Tor Hammerø

Strengeleikeren Ole André Farstad dukker opp i en rekke konstellasjoner. Dette er likevel første gang jeg har møtt han i et åpent og fritt univers – mutters aleine.

Ole André Farstad (52) fra Harøya på Romsdalskysten, men bosatt i Bergen, har kasta sitt musikalske nett både vidt og bredt i sin søken etter inspirasjon. Han har gitt oss en rekke originale eksempler på hva det har ført til og han har uten stans bekrefta at han er ei unik musisk sjel. Denne gangen har han kasta seg ut på 70000 favners djup, som det heter der ute på kysten, og det uten flytevest. Han har kommet seg meget trygt og velberga på land.

Aleine

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Farstad har denne gangen tatt sjansen på å “offentliggjøre” det han kanskje trives aller best med, men som han tidligere ikke har tatt sjansen på å gjøre, nemlig å spille aleine uten at noe er “avtalt” på forhånd. På godt norsk betyr det altså fritt improvisert.

På de fire “låtene” spiller han henholdsvis akustisk nylon strengsgitar, akustisk stålstrengsgitar og elektrisk gitar. Vi får høre det som skjer der og da – ingenting er redigert i etterhånd. Det eneste som har skjedd i etterkant er et pålegg av slidegitar og bruk av loop på ett av spora.

Langt fra frijazz

De som tror at dette har ført til frijazz i tradisjonell forstand, må bare tro om igjen. Dette er ganske så melodiske og vakre ekskursjoner og når Farstad sier at han er inspirert av kilder som Keith Jarrett, Bach og Paco de Lucia, så kan bare fantasien fortelle oss i hvilke retninger Farstad tar sine improvisasjoner.

Serendipity kan oversettes med lykketreff på norsk. For Ole André Farstad har det så avgjort blitt det med dette visittkortet.

PS På coverbildet ser vi at Farstad blei tidlig inspirert av sin far.

Hekate består av tre framifrå vokalister/kvedarar av høyeste byrd som tar oss med til nydelige, tradisjonelle og samtidig nyskapende steder.

Hekate består av tre kropper med hver sin spesielle egenskaper. Fantasifiguren vokter over månen, veiskiller og sitter med nøkkelen til portalen mellom ulike verdener – intet mindre.

Vokaltrioen Hekate, som består av Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen – sistnevnte opplevde jeg på en svært minneverdig konsert i Tøyenkirka i Oslo like før jul – har vel neppe
noen av disse egenskapene, men musikalsk har de i alle fall alt i seg til å skape magi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Slåttetralling

De tre flotte stemmene er forskjellige og utfyller hverandre på et spennende vis. Det de gir oss her er noe som kalles slåttetralling.
Musikken er henta fra ymse steder i kongeriket og hele tida er improvisasjon et svært viktig element.

Hekate fascinerer meg med et helt unikt uttrykk. De skaper flotte stemninger med stemmemøtene sine og musikken kan ganske sikkert føre til elevert dansemoro rundt omkring i både bygd og by.

Jovisst er dette tradisjonsmusikk, men den kan utvilsomt snakke til 2025-mennesker også. Dette er nemlig både tidløst og moderne og kan definitivt snakke til mange generasjoner.

Hekate gir oss noe vakkert, spennende og høyst personlig.

Den unge Göteborg-baserte trioen Mappe3 har nådd over grensa med sitt andre visittkort. Det er en liten vitaminpille.

Mappe3 er et akkordfritt univers som består av Maria Dahlin, som har studert på jazzlinja i Trondheim, på trommer, Martin Jäderberg på tenorsaksofon og bassklarinett og Nils Kristensson på bass.

Jäderberg har skrevet all musikken og hvis noen antyder at han og Mappe3 er en smule inspirert av Sonny Rollins og hans tankeverden fra perioden med den pianoløse trioen mot slutten av 50-tallet, så tror
jeg ikke de kommer til å protestere høylytt i alle fall.

Frihet med rammer

På ett av spora er også vokalisten Maja Kirchhoff med på et vakkert vis der hun synger “Blåa ögon” på morsmålet.

De tre tar seg store friheter innenfor rammene Jäderberg og de to andre har blitt enige om. Det fører til livsbejaende og melodiske ekskursjoner fra musikanter som befinner seg rundt 30-års merket og
som tar vare på tradisjonen og samtidig tar den med inn i vår tid.

Mappe3 er ganske så sikkert et herlig band live, men enn så lenge stortrives jeg også med dem i heimen eller rettere sagt på reise.

Den unge norske gitaristen Hein Westgaard har møtt den amerikanske bratsjisten Mat Maneri til frilynte samtaler.

29 år gamle/unge Hein Westgaard fra Oslo, men bosatt i København, har jeg møtt i triosammenheng på hans debutplate “First as Farce” for vel et år siden. Der stilte han til start på tvers av en rekke sjangre.

Bratsjisten Mat Maneri (55) kommer fra en helt annen generasjon og annen kultur enn Westgaard. Han har vært en sentral del av undergrunnskulturen
i New York i flere tiår og vi har også hørt han i Norge, blant annet sammen med Ola Kvernberg da han var Artist in Residence i Molde for en del år siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Møte i Køben

I disse dage foregår den enorme Copenhagen Jazz Festival med cirka 1000 konserter i løpet av ti dager. I fjor under samme festival møttes de for alle første gang og gikk mer eller mindre rett i studio.
Hvordan forbindelsen har komme til aner jeg ikke, men det viste seg raskt at de to hadde mye å “snakke” om.

Det har ført til sju improviserte “komposisjoner” der Westgaard spiller elektrisk gitar på fire og akustisk på tre av dem. Westgaard sier at Maneri tok seg god tid for å vente på det rette starttidspunktet til neste “låt”, noe som førte til ekstra spenning og konsentrasjon i studio.

Her fører de samtaler basert på djup og intens lytting og en vilje og evne til både å utfordre seg sjøl og hverandre – og oss.

Mye fungere i mine ører, men alt har ikke samme gode retning og resultat i seg.

Uansett har det blitt et flott og unikt møte mellom to herrer fra to helt forskjellige generasjoner og bakgrunner.

Art Blakey var utvilsomt en av de største og aller viktigste retningsgiverne i den såkalte hardbop-generasjonen. Her kommer det to utmerkede eksempler på det – nå ute på vinyl igjen. Og Coltrane er med.

Art Blakey (1919-1990) var så avgjort en av den moderne jazzens aller viktigste stemmer både som trommeslager og som bandleder. Han kom opp i
bebop-epoken like etter andre verdenskrig og spilte med “alle”.
Utover på 50-tallet blei han en stadig viktigere retningsgiver og sto i spissen for det som har blitt kalt hardbop – ei videreutvikling av bebopen på sett og vis. Blakey hadde sjøl ikke noen spesielt forhold til disse merkelappene og lurte for eksempel på hva easybop ville være?

1957

Blakey var en svært så produktiv herre og heldigvis har nå Warner Music vært sitt ansvar bevisst og begynt å gjenutgi deler av katalogen hans på vinyl. For svært mange jazztilhengere og ikke minst nyankomne
jazzfans er dette intet mindre enn fantastiske nyheter. I denne omgang er det to utgivelser som står på programmet og i mi bok er det to perler.

For det store publikummet er nok Blakey minst kjent som storbandleder, men du verden som det groooova av trommespillet hans og for noen
“bomber” han til enhver landa også der. Med “Big Band” – hvilket fantastisk platetittel – viser han oss at han nesten sjølsagt også hadde det på plass. Det faktisk til tross for at han ikke var så særlig fan av
formatet – han sier i den utmerkede originale coverteksten forfatta av legenden Nat Hentoff at han følte ei solid begrensning på seg som trommeslager
i storbandformatet – men du verden som det swingte av han og bandet uansett. Han leverer forresten en udødelig replikk i den samme teksten når han forteller hvordan det låt av Billy Eckstine-bandet som han
var med i da de møtte Jimmie Luncefords band til duell: “we swung those guys into bad health”. Herlig!!!

Her stiller han til start med et storband med blant andre Bill Hardman og Donald Byrd i trompetrekka, Frank Rehak og Jimmy Cleveland i tromboneseklsjonen, og Al Cohn og ingen ringere enn John Coltrane på tenorer. Coltrane er den viktigste solisten og sjøl om han ikke hadde nådd toppen av karriera si, så låter det helt fantastisk av en av
jazzens aller største stemmer.

Dette er storbandjazz av aller beste merke innspilt i desember 1957 og som holder som ei kule den dag i dag.

Jazz Messengers

Der Blakey så avgjort er mest kjent er som leder for sin mange Jazz Messengers-band. På “Hard Drive” er vi nok en gang tilbake i 1957 – et par måneder før “Big Band” blei spilt inn.

Med Johnny Griffin i strålende form som tensorsolist og Bill Hardman på trompet – sterkt undervurdert sådan – og med Spanky de Brest på bass og Junior Mance på piano, blir vi servert sju originallåter skrevet stort sett av blåserne og et par av Jimmy Heath – he doesn´t stay out on the street long enough, til å få den anerkjennelsen han fortjener sier Blakey om den gang fengselsfuglen Heath.

Det låter veldig Messenger også av denne utgava, sjøl om det nok ikke var den aller beste. Det er uansett en solid bekreftelse på at Art Blakey var en gigant både som trommeslager og bandleder og så skal Warner ha all mulig slags ære for å gjøre dette historiske materialet tilgjengelig nok en gang.

Det er snart fem år siden jeg møtte vokalisten og låtskriveren Paulin Voss for første gang. Hun har brukt tida godt siden den gang.

Paulin Voss, med tyske røtter, er utdanna klassisk cellist og er godt i gang med 50-åra. Hun har fem soloalbum på samvittigheten, men jeg har kun fått med meg hennes forrige. Det frista til gjenhør.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Cello og vokal

Det er ikke akkurat hverdagskost med en frontfigur i verken norsk eller internasjonal popmusikk som spiller cello og synger. Det gjør altså Voss, med base i Drøbak, på et fortreffelig vis.

Nesten alt

Bortsett fra en fin og nedpå versjon av Neil Young-klassikeren «Harvest Moon», som passer godt inn i Voss sitt musikalske landskap, så har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl.

Hun har et levd liv å hente fra og det har ført til refleksjoner og tekster et godt stykke over gjennomsnittet av pop-tekster.

Musikalsk befinner Voss seg i et hyggelig americana-landskap med ingredienser fra våre egne breddegrader også.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men «People Like Us» er så avgjort en vinyl som komme til å bli plukka frem både titt og ofte, vil jeg tro. Og med musikalsk assistanse fra størrelser som Kjetil Steensnæs og David Wallumrød, så er det kvalitets

Paulin Voss har mye flott og personlig å melde og fortjener mye mer oppmerksomhet enn som har blitt henne til del så langt.

Noe av det aller hyggeligste med å bade i musikk som jeg gjør, er å møte nye stemmer og dermed ny musikk. Bassisten og komponisten Billy Mohler sørger for begge deler.

Etter tre album under eget navn, med blant andre Chris Speed og Nate Wood i truppen, så var det endelig min tur å få stifte bekjentskap med Billy Mohler (50) og hans univers. Han viser seg å være en strålende bassist, komponist og bandleder, men siden han er bosatt og stort sett virkende i den avsidesliggende grenda Los Angeles, så er det
erfaringsmessig ikke så lett for oss på denne sida av havet å få vite eller høre hva som skjer der vest.

Heldigvis finnes det da platepushere eller agenter som forer slike som meg med “ukjent” musikk og det fører fra tid til annen til at horisonten utvides – som i dette tilfellet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Berklee og pop

Som så mange andre har Mohler sin utdannelse fra Berklee i Boston, men han satte altså kursen vestover etter hvert. Kanskje var årsaken at der var mulighetene store for å kunne jobbe på et bredt spekter. Sjøl om jazz så avgjort er Mohlers store musikalske fundament, så har han jobba med artister som Dolly Parton, Macy Gray, Lady Gaga og Nile
Rogers – vi snakker på øverste hylle i pop- og rockindustrien med andre ord.

Jazz

Her møter vi Mohler i et melodisk og vakkert jazzlandskap, men absolutt ikke for pent og strigla med et nytt band – også for han. Med seg har han altsaksofonisten Devin Daniels, den usedvanlige gitaristen Jeff Parker (Tortoise og Isotope 217) og trommeslageren Damion Reid.

Det tok åpenbart kun kort tid for de fire å finne frem til et spennende felles uttrykk – man kan altså ikke se bort fra at Mohler er utstyrt med teft av det gode slaget.

I tillegg til kvartettlåtene så byr også Mohler på flere solo bass-introer som forteller oss hvilken eminent instrumentalist og formidler han er.

“The Eternal” er smakfull og vakker musikk med fra tildels nye stemmer. Billy Mohler og musikken hans ønskes mer enn hjertelig velkommen.

Låtskriver og vokalist Monika Nordli gir oss nok et prov på at hun har ekte, inderlige og ærlige saker å melde.

Monika Nordli (47) har vært en type kredartist i et par tiår nå uten å få det stoooore gjennombruddet. Hvorfor vet ikke jeg – kvaliteten har det i alle fall aldri stått på.

Enten på egne bein eller sammen med sin partner in crime på alle slags vis, Steinar Albrigtsen, har hun i stor grad oppholdt seg i et blueslandskap med ingredienser av både country og folk i seg. Der er
der hun melder seg nå også – kanskje bedre og tydeligere enn noen gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Låtskriver

Åtte av de ti låtene her har Nordli skrevet sjøl og hun forteller oss at hun er en historieforteller av rang. Når hun så har ei fin og personlig stemme og et utrykk og en formidlingsevne som sørger for det aller viktigste for meg, nemlig at jeg tror på henne, så har dette
blitt en manifestasjon av at Monika Nordli hører hjemme på øverste hylle innen dette faget her til lands.

Når det kan meldes at gitarfølget består av Knut Reiersrud, Geir Sundstøl, Tommy Kristiansen og en herr Albrigtsen, så sier det allerede hvilket nivå tonefølget befinner seg på – akkurat det nivået
Nordli fortjener.

Monika Nordli har vært og er en hardtarbeidende artist som her forteller oss at hun nå er bedre, ærligere og tydeligere enn noen gang. Mer makt til Monika Nordli!

Det er snart ti år siden jeg hørte trioen Enemy forrige gang. Den gang var de bra; nå hører de hjemme helt i jazzens triotopp.

Pianisten Kit Downes, som om ikke lenge skal spille med Trondheim Jazzorkester på Moldejazz, bassisten Petter Eldh, som vi kjenner godt her hjemme fra blant annet Gard Nilssens Acoustic Unity og Supersonic
Orchestra, og trommeslageren James Maddren – to engelskmenn og en svenske med andre ord – har holdt sammen som Enemy i cirka ti år. Her er det ikke mye fiendskap å spore, men et navn skal jo barnet ha!

Endelig tilbake

Den sjøltitulerte debuten fra 2018 kom ut på det særdeles oppegående engelske selskapet Edition Records. Jeg lot meg umiddelbart begeistre
– type svært begeistra faktisk. De to neste livstegnene fra bandet kom på henholdsvis ECM og finske We Jazz, men de har dessverre gått meg hus forbi.

Nå er de tilbake på moderskipet og det med ei liveinnspilling fra klubben Bird´s Eye i Basel i Sveits. Her har de henta det beste fra to dager på klubben og det er lett å høre at det er en kohort som har jobba mye sammen over lang tid vi har med å gjøre.

Her tar de oss med tilbake til musikk som fantes på de tre første utgivelsene, nye låter som peker fremover i stadig større grad og en herlig versjon av John Coltranes “Countdown”.

De tre snakker sammen på et unikt vis og bandets polyrytmiske innfallsvinkel til sitt musikalske univers, gir Enemy et solid særpreg. Vi har med tre fremragende solister å gjøre og Eldhs usedvanlige og ustoppelige energi sørger for et trøkk som er i klassen
hinsides.

Enemy er anno nuh noe av det heftigste og tøffeste som finnes i trioverdenen – det sier ikke reint lite.

Den danske trioen Køs, med Maria Dybbroe bosatt i Norge, viser oss nok en gang at de har noe helt eget å by på i skjæringspunktet mellom alvor og lek.

Altsaksofonisten Maria Dybbroe har markert seg svært så fordelaktig i en rekke konstellasjoner på begge sider av Kattegat/Skagerrak de seineste åra. Av en eller annen merksnodig årsak så er hun en av mange
kvinnelige danske saksofonister, Amalie Dahl, Mette Rasmussen og Signe Emmeluth er andre strålende representanter for de røde og hvide her oppe hos oss, og de byr oss alle på høyst personlige visittkort.

Tredje runde

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Trioen Køs der Dybbroe i tillegg til saksofon/klarinett også spiller litt bass og synger, består ellers av Valdemar Kragelund på elektronikk, bass, gitar, live sampling og tangenter og Kristian Saarup på trommer, vokal, gitar og tangenter. På sin tredje utgivelse tar de oss med tilbake til en periode vi alle husker med skrekk og gru, nemlig covid 19-pandemien i 2020.

I løpet av 20 intense dager i et sommerhus på Ærø i Danmark kjente de på isolasjonen og redselen som verden hadde påført dem og oss på et skremmende og nytt vis. Hva kom til å skje med oss og verden som vi kjente?

Gjennom kollektive prosesser der ideer fikk blomstre og der instrumenter blei bytta på, skapte Køs et univers der indie-pop møtte jazz og impro, ambient, punk og lo-fi på et vis som Køs er ganske så leine om.

Verden var skremmende da musikken blei skapt for noen år siden, men den er ikke mindre skremmende nå med krig i Ukraina og Palestina og med verdens mektigste mann som samtidig er den farligste, så er
musikken og tittelen “Worldsorrow” minst like relevant nå som da den blei unnfanga.

I lost my voice, synger Dybbroe underveis – måtte de aldri miste sine stemmer.