Tøffe saker

Rowland´s Evil Jazz Trio er befolka av tre av de unge gutta som vil sette sine tydelige spor i norsk jazz og dalstrøka utafor de neste tiåra.

Rowland´s Evil Jazz Trio har all grunn til å smile.

Bassist Henrik Sandstad Dalen fra Volda, gitarist Håvard Nordberg Funderud fra Rygge og trommeslager Roland Galewicz fra Skien har fortsatt et stykke igjen før de runder 30. Til tross for det har de nådd en stor grad av modenhet og musikken til trioen låter som noe helt eget.

Jeg har de tre ungene herrene på pluss minus 25 sterkt mistenkt for å ha støtt på hverandre i miljøet rundt Norges Musikkhøgskole. Det er beviselig et av de mest spennende og kreative miljøene i kongeriket og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også.

Suiten «Death Machine», i tre deler, er skrevet av Galewicz, mens de to andre bidrar med ei låt hver. Innspillinga er gjort live på Kafé Hærverk i Oslo i april for knapt to år siden og vi møter en trio som overhodet ikke kjenner ordet frykt.

Det tre kaster seg ut på 70000 favners djup i en herlig miks av frijazz og beinharde rockeimpusler. De snakker og lytter sammen – det imponerer minst like mye som de langt framskredne individuelle ferdighetene som instrumentalister.

Det denne trioen gir oss er beintøff, spennende, annerledes og totalt kompromissløs musikk i en rekke grenseland. De forteller oss at de har kommet langt allerede, men at potensialet er stort når det gjelder å nå hur langt som helst i åra som kommer. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rowland´s Evil Jazz Trio
Death Machine
Creative Sources Recordings/[email protected]

 

Sprudlende dansk-brasiliansk

Den danske tangentisten og bandlederen Steen Rasmussen har på alle vis kommet under huden på det brasilianske tonespråket. Her møter vi han sammen med en rekke strålende gjestevokalister også.

Steen Rasmussen, med caps, har all grunn til å være stolt av bandet sitt.

Noen plater har blitt liggende lenger til marinering enn andre, men i dette tilfellet har den tålt marinaden på et helt fremragende vis. Grunnen er helt sikkert at musikken er veldig bra og ikke minst tidløs.

Veien er ikke lang over Kattegat, men likevel har jeg altså makta å unngå Steen Rasmussens univers helt fram til nå. Møtet med «Canta» og Rasmussen (51) forteller meg at jeg helt sikkert har gått glipp av en hel del.

Etter å ha lest meg opp litt ser jeg at Rasmussen har samarbeida med brasilianske størrelser som Airto Moreira, Toninho Horta og Robertinho Silva. Det sier ganske mye om på hvilket nivå Rasmussen befinner seg – helt der oppe med andre ord.

Bekreftelsene på det står i kø på «Canta» – et visittkort der Rasmussen tar oss med inn i en rekke brasilianske landskap som samtidig har med seg impulser fra nordiske breddegrader også. Rasmussen har skrevet nesten all musikken og forteller oss at han har grep om den brasilianske kulturen som er sjelden sjøl for en brasiliansk musikant.

Med seg i sin Quinteto har han i tillegg til seg sjøl på tangenter, munnspill og vokal, Jacob Andersen på perkusjon, Fredrik Damsgaard på bass, Jonas Johansen på trommer og Lis Wessberg på trombone og vokal.

Som mer enn krydder er vokalistene Joyce Moreno, Barbara Casini, Leo Minax,  Josefine Cronholm, Mark Linn, Marie Carmen Koppel og Caroline Franceska til stede på de fleste spora, men hver for seg. Det betyr at vi får servert ganske så forskjellige farger, stemninger og temperaturer om det blir sunget i balladedrakt eller heftigere tempi både på portugisisk og engelsk. I tillegg dukker også andre gjester som fiolinisten Bjarke Falgren og saksofonisten Hans Ulrik opp og sørger for ekstra påfyll.

Steen Rasmussen forteller oss både som komponist, bandleder og som solist at der har Margrethe sikra seg en kapasitet som hun bør ta svært godt vare på. «Canta» swinger og groover nemlig noe så vederstyggelig og utens stans. Tøft, varmt og heftig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steen Rasmussen Quinteto
Canta
Stunt Records/MusikkLosen

Strålende ideer

Storsvømmer, Spellemannvinner, bassist, komponist og bandleder Bjørn Marius Hegge er en ung mann som får ting til å skje. Sammen med denne norsk-tyske «supergruppa» har det skjedd igjen.

Bjørn Marius Hegge i sentrum for sitt norsk-tyske drømmelag.

Etter at han ikke kom inn på jazzlinja i Trondheim som gitarist, så skifta Bjørn Marius Hegge (32) like godt instrument. Han tok for seg den store fela, kom inn på jazzlinja på neste forsøk og siden har pila bare pekt en vei. Med sin debut som bandleder vant han like godt Spellemannprisen i 2017 med »Vi är ledsna men du får inte lengre vara barn» – både årets skive og årets tittel spør du meg!

Stjørdalens store bass-sønn har sikkert også satt en hel del nye svømmerekorder siden den gang – uansett har han tatt mange nye spennende steg som musiker og ikke minst som bandleder.

Her har han samla noe av det beste i den modernistiske, men samtidig tidvis melodiøse avant-garde gata i Norge og Tyskland. Tyske Axel Dörner på trompet og Rudi Mahall på bassklarinett, svært så norske, men Berlin-bosatte Håvard Wiik på piano  og en av Tolgas aller beste trommeslagere gjennom alle tider, Hans Hulbækmo.

De har blitt invitert til å tilføre Hegges små temaer eller ideer, ikke ferdige komposisjoner i tradisjonell forstand, det de har av unike ideer og innfallsvinkler. Det er ikke overraskende spennende og originale tanker og de fem snakker sammen på et elevert plan. Det er lekent, utfordrende, uten sikkerhetsnett og musikken tar oss med til steder vi sjelden har besøkt tidligere.

Jeg er usikker på om dette er et band som eksisterer utenfor denne studioinnspillinga. Det jeg er sikker på er at det kommer til å låte helt annerledes neste gang de eller vi eventuelt møtes. Saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Bjørn Marius Hegge
Ideas
Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Det swinger – kraftig!

Den franske fiolinisten og gitaristen Dorado Schmitt sørger for at stringswing-musikken lever i beste velgående. Her møter vi han og bandet hans på konsert i Fredericia i Danmark.

Dorado Schmitt i sentrum for sin hardtswingende kvintett.

Dorado Schmitt (62) er en sentral skikkelse i Django-musikkens hjemland. Han har også besøkt Django-festivalen her hjemme, men kanskje ikke satt like tydelige spor som Rosenberg-slekta. Det har åpenbart lite med kvalitet å gjøre.

Her møter vi han med sin kvintett der blant andre hans sønn Amati, som på ingen måte er noen dårligere gitarist enn sin far, også får vist seg fordelaktig frem. I tillegg består bandet av to rytmegitarister og bassist – et ekte stringswingband med andre ord.

Danskenes stjernefiolinist i sjangeren, Kristian Jørgensen, gjester også på fire av de elleve spora og sørger for at publikum i på Tøjhuset i Fredericia storkoste seg de to februardagene i 2018 innspillingen er henta fra.

Her blir vi servert uforfalska stringswing for så vidt uten eneste overraskelse. Det synes jeg er helt greit. Når det blir gjort på et så livsbejaende og ekte vis som disse fem pluss en gjør det, der gleden og livslysten går hånd i hånd med melankolien og ettertanken så forlanger ikke jeg så mye mer.

Vi får servert originallåter av sønn Amati og gode, gamle svisker som «Night and Day», «Them There Eyes», «September Song» og Djangos egen «Tears» i alt fra vakre balldetolkninger til fullt øs. Akkurat slik skal det gjøres – herlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dorado Schmitt Quintette feat. Kristian Jørgensen
Clair de Lune
Stunt Records/MusikkLosen

En av de aller mest livgivende

Eirik Hegdal har både som komponist, arrangør, orkesterleder, saksofonist og klarinettist gjennom vel et par tiår vist oss at han er blant de aller mest interessante musikantene her til lands. Her kommer en heftig bekreftelsene på akkurat det.

Eirik Hegdal med sine utvalgte herrer fra aller øverste hylle.

Helt siden Eirik Hegdal (46) inntok jazzlinja i Trondheim på første halvdel av 90-tallet og etablerte bandet Dingobats et par år seinere, så har han bokstavelig talt vært toneangivende på svært mange slags vis i det norske jazzmiljøet og vel så det.

Som mangeårig leder for Trondheim Jazzorkester og med samarbeid med giganter som Joshua Redman, Pat Metheny og Chick Corea, tverrfaglige utvekslinger med Alpaca Ensemble samt hans eget band Team Hegdal, har han til stadighet vist oss nye sider av seg sjøl og uten stans har det vært et høyst originalt bumerke på det Hegdal har servert oss.

Derfor var det bare rett og rimelig og høyst betimelig at Vossajazz tilbød Hegdal muligheten til å skrive Tingingsverket i 2018. Forventningene med den ballasten Hegdal hadde å vise til var sjølsagt høye og at verdens mest sagnomsuste jazzmagasin, DownBeat, fant fram de virkelig store superlativene etter sjøsettinga ved Vangsvatnet er til å fatte og begripe.

Det er sjølvaste konserten på Vossajazz vi får være med på her og suiten Hegdal har skrevet, med ingredienser av gud hjelpe meg det meste, har blitt et festbord av de sjeldne.

Utgangspunktet var kanskje et slags akustisk 60-talls ideal som underveis blei prega av hvilke musikanter Hegdal inviterte med seg. Han plukka sjølsagt fra øverste hylle, noe som førte til at Jon Fält (trommer) og Mattias Ståhl (vibrafon) blei henta fra den andre sida av Kjølen, mens Harald og Sonja blei representert av Nils-Olav Johansen (gitar, banjo og vokal), Eivind Lønning (trompet, pikkolo-trompet) og Ole Morten Vågan (bass) i tillegg til sjefen sjøl på den sjeldne c-melodi saksofonen samt bass- og vanlig klarinett. Og ikke minst lydsjef Tor Breivik til å videreformidle festen.

Alle bidragsyterne har så definitivt fått være med å prege denne livsbejaende og sprudlende ballongferden – her er det mye musikalsk humor innbakt også. «Musical Balloon» er nok en bekreftelse på at Eirik Hegdal er og har ei helt spesiell og spennende stemme både som komponist, bandleder og instrumentalist. Drittøft er det!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eirik Hegdal
Musical Balloon
Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene

Kanskje hennes beste

Den amerikanske vokalisten og gitaristen Madeleine Peyroux har hatt ei ganske spesiell karriere. Her møter vi henne på sitt beste.

Madeleine Peyroux gir oss kanskje sitt beste visittkort.

Da vi fikk høre om Madeleine Peyroux (45) første gang i 1996 i forbindelse med hennes debut-cd «Dreamland», blei den 22 år unge Peyroux raskt sett på som forlenger av tradisjonen etter Billie Holiday og Bessie Smith. Født i California, men delvis med oppvekst i Paris, hadde Peyroux allerede som tenåring starta karriera som gatemusikant i Latinerkvarteret i den franske hovedstaden.

Siden har Peyroux, i tillegg til å ta vare på arven etter Holiday, dukka opp med ujevne mellomrom med nye skiver og med stadig noe nytt å melde.

Til tross for at «Anthem» er hennes seineste skive, så har den blitt liggende ei stund på vent før den nådde opp til toppen av bunka. Det gjør for så vidt ingen ting – musikken hun gir oss nå er nemlig av typen tidløs.

Det er fortsatt mye jazz i Peyroux, men det mest fremtredende her er at vi møter en type singer/songwriter som hører hjemme langt oppe på lista. Hun har skrevet det meste av stoffet sjøl og hun er en historieforteller av rang. Tittelsporet har hun lånt av en annen som kan dette faget bedre enn de fleste, Leonard Cohen.

Når hun så omgir seg med et a-lag med blant andre produsent og bassist Larry Klein, gitarist Dean Parks, munnspillsjef Grégoire Maret og saksofonist Chris Cheek, så har dette blitt akkurat så hipt som en kunne forestille seg.

Madeleine Peyroux hører fortsatt hjemme der oppe, men nå i en litt annen sjanger.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Madeleine Peyroux
Anthem
Decca/Universal Music

Herlig nordlig påfyll

Tundra Electro og Ánnásuolo er to band med røtter i samisk musikk som forteller oss at det kommer masse spennende uttrykk med utgangspunkt i joik og tilliggende herligheter.

Patrick Shaw Iversen, lengst ned, har skrevet all musikken til Tundra Electro.

For ikke lenge siden hadde jeg gleden av å møte musikken til samiske Torgeir Vassvik. Ellers har også Marja Mortensson, Frode Fjellheim og ikke minst Mari Boine – og flere med dem – vist oss mangfoldet av hva musikken med røtter i de samiske språkene og uttrykket har gitt oss de seineste åra. Det ene har ført det andre med seg og bredden og rikdommen i musikken fra nord har aldri vært på et så høyt nivå verken kvantitativt og ikke minst kvalitativt som nå.

Tundra Electro består av den indisk/norske fiolinisten Harpreet Bansal, joiker og vokalist Ingá-Máret Gaup-Juuso, komponist, fløytist og elektroniker Patrick Shaw Iversen og trommeslager og elektroniker Aleksander Kostopoulos – sistnevnte har nå blitt erstatta av Kenneth Ekornes.

Med Shaw Iversens enorme bredde i sin tilnærming til det å skape musikk, den unike bestetninga og Gaup-Juusos sterke stemme med tradisjonsjoik, nye joiker og hennes egne tekster, har bandet med ei historie tilbake til 2016 og turneer både i India, Nepal og Bangladesh bak seg, skapt noe helt spesielt og ustanselig spennende i et landskap som henter hemningsløst fra både den samiske tradisjonen, elektronika og improvisert musikk. Tøft og annerledes.

Ánnásuolo beveger seg i et popjazz-landskap med joikiske røtter.

Bandet Ánnásuolo traff jeg på for første gang i 2017 da de cd-debuterte. Med oppfølgeren møter vi et band og en musikk som har modna ytterligere på de åra og de spillejobbene som ligger mellom da og nå.

Gitaristen John-Kåre Hansen – jeg har han mistenkt for å ha lytta til Pat Metheny et kvarter eller to – har skrevet all musikk og alle tekster og i omslagsheftet er de å finne både på samisk og engelsk. Bandet er befolka av akkurat de samme som sist: Eirik Fjelde på tangenter, Jakop Janssønn på trommer, perkusjon og elektronikk, Marianne Pentha på vokal og Svein Schultz på bass – et kremlag med andre ord. Når så Ole Jørn Myklebust gjester med sin nydelige trompettone og strykere er med og krydrer litt av musikken, så har runde to med Ánnásuolo blitt akkurat så smakfull som vel ønskelig i et popjazz-landskap det er er deilig å flyte med i.

Tundra Electro og Ánnásuolo gir oss to flotte eksempler på hva som skjer i diverse grenseland med samisk musikk og joik som fundament.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tundra Electro
Eanan Gamáda/Earth Shaking
OK World/Musikkoperatørene
Ánnásuolo
Muohtačalmmit/Snowflakes
Ponca Jazz Records/Musikkoperatørene

Lyden. Rytmen.

Jan Harbeck er en langt framskreden dansk tenorsaksofonist som tar svært godt vare på jazztradisjonen.

Jan Harbeck Quartet + 1 under innspillinga av «The Sound The Rhythm» Foto: Søren Wesseltoft

Jan Harbeck (44) følger en flott dansk tradisjon som vel blei etablert allerede på 50-tallet da en rekke store amerikanske jazzmusikanter besøkte det smukke land og der mange av dem også bosatte seg. Den musikken de tok med seg har på mange vis blitt værende i ryggmargen til stadig nye generasjoner danske musikanter og Jan Harbeck er et strålende eksempel på det.

Jan Harbeck har blikket retta mot sitt ideal.

Til tross for at Harbeck altså ikke har nådd midten av 40-tallet ennå, så går hans musikalske idealer tilbake til giganter som Ben Webster og Paul Gonsalves. Det vil  si til et musikalsk univers der det overhodet ikke var den minste tvil om hvor eneren var og der den klart definerte melodien, sounden og rytmen var svært tydelig. Likevel var det mye rom til å implementere sin egen musikalske sjel og stemme også i et slik landskap.

Sjøl om Harbeck ikke legger det minste skjul på sin fascinasjon for sine helter, så er det ikke vanskelig å høre at han har skapt sitt eget uttrykk basert på hva de to nevnte la fundamentet for.

Sammen med sin faste og utmerkede kvartett bestående av Henrik Gunde på piano, Eske Nørrelykke på bass og enten Anders Holm eller Morten Ærø på trommer – på to av spora spiller begge to også – og altsaksofonisten Jan zum Vohrde som gjest på ett spor, tar Harbeck oss gjennom fire Webster-komposjoner, standardlåta «Johnny Come Lately» og fem egne låter som passer utmerket inn i tradisjonen.

Om noen skulle være i tvil om dette swinger, så kan de ta med den aller største ro. Dette er nesten definisjonen på hva det å swinge vil si og Jan Harbeck & Co både tar vare på en viktig tradisjon samtidig som de viser at den har noe å fortelle oss i 2020 og til evig tid også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Harbeck Quartet
The Sound The Rhythm
Stunt Records/MusikkLosen

Ny flott stemme

Med stadig påfyll herfra og derfra, fra inn- og utland, blir jeg stadig mer og mer sikker på at det meste og de fleste kjenner jeg ikke til. Singer/songwriteren August Kann fra Langhus hører med i den kategorien. Jeg er veldig glad for at våre veier endelig har krysset hverandre.

August Kann har all grunn til å smile.

27 år unge Kann har blant annet bakgrunn fra jazzutdanninga i Stavanger og på Musikkhøgskolen i Oslo. Jovisst er det spor av det underveis her også, men det er i stor grad som ganske så straight singer/songwriter vi møter han på hans debut.

Det som slår meg umiddelbart er at Kann er en strålende historieforteller – et stort pluss i mi bok. Han formidler hverdagshistorier med oppturer og nedturer på et personlig og høyst troverdig vis.

Når Kann også er utstyrt med ei fin stemme og et eminent gitarspill så er mye allerede i boks. Det er definitivt mulig å høre spor etter både Paul Simon, Bob Dylan og Nick Drake underveis her – de er ikke de verste å slekte på for å si det slik, men Kann er likevel på god vei til å skape sitt eget uttrykk allerede.

Når han så omgir seg med et knippe kolleger fra Musikkhøgskolen av absolutt toppkvalitet, Thea Emilie Wang, Håkon Aase, Fredrik Karwowski, Jørgen Kasbo, Bjørn-Even Verbeke, Martin Morland og Ivar Myrset Asheim – sistnevnte sitt navn er feilskrevet på platecoveret ikke mindre enn to ganger -, så har dette debutalbumet til August Kann blitt mer enn lovende. Jeg føler meg overbevist om at jeg har støtt på ei stemme som det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

August Kann
How Did All These People Get Into My Room
MTG Music/Musikkoperatørene

Livet går videre

Dagen etter at maestro Jon Christensen gikk bort, står nok en ECM-veteran på kjøreplana. Carla Bley, sammen med Andy Sheppard og Steve Swallow, har for sikkerhets skyld kalt plata «Life Goes On».

Andy Sheppard, Carla Bley og Steve Swallow er en unik trio.

I likhet med Jon Christensen så er også komponisten, bandlederen og pianisten Carla Bley (81) et ikon og en legende. Helt siden begynnelsen av 60-tallet har hun vært en viktig retningsgiver i den moderne jazzen – ikke minst som komponist og bandleder.

Vi hare støtt på Bley i en rekke forskjellige konstellasjoner opp gjennom åra: alt fra storbandliknende Liberation Music Orchestra som hun leda sammen med Charlie Haden til trioen som hun har leda siden begynnelsen av 90-tallet med den engelske tenor- og sopransaksofonisten Andy Sheppard og hennes partner på alle vis, elbassisten Steve Swallow.

Både av musikalske, men også økonomiske årsaker så har Bley prioritert trioen i stadig større grad. På ett vis så er det jo leit at vi ikke får høre mer av hennes unike klo som komponist og arrangør for store ensembler, men vi får det heldigvis igjen i triosammenheng da.

»Life Goes On» er trioens tredje tilstandsrapport og nok en gang har Bley skrevet all musikken. «Trios» kom i 2013 og «Andando el Tiempo» tre år seinere. Nok en gang er det Bleys umiskjennelige låtskrivermesterkap som står i fokus – ikke minst hennes ironiske Trump-hilsen, «Beautiful Telephones», inspirert av et Trump-sitat, der både «The Star-Spangled Banner» og «Yankee Doodle» blir nevnt.

Musikken her består av tre suiter der de tre fører eleverte samtaler basert på hundrevis av konserter og timer sammen. Bley er på ingen måte noen fantastisk pianist i mine ører, men hennes lett naive og ofte humoristiske uttrykk fascinerer meg uansett. Sheppard og Swallow kler Bley og hennes musikk perfekt som alltid og at man kan være så oppegående og kreativ som Bley er i en alder av vel 80 er intet mindre enn imponerende.

Livet går altså videre sjøl om det oppleves tungt noen ganger. Carla Bley, Andy Sheppard og Steve Swallow hjelper oss med det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carla Bley Andy Sheppard Steve Swallow
Life Goes On
ECM/Naxos Norway