Tor Hammerø

Det har seg sånn at jeg har mange favoritter i musikkverdenen. Av mange årsaker er Maria Kannegaard og hennes musikk helt der oppe.

Pianisten, komponisten og bandlederen Maria Kannegaard (50) har vært et uomtvistelig talent siden før hun blei tatt opp som den aller første kvinnelige instrumentalisten på den prestisjetunge jazzlinja i Trondheim i 1992. Vi har hatt gleden av å oppleve Kannegaard og hennes musikk i en rekke konstellasjoner siden den gang, men aller størst pris har jeg satt på hennes triobudskap som hun debuterte med på plate for 20 år siden.

Kannegaard har vært åpen om sine psykiske lidelser som blant annet har ført til at hun har vært borte fra musikken i lange perioder. Samtidig har musikken og kraften som finnes i den vært viktig for å holde henne flytende.

I fjor gjorde hun på sett og vis comeback på Jazzfest i Trondheim, Nattjazz i Bergen og deretter Moldejazz etter mange år i mørket. Med seg hadde hun sine faste sjelsfrender Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass. Jeg var så heldig å få oppleve to av disse konsertene og for noen minneverdige stunder det var.

For meg dreier musikk seg i stor grad om møter – møter der empatien musikerne mellom og empatien mellom musikere og publikum spiller avgjørende roller. Der disse forutsetningene er til stede, og sjølsagt er kombinert med unik musikalitet både individuelt og kollektivt, er mye på plass for at magi kan oppstå.

“Sand i en vik”, trioens første studioplate siden 2008, har alt dette. Etter en voldsom og nesten skremmende åpning, serverer komponist Kannegaard oss noen av de fineste, mest groovy og ditto inviterende låtene jeg kan huske å ha hørt på år og dag.

Kannegaard er en melodiker og lyriker av et slag det finnes svært få av. Når så Strønen og Vågan hører hjemme i det samme sjiktet og er utstyrt med lytteegenskaper i ultraklassen, så har “Sand i en vik” blitt av typen tidløs og kommer garantert til å gå inn blant de platene og den musikken som får plass nærmest hjertet mitt. -Tok du opp dette, spør Vågan teknikeren etter det siste sporet. Svaret var heldigvis ja.

PS Hvis noen kloke samtidig kan sørge for at Trump får gjort så lite skade som mulig til han blir eskortert ut av Det hvite hus, ville det vært ønskelig.

Noen kjenner nok igjen begrepet dobbel Axel fra kunstløpssporten. I jazzens verden kan vi nå be om en dobbel Arve – med Henriksen til etternavn. Vi snakker toppkarakter for denne dobbelen også.

Arve Henriksen, opprinnelig fra fagre Stryn, men bosatt i Göteborg i en årrekke, er en av våre aller mest personlige og inderligste musikanter. Hans trompettone er av en annen verden og uansett hvilke musikalske settinger han er en del av, så tar han musikken til nye høyder – alltid. Her får vi to nye, ganske så forskjellige og veldig flotte eksempler på det.

Den danske vokalisten Janne Mark kom som et frisk pust med sin ACT-debut “Pilgrim” for et par år siden. Hennes tro var et viktig fundament for det musikalske budskapet og Arve Henriksen var en viktig medspiller og løfta sjølsagt musikken til steder bare han kan gjøre.

Jeg opplever “Kontinent” som en forlengelse av “Pilgrim”. Med materiale henta helt tilbake fra en keltisk vuggesang med røtter til det sjuende (!) århundre, via mer “moderne” folkemelodier, også en norsk, – sunget både på dansk og engelsk -, salmer og egne sanger av Mark, samt noe musikk unnfanga av Henriksen, blir dette ei nydelig samling man langt i fra trenger å være personlig kristen for å ha glede av.

Når så den ekte stemma til Mark får reisehjelp av både Henriksen – tonen hans bergtar meg hver gang jeg hører den – både som trompeter, arrangør, komponist og resitatør med sin velmodulerte stryndialekt, og felene til Nils Økland, så har Janne Mark fått det akkurat slik hun vil i sin melodiske søken. Kompet, med Marks landsmenn Esben Eyermann på bass, Henrik Gunde på tangenter og Bjørn Heebøll på trommer, er så avgjort med på å gjøre “Kontinent” til en vakker opplevelse som kan være med å gjøre denne tunge vinteren kortere.

Den tyske pianisten, elektronikeren, sampleren og programmereren J. Peter Schwalm har jeg hørt ved et par anledninger, blant annet sammen med en annen unik norsk musikant, gitaristen Eivind Aarset.

Nå har han funnet sammen med Arve Henriksen – og kun han. Bare så det er sagt med en gang: det er mer enn nok. Som det står på coveret så er dette retninger i musikk faktisk i mye større grad enn tradisjonelle komposisjoner.

De to har åpenbart “møtt” hverandre og tatt tidsånden på pulsen. I ei tid der politiske konflikter, polarisering, en global pandemi og klimaforandringer er en viktig del av vår skremmende hverdag, er bevisstheten kunstnere som Schwalm og Henriksen kan bidra med viktigere enn noen gang.

Titlene, alle på tysk, sier mer om engasjementet enn musikken i seg sjøl, men for meg er det totaliteten i “Neuzeit” som gjør dette budskapet ekstra viktig. Det hele er fullstendig originalt og skapt på et vis som gjør at man blir “oppfordra” til å skjerpe seg – også det er viktigere enn noen gang.

Janne Mark og J. Peter Schwalm har fått med seg den beste bidragsyteren de kunne tenke seg. Arve Henriksen er og blir ei stemme vi skal lytte til og lære av.

PS Kan noen få stoppa Trump så fort som mulig og sørge for at han ikke gjør mer skade?

 

Etter å ha gått inn i ei skrivesperre etter at hun mista faren sin for noen år siden, løsna det igjen for den vanligvis usedvanlige produktive Moldejenta i fjor.

Etter at hun begynner med å fortelle oss at «I held your last breath in my chest» på åpningssporet «Last Breath», mer enn antyder hun at med musikken og tekstene på den andre plata på vel en måned, inviterer hun oss nærmere den inderlige og ekte Ane Brun vi for så vidt har møtt mange ganger, men aldri så nært som nå.

Brukt tida godt

Brun overrasker oss ikke på noen måte når vi her møter en reflektert kunstner. Det har vi visst lenge, men tida fram til «After the Great Storm» – som kom ut i oktober – og «How Beauty Holds the Hand of Sorrow», har ført til at hun har kommet nærmere seg sjøl enn noen gang. Hun har mot og evne til å se inn mot seg sjøl og hun har redskapene til å uttrykke det som er viktig for henne gjennom tekster som jeg vil kalle lyrikk og melodier som kler budskapet på et perfekt vis.

Todelt

Etter at skrivesperra slapp kom det ikke litt – det kom mye. Sammen med sine svenske sjelsfrender Martin Hederos og Anton Sundell spilte hun inn mye musikk i 2019. Det kunne sjølsagt blitt et formidabelt dobbeltalbum, men Brun skjønte ganske raskt at budskapet og uttrykket var så sammensatt at musikken ville egne seg best på to album.

Som sagt så gjort. «After the Great Storm» er et veldig produsert album med mye synther og masse pålegg – veldig flott for det det skal være.

«How Beauty Holds the Hand of Sorrow» er derimot veldig nedpå og stille, men likevel ikke en innadvendt tilstandsrapport fra Ane Brun. Hun sier sjøl at det handler om frustrasjon over situasjonen til planeten vår, hvordan sørge over noen man har mistet, eksistensialisme, kjærlighet, forhold, ensomhet, indre kamper og søvnløse netter. -Jeg antar at sangene handler om det å være et menneske. Intet mindre altså, men det makter hun som bare hun kan.

Sjelden opplevelse

Det musikalske uttrykket er så nedpå at det tar flere låter før trommer for eksempel er involvert overhodet. De savnes heller ikke, men de kommer når musikken «ber» om det.

Her er det tekstene, budskapene, inderligheten, ærligheten og ektheten til Ane Brun som er i fokus og som løftes frem til et mesterverk.

«Song for Thrill and Tom» og «Don´t Run and Hide» er to av mange høydepunkt i løpet av de knappe 40 minuttene Ane Brun inviterer oss hjem. Det er minutter vi kan ta med oss hjem til oss sjøl – opplevelser vi også kan vokse på. Som jeg er sikker på at Ane Brun også har gjort.

Dette er nemlig et mesterverk som kan ta henne hvor som helst.

PS Kan noen voksne snart ta seg av barnet i Det hvite hus og la det få spille golf – hele tida!

Odd René Andersen i spissen for et kremlag av soul- og jazzmusikere har laga denne tilstandsrapporten fra koronatida. Det har det blitt usedvanlig hip musikk av.

Av årsaker som er uforklarlige for meg, så er soul-crooner Odd René Andersen ikke verdensstjerne utenfor Østfold. Hos meg har han vært en av de hippeste stemmene og med et av de tøffeste uttrykkene i åresvis, men det store smellet har altså venta på seg. Med “Read the Sign” kommer det en ny bekreftelse på alt dette og så er det bare å vente på at nå sier det pang i teltet. Det er nemlig på høy tid.

Denne musikken og denne skiva har blitt til på et helt spesielt vis – i ei helt spesiell tid. Det hele begynte med at trommeslager og perkusjonist Børre Flyen inviterte kolleger rund baut etter at landet stengte ned og spillejobbene forsvant, til å spille på en groove han la ut på sosiale medier. Det førte til bidrag fra kreti og pleti og snøballen begynte å rulle – fort.

Musikken blei unnfanga og spilt inn rundt om på knatter og knøs, på private øverom og på kjøkkenbenker – “bandet” har aldri vært samla. Filer har vært sendt rundt om i cyberspace, mixa i Los Angeles og mastra i sjølvaste Abbey Road i London.

Til sammen har de to nevnte pluss Jens Petter Antonsen på trompet, Magnus Bakken på saksofoner, Charlotte Bredesen på bakgrunnsvokal, Rino Johannessen på elbass og bakgrunnsvokal, Frode Mangen på tangenter, Even Kruse Skatrud på trombone og Børge Petersen-Øverleir på gitar skapt tolv heftige visittkort på vinylen og enda flere digitalt.

Soul ligger i bånn, men her finnes det absolutt ingredienser henta fra både pop, rock og jazz – til sammen har det blitt en hot gumbo, med noe av våre beste menn, pluss en kvinne, udi disse fagene.

Arrene er beintøffe og på linje med det beste i utlandet, solistene er framifrå, bandet/kollektivet låter så tett og fint at ingen skulle greid å overbevise meg om at de ikke var samla for å spille inn godteposen.

Og så er det Odd René Andersen da. Han er altså en vokalist av aller øverste klasse når det gjelder dette uttrykket med ei ru, rå og direkte heftig stemme. Nå bør definitivt verden utenfor Øssfoll få opp ørene også.. Andersen, The Close Shaves og musikken er nemlig dritbra.

PS Om jeg har noe mot at Trump får på pukkelen i låta “No News Is Good News” – som bare finnes digitalt? Ikke veldig skal jeg være ærlig. Og det får være min Trump-hilsen i dag!

Mot de fleste odds så blei altså Jazzfest 2020 i Trondheim en realitet. Fire dager med strålende musikk og nytt påfyll er lagra i hjernebarken, hjertet og ryggmargen – du verden så godt det gjorde. Det skada på ingen måte at Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad prega avslutningsdagen heller.

Avslutningsdagen starta for vår del på ei ny og flott scene mildt i sentrum: Byscena. Et ærverdig og nydelig lokale som passa Arild Andersen Trio som hånd i hanske. Saksofonist Marius Neset hadde dessverre en halv dag igjen av karantena si etter et Danmarks-opphold, så derfor måtte vi greie oss med bassmaestro Andersen, Håkon Mjåset Johansen – Trondheims egen trommestorhet og Helge Lien på piano. Det holdt mer enn lenge det – som trio for aller første gang.

Mesteren av de vakre ballader, blant andre «Arinada Vals», Arild Andersen, sørga nok en gang for å bringe smil og varme til et ganske så forfrossent publikum. Større grad av joie de vivre eller livsbejaenhet enn det 75 år unge Andersen utstråler gjennom musikken og sin tilstedeværelse, har jeg vanskelig for å se for meg.

Han trives i gode musikeres og publikums selskap og han sprer altså gode vibber i så stor grad at det bør skrives ut på blå resept. Jeg er nemlig overbevist om at Andersens musikk har helsebringende virkning.

Repertoaret bestod av både de nevnte balladene og heftige tempolåter som «Hyperborean» – du verden som Andersen og spesielt Mjåset Johansen koste seg. Lyrikeren Lien, for en klangverden han er i besittelse av, bidro også med låta «Slingervalsen» som jeg aldri har hørt før. Nydelig!

Dette var altså debuten for denne trioen. Måtte den få et langt og godt liv. Den og vi fortjener det.

Sjøl om den ferske og utmerkede plata til den usedvanlig allsidige bassisten Steinar Raknes heter «On the Road», så har det blitt veldig lite av det dette året. Det gjorde derfor ekstra godt for både det utmerkede bandet bestående av Even Helte Hermansen på gitar, Per Oddvar Johansen på trommer, Jørgen Mathisen på saksofoner – gjerne to samtidig – og klarinett og Unni Wilhelmsen på vokal, og oss der ute i salen, at de var tilbake blant folk igjen.

Med et jazzicana uttrykk Raknes har skapt mer eller mindre på egen hånd, viste de hvor stas det endelig var å være tilbake. Unni Wilhelmsen var faktisk så ivrig at hun begynte å synge et par takter for tidlig på første låta!

Med et repertoar i stor grad henta fra den nye skiva, blei vi tatt med på en flott time og vel så det med solid trøkk og masse energi – her var det mye opplagra som skulle ut.

Raknes er jo både en bassist, sanger og låtskriver av meget høy byrd og han tar oss med til steder, bokstavelig talt, i livet hans som er viktige: både minstesønnen og hjemøya Otrøya får vi stifte bekjentskap med på et inderlig vis.

Allsang blei det også til slutt med uforliknelige Unni Wilhelmsen – gi henne et skikkelig feature-nummer neste gang da Steinar – som «forsanger» med tegnspråk (!), før turen gikk til siste stopp på festivalen. Så fint det var å ha Steinar Raknes tilbake «On the Road».

På grunn av en viss kollisjon med Raknes-konserten, blei det kun en liten svipp innom Ketil Bjørnstad-konserten som var festivalens siste. Bjørnstad både spilte og fortalte som en slags forlengelse av hans litterære storverk «Verden som var min» til et meget lydhørt og takknemlig publikum som fikk akkurat den avslutninga på helga og inspirasjon til uka som skal komme som de hadde ønska seg.

Historia om »Anna Lovinda», innspilt i sjølvaste Abbey Road-studioet i London fikk vi både verbalt og musikalsk og vi fikk også hilse på blues/stride-pianisten Bjørnstad – det er faktisk ikke hver dag!

Når så eksempler fra det ferske samarbeidet med fiolinisten Guro Kleven Hagen, som førte til den vakre plata «The Personal Gallery», «»Sommernatt ved fjorden», «Høysommer» og «If Only» sørga for å sende oss gode og varme ut i den rå novemberkvelden, så blei det en perfekt slutt-tone på en festival mange av oss trengte.

Ernst Wiggo Sandbakk, Merete Søbstad og alle de frivillige som gjorde dette mulig skal ha all mulig slags takk. Jazzfest gjorde godt – nok en gang.

Den afghansk/tyske vokalisten Simin Tander kjenner en del igjen fra ECM-samarbeidet med Tord Gustavsen. Her møter vi henne som sjef for sitt eget band. Det er like fascinerende det.

Til tross for at Simin Tander (40) hadde to plater under eget navn på samvittigheten, så fikk et større publikum ikke ørene opp for henne før “What Was Said” med Gustavsen så dagens lys i 2016. Seinere har hun også delt scene med både Arve Henriksen og Nils Petter Molvær – hun nyter med andre ord stor anseelse og har mottatt en av de mest ettertrakta tyske kritikerprisene.

Nå er det med sitt eget band befolka av svenske/sveitsiske Björn Meyer på elbass og effekter, sveitsiske Samuel Rohrer på trommer og tunisiske Jasser Haj Youssef på viola d´amore hun virkelig presenterer seg i full bredde med sitt unike særpreg. Bare instrumentasjonen sier ganske mye om at dette låter noe helt for seg sjøl.

Tanders usedvanlig sterke og personlige stemme, som har med seg alt fra den afghanske kulturen i pashto språkdrakt, fra 1600-tallet og fram til i dag, kontemporære lyrikere som Sylvia Plath og Gabriela Mistral er tonsatt og tolka, samt Tanders egne låter og tekster, løfter fram alt på et tydelig og nært vis. Tander synger både på pashto og engelsk og avslutter dette vakre, varme og særdeles personlige visittkortet med, for sikkerhets skyld, Bob Dylans “The Times They Are A-Changin´”. Tro det eller ei, men den rolige og ettertenksomme versjonen passer utmerket inn i totalen.

De som har hørt Tander i Gustavsen-universet vil kjenne igjen mye her sjøl om det låter helt annerledes. Med sin unike bakgrunn og sitt inderlige uttrykk tar hun oss med til steder de færreste av oss har besøkt tidligere. Det er spennende, det er annerledes og det er ikke minst fascinerende. Simin Tander skal være velkommen til oss på alle slags vis.

PS Nå er det bare å håpe og tro på at noen sørger for å få Trump vekk fra alle mulige til å utøve makt så fort som mulig.

Da jeg vokste opp var alle sportsinteresserte opptatt av den spesielle tredjerunden på 1500 meter skøyter. Der blei det hele vanligvis avgjort. Fra Jazzfest i Trondheim kan det meldes om at tredjerunden blei unnagjort på framifrå vis med Trio de Janeiro, Elin Rosseland og Johannes Eick og den superferske utgava av Ola Kvernbergs Steamdome.

Også lørdagen starta i godt og varmt selskap med brasilianske toneganger som Marit Sandvik og Øystein Norvoll bød oss på dagen før. Trio de Janeiro-samarbeidet mellom Tom «beklager mitt navn er ødelagt» Lund og Anne-Marie Giørtz strekker seg tilbake til 1978 – og det merkes. Uten nevneverdige slitasjeskader gir de oss fortsatt herlige prov på toneskatten de åpenbart har et djupt og inderlig kjærlighetsforhold til.

For kun en drøy måned siden opplevde jeg denne livsbejaende musikken under Maijazz i Stavanger, men da med en helt annen besetning. Fellesnevneren er alltid gitarist og ideologisk fører Tom S. Lund og denne gangen var hans faste vokalist og eggsolist Anne-Marie Giørtz med samt den fremragende mandolinisten og cavacinhoisten – tipper det er et nytt ord – Andreas Aase med. De har samarbeida tidligere, men for meg blei dette første gang jeg fikk oppleve de tre sammen.

Med et repertoar ofte med fundament i choro-sjangeren, samt «Et bitte lite miniskjørt» av Vidar Sandbeck, «Litjvisa» til Otto Nielsen – vi var jo i Trondheim, må vite – «Mas que nada» i Lill Lindfors´svenske versjon og en hel del annet krydder av blant andre Ivan Lins og Toninho Horta, ga de tre oss en nydelig ettermiddagstime som satte standarden for resten av dagen.

Giørtz, på norsk, svensk, engelsk og portugisisk, og en eggføring på linje med det beste i utlandet, kler Lund, som ER denne musikken, på et perfekt vis. Når så Aase, ikke overraskende etter det jeg har hørt på plate, gled inn i dette universet på best mulig vis, så blei det nok ei trivselsestund med «nye» Trio de Janeiro som varma kraftig.

Neste stopp på ruta var et lenge etterlengta møte med duoen Rosseland/Eick – det vil si Elin Rosseland på vokal og tangenter og Johannes Eick på bass. Etterlengta fordi noen av oss har svært gode minner fra tida de to jobba mye sammen for noen tiår siden.

Nå har de etter at stafetten blei videreført, i det Eick fant fram bassen igjen etter mange års dvale, begått ei ny plate, «Gold». Med et repertoar de begge har bidratt til, legger de lista skyhøyt hva originalitet og kvalitet angår.

Elin Rosseland er utstyrt med en stemmeprakt av svært sjelden kvalitet og når hun så vet å utnytte mikrofonens muligheter til noe eget, så blir alle møter med henne – noe som skjer så alt for sjelden – noe helt spesielt. Johannes Eicks spill, på hans spesielle seks strengers bass, kler fortsatt Rosseland bedre enn alt annet – både med og uten loopbruk.

Elin Rosseland og Johannes Eick kler hverandre på et unikt vis. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

 

De to spenner opp lerret hele tida som de skaper nye landskap på – landskap ofte mer med en egen puls enn med tradisjonell rytmikk. Rosseland synger både med tekst og ordløst og begge deler gir mening.

Stort bedre måte å avslutte en lørdagskveld på enn sammen med en små/stornervøs Ola Kvernberg og hans nye versjon av Steamdome, er vanskelig å se eller høre for seg.

På si uforfalska frendialket – folk som kommer fra den nye kommunen Hustadvika vil for all fremtid bli kalt frening – advarte Kvernberg sitt publikum om at musikken var så fersk at her kunne det virkelig gå i toalettet. Det gjorde det sjølsagt ikke.

Med Øyvind Blomstrøm på ymse gitarer, Daniel Buner Formo på allehånde tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og ei rytme/perkegruppe bestående av Eivind Helgerød, Erik Nylander og Olaf Olsen, tok Kvernberg, som sjøl spilte mest tangenter, men også fele/bratsj og gitar, oss med til neste stoppested for Steamdome. Stoppested er kanskje ikke helt rett ord: dette er som man sier på ny norsk a work in progress – et tog som er i stadig bevegelse.

Etter en ganske så forsiktig tangentintro, etablerte Steamdome seg med fullt øs. Det er altså fortsatt snakk om et kollektivt uttrykk som er så voldsomt, fascinerende og sjangersprengende at det egentlig bare kan kalles kvernbergsk.

Den første «låta» varte i rundt 45 minutter og bød på lite felespill, men desto flere detaljer. Her måtte man sitte langt fremme på stolsetet for å få med seg detaljene i det som blei servert og, til tross for at jeg sikkert gikk glipp av mye i den heftige informasjonsflyten, så var det mer enn nok å begeistre seg over.

Ola Kvernbergs musikalske univers har utvida seg voldsomt og radikalt over tid. Mange vil nok sikkert savne fiolinisten som denne gangen spiller ei ganske så beskjeden rolle – nå er det totale budskapet som er viktigst for han og for et univers han inviterer sitt publikum inn i.

Etter timer, uker, måneder, ja sikkert år, i laboratoriet/øverommet, var det sjølsagt en viktig markering for Kvernberg å sjøsette ny Steamdome-musikk. Som han sa: «De e so inn i hælsike mykje greier her – hjernen koka kvar fjerde takt».

Gitarist Blomstrøm viste med sine dansemoves at denne til dels svært rocka musikken egner seg aller best i öppna landskap der publikum kan bevege seg til de heftige rytmene. I en konsertsal som i Trondheim der alle er «bundet» til setene sine blir det nesten litt kleint, men akkurat slik er jo verden ei stund til.

Av og til oppleves musikken til Kvernberg som et lydspor til en imaginær film. Her er det bare å lage bildene sjøl – de strømmer på både mange, heftige og spennende. Ola Kvernberg er så avgjort fortsatt på vei – mot et uendelig mål. Tøft!

Da gjenstår bare oppløpssida med Arild Andersen, Steinar Raknes og Ketil Bjørnstad. Tror det går bra jeg.

Fredagen under Jazzfest i Trondheim stod stemmene i sentrum – både når det gjaldt vokalister og instrumentalister. Marit Sandvik, Rebekka Bakken og Way Out West sørga for det.

For eders utsendtes del starta fredagen med et intimt, varmt og usedvanlig flott møte med vokalisten Marit Sandvik og gitaristen Øystein Norvoll fra Tromsø. Foreldrene til en av vår tids store popstjerner, Dagny, overraska ikke – de bare bekrefta at de hører hjemme på aller øverste hylle her hjemme med et repertoar, en stilsikkerhet og en empati som som varma en hustrig novemberettermiddag.

Her blei vi blant annet servert en «ukjent» Jimmy Rowles-låt, «I Loves You Porgy» i et originalt arrangement, «Baby Elephant Walk» på norsk og i barnlig nordnorsk tolkning – herlig!, Ellingtons «Cottontail» med Jon Hendricks´tekst og Jobims «Girl from Ipanema»-klassiker med egenskrevet norsk tekst, «Bikinisangen». Alt på et vis bare de to kunne ha gjort.

Språkmektige, lekne, trygge og usedvanlig musikalske Sandvik, med følgesvenn på alle vis Norvoll, sørga for på et herlig og nordnorsk vis at vi kunne glemme svineriet rundt oss for ei stund. Det er kraften som finnes i musikk skapt av så dyktige musikanter som disse to. Hadde de bodd et annet sted enn i Tromsø så hadde de vært nasjonale størrelser – garantert. Nå skjønner jeg godt at de både bor og blir boende i Nordens Paris, men det hindrer ingen av oss å invitere dem til konserter og festivaler land og strand rundt. Det har både Sandvik, Norvoll og vi fortjent.

Neste stopp blei en annen vokalist som vi hører alt for sjelden her hjemme, Rebekka Bakken. Etter ti år i New York og noen mellomstasjoner i Østerrike og Sverige, så er hun endelig hjemme igjen og har været det noen år. Likevel har hun sitt største marked godt utenfor våre grenser, men denne konserten på Jazzfest fortalte oss nok en gang at Ola Nordmann bør få ørene opp for henne i mye større grad enn til nå.

Med et kremband med sjefen Rune Arnesen på trommer – du verden for en tilstedeværelse og dynamisk kraft -, Eirik Tovsrud Knutsen på tangenter, Tor Egil Kreken på elbass og ikke minst Børge Petersen-Øverleir på gitar – han må spille mye mer ute, han er noe av det mest smakfulle vi har – tok Bakken, med sitt univers stort bestående av originalmateriale, oss med på en ekskursjon som fortsatte oppvarminga Sandvik og Norvoll hadde satt i gang.

Med si personlige, lett nasale stemme og tøffe uttrykk er Bakken flink til å fortelle historier med låtene sine. Det er både jazz, pop, cabaret og Tom Waits – og mye, mye annet – i musikken hennes og hun pakker ikke akkurat inn meningene sine i bomull verken i tekstene eller i praten mellom låtene – Bakken liker å snakke!

Vi fikk både en nydelig hyllest til hennes avdøde far og en ode til den fulleste mannen i baren – et voldsomt spenn med andre ord inkludert krydder fra hennes oppvekst i kirka – for en utblåsing!

Rebekka Bakken er blant hos folkens – la oss ta bedre vare på denne skatten. Hun har noe tøft, personlig og inderlig å melde.

Fredagskvelden kunne ikke vært avrunda på noe spesielt bedre vis enn sammen med trioen Way Out West, det vil si Hermund Nygård på trommer, Atle Nymo på tenorsaksofon og Magne Thormodsæter på bass.

Dessverre blei det av smittevernårsaker en konsertkollisjon med Elephant9 og av de umulige valg mennesket utsettes for, falt avgjørelsen denne gang på det akustiske alternativet. Årsaken hadde absolutt ingenting med forventa kvalitet å gjøre, men Elephant9 har jeg hørt live flere ganger, mens dette ville bli det første livemøtet med hyllestbandet til Sonny Rollins trio-univers.

Skiva til Way Out West, som blei sluppet like før kongeriket stengte ned i mars, mer enn antyda at dette var musikk og et uttrykk disse tre langt framskredne musikantene – alle med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim – har et mer enn inderlig og sterkt forhold til.

Rollins debuterte med sin pianoløse trio med Ray Brown på bass og Shelly Manne på trommer i 1957 – et band med et uttrykk som har prega mangt og mye siden den gang.

Nå med de fleste jobber/konserter avlyst, så opplevelse det nesten som om kalvene blei sluppet ut på vårbeitet denne kvelden. Mer spillesugne og tilstede er det sjelden man opplever et band og enkeltmuskere.

De spilte seg gjennom hele skiva med blant andre «Old Cowhand» og «Freedom Suite», Thormodsæters «Eleven» og plussa på med «What Is This Thing Called Love», «Sonnymoon for Two» og en herlig liten avskjedspresang med en medley bestående av «Don´t Stop the Carnival/St. Thomas».

Dette var enkelt og greit en livgivende og inderlig time med tre av våre beste menn som spilte sin musikk for oss. Det var på ingen måte kaldt da vi rusla ut i den hustrige novembernatta etter dette påfyllet.

EGG3 er et Stavangerbasert kollektiv som ikke bryr seg nevneverdig om musikalske sjangre. Med Vidar K. Schanche som ideologisk fører tar de oss med til tøffe steder.

EGG3 har eksistert i godt og vel ti år nå. Jazzstudier ikke langt unna Elland Road i Leeds var utgangspunktet og nå foreligger bandets tredje tilstandsrapport. De fortsetter i det samme tøffe sporet der jazz, impro, rock, ambient, prog og gudene vet hva møtes i ei himmelsk blanding komponert av Schanche og tilsatt masse krydder, blant annet via The Cures “A Forest”.

Med Schanche på gitar, Ståle Birkeland på trommer og Arild Hoem på barytonsaksofon og synth, samt en av mine nye favorittvokalister Eva Bjerga Haugen som gjest på “A Forest”, blir vi tatt med til steder som ber om refleksjon, men som i neste omgang byr på fullt og heftig rockeøs.

EGG3 serverer oss kompromissløs musikk som har ei retning i seg som vi kjenner godt igjen fra bandets to første utgivelser. Herrene vet i veldig stor grad hvor de vil og etter en lengre turné i Polen, var det et svært samspilt band som gikk i studio og fortsatte å utfordre hverandre.

Nok en gang gir EGG3 oss jazz for rockere og rock for jazzere – i tillegg til en hel del annet også. Tøft er det fortsatt og garantert ei kraftpakke live. Det skader ikke ikke å skru opp volumet i heimen heller!

PS Nå gjelder det bare å få Trump ut av Det hvite hus før han prøver å benåde seg sjøl.

Kvartetten Cortex har i en årrekke vært et av mine norske – og vel så det – favorittband. Her får vi møte dem i originalutgava for siste gang.

Cortex så dagens lys i 2007 og har helt fra starten bestått av Kristoffer Berre Alberts på saksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og Gard Nilssen på trommer. Johansson har vært den sentrale komponisten hele tida og i løpet av fem album og over 200 konserter over store deler av kloden, har de markert seg som et melodisk, men samtidig særdeles frihetssøkende kollektiv.

“Legal Tender” markerer et viktig tidsskille i bandets historie. Det er nemlig siste gang Gard Nilssen blir å høre i gruppa. Farvelet skjer uten dramatikk – de fire er fortsatt gode venner, men småbarnsfar Nilssen fant ut at han hadde for mange baller i lufta eller for mange band han var involvert i og måtte derfor ta et tungt valg. Nå er han erstatta av Dag Erik Knedal Andersen – nok en særdeles spennende trommeslager og med Paal Nilssen-Loves farvel med Atomic friskt i minne, der han blei erstatta av Hans Hulbækmo på framifrå vis, så er det både å håpe og tro at dette trommebyttet også vil føre gode ting med seg.

Bedre farvel med Nilssen enn “Legal Tender” er vanskelig å tenke seg. Med fundament i Johanssons låter bygger de fire videre på det de har skapt siden starten for 13 år siden. Det betyr ekspressiv, kompromissløs musikk i skjæringspunkt mellom det melodiøse og det åpne og frie.

Solistisk er det skyhøyt nivå jevn baut, men likevel er det interaksjonen og lyttinga mellom de fire jeg setter aller høyest. Heftig! Cortex i originalutgave går over i historia som den beste utgava av seg sjøl. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen.

PS Måtte noen gi Trump et enda mindre skrivebord og få han ut av Det hvite hus så fort som overhodet mulig.