Vakkert og sakralt

Kirkeorganisten Elisabeth Engdahl og sopransaksofonisten Thomas Gustafsson gir oss for andre gang en annerledes og flott opplevelse.

Elisabeth Engdahl og Thomas Gustafsson har noe eget å komme med.

For fem år siden kom det en stor overraskelse inn døra. Skiva «Piece in Peace» med organisten Elisabeth Engdahl – vi snakker kirkeorgel – og sopransaksofonisten Thomas Gustafsson bød på et lydbilde og et landskap totalt forskjellig fra alt annet som hadde vederfaret mitt sinn. I tillegg til mye originalmateriale signert begge to, så fikk vi også flotte versjoner av Keith Jarretts «My Song» og Joe Zawinuls «A Remark You Made» og «In a Silent Way».

De to Göteborgs-musikantene, med erfaring fra så forskjellige hold som Kurt Olssons Damorkestern og Jon Balke og Jon Christensen, har nå tatt´n enda et steg videre. I løpet av to julidager i fjor i Fässbergs kyrka i Mölndal utenfor Göteborg tok de for seg seks Gustafsson-låter han har kalt «Ori 1-6».

De to kjenner hverandre godt og utfyller hverandre på et strålende vis. De utnytter det store kirkerommet på et ypperlig vis og musikken, som henter inspirasjon fra alt fra kirkemusikk til moderne jazz, er ytterst personlig og samtalene de to fører er uten unntak meningsfulle og kloke.

Elisabeth Engdahl og Thomas Gustafsson har nesten unnfanga en sjanger helt for seg sjøl – og den er fascinerende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elisabeth Engdahl – Thomas Gustafsson

Ori Variations

Country & Eastern/Naxos Norge

Alle elsker

På et eller annet vis gjør vi jo alle det. Når det gjelder Jens Christian Bugge Wesseltoft så er det mange som elsker hans solopianoutflukter og nå får de endelig mer av det.

Jens Christian Bugge Wesseltoft har et spesielt lys rundt seg.

Foto: Asle Karstad

Det er nå 20 år siden Bugge, for enkelhets skyld, spilte inn "It´s Snowing on My Piano". Det skulle etterhvert vis seg at den blei noe bortimot felleseie hos titusener av nordmenn og en hel del i det store Utlandet også. Hvert år plukkes den fram igjen for at den riktige julestemninga skal sette seg og Bugge reiser rundt med sine tangenter og fyller kulturhus og konsertsaler fra landsende til landsende – år etter år. Han har enkelt og greit skapt noe som er tidløst og som Folket ikke kan få nok av. Han får den store freden til å senke seg – tenk å ha den fantastiske evnen.

Det vil være en overdrivelse å påstå at Bugge har prøvd å melke denne suksesskua – han har altså venta 20 år med oppfølgeren. Nå har han gjort det og jeg ser ikke bort fra at det tyske plateselskapet ACT har utøvd et mildt og hyggelig press for at det skulle skje. "It´s Snowing on My Piano" er nemlig det mestselgende albumet selskapet har gitt ut i sin 25-årige historie og noe kunne kanskje tyde på at en oppfølger ville snakke til det samme, store publikummet.

I slutten av februar dro Bugge, medprodusent Siggi Loch og lydmaestro, og den framifrå fotografen, Asle Karstad, til Kabelvåg i Lofoten og i løpet av tre dager i den flotte LofotKatedralen blei det spilt inn elleve låter som har tatt med seg stemninga fra "originalen", men likevel gjort på et helt nytt vis – Bugge er faktisk ikke i stand til å gjenta seg sjøl.

Denne gangen har Bugge tatt for seg en rekke av sine favorittlåter udi popens og rockens verden som "Bridge Over Troubled Water", Jimi Hendrix´"Angel", "Morning Has Broken", "Blowing in the Wind", Bruno Mars´"Locked out of Heaven" og "Let it Be" og kombinert det med Bachs "Koral", folkemelodien "Es Sungen Drei Engel", "Alltid freidig" og egne improvisasjoner. Han gir som alltid musikken det løftet, det rommet, den lufta og den unikheten som er hans bumerke – vidunderlig vakkert og så umiskjennelig Bugge. Jeg tviler ikke et sekund på at han har blitt voldsomt inspirert av den fantastiske naturen som omga han disse dagene i Lofoten også og når så Karstad som alltid har makta å videreformidle det musikeren har ønska å fortelle oss, så har dette blitt ei blanding mellom en vitaminpille og en naturopplevelse.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er ei ærlig musikalsk sjel som stadig går innover til kjernen, men som samtidig er utadvendt og inviterende. Dette kommer garantert til å gi mange mye.

PS Om jeg er begeistra for tittelen og coveret? La meg si det slik: jeg liker musikken mye bedre….

PS2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Innspillinga er gjort i vakre LofotKatedralen i Kabelvåg.

Foto: Siggi Loch

Bugge Wesseltoft

Everybody Loves Angels

ACT/Musikkoperatørene

Beintøft

JazzKamikaze, med Marius Neset i ei sentral rolle, har vært et urheftig kollektiv i en rekke grenseland siden 2005. Nå har jeg endelig fått oppleve herrene live og for en utblåsning de bød på. Det holder seg på hjemmehøytalerne også!

JazzKamikaze i fri utfoldelse.

København er som kjent en smeltedigel på de fleste områder og håpefulle musikanter fra en rekke land trekker til den danske hovedstaden for musikkstudier. En av dem er vår nye supersaksofonist Marius Neset (32) fra Os utenfor Bergen som begynte sine studier på Rytmisk Musikkonservatorium rett etter videregående. Han har for sikkerhets skyld blitt værende i Kongens, eller Dronningens, by siden og basert på hva han har oppnådd og hvor han er i si musikalske karriere nå, virker ikke det som noen dum avgjørelse.

Et av de første bandene han blei en del av er JazzKamikaze. Sammen med medstudentene Kristor Brødsgaard på bass, Anton Eger på trommer, med norsk-svenske røtter, gitaristen Daniel Heløy Davidsen, med norsk-danske røtter og tangentist og vokalist Morten Schantz, har JazzKamikaze fram til nå gitt folket tre album og to eper. Nå er de tilbake med nok en full-lengder og her snakker vi kvalitetsmusikk av aller ypperste klasse – i alle typer grenseland.

Når gutta sier at de henter inspirasjon fra størrelser som Bach, Beethoven, Miles Davis, John Coltrane, Beatles og Radiohead, så bør det være lett å skjønne at nettet blir kasta både vidt og bredt. Innspillinga er gjort så langt tilbake som i 2013, men har av uforståelige årsaker blitt liggende til marinering helt til nå. I forbindelse med en festivaljobb i Hua Hin i Thailand i sommer blei skiva gitt av et thailandsk (!) selskap og heldigvis har den også nådd våre strender.

Kall det popmusikk, kall det rock, kall det egentlig hva som helst – det som er uomtvistelig er at det er fem usedvanlig langt framskredne jazzmusikanter som har samla seg rundt et musikalsk bål de synes om å varme seg til. Schantz er en vokalist med et høyst personlig uttrykk, men de som mener de kan høre både Chicago og Genesis i uttrykket hans, tar absolutt ikke feil. På tittelsporet bidrar faktisk også Skjerstad Mannskor fra Nord-Norge og på ei låt synger Schantz duett med Emelie de Forest.

Det er altså et trøkk, en musikalitet og en intensitet i det JazzKamikaze har å melde som jeg sjelden har opplevd. Med Eger, født i Oslo, som en motor i verdensklasse og med Neset på både saksofoner og gitar (!) og Heløy Davidsen, fra Bodø opprinnelig, er kongeriket godt og ærerikt representert og at de trives både i Danmark og med de to danske drenge, er lett hørbart.

JazzKamikaze er et drittøft band med heavy musikk på menyen. Det er veldig langt unna den verdenen Marius Neset har invitert oss inn i de seineste åra, men like tøft bare på et helt annet vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svensk-norske Anton Eger mer enn antyder hva slags energi som utstråles fra JazzKamikaze.

JazzKamikaze

Level

MITU Records/hitmanjazz.com

Giganten

De fleste av oss har vel en gitarhelt eller to – jeg er absolutt ikke noe unntak. Svært høyt oppe på lista mi finnes John Scofield og her kommer det to nye bekreftelser på hans storhet.

John Scofield er intet mindre enn en stilskapende gitarist som krysser de fleste sjangergrenser.

John Scofield (65) har, siden han var en del av Miles Davis sitt band på 80-tallet, vært en jazzverdenens aller største stjerner. Hans stjernestatus har også fått fotfeste langt utenfor jazzmenigheta, sikkert fordi Miles snakka til mange fler enn jazzfolket. For de mest innbarka var Scofield allerede et stort navn lenge før Miles-perioden og han hadde blant annet samarbeida med andre giganter som Chick Corea, Herbie Hancock og Charles Mingus. Etter Miles har han igjen stått solid på egne bein og dukka opp med en rekke samarbeidspartnere, blant annet gitaristene Bill Frisell og Pat Metheny – vi snakker hele tida elitedivisjonen.

Scofield er ikke bare utstyrt med en helt personlig tone og uttrykk – han er blant dem det tar et hundredel av et sekund å gjenkjenne, han har også et svært så åpent sinn med ditto tilnærming til de fleste sjangre, blant annet blues, funk, samtidsmusikk og country – i tillegg til straight jazz må vite.

Med "Country for Old Men" skal det ikke nevneverdig med fantasi til for å skjønne hvor det bærer hen musikalsk. Scofield har alltid hatt sansen for country sjøl om det ikke er det de fleste har forbundet han med, men helt siden oppveksten i Connecticut har det vært en del av hans musikalske ballast.

Sammen med nok et A-lag bestående av Larry Goldings på orgel og piano, Bill Stewart på trommer og Steve Swallow på elbass, tar Scofield for seg country-klassikere som "I´m So Lonesome I Could Cry", "Mama Tried", "Jolene", "Wayfaring Stranger", "Red River Valley" og "I´m an Old Cowhand" og gir de tolkninger full av respekt, men samtidig på sitt høyst personlige vis.

Som Duke Ellington skal ha sagt: det finnes kun to slags musikk, god og dårlig. Dette hører så avgjort hjemme i kategorien god musikk.

Jack DeJohnette, John Medeski, Larry Grenadier og John Scofield – vi snakker bandet sitt!!!!

Countryutflukten til Scofield er langt i fra det eneste han holder på med. Som svært mange andre New York-kunstnere så har han flytta upstate – ut av byen og til Hudson Valley. Det er ikke veldig langt fra The Big Apple, men likevel på landet. Tre andre herrer som har gjort akkurat det samme er trommeslager og sanger(!) Jack DeJohnette, bassist Larry Grenadier og tangentist John Medeski – nok et A-lag med andre ord. De hadde støtt på hverandre ved flere anledninger tidligere også, men den første gangen de spilte sammen som Hudson var på Woodstock Jazz Festival i 2014 – ren tøffeljobb som det heter på musikerspråket, Woodstock er hjemmebane for alle fire.

De følte at kjemien var på plass med en eneste gang og fant ut at de ville fortsette samarbeidet. Det skal vi være glade for alle sammen. Repertoaret består av en del originalmateriale inspirert av Hudson-dalen og kjente rockelåter henta fra ikoner som også har sterke bånd til regionen. Det betyr Bob Dylans "Lay Lady Lay" og "A Hard Rain´s A-Gona Fall", Joni Mitchells "Woodstock", Jimi Hendrix´ "Wait Until Tomorrow", Bruce Hornsbys "Dirty Ground" og Robbie Robertsons "Up on Cripple Creek" – ikke småtterier kan man si.

Slike "supergrupper" trenger jo ikke å bli bra sjøl om det er fire storheter som møtes, men i dette tilfellet har det blitt det – noe så voldsomt også. Jeg skjønner godt at de trives i Hudson Valley – det er i alle fall umulig ikke å like Hudson som band. Og John Scofield er fortsatt en av mine store gitarhelter – minst like mye som før disse to møtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield

Country for Old Men

Impulse!/Universal

Hudson

Hudson

Motéma/Naxos Norge

Da domen skalv

Jeg er så heldig at jeg fikk oppleve Jan Magne Førde framføre "Mezzing" både i Nidarosdomen fjor og under Moldejazz i år. Nå blir alle invitert med til Nidarosdomen!

Jan Magne Førde under årets Moldejazz.

Foto: Tor Hammerø

Trompeter og flygelhornist Jan Magne Førde, yngstemann av Førde-trekløveret fra Sula på Sunnmøre, kjenner mange som en sentral brikke i Brazz Brothers. Der har vi møtt han både som en framifrå instrumentalist og som en like bra komponist og arrangør. Når vi nå møter han i en annen setting, så henter han fram alle de samme kvalitetene og han bekrefter for alle med sansene inntakt at han er en av kongerikets mest uttrykksfulle musikanter med inspirasjonskilder fra både folkemusikkk, jazz og en rekke andre herligheter.

Til Jazzfest i Trondheim i fjor fikk Førde i oppdrag å lage et verk bestående av låter og arrangement som kunne egne seg for store rom. Med nasjonalhelligdommen som inspirasjonskilde, konsertsted og "innspillingslokale", hadde Førde samla en del kjente og kjære låter som "Lur lokk", skrevet en del nytt og arrangert alt for et kremlag bestående av Kenneth Ekornes på trommer og perkusjon, Roger Ludvigsen på gitarer, Rus Pearson på bass og Henning Sommerro på domens enorme orgel, piano, trekkspill og vokal. I tillegg hadde Førde invitert med seg Ila Brass Band som en ekstra flott ingrediens og farge.

Vi som hadde gleden av å være tilstede i Nidarosdomen den 6. mai i fjor, kommer aldri til å glemme Sommerros forsøk på å "rive ned" domen med sitt voldsomme orgelspill forsterka av lydmaestro Asle Karstad – for en opplevelse. Nå blir den gjengitt hjemme i stua og, sjøl om ikke opplevelsen er den samme, så er den fortsatt voldsom og ikke minst minneverdig.

Jan Magne Førde er besjela med en varm, rund og høyst personlig tone i horna sine. Den kler dette livsbejaende materialet perfekt og det å få være med på denne reisa sammen med han har vært, og er fortsatt, en stor opplevelse. Nå er alle invitert også – når det enn måtte passe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Magne Førde

Mezzing

Brazz Records/Musikkoperatørene

En italiener i New York

"Alle" lovende jazzmusikere vil til New York for å lære og bestige nye tinder. Italienske Simona Premazzi har gjort alvor av det.

Simona Premazzi er på god vei til noe høyst personlig.

Pianisten, komponisten og bandlederen Simona Premazzi (42) er født og oppvokst i utkanten av Milano. Etter studier både der og i Udine stakk hun over fjorden til New York i 2004 og har siden bosatt seg i sjølveste Harlem. Det vitner om en dedikert og målbevisst musikant som altså kaster seg ut på 70000 favners djup i sikkert noe av det mest inspirerende som finnes av jazzmiljø, men også noe av det vanskeligste å slå gjennom i. Der er det mildt sagt mange om beinet!

Til tross for at "Outspoken" er Premazzis fjerde visittkort, så er dette mitt aller første møte med henne. Jeg har heller aldri hørt om henne, men det tar definitivt ikke lang tid å skjønne at Premazzi har ei linje in det hun ønsker å uttrykke. Hun har et personlig uttrykk i pianospillet sitt og etter å ha jobba med personligheter som Greg Osby og Jeremy Pelt, så sier det seg sjøl at hun har kommet fram til noe spennende og attraktivt.

Premazzi er en komponist og pianist sterkt influert av blant andre Ornette Coleman, Andrew Hill og Billy Strayhorn. Det sier en hel del om hvor vi finner henne i det musikalske landskapet – hun tolker også Strayhorns klassiker "Lush Life" i en soloversjon – men ellers er det bare hennes egne låter, samt en av hennes utmerkede tenor- og sopransaksofonist Dayna Stephens, som står på repertoaret.

Med seg i bandet ellers har hun to av New Yorks aller mest etterspurte bassister og trommeslagere, Joe Martin og Nasheet Waits. Produsenten, trompeteren Jeremy Pelt, bidrar også på ett spor og det gjør også den portugisiske vokalisten Sara Serpa, også hun bosatt i New York.

Musikken er åpen, søkende, melodisk, utfordrende, original og spennende. Simona Premazzi har allerede markert seg i New York. Hun fortjener så absolutt et større publikum også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Simona Premazzi

Outspoken

PRE/simonapremazzi.bandcamp.com

Hippe Prøysen

Sangskatten etter Alf Prøysen er intet mindre enn tidløs og nå har fem av våre mest lovende unge jazzmusikanter satt sitt eget preg på den også.

Lillebror har gitt noen av Prøysens udødelige viser enda mer liv.

De som har et tett og nært øre til ung norsk jazz, vil nikke gjenkjennende til navnene Siril Malmedal Hauge (vokal), Alf Hulbækmo (piano og munnspill), Henrik Lødøen (trommer), Martin Lie Svendsen (bass) og Martin Miguel Almagro Tonne (gitar). De fem traff hverandre i studietida på Sund folkehøgskole på Inderøy og seinere på jazzlinja i Trondheim. To sunnmøringer, en Oslo-gutt, en bæring og en østerdøl skulle altså forenes i Alf Prøysens vidunderlige og totalt tidløse univers og det var vel ikke alle som så akkurat den komme.

Det hele begynte med at Hulbækmo og Lie Svendsen satt og nynna på sanger som de var bortimot født og oppvokst med og heldigvis er også nye generasjoner til en viss grad i alle fall oppflaska med Prøysen. Snøballen begynte å rulle, gode venner blei kontrakta og ideen med å skape noe eget rundt dette fantastiske materialet var født.

Her har Lillebror tatt for seg elleve kjente Prøysen-sanger som "Nøtteliten", "Jørgen hattemaker", "Slipsteinsvalsen", "Lille måltrost" og "Du ska få en dag i mårå" på et høyst originalt vis – nesten "Belonging"-intro på "Jørgen hattemaker"!!! – men med den aller største respekt. Det skinner tydelig gjennom at de fem har jazzbakgrunn, men dette har likevel ikke blitt noen jazztolkning av Prøysen-universet.

Kall det gjerne ei viseplate, kall det folkemusikk, kall det pop, kall det…….enkelt og greit god musikk tolka og fremført av fem av Harald og Sonjas mest lovende unge jazzmusikanter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lillebror

Lillebror

Grappa/Musikkoperatørene

Ei stjerne har begynt å skinne

Ellen Andersson – det er bare å merke seg navnet med en eneste gang. I henne har nemlig søsterfolket fått ei ny potensiell vokalstjerne.

Ellen Andersson har det meste i seg til å bli en vokalist som vi kan glede oss over i mange tiår fremover.

Om ikke lenge deles de største utmerkelsene i svensk jazz ut – Jazzkatten 2017. Nominert i både klassen for beste nykommer og beste gruppe finner vi Ellen Andersson Quartet. Det sier en hel del om hvilken anseelse den 26 år unge Andersson från Linköping allerede nyter i det svenske jazzmiljøet og etter å ha hygga meg med hennes og deres debutalbum, så skjønner jeg absolutt begeistringa.

Det er interessant å merke seg forskjellen på norsk og svensk jazz – noe som Andersson faktisk er et godt eksempel på. Den oppvoksende slekt her på berget søker helt tydelig i mer originale og ofte eksperimentelle landskap, mens man i Sverige – og Danmark også for den sakens skyld – holder seg mye tettere opp til den amerikanske jazztradisjonen.

Begge uttrykkene eller landskapene har så avgjort livets rett og Ellen Andersson forteller oss at hun har egenskapene som skal til for å tilføre blant andre "´S Wonderful", "You´ve Changed", "Au Privave", "Everything I Love" og "I Cried for You" noe nytt og personlig.

Med ei vakker, luftig og stilsikker stemme og uttrykk der hun også viser seg å være en scatter på høyt nivå, forteller hun oss at hun har lytta på alle fra Billie Holiday og alle rundt henne. Ut fra det er altså Ellen Andersson på vei til sitt eget unike uttrykk – et uttrykk som fra tid til annen kan minne om vår egen Hilde Louise Asbjørnsen faktisk.

Når hun så omgir seg med et ungt og like stilsikkert band bestående av Sebastian Brydniak på trommer, Anton Forsberg på gitar og Hannes Jonsson på bass – hvilke instrumenter de spiller måtte jeg google meg fram til siden det ikke er nevnt på coveret – og gjestene Peter Asplund på trompet og flygelhorn og det danske stjerneskuddet Oilly Wallace på altsaksofon, som bare 21 år ung har hele tradisjonen fra både Cannonball Adderley og Charlie Parker inne, og som det gnistrer av, så er tonefølget det aller beste.

Ellen Andersson er så definitivt i gang med noe som kan bli veldig spennende – neste gang håper jeg hun tar ytterlige steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andersson Quartet

I´ll Be Seeing You

Prophone Records/Naxos Norge

Noe for seg sjøl

Aldri hørt om Akmee før? Da er vi to, men bak dette bandnavnet skjuler noen av våre mest spennende unge jazzmusikanter seg.

Erik Kimestad Pedersen, Erlend Olderskog Albertsen, Andreas Wildhagen og Kjetil Jerve – til sammen er de Akmee. Den firbente til høyre er såvidt jeg vet ikke med i bandet.

Jeg slutter aldri å bli imponert over tilsiget av nye, unge jazzmusikanter og ditto uttrykk her til lands. Noen, les herrene Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista skyhøyt for noen tiår siden og siden har det altså kommet stadig nye generasjoner som har fulgt opp svært godt – så godt at det har blitt lagt veldig godt merke til rundt om i hele verden.

I 2013 bestemte pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen seg for å starte et nytt band og med seg inviterte de bassisten Erlend Olderskog Albertsen og trompeteren Erik Kimestad Pedersen. Navnet på bandet blei Akmee, men bare noen få konserter rundt om i Europa i løpet av disse åra har ført til at kvartetten har levd et relativt beskjedent liv. Det har det absolutt ikke vært noen grunn til.

Med "Neptun" gir Akmee oss sin debut-cd og det tar veldig kort tid for å skjønne at de har noe spesielt å by på – som veldig mange av sine samtidige. Jerve har skrevet halvparten av de fire låtene, mens Olderskog Albertsen og Wildhagen bidrar med en hver. Når de forteller at Jens Bjørneboes "Haiene" og sein Coltrane er viktige inspirasjonskilder, så er det kanskje mulig å skjønne hvor dette bærer hen.

De fire går kollektivt til verket og er alle strålende lyttere i et landskap som både er reflekterende og utadvendt. Solistisk har alle mye å melde slik det er med store deler av denne norske generasjonen og Akmee har "endelig" fortalt oss hvem de er. En strålende start har det blitt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Akmee

Neptun

Nakama Records/Diger Distro

Ei levende legende

Steve Winwood er et ikon i populærmusikken og forteller oss med disse 23 låtene henta fra forskjellige konserter hvor stor og viktig han er.

Steve Winwood slo gjennom som 15-åring og er fortsatt i full fyr.

Tangentist, gitarist og vokalist Steve Winwood (69) viste seg fram for første gang som tenåring i brorens jazzband. Det tok ikke lang før omverdenen oppdaga hans unike talent og fra han var 15 var han med i Spencer Davis Group – et band som slo gjennom både på fotballøya og internasjonalt med hits som "I´m a Man" og "Gimme´Some Lovin´". Seinere gikk det slag i slag med supergrupper som Traffic og Blind Faith med kompanjonger som Eric Clapton og etterhvert sto også Winwood fram som soloartist.

Winwood har aldri fått den samme populariteten eller statusen som Clapton, men kvaliteten har det aldri stått på. Med sin miks av soul, rock, bluesrock og jazz, har Winwood skapt et univers som har vært umiskjennelig og bare hans. Han er en melodiker av rang og både som instrumentalist og som vokalist groover det noe vederstyggelig av Mr. Winwood. Det har det gjort siden 60-tallet og det gjør det fortsatt.

På denne doble live cd-en, som også er gitt ut som fire lp-er, gir han oss rundt to og en halv time med en bortimot full gjennomgang av hele karriera si med kjente låter som de to nevnte pluss "40.000 Headmen", "Higher Love", "Why Can´t We Live Together" og "Back in the Highlife Again" – 23 låter i alt.

Med et band med blant andre Richard Bailey på trommer og Paul Booth på saksofon blir dette en heidundrende fest og en solid bekreftelse på at Steve Winwood både har vært og er en gigant innen pop/rock-musikk med solide impulser fra en rekke andre sjangre også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Winwood

Winwood: Greatest Hits Live

Wincraft Records/Border Music