Tett på to

Musikere og musikk som byr på seg sjøl er noe for meg. Her gjør både Silje Nergaard og Espen Berg det. De gjør det til og med i to utgaver.

Silje Nergaard har sikra seg best mulig tonefølge i Espen Berg.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Silje Nergaards karriere fra hun sneik seg inn som underårig på jam på en Moldefestival for å sitte inn med musikerne til Jaco Pastorius. Hun har siden den gang på tidlig 80-tall skapt sitt eget uttrykk med sin personlige stemme og nå markerer hun 30 år som plateartist.

Nergaard har i mine ører vingla en del som artist. Jeg var ikke så begeistra for det hun gjorde da hun skulle skape seg ei karriere som «popartist». Derimot har jeg satt stadig større pris på det hun har gjort de seineste åra der hun i sitt eget singer/songwriter-landskap, med fine jazzingredienser, har kommet nærmere og nærmere kjernen i seg sjøl.

På «Japanese Blue» gir hun oss et tilbakeblikk med kjente låter som «Be Still My Heart», «Based on a Thousand True Stories» og tittellåta, samt «En og en» – den eneste på norsk – i duoversjon med sambygdingen fra Hamar, Espen Berg på piano. Her forteller hun oss om den inderligheten hun er i besittelse av.

Bergs klang- og lyttemesterkap kler Nergaard på et ypperlig vis og de to gir hverandre luft og rom som får låtene til å leve på et nytt vis. Nå er det bare å glede seg til del to av 30-års markeringa som etter planen skal slippes i mai.

Espen Berg Trio – vi snakker klasse.

Espen Berg (36) har i løpet av det siste tiåret etablert seg ikke bare her hjemme, men også internasjonalt som en pianist, komponist og bandleder på usedvanlig høy hylle. Vi har møtt han i alt fra solotapning til storband, men aller mest i trioformat. Uansett hvor det har vært så har han imponert med sitt unike uttrykk.

Med «Free to Play» møter vi han sammen med sin triopartnere Simon Olderskog Albertsen på trommer og Bárður Reinert Poulsen på bass. Det er åpenbart at disse tre har jobba mye sammen over tid og trioen er nå et kollektiv som kan og utfordrer  hverandre på et herlig vis.

Bortsett fra ei kollektiv låt har Berg skrevet all musikken og de der ute som har latt seg begeistre av blant andre Keith Jarrett og Brad Mehldaus trioer, vil finne svært mye å glede seg over her.

Det betyr på ingen måte at denne trioen på noe som helst slags vis har lagt seg opp i kopieringsgate. Espen Berg Trio er noe helt for seg sjøl og har per i dag et totalt unikt uttrykk der Berg deler broderlig med de to andre på plassen.

«Free to Play» er triojazz på aller høyeste internasjonale nivå og du verden så det swinger og groover av dette bandet nå. Når verden nærmer seg vater igjen bør den unne seg mange doser med Espen Berg Trio. Både verden og trioen fortjener det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silje Nergaard
Japanese Blue
OKeh Records/Sony Music
Espen Berg Trio
Free to Play
Odin Records/Musikkoperatørene

Ei fantastisk reise

Alle som har hatt gleden av å møte Jon Larsen på et eller annet vis, vet hvilket oppkomme han er. Om det er musikeren, maleren, stjernestøvleteren, entusiasten, festivalarrangøren eller som her forfatteren, så er han akkurat det: et oppkomme.

Jon Larsen har skrevet boka om Hot Club de Norvège – og seg sjøl.

Jon Larsen (61) overraska mange da han før nyttår takka for seg som ideologisk fører og gitarist i det smått ikoniske bandet Hot Club de Norvège. Det var liksom han det. Når det er sagt så virker det som om fundamentet som er lagt er bunnsolid og når erstatteren Ola Erlien (19) har det som trengs og vel så det for å føre stafetten videre, så var det sikkert et klokt valg.

Noe, eller riktigere mye, forteller meg at Larsen ikke kommer til å ligge på noen latside av den grunn. Han er nemlig en herre med usedvanlig mange jern i ilden og med en energi og gjennomføringsevne som hører hjemme i tetsjiktet.

Boka om Hot Club har på mange vis også blitt en sjølbiografi. De 40 åra bandet har eksistert er også historia om Jon Larsen og for ei historie han har å fortelle.

Larsen skriver som han spiller. Mange spontane innfall, mye improvisasjon og kjappe avgjørelser preger boka på godt og ondt – absolutt mest godt. Dette har så definitivt blitt ei enkildebok og noen vil sikkert ha innvendinger her og der når det gjelder fakta, men her er det Larsens versjon som får regjere og med det i bakhodet så har det blitt en flott ekskursjon i et viktig kapittel av norsk kulturhistorie.

Boka er gjennomillustrert med en mengde bilder fra hele den 40 år lange historia til bandet og Larsen. Den er underholdende fra start til mål og Larsen pakker ikke inn så mye. Jeg hadde satt pris på at personlige tragedier hadde blitt beskrevet mer nennsomt – en sterk redaktørhånd hadde nok ikke latt det slippe gjennom.

Nå er Jon Larsens Hot Club-epoke over. Han har satt punktum med denne fine boka – det eneste han ikke har fått med, ironisk nok, er at han har gitt seg. Men det kommer garantert flere Jon Larsen-kapitler og hans bok «Stjernejeger», som jeg ikke har fått lest, er allerede ute. Jon Larsen kommer garantert ikke til å sitte stille. Bra er det!

Jon Larsen
Mellom alle stoler
Kunstbokforlaget den gyldne banan
Jon Larsen
Stjernejeger
Cappelen Damm

 

Vi trenger kjærlighet nå

«Let There Be Love» heter det ferskeste visittkortet til The Sinatra Songbook. Seks veteraner i norsk jazz har nok en gang dukka ned i Sinatra-skatten og sjelden har vel tittelen passa bedre enn nå.

The Sinatra Songbook med Ingar Kristiansen i spissrolla tar vare på en viktig tradisjon.

The Sinatra Songbook har lang fartstid. Mitt første møte med bandet var i 2001 da debutskiva med navnet «The Sinatra Songbook» så dagens lys. Da fortalte de unge og særs velkledde herrene Eckhard Baur (trompet), Torstein Ellingsen (trommer), Odd André Elveland (tenorsaksofon), Jens Fossum (bass), Ingar Kristiansen (vokal) og Anders Aarum (piano) oss at de hadde kommet noe så veldig under huden på deler av den tidløse skatten til Ol´ Blue Eyes – Frank Sinatra.

Nesten 20 år seinere er herrene like velkledde, men tro det eller ei ikke fullt så unge. Dessuten har Håvard Fossum tatt over for Elveland, Stig Hvalryg er ny bassist og Per Husby har erstatta Aarum på pianokrakken. Som om ikke det er nok så har de spilt seg enda mer modne og kommet ennå nærmere kjernen til ikonet.

Sjølsagt faller mye av rampelyset på Ingar Kristiansen. Han har for lenge siden skjønt at han ikke bør prøve å kopiere idolet sitt. Kristiansen har fra starten av vært Kristiansen, usedvanlig inspirert av Frankie Boy må vite, men med sitt eget bumerke på hvordan låter som «Nice ´n Easy», «How Deep Is the Ocean», «Have You Met Miss Jones», «My Funny Valentine» og «Angel Eyes» skal tolkes. Det er åpenbart den rette måten å gjøre det på og på det viset har Kristiansen blitt en Sinatra-tolker av rang. Ekstra fint er det at Husby og Kristiansen sin låt og tekst, «Promised Lands», glir så elegant inn i repertoaret. Jeg tror kanskje Sinatra sjøl gjerne ville smakt på den.

Her blir det ikke flytta på en eneste merkestein. Det som derimot skjer er at det blir servert flott, vakker og tidløs musikk dandert av noen av våre beste menn. Det holder herfra til evigheten det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

The Sinatra Songbook
Let There Be Love
MJB Records/Musikkoperatørene

Som det varmer

Monica Zetterlund var en legende også mens hun var i live. Den statusen har ikke blekna på noe som helst slags vis. Uansett er det veldig hyggelig at den norske kvartetten MonicaZ Vals hedrer hennes minne og løfter frem hennes arv nok en gang.

MonicaZ Vals med Stina Stenerud i front gjør en flott jobb.

Monica Zetterlund (1937-2005) er kanskje den største jazzsanger Europa noen gang har frembragt. Ikke bare det: hun var også en fantastisk revyartist og filmskuespiller. Hennes tragiske bortgang – hun omkom i en brann i sin leilighet i Stockholm – har bare forsterket hennes legendestatus og den udødelige skatten hun etterlot seg blir heldigvis tatt godt vare på av mange.

Bandet MonicaZ Vals, det er liksom ikke noen tvil om hva og hvem dette handler om, har eksistert siden 2015 og består av sangerinnen Stina Stenerud, trommeslageren Erik K. Jøkling, gitaristen Eirik Berg Svela og organisten Paul «Palle» Wagnberg. For det store jazzpublikummet her til lands er det Wagnberg som er det mest kjente navnet med fartstid fra The Real Thing fra 1992.

Herrene Jøkling og Berg Svela kjenner jeg til fra enkelte tidligere møter, men Stina Stenerud (41) har jeg gleden av å hilse på for første gang. Og det har vært en sann glede.

Det skal både solide doser mot og ærefrykt til å gi seg i kast med Zetterlunds skatt. Stenerud forteller oss allerede med åpningssporet, «Ack, Värmeland du sköna» som hun synger mutters aleine, at det å gå inn i denne skattekista er hun på alle vis i stand til.

Stenerud synger både svensk og engelsk på ypperlig vis og hun har den samme sensuelle tilnærminga til det å tolke en tekst som Z hadde i større grad enn noen. I tillegg kaster Stenerud seg ut i det med respekt, men samtidig med en tro på seg sjøl som hun har all grunn til å iføre seg.

Kvartetten gir oss et tverrsnitt av Zetterlunds klassiske repertoar, blant andre «Trubbel», «Att angöra en brygga», «Sakta vi gå genom stan», «Some Other Time», «Gröna små äpplen» og sjølsagt «Monicas vals» fra samarbeidet med Bill Evans.

Det kommer ikke som noen bombe at Wagnberg og hans orgel kler dette stoffet på et ypperlig vis. Det smakfulle og empatiske tonefølget Jøkling og Berg Svela byr på, både som reisefølge for Stenerud og som solister, er også av toppklasse.

Med andre ord har «Enkel, vacker, öm» blitt en Monica Zetterlund-hyllest av aller beste merke. En hyllest som er både enkel, vakker og øm.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

MonicaZ Vals
Enkel, vacker, öm
Curling Legs/Musikkoperatørene

 

Fargerike malerier

Det virker som det ikke er noen ende på tilveksten av norske jazzmusikanter og ingenting – nesten ingenting i alle fall – er hyggeligere enn det. Et av de ferskeste skudda på stammen er trompeteren Øyvind Mathisen og bandet hans ØyvindLAND.

ØyvindLAND har noe eget å fare med.

Det har vært sagt og skrevet spaltekilometer om jazzlinja i Trondheim og heldigvis skrives det stadig nye kapitler. Årsakene er sjølsagt mange, men det at det stadig  kommer ut nye stjerneskudd der oppe fra Nidelvens bredd er jo en nærliggende årsak. Den aller viktigste suksessfaktoren tror jeg er at sjef for jazzlinja Erling Aksdal og hans korps lar disse stjerneskudda få utvikle seg akkurat dit de ønsker – de blir på ingen måte pressa inn i ei bestemt form.

Bare det at de har kommet gjennom det første og største nåløyet, nemlig det å komme inn på jazzlinja, forteller at de er i besittelse av et unikt talent. Så beinhard er nemlig konkurransen om å få komme inn.

Det betyr at trompeter, komponist og bandleder Øyvind Frøberg Mathisen (26) fra Oslo, gitarist Iver Christopher Cardas fra Slattum i Akershus, Cecilie Grundt fra Stavanger på sopran- og tenorsaksofon, Erlend Vangen Kongtorp fra Odda på alt- og tenorsaksofon, Martin Mellem fra Tranby ved Drammen på trommer, Joakim Rainer Petersen fra Bodø på piano og Alexander Riris fra Sola ved Stavanger på bass i utgangspunktet tilhører kremen av den oppvoksende jazzslekt og siden 2017 har de utvikla et band, et sound, et uttrykk de er aleine om og som de skal være stolte av.

Mathisen står for stort sett alle låtene – bortsett fra et par små fritt improviserte mellomspill. Titler som «Ellington» og «Wayne» sier en hel del om inspirasjonsveiene og noe forteller meg at giganter som Carla Bley, Charles Mingus og Thelonious Monk har vært lytta på også.

Når det er sagt så har Mathisen og ØyvindLAND så definitivt meisla ut sin egen vei og skapt sine egne malerier. De forteller også både som ensemble og som solister at de er på god vei til sitt eget univers – at alle som en her skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer. En flott debut på et stort lerret.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

ØyvindLAND
Malerier
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Blir ikke blåere enn det er nå

Blues blir av mange opplevd som noe trist og melankolsk. Tor Einar Bekken, bedre kjent som Dr Bekken, forteller oss at den absolutt kan brukes til sinnets vederkvegelse også. Det skader ikke nå om dagen.

Dr Bekken blir satt pris på under Notodden Bluesfestival.

Med røtter både på Finnskogen og i Drammen, har Dr Bekken gjort Trondheim til sin base de seineste åra. Alt dette et godt stykke fra sørstatene over there med andre ord, men få om noen har kommet så under huden på blues-uttrykket som doktoren ved Nidelvens bredd. Her gir han oss to nye eksempler på det.

Dr Bekken er en usedvanlig produktiv og ikke minst ekte herre. Han lefler ikke med musikken sin – han henter den fra hjertet og gir den direkte til oss og hjertene våre.  Han henter sin utømmelige skatt fra inspirasjonskilder som blues, jazz og folkemusikk og setter det sammen til noe som er umiskjennelig Dr Bekken. Det har han gjort i bortimot 40 år og heldigvis er det svært lite som tyder på at han har tenkt å slutte med det.

På «Blues» gir han oss fem mer eller mindre fritt improviserte låter som tar oss med inn i forskjellige stemninger og groover. Det er hele tida ektheten og hjertet til Dr Bekken jeg blir mest fascinert av og alle vil ha godt av å tilbringe vel en halvtime sammen med han i fritt, åpent og livsbejaende blueslandskap.

Som om ikke det er nok så har Dr Bekken også laga nok et visittkort, «Plays Ballads». «When You´re Smiling» og «I´m Sitting on Top of the World» er to av de fire låtene og nesten sjølsagt er det nok en gang solopiano vi snakker om. Og igjen legges sjela ut for beskuelse og du verden så hyggelig det er å tilbringe tid i selskap med Dr Bekken også i balladeuniverset.

Her er det altså bare å velge og vrake eller benytte seg av Ole Brumm-metoden: ja takk begge deler. Jeg anbefaler den siste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

PS Begge disse utgivelsene finnes foreløpig kun digitalt – den første skal komme fysisk snart også.

Dr Bekken
Blues
DrB Records
Dr Bekken
Plays Ballads
DrB Records

Dobbelt vakkert

Både geografisk og musikalsk er det et solid slektskap mellom Jo Skaansar og Camilla Granlien. Det får vi to vakre eksempler på her.

Jo Skaansar kler Edvard Hoem nok en gang på best mulig vis.

Både bassist, komponist og bandleder Skaansar og vokalist Granlien har nær tilknytning til Lillehammer. Om det er grunnen til at de samarbeider godt vet jeg ikke, men de makter i alle fall å knytte bånd mellom folkemusikk og jazz på et nydelig og spennende vis. Det skal vi snart komme tilbake til.

Jo Skaansar (35) har endelig funnet tid til å gi oss en musikalsk tilstandsrapport – ti året etter den «Den blåaste natt» så dagens lys. Da som nå var tekster av Edvard Hoem sentralt i Skaansars univers og du verden som Skaansar, som har brukt tida godt mellom de to utgivelsene og utdanna seg til psykolog, har «funnet» de rette melodiene til å løfte tekstene.

Som for ti år siden så synger den som bør ha de aller beste forutsetninger til å tolke Hoem, dattera Ine, og som i alle de settingene jeg har møtt henne det siste året så er hun en framifrå formidler. Skaansar har også funnet fram til tekster av sambygdingen Bjørnstjerne Bjørnson, Eivind Sudmann Larsen og Tor Ulven og i et nydelig melodisk, ettertenksomt og ofte litt melankolsk landskap, sørger Skaansar og Hoem for at tekstene får luft og nytt liv.

Det skader heller ikke på noen måte at Skaansar har invitert med seg et empatisk kremlag bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Oddrun Lilja Jonsdottir (gitar), Helge Lien (piano), Morten Michelsen (bassklarinett), Hayden Powell (trompet) og Trygve Seim (sopran- og tenorsaksofon) samt en strykekvartett. Den tonen til Seim……

Jo Skaansar renner ikke ned dørstokkene i platestudioene akkurat. Når han først gjør det så har han åpenbart noe viktig, inderlig og personlig å melde. Måtte det ikke gå ti år til neste gang.

Camilla Granlien har tatt med seg folkemusikken til nye steder.

Camilla Granlien (45) er en tradisjonssanger med ei flott stemme, fint uttrykk og tydeligvis med åpne sanser for innspill og inspirasjon fra ganske utradisjonelle kilder.

Her har hun samla tekster og melodier med opprinnelse i Hedmark hvis jeg har skjønt det rett og invitert med seg tre av kongerikets langt framskredne jazzmusikanter til å skape nye rammer for den «gamle» musikken.

Med perkusjonist Helge Andreas Norbakken, bassist Jo Skaansar og pianist Andreas Utnem ombord, så har skuta fått mulighet til å seile til helt nye steder. De tre har bidratt til å ta musikken inn i nye landskap samtidig som de sjølsagt behandler den med den største respekt.

Granlien er tydelig inspirert av reisefølget sitt og «Jeg går i tusen tanker» har blitt et sjeldent fint visittkort der tradisjonsmusikk og folkesanger møter jazzmusikanter. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo Skaansar
Fange av mi tid
Grappa/Musikkoperatørene

 

Camilla Granlien
Jeg går i tusen tanker
Ta:lik/Musikkoperatørene

I gode venners lag

Herrene  Johnsen, Sahlander og Moen har hygga seg sammen i en rekke konstellasjoner opp gjennom åra. Heldigvis syntes de at det var på høy tid å få det dokumentert.

Bernt Moen, Fredrik Sahlander og Geir Åge Johnsen – relativt godt fornøyd eller?

Trommeslager Geir Åge Johnsen kommer fra Ålesund, men er bosatt på Gjøvik. Pianist Bernt Moen både kommer fra Kristiansand og lever der. Bassist Fredrik Sahlander kommer fra Långsele i nord-Sverige og er bosatt i Sørlandets hovedstad. Fellesnevneren for alle tre er Kristiansand i større eller mindre grad og sjølsagt møttes de der for å hygge seg – og oss – med en dag i studio.

Dette har blitt det som kalles en blowing session over there. Veldig lite var avtalt på forhånd, men med masse felles referanser var det nesten bare å telle opp – som vi hører før «Things Ain´t What They Used to Be» – og se hvor det bar hen.

Med et repertoar bestående av låter alle kjente godt som Joe Hendersons «Isotope», JJ Johnsons «Lament», Coltranes «Naima», Bill Evans´ «Interplay» og Miles´ «All Blues» pluss «When All Is Said and Done» av Moen, så blir vi invitert med på rundt 40 minutter med pur hygge.

Bernt Moen har imponert meg i en frekke utgaver de seineste åra fra metaljazz med Shining, via fusion og solopiano og her fortsetter han med det – å imponere. Han kler alle disse kjente låtene med noe høyst personlig og spenstig og tar de til ganske så nye steder. Når så Johnsen og Sahlander er flotte følgesvenner og premissleverandører de også, så har «1+1=3» blitt en tilstandsrapport og et visittkort som de tre har all grunn til å være stolte av.

Musikk skapt av gode venner i godt lag er det vi blir servert her. Her blir det ikke flytta på merkesteiner, men kun skapt herlig musikk. Det holder veldig lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Johnsen – Sahlander – Moen
1+1=3
Losen Records/MusikkLosen

 

 

Endelig

Fra det store intet dukka singer/songwriteren Karen Musæus opp i 2015 med si debutskive «The House». Jeg var blant dem som blei veldig begeistra og som har venta på oppfølgeren. Endelig er den her.

Karen Musæus fortjener mye oppmerksomhet. Veldig mye.

Fra det store intet er ganske sikkert ikke korrekt, men Oslo-jenta Karen Musæus (33) var et ukjent navn for meg da hun platedebuterte. Det sier sikkert en del om hvordan jeg holder meg oppdatert, men det er altså slik at det befinner seg mange der ute som passerer under radaren – dessverre. I alle fall når det viser seg at man er så bra som Musæus fortalte oss både gjennom debuten og ikke minst her med oppfølgeren knappe fem år etterpå.

Med sitt solide grep om det engelske språket, både skriftlig og verbalt, synger Musæus langt fremme i lydbildet med en engelskuttale de fleste ikke-engelske artister kan misunne henne. Når hun i tillegg skriver tekster om noe som virkelig ligger hennes hjerte nær, der det å foreta valg og følge magefølelsen sin er viktige ingredienser, så blir det slik at det å bli med Karen Musæus på reisa er både hyggelig og givende.

Når hun også skriver låter som henter både fra det beste i singer/songwriter-tradisjonen og samtidig henter fra jazz og andre herligheter, så har pakka «Summoning» blitt veldig bra. Mye av æra skal nok en gang gå til produsent, gitarist og tangentist Andreas Mjøs (Jaga Jazzist) som også har invitert inn blant andre trompeter Terje Johannesen og bassist Ole Morten Vågan. Til sammen har Musæus og gutta laga et strålende flott og sofistikert lydbilde.

Karen Musæus imponerte med debuten sin. Med «Summoning» har hun tatt nye steg og imponerer enda mer. Finnes det noe rettferdighet i den musikalske verdenen så får Karen Musæus mye oppmerksomhet i åra som kommer. Det er lov å håpe i alle fall.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karen Musæus - Summoning
Karen Musæus
Summoning
Musæus Music/karenmusaeus.com

 

Spennende mørke

Lisbeth Pettersen følger opp sin thrillerdebut med klimaforsker Nina Berger i hovedrolla på et veldig bra vis.

Lisbeth Pettersen har kommet seint, men hun har kommet godt.

Lisbeth Pettersen (62) kan vel avgjort kalles en late bloomer når det gjelder å begi seg ut på de skrå thriller/krim-bredder. Hun er uansett en erfaren skribent/journalist og det skinner tydelig gjennom i hennes økonomiske og gode språkbruk.

Det er knappe to år siden hun viste seg fram for første gang sammen med klimaforsker Nina Berger, definitivt en uvanlig og utradisjonell krimhelt, med «La meg ikke huske». Den fascinerte meg og jeg kalte det en kriminelt bra debut.

»Det er så mørkt her» er på sett og vis en oppfølger til debuten, men den kan absolutt leses uten forgjengeren i bakhodet. Pettersen skriver på et elegant vis inn det som trengs for at det skal bli flyt i hele historia og logikk i det som skjer.

Stockholmssyndromet tør være et kjent begrep for mange. Det blir også en mulig del av forbindelsen mellom milliardæren Christian Falchner og og Nina Berger, men bare mulig….

Det har seg slik at de to ender opp i Mumbai i India på jakt etter grønne prosjekter som han kan investere i og samtidig ordne opp med noe av sin dårlige samvittighet.

Det ender kjapt med at helt andre problemer vokser dem over hodet. Menneskehandel, pedofili, korrupsjon og andre herligheter blir det som opptar dem og Nina Berger må kjempe en kamp på liv og død.

Hvem står bak det som skjer? Er det indiske kriminelle som har skjønt at her er det penger å hente eller fører trådene helt andre steder?

Lisbeth Pettersen har skrevet en pageturner som fyker unna. Til å begynne blir det noen transportetapper, men når alvoret tar tak blir det også et solid driv i både fortellinga og språket hennes.

Det er både spenning og solid med menneskeinnsikt i Pettersens forfatterskap. Hun har makta å skape en oppfølger hun har all grunn til å være stolt av. Den egner seg godt i disse høyst spesielle tider.

Lisbeth Pettersen
Det er så mørkt her
Olivia forlag