Art Blakey var utvilsomt en av de største og aller viktigste retningsgiverne i den såkalte hardbop-generasjonen. Her kommer det to utmerkede eksempler på det – nå ute på vinyl igjen. Og Coltrane er med.
Art Blakey (1919-1990) var så avgjort en av den moderne jazzens aller viktigste stemmer både som trommeslager og som bandleder. Han kom opp i
bebop-epoken like etter andre verdenskrig og spilte med “alle”.
Utover på 50-tallet blei han en stadig viktigere retningsgiver og sto i spissen for det som har blitt kalt hardbop – ei videreutvikling av bebopen på sett og vis. Blakey hadde sjøl ikke noen spesielt forhold til disse merkelappene og lurte for eksempel på hva easybop ville være?
1957
Blakey var en svært så produktiv herre og heldigvis har nå Warner Music vært sitt ansvar bevisst og begynt å gjenutgi deler av katalogen hans på vinyl. For svært mange jazztilhengere og ikke minst nyankomne
jazzfans er dette intet mindre enn fantastiske nyheter. I denne omgang er det to utgivelser som står på programmet og i mi bok er det to perler.
For det store publikummet er nok Blakey minst kjent som storbandleder, men du verden som det groooova av trommespillet hans og for noen
“bomber” han til enhver landa også der. Med “Big Band” – hvilket fantastisk platetittel – viser han oss at han nesten sjølsagt også hadde det på plass. Det faktisk til tross for at han ikke var så særlig fan av
formatet – han sier i den utmerkede originale coverteksten forfatta av legenden Nat Hentoff at han følte ei solid begrensning på seg som trommeslager
i storbandformatet – men du verden som det swingte av han og bandet uansett. Han leverer forresten en udødelig replikk i den samme teksten når han forteller hvordan det låt av Billy Eckstine-bandet som han
var med i da de møtte Jimmie Luncefords band til duell: “we swung those guys into bad health”. Herlig!!!
Her stiller han til start med et storband med blant andre Bill Hardman og Donald Byrd i trompetrekka, Frank Rehak og Jimmy Cleveland i tromboneseklsjonen, og Al Cohn og ingen ringere enn John Coltrane på tenorer. Coltrane er den viktigste solisten og sjøl om han ikke hadde nådd toppen av karriera si, så låter det helt fantastisk av en av
jazzens aller største stemmer.
Dette er storbandjazz av aller beste merke innspilt i desember 1957 og som holder som ei kule den dag i dag.
Jazz Messengers
Der Blakey så avgjort er mest kjent er som leder for sin mange Jazz Messengers-band. På “Hard Drive” er vi nok en gang tilbake i 1957 – et par måneder før “Big Band” blei spilt inn.
Med Johnny Griffin i strålende form som tensorsolist og Bill Hardman på trompet – sterkt undervurdert sådan – og med Spanky de Brest på bass og Junior Mance på piano, blir vi servert sju originallåter skrevet stort sett av blåserne og et par av Jimmy Heath – he doesn´t stay out on the street long enough, til å få den anerkjennelsen han fortjener sier Blakey om den gang fengselsfuglen Heath.
Det låter veldig Messenger også av denne utgava, sjøl om det nok ikke var den aller beste. Det er uansett en solid bekreftelse på at Art Blakey var en gigant både som trommeslager og bandleder og så skal Warner ha all mulig slags ære for å gjøre dette historiske materialet tilgjengelig nok en gang.
«Big Band»
Betlehem Records/Warner Music
«Hard Drive»
Betlehem Records/Warner Music