Tor Hammerø

Vamp er noe som nærmer seg en musikalsk nasjonalskatt. Det skader heller ikke renommeet at de markerer sitt 30 års jubileum med å gi oss noe av det beste de noensinne har gjort.

Jeg skal på ingen måte skryte på meg Vamp-kunnskap av typen mastergrad. Jeg har kun fulgt dem på avstand, men med beundring gjennom de 30 åra de har gitt oss stadig nytt påfyll med sitt unike brygg. Det de har fortalt oss gjennom disse tre tiåra er at de har hatt en unik evne til å fornye seg samtidig som de aldri har gitt slipp på sitt opprinnelige særpreg.

Alle kulturarbeidere har blitt tvunget til å tenke nytt og alternativt gjennom den perioden vi nå har lagt bak oss. For kjernetroppene i Vamp, Odin og Øyvind Staveland og Jan Toft, førte det til at arbeidet med “Tiå det tar” blei intensivert og de som mener at coronatida ikke har ført noe godt med seg, kan bare tilbringe kvalitetstid sammen med Vamps seineste visittkort, så skjønner de (kanskje) at det er feil.

De tre flotte, men helt forskjellige stemmene med hver sin klang og hver sin farge, understreker hvor mange strenger Vamp har å spille på. Pater familias Øyvind Staveland har skrevet alle låtene, mens tekstene kommer fra en rekke flotte kilder som Kolbein Falkeid, Tom Roger Aadland, Hans Børli og Helge Torvund. Det betyr tekster om drøm og virkelighet, lengsel og kjærlighet, strid og håp. Aller mest er det glede og livsbejaenhet som nok en gang preger Vamp-universet.

Med sitt umiskjennelige sound med spor av folkrock fra både Irland, Sambandsstatene, blues, flamenco og sikkert ganske så mye mer, så minner Vamp nå litt om sjølvaste The Band – men de minner aller mest om Vamp. Verden beste Vamp forresten.

For vel to år siden møtte jeg den spanske pianisten Daniel García og musikken hans for første gang. Det var intet mindre enn svært hyggelig og forventningene til oppfølgeren var derfor betraktelige. Det er svært hyggelig å kunne melde at de har blitt innfridd.

Hadde det ikke vært for stadig påfyll både fra mer eller mindre obskure plateselskap, direkte fra artister og fra en del velrennomerte selskap, som tyske ACT, så er det mye musikk og mange artister som ville gått meg hus forbi. Daniel García (38) kunne lett ha vært blant dem som aldri blei fanga opp på min radar. Nå skjedde det heldigvis både med “Travesuras” fra 2019 og med den ferske “Vía de la Plata” – sølvveien på norsk.

García er en fremragende tekniker som har store deler av den moderne jazzhistoria innabords. Jeg tviler sterkt på at han vil protestere kraftig hvis det blir antyda at pianister som Michel Camilo og Chick Corea har vært rollemodeller på veien fram til det personlige uttrykket han har tilegna seg per i dag. I det uttrykket finner vi også veldig hørbare spor etter hans hjemlands stolthet flamencoen. Dynamikk og temperament er viktige ingredienser underveis.

Som på det forrige møtet er det Reinier Elizarde “El Negrón” på bass og Michael Olivera på trommer som er det særs empatiske reisefølget. Begge kommer fra Cuba, men har gjort Spania til sitt nye hjemland. Både kollektivt og solistisk holder de to strålende nivå og trioen er mye mer enn García pluss komp – her spiller alle likeverdige roller.

Når så García har invitert med seg den israelske klarinettisten Anat Cohen, den libanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf og og sin landsmann Gerardo Núñez på akustisk flamencogitar – tre usedvanlige solister – på noen av spora, så har det blitt akkurat det krydderet som sørger for at resultatet løftes fra bra til veldig bra.

Inntil en oppegående arrangør eller festival sørger for å få Daniel García på plakaten her hjemme, så er det mulig å hygge seg både lenge og ofte med “Vía de la Plata”.

Når et band vekker assosiasjoner til betegnelsen en institusjon, så kan man lett få museale tanker. Slik er det ikke med The Source – her snakker vi fortsatt utvikling og framoverskuing på alle vis.

Trombonist Øyvind Brække, bassist Mats Eilertsen, trommeslager Per Oddvar Johansen og saksofonist Trygve Seim har holdt The Source i gang helt siden 1993 med kun to utskiftninger – Eilertsen tok over for Finn Guttormsen i 2004. Ingebrigt Håker Flaten var bandets første bassist fram til 1996. Det er med andre ord ingen overdrivelse å hevde at det er en samspilt kvartett med masse empati vi nok en gang møter.

Gjennom en rekke plateutgivelser siden “Olemanns kornett” – jo da, bandet var sterkt inspirert av Ornette Coleman – i 1994, masse konserter i inn- og utland og ikke minst bandets fantastiske jule- og etter hvert også sommermusikk og ikke minst de hysteriske og fantastiske konsertene/forestillingene i den forbindelse, har The Source etablert seg på ei helt egen hylle i norsk jazz. Hvor du enn leter på kloden finner du ikke noe som likner en gang – jeg lover.

Sjøl om det kanskje kan virke som det har vært litt stille rundt The Source fra tid til annen, så har aldri bandet vært noe i nærheten av oppløst. Bekreftelsen som dukker opp denne gangen, med en tittel henta fra et Robert Frost-dikt, og med 14 komposisjoner som alle fire har bidratt med, forteller oss om et band med et musikalsk uttrykk minst like sterkt og personlig som noen gang.

Fraværet av akkordinstrument byr alle fire på uendelig mange muligheter. Både kollektivt og individuelt blir de tatt vare på på et strålende vis og “samtalene” som føres er akkurat slik de skal være når fire gode, gamle venner møtes.

Sporene etter Ornette er på ingen måte sletta, men The Source har blitt stadig mer noe helt for seg sjøl med sitt melodiske, men samtidig åpne, frie og løse uttrykk der fire par ører og fire åpne sinn fra tid til annen skaper magi.

The Source er intet mindre enn en framtidsretta institusjon som jeg har fulgt med stor interesse i nesten 30 år. Det spørs vel om jeg rekker 30 år til, men viljen skal det i alle fall ikke stå på.

Den engelske saksofonisten Tony Coe er blant de får som har blitt tildelt den høythengende danske Jazzpar-prisen. Nå får vi alle sammen være med på takkekonserten fra 1995.

Jazzpar-prisen, som fra tid til annen gikk under navnet jazzens Nobel-pris, blei ikke like lengelevende som Nobel-prisen. I 2004 var det hele over – sponsoren som hadde vært med siden 1990 ville ikke mer. Men spor satte den virkelig og i 1995 blei den tildelt den første ikke-amerikaneren: tenor- og sopransaksofonist og klarinettist Tony Coe fra England.

Coe har rukket å bli 86 år nå og har av helsemessige årsaker ikke vært i stand til å spille på mange år. Da han var på høyden av sin karriere var han et virkelig stort navn: det er ikke mange, om noen, europeiske musikanter som har fått tilbud om jobb både av Count Basie og Duke Ellington. Tony Coe fikk altså det! Dessuten er han en musiker som har alt innabords: alt fra den tradisjonelle jazzen til impro og samtidsmusikk. Han er også en strålende komponist og arrangør.

Coe var altså et flott om enn svært overraskende valg i 1995. Før han hadde Muhal Richard Abrams, David Murray, Lee Konitz, Tommy Flanagan og Roy Haynes fått prisen som både betød mye prestisje og en solid pengepremie.

En del av prisen var at vinneren “måtte” skrive musikk for en konsert med henholdsvis The Danish Radio Jazz Orchestra, som Danish Radio Big Band het den gangen, samt et håndplukka småband. Det er musikk med begge disse besetningene gjort live både i Danmark og England i mars 1995 vi får høre her. Coe har sjøl vært med å plukke ut låtene og en del slapp ikke gjennom nåløyet til den sjølkritiske briten – han mente at saksofonspillet ikke holdt mål!

Med sin høyst personlige tone og uttrykk, opprinnelig inspirert av giganter som Coleman Hawkins og Paul Gonsalves, viser han oss sine enorme solistiske kvaliteter i både egetskrevet materiale, i unikt arrangerte standardlåter og i “My Lament” av en ung Maria Schneider.

Storbandet låter som alltid strålende og kvintetten med storbandets leder Bob Brookmeyer på ventiltrombone, Coes landsmann Steve Argüelles på trommer, David Hazeltine på piano og Thomas Ovesen på bass samt trompeter Henrik Bolberg Pedersen på ett spor, er også det perfekte reisefølge for en av Europas virkelig store, men nesten glemte saksofonister og klarinettister, Tony Coe.

Erik Lukashaugen er en historieforteller som fortjener mye mer oppmerksomhet enn han har fått. “Det vi rakk” er et visittkort mange vil ha godt av å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Erik Lukashaugen (47) er en visesanger fra Elverum som siden platedebuten i 2013 har tolka lokale storheter som Vidar Sandbeck og ikke minst Hans Børli. Nå møter vi han nok en gang med egen musikk og nå også egne tekster.

Jeg iler til og innrømmer at dette er et uttrykk som befinner seg et lite stykke utenfor det jeg frekventerer oftest, men som Duke Ellington sa så klokt: det finnes kun to typer musikk – god og den andre. Lukashaugen holder seg definitivt til kategori en.

Lukashaugen legger absolutt ikke skjul på hvor han kommer fra og hvorfor skulle han nå det? Hans “Elverum i blått” er en melankolsk hyllest til hjembyen som Ole Paus gjorde sitt beste for å dra ned søla i si tid. Den er på mange vis beskrivende for tekstforfatteren Lukashaugen. Gjennom de ni tekstene viser han oss hvilken flott historieforteller han er og hvor allmennmenneskelig tekstene hans er: de fleste av oss kan kjenne oss igjen en eller flere ganger i løpet av fortellingene hans hvis vi tør å være ærlige med oss sjøl.

Med sin rett frem og ujålete stemme og sitt ekte uttrykk med mye luft og rom i, drar Lukashaugen oss inn i universet sitt og det er et behagelig og samtidig akkurat passe utfordrende sted å være. Flott musikalsk reisefølge har han også med i dette viselandskapet som også byr på rocka utflukter ved enkelte anledninger. Multiinstrumentalisten Tarjei Nysted imponerer nok en gang – han tilfører akkurat rett musikalsk medisin hver gang.

Det er å håpe at sangen fra Taiga´n fortsetter å låte i lang tid framover. Erik Lukashaugen bør rekke mye mer – det siste toget har absolutt ikke gått.

Brann sliter nesten som vanlig, men Marius Neset og Bergen Big Band holder uansett fanen noe så vanvittig høyt for landet der vest. Opplevelsen på Victoria denne høstkvelden var av typen magisk – intet mindre.

Det er jo slik at vi nå har blitt så bortskjemt av Marius Nesets enorme kapasitet og uttrykkskraft at vi knapt blir overraska lenger. Men bare knapt: Bestillingsverket han hadde skrevet for Bergen Big Band til Nattjazz i vår og som nå er ute på en liten turné for første gang, tok i alle fall meg med storm. Langvarig trampeklapp etter låt nummer to sier det meste om at jeg ikke var aleine om det.

Det er ikke akkurat «lett» A4-musikk Neset byr BBB og oss på. Den er utfordrende, spennende og krevende, men bandet med et topplag i rytmeseksjonen med Dag Arnesen på piano, Thomas T. Dahl på gitar og Magne Thormodsæter på bass pluss Ivar Kolve på vibrafon og marimba og strålende blåseseksjoner, hadde tatt utfordringene på strak arm og skapt liv av og i musikken.

Og så Nesets god venn gjennom hele hans København-periode, trommeslageren Anton Eger. For et oppkomme av livsbejaenhet, kreativitet – for et kraftverk! Supersaksofonist Neset – vi snakker verdensklasse og vel så det – følte seg åpenbart i så trygge hender, eller i alle fall omgivelser, som vel mulig og leverte personlige visittkort av det slaget bare han er i stand til. Som Arild Andersen sa: han der vil jeg ha med i bandet mitt! Og det har han heldigvis.

Norge har så avgjort fått en ny saksofonist og komponist i verdensklasse og Bergen har fått et storband som leverer vanskelige, men flott musikk på skyhøyt nivå. Når så Tom Svendsgård leverte en lydproduksjon av samme klasse, så var det ikke så mye mer å forlange. En stor, veldig stor konsertopplevelse for et fullsatt Victoria. Vi er nesten tilbake folkens!

Marius Neset og Bergen Big Band

Victoria, 131021

Ca 180

Portugiserne Pedro Carneiro og Pedro Melo Alves, på henholdsvis marimba og trommer, gir seg oss noe totalt uforutsigbart og kompromissløst.

Blant de mange tingene jeg kan veldig lite om, kommer eksperimentell eller fri musikk fra Portugal ganske høyt opp på lista. Grunnen til at dette fenomenet ikke har ei særstilling, skal det det svært oppegående og kompromissløse portugisiske plateselskapet Clean Feed Records, som også gir ut mye musikk med norske musikere, ha mye av æra for.

Denne duoinnspillinga med marimbaisten (!) Pedro Carneiro og trommeslageren Pedro Melo Alves er av slaget man skal stille med et svært åpent sinn for å ta inn over seg og få glede av. De to, som til daglig også jobber med mye samtidsmusikk av typen Iannis Xenakis, stortrives tydeligvis også i et fritt improvisert landskap..

I løpet av to innspillingsdager i januar gjennomførte de ti musikalske samtaler der både de individuelle egenskapene som instrumentalister og ikke minst storslåtte lytteferdigheter, spilte ei helt avgjørende rolle. Jovisst er det fritt og åpent, men dynamikken i uttrykket og måten samtalene blir ført på, forteller om en logikk og en evne til å kommunisere som fascinerer.

Det er neppe i dette selskapet man begynner sin søken udi jazzens forunderlige verden., men du verden så flott, spennende og annerledes utfordring disse to lydskulptørerne- og forskerne gir dem som er villig til å stille opp med åpne sanser.

Hadde noen antyda for bare ti år siden at det skulle dukke opp et norsk storband utelukkende med kvinnelige musikanter, så hadde nok vedkommende blitt sett rart på. Nå skjer det og du verden så godt det gjør.

Starlight Big Band, med base i Trondheim og på initiativ og leda av pianisten, komponisten og ildsjela Ingrid Øygard Steinkopf, er muligens ikke verdens beste storband. Eller for å si det en smule annerledes: det er ikke verdens beste storband. Likevel er det et av de flotteste initiativene i norsk jazz på svært lang tid og kan definitivt vise seg på sikt å bli en døråpner av rang.

Starlight Big Band er nok en viktig knoppskyting av den mye omtalte jazzlinja i byen ved Nidelvens bredd.. Lista begynner etter hvert å bli ganske lang over hva denne usedvanlige utdanningsinstitusjonen har ført til. Den har vært og er superviktig for så mye mer enn norsk jazz og dette er nok et bevis på det.

Kjønnskampen på så mange felt er på ingen måte over og dette lille, eller faktisk ganske store, bidraget vil helt sikkert være med å åpne nye dører for jenter som kunne tenke seg å kaste seg ut i jazzens spennende verden. Tida da jenter kunne være vokalister, og kun det, i jazzmiljøet er definitivt over.

Ikke bare er Starlight Big Band et eksklusivt kvinneband: all musikken er også skrevet noen av bandets innbyggere. Også det er banebrytende i seg sjøl.

Låtene er ført i pennen av bandleder Øygard Steinkopf, saksofonistene Mona Krogstad. Jenny Frøysa og Amalie Dahl og bassisten Oda Kristine Øygard Steinkopf, er i noen tilfeller de første de har skrevet for storband. Det sier seg sjøl potensialet for å videreutvikle låtskriveregenskapene er til stede, men alle viser oss kvaliteter det skal bli spennende å følge.

Solistisk finnes det også mange stemmer som allerede har mye ved seg og kollektivet Starlight Big Band er også på veldig god vei. Vokalisten Malin Dahl Ødegård forteller oss også at hun er både det og samtidig en rapper med stort potensial.

Starlight Big Band har gjort et svært viktig stykke nybrottsarbeid. Jeg leder gjerne heiagjengen og gleder meg veldig til fortsettelsen.

Den australske, men København-bosatte, saksofonisten og komponisten Calum Builder har skapt ei messe til ettertanke både for troende og alle oss andre.

30 år unge Builder har gjort som så mange andre ambisiøse musikanter: satt kursen for København og studier på Rytmisk Musikkonservatorium. Det vet vi jo at det har kommet mye godt ut av.

For Builders del har det ført til ei messe eller et verk av det storslåtte og originale slaget. Som så mange så har også Builder fundert mye på dette med tvil og tro og det har han så definitivt tatt med seg inn i “Messe” som er spilt inn i Sankt Augustins Kirke i danenes hovedstad.

De sju låtene eller satsene har Builder skrevet til tekster med et bibelsk utgangspunkt og med den fantastiske og unike besetninga og Builders spennende musikalske ideer, blir dette noe helt for seg sjøl.

Et kollektiv bestående av sju saksofonister, sju bassister og sju vokalister er det ikke hver dag man støter på. Musikerne kommer fra 13 forskjellige land, blant andre Thea Wang fra kjempers fødeland, og består av ei herlig blanding av klassiske og improviserende musikere.

De som ser, eller rettere sagt hører, for seg en totalt unik musikalsk ekskursjon, er absolutt inne på noe. Builder har skapt stemninger og spenninger og samtaler det er mer enn interessant å bli invitert inn i. Dette er musikk som sikkert egner når det enn måtte være på året eller i livet, men mørke høstkvelder egnet til ettertanke er avgjort et passende tidspunkt.

Calum Builder har umiddelbart fortalt oss om at han er ei unik og spennende stemme.

Trond Kallevåg ga oss et nydelig og personlig visittkort med “Bedehus & Hawaii” for to år siden. Oppfølgeren “Fengselsfugl” bekrefter at han har mer på lager – mye mer.

Allerede i 2017 viste Trond Kallevåg (33), som også benytta sitt andre etternavn Hansen på de to første skivene, seg fram. Debuten var i en mer tradisjonell triosetting med sjefen på gitar pluss bass og trommer, men der også med kun egetskrevet materiale. “Bedehus & Hawaii” henta inspirasjon i stor grad fra hjemtraktene rundt Haugesund der avstanden mellom bedehusene ikke er plagsom lang.

Kallevåg fortalte oss med det forrige konseptalbumet at han er en reflektrende og original musikalsk tenker som i tillegg til jazztradisjonen har et nært og godt forhold til den typen americana som Ry Cooder og Bill Frisell har løfta fram gjennom mange tiår.

Nå er settingen og utgangspunktet for ekskursjonen en helt annen, men den musikalske filosofien er likevel en klar forlenger. Kallevåg har, i tillegg til sitt musikervirke, i flere år jobba i fengselsvesenet i Oslo. Han har opplevd paralleller mellom bedehusmiljøet og livet innenfor murene og han har ønska å “beskrive” også dette miljøet som befinner seg på sida av det oppleste og vedtatte. Kallevåg har også gått tilbake til musikken som blei skrevet av “fengselskjendisene” på 1800-tallet og flere av titlene på skiva er henta derfra.

Kallevåg gir både seg sjøl, sine medmusikanter og oss god tid til å reflektere. Det gjør fantastisk godt i en hverdag der alt skal gå så forbanna fort uansett hva det er. Folkemusikk-inspirasjonen er åpenbar og det er fortsatt også americana-sporene. Når det blir behandla av framifrå jazz- og rootsmusikere som Ivar Myrset Asheim på trommer og blant annet sag og glass, Alexander Hoholm på bass – begge har vært med Kallevåg helt fra trioskiva -, Geir Sundstøl på gitar, pedal steel og munnspill, David Wallumrød på tangenter og Adrian Løseth Waade på fiolin, så ligger det mer enn i korta at dette blir akkurat så finstemt og inderlig som vel tenkelig.

Trond Kallevåg har skapt usedvanlig personlig og vakker musikk nok en gang – musikk som garantert ville ha egna seg til en tenkt film. Enn så lenge får vi skape våre egne bilder – de er både flotte og inspirerende.