Stolte sanger

Den svensk/danske duoen Ida&Louise har funnet hverandre i et musikalsk landskap som vi ikke møter hver dag. De har tonsatt kvinnelige jødiske poeter og på det viset tatt vare på en viktig skatt.

Ida&Louise gir oss unik og viktig musikk.

Den svenske sopransaksofonisten, klokkespilleren og vokalisten Ida Gillner og den danske pianisten og vokalisten Louise Vase traff hverandre i Finland for ni år siden. De skjønte raskt at de hadde et felles treffpunkt i klezmermusikk og jiddischkultur generelt. Det har ført til to album tidligere som har gått meg hus forbi, men «Shtoltse Lider» – stolte sanger – har heldigvis funnet veien til heimen.

Gilner har jeg hørt tidligere i bandet Flocken, mens Vase er et nytt bekjentskap. Det de har skapt sammen her er definitivt også noe helt nytt, givende og spennende.

De to har samla poesi fra fem poeter som alle flytta fra Øst-Europa til Nord-Amerika mellom 1906 og 1948 – den ene er det også et lydopptak med. Tekstene er i all hovedsak på jiddisk, mens noe er på engelsk.

De tolv Continue reading “Stolte sanger”

God opptelling

Nissa Nyberget er for svært mange kjent som jammester i et landskap som henter like mye fra pop som fra  jazz. Han har også mye annet å bringe til torgs og med hans debut (!) cd får vi et tverrsnitt av det han har gleda mange med.

Nissa Nyberget som jamvert i Thailand.

Nissa, som faktisk er døpt Nils Otto, Nyberget (65) har vært en ganske så sentral skikkelse i norsk musikk- og underholdningsliv i mange tiår. En hel del år har vært tilbragt i utlendighet, men de seineste bortimot 20 somrene har han hatt hånd om den suksessrike Taube-revyen i Engelsviken utenfor Fredrikstad. Resten av året tilbringes i Thailand der jam står på programmet flere ganger i uka.

Med den solide bakgrunnen til Nyberget er det vanskelig å skjønne at «Vareopptelling» er hans første plate. Med hans musikalske her-og-nå filosofi, så er det kanskje ikke så vanskelig å begripe likevel. Uansett fant han i alle fall ut at det var på tide å dokumentere deler av det han har holdt på med og det er ikke vanskelig å være enig med han i det.

Her får vi tekst og musikk av Nyberget som skriver seg mange tiår tilbake og låter som er ganske ferske. Det er musikk som er skrevet for teater, film, musikal, nedleggelsen av Fornebu, tittellåta til NRK-programmet 20 spørsmål, ei «sløy» jazzlåt, to hyllester til musikalske venner i Thailand, Sir Bob og Ray, en Taube -hyllest samt en sang til sin datter.

Nyberget synger både på norsk og engelsk, men har i stor grad overlatt tangentene til Anders Aarum. Når han i tillegg har invitert med seg kremmusikanter  som Stein Bull-Hansen og Jojje Wadenius (gitar), Ole Marius Melhuus (bass), Hermund Nygård (trommer), Arild Stav (saksofon) og Kari Gjærum og Kari Iveland (kor), så er det musikalske håndverket i de aller beste hender.

Veldig mange har et forhold til Nissa Nyberget og hans ymse musikalske univers. De vil garantert finne mye å glede seg over her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nissa Nyberget
Vareopptelling
Moonbeam Music

To stilskapere hyller en tredje

Gitaristene Bill Frisell og Mary Halvorson har vært og er to av jazzens aller viktigste retningsgivere de siste tiåra. Det bekrefta de på alle slags vis i sin nydelige hyllest av Johnny Smith – en gitarstorhet godt tilbake på det forrige århundret.

Mary Halvorson og Bill Frisell skaper helt egne landskap.

Bill Frisell (68) har vært en stilskaper helt siden vi møtte han sammen med Arild Andersen i forbindelse med «A Molde Concert» i 1981. Mary Halvorson (39) har på mange slags vis vært en forlenger av Frisells univers og har i løpet de siste par tiåra åpna stadig nye dører med sitt unike gitarspill og helt spesielle tilnærming til det å skape musikk.

Det å få oppleve de to sammen for første gang i en hyllest av den nesten glemte Johnny Smith (1922-2013), var det derfor store forventninger til – og alle blei innfridd.

Med Frisell på elektrisk og Halvorson på akustisk gitar, ikke minst sistnevnte med nennsom bruk av effekter, blei vi tatt med på ei cirka 80 minutters reise i Smiths melodiske univers.

Det er et voldsom spenn i Johnny Smiths skattekiste. Først blei vi servert tittelsporet fra duoens skive fra 2018, Claude Debussys «The Maid with the Flaxen Hair» – «Piken med linhåret» på norsk -, deretter kanskje Smiths største hit, «Moonlight in Vermont», tradlåta «Shenandoah», «The Nearness of You», «Misty», «Walk Don´t Run» – en kjempehit for The Ventures – og «Lullaby of Birdland» i en tilnærma Bach-tolkning.

På sitt stille, forsiktige vis tolka Frisell, som var elev av Smith på 70-tallet, og Halvorson denne skatten på et unikt og inderlig vis. Det finnes altså ikke to gitarister, på Tellus  i alle fall, som låter noe i nærheten av de to. Av og til minner de om svaler som synger og av og til er vi i et slags country/americana-landskap med hjelp av den originale og fintfølende effektbruken. «Misty» med bottleneck blir vel neppe spilt hver dag for eksempel.

Bill Frisell og Mary Halvorson la ikke akkurat opp til noe stort sceneshow. Det trengtes da heller ikke. Musikken og hyllesten av Johnny Smith holdt til en stor opplevelse i seg sjøl.

Bill Frisell og Mary Halvorson med eleverte samtaler på Victoria. Foto: Tor Hammerø

Bill Frisell – Mary Halvorson

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo – 15-2-20

Ca. 150

 

Heftig møte

Den marokkanske gnawamesteren Majid Bekkas møter de skandinaviske mestrene Goran Kajfeš, Jesper Nordenström og Stefan Pasborg. Det har det blitt urheftig musikk av.

Goran Kajfeš, Jesper Nordenström, Majid Bekkas og Stefan Pasborg skaper unik musikk.

Fusion er et skjellsord i visse hippe musikkretser. Dem om det. Fusjonen mellom det Majid Bekkas, som synger, spiller guembri, oud og elektrisk gitar, og Goran Kajfeš, som spiller trompet og perkusjon, Jesper Nordenström på allehånde tangentinstrumenter – de to sistnevnte fra Sverige, og danske Stefan Pasborg på trommer og perkusjon, bør uansett heves opp til noe høyverdig. Her snakker vi nemlig om både unik og spennende musikk.

Sjøl om Bekkas har rukket å bli 63 år og blant annet har spilt inn flere skiver med den tyske pianonestoren Joachim Kühn, så er dette likevel mitt aller første møte med han og musikken hans. Halvparten av musikken vi blir servert er basert på tradisjonell musikk fra Marokko og dalstrøka rundt, mens noe er skrevet av Bekkas og ei låt er kollektivt unnfanga.

Det er jo langt i fra første gang jazzmusikere samarbeider med musikanter med røtter i gnawa-musikken. Den amerikanske pianisten Randy Weston bosatte seg sågar i Marokko noen år og gikk djupere inn i dette uttrykket enn de aller fleste.

Nå vet jeg svært lite om Kajfeš´, Nordströms og Pasborgs bakgrunn fra denne kulturen, men med min kunnskap om hvem de er og hva de står for, så overrasker det ikke et gram at de går inn med sine personligheter og løfter også denne musikken til nye steder.

Bekkas, både som instrumentalist og vokalist, er åpenbart ei fri sjel som også henter inspirasjon langt utenfor gnawa-tradisjonen. Det betyr at de fire møtes i musikalske landskap på tvers av det aller meste og det er der de musikalske spenningsmomentene oppstår.

Her møter vi fire musikanter med åtte svært lyttende ører. Nord-Afrika møter Nord-Europa, men også så uendelig mye mer ligger under her og det har ført til et musikalsk brygg de færreste har blitt utsatt for noen gang.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. 

Majid Bekkas
Magic Spirit Quartet
ACT/Musikkoperatørene

Nye og flotte stemmer

Det virker som om tilsiget av nye, mer enn lovende stemmer i norsk jazz er bortimot ustoppelig og utømmelig. Ingenting er hyggeligere enn det og Cecilie Grundt er nok ei slik stemme som umiddelbart inntar en plass langt oppe på stigen.

Cecilie Grundt i spissen for en meget lovende kvintett.

De strømmer til Trondheim og jazzlinja fra alle kanter av landet og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også for den saks skyld. For rundt fire år siden satte tenor- og sopransaksofonist Cecilie Grundt fra Stavanger en kvintett i gang bestående av Håvard Aufles fra Kongsberg på piano, Øyvind Mathisen fra Oslo på trompet samt to innfødte trondhjemmere, Åsmund Smidt på trommer og Morten Stai på bass.

I løpet av de knappe fire åra de har jobba sammen, har de utvikla ei egen, kollektiv stemme i stor grad basert på Grundt sine komposisjoner. Med denne debutskiva forteller de oss at de har oppnådd en stor gard av modenhet og utvikla en retningssans de er ganske så aleine om. Det er egentlig det alle søkende jazzmusikere har som mål og Cecilie Grundt Quintet har kommet svært langt på vei.

Grundt har åpenbart et svært åpent og vidtfavnende musikalsk sinn. Amerikansk 60-tallsjazz, klassisk samtidsmusikk, norsk folkemusikk og fri impro er bare noen av elementene som det er mulig å få øre på underveis. Grundt har skrevet all musikken og både melodisk og rytmisk er det veldig spennende å følge dette kollektivet og uttrykket bandet har jobba fram.

Alle fem er allerede veldig spennende solister som får anledning til å vise seg fram, men for meg er det det kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Cecilie Grundt har noe helt eget å fare med både som komponist, bandleder og solist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Cecilie Grundt Quintet
Contemporary Old School
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Japanarane kjem!!!!!

Det er mulig det finnes en rasjonell forklaring på det, men jeg har den i alle fall ikke. Uansett så er det et faktum at det finnes usedvanlig mange dyktige kvinnelige japanske jazzmusikanter. Her kommer det to nye bevis på det.

Pianisten Yoko Miwa omkransa av sine utmerkede triomusikanter.

Aki Takase, Miho Hazama og Hiromi Uehara er tre japanske kvinner som har markert seg kraftig på verdensscena både som pianister, bandledere og, når det gjelder Hazama, som leder for Danish Radio Big Band. De er langt i fra aleine og Yoko Miwa og Megumi Yonezawa bekrefter den usedvanlig hyggelige trenden.

Yoko Miwa (49) kom til USA i 1996. Etter å ha studert med Makoto Ozones far i hjembyen Kobe, åpna dørene seg på Berklee i Boston og i dag er hun professor der. Hun platedebuterte under eget navn allerede i 2001, men jeg har altså vandra rundt i total uvitenhet om hennes eksistens helt til nå. Jeg har skjønt at jeg har mye å ta igjen.

Med sin trio, som har eksistert i mange år og som har jobba mye sammen, bestående av ektemann Scott Goulding på trommer og Will Slater på bass – erstatta av Brad Barrett på ett spor – tar Miwa oss med på ei trioreise som henter solid med inspirasjon fra triogiganter som Bill Evans, Oscar Peterson og Keith Jarrett.

Med et repertoar bestående av originallåter, Monks klassiker «In Walked Bud», Mingus´ «Boogie Stop Shuffle», Beatles-medleyen «Golden Slumbers/You Never Give Me Your Money» og Joni Mitchells «Conversation» i Belonging-tolkning, forteller Miwa oss hvilken flott pianist hun er, hvilken enorm kontroll hun har over den moderne jazztradisjonen og hvilken flott bandleder hun er.

Det er en varme, glød og groove over Yoko Miwa og den uhyre samspilte og empatiske trioen hennes som gjør at det er godt å være i hennes og trioens selskap.

Megumi Yonezawa med beskjedne medmusikanter i bakgrunnen.

Litt lenger sør på den amerikanske østkysten, nærmere bestemt i New York, bor og virker Megumi Yonezawa. Hun har gått mye av den samme veien som Miwa – etter pianoundervisning hjemme i Japan blei Berklee neste stopp også for henne.

Deretter har turen altså gått til The Big Apple og mye samarbeid blant annet med den norske gitaristen Jostein Gulbrandsen. Her møter vi henne i triosammenheng med landsmennene Masa Kamaguchi på bass og Ken Kobayashi på trommer – innspilt i USA.

Bortsett fra en løs tolkning av standardlåta «I´ll Be Seeing You» så er alt materialet på «Boundary» kollektivt unnfanga av de tre. Det betyr en mye åpnere og friere tilnærming til musikken enn det vi blir servert av Miwa og hennes trio.

Hvis noen skulle få en slags Paul Bley-feeling etter å ha tilbragt tid sammen med Yonezawa & Co, så er det fullt forståelig. Likevel har Megumi Yonezawa sin helt egen fri og bånn ærlige stemme og ekskursjonen de tre tar oss med på, forteller oss om et ønske om å skape løs, åpen og fri musikk i et herlig klangunivers.

Yoko Miwa og Megumi Yonezawa bekrefter på et heftig og inderlig vis at det er herlig å være japansk i USA.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yoko Miwa Trio
Keep Talkin´
Ocean Blue Tear Music/yokomiwa.com
Megumi Yonezawa – Masa Kamaguchi – Ken Kobayashi
Boundary
ESP-Disk/espdisk.com

Vakkert og inderlig

Hardingfelespilleren Benedicte Maurseth gir oss to flotte eksempler på styrken og skjønnheten i uttrykket sitt. Folkemusikk er utgangspunktet – fantastisk og sjangerfri musikk er resultatet.

Benedicte Maurseth er intet mindre enn en mestermusikant.

Benedicte Maurseth (37) fra Eidfjord i Hardanger har studert folkemusikk og hardingfele siden hun var liten. Hun har gitt oss flere eksempler på sitt vidunderlige spill tidligere også, blant annet på ECM-utgivelsen «Over Tones» som hun ga ut sammen med Åsne Valland Nordli i 2014.

På soloutgivelsen «Benedicte Maurseth» får vi møte en musikant med et høyst personlig forhold til både instrumentet sitt og til musikken. Flesteparten av låtene er henta fra den store folkemusikkskatten fra hennes nærområde, Hardanger og Voss, og noe har hun skrevet eller improvisert fram sjøl.

Og der ligger også mye av mesterskapet til Maurseth: Hun er en musiker med et sterkt og inderlig forhold til tradisjonen hun står på skuldrene til, men samtidig tar hun seg herlige friheter som forteller oss hvilket slektskap hun kjenner på i forhold til improvisasjonsuttrykket.

Dette møtet med Benedicte Maurseth har blitt både sterkt, vakkert og inderlig – også som kveder ved noen anledninger. Jeg krever ikke så mye mer av et musikalsk møte jeg.

Stein Urheim og Benedicte Maurseth omkranser Hildegun Riise på alle slags vis.

I fjor runda dikterhøvdingen Jon Fosse 60 år. I den forbindelse ville skuespilleren Hildegun Riise, fra Strandebarm i Hardanger, hylle Fosse. Hun valgte ut 29 av sine favorittdikt og Benedicte Maurseth og gitaristen og komponisten Stein Urheim fra Bergen, ble bedt om å skrive musikk som skulle følge Riises tolkninger.

Verken for Maurseth eller Urheim var det første gang de jobba med Fosses univers og det er åpenbart at de har et nært forhold til lyrikken.

Riise leser og tolker disse tekstene som kun et menneske fra Fosses nærområde kan gjøre det. Når så Maurseth og Urheim har funnet fram til kjernen i det Fosse har skapt. Han skriver mye om fjorden, døden og kjærligheten og Maurseth og Urheim, både aleine og sammen, løfter tekstene på sitt forsiktige og lyttende vis.

«Blått svev», som er fulgt av ei fin bok med alle diktene mellom to permer, har både blitt en flott hyllest til Jon Fosse og nok en bekreftelse på hvilken fantastisk musiker Benedicte Maurseth er. Stein Urheim også – for all del.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benedicte Maurseth
Benedicte Maurseth
Heilo/Musikkoperatørene
Hildegun Riise – Benedicte Maurseth – Stein Urheim
Blått svev
Grappa/Musikkoperatørene

Originalt og veldig spennende

Det er ikke hver dag vi hører om portugisisk jazz her oppe ved Nordpolen. Derfor er det jo ekstra hyggelig å kunne melde at det som blir servert er av det unike slaget.

Pianisten og komponisten Daniel Bernardes sammen med sin trio og Drumming GP.

Jeg har verken hørt eller hørt om pianisten, komponisten og bandlederen Daniel Bernardes (33) før denne innspillinga kom til gards. Det skulle raskt vise seg at Bernandes, som både har klassisk- og jazzutdannelse, hadde mye originalt på hjertet – jeg har aldri hørt musikk som låter slik som disse fem Bernardes-komposisjone.

Årsaken er at sjefen har latt seg inspirere av komposisjonsteknikkene til Olivier Messiaen. Den store franske komponisten henta sin inspirasjon fra diverse tidsepoker og diverse kulturer og Bernardes har altså fulgt i fotspora hans samtidig som han har tatt med seg sin jazzbakgrunn.

Sammen med sin trio bestående av bassisten António Augusto Aguiar og trommeslageren Mário Costa har Bernardes inkorporert musikken og uttrykket med det verdenskjente klassiske perkusjonsensemblet Drumming GP der fire høyt kvalifiserte klassiske perkusjonister utfyller og utvider det musikalske landskapet Bernardes har ønska å skape.

Bernardes har så avgjort lykkes med å skape noe helt spesielt og særdeles spennende. Han framstår også som en meget bra pianist, men for meg er det likevel komponisten Bernardes som markerer seg kraftigst ved dette første møtet. Særdeles spennende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Bernardes & Drumming GP
Liturgy of the Birds – In Memoriam Olivier Messiaen
Clean Feed Records/MusikkLosen

 

 

Toppkrim fra söta syster

Camilla Grebes «Skyggejegeren» blei kåra til årets svenske krim i fjor av Svenska Deckarakademin. Det er det all grunn til å forstå. Det er nemlig en av de beste krimbøkene jeg har lest på svært lenge – uansett fra hvilket som helst land.

Camilla Grebe er en krimforfatter på svært høyt nivå.

Det er absolutt ikke noe møst å ha studert på handelshøyskole for å bli en særdeles bra krimforfatter, men det skader tydeligvis ikke heller. Camilla Grebe (51) har nemlig fulgt den samme ruta som Nøisomhedsveiens store sønn, Jo Nesbø: etter handelshøyskolestudier har også hun blitt en strålende krimforfatter.

Min konklusjon er basert kun på «Skyggejegeren», men jeg har også fått med meg at hun har fått strålende mottakelse på begge sider av Kjølen for «Når isen brister», «Husdyret» og «Dvalen», som kom i rask rekkefølge mellom 2017 og 2019.

Dette er altså mitt første møte med Grebe og hun er av typen forfatter og historieforteller som tar tak i deg fra første kapittel og som nekter å slippe taket før siste punktum er satt.

Det gjør hun med et drivende godt språk og ikke minst med et sjeldent godt plott. Dessuten har hun et solid og godt kvinneperspektiv på fortellinga si og til sammen blir det en sjeldent god krimroman.

Grebe har gjennom et uvanlig grep – historia henger svært godt sammen sjøl om den strekker seg fra 1944 til 2019 – der dramatiske hendelser dukker opp med ujevne mellomrom gjennom flere tiår, greid å skape ei historie der vi stadig lurer på om det er en eller flere drapsmenn involvert.

Som kollega Nesbø så legger også Grebe ut stadig nye snubletråder. De er hele tida logiske – irriterende logiske og fører sjølsagt til at løsningslabyrinten blir stadig mer komplisert.

Det er kvinner, mange kvinner, som blir drept. Ofte er de enslige alenemødre, men når vi tror vi aner motivet og mønsteret, så tar Grebe bokstavelig talt nye grep. Det betyr at Camilla Grebe har oss i sin hule hånd helt til omtrent siste side. Det er slik de aller beste krimforfatterne gjør det og Camilla Grebe er blant de aller beste.

Camilla Grebe
Skyggejegeren
Gyldendal

Storm både Winther og vår

Bassisten Thomas Winther Andersen og gitaristen Håkon Storm har samarbeida i en årrekke. Nå låter de og kvartetten deres bedre enn noen gang.

Thomas Winther Andersen og Håkon Storm omkranser sin ypperlige kvartett.

Mens det uler rundt husveggene i store deler av kongeriket, så byr kvartetten Winther-Storm på musikalsk varme som holder temperaturen oppe både nå og resten av året hvis og når det trengs.

Med den Nederland-bosatte norske bassisten Thomas Winther Andersen og gitaristen Håkon Storm i spissen for den nederlandske trommeslageren Mark Coehoorn og den argentinske tenorsaksofonisten Natalio Sued, gir kvartetten oss sin tredje situasjonsrapport siden 2010. De har med andre ord gjennom et langt samarbeid fortsatt å utvikle uttrykket sitt og nå låter det mer spennende og unikt enn noen gang.

Sjøl om debuten til Winther-Storm så dagens lys i 2010, så har Winther Andersen og Storm jobba sammen dobbelt så lenge. Nok en gang står de to for alle låtene – de har skrevet hver for seg – og igjen viser de oss at de har bortimot total oversikt over det som har skjedd i jazzen fra 60-tallet og fram til i dag.

Her er det spor av cooljazz, av hardbop, av rock og av en rekke andre sjangre. Winther-Storm, som har utvikla et helt spesielt kollektivt lydbilde siden debuten, kan hverandre ut og inn som band og alle fire får plass og rom til å vise hvem de er, men hele tida er det bandet som står i fokus.

Til tross for at dette er et band som holder skyhøy internasjonal standard og er leda av to nordmenn, så har de fått alt for lite oppmerksomhet her hjemme. Tipset overbringes herved vederlagsfritt til enhver festivalarrangør med åpne ører og andre sanser: Winther-Storm fortjener en plass på hvilken som helst festivalplakat her hjemme så snart som mulig. «Flotsam» er nok et bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Winther-Storm
Flotsam
TWA Music/twamusic.eu