Historiefortelleren

Siril Malmedal Hauge har allerede fortalt oss at hun er i besittelse av ei stemme som gjør at hun vil være med å prege norsk musikkliv i mange tiår fremover. Med debuten under eget navn kommer det nok en nydelig bekreftelse.

Det er så flott å berfinne seg i Siril Malmedal Hauges nærhet.

Med sine røtter i Langevåg på Sunnmøre, så måtte det nesten gå som det gikk – Siril Malmedal Hauge (26) måtte bli musiker. Vi snakker nemlig om øya Sula der Nils Petter Molvær, Brazz Brothers, Ytre- Suløens Jass-ensemble, Kåre Nymark og mange andre på svært så høyt nivå, kommer fra.

Malmedal Hauge falt i gryta som svært ung og hun har vel egentlig aldri vært i tvil – det var musikk som skulle bli hennes lodd i livet. Etter noen år på jazzlinja i Trondheim, har hun nå inntatt hovedstaden og i fjor kunne hun påtreffes i to forskjellige duoer på cd, både med pianisten Alf Hulbækmo og gitaristen Jacob Young. Begge strålende på hvert sitt vis.

Siril Malmedal Hauge omgir seg med store deler av kremen av yngre norske jazzmusikere.

I 2018 blei Malmedal Hauge også tildelt den store talentprisen under Moldejazz. Det medførte blant annet at hun fikk gjøre sin «takk-for-prisen»-konsert under årets festival. Det gjorde hun med bravur og mye av repertoaret var henta fra debutskiva  hennes under eget navn, «Uncharted Territory».

Her har Malmedal Hauge skrevet alt av tekst og musikk – det vil si ni låter som blant annet handler om forandringer og oppdagelser. Dette er noe alle unge – eldre også for den sakens skyld – opplever og forhåpentligvis vokser på. Det er likevel få som greier å sette ord på det slik Malmedal Hauge gjør det og det er enda færre som makter å skrive så fine låter som hun gjør.

Vi befinner oss i et åpent, melodisk og luftig jazzlandskap med sterke impulser også fra popens univers og fra singer/songwritertradisjonen og med Malmedal Hauges evne til å skape luft, tid og rom rundt seg, så har dette blitt nok ei nydelig reise på vei mot Siril Malmedal Hauge.

Når hun så omgir seg med det ypperste av den oppvoksende slekt representert med Henrik Lødøen på trommer, Martin Morland på bass, Kjetil André Mulelid på tangenter, Martin Myhre Olsen på saksofoner, Torgeir Hovden Standal på gitar samt en stryketrio med Isa Caroline Holmesland på bratsj, Kaja Fjellberg Pettersen på cello og Adrian Løseth Waade på fiolin, så er reisefølget av typen utmerket.

Ved hvert nytt møte forteller Siril Malmedal Hauge oss at hun er et talent helt utenom det vanlige. Det er jeg sikker på at historiefortelleren fremfor noen, Joni Mitchell, ville ha ment også om hun fikk anledning til en lytt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Siril Malmedal Hauge
Uncharted Territory
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

På tvers av det meste

Den svenske kornettisten Tobias Wiklund debuterer med å fortelle oss at stadig nye generasjoner har tak på tradisjonen – og fører den videre. Det gjør på alle vis den danske pianisten Simon Toldam også.

Tobias Wiklund spiller kornett og gjør det strålende.

Tobias Wiklund (33) er født og oppvokst i Gävle i Sverige. Der blei han innført i Louis Armstrongs verden av sin far allerede som 11-åring og siden har han vært begeistra for mesteren; ikke bare for det han spilte, men ikke minst for energien i spillet hans.

Etter at Wiklund flytta til København som 20-åring for å studiene videre, så har han stadig utvida sitt musikalske vidsyn. Han har tatt vare på Armstrongs tradisjon, men samtidig sett videre og på sin debut under eget navn viser han oss at han er en svært spennende kornettist – et sjeldent instrument nå til dags – som har alle sjangre fra den tradisjonelle jazzen til frijazz innabords.

Alt dette har han satt sammen med hjelp av ti egne komposisjoner og to av Armstrong: «The Vipers» og «Weather Bird». Han er utstyrt med en flott og personlig tone i kornetten, som er noe mørkere enn den mer kjente «broren» trompeten, som også Wiklund spiller i andre sammenhenger.

Wiklund får utmerka assistanse av sin landsmann Daniel Fredriksson på trommer og danskene Lasse Mørck på bass og Simon Toldam på piano. Alle er modernister i sjel og sinn, men de har så definitivt skjønt Wiklunds intensjoner og har i løpet av «Where the Spirits Eat» tatt oss med på ei herlig rundreise til mange av jazzens utgangspunkt. Tobias Wiklund er så definitivt ei stemme å følge i tiåra som kommer.

Et sakte og fint nytt møte med Simon Toldam Trio.

Pianisten i Wiklunds band, Simon Toldam (40), er i mine ører noe av det mest spennende dansk jazz har frembragt de seineste åra. Med Wiklund forteller han oss hvilken totaloversikt han over jazzhistoria- og tradisjonen. Med trioen sin derimot er han mer spesifikk i sitt uttrykk.

»Omhu» er mitt tredje møte med Toldams trio som fortsatt består av bassisten Nils Davidsen og den norske trommeslageren Knut Finsrud. Hvorfor Toldam har stukket av med masse priser i løpet av sin karriere, er like innlysende hver gang han avlegger oss et besøk. Han har noe helt eget å melde og fortsetter ustanselig både å glede og overraske oss.

Her gir han oss sju egne komposisjoner samt to kollektivt unnfanga av trioen. Fellesnevneren her er at de tre, som åpenbart kjenner hverandre ut og inn etter mange års sameksistens, skal ta oss med med på ei reise der ideer skal få lov å utvikle seg sakte og presist.

Her er det luft, tid og rom for alle og her er det ikke snakk om prestasjonsangst på noe slags vis. Ingen har noe som helst å bevise – de vil bare skape noe viktig og evig sammen og det gjør de da på best mulig vis.

Musikken er løs, åpen og luftig og bekrefter nok en gang at Simon Toldam er en musikant som hører hjemme helt der oppe. «Omhu» låter lott og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump brøt avsettes så snart som mulig.

 

Tobias Wiklund
Where the Spirits Eat
Stunt Records/MusikkLosen

 

Simon Toldam Trio
Omhu
ILK Music/ilkmusic.com

Borte bra

Det fine bandet Holum Trio er ute med sitt andre visittkort. Likevel er det mitt første møte med trioen. Det var på høy tid.

Det har vært svært hyggelig å hilse på Holum Trio.

Holum Trio, som består av sjefen Vegard Kvamme Holum fra Fosnavåg på Sunnmøre på trompet, flygelhorn og vokal, Stian Andreas Egeland Andersen fra Stavanger på bass og Øystein Aarnes Vik fra Oslo på trommer, fant sammen allerede i 2011. Nok en gang har jeg miljøet rundt Norges Musikkhøgskole mistenkt for å være en slags fødselshjelper for trioen – et miljø som har vist seg å være svært så fruktbart for utviklinga av både enkeltmusikere og band.

Bandet debuterte med «Heim» for fire år siden, men den gikk meg dessverre hus forbi. Siden den gang har de spilt og reist mye både her hjemme og utenlands og det bærer også musikken preg av.

Med si spesielle besetning uten akkordinstrument gis det store muligheter for utforskning for alle de tre involverte. Alle tre synger også – på norsk må vite – og erfaringene fra alle ekskursjonene har ført til at både afrikanske rytmer, arabisk tonalitet, nordiske toneganger og europeisk frijazz finnes i denne spennende miksen der både improvisert musikk og pop er ingredienser i denne herlige stuinga.

Dette er tre herrer sånn cirka i midten av 30-åra som åpenbart stortrives i hverandres selskap. Alle har bidratt som komponister og ingen har behov for å stjele rampelyset for egen del framfor noen av de andre. Når det er sagt så får alle både plass og tid til å fortelle oss hvem de er som solister.

Det tok altså sin tid før mine og Holum Trio sine veier skulle krysse hverandre. Det er i alle fall lett å slå fast at det er mulig å trives i dette spesielle og melodisk vakre universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Holum Trio
Borte
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

En dobbel Reiersrud takk!

Knut Reiersrud er intet mindre enn et unikum. Det kommer for så vidt ikke som noen bombe, men det er likevel svært hyggelig med to nye bekreftelser uansett.

Kalle Kalima, Jim Black, Knut Reiersrud og Phil Donkin – for et lag!

Både den finske gitaristen Kalle Kalima og vår egen mesterspillemann Knut Reiersrud har gitt ut musikk på det tyske selskapet ACT tidligere. Da snakker vi hver for seg, men produsenten Siggi Loch så for seg at de to kunne skape ny magi – sammen.

Som sagt så gjort og sammen med det amerikanske oppkommet Jim Black på trommer og engelske Phil Donkin på bass blei to studiodager satt opp i Berlin i slutten av april i år. De to fra den andre sida av dammen, spesielt Black, kjenner jeg godt til fra før, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke så for meg Black i en slik type setting.

Her har nemlig Kalima og Reiersrud, som både spiller resonator, elektrisk – sikkert grønn -, lap steel og munnspill, satt sammen et repertoar bestående av legendariske låter fra Stephen Stills, Eagles – vi snakker selveste «Hotel California» og Trent Reznor pluss fire tradlåter, blant annet «The Wayfaring Stranger», og sjølsagt gjort dem på sitt unike vis.

Kalima er i stor grad mannen som tar seg av melodilinja mens Reiersrud er fargeleggeren og lydskulptøren slik bare han er i stand til å være det. Jeg kan love at for eksempel «Hotel California» aldri har vært spilt noe i nærheten av det vi blir invitert med på i de åtte minuttene og 14 sekundene den varer her. Drittøft! Den arrangøren som får dette bandet på ei scene her hjemme, gjør garantert et scoop. Tipset er fullstendig vederlagsfritt faktisk.

Nikolai Hængsle, David Wallumrød, Knut Reiersrud, Bjørn Holm og Andreas Bye – for et lag!

Så er det Reiersruds band da – i levende live på Røverstaden, som mange fortsatt kjenner som tidligere Club 7 og Sardine´s. Med Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar og vokal, Nikolai Hængsle på bass og vokal og David Wallumrød på allehånde tangenter og vokal – vi snakker a-lag så det holder her – den 16. februar i år, så blir vi invitert med på fest i blues-, soul-, funk- og rhythm and blues-land med en dose jazz og garantert andre herlige krydder også.

Reiersrud er enkelt og greit en unik musikant som ikke nekter seg noe som helst – hvorfor i alle verdens dager skulle han det med det helt spesielle talentet han er utstyrt med?

Med et repertoar bestående av ei Curtis Mayfield-låt, «When Seasons Change», og ei Dr. John-perle, «I Can´t Stop», og sju Reiersrudlåter, de fleste med tekst av Jeff Wasserman, er dette en klubbkveld med Reiersrud-bandet i storslag. På ei av låtene er også Bergensvokalisten Jørgen Sandvik hjertelig til stede.

Knut Reiersrud har vært, er og kommer til å bli værende en unik musikant på alle slags vis. Han synes åpenbart at alt er like morsomt som det har vært i mange tiår nå og han gjør alle konstellasjoner til noe for seg sjøl. En mesterspillemann – sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kalle Kalima – Knut Reiersrud
Flying Like Eagles
ACT/Musikkoperatørene
Knut Reiersrud Band
Life – Live at Røverstaden
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Nedpå og fint

Gitaristen Andreas Haddeland er ute med sin andre trioskive og musikken egner seg for stille stunder og ettertenksomhet når høsten virkelig tar tak.

Andreas Haddeland Trio er et kollektiv med kjemien på plass.

Andreas Haddeland (42), opprinnelig fra Sandefjord, men bosatt på Nesodden der han i tillegg til å spille så mye som mulig også underviser på den lokale kulturskolen, debuterte under egent navn og med den samme trioen for fem år siden med plata «Tilhørighet».

Nå har han, sammen med bassisten Lars Tormod Jenset, som mange kjenner fra Espen Eriksen Trio, og trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud, som blant annet har markert seg fordelaktig blant annet i bandene Parallax og Sphinx, laga oppfølgeren «Nyskudd» som klokker inn på knapt en halvtime.

Det de fem Haddeland-låtene gir oss er fine melodiske samtaler mellom tre likeverdige partnere. Det er i mine ører mer fine stemninger enn melodier som blir sittende i ryggmargen veldig lenge.

Musikken befinner seg hele tida i et nedpå stemningsleie der de tre musikantene hele tida lytter til hverandre og utfyller hverandres tanker. Noe av musikken blir litt blodfattig og tam for meg, men på sitt beste har Andreas Haddeland Trio en hel del personlig og vakkert å melde.

Andreas Haddeland Trio bekrefter igjen at det i den norske jazzunderskogen befinner seg veldig mye spennende og originalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Haddeland Trio
Nyskudd
TareRecords/Musikkoperatørene

Ung dansk

Vi er noen rundt om på kloden som ikke har noe spesielt mot Gammel Dansk. Pianisten Zier Romme gjør absolutt sitt til at vi kan like ung dansk også.

Danske Zier Romme er en meget lovende pianist.

Med sine 27 år tilhører Zier Romme en ny generasjon danske jazzmusikere som, sin unge alder til tross, går inn i en solid dansk tradisjon som lener seg godt på amerikansk jazz med røtter i bebop.

Romme er i besittelse av et enormt talent og han bekjenner seg her til den tradisjonen han er mer eller mindre født og oppvokst med: Frank Sinatra og ikke minst Oscar Peterson. Med sin enorme teknikk og sin evne til å uttrykke seg i heftige tempi, noe han ikke gjør for ofte, men nok til å fortelle oss at han har noe å melde også når det går unna, viser Romme oss at slektskapet til den store canadier er veldig tydelig.

Med seg har han to gode venner – unge danske de også – Pelle von Bülow på gitar og Rune Fog-Nielsen på bass og i tillegg amerikanske Rodney Green på trommer. Green er veteranen her med sine 40 år og har vært i den amerikanske jazzhetlufta helt siden har var i tenåra. Han har jobba med «alle», inkludert Charlie Haden, Herbie Hancock, Dianne Reeves og Diana Krall – lista kan gjøres så lang man bare vil.

Her er det relativt ukjente låter av Hancock, Corea, Irving Berlin, Thad Jones og vår egen Robert Normann!!!!! «Noget om helte» er en kjent sang i Danmark som Normann skrev melodien til og her viser Rommes kvartett at legenden Normanns låt har noe i dette feltet å gjøre. Veldig morsomt og et flott møte med nye flotte, unge og særdeles lovende unge dansker og en amerikansk «veteran».

Alvin Queen kan sin bebop- og Peterson-historie.

Unge Romme gir seg heldigvis ikke der. Sammen med trommeslageren Alvin Queen (69), som spilte med Peterson på slutten av hans karriere, er han med på å lage en skikkelig Peterson-hyllest. Amerikanske Queen har vært bosatt i Sveits i store deler av sitt liv, men beboputtrykket har han på ingen måte glemt av den grunn.

Her får vi en rekke låter enten skrevet av sjefen eller assosiert med han pluss at Romme, som her også er representert med sitt andre etternavn – Larsen, har skrevet en herlig hyllest til sitt store forbilde, «Hero». Ikke tvil der med andre ord.

Dette er en hyllest der trioformatet i stor grad får råde og bassisten Ida Hvid viser oss at den store og sterke danske basstradisjonen er i de beste hender. Romme får også vist seg fram på egen hånd både i Petersons «Jesus Christ Lies Here Tonight», «The Last Supper», «Hymn to Freedom» og i ettertenksomme «Hero»- også i det formatet er han langt framskreden allerede.

Det hevdes at dansk jazz er mye mer prega av den amerikanske tradisjonen enn for eksempel her hjemme. Ofte stemmer nok det og i Zier Romme har danskene fått fram ei ny stemme som kommer til å prege dette uttrykket i åresvis fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Zier Romme
Stories
Storyville Records/MusikkLosen
Alvin Queen Trio
O.P. – A Tribute to Oscar Peterson
Stunt Records/MusikkLosen

Endelig tilbake

Det har tatt fem år siden D´Sound sist ga lyd fra seg. Mye har skjedd siden sist og det er veldig godt å ha dem tilbake.

D´Sound er tilbake og det med ei ny stemme i front.

D´Sound oppsto i 1994 – vi snakker året det blei arrangert et utvida skirenn på Lillehammer! Mye suksess og ni plater fulgte fram til 2014, men i fjor forlot vokalist Simone bandet. Da trodde vel mange at det var over og ut for D´Sound. Trondhjemmeren Kim Ofstad og moldenseren Jonny Sjo – med helt forskjellige fotballpreferanser – ville det heldigvis annerledes. Bandet er absolutt i live og med den nye vokalisten Mirjam Omdal har de fått noe som likner på ei vitamininnsprøytning.

Kjemien

Det var liksom aldri noen tvil om at kjemien stemte mellom Ofstad og Sjo da de møttes i USA som musikkstudenter på begynnelsen av 90-tallet. Begge digga soul, funk, rhythm and blues, pop og rock og hadde heller ingenting mot å tilsette små doser jazz i stuinga. Slik var det da og slik er det nå, men de har så avgjort flytta uttrykket til 2019. Gutta og musikken er fortsatt like hip og med det nye krydderet Omdal tilfører, så er det på mange måter et revitalisert D´Sound vi møter denne gangen.

Gjester

Det er langt i fra bare Omdal som tilfører krydder på «Unicorn». Ofstad og Sjo har hatt et ønske om å sette lys på allsidigheten og annerledesheten som preger oss alle. Det har ført til at de har invitert med seg en rekke gjester som vokalistene Armi Millare fra Filippinene og Adrian Jørgensen, sist observert i Stjernekamp på NRK, og den strålende gitaristen Tora Dahle Aagård. Det flotte coverbildet av Jonny Sjos bror Odd Inge, som har Downs syndrom, er også med på å understreke at D´Sound vil hylle annerledesheten. Bildet er tatt av Roar Vestad. Flott tenkt og gjort!

Tro

Kim Ofstad og Jonny Sjo har vært tro mot sine musikalske idealer siden de møttes for nesten 30 år siden. Om det har vært trendy, ut eller inn, flinkt, hipt eller ikke, har de ikke brydd seg nevneverdig om. Det gjør de fortsatt ikke og feirer det med en nydelig duett: «Slow & Hard». Det er godt å ha D´Sound tilbake. 

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

D´Sound
Unicorn
daWorks/Cameloso

 

Bergtatt

Pianisten Espen Berg har imponert meg hver gang jeg har møtt han. Nå mer enn noen gang.

Espen Berg Trio – et kollektiv som hører hjemme helt der oppe.
Alle foto: Francesco B. Saggio

Jeg har hatt gleden av å høre hamarsingen Berg i en rekke settinger de seineste åra. Først imponerte han voldsomt ved å spille Marius Nesets noe utfordrende, for å si det mildt, bestillingsverk under Moldejazz uten noter. Seinere kom han tilbake til Molde med eget verk sammen med Trondheim Jazzorkester – strålende det også.

Likevel er det i mindre sammenhenger vi kjenner Berg aller best. Først i solotapning og nå er han ute med sin tredje trioskive – i et format jeg mistenker han for å trives aller best i.

Fra dag én har han omgitt seg med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Tórshavn på Færøyene – alle tre med solide røtter fra jazzlinja i Trondheim. Og du verden som det merkes: dette er et BAND med store bokstaver som kan hverandre ut og inn og som reagerer på det minste vink fra hverandre.

Espen Berg hadde all grunn til å smile.

Musikken var i stor grad henta fra trioens ferske utgivelse «Free to Play». Det første settet åpna med lyrikeren Berg. Sakte og på et lyttende og dynamisk vis bygges musikken opp og hele tida snakker vi om en melodiker av ypperste klasse. Berg er enkelt og greit en virtuos – en teknisk begavelse – men han benytter aldri teknikken for å imponere, mens kun for å skape noe unikt, sterkt, temperamentsfullt og vakkert.

Bárður Reinert Poulsen er en en lytter og et fundament av stort format.

Det er stor variasjon i låtmaterialet til Berg, som hadde skrevet alt bortsett fra ekstranummeret «Hounds of Winter» av Sting. Andresettet åpna med noe jeg har notert som Belonging-låta. På ingen måte noen kopi av den legendariske Jarrett/Garbarek-musikken, men tankene mine gikk uansett i den retning og det gjør absolutt ikke noe som helst. «Meanwhile in Armenia» er en hyllest til pianisten Tigran Hamasyan og viste oss hvilken allsidig innfallsvinkel det er til Bergs univers.

Simon Olderskog Albertsen er et av de største trommetalenetene her på bjerget – og på andre bjerg også.

Bárður Reinert Poulsen og Simon Olderskog Albertsen, barbeint og med en halvliter på scena – noe jeg ikke har sett siden «forrige årtusen», er følgesvenner Berg forhåpentligvis fortsetter å utvikle samarbeidet med. Dette er nå på alle slags vis et band – et kollektiv – som resten av verden bør få muligheten til å treffe. Espen Berg Trio hører nemlig hjemme helt der oppe. Det fikk de også tydelig beskjed om fra et meget begeistra publikum også.

Espen Berg Trio

Victoria nasjonal Jazzscene

Torsdag 120919

 

Tiur beveger seg så sterkt, så vakkert

Hvor lang tid tar det å få seg en ny favoritt? Vanskelig å si, men i dette tilfellet tok det bare vel en halvtime. Siden har Tiur gått på repeat veldig mange halvtimer – og flere kommer det til å bli.

Martin Sandvik Gjerde og Bethany Forseth-Reichberg – Tiur – for en debut!

Vokalisten, tekstforfatteren og komponisten Bethany Forseth-Reichberg fra Oslo og pianisten og komponisten Martin Sandvik Gjerde fra Kristiansund har jeg en mistanke om at møttes i miljøet rundt Norges Musikkhøgskole i Oslo. Begge er pluss minus i midten av 20-åra og framstår her med en modenhet i både ord og toner som skulle tilsi at de har tilbragt betydelig lenger tid her på Tellus.

Forseth-Reichberg har skrevet alle tekstene og alt er på norsk! Det er ikke akkurat hverdagskost, men Forseth-Reichberg framstår som en historieforteller av rang som får det norske språket til å klinge nydelig også i en slik neddempa setting. Vi snakker poesi her – intet mindre. Hun tør å skrive om og synge om tunge ting og hun gjør det på et vis som sørger for at vi blir sittende ytterst på stolsetet for ikke å miste en eneste detalj.

Sammen med Sandvik Gjerde, som har skrevet tre av låtene aleine, gir Forseth-Reichberg musikken, tekstene og oss akkurat så mye tid og rom som den og vi trenger for å komme under huden på den. Det er her den tidligere omtalte modenheten trer så tydelig frem og bekrefter at både Tiur og de to hver for seg vil bli svært spennende å følge i åra som kommer.

«Vis meg hvem du er» synger Forseth-Reichberg på låta «Vandre». De to viser oss det på flottest og vakrest mulig vis her. «Vi er de evig sammensatte øyeblikkene» resiterer hun på tittellåta – hun har rett i det også og nok en gang får Bethany Forseth-Reichberg oss til å reflektere – noe de fleste av oss har godt av.

Det er vanskelig, ja kanskje umulig ikke å tenke på Radka Toneff og Steve Dobrogosz når en slik konstellasjon dukker opp. Bethany Forseth-Reichberg og Martin Sandvik Gjerde har veldig mye i seg til å kunne føre den store tradisjonen videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tiur
Når tiden står stille
Fig Tree Music/[email protected]

Det begynner å likne et liv dette her

Med «Verden som var min – Tyvetallet» begynner Ketil Bjørnstad å nærme seg slutten på sitt enorme prosjekt. Om han er sliten? På ingen måte.

Ketil Bjørnstad viser en stayerevne som er sjelden.

Det var en maratonøvelse, nei mer en supertriatlonøvelse, Ketil Bjørnstad la ut på da han for fem års tid siden bestemte seg for å skrive seg gjennom sitt liv – tiår for tiår. Alle som gjør noe i samme duren, idrettsfolk eller kulturarbeidere, og som blir spurt om de kunne tenke seg å gjøre noe liknende igjen, svarer unisont aldri i livet. Det er til å begripe, men du verden så takknemlig vi på mottakersida skal være for at Bjørnstad sa ja til seg sjøl – med eller uten hjerteflimmer eller flutter – da han så seg i speilet og lurte på om han skulle sette i gang.

Nå er det altså det første tiåret i det nye årtusenet som blir sett nærmere på. Malen er den samme som før: Bjørnstad tar oss med inn i sitt eget liv, ganske så usminka såvidt jeg kan skjønne, og innlemmer alle de store og noen små historiske hendelser fra alle åra på veien. Det gir oss som før – ikke minst for oss som tilhører mer eller mindre den samme generasjonen som Bjørnstad – en rekke aha-opplevelser og inspirasjon til å tenke nok en gang på hva vi sjøl har opplevd og hvordan vi agerte når vi måtte ta store eller små avgjørelser som førte til konsekvenser både for oss sjøl og andre.

Til tross for at Bjørnstad kan bli noe ordrik og noe for detaljert i enkelte situasjoner – denne boka er også på vel 800 sider – så er denne femterunden like bra og like inspirerende som de forrige. «Verden som var min» har alt i seg til å bli stående som en bauta i norsk litteratur – det er en historietime for oss som var der og for alle som har kommet etter.

Jeg har skrevet om skjønnhetsfeil i de tidligere bøkene. De er det færre av denne gangen, men det er fortsatt unødvendig at ikke forlaget plukker opp at for eksempel Gaustatoppen, (Billie) Holiday, Dæhlie, Thorbjørn (Jagland) og Nordmøre skrives akkurat slik.

Her jeg sitter ved skrivepunktet, som tilfeldigvis bare er noen steinkast fra Bjørnstads skrivepunkt, og skuer utover den samme Bunnefjorden som han skriver så mye om, så har jeg allerede begynt å glede meg til sisterunden – og grue meg til at det er bare er én runde igjen.

Ketil Bjørnstad
Verden som var min – Tyvetallet
Aschehoug