og tar oss med inn i et sterkt og personlig singer/songwriter-univers som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer. Vagabon kan veldig lett bli ei ny og stor stjerne.

Hyggelig er det også at norske og New York-bosatte Tonje Thilesen har tatt det sterke coverbildet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vagabon
Vagabon
Nonesuch Records/Warner Music

Endelig!

Det har ligget i korta, men det har ligget der alt for lenge. Nå er den i alle fall her: Tine Skolmens debut og det kommer ikke som noen bombe at hun har mye varmt å melde.

Tine Skolmen er en strålende formidler.

Om man har hørt henne synge eller bare snakke om musikk og spesielt jazz i statsradioen, så skinner det gjennom at dette er noe som ligger hennes hjerte svært nært. Mye av årsaken er sjølsagt at hun er vokst opp i et svært musikalsk hjem med en trommespillende far som het Jon, som også drev på med litt andre ting, og i et miljø der jazz mer eller mindre hørte hjemme på brødskiva.

Tine Skolmen har i tillegg til mange andre ting også rukket å bli 52 år ung. Med fasit i hånd er det jo leit at det skulle ta såpass lang tid før hun fikk kommet seg i et platestudio for her møter vi en ekte formidler som vet hvordan en tekst skal behandles slik at den når frem. Kanskje det er slik at det har med modenheten og et levd liv å gjøre? Kanskje mange burde gjøre som Skolmen og vente til livet har meldt seg og gitt noe som er verdt å videreformidle?

Med elleve låter, og her snakker vi garantert Skolmens favorittlåter, som tittellåta «Here´s to Life», Elton Johns «Sorry Seems to Be the Hardest Word», Edith Piafs «If You Love Me», Stevie Wonders «All in Love Is Fair» for så å avslutte med Michel Legrands «What Are You Doing the Rest of Your Life», så tar Skolmen oss gjennom et nydelig knippe låter med røtter både i jazz-, pop- og musikalverdenen.

Sjøl om Skolmen også har en variert musikalsk bakgrunn, så er det jazztolkeren vi i stor greid møter her. Det betyr at vi møter ei stemme og et uttrykk som på et inderlig vis greier å fortelle sin egen historie i disse låtene som det jo er gjort en versjon eller to av tidligere også.

Det har hun på et herlig vis fått hjelp til av den svenske gitaristen Krister Jonsson og i stor grad Ellen Brekken på bass – Mats Ingvarsson stepper inn på tre av låtene.

Det forteller oss at Skolmen har gått for et svært så transparent lydbilde – et lydbilde der hun ikke har noe som helst å gjemme seg bak. Det er både modig og flott og dessuten trenger ikke Tine Skolmen å gjemme seg bak noe som helst.

Det er nemlig slik at når man har noe å melde så trengs det ikke mye innpakning og Tine Skolmen har så avgjort noe personlig og varmt på hjertet. Så flott at hun endelig tok turen i studio og ga oss denne fine presangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Tine Skolmen
Here´s to Life
Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Uslepen diamant

Aventurine er navnet på en grønn diamant som bassisten og komponisten Linda May Han Oh har henta inspirasjon fra til sitt hittil mest ambisiøse prosjekt.

Linda May Han Oh bekrefter sin posisjon langt der oppe.

Linda May Han Oh (35) har, etter en start på livet i Malaysia og Australia, etablert seg i USA som en av de mest interessante bassistene på Tellus. Hun har jobba med «alle», inkludert Dave Douglas, Joe Lovano og Pat Metheny – greit kvalitetsstempel det.

De seineste åra har hun også i stadig større grad jobba med egne prosjekter. I høst har hun blant annet besøkt Nasjonal Jazzscene Victoria med egen kvartett og her viser hun seg frem som en framifrå komponist og arrangør med et helt nytt lag.

«Aventurine» er et meget ambisiøst verk der en jazzkvartett møter en strykekvartett samt at de får assistanse far ei vokalgruppe på en del av materialet.

Med seg har Han Oh pianisten Matt Mitchell, trommeslageren og vibrafonisten Ches Smith og alt- og sopransaksofonisten Greg Ward – tre av den relativt unge jazzens over there sine aller mest spennende musikanter.

Det Han Oh har hatt som ambisjon er å lage et verk, det fremstår i alle fall som et verk, der det å kombinere det jazzikalske med det kammermusikalske skal føre til noe helt nytt fra hennes hånd. Med sin «nye» trio med noen av de mest spennende improvisatorene der borte, skaper hun nye rom for strykerne også  – fire strykere som har mye erfaring med å jobbe med jazzmusikere. 

Og Han Oh har lykkes noe voldsomt. Det er interessant og høyst personlig musikk hun byr oss i et totalt kompromissløst landskap. Hun gir oss masse originalt av egne låter, en herlig og unik versjon av Charlie Parkers «Au Privave», musikk direkte inspirert av Bach samt musikk med klare referanser til den kinesiske tradisjonen med syngende historiefortelling. Med dette visittkortet styrker Linda May Han Oh sin posisjon som en av de lengst fremme på den amerikanske jazzscena – nå også som komponist og bandleder, ikke bare som attraktiv sidekvinne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. 

 

Linda May Han Oh
Aventurine
Biophilia Records/biophiliarecords.com