Hjemme hos kongen

Mange mener det Elvis Presley gjorde de siste åra av sitt liv ikke holdt samme høye standard som tidligere. Her får vi være med hjem til kongen året før han forlot tida og her finnes mange eksempler på at han fortsatt hadde det. Det helt spesielle.

Elvis i aksjon i 1976 – året disse innspillingene blei gjort.

Den 16. august 1977 var en av de største karrierene i populærmusikken over. Elvis Presley døde bare 42 år ung. Jeg er blant dem som alltid har hatt et avstandsforhold til Presley – jeg har ikke vært blodfan som så mange, men likevel beundra han på min måte. Når jeg kjenner etter har jeg egentlig blitt mer og mer begeistra med åra, og med dette tilbakeblikket på noe av det siste han gjorde – 40 år etter – står jeg frem som, OK da, fan!!

Elvis var en hjemmekjær kar som kasta seg på privatflyet sitt så fort som mulig for å komme seg til sitt kjære Graceland. Det var også mye av grunnen til at denne plata blei spilt inn akkurat der. Plateselskapet kjørte opptaksbussen inn i bakgården og oppholdsrommet ved kjøkkenet – etterhvert kalt The Jungle Room – blei gjort om til studio der Elvis i perioder av februar og oktober gjorde opptak når det passa han.

Elvis hadde nok levd et liv som hadde tæra kraftig på han på mange vis, men legene som skulle passe på han greide uansett ikke å oppfatte faresignalene. Det kan avgjort høres på stemma hans her også, men den har fortsatt den unike signaturen Elvis alltid hadde.

Det kongen serverer oss her er 16 mer eller mindre kjente låter som "Danny Boy", "Solitaire", "Moody Blue" og, ironisk nok, "The Last Farewell". Sammen med noen av sine mest kjente musikanter, som David Briggs, Norbert Putnam og James Burton, som alle har spilt Elvis-musikk med Lisa Dillan i seinere år, gir han oss klassiske tolkninger som står seg godt også 40 år seinere.

Dessuten får vi såkalte outtakes av de samme låtene med masse interessant studioprat som forteller oss om en Elvis som hadde det bra – på overflata i alle fall – et år før han forlot tida. En liten ekstra bonus er tekstheftet med en interessant artikkel om innspillingene og en del sjeldne bilder og notater.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elvis Presley

Way Down In The Jungle Room

RCA/Legacy/Sony Music

Tøft og originalt

Gitaristen og multiinstrumentalisten Stephan Meidell går sine egne, unike veier. Her får vi to flotte eksempler på det, både under eget navn og sammen med trioen Cakewalk.

Stephan Meidell låter som seg sjøl – og ingen andre.

Stephan Meidell (34), opprinnelig fra Kristiansand, men som har slått seg ned i Bergen etter studier i Amsterdam, er en gitarist pluss pluss, bandleder og visjonær som dukker opp med ujevne mellomrom og som alltid bekrefter at han har noe unikt på hjertet. Nå kommer han altså like godt i to utgaver. De er helt forskjellige, men like spennende og utfordrende.

"Metrics" blei unnfanga i løpet av tre måneders studieopphold i Berlin. Utstyrt med en synth, ei trommemaskin og en akustisk gitar – alt kobla til ei EDB-maskin – og påført headset slik at han ikke skulle forstyrre naboene, gikk han til verket i ei lita leilighet. Det var en ganske annerledes måte å jobbe på enn på hans forrige soloutflukt der bøttevis av effektmaskiner og forsterkere var på plass i et stort, tidligere fabrikklokale.

Med det "forsiktige" utgangspunktet har han skapt lydlandskap så originale, fascinerende og suggererende at han tar oss med på ei drømmereise. Smått om senn vokste det også frem et ønske om å involvere musikanter som jobber med improvisasjon, barokkmusikk, ny musikk og norsk folkemusikk. Det har ført til at hardingfelespilleren Erlend Apneseth, klarinettisten Morten Barrikmo, barokkfiolinisten Stefan Lindvall, Magda Mayas på preparert piano og Hans Knut Sveen på harpsichord, krydrer utgangspunktene til Meidell på et vis som gjør dem enda mer unike. Annerledes, flott og spennende er bare noen av måtene det er mulig å beskrive Meidells nåværende musikalske verden på.

Cakewalk med Ivar Loe Bjørnstad, Stephan Meidell og Øystein Skar er tilbake etter lang pause.

Meidell har mange flere bein å stå på. I 2012 traff jeg for første gang på trioen Cakewalk og, sjøl om de er travelt opptatt med både Hedvig Mollestad Trio og Highasakite, så har heldigvis trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og synthist Øystein Skar, fra imprometropolene Surnadal og Vinstra, og Meidell greid å finne tid til å videreføre det unike Cakewalk-universet også.

Musikken de tre har skapt sammen – dette er så absolutt låtbasert og ikke frijazz for å si det sånn – er både tung, hard og jævla tøff. De tre henter hemningsløst fra sine kilder som blant annet er rock, pop, klassisk, samtidsmusikk, jazz og impro.

Cakewalk er et band som snakker like mye til et søkende rockepublikum som til jazzfolket. Mange vil finne mye å glede seg over her – tøft er det i alle fall så det holder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Stephan Meidell

Metrisk

HUBRO/Musikkoperatørene

Cakewalk

Ishihara

HUBRO/Musikkoperatørene

Mer Lo enn High

Kristoffer Lo er så mye mer enn han i Highasakite. På egen hånd er han enda mer unik – og langt unna popverdenen.

Kristoffer Lo i sin egen verden.

La det være sagt med en gang: de som tror de får mer av Highasakite-liknende musikk her, kan bare snu seg en annen vei. Dette er nemlig totalt annerledes. De som derimot har hørt Los to første soloskiver, kan bare begynne å glede seg med en gang. Lo har tatt nok en tur inn i laboratoriet og søkt og funnet noe helt spesielt sammen med Steve Albini i Electrical Audio i Chicago i løpet av en fridag på en Highasakite-turné i mai 2015.

Med lånt tuba, flugabone, Fender Bass VI og en hel del effekter, gikk de to til verket og resultatet er to totalt improviserte spor på vel 17 og knappe 19 minutter. Albini miksa det hele live til to spor og Morgan Nicolaysen mastra "herligheten" her hjemme.

Her finnes ingen tradisjonell melodikk eller rytmikk – bare store, åpne og ofte ambiente lydlandskap som fascinerer og som tar deg med inn i en transeliknende verden.

De to spora, "Glorified" og "Enough", har et ganske så forskjellig uttrykk. Det første er ganske støyprega og massivt, mens det andre er mer reflekterende og prega av blåseinstrument. Tilsammen gir de et godt bilde av hva og hvem Kristoffer Lo er og hvor han vil – i alle fall deler av han.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Lo

Anhedonia

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Søstrene sisters!

De canadiske søstrene Christine og Ingrid Jensen tilhører jazzens elitesjikt – sånn er det med den saken.

Christine og Ingrid Jensen in action.

De danskættede søstrene Jensen er født i Canada, men Ingrid (51) bor nå i USA, mens Christine (47) har blitt værende i hjemlandet, nærmere bestemt Montreal der hun jobber på McGill University. På henholdsvis trompet og diverse elektronikk, Ingrid, og på alt- og sopransaksofon, Christine, har de etablert seg langt oppe i divisjonssystemet både på hjemmebane og på vår side av fjorden. Ingrid imponerte voldsomt under Trondheim Jazzfest for noen uker siden og i august er begge tilbake i kongeriket for å undervise på storbandseminar.

Begge jobber mye med egne band og eget stoff, men på "Infinitude" har de funnet sammen og med bassisten Fraser Hollins, gitaristen Ben Monder og Ingrids ektemann, norskættede Jon Wikan på trommer, tar de oss med inn i sin spennende og unike musikalske verden. Der er det godt å være!

Sjøl om de to har samarbeida mye opp gjennom, så er dette likevel første gang de har delt ansvar for en utgivelse. De har delt relativt søsterlig på komponistansvaert, Christine har skrevet fem av låtene, Ingrid tre, Ben Monder har tatt med seg en og så har et av begges store forbilder, landsmannen Kenny Wheeler, skrevet "Old Time".

Jeg traff Ingrid Jensen under Trondheim Jazz Fest og hun legger på ingen måte skjul på sin begeistring for sine nære bånd til Norden. Det kan absolutt gjenkjennes i hennes og søsterens tilnærming til musikk også. Den er hele tida søkende, ettertenksom, på et vis langsom, men samtidig med en definert groove tilstede hele veien.

Solistisk er de to sterke og lett gjenkjennbare og de kler hverandre som – akkurat, to søstre. Ben Monder er en av Sambandsstatenes aller beste og mest originale gitarister og Hollins og Wikan er akkurat så empatiske, tilstede og riktige som vel tenkelig for denne musikken.

Ingrid, som også spiller kalimba og melodika underveis, og Christine Jensen bekrefter på alle slags vis at de hører hjemme langt der oppe og fremme med "Infinitude". De er alltid velkommen her til lands – gjerne med denne musikken og dette bandet også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ingrid and Christine Jensen

Infinitude

Whirlwind Recordings/MusikkLosen

En herlig forlenger

For tre år siden forlot Carl Øyvind Apeland, Paul Hansen og Torbjørn Økland Vamp. Med blest er de tilbake med samme kvalitet som forgjengeren.

Torbjørn Økland, Paul Hansen og Carl Øyvind Apeland har gjenoppstått som blest. Det skal vi vær veldig glade for.

I musikk-Norge slo det ned som ei lita bombe da herrene Apeland, Hansen og Økland forlot moderskipet, superpopulære Vamp. Hva ville det bety for Vamp? Hva ville det bety for de tre? Nå har vi fått relativt gode svar: begge har greid seg svært godt.

Jeg aner ikke hvorfor de tre brøt ut – egentlig så bryr det meg midt i ryggen også. De sier sjøl at de ville innta en livgivende utfordrerposisjon der rammer, gjentakelser og faste strukturer ikke eksisterte. Det holder lenge for meg det.

Det Apeland på basser, tangenter og kor, Hansen, på vokal, munnspill, gitar og trommer og Økland på gitarer og andre strengeinstrumenter, trompet og kor gir oss, er visepop av meget høy kvalitet som på sett og vis følger i mange av de samme spora som de var med å prege Vamp med. Hansen både hadde og har ei umiskjennelig stemme som løfter fram enhver tekst han formidler på et særpreget vis – på Haugalandsdialekt må vite!

Thom Hell har vært med å produsere debuten til blest og som den meget gode historiefortelleren han er, så egner han seg utmerket til det. De 13 låtene, med tekster av Ingvar Hovland, Gaute M. Sortland, Inger Hagerup og Paul Hansen, er alle historiefortellere verdig og du verden så flinke blest er til å formidle budskapet både verbalt og musikalsk. Når de så har fått utmerka assistanse av langt framskredne kolleger som Marie Klåpbakken, Torstein Lofthus – han kan alt – det vil si alt, Nils Økland, Geir Sundstøl, Martin Horntveth, Grethe Svensen og Erland Dahlen, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at dette har blitt både vakkert og flott.

-Vi håper og tror at lytterne vil finne mye å glede seg over her, sier de tre. Det er jeg ganske sikker på at vil stemme. Veldig sikker faktisk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

blest

blest

PTC Records/Musikkoperatørene

Flott og overraskende debut

Sebastian Haugen-Markussen spiller bass i det utmerkede tradjazzbandet Magnolia Jazzband. Her debuterer han under eget navn og det med et helt annet musikalsk uttrykk.

Sebastian Haugen-Markussen er klar med et moderne, vakkert og melodisk visittkort.

Jeg har møtt på bassisten Sebastian Haugen-Markussen med ujevne mellomrom de seineste åra og visste vel egentlig at det lå en modernist godt gjemt der inne. Likevel lurte jeg på om han hadde "konvertert" til tradjazzen da jeg hørte han med det utmerkete Magnolia Jazzband for ikke lenge siden. Det viste seg heldigvis at det ene ikke utelukket det andre. Debuten under eget navn forteller oss nemlig at vi også har med en strålende bassist, komponist og bandleder innen den moderne, melodiske gata å gjøre.

Haugen-Markussen (34) jobber med blant andre Guro von Germeten og Anja Skybakmoen i tillegg til Magnolia Jazzband. Det i seg sjøl vitner om en enorm bredde i hans musikalske tilnærming og med sin utdannelse fra Norges Musikkhøgskole under mesterbassist Bjørn Kjellemyr, har han åpenbart sugd til seg informasjon og musikalske impulser fra en rekke moderne kilder.

Med de åtte komposisjonene på "Skarvesteinen" – den Oslo fødte- og oppvokste Haugen-Markussen er sterkt knytta til familerøttene i Nord-Norge, nærmere bestemt på Andøya i Vesterålen og alle låttitlene er henta derfra – forteller han oss om en fascinasjon for og kunnskap om den moderne, melodiske og vakre nordiske jazztradisjonen og han legger på ingen måte skjul på at Jan Garbarek, Arve Henriksen og Mats Eilertsen har vært lytta mye til. Når så bassgiganten og trendsetteren Charlie Haden hører med blant kildene, så mer enn aner vi hvor det bærer hen både musikalsk og uttrykksmessig.

Haugen-Markussen har alliert seg med et ungt kremlag bestående av tenorsaksofonisten Anders Lønne Grønseth, vibrafonisten Anders Kregnes Hansen – et nytt og spennende navn for meg, pianisten Kjetil Jerve, trommeslageren Tore Sandbakken og gitaristen – også på pedal steel – David Aleksander Sjølie. Alle stortrives i sjefens vakre musikalske verden og bidrar både som kollektiv og som solister til at dette har blitt en herlig, vakker og overraskende debut.

Det er tøft og uvanlig med en slik enorm musikalsk bredde som Sebastian Haugen-Markussen viser oss. Velkommen skal det og han være.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sebastian Haugen-Markussen

Skarvesteinen

MJB/Musikkoperatørene

Du verden så sensuelt!

Det begynner å bli ei stund siden Diana Krall var hyggepianist på Thon Hotel Oslofjord i Sandvika utenfor Oslo. Noe forteller meg at hun låter nesten likedan nå – bare bedre.

Diana Krall har både blikket og soundet.

Jeg hang ikke på barkrakkene rundt pianoet i Sandvika, men siden den gang har jeg hatt gleden av å oppleve Diana Krall (52) ved en rekke anledninger. Første gang var under Moldejazz der hun spilte på en liten klubb tre kvelder til ende med trio. Siden har det blitt idrettshaller og i oktober inntar hun like godt Oslo Spektrum. Det som er det flotte med Krall og suksessen hennes, er at den er basert på de samme, ekte idealene som den gang hun slo gjennom på begynnelsen av 90-tallet.

Platedebuten kom i 1993 med "Steppin´ Out". Der var bassisten John Clayton, Jr. og trommeslageren Jeff Hamilton viktige medspillere. Det er de også på "Turn Up the Quiet" og slik har det vært gjennom store deler av Kralls cirka 16-CD-er lange platekarriere. Hun har basert musikken sin på de samme idealene og mange av musikerne har også vært med henne på store deler av reisa. Hun har altså ikke gått for fristelsen til å bli kommers – suksessen har kommet på grunn av kvalitet og standhaftighet og ingenting er hyggeligere enn det.

Nok en gang tar hun for seg deler av standardskatten i amerikansk musikk: "Like Someone in Love", "Isn´t it Romantic", "L-O-V-E", "Moonglow" og "I´ll See You in My Dreams" har alle evighetens stempel på seg og har vært tolka tusenvis av ganger. Likevel greier Krall å gi de noe helt eget. Høydepunktene for meg er likevel de sakte, seige og usannsynlig sensuelle versjonene av "Night and Day" og ikke minst "Sway". Jeg er faktisk helt overbevist om at hun synger til meg – og bare meg!!!!!

Når hun så har med seg nevnte Clayton og Hamilton, samt bassisten Christian McBride og gitaristene Russell Malone, Marc Ribot og Anthony Wilson og trommeslageren Karriem Riggins pluss elegant arrangerte og neddempa strykere på noen av spora, så har dette blitt nok et Krall-visittkort som ikke overrasker, men som gir oss mer av det gode, gamle og uendelig vakre. Vi og verden trenger det nå.

"Turn Up the Quiet" blei også det siste samarbeidet mellom Krall og den legendariske produsenten Tommy LiPuma. LiPuma (1936-2017) var med Krall på nesten hele reisa hennes og bedre måte å ta farvel på finnes vel knapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Diana Krall

Turn Up the Quiet

Verve/Universal

Vakkert fra sør

Med ujevne mellomrom dukker han opp og imponerer like mye hver gang. Vi snakker om gitaristen, komponisten og bandlederen Øyvind Nypan.

Øyvind Nypan har mye vakkert å melde.

Jeg blei først oppmerksom på Øyvind Nypan (45) i forbindelse med hans debutalbum "Elements" i 2010. Siden har han gitt oss "Republique" og "Directions" der både norske, franske og amerikanske musikanter, blant andre Miles Davis-saksofonisten Rick Margitza, har bidratt. Trønderen Nypan er nå bosatt og virker som både utøvende musiker og pedagog i Kristiansand, men har tidligere vært hjemmeværende i Paris en lang periode. Det kan muligens grunnen til at Nypan har passert under radaren alt for lenge – musikalske grunner finnes definitivt ikke.

"Stereotomic" er resultatet av én dags øvelse med én påfølgende dag i studio med en live session uten overdubbing av noe slag. What you hear is what you get!

Sammen med den svenske bassisten Egil Kalman, pianisten Bernt Moen og trommeslageren Ole Mofjell, samla Nypan seg rundt åtte originalkomposisjoner av sjefen. Det har ført til ei herlig og spontan musikalsk reise der de fire lytter og hygger seg big time og skaper groovy Jazzmusikk med stor J. Nypan er tydeligvis i stand til å skrive låter som fører til stemninger og spenninger alle de involverte stortrives med å utforske.

De knappe 45 minuttene består av mange høydepunkt, men for meg er de tre balladene der jeg finner aller mest substans – "Paris", som er Nypans tidligere hjemby, får en herlig hyllest.

De fire utmerkede herrene låter som om de har spilt dette stoffet lenge. Slik er det med lyttende og dyktige jazzmusikanter. Siden det blei spilt kun én dag før innspilling, er det jo å håpe at vil bli spilt mange ganger etter utgivelsen – land og strand rundt. Det fortjener både musikken og folket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nypan

Stereotomic

Losen Records/MusikkLosen

Et nytt univers

Komponisten Ståle Kleiberg og plateselskapet 2L har invitert meg inn i et nytt univers. Det er jeg svært takknemlig for.

Ståle Kleiberg har skrevet vakker og meningsfull musikk.

For de av dere som kjenner til mine musikalske vandringer og preferanser, kommer nok denne omtalen noe overraskende. Grunnen til at den har fatta min interesse er at jeg vet at plateselskapet 2L alltid står for kvalitet – både musikalsk og ikke minst lydmessig. Antallet ganger de har vært Grammy-nominert har jeg mista tallet på – det forteller mye om hvilket nivå de befinner seg på (ikke at jeg har mista tallet, men det store antallet nominasjoner, må vite).

Nok en gang er det en lydproduksjon av en annen verden vi får gleden av. Morten Lindberg har igjen sittet ved spakene, denne gangen i Olavshallen i Trondheim og det er en klarhet og dybde i lyden som man sjelden får oppleve.

Og så er det musikken da! Ståle Kleiberg (58) har til nå bare vært et navn jeg har lest om, men ikke hørt. Det til tross for at dette er hans åttende album. Synd for meg sjølsagt – spesielt basert på hva jeg blir servert med "Mass for Modern Man".

Kleiberg har en omfattende produksjon bak seg som komponist og verk i oratorie- og operasjangeren har en fremtredende plass. "Mass for Modern Man" føyer seg inn i den rekka og det er opprinnelig et bestillingsverk fra Münchner Dommusik. De ville ha ei konsertmesse for kor, orkester og to solister. Det har de fått og Kleiberg bestemte seg raskt for at det måtte bli et verk med blikket på vår egen tid, men med klare bånd til tradisjonen.

Kleiberg ba den engelske forfatteren Jessica Gordon skrive tre tekster – tekster som alle skulle ha tap som tematikk på et eller annet vis. De handler om mennesker som har mista meningen med livet. De tre solistsatsene handler altså både om konkrete tap og tap av eksistensiell mening – i tillegg gir Kleiberg oss fem satser basert på tekstene i de faste messeleddene: ""Kyrie eleison", "Gloria", "Credo", "Sanctus" og "Agnus Dei"

Med Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Vokalensemble under ledelse av dirigenten Eivind Gullberg Jensen og solistene Mari Eriksmoen (sopran) og Johannes Weisser (baryton), blir vi servert musikk som spenner fra det tette og intime til det voldsomme og der de dynamiske virkemidlene blir brukt på et fantastisk flott vis.

Kleiberg er åpenbart en musikalsk historieforteller av rang. Han får frem dramaet, lidelsene, håpet og alle aspekter som er forbundet med tap – sjølsagt med strålende hjelp av ypperlige medhjelpere fra meget proffe trønderske kor og orkester. En annerledes, flott og sterk opplevelse for meg dette, men som Duke Ellington sa så finnes det bare to typer musikk: god og dårlig. "Mass for Modern Man" hører så avgjort med i den første kategorien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ståle Kleiberg

Mass for Modern Man

2L/Musikkoperatørene

Nesten ny stemme

Jeg så fram til å stifte bekjentskap med ei helt ny stemme – Malia. Så viste det seg at vi faktisk går tilbake helt til 2002.

Malia har mye å si på sin særegne måte.

Malia har jeg aldri hørt om før fortalte jeg meg sjøl da postmannen nok en gang hadde gjort jobben sin. Etter en djupdykk i listene og hyllene måtte jeg innrømme for meg sjøl at husken på ingen måte er slik den aldri har vært: der fant jeg nemlig Malias debutalbum fra 2002, "Yellow Daffodils". Da var det faktisk mulig å erindre at jeg syntes veldig om det jeg hørte den gangen og at jeg så fram til å følge henne videre.

Slik har det altså ikke blitt. Malia, født og delvis oppvokst i Malawi i Afrika, men etterhvert bosatt i England, har rukket å bli knappe 40 år og har gitt ut seks skiver – alle har altså gått meg hus forbi. Trist for meg sjølsagt, men nå er vi på sporet igjen og hun forteller oss med en gang at hun har utvikla seg i ei spennende og ekte retning.

Som tittelen mer enn antyder, har Malia tatt med seg sine røtter fra Malawi både melodisk og vokalt eller tekstmessig. Hun synger likevel mest på engelsk og at hennes inspirasjonskilder blant annet er Billie Holiday, Nina Simone og Sarah Vaughan er heller ikke vanskelig å skjønne, noe som spesielt er hørbart på den eneste standardlåta, "Moon River" .

Malia, som skriver mye av både tekst og melodi sjøl, har også henta mye fra sin egen samtid både når det gjelder jazz, soul, blues og pop. Sammen med utmerkede, men ukjente musikanter for meg – engelske såvidt jeg kan skjønne – skaper Malia sitt eget lille og ytterst smakfulle univers som det har vært en sann glede å få hilse på igjen. Det bør definitivt ikke gå 15 år til neste gang!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Malia

Malawi Blues/Njira

MPS/Naxos Norway