Over Bekken etter blues

Dr Bekken, som også reagerer hvis han blir tiltalt som Tor Einar Bekken, er et musikalsk overflødighetshorn av de sjeldne. Her følger det fire nye bevis på det.

Dr Bekken, også kjent som Tor Einar Bekken, blir satt pris på på så mange vis.

Tor Einar Bekken er en musikant som har gått sin egen vei så lenge jeg har kjent til han. Han gjør det han tror på og han gjør det på et personlig og inderlig vis.

For bare noen uker siden blei Bekken tildelt Bluesprisen 2019 under Bluesfestivalen på Notodden. Det forteller en hel del om i hvilken grad han blir satt pris på av bluesmiljøet. Gjennom sin utrettelige innsats gjennom mange tiår for fundamentet for nesten all moderne musikk, bluesen, har Bekken vært med på å løfte solopianoversjonen av dette uttrykket til helt nye steder her hjemme.

Gjennom innspillingene «Øra I» og «Øra II» fører han oss gjennom cirka en time med friimporo basert på blues. Har jeg skjønt det riktig så er ingen av låtene basert på nedskrevne melodier, men kun skapt der og da basert på diverse inspirasjonskilder.

Bekken er langt i fra bare en framifrå pianist. Han trakterer også akustisk gitar på et høyst personlig vis. På «Help Us in the Hour of Need» er det kun seksstrengeren som er involvert – med litt bottelneck fra tid til annen. Heller ikke her er det et bestemt låtmateriale som ligger til grunn for de fem låtene – kun Bekkens usedvanlige kunnskap om og forhold til bluesen.

På «Plays Blues Piano Especially for You» er det Dr Bekken vi får hilse på. Når og hvorfor han bytter «identitet» vet jeg ikke, men her det i alle fall hardcore pianoblues med ingredienser fra stride og boogie woogie som står på menyen nok en gang og her er Bekken noe så voldsomt på hjemmebane.

Det swinger og groover av pianospillet hans på et vis som ingen andre her hjemme og neppe så mange andre ellers på Tellus heller. Tor Einar – eller Dr – Bekken har nå levert bunke nummer to med fire innspillinger på et år – du verden! Nesten alt er like ærlig, inderlig og viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Tor Einar Bekken
Øra I
DrB Records
Tor Einar Bekken
Øra II
DrB Records
Tor Einar Bekken
Help Us in the Hour of Need
DrB Records
Dr Bekken
Plays Blues Piano Especially for You
DrB Records

Wangs drømmefabrikk

Victoria og/eller Nasjonal Jazzscene gjør mye flott. Blant annet tar de initiativ til at ny spennende musikk og nye band oppstår. Sesongåpninga med Ellen Andrea Wang som sjef var et strålende eksempel på det.

Ellen Andrea Wang har mye å glede seg og oss til.
Foto: Francesco Saggio

Det er cirka et år siden Victoria-sjef Jan Ole Otnæs spurte bassist, vokalist, komponist og bandleder Ellen Andrea Wang om hun kunne tenke seg å skrive et bestillingsverk for Victoria – et verk som deretter skulle sendes rundt om i kongeriket og kanskje vel så det. Jeg tipper det tok Wang relativt kort tid før et ja kom i retur.

Med frie hender til å sette sammen et nytt drømmeband var dette sjølsagt en type mulighet som dukker opp med så sjeldne mellomrom at man sjølsagt takker ja. Med utgangspunkt i Charlie Hadens – en av Wangs store basshelter – mangslungne univers, hadde Wang delvis skrevet ny musikk og til en viss grad henta fra Hadens bok.

Med Arve Henriksen, Rob Luft og Jon Fält hadde Ellen Andrea Wang fått satt sammen drømmebandet sitt.
Foto: Tor Hammerø

Wang er en melodiker fra øverste hylle. Det kommer ikke som noen overraskelse lenger og med et nært forhold til Hadens filosofi om at tonene skulle få synge og at musikken skulle få hvile, så blei denne kvelden en hyllest noe så voldsomt i den retning.

Platene «Closeness Duets» og «The Shape of Jazz to Come» har satt spor hos både Wang og mange andre og låter som fantastisk vakre «Ellen David» og «Lonely Woman» fikk nytt liv av den svenske trommeslageren Jon Fält, vår egen mestertrompeter Arve Henriksen, som kom inn på Ornette Colemans klassiker med sin pockettrompet slik Don Cherry gjorde det, men på sitt høyst personlige vis sjølsagt og den engelske gitaristen Rob Luft.

Arve Henriksen har en av de flotteste trompettonene på Tellus i alle fall.
Foto: Francesco Saggio

I Fält, som vi kjenner blant annet fra Bobo Stenson Trio, og Luft, som har vist sin store personlighet på utgivelser på det fine engelske selskapet Edition Records, har Wang funnet fram til to glitrende personligheter som ville musikken det aller beste og som løfta den fram både solistisk og ikke minst kollektivt. Når så Henriksen, som erstatta Hadens datter Rachel – vokalist, bassgitarist, trommeslager og tangentist – på kort varsel, bidro fra «Lonely Woman» og resten av konserten med en av klodens aller flotteste toner som finnes i en trompet, så er det lett å forstå at Wang fikk oppfylt en drøm. En annen drøm ligger like rundt hjørnet – da skal hun nemlig bli mor for første gang, noe som førte til at hun måtte «omfavne» bassen på et nytt og kjærlig vis.

Vi blei servert masse flott originalmateriale av Wang, David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», med alle på vokal, «Nobody Knows the Trouble I´ve Seen» med ny Wang-melodi – at prestedatter Wang har hørt på Haden og Hank Jones´ fantastiske duoskive «Steal Away» er det ikke mye tvil om – og med Hadens nydelige «Silence» som avslutning, blei dette både en hyllest av Haden og hans musikalske arv og en bekreftelse på hvor langt Ellen Andrea Wang har kommet både som bassist, komponist og bandleder. En strålende start på sesongen for Victoria.

Ellen Andrea Wang – Closeness

Victoria Nasjonal Jazzscene, 30. august, 19

 

Countrydronninga

Det er helt sikkert mange om countrydronning-tittelen også, men Loretta Lynn er så avgjort en verdig kandidat.

Loretta Lynn er ei godt voksen dame, men leverer fortsatt.

Loretta Lynn har rukket mye – blant annet å bli 87 år. Hvor aktiv hun er nå vet jeg faktisk ikke, men denne innspillinga er i alle fall gjort ei god stund etter at hun runda 80. Den forteller oss at hun fortsatt har dette helt spesielle som har prega store deler av karriera hennes – ei karriere som først tok av på begynnelsen av 60-tallet.

Lynn hører hjemme i den samme generasjonen som Johnny Cash og June Carter. De hadde et nært forhold og det er da også sønnen deres, John Carter Cash, som har produsert skiva sammen med Lynns datter Patsy Lynn Russell. Et familie- og venneprosjekt med andre ord og slik høres det også ut.

Her får vi møte henne med sin umiskjennelige stemme og sjarme i alt fra hennes første egenskrevne låt, «Whispering Sea», som vi også får høre en verbalintro til via klassikeren «Always on My Mind» til festen avsluttes med to duetter: en der Elvis Costello spiller ei beskjeden rolle mens Willie Nelson virkelig gjør nytte for seg på avslutningslåta «Lay Me Down».

Det Loretta Lynn leverer er ekte vare med toppfolk, som varierer fra låt til låt, i bandet. Skiva har blitt liggende til marinering her i heimen ei god stund, men den holder fortsatt i bøtter og spann. Dette er nemlig tidløs kvalitetscountrymusikk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Loretta Lynn
Full Circle
Legacy Recordings/Sony Music

Et herlig møte

Det er vel ikke akkurat et møte mellom Nidarosdomens jentekor, TrondheimSolistene, Trygve Seim og Ståle Storløkken de fleste av oss så komme. Uansett har det blitt et både vakkert og spennende musikalsk treff.

Nidarosdomens jentekor og TrondheimSolistene under ledelse av Anita Brevik – flott!

Med to verk av Ståle Kleiberg, «Hymn to Love» og «The Light», og Andrew Smiths «Requiem», får vi bli med på unike møter med representanter for ulike sjangre som åpenbart synes det er spennende å utfordre og bli utfordra.

Utgangspunktet for denne innspillinga var at koret ønska å markere sitt 25 års jubileum. Dirigenten Anita Brevik har vært med fra starten og har hatt en klar ambisjon og retning med og for koret.

To av korets «nære venner», komponistene Kleiberg og Smith, fikk i oppdrag å skrive musikk i anledning jubileet og innspillinga og Kleibergs to verk «pakker» inn Smiths «Requiem».

Smiths dødsmesse blei skrevet til minne om ungdommene som mista livet på Utøya. Flere av sangerne i koret måtte følge sine venner til grava den gangen og for dem var det nok en helt spesiell opplevelse å synge denne messa. Koret, med den flotte klangen som Brevik har jobba i 25 år for å utvikle, i samhandling med de unike stemmene til tenor- og sopransaksofonist Trygve Seim og organist Ståle Storløkken – to jazzmusikanter henta fra øverste hylle – som nok en gang forteller oss at de kan gå inn i hvilken som helst setting og tilføre noe helt unikt, viser oss hvor langt de har kommet i løpet av sin karriere. Sterkt, vakkert og inderlig.

Trygve Seim og Ståle Storløkken – det finnes ingen grenser for disse herrene.

Kleibergs to verk er møter mellom koret og det eminente ensemblet TrondheimSolistene – «Hymn to Love» – pluss domkantor Petra Bjørkhaug på «The Light». Verkene, med sine visjoner om tro, håp og kjærlighet, kler inn «Requiem» på et sterkt vis der lyset er et viktig element når alt er som mørkest.

Med selskapet 2L som utgiver og lydguru Morten Lindberg ved spakene så er sjølsagt lyden fra opptakene i sjølvaste Nidarosdomen av aller ypperste merke.

Nidarosdomens jentekor har ikke vært besøk her i heimen på jevnlig basis. Det må jeg bare ta på min kappe, men fra nå av er de hjertelig velkomne når det enn måtte være.

 

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nidarosdomens jentekor & TrondheimSolistene
Lux
2L/Musikkoperatørene

Svenske orakler

Når Per «Texas» Johansson, Torbjörn Zetterberg og Konrad Agnas setter hverandre stevne, så er det ingen bombe at det låter tøft. Vi snakker jo om tre av nabofolkets aller hippeste musikanter.

Tre av Silvia og Carl XVI Gustavs aller beste herrer har funnet sammen.

Hver for seg i en rekke settinger har saksofonisten og klarinettisten Per «Texas» Johansson, som altså ikke må forveksles med Per «Ruskträsk» Johansson – også han en strålende saksofonist, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Konrad Agnas, vist oss i åresvis hvilket skyhøyt og originalt nivå de befinner seg på.

Dette er første gang jeg i alle fall møter dem som trio og ikke overraskende er dette akkordløse samfunnet av typen som får meg til å sitte ytterst på stolen for ikke å gå glipp av en eneste detalj.

Johansson og Zetterberg kjenner vi godt her hjemme. Førstnevnte hørte vi ved to anledninger i løpet av Gard Nilssens drømmeuke i Molde i sommer mens Zetterberg leverte varene i Håvard Stubøs band litt tidligere i år.

Zetterberg har skrevet seks av de ni låtene, mens Johansson står for to og Agnas en. Som alltid i en slik akkordløs setting så er det mye rom for de involverte og sjølsagt så er disse tre i stand til å fylle det på unikt og innholdsrikt vis.

Det at Johansson skifter mellom tenorsaksofon og klarinetter fører til stor variasjon og ditto spenning i lydbildet. Zetterberg og Agnas – hvorfor har vi hørt så lite av han i Norge? – er lyttere og bidragsytere i ultraklassen og Zetterberg gir oss også prov på sin stemmeprakt.

Vi blir tatt med på ei melodisk, søkende og luftig reise som forteller oss at broderfolket med denne trioen har sjøsatt et band som hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per «Texas» Johansson/Torbjörn Zetterberg/Konrad Agnas
Orakel
Moserobie Music Production/MusikkLosen

Den nye vinen

Jazz og poesi har ikke mange avleggere her hjemme. Jan Erik Vold er den klare ledestjerna, men nå er den unge duoen Nybo/Ravn muligens på vei til å bringe stafetten videre.

Arne Martin Nybo og Ulrik Ravn har skapt et spennende jazz- og lyrikk univers.

Jan Erik Vold i samarbeid med blant andre Jan Garbarek la lista svært høyt når det gjaldt samarbeid mellom poeter og jazzmusikere. Kanskje har det «skremt» bort noen fra å plukke opp hansken. Uansett er det veldig hyggelig at de unge Vestfold-vennene Arne Martin Nybo, som har skrevet musikken, og Ulrik Ravn, som har skrevet diktene og leser dem, nå viderefører denne tradisjonen.

Her har vi med to herrer å gjøre som midt i 20-åra allerede forteller oss at de har mye på fare med. Nybo, som spiller gitar, har skrevet høyst personlig musikk som henter inspirasjon fra både jazz og såkalt kunstmusikk – og sikkert mye annet. Kombinert med Ravns poesi som er like personlig fordi den er basert på hans egen erfaringsverden, har «En (alle)» faktisk blitt et nytt kapittel i historia om jazz og lyrikk her til lands.

Nybo/Ravn sammen med bandet som har skapt «En (alle)».

Har jeg skjønt det rett er bandet de to har satt sammen henta fra det svært så oppegående miljøet på Musikkhøgskolen i Oslo. Sammen med seg har de Petter Asbjørnsen på bass, Simen Kiil Halvorsen på trompet, Per Kamfjord på trommer, Jørgen Mathisen på fiolin og Karoline Wallace på vokal. Sistnevnte synger og resiterer mens Ravn kun resiterer. Martin Nodeland (gitar), Raymond Storaunet Lavik og Lars Takla (trommer og perkusjon) bidrar også på noen av spora.

Alle har skjønt intensjonene til Nybo og Ravn og det betyr at alle fargelegger de inderlige stemningene på best mulig vis. Tekstere får akkurat så mye luft som de ber om og det betyr at budskapene når frem.

»En (alle)» har blitt ei reise eller ei vandring der man ser framover og innover. Som Ravn sier: «Vi griper etter det uhåndgripelige». Dette samarbeidet er både spennende og originalt og skal bli svært interessant å følge i tida som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nybo/Ravn
En (alle)
smeik.no

 

En av de nye store

Gitaristen Julian Lage blei sett på som et vidunderbarn da han viste seg fram første gang for et stort publikum som 13-åring. Nå har han blitt 31 og talentet  og personligheten er intet mindre enn voldsom.

Julian Lage er et talent helt utenom det vanlige.

Jazzverden blei først oppmerksom på Lage som 13-åring. Allerede i 1997 blei det laga en dokumentar om Lage som da var 10 år. Som 13-åring spilte han på Grammy-utdelinga og han blei ansatt (!) på Stanford University som 15-åring. Han blei nominert til Grammy for debutalbumet sitt «Sounding Point» for ti år siden. I 2010 flytta han til New York og etablerte seg raskt i jazzens hovedstad og hans favorittgitar er fortsatt en Linda Manzer Blue Note Archtop som han har eid siden han var 11.

Som mange fremtidige gitarstjerner så har Lage også jobba med vibrafonguru Gary Burton. Han trives veldig godt i ganske så tradisjonelle settinger, men samtidig lar han seg gjerne utfordre av neste års Artist in Residence i Molde, John Zorn. Julian Lage har med andre ord en brei palett å hente fra.

Dave King og Jorge Roeder kler Julian Lage på et strålende vis.

Her møter vi Lage – det kunne jo blitt et morsomt bandnavn hvis han og vår egen Lage Lund hadde laga band sammen – i en usedvanlig oppegående trio med trommeslager Dave King, som vi kjenner fra både Bad Plus og fra Molde i sommer med Joshua Redman, og bassist Jorge Roeder – opprinnelig fra Peru.

Lage serverer et veldig sammensatt repertoar med blant annet filmlåta «In Heaven», Ornette Colemans «Tomorrow Is the Question», Belonging-kvartettens legendariske «The Windup» – du verden så spennende det er å høre Christensen, Danielsson, Garbarek og Jarrett-klassikeren tolka av andre, sjølvaste «Love Hurts», standardlåta «I´m Getting Sentimental Over You» og Roy Orbisons legendariske «Crying».

Her viser han seg fram som en usedvanlig personlig gitarist med en modenhet og stilsikkerhet som er av sjeldent kaliber. King og Roeder passer utmerket inn i dette musikalske uttrykket – der ingen har behov for å fremheve seg på bekostning av de to andre. Dette er enkelt og greit et BAND med en strålende gitarist som sjef.

Julian Lage har etablert seg på gitartoppen allerede og der kommer han til å bli værende i mange tiår framover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Julian Lage
Love Hurts
Mack Avenue/MusikkLosen

Vakre stemninger

De to serberne Uros Spasojevic og Bojan Marjanovic legger ikke skjul på at de er inspirert av Ketil Bjørnstad. Musikken er til og med spilt inn i Rainbow og med mester Jan Erik Kongshaug ved noen av spakene.

Bojan Marjanovic og Uros Spasojevic skaper vakre stemninger.

Det kommer jo ikke som noen stor overraskelse at norske artister, og kanskje spesielt ECM-assosierte, har inspirert andre rundt omkring i verden. Jeg tror likevel det er første gang jeg har hørt at Ketil Bjørnstad så spesifikt har blitt nevnt og når det kommer fra to serbere på henholdsvis elbass, Spasojevic, og piano, Marjanovic, så blir det uansett ganske spesielt.

Ikke nok med det: Bojan Marjanovic har bodd og studert i Norge siden 2016. Det er  likevel elbassist Spasojevic som har komponert all musikken. I utgangspunktet skulle det være som en del av et filmprosjekt og sjøl om filmen kanskje ikke finnes, så er det lett å se for seg bilder og scener underveis – stemningsfulle sådan.

Spasojevic løfter fram elbassen til et melodiledende instrument. Med hans følsomme uttrykk, personlige sound og svært langt framskredne teknikk, faller det han like naturlig som når giganter på elbass som Jaco Pastorius og Steve Swallow gjør det.

Marjanovic har åpenbart solid klassisk bakgrunn, men har også kommet langt som improviserende og lyttende pianist. Det har ført til at samtalene mellom han og Spasojevic har blitt av det givende slaget og det helt spesielle soundet som oppstår i spenningsfeltet mellom elbass og piano, er også sjeldent og spennende.

Musikken er melodisk, vakker og nedpå og sjøl om det er mulig å «høre» Bjørnstad her – avslutningslåta heter for sikkerhets skyld «Sea» – så er det langt i fra noe plagiat av Bjørnstads univers. Spasojevic´ komposisjoner og Marjanovic sitt pianospill har helt egne bumerker og sørger for at «V» har blitt et lite og vakkert smykke av ei plate.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Uros Spasojevic/Bojan Marjanovic
V
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Noe eget på hjertet

Første gang jeg møtte den svenske tangentisten Mattias Risberg var i en Carla Bley-hyllest sammen med Atomics Fredrik Ljungkvist. Nå dukker han opp i to nye konstellasjoner og her bekrefter han hvor mye unikt han har å komme med.

Vi får være med på Mattias Risbergs Mining sin første konsert.

Mattias Risberg (59) har ei solid karriere bak seg, men har altså i alt for stor grad makta å passere under min radar. Nå har det altså løsna – tre helt forskjellige budskap på tre skiver forteller oss om en spennende personlighet både som komponist, bandleder og tangentist på sine allehånde elektriske instrumenter: mellotron, arp pro soloist og nord electro og på soloskiva piano og moog taurus.

Risberg vokste opp i Bergslagen i hjertet av gruve-Sverige. Sjøl om han har flytta derfra, så blei han spurt om å komme tilbake med ny musikk og nytt band og den 25. august i fjor inntok Mining – hvilket passende bandnavn – Gallerirum i Stripa gruvmiljö  – cirka en kilometer unna der han vokste opp.

Med et tilnærma drømmeband bestående av noen av Sveriges aller beste jazzmusikanter gikk han til verket og viste sitt hjemmepublikum – og oss – hvilken unik tilnærming han har til det å skape musikk.

Dan Berglund på bass, Jon Fält på trommer, Fredrik Ljungkvist på tenor- og barytonsaksofon og klarinett, Josefin Runsteen på fiolin og marimba, David Stackenäs på gitar og Mariam Wallentin på vokal og perkusjon, skaper sammen med Risberg et helt spesielt musikalsk univers.

Musikken er tildels fri, åpen og søkende og tildels notert, melodisk og groovete (sic – det måtte bare komme). Med et slikt stjernelag som er i stand til å ta musikk i alle slags retninger med sine spesielle evner og lytteegenskaper, har Risberg valgt helt riktig mannskap for å få satt sine ideer ut i livet. Tøft, annerledes og spennende.

Mattias Risberg har mye å melde aleine også.

Risberg er altså svært fascinert av «gamle» analoge synther, men på soloskiva «Stamps» – som er spilt inn i løpet en seks ukers periode i heimen våren 2017 – så er det det akustiske pianoet som står i sentrum. Litt preparert er pianoet og litt bruk av Moog Taurus pedaler er også involvert, men i all hovedsak er det altså pianisten Risberg vi får møte her.

Vi får høre elleve frie improvisasjoner, men at Risberg både har lytta til og henta inspirasjon fra jazzstorheter som Coltrane, Bill Evans og Jan Johansson, klassiske giganter som Bach og Messiaen og rockehelter som Zappa og Genesis, er mulig å avdekke – når man vet det i alle fall.

Risberg har sikkert plukka blant det beste av alt han har unnfanga disse ukene. Her finnes det en rekke farger, landskap, lyder og uttrykk som til sammen forteller oss hvilken original Mattias Risberg er. Utfordrende og givende.

Det tok altså sin tid før Mattias Risbergs musikk skulle komme min vei. Nå har det heldigvis skjedd – det var på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mattias Risbergs Mining
Live in Stripa
Kullen Reko/mattiasrisberg.se
Mattias Risberg
Stamps
Clean Feed Records/MusikkLosen

Mye mer enn ingenting

Vokalisten Kari Iveland har vært der – nesten bestandig. Likevel har det alt for ofte vært i en bakspillerrolle. Nå trer hun endelig frem og hun har veldig mye å melde.

Kari Iveland har veldig mye i rampelyset å gjøre.

De fleste her til lands, både blant publikum og ikke minst artister, har et forhold til Kari Iveland (56). Få har nemlig bidratt til flere plater, konserter eller turneer enn henne, men da som korist. Fra tid til annen, men for sjelden, har hun heldigvis tatt et steg lenger frem og vist oss hvem hun virkelig er. Nå gjør hun det kanskje på et varmere, mer inderlig og mer personlig vis enn noen sinne. Kanskje fordi det er så lenge siden sist at jeg har vanskelig for å sammenlikne. Uansett er dette et veldig flott eksempel på hva og hvem Kari Iveland er anno nå.

I løpet av disse knappe 35 minuttene gir Iveland oss åtte låter der hun har skrevet både tekst og melodi – med ett engelsk unntak er alt på norsk. Hun viser oss at hun er en historieforteller av rang og med sin vakre stemme og sitt sterke uttrykk med masse luft og rom løfter hun frem tanker – flere lysår unna de gjennomsnittlige poptekstene vi blir møtt med til daglig – som både utfordrer og inspirer oss.

Iveland skriver låter i en singer/songwriter tradisjon med inspirasjon fra en rekke kilder, blant annet rock, pop, viser og jazz. Hun tar seg god tid og gir oss dermed tid til å dykke ned til kjernen i budskapet hennes. Når hun så har med seg et superlag med Rune Arnesen på trommer, Mats Eilertsen på bass og Sting- og Jeff Beck-tangentist Jason Rebello på piano – du verden for en lyttende og givende musikant både i komprolla og som solist – og med Petter Wettre som krydder på tenorsaksofon på et spor, så har det ført til at «Ingenting» – en høyst misvisende tittel forresten 🙂 – har blitt et lite smykke av et visittkort fra Kari Iveland. Fra innerst inne som hun synger på «Sangen min». Herlig, vakkert og på høy tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Iveland
Ingenting
Fersk Lyd