Tor Hammerø

De som har fulgt godt med på Kirkelig Kulturverksteds utgivelser siden 2013 vil kjenne godt til den libanesiske låtskriveren og vokalisten Tania Saleh. Mitt første møte frister til mer påfyll.

Dette er Salehs tredje plate på KK og det er bare meg det har gått ut over at jeg ikke har fått med meg de to første. Saleh, som har skrevet alt av tekst og musikk og som synger på arabisk, både har og er ei stemme det er vel verdt å bruke kvalitetstid sammen med..

Som når det gjelder for eksempel Mari Boine så skjønner jeg ikke et pip av hva Saleh synger – likevel så mer enn aner jeg hva det handler om – som med Boine. Det er noe som går forbi ordene – stemninga og følelsene i det både Boine og i dette tilfellet Saleh formidler. For de som trenger det enda mer konkret så er alle tekstene oversatt til engelsk i tekstheftet.

Saleh er skilt, noe tittelen “10 A.D.” – after divorce – bekrefter. Hun skriver om og formidler på et ekte og inderlig vis hvilke kår en kvinne som henne opplever et slikt faktum i et land som Libanon. Det er på alle måter langt fra Norge og vi har svært godt av å bli opplyst om hvordan mennesker utenfor steinrøysa vår lever sine liv. Vi skjønner raskt hvor privilegert vi er her nord.

Øyvind Kristiansen spiller piano, står for programmering og er medprodusent og har gjort en framifrå jobb i et landskap som inneholder elementer av tradisjonell arabisk musikk, klassisk strykekvartett, rock og trip-hop – og sikkert mye mer. Han har gjort sin innsats her hjemme, mens Saleh har lagt på vokal og fått strålende assistanse av en rekke tradisjonsmusikere i Egypt.

Tania Saleh har noe viktig å dele med oss og Kirkelig Kulturverksted skal nok en gang ha all ære for å løfte fram stemmer som ellers ikke ville fått anledning til å bli hørt.

Joshua Redman har vært, er og kommer til å forbli en av mine favorittsaksofonister.  Her kommer det to bekreftelser på det.

Helt siden begynnelsen av 90-tallet har Joshua Redman (52) gitt oss stadig nye prov på at han er en saksofonist og retningsgiver på aller øverste hylle. Nivået på musikken og musikerne her hjemme er heldigvis også av det kaliberet at Redman synes det er interessant å leke seg sammen med flere av dem. Møtene med Redman og Ola Kvernberg på duo – himmelsk – og Eirik Hegdal og Trondheim Jazzorkester – himmelsk 2 – er av typen som aldri blir glemt.

Slik er det også med kvartetten med Brian Blade på trommer. Christian McBride på bass og Brad Mehldau på piano fra 1994. “MoodSwing” var Redmans tredje plate og alle disse fire lå i vannskorpa; de var så avgjort på vei mot stjernestatus alle sammen. Redman var altså 25 år da denne musikken blei spilt inn og han avslører en modenhet, uttrykkskraft, autoritet og personlighet som mer enn antyder at han hadde tilbragt ganske mange flere tiår her på Tellus.

Hvorfor Nonesuch har valgt å gi ut denne strålende innspillinga på nytt som dobbel vinyl, vet jeg ikke. Hvis årsaken kun er at de vil at et nytt publikum skal få stifte bekjentskap med musikken og det fantastiske bandet, så er det grunn mer enn god nok for meg. Redman forteller oss allerede her at han er i besittelse av et uttrykk som henter hemningsløst fra alt som heter amerikansk musikk, fra gospel, til Ayler via blues, hardbop, ballader, swing, latin til funk og setter det sammen til sitt eget. Joshua Redman var hele pakka allerede i 1994.

Det er voldsom dybde i det Redman har å melde samtidig som det er en tilgjengelighet i det som gjør at “alle” kan kan finne noe å krype inn i her. Når så den framifrå trioen er med han hele veien og gir musikken stadig nye retninger og farger, så er “MoodSwing” fortsatt en tidløs vinner.

Anledninga til å dukke ned i platebunka og ordne opp med litt dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker over, var til stede denne gangen og Joshua Redmans samarbeid med strykekvartetten Brooklyn Rider og jazzherrene Scott Colley på bass og Satoshi Takeishi på trommer, innspilt i 2015 og utgitt i 2019, har også tålt tidens tann på ypperlig vis.

Musikken er skrevet og arrangert av saksofonisten Patrick Zimmerli og den er åpenbart skrevet for Redman. I dette fine landskapet som henter inspirasjon fra både jazzens univers og fra klassisk musikk, viser jazzmannen Zimmerli at han har musikalske gener som spenner vidt.

Strykekvartetten swinger det også av og de kler Redman og jazzgutta perfekt. Og sjølsagt er Joshua Redman en strålende solist også i dette landskapet – jeg kan faktisk ikke tenke meg et musikalsk univers der han ikke vil egne seg.

Begge disse innspillingene har altså levd ei stund. Det kommer de til fortsatt til å gjøre – vi snakker nemlig tidløs musikk med en av verdens beste saksofonister i front.

 

Den svenske gitaristen Pål Nyberg trives godt i et vakkert og langlinja landskap.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Pål Nyberg (38) har blant andre samarbeida en hel del med den amerikanske saksofonisten Jimmy Halperin. For de innvidde betyr det at de musikalske idealene befinner seg i spora etter retningsgivere som Lennie Tristano, Lee Konitz og Warne Marsh. I en cooljazz-verden med andre ord. Sammen med et strålende band av stort sett svenske medmusikanter framstår Nyberg her som en særprega komponist.

De lange, logiske, vakre og intelligente musikalske linjene er så tydelige og unike i musikken at det er kun Nyberg som kunne ha unnfanga dem. Han er åpenbart en kompromissløs musikant som vet hvor han vil og som har jobba målbevisst for å komme dit.

Sammen med et nydelig “komponert” band bestående av brødrene Konrad (trommer) og Mauritz Agnas (bass), tyske Birgitta Flick på saksofon, Per “Texas” Johansson på klarinetter og Markus Jägerstedt på ymse tangenter, skaper Nyberg nydelige landskap som det er deilig å drømme seg bort i.

Det er lett å se for seg bilder i disse musikalske fabuleringene og både kollektivt og solistisk er det landskapsmalere av veldig solid kaliber vi har med å gjøre. Om det ringer en filmskaper eller to til Nyberg i nær framtid vil jeg overhode ikke bli overraska.

Pål Nyberg har noe vakkert og høyst personlig å dele med oss.

Dansk jazz har hatt en helt spesiell forbindelse til amerikansk jazz med røtter tilbake til 40- og 50-tallet i mange tiår. Den tradisjonen tar den 30 år unge tenorsaksofonisten Andreas Toftemark vare på på et ypperlig vis.

Andreas Toftemark er et helt nytt navn og dermed musikalsk bekjentskap for meg. Det er jeg ganske sikker på at det er for store deler av det danske jazzpublikummet også. Åtte av de siste åra har Toftemark nemlig tilbragt enten i Sverige, Amsterdam eller New York. Etter at pandemien slo knock out på det meste i mars 2020, bestemte Toftemark seg for å reise tilbake til Danmark etter å ha livnært seg i fire år i The Big Apple. Han hadde nesten ikke spilt i hjemlandet på mange år, men etablerte raskt et nytt band med likesinnede og her foreligger det aller første visittkortet fra Toftemark og hans musikalske univers.

I New York hadde Toftemark blant andre studert med Eric Alexander og det var den første musikalske referansen som rant meg i hu da jeg hørte musikken den første gangen. Det mer enn antyder at Toftemark, som Alexander, tar vare på den stolte og flotte tradisjonen fundert på bebop og påfølgende herligheter.

Det betyr at vi befinner oss i et melodisk og vakkert landskap med The Great American Songbook som en viktig utskytingsrampe. “Blue and Sentimental”, “Love Me Or Leave Me”, “Autumn in New York” og “I´m a Fool to Want You”, samt to Toftemark-låter som kunne gått inn i den samme skatten, er det som blir servert og det på et særdeles smakfullt vis.

Med seg har Toftemark mer eller mindre jevngamle sjelsfrender i svenske, men København-bosatte Calle Brickman på piano, Felix Moseholm på bass og Andreas Svendsen på trommer – alle like stilsikre som sjefen sjøl.

Her blir det ikke servert en eneste stor musikalsk overraskelse – bare vakker, inderlig og ærlig musikk. Det holder herfra til evigheten det!

En italiener, en islending og to nordmenn med en herlig og original tilnærmingsmåte til det å skape original musikk, er det vi går møte i bandet Hitra.

 

Denne internasjonale kvartetten, oppkalt etter den urnorske øya Hitra, har sitt utgangspunkt i Norges Musikkhøgskole i Oslo. Den italienske pianisten og komponisten Allesandro Sgobbio kom dit for å studere og møtte de tre andre i Norge. Sgobbio har komponert all musikken, men de tre andre har så definitivt vært med på å prege den og stake ut den unike kursen.

Den islandske gitaristen Hilmar Jensson har vært lærer ved NMH, bassist Jo Berger Myhre og trommeslager Øyvind Skarbø har vært sentrale i en rekke sammenhenger, blant annet sammen med Nils Petter Molvær og i Skarbø Skulekorps. Til sammen har de blitt et kollektiv som kler Sgobbios musikk, tanker og retning på et ypperlig vis.

Som fundament for låtene til Sgobbio finner vi både samtidsmuiskk, impro og et melodisk jazzuttrykk. Det har de fire framifrå lytterne og personlighetene makta å sette sammen til noe unikt, vakkert og spennende.

Jazzmusikk dreier seg i stor grad om å sette sitt eget preg på et musikalsk uttrykk. Det har Hitra greid på et ypperlig vis i helt egne grenseland.

Helt fra Miles Davis henta Dave Holland over fra fotballmetropolen Wolverhampton til det forjettede jazzland USA på slutten av 60-tallet, har Dave Holland vært en av bass-ledestjernene og vel så det.

Dave Holland har rukket å bli 74 år, men som sin gode venn og basskollega Arild Andersen, som er mer eller mindre jevnaldrende, så forteller Holland oss at han er like produktiv, lekende og sulten som han alltid har vært de godt og vel 50 seineste åra.

Holland har helt siden Miles-perioden vært en særdeles ettertrakta sidemann i sitt nye hjemland. “Alle” de store bandlederne har vært på tråden til mannen som sjølsagt alltid burde spilt i gull og svart – ja Wolverhampton har alltid vært mitt favorittlag (se fargene på platecoveret under….) – , men han har også i stadig større grad skrevet for og leda sine egne band og prosjekter i alt fra solo til storband. Det har det definitivt vært all grunn til – Holland er nemlig en av mine desiderte favorittkomponister.

Med denne ferske trioen, som gikk direkte i studio etter en lengre periode på legendariske Village Vanguard i New York, viser Holland seg frem på flere vis: som en glitrende bandleder, strålende komponist, en av jazzens virkelige gentlemen på den store fela og ikke minst som en urfunky elbassist – det siste kanskje ganske så overraskende for de fleste.

Gitaristen Kevin Eubanks har vært en mangeårig musikalsk sjelsfrende av Holland og de fortsetter å kle hverandre på best mulig vis. Trommeslageren Obed Calvaire er et relativt nytt navn for meg, men han forteller oss umiddelbart at han hører hjemme helt der oppe – både som solist og i kollektivet. For et driv, for en groove!

“Another Land” er et passende navn på musikken som Eubanks og Holland står broderlig ansvarlig for, samt en Calvaire-låt. Den er nemlig mer funky og groovete enn det vi har blitt vant til de seineste åra. Det viser bare hvor allsidig og hvor bra Dave Holland, Kevin Eubanks og Obed Calvaire er. Det er herlig å oppholde seg i dette landet.

Fire! har stått på favorittlista mi i en årrekke, både som trio og som schwært band. Nå blir det noe midt i mellom og det er like tøft det også.

Bassist Johan Berthling, barytonsaksofonist, fløytist og live elektroniker Mats Gustafsson og trommeslager Andreas Werliin går mer enn ti år tilbake i tid som Fire! Platehylla mi består av sju utgivelser enten på trio eller som Fire! Orchestra og heftigere energiutladning har det vært vanskelig å høre for seg i vår del av Tellus i alle fall.

De som har opplevd trioen live, og ikke minst med Gustafssons usedvanlige trøkk som utskytingsrampe, eller Gustafsson i andre settinger også, vet jo at setebeltene stort sett må festes før avgang. Slik er det for så vidt også denne gangen, men samtidig er det også et mer ettertenksomt og reflekterende Fire! som ønsker oss velkommen.

Med fem låter de tre har skrevet sammen, eller i alle fall vært sammen om, og med supergjestene Goran Kajfeš på kvarttone-trompet og Mats Äleklint på trombone, sousafon og som blåsearrangør, så er dette på sett og vis en slags ny vri på Fire!-universet.

Fløytespillet til Gustafsson spiller har ei mye mer sentral rolle denne gangen enn tidligere og gir både bandet og uttrykket en ny dimensjon. Blåserekka gir det hele også en ny sound og det låter like tøft og hipt som før, men på et mer dempa vis. Også det kler Fire!

Trompeteren, komponisten og visjonæren Wadada Leo Smith har aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Når han snart runder 80 er det virkelig på høy tid.

Der er først i desember at den store merkedagen til Wadada Leo Smith dukker opp, men med disse to utgivelsene gir han både seg sjøl og oss en solid førpresang. I samarbeid med det finske kvalitetsselskapet TUM Records gir han oss nemlig to trippelvisittkort med helt forskjellig innhold. Fellesnevneren er likevel at begge to inneholder spennende og totalt unik musikk..

Smith har vært en slags kulthelt i mange tiår og viste oss under et sjeldent Europabesøk under Moldejazz for et par år siden hvilken unik stemme han er og har. Alt dette bekrefter han med en voldsom allsidig og stor personlighet gjennom disse utgivelsene.

Enten sammen med en annen kulthelt, den nylig avdøde trommeslageren Milford Graves, eller den ikoniske elbassisten Bill Laswell – ei skive med hver av dem, eller sammen med begge på den tredje, tar Smith oss gjennom en rekke nye originalkomposisjoner eller kollektiv unnfanga musikk – som uten unntak oppleves som komponert musikk.

Om en trippel solo-trompet skive kan være noe? Når det er Wadada Leo Smith som er leverandør av musikken, så er svaret et rungende ja. Med sin nydelige tone, med og uten mute, tar han oss med på en helt spesiell ekskursjon skapt i løpet av fire dager i ei steinkirke i Finland – med perfekt akustikk som medspiller.

Musikken er til dels tilegna sjelsfrender som Albert Ayler, Leroy Jenkins, Steve McCall, Amina Claudine Myers og James Baldwin og er uten unntak egna til ettertanke og sjelefred.

Når så begge boksene er utstyrt med et prakthefte som tar oss enda lenger inn i Wadada Leo Smiths univers, så er dette kremproduksjoner som kan anbefales på det heteste.

En musikalsk institusjon. Det er liksom et schwært ord å ta i bruk, men når det gjelder Elephant9 så er det faktisk på sin plass.

Nikolai Hængsle på elbass og både på strømførende og akustiske gitarer, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på allehånde tangentinstrumenter er, både hver for seg og som elefanter, noen av de heftigste musikantene kongeriket har frembragt de siste tiåra. De er over alt, de kan alt og de gjør det med en integritet og stadig sult som gjør at alle møter med dem er like spennende.

Jeg har hatt gleden av å følge Elephant9 gjennom åtte plater siden 2008. Da hadde bandet, som først gikk under det velklingende navnet Storløkken/Eilertsen/Lofthus, allerede eksistert i to år. Det betyr at universet Elephant9 kan feire 15 års jubileum i år – hvis de vil da. Og det bør de så absolutt gjøre – de har nemlig veeeeldig mye å feire.

Trioen er nemlig ustoppelig ekspanderende i sin tilnærming til det å skape musikk. Jovisst ligger det stadig et rockeelement i bånn for ekskursjonene som tar bandet i uante nye retninger, men de tre herrenes sjangerfrie livsanskuelse er likevel det som gjør at dette kollektivet fortsatt er noe helt for seg sjøl.

At de tre kjenner hverandre godt og har en unik musikalsk og nødvendigvis personlig kjemi – hvis ikke hadde nok funnet seg noen andre å leke med – er vel dagens underdrivelse. Det høres også usedvanlig godt – vi snakker tross alt om lyttere i ultraklassen. Det hører med til det å være en strålende musikant og det er så avgjort alle tre.

Storløkken har skrevet all musikken bortsett fra ei Hængsle-låt og sjøl om det fortsatt kan være et infernalsk trøkk i Elephant9 , så opplever jeg at bandet og musikken er mer nedpå og reflekterende nå enn ved mange andre tidligere møter. Herlig – det også.

Elephant9 har helt siden jeg opplevde dem for første gang vært en stor favoritt. Det er de så definitivt fortsatt. Tøft – mye, mye tøffere enn Vy faktisk!

Jeg regner ikke med at det er voldsomt med hender som fyker i været hvis jeg spør om allmuen kjenner til pianisten og komponisten Dahveed Behroozi.

Den 40 år gamle Dahveed Behroozi fra California er nemlig ute med kun sin andre utgivelse under eget navn og når man er bosatt på vestkysten og ikke er blant de hardt turnerende amerikanske musikantene, så er det krevende å nå gjennom lydmuren.

Det vi møter er en musikant som har røtter både i klassisk musikk og jazz og hans pedagoger fra New York-studietida, pianistene Ursula Oppens og Fred Hersch, er begge rause med lovordene. Det er det på alle måter mulig å begripe.

Behroozi er en pianist med et enormt dynamisk uttrykk og spenn. Her får vi alt fra de vareste og vakreste ballader til de voldsomste ekskursjoner – og alt virker like naturlig og ekte. Når han så gjennom både sine komposisjoner, som medmusikantene fikk utdelt i studio for at det skulle låte så friskt som mulig, og sin klangverden viser at han henter like naturlig fra både den klassiske verden som fra jazzen, så er det ei frisk, “ny” stemme som møter oss.

Trommeslageren Billy Mintz er også et nytt bekjentskap for meg, mens bassist Thomas Morgan, som vi kjenner godt her hjemme fra møter med blant andre Jakob Bro, Jon Christensen og Bill Frisell, er en gammel venn fra ungdomstida i California. Til sammen utgjør de to et perfekt reisefølge for Behroozi og hans musikalske tankegods.

For alle dere nysgjerrige der ute som gjerne vil ha noe nytt å hygge dere med: Dahveed Behroozi og hans musikalske univers anbefales kraftig.