Ut av året med fullt trøkk!!

Knut Anders Sørum har bergtatt folket på et imponerende vis – med inderlighet, skikkelighet og enorme mengder musikalitet. Her møter vi han der han trives aller best – sammen med sitt trofaste og stadig voksende publikum.

Knut Anders Sørum kom til sine egne og de tok vel i mot han.

Det snakkes ofte om annus horribilis – at det meste har gått til helvete. For Knut Anders Sørum har nok de to seineste åra vært akkurat det motsatte. Etter å ha levd lenge i musikkens tjeneste, og fått et godt navn og rykte i både musiker- og bransjekretser, så tok det virkelig av med seier i NRKs Stjernekamp høsten 2016. Siden har pila bare fortsatt å peke oppover, publikum har tatt han til seg i stadig større grad og han har gjør det han elsker for fulle hus.

Det er nok mye han elsker i musikkens verden, men et uttrykk med masse soul og gospel i seg er ganske så nært kjerna i Knut Anders Sørums univers. Når han så legger si inderlige og usminka stemme på toppen av det hele – på totensk må vite – så blir det nesten automatisk fest når Sørum inntar ei hvilken som helst scene.

Med «Live» inviterer han noe så voldsomt til fest. Bandet hans med Knut Bjørnar Asphol på gitar og Iver Olav Erstad på tangenter i spsissen for en tett og superempatisk gjeng med tre korister for anledninga, tar oss med på tur gjennom signingsferden etter Stjernekamp der produsent Asphol og Sørum har plukka det beste av det beste fra en rekke konserter. Mesteparten er henta fra Kongsberg Jazzfestival og i tillegg til coverversjoner av Prøysens «Jørgen hattemaker» og «Visa om løgna» og OnklPs «Glir forbi», så er det Sørums egne låter og tekster som tar oss med til ei herlig avslutning på 2017.

Knut Anders Sørum er så gjennomført ekte i alt han foretar seg og det groover noe så inn i helvete av både stemma, uttrykket, låtene og bandet hans. Spesielt heftigere måte å si takk for i år på er ikke mulig å ønske seg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Anders Sørum

Live

Drabant Music/Musikkoperatørene

Fritt for Coltrane

Tre frihetssøkende herrer, med Ståle Liavik Solberg som «vår» mann, møttes i New York og lot det virkelig stå til.

Ståle Liavik Solberg fra Hamar, tyske Pascal Niggenkemper og amerikanske Joe McPhee møttes uten grenser.

Den 38 år unge trommeslageren Ståle Liavik Solberg har i store deler av dette århundret markert seg mer og mer i den ypperste eliten der såkalt frijazz bedrives – det være seg både her hjemme og i Utlandet. Vi har møtt han i en rekke konstellasjoner og han har også, sammen med med Paal Nilssen-Love, stått i spissen for Blow Out-serien i Oslo der musikk man ellers sjelden får høre, har kommet til overflaten.

Liavik Solberg er åpenbart en initiativtaker som får ting til å skje rundt seg. Dette livemøtet i Brooklyn i New York for to år siden kom i stand takket være Liavik Solberg. Han inviterte med seg legenden Joe McPhee (78) på tenorsaksofon og lommetrompet og Pascal Niggenkemper (39) på bass og utgangspunktet for denne ekskursjonen er tre helt åpne samtaler mellom kloke og lyttende musikanter med helt egne stemmer de tar med til «bordet».

De tre «låtene», som varer i henholdsvis ni, ti og 23 minutter, er alle kollektivt unnfanga. Tittelen på låt nummer to, «A Supreme Love (For John Coltrane», sier en hel del om hvor tanken bak denne musikken og dette uttrykket kommer fra. Det hersker altså ingen tvil om at det fundamentet Coltrane skapte på slutten av sitt liv, har blitt implementert og tatt videre av disse tre.

Dette møtet er altså åpent, fritt og hele tida søkende og samtalene er ustoppelig interessante – slik det blir når folk og musikanter med noe unikt på hjertet møtes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joe McPhhe – Pascal Niggenkemper – Ståle Liavik Solberg

Imaginary Numbers

Clean Feed Records/cleanfeed-records.com

Grenseløst

Jens Christian Bugge Wesseltofts selskap Jazzland kaster sitt nett stadig videre. Denne gangen har sør-afrikanske, men Norge-bosatte Bafana Nhlapo blitt løfta fram og vi blir bare rikere og rikere.

Bafana Nhlapo har noe helt eget å dele med oss.

Jazzland har vært, er og kommer til å bli værende et viktig plateselskap både her på hjemmebane og etterhvert også godt utenfor Harald og Sonjas grenser. Det kommer på ingen måte til å avta etter at Bugge og hans nære medarbeider Sten Nilsen nå har utvida virksomheten med underbruket Jazzland World.

Det betyr som navnet mer enn antyder at Jazzland har et ønske om å presentere musikk som har henta sitt utgangspunkt fra en rekke steder på kloden – gjerne kombinerte med impulser her hjemmefra også.

Sør-afrikanske Bafana Nhlapo, opprinnelig fra Soweto ved Johannesburg, har funnet kjærligheten i Norge og har bodd her i flere år nå. Han har skrevet all musikken her og både som vokalist og perkusjonist forteller han om et særpreg som det er veldig hyggelige å stifte bekjentskap med.

Han synger litt på engelsk, men i all hovedsak på sitt morsmål IsiZulu, og hans falsettstemme er av det inderlige slaget. Zulumusikken ligger i bånn for alle låtene, men det er så avgjort mulig å høre spor av både afro, funk, jazz og rock også.

Når så Nhlapos landsmanninne Shannon Mowday, den fine saksofonisten vi kjenner fra Denada Ensemble – også hun bosatt i Norge, Øyvind Brække og Bugge Wesseltoft, har skrevet tøffe arrangement for et slags street brassband, så er Nhlapos musikk og uttrykk innramma på et herlig vis med ei blåserekke bestående Mowday, Brække, trompeter Morten Stang Koppang og tubaist Lars Andreas Haug. Vokalist Sisi Sumbundu og trommeslager Uriel Seri er så avgjort med å skape det flotte og livsbejaende lydbildet også.

Bafana Nhlapo er et helt nytt bekjentskap for meg – et svært hyggelig sådan og Jazzland-herrene skal ha all mulig slags ære for å utvide virksomhetene med Jazzland World.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bafana Nhlapo

Ngikhumbule khaya

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En fin overraskelse

Nok en gang har postmenn, eller kvinner, slått til – både i Italia og i Norge. Det har gitt meg en flott musikalsk julegave.

Mauro Sigura, helt til høyre, med sin empatiske kvartett.

Det er vel ikke akkurat noen nyhet at musikk er et internasjonalt og grensesprengende språk egna til å skape møter og forståelse mellom mennesker. Noen er så heldige at vi blir servert stadig nye møter på et sølvfat og jeg er blant dem. For ikke lenge siden dumpa dette høyst spesielle kvartett-visittkortet fra den italienske oud-spilleren Mauro Sigura ned i postkassa. Her var det vært mye original og livgivende musikk å glede seg over.

Sammen med en empatisk trio bestående av trommeslageren Alessandro Cau, bassisten Tancredi Emmi og og pianisten og elektronikeren Gianfranco Fedele – helt ukjente – for meg, men høykompetente herrer, og med vokalistene Marta Loddo og Rosie Wiederkehr som gjester på noen av låtene, tar Sigura oss med på en melodisk ekskursjon med røtter i bortimot alt som finnes av musikk og kulturer i og rundt Middelhavet og fusjonerer det på et unikt vis med moderne jazz.

Sigura, som er en virtuos på sitt lutt-liknende instrument, tar oss inn i en for de fleste av oss sjelden og fascinerende verden. Kvartetten og musikken har fått stor oppmerksomhet i sør-Europa, spesielt i Italia sjølsagt, og for alle med åpne og nysgjerrige sanser i vår del av verden anbefales den også på den varmeste.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mauro Sigura Quartet

The Colour Identity

S´ard-Egea/[email protected]

På vei til topps

Bassist, vokalist og bandleder Ellen Andrea Wang er på vei inn i det ypperste sjiktet – uansett sjanger.

Ellen Andrea Wang er stadig på vei.

Ellen Andrea Wang (31) fra jazzmetropolen Fall i Søndre Land, ikke så langt fra Gjøvik, er fortsatt den eneste som har vært solist med Østre Toten Storband og spilt med Sting i Paris i løpet av ei uke! Det sier en hel del både om hvor ettertrakta og hvor allsidig hun er.

Wang har i tillegg til sin egen karriere, også spilt mye med etablerte verdensstjerner som Manu Katché og Marilyn Mazur. Det er sjølsagt også med å bekrefte hvor langt hun har kommet siden oppveksten ikke langt fra Mjøsa og neste etappe på Musikkhøgskolen med Bjørn Kjellemyr som basslærer.

På egen hånd har Wang også gjort seg solid bemerka med bandet Pixel og under eget navn debuterte hun i 2014 med «Diving». Nå er det det klart med oppfølgeren «Blank Out» som tematisk handler om at vi har lyst til å fjerne eller slette det som er vanskelig – ikke kaste oss over det og ta ansvar. Hun har fått utmerka hjelp til tekstene fra Martin Hagfors, mens musikken har hun ansvaret for aleine.

Når hun så fortsatt har så bra tonefølge som vel tenkelig i trommeslager og perkusjonist Erland Dahlen og allehånde tangentist Andreas Ulvo, så har Wang skapt et lydlandskap som kler henne og tekstene på aller beste vis og der hennes vokal blir løfta akkurat så langt fram i lydbildet som både uttrykket hennes og tekstene fortjener.

Er det jazz eller er det pop Ellen Andrea Wang byr på denne gangen? I mine ører beveger hun seg i retning et poputtrykk med «Blank Out», men som salige Duke Ellington sa en gang: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig og det Ellen Andrea Wang gir oss her hører så avgjort hjemme i kategori én.

Med sitt store, jeg vil nesten si enorme talent, både som låtskriver og vokalist/bassist, er det sjølsagt veldig spennende å høre hvor Ellen Andrea Wang dukker opp neste gang. Det blir garantert i et kvalitetslandskap et eller annet sted.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andrea Wang

Blank Out

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En av de aller hippeste

Donald Fagen, den gjenlevende halvparten av Steely Dan, er så avgjort en av de mest særpregede musikantene som finnes i rock-, pop-, soul-, funk-, jazzland. Her får vi «alt» han har gjort på egen hånd pluss litt ekstra som aldri har vært ute før.

Donald Fagen i kjent positur med Steely Dan.

I løpet av januar runder Donald Fagen 70. Om det er grunnen til at han og plateselskapet hans ønsker å gi de mange hundretusener/millioner av fans kloden rundt en julepresang eller omvendt bursdagspresang vites ikke, men uansett er det bare å takke og bukke.

Fagen og hans sjelefrende i Steely Dan, Walter Becker, som gikk bort tidligere i år, hadde jo en fantastisk produksjon med sitt sjangersprengende og trendsettende band. Fansen venta ofte i åndeløs spenning på bandets neste skive – det tok alltid laaaaang tid. Bandet, som blei unnfanga i 1971, oppnådde en voldsom popularitet – til tross for at de tok seg lange pauser – og blei berømt for mange ting, men den sofistikerte sounden og de fantastiske melodiene var to av årsakene.

Mens bandet tok seg solide pauser, jobba både Becker og Fagen med egne prosjekter. For Fagens del førte det blant annet til fire soloskiver: «The Nightfly» fra 1982, «Kamakiriad» fra 1993, «Morph the Cat» (2006) og «Sunken Condons» – hans foreløpig siste fra 2012. I mine ører låter det nesten like hipt og flott som Steely Dans legendariske skiver og her får vi dem alle samla!

Ikke nok med det. Blodfansen har nok i stor grad de fire Fagen-utgivelsene fra før, men som en ekstra bonus i denne «kjipe juleutgivelsen» har selskapet og Fagen funnet frem til ti enten svært sjeldne eller tidligere uutgitte låter. Noe er demoer, noe er henta fra TV-produksjoner, ei låt fra en danseoppsetting, mens noe er filmmusikk – alt holder høy Fagen-standard. Ekstra morsomt for oss nordmenn er at «vår egen» Georg Wadenius – en av vår tids store gitarister innen de fleste moderne sjangre – spiller både på de originale utgivelsene og på et av de «hemmelige» spora.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Donald Fagen

Cheap Xmas: Donald Fagen Complete

Rhino/Warner Bros./Warner Music

Helt forskjellig

Midsunds store datter, en av dem i alle fall, Eldbjørg Raknes, er ikke i stand til å gjenta seg sjøl. Så flott og spennende det er!

Nils-Olav Johansen, Eldbjørg Raknes og Kirsti Huke – ut mot havet!

Det begynner å bli noen år siden Eldbjørg Raknes (47) var en nysgjerrig, ung frivillig på Moldejazz nå. Nysgjerrig er hun så definitivt fortsatt og etter å ha blitt tildelt både Kardemommestipendet, Radka Toneffs Minnepris og norsk jazz´ høyeste utmerkelse, Buddyprisen, så beviser hun det nok en gang med en av sine aller beste og mest originale visittkort – «Again!».

Raknes, som har bodd og jobba i og rundt det spennende miljøet rundt Jazzlinja i Trondheim det meste av sitt voksne liv, har en voldsom produksjon bak seg. Hele 28 CD-er har hun gitt oss under eget navn og alle har vært ulike hverandre – Eldbjørg Raknes har på mange vis nekta å stå stille.

Med «Again!» får vi for andre gang en statusrapport fra Raknes der hun har skrevet alle tekster og all musikk sjøl. Det meste foregår på engelsk, med unntak av ur-romsdalske «Kaedåværlik?» – en morsom musikalsk ordleik. Med flott reisefølge i Kirsti Huke og Nils-Olav Johansen, begge utmerkede og ikke minst særpregede vokalister, som også trakterer elektronikk og live sampling – som Raknes også gjør – blir det skapt lydlandskaper som er ulikt alt annet som har kommet min vei. Johansens usedvanlig smakfulle gitarspill løfter også «Again!» opp til noe unikt.

Både Raknes og de to vennene og kollegene fra Jazzlinja i Trondheim har helt spesielle stemmer som kler hverandre på et utmerket vis – ofte trestemt. Gjennom det tekstlige og musikalske universet til Raknes, spilt inn henholdsvis live på Midsund Marina i september og i Ocean Sound Recordings på Giske, blir vi presentert for et tidvist melodiøst og vakkert og tidvist eksperimentelt og søkende univers. Det er hele tida veldig raknesk og aldri likegyldig. Tittelen på avslutningssporet er «Do You Have Something Nice to Tell Me?». Eldbjørg Raknes har i alle fall veldig mye hyggelig å fortelle oss – også denne gangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eldbjørg Raknes

Again!

MYrecordings/Musikkoperatørene

Viktig beskjed

Fløytisten og bandlederen Nicole Mitchell har sammen med poeten Haki Madhubuti gitt oss en viktig – svært viktig – påminnelse mot slutten av det første Trump-året.

Nicole Mitchell og Haki Madhubuti har noe svært viktig på hjertet.

Sjelden har vel mitt lille PS på slutten av mine anmelder passa bedre enn ved denne anledninga. Den visjonære og originale fløytisten, komponisten og bandlederen Nicole Mitchell (50) har vært en sentral skikkelse, først i Chicago, og seinere nasjonalt og internasjonalt og med «Liberation Narratives» tar hun kanskje det viktigste steget i si karriere.

Noe av det første hun gjorde etter at hun kom til Chicago i 1990 var å oppsøke bokhandelen, og mye mer, til forfatteren Haki Madhubuti (75). Hun følte at hun hadde mye å hente fra Madhubuti og miljøet rundt han. Det endte med at hun jobba for han i en årrekke og nå er det på sett og vis klart for en slags pay back time.

Mitchell var artist in residence ved Logan Art Center på University of Chicago i 2016 og et av hennes prosjekt var å utvikle og fremføre «Liberation Narratives». I få ord var det å sette musikk til Haki Madhubutis lyrikk – lest av han sjøl.

Haki Madhubuti er et fullstendig nytt navn for meg, men det er lett å skjønne, etter å ha hørt hans lyrikk her, at han er i sentral stemme i det radikale, intellektuelle miljøet i Chicago og kanskje USA også.

Madhubuti er svart og stolt av det og det er også sentralt i lyrikken hans. Innspillinga er i stor grad gjort live høsten 2016 etter at Trump vant valget over there og med det som bakteppe er dette en sterk og svært viktig melding fra både Madhubuti og Mitchell. Han legger ikke et sekund skjul på hva og hvor hans afro-amerikanske søstre og brødre står i kampen som er tydeligere og viktigere enn noen gang.

Nicole Mitchell har skrevet musikk som kler lyrikken til Madhubuti perfekt. Den er vakker, melodisk, sterk og ofte svært bluesprega og sammen med sitt Black Earth Ensemble bestående av Jovia Armstrong på perkusjon, Renee Baker og Zara Zaharieva på fioliner, Harrison Bankhead på bass, Tomas Fujiwara på trommer, Tomeka Reid på cello, Ugochi på vokal og Pharez Whitted på trompet, pluss Mitchell på fløyte og Madhubuti godt miksa langt fremme i lydbildet slik at det er lett å få med alt han har å melde og det er ikke reint lite, blir «Liberation Narratives» en svært viktig påminnelse om ved hvilket veiskille vi og verden står akkurat nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Nicole Mitchell and Haki Madhubuti

Liberation Narratives

TWP/Black Earth Music/nicolemitchell.bandcamp.com

Lett og vakkert

Andreas Dreier tar med seg sin mjuktswingende trio og gir oss vakker og melodiøs jazzmusikk – så tidløs musikk som overhodet mulig.

Adam Pache, Bjørn Vidar Solli og Andreas Dreier sørger for at jula swinges inn – resten av året også.

For tre år siden ga Andreas Dreier oss et unorsk lite visittkort under navnet «Poinciana». Oppskrifta og inspirasjonen var henta fra den legendariske trioen til Ahmad Jamal rundt 1960. Den bestod av sjefen på piano, Israel Crosby på bass og Vernel Fournier på trommer og bød på lys og lettfattelig swingmusikk med røtter i bebop og med klare linjer til klassisk musikk også.

Denne stilreferansen og dette uttrykket har ikke vært mye å høre her på berget – uvisst av hvilken grunn. Derfor er det ekstra hyggelig at danske, men Norge-bosatte Andreas Dreier har tatt opp stafettpinnen og ført den videre. Oppfølgeren er spilt inn av alle steder i Konfirmantsalen i Vålerenga kirke i Oslo for vel et år siden og med eksakt samme mannskap som sist, australske, men Roma-bosatte Adam Pache på trommer og vår egen Bjørn Vidar Solli, med lange New York- og USA-opphold bak seg, på gitar, så får vi ei stilsikker, varm og inderlig reise i Jamal-land, men altså med gitar i stedet for piano og det gjør definitivt ingen verdens ting – heller tvert i mot.

Med et lett gjenkjennelig repertoar bestående av alt fra «I´ll Remember April» til «Moonlight in Vermont» og «Moon River» til to Jamal-låter, «Ahmad´s Blues» og «Raincheck» – i to versjoner for sikkerhets skyld – blir vi servert en godtepose av empatiske musikanter som både har skjønt hverandre og dette vakre og inderlige uttrykket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Dreier Trio

But Not for Me

Losen Records/MusikkLosen

Originalt på alle vis

Den trommeløse engelsk-danske trioen Malija gir oss kreativ kammerjazz av meget høy kvalitet.

Malija har blikket retta samme vei.

Malija består av saksofonisten Mark Locheart, bassisten Jasper Høiby og pianisten Liam Noble. Det er herrer med fartstid i band som Polar Bear, Loose Tubes, Phronesis og hos bandledere som Bobby Wellins og Tom Rainey. Det mer enn antyder hvilket nivå de befinner seg på og med oppfølgeren til trioens debut «The Day I Had Everything» for to år siden, som gikk meg hus forbi, forteller de oss at de hører hjemme i moderne, akustisk jazz sin Premier League.

De tre musikantene har skrevet musikken hver for seg og jeg har ingen problemer med å lene meg på den meget oppegående danske bassisten Jasper Høibys beskrivelse av musikken: den er rar, enkel, komplisert, fri, tight, flytende, stygg, vakker og den kommer fra hjertet.

Dette er med andre ord kammerjazz i en slags tradisjon etter Jimmy Giuffres trio sammen med Paul Bley og Steve Swallow fra 60-tallet, men så avgjort flytta inn i et 2017-landskap.

«Instinct» er et meget passende navn på denne skiva og denne musikken. De tre er nemlig usedvanlig lyttende musikanter som reagerer instinktivt på hva de andre foretar seg nesten før det blir spilt – de bare vet hva som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Malija

Instinct

Edition Records/Border Music