Tor Hammerø

Mathias Eick har funnet fram til dette helt unike – til det som er Mathias Eick. Og ingen andres.

Til tross for at Mathias Eick “bare” er 42 år, så har han vist seg frem i rundt 30 av dem. Med et usedvanlig musikalsk hjem som base der det fløt av instrumenter, fortalte Eick på nasjonalt fargefjernsyn før han blei tenåring at her lå det et helt spesielt jazztalent på lur.

Siden den gang har han på en rekke meldeposter informert oss om at talentet har vært under stadig utvikling og ikke minst via hans fem ECM-innspillinger, en sjølsagt milepæl i Eicks karriere, har bekreftelsene kommet med sterke og jevne mellomrom.

Jeg var så heldig å få med meg releasekonserten til Eick og hans fem edsvorne menn: Stian Carstensen på pedal steel-gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Helge Andreas Norbakken på trommer og perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – det er det jeg kaller et superlag – for ei uke siden. Det mer enn fortalte meg at Eick har tatt nok et steg i retning seg sjøl.

Samtidig som det er utvikling i Eicks uttrykk, så er det samtidig noe forutsigbart over musikken og låtene hans. Det er fortsatt vakkert, melodisk, søkende, melankolsk og utfordrende på et vis Eick har skjemt oss bort med i mange av sine 42 år – ikke minst siden ECM-debuten med “The Door” i 2008.

Mathias Eick er og har ei stemme som snakker til mange hvor det enn er på kloden. Han gjør det i enda større gard nå etter sjøsettinga av “When We Leave”.

PS på den digitale utgivelsen får vi også ei ekstralåt der Eick resiterer et Lars Saabye Christensen-dikt. Annerledes og fint.

Med sitt andre album gir bandet Dark Roast oss et solid og svett bevis på at det finnes gode arvtakere til Chipahua også her til lands.

Med bakgrunn fra Norge Musikkhøgskole og tilliggende herligheter har de de seks herrene Adrian Barstad Andresen (trompet og flygelhorn), Bård Jønland Berg (trommer), Daniel Deltchev (saksofoner og gitar), Markus H. Gundersen (bass), Johan Helland (vokal) og Audun Haave Reknes (tangenter), funnet sammen i et musikalsk landskap med røtter i alt fra soul, rhythmn and blues, funk, pop ispedd aldri så lite jazz også.

Har jeg skjønt det rett befinner alle de seks seg i slutten av 20-åra. Til tross for relativt få år her på planeten, så har de åpenbart et nært forhold til artister som James Brown, Curtis Mayfield og Bill Withers – artister som alle hadde sin storhetstid ei god stund før Dark Roast-gutta var påtenkt.

Det sier oss, til tross for at alt materialet er egenkomponert både når det gjelder tekst og melodi, så lener de seg godt på den tidløse tradisjonen som blei unnfanga på 70- og 80-tallet med blant andre Tower of Power, Chaka Khan og Chipahua her hjemme.

Jeg møtte bandet i forbindelse med debuten “First Brew” for knappe tre år siden. Bandet består fortsatt av de samme seks og har utvikla seg godt siden den gang – sikkert gjennom masse liveerfaring.

Det låter tøft og groovy av Dark Roast, men jeg hadde ønska at de hadde tatt av håndbrekket i enda større grad. Jeg digger denne typen musikk, men digger den enda mer når den er skitnere og enda svettere. Neste gang hører jeg for meg at de tar enda større sjanser og lar det stå til så skjorteknappene ryker. Det har Dark Roast potensial til.

Dr Lonnie Smith er en av de mest groovy organistene i dagens jazzunivers. Det viser han oss til fulle på denne liveinnspillinga. Iggy Pop gjester i tillegg på to spor. Om det tilfører noe? Tja….

Rhythm and blues, funk, soul, gospel og impulser fra bebop og tilliggende herligheter har alltid ligget i bånn for Smiths budskap og uttrykk. Slik er det fortsatt i denne herlige gumboen som egner seg ypperlig for livesettingen på The Jazz Standard i New York. Når han så har med seg sine faste våpendragere gjennom mange år, Johnathan Blake på trommer og Jonathan Kreisberg på gitar, så er det nok en groovegaranti av beste slag.

På noen av spora blir det også tilsatt ekstra krydder gjennom heftig blås med blant andre Robin Eubanks på trombone, John Ellis, som vi møtte seinest sammen med Bjørn Vidar Solli, på tenorsaksofon og ikke minst Sean Jones på trompet som fyrer av et kor på “Too Damn Hot” som det virkelig lukter svidd av. Dessuten får vi også hilse på den mer enn lovende vokalisten Alicia Olatuja på ett spor – henne vil jeg høre mye mer av.

På åpnings- og avslutningssporet, som er de to eneste som ikke er gjort live – med publikum i alle fall, dukker rockeikonet Iggy Pop opp på blant annet Donovans “Sunshine Superman”. Jeg er usikker på bakgrunnen for dette “treffet” og jeg er enda mer usikker på hvor vellykka det er. Pop er på ingen måte noen stor sanger i tradisjonell forstand og ikke swinger det av han heller. Jeg velger å skrive det på kontoen for en morsom, men ikke alt for god idé.

Uansett så forteller den godt voksne Dr Lonnie Smith at det fortsatt swinger og groover noe vederstyggelig av han.

Arve Henriksen er og har ei unik stemme. Nå tar han den og seg med til sine urrøtter – de kvenske. Det fører til en ekskursjon ingen har vært med på før.

Det tar altså knapt et hundredel av et sekund fra musikken strømmer ut av høyttalerne til man kan slå fast at det er Arve Henriksen sin tone som møter en. Alle musikere er på leit etter dette unike – Arve Henriksen (53) har funnet det og fortsetter heldigvis også å utvikle det.

Henriksen er en fargelegger som ofte blir spurt om å bidra til en rekke prosjekter. Det gjør han gjerne hvis han synes han har noe å bidra med i den settingen han blir invitert med inn i. I stor grad er det likevel slik at Henriksen helst vil skape og møte sitt publikum i landskap han har unnfanga sjøl. Slik er det så avgjort denne gangen også, men altså med en helt spesiell bakgrunn.

For fem år siden var Henriksen på besøk i Halti kvenkultursenter på Storslett i Troms. Hans besteforeldre kom fra Storvik i Nordreisa kommune og Henriksen, en kunstner som alltid har vært på leit, kom der over diktsamlinga “Merimies muistelee”, en sjømann minnes på norsk, i lydbokformat lest av forfatteren Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014).

Henriksen skjønte ikke et ord av det kvenske språket besteforeldrene snakka, men forfatterens stemme og klangen av språket, fascinerte Henriksen til å begi seg ut på ei musikalsk fantasireise. Den får vi være med på her, sammen med Nilsen-Børsskogs flotte stemme og ei nydelig bok der diktene er gjengitt både på kvensk, norsk og engelsk.

Henriksen har jobba med dette prosjektet i flere år og det har blitt et praktverk. Vi møter sjefen på en rekke instrumenter i tillegg til trompeten. I tillegg har han invitert med seg en rekke gjester på noen av spora, blant andre bass-maestro Anders Jormin, fargeleggermester Eivind Aarset på gitar og fruen Anna Maria Friman på hardingfele.

Dette er musikk så vakker, så inderlig, så ekte og så personlig som vel tenkelig. Stemma til Arve Henriksen løfter fram Nilsen-Børsskogs lyrikk på best mulig vis. Ikke minst viktig er det at det kvenske språket og den kvenske kulturen gjennom dette praktverket får et nytt lys på seg.

Arve Henriksen skal ha all ære for dette initiativet og det som har blitt et minneverdig og totalt unikt prosjekt.

Fessor er intet mindre enn et dansk jazzikon. Han reagerer sikkert hvis han blir tiltalt som Ole Lindgreen også. Kjært barn har som kjent mange navn.

Ole Lindgreen, i Danmark og i store deler av jazzverdenen bare kjent som Fessor, har rukket å bli 83 år. Han har rukket svært mye mer også i løpet av de godt og vel 60 årene han har vært en aktiv og svært ettertrakta trombonist og bandleder.

Det er ekstra hyggelig å slå fast at Fessor til tross for at han har blitt godt voksen ikke har lagt verken bindersen eller musikken på hylla. Etter en del sjukdom er han heldigvis tilbake for fullt – noe hans låt og tittelsporet “Glad to Be Here” er med på å understreke.

Rundt 40 plater har det blitt fra Fessors trombone og diverse band som Big City Band, Nulle og Verdensorkesteret. Jeg skal ikke skryte på meg voldsomt inngående kjennskap til herrens gjøren og laden, men at trad- og mainstream-uttrykket har ligget solid innplanta i hans DNA store deler av tida, føler jeg meg ganske så overbevist om.

Uansett så er hans ferske visittkort, innspilt i hans hjem for anledninga omdøpt til Little Yellow House Studio delvis i 2019 og delvis i fjor, en solid manifestasjon av hva det mange kaller “ekte jazz” er. Sammen med et fremragende og stilsikkert band med “ungkalvene” Jakob Dinesen på på tenorsaksofon, Peter Marott på trompet og flygelhorn, Marko Martinovic på piano, Jens Sølund på bass, Chris Tanner på klarinett og Morten Ærø på trommer, så byr på Fessor på et hardtswingende, ekte og uforfalska møte med blant annet klassiske Ellington-, Roy Eldridge- og James P. Johnson-komposisjoner, samt noe egetskrevet materiale.

Dette er musikk som har en soleklar leveregel: den skal swinge. Og jeg lover at her swinger det fra første til siste takt. Fessor er det beste jeg har smakt av godt lagret dansk på svært lang tid.

Opp med hånda hvis du har hørt om Hanna Nydal eller Hanna Venia som hun kaller seg som artist. Ikke plagsomt mange hender seg gikk i været vil jeg tro, men nå er det på tide at hun får oppmerksomhet – mye oppmerksomhet.

Jeg har så vidt stifta bekjentskap med Hanna Nydal (29) tidligere. Da som en del av det spennende vokalensemblet Oslo 14. Jeg skal på ingen måte påstå at jeg skjønte der og da at Nydal hadde noe høyst personlig på lager, men etter å ha tilbrakt kvalitetstid sammen med hennes debutalbum “Speil”, så tar det ikke lang tid å skjønne at vi har med ei ny og uhyre personlig stemme å gjøre.

Hanna Venia kommer fra Kristiansand og synger på uforfalska dialekt – det gjør det hele både ekstra inderlig, personlig og ærlig. Hun skriver alle tekster og all musikk og hun har brukt de siste ti åra til å jobbe fram dette budskapet.

Og budskap er er rett ord i denne sammenhengen. Sammen med cden har Hanna Venia laga ei nydelig lita bok med tegninger, bilder og forklaringer til tekstuniverset som småbarnsmora med ei sterk kristen tro og et nært forhold til både natur og mennesker rundt seg, inviterer oss inn i. Hun tør å se seg sjøl i speilet og hun tør å kle seg naken. Vi kommer tett på henne og med sin fine og uttrykksfulle stemme formidler hun historier det er lett å tro på.

Musikalsk befinner Hanna Venia seg i et ganske så snilt, men transparent jazz/pop/vise-landskap der medmusikantene Martin Sandvik Gjerde på piano, Andreas Rødland Haga på bass og Steinar Mossige på trommer er med å løfte fram både Hanna Venia og budskapet. Dette er lovende og vel så det. Dette er summen av mine år, synger Hanna Venia. Slik kjennes det også.

De fleste musikanter er på leiting etter si egen stemme. Noen er det hele sitt liv – uten å finne den. Mathias Eick har definitivt funnet den.

Sjøl om denne Victoria-konserten var slippseansen for Mathias Eicks nye plate «When We Leave» – ei plate med nyskrevet musikk – så mer enn ante jeg hvordan det ville låte. Som Jan Garbarek beskrev en ny utgivelse for mange år siden: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.

Slik er det i stor grad med Mathias Eick også. Både som trompeter og komponist har Eick funnet sin egen tone, sitt eget uttrykk og i stor grad er det variasjoner over dette vi blir servert også denne gangen. For meg er det helt ok og vel så det. Jeg stortrives nemlig i Eicks selskap og univers.

Med det samme superlaget som han har med seg på skiva, det vil si Stian Carstensen på pedal steel gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus og Helge Andreas Norbakken på trommer/perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – vi snakker a-lag på alle mulige slags vis – så tok Eick, som også bidro med litt ordløs vokal, litt tangenter samt resitasjon av et Lars Saabye Christensen-dikt, oss med på en ekskursjon der det var mye åpne landskap med et enslig munkekloster i syningom.

Hva det vil si? Det betyr på sett og vis flotte, melodiske og kontemplative låter i samme gata som tidligere, men med noe helt nytt samtidig – noe ikke minst hans medsammensvorne bidro til.

Her snakker vi eleverte samtaler mellom sju musikanter som åpenbart digger hverandre og det universet Eick har skapt grunnlaget for. Solistisk er det sjølsagt glitrende hele veien og ofte er det slik at soloene glir sømløst over i hverandre i disse organiske og duvende landskapene.

Høydepunkter? Veldig mange, Aases stemme med et folkemusikk/klassisk/jazz- uttrykk, Ulvos klangrikdom, geniet Carstensens høyst personlige bidrag, Erliens usedvanlige fundament, Eicks nydelige tone og ikke minst perkeduellen mellom Lofthus og Norbakken – du verden!!!! Hippere hi hat-spill har jeg ikke opplevd siden Roy Haynes satte seg lengst fremme på scenekanten i Molde Kino for noen tiår siden – kun Haynes og et stykk hi hat!

Mathias Eick er åpenbart på et fint sted i livet sitt både personlig og musikalsk – det skinner så tydelig gjennom.

Victoria Nasjonal Jazzscene – 18.9.21

Coronafullt – ca 100

På sett og vis symboliserer Thomas Torstrups to sønner på coveret musikken til farens debut: de virker nemlig både lekende og søkende.

Pianisten, organisten, komponisten og bandlederen Thomas Torstrup (35) er blant de etter hvert mange som kan skryte på seg noen år på den ettertraktede jazzlinja i Trondheim. Noen har etablert seg både nasjonalt og internasjonalt etter åra ved Nidelvens bredd, mens andre har forfulgt drømmen sin på andre vis. Etter å ha samarbeida med blant andre John Pål Inderberg og Heidi Skjerve på plateprosjekter, så har Torstrup satt kursen tilbake til hjembyen Stavanger der han underviser på universitetet. Heldigvis har han ikke lagt den utøvende delen av seg sjøl på hylla: debuten under eget navn forteller oss at han har mye å dele med oss.

Torstrup er en uttrykksfull og dyktig pianist som henter inspirasjon fra både den store amerikanske jazztradisjonen, via kirkemusikk og universet til komponister som Olivier Messiaen. Både komposisjonene og spillet hans bærer preg av alt dette og til sammen blir det et personlig og spennende uttrykk av det.

Sammen med de mer eller mindre jevngamle og langt framskredne herrene Stian Andersen på bass, Ivar Asheim på trommer og Simen Kill Halvorsen på trompet, og munnharpe på ett spor, – alle opprinnelig fra det blomstrende Stavanger-miljøet, tar Torstrup oss med på en melodisk og vakker ekskursjon der det åpenbart er fire fremragende lyttere som stortrives i hverandres selskap som setter hverandre stevne.

Thomas Torstrup har “gjemt” seg litt for godt bort i Stavanger de seineste åra. Med “Two Brothers” forteller han oss at han har mer enn nok på lager til å ta steget ut på scener land og strand rundt. I mellomtida er det absolutt å anbefale å lytte til “Two Brothers” – ofte.

Wild Man Riddim er et band fra Oslo med solide røtter både i ska, jazz og andre herligheter. Her blir det ikke spart på noe som helst.

Ska og den nære slektningen reggae ligger definitivt i bånn for det Wild Man Riddim bekjenner seg til. Når så de sju herrene i bandet, Lius Baruch på perkusjon, Martin Brostigen på gitar, Martin Caspersen på orgel, Jørgen Gaardvik på trommer, Morten Midre på elbass, Brage Rognlien på trombone og Michael Strutt på saksofon, også har sterke og gode røtter i jazzens herbarium, så blir gumboen Wild Man Riddim koker sammen av det heftige slaget.

Alle låtene er egenkomponerte og trombonist Rognlien har hatt mer enn en finger med i spillet. Karibiske impulser ligger tjukt utenpå og møter og reiser i flere verdensdeler har også satt sine spor. Til tross for at dette er bandets tredje album, så er det mitt første møte med dem.

De forteller oss om et lyst syn på livet med sin friske, optimistiske og sikkert ganske sikkert så dansfristende – for de med slike tilbøyligheter – musikk. Det meste foregår i relativt heftige tempi og når kollektivet sitter som ei kule og solistene har mye sprudlende å by på, så har Wild Man Riddim presentert seg på et eksemplarisk vis.

PS Se ikke bort fra at Wild Man Riddim dukker opp på “seine” klubber på jazzfestivaler i tida som kommer. Ganske mye forteller meg at de vil egne seg godt når mørket er i ferd med å senke seg.

Martin Taylor MBE og Ulf Wakenius er noen av de dyktigste, mest utadvendte og mest livsbejaende gitaristene på kloden. Sammen er de ofte magi og du verden så godt det gjorde å tilbringe tid sammen med dem igjen.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått høre denne utmerkede duoen ved flere anledninger – seinest i Bangkok like før verden stengte ned. Det var et herlig påfyll da og kanskje enda mer nå etter nedtstenginga vi alle har kjent på, inkludert Taylor og Wakenius som vanligvis turnerer verden rundt, men som nå har tilbragt tida med å gå tur med hunden og skrive gitarbøker. Noe forteller meg at de har øvd en hel del også – slik låt det i alle fall denne kvelden på det godt corona-besatte Cosmopolite i Oslo.

Vi fikk møte to fremragende gitarister som var så glad for å møte sitt publikum igjen og dermed få muligheten til å øse av sine musikalske overflødighetshorn. I nærmere to timer trollbandt de gitar- og musikkfrelste sjeler som har vært sultefora på slike møter alt for lenge nå. Det lå tjukt utenpå de to strengeleikerne at gleden var gjensidig – vi fikk være med på intet mindre enn ei musikalsk høytidsstund.

Vi snakker om gitarister med fartstid fra Stéphane Grappelli og Oscar Peterson, med andre ord giganter som kunne velge på aller øverste hylle og som gjorde akkurat det. De to er utstyrt med usedvanlige musikalske og verbale kvaliteter og dessuten er de utstyrt med en type ego som gjør at de ikke har det minste behov for å søke rampelyset på bekostning av den andre. Musikalsk og personlig raushet derimot, har de mer enn nok av.

Med et repertoar bestående av blant annet et par Barney Kessel-låter, «Two for the Road», et par solonumre med hyllester av sine gamle sjefer og inspiratorer, «Isn´t She Lovely» og Ennio Morricones «Once Upon a Time in America» , og med sitater fra et utall låter underveis – disse gutta driver ikke med namedropping – de driver med tunedropping – ga de sitt publikum et påfyll det er mulig å leve ei god stund på. Herlig – keep swingin´boys!

Cosmopolite, Oslo, 16.9.21