Jan Gunnar Hoff og supergitarist Mike Stern stortrives i hverandres selskap. Nå har de forlenga samarbeidet som har eksistert til og fra siden 2006.

I forbindelse med bestillingsverket «Magma» inviterte Hoff Mike Stern med seg for første gang for rundt 13 år siden. Deretter blei det turnering noen år som resultat av det vellykka verket som også trommeslager Audun Kleive var med på.

Hoff og Stern har heldigvis holdt kontakten hele tida siden og i fjor vinter var det klart for nye konserter og plateinnspilling av nytt materiale som både Hoff og Stern hadde skrevet.

Begge komponistene har ei melodisk åre i seg som det er usedvanlig godt å være i selskap med. Det er absolutt ingen tvil om hvor eneren er i dette universet, men hvis noen dermed tror at dette er «lett» musikk, så er det bare å tro om igjen.

Dette er jazzrock, fusion eller hva man enn ønsker å kalle det på et svært høyt nivå – faktisk på høyde med det beste fra utlandet. Audun Kleive og elbassist Per Mathisen kan gå inn i hvilken som helst slik setting hvor som helst og være med på å flytte lista nok et hakk opp – strålende musikanter både hver for seg og som utmerkede ensembleherrer.

Mike Stern er blant gitaristene på jord som med sin livsbejaende utstråling og usedvanlig personlige tone i gitaren, har gjort at både Miles Davis og Jaco Pastorius var langt fremme i køa når det gjaldt å spørre om hans tjenester. Jan Gunnar Hoff, den eminente tangentisten fra Bodø, føyer seg inn i et heftig selskap der.

Dette er varm, personlig og uttrykksfull musikk som gjør at sommeren kan vare hele året. Dessuten er det en ekstra fornøyelse å oppleve denne kvartetten spille Sterns «All You Need» – ei låt som lett kan evighetsstatus stempel på seg. For ei låt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Om det skulle være den aller minste tvil: Prince Rogers Nelson var intet mindre enn et geni. Her kommer det nye bevis på det med tidligere uutgitt materiale.

Prince (1958-2016) opplevde ikonisk status mens han levde. Den har på ingen måte avtatt i åra etterpå og rundt om på kloden finnes det en rekke Christer Falck-er som er avhengig av alt mannen, artisten og ikonet var og gjorde. Likevel trenger man ikke å være i den kategorien for å la seg begeistre av den lille, men på alle vis  store Prince.

Et musikalsk uttrykk med funk, rock og rhythm and blues pluss solide ingredienser av både soul, pop og jazz – og sikkert mye annet – førte til at Prince blei en stilskaper helt fra slutten av 70-tallet. Når fansen nå blir servert nok et påfyll av tidligere uutgitt materiale, så er det sjølsagt julekvelden og vel så det – spesielt når kvaliteten holder bra Prince-standard.

På «Originals» blir vi servert 15 låter spilt inn mellom 1981 og 1991. Noen av Prince´ mest kjente låter, som «Magic Monday» og «Nothing Compares 2 U» – den eneste som har vært utgitt tidligere, finnes her sammen med, for meg i alle fall, en hel del mer ukjent materiale. Nå kan det sjølsagt diskuteres om disse versjonene burde gis ut posthumt. Ville Prince sjøl gjort det? Hva var årsaken til at han aldri gjorde det? Den diskusjonen dukker alltid opp og her finnes ingen fasitsvar.

Disse låtene har uten unntak blitt sluppet av andre artister etter at disse versjonene blei spilt inn, men med Prince i førersetet er det altså første gang. For en artist!

Etter at Prince forlot tida den 21. april 2016, visste sjølsagt plateselskapet hans hva de skulle gjøre. «4Ever» så dagens lys så raskt det var mulig og er en dobbelt cd bestående av 40 av ikonets aller største hits. Ei låt, «Moonbeam Levels», var heller ikke gitt ut tidligere og i tillegg blei blodfansen frista med bilder av Prince tatt av hoff-fotografen Herb Ritts – bilder som heller ikke hadde vært publisert før.

For de ihuga er det altså lite nytt her, men de må kanskje ha alt likevel. For alle andre er dette ei samling som oppsummerer mye om hva og hvem Prince var – og er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hver gang gitaristen og komponisten Kim Myhr presenterer seg, så tar han oss med til helt nye steder. Det gjør han fordi han innehar helt spesielle kvaliteter.

Jazz og improvisert musikk dreier seg i stor grad om å skape og utvikle egne stemmer. Fra første gang jeg hørte og blei introdusert for Kim Myhr (37) så har det ikke vært noen som helst tvil om at han har hatt noe helt eget å melde. Nå tydeligere enn noen gang.

Etter at han blei invitert av FIMAV festivalen i Victoriaville i Canada til å skrive et bestillingsverk i 2016, vokste det raskt frem et ønske om å samarbeide med den norsk-franske poeten Caroline Bergvall som Myhr hadde truffet året før.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Musikken blei skrevet først, men med Bergvalls stemme i hodet. Så kom tekstene fra den London-baserte Bergvall og den skulle på alle måter vise seg å «stemme» med musikken og Myhrs visjoner.

Myhr skriver som alltid langsom musikk. Musikk som er ustoppelig fascinerende og som inviterer  oss til å ta bolig i den og bli der værende for å utforske dybden i den.

Myhrs akustiske 12-strenger danner fundamentet for «pressing clouds passing crowds». Hans repetitive måte å spille på, der bittesmå variasjoner hele tida skaper spenning, omgitt av Ingar Zachs usedvanlig smakfulle perkusjonsfargelegging og den canadiske strykekvartetten Quatour Bozzini, kler resitasjonen Bergvall gjør av sine tekster på et vakkert og særdeles originalt vis.

»pressing clouds passing crowds» er nok et eksempel på at Kim Myhr, i sitt unike univers der impro og samtidsmusikk finner et nytt uttrykk, er en musiker og komponist som har funnet sin egen stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her får vi være med på det aller første møtet mellom saksofonisten Dave Liebman og perkusjonistene Hamid Drake og Adam Rudolph. Det er det all grunn til å være takknemlig for.

Den 8. mai fjor møttes den tidligere Miles Davis- og Elvin Jones-saksofonisten Dave Liebman (72) og trommeslageren Hamid Drake og perkusjonisten Adam Rudolph. De to sistnevnte møttes allerede da de var 14 år, men som trio var dette aller første gang. Det skjedde på klubben Stone i New York og der får vi nå anledning til å sitte ringside – nesten i alle fall.

Liebman og Rudolph hadde også jobba en hel del sammen, men for Liebman og Drake var dette aller første gang. Med en rekke felles referanser og med et taoistisk utgangspunkt, lå det i korta at dette skulle bli en relativt løs og transparent seanse.

Liebman og Rudolph møttes for første gang for tre år siden, noe som også endte i en annerledes trioutgivelse, «The Unknowable», sammen med den japanske perkusjonisten Tatsuya Nakatani.

Rudolph kaller Liebman en rytmist – en betegnelse han bruker overfor svært få musikanter.

Uansett har det ført til at denne knappe timens utflukt, med totalt fri musikk som blei unnfanga der og da, er relativt forskjellig fra tradisjonell frijazz. Musikken har nesten hele tida et klart definert rytmisk fundament og de tre musikerne benytter seg også av en rekke andre instrumenter – både akustiske og elektriske for å skape disse høyst personlige landskapene.

Mange kjenner nok spesielt Dave Liebman fra både hans egne band som Lookout Farm og ikke minst fra tida med Miles og Elvin – vi har lov å være på fornavn med de to. Her møter vi han og hans svært uttrykksfulle perkusjonsvenner på et ganske annet sted. Tøft, modig og spennende er det nok en gang – Dave Liebman er stadig på søken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Islandske Jón Kalman Stefánsson inntok en av topplassene på favorittlista mi når det gjelder forfattere etter at jeg leste «Sommerlys, og så kommer natten» i fjor. Han rykker absolutt ikke ned etter «Historien om Ásta».

Fjorårets store møte med Stefánsson dreide seg om ei bok som var skrevet i 2005, men som først blei oversatt til norsk i fjor. Den hadde tålt tidens tann på alle mulige vis. Årets treff handler om hans seineste roman som kom ut på Island for to år siden. Den forteller oss om en forfatter som har utvikla seg voldsomt.

»Historien om Ásta» er ganske så forskjellig i fortellerform fra «Sommerlys, og så kommer natten». Han sier sjøl at han hele tida leter etter nye måter å utfordre seg sjøl og romanformen på og det er det ingen tvil om at han har makta.

Stefánssons to romaner som har kommet min vei så langt forteller oss om en historieforteller som alltid beskriver levd liv. Liv som er mangefasetterte og som er spennende og unike..

Unge Ásta spiller ei viktig, men likevel ganske så beskjeden rolle underveis. Vi møter henne gjennom seks brev til kjæresten som har forlatt henne. Ellers møter vi store deler av familien hennes, blant annet hennes far som har falt ned fra en stige utenfor et hus han var i ferd med å male – i Stavanger.

For første gang skriver også Stefánsson seg sjøl inn i en av sine romaner der han som en patetisk forfatter sitter i ei leid bondestue på Island og sloss med det litterære stoffet sitt.

Persongalleriet Stefánsson løfter fram er både troverdig, høyst personlig og består av skikkelser av kjøtt og blod som er med på å bekrefte Stefánssons mesterskap.

Det er usedvanlig spennende å bli med på denne reisa der vi følger en hel families opp- og nedturer gjennom mange tiår fortalt på et fortetta og helt spesielt vis.

Ankepunktet mitt er at historia blir fortalt litt springende. Av og til var jeg i ferd med å miste tråden, men Stefánsson hanka meg inn igjen når det holdt på å glippe.

Uansett er «Historien om Ásta» en fantastisk bekreftelse på at Jón Kalman Stefánsson hører hjemme i stjernesjiktet blant dagens forfattere – samme hvor man leter på Tellus.

Håkon Kornstad har inntatt ei trone som vel de aller færreste visste fantes. Nå har han tatt sin unike fusjon av jazz og opera til nok et nytt nivå.

Det har nå gått cirka ti år siden Håkon Kornstad (42) oppdaga opera som uttrykk og at det kanskje var noe for den strålende jazzsaksofonisten. Siden åpenbaringen på Metropolitan Opera i New York har det gått slag i slag for først operastudenten og seinere operasangeren Kornstad, som heldigvis ikke glemte jazzmusikeren på vei inn i sitt nye univers.

Etter å ha jobba med musikk i skjæringspunktet mellom opera og jazz ei stund, ga han oss plata «Tenor Battle» i 2015 og et delvis nytt publikum fikk ørene opp for både Kornstad og denne unike musikalske fusjonen.

Nå har han fått enda mer erfaring og dybde i uttrykket sitt og med den nye trioen bestående av Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill, så tar Kornstad nok et skritt i retning seg sjøl.

Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve trioen under Moldejazz i år. Både musikalsk og som utadvendt og sjarmerende formidler av hva og hvem han og trioen er, viste Kornstad oss at anno 2019 er han på et nivå som han aldri har vært på før.

Mye av repertoaret var henta fra trioens debut-cd «Im Treibhaus» – i drivhuset – en melodi plukka fra Richard Wagners univers. Der finnes også musikk av Schubert, Tosti, Verdi, Mascagni, Lalo, de Falla og Grieg.

Lekenheten de tre framviser spesielt live, men også på denne plata er så smittende og direkte livsbejaende at den anbefales både på blå resept og på annet vis.

Vi har med tre improvisatorer fra øverste hylle å gjøre. De stortrives åpenbart i dette nye og spennende landskapet og du verden så lett det er å trives sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jojje Wadenius bor midt i Oslo. Likevel må man ta turen via Svinesund for å oppleve denne verdensklassemusikeren. Det var vel verdt det på alle vis.

Nösund Havshotell på Orust i skjærgården like utenfor Uddevalla, vel to timer med bil fra Oslo, er noe som likner på et kultur- og gourmetställe. Hver sommer dukker noen av Sveriges største artister opp på det intime og flotte hotellet og for publikum er en kveld med musikk og strålende mat noe å leve ei god stund på.

Jojje

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Denne kvelden med Jojje Wadenius´ Cleo-band, som har eksistert i rundt 30 år, var definitivt av det slaget. Med superlaget Lars «Larry» Danielsson på elbass, Per Lindvall på trommer og Jesper Nordenström på tangenter, tok Wadenius oss gjennom deler av bandets store repertoar. 

Det betyr jazzrock av det flotteste slaget i alle slags tempi og gjort med en ekthet, inderlighet og servert med et musikalsk mesterskap vi sjelden møter noe sted på Tellus. Det er groovete, det er tøft, det er både rytmisk og melodisk sofistikert.

Ida Sand

Kveldens utsøkte gjest med Cleo var tangentisten og vokalisten Ida Sand. Vi kjenner henne både fra Nils Landgrens Funk Unit og i stadig større grad med sine egne prosjekt på det tyske selskapet ACT. Hun spiller fint og synger nydelig og høyst personlig. Hun serverte oss låter fra Dusty Springfield, Stevie Wonder, Roberta Flack og Nina Simones univers og da hennes mann, den framifrå gitaristen Ola Gustafsson, også satt inn på Al Greens «Take Me to the River», var det begeistra publikummet nesten fornøyd. Ekstranummeret, Beach Boys-klassikeren «God Only Knows» i en uhyre vakker og neddempa versjon, sørga for at natta bare kunne melde seg.

Flinkiser????

Dette er musikk hipsterne i steinrøysa kappes om å mislike – dette er alt for flinkt. Dem om det – for oss som heldigvis hadde tatt turen var det intet mindre enn ei høytidsstund som sørga for at vi blei både mette og blide på alle slags vis.

Jojje Wadenius og vennene hans hører nemlig hjemme helt der oppe.