Torgeir Waldemar har jeg definitivt hørt mer om enn jeg har hørt på.
Denne liveinnspillinga fra storstua Operaen forteller meg at det ikke
bør bli en vane.

Torgeir Waldemar Engen (49), som lar Engen være Engen i
artistsammenheng, har hatt en solid tilstedeværelse i den norske
artistfloraen i alle fall siden han platedebuterte med “Torgeir
Waldemar” for ti år siden. Likevel har jeg altså i stor grad greid å
unngå hans produksjon frem til nå. Heldigvis finnes det platepushere
der ute som mente jeg burde få en orden på det og derfor dukka den
framifrå liveinnspillinga “At The Opera”, gjort sammen med et fullsatt
og begeistra operahuspublikum i hovedstaden en vinterkveld i 2022, opp
i postkassa mi. Den har ført til at jeg må bryte sammen å tilstå at
jeg høyst sannsynlig har gått glipp av mye flott frem til nå.

På tvers

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Om det er hele operakonserten vi blir servert på plata vet jeg ikke,
men det er i alle fall godt over en time med musikk som, hvis jeg har
skjønt det rett, innbefatter elleve låter som er hentra fra store
deler av Torgeir Waldemars karriere. Her er det klare spor av både
country, annen americana, folk-rock og sikkert andre herligheter også.

Torgeir Waldemar har makta å skape musikk med et solid særpreg ut av
alle disse ingrediensene. Med seg har han et empatisk kremlag som
absolutt vet hva og hvor sjefen vil med budskapet sitt. Charlotte
Qvale og Tuva Syvertsen er blant partnerene som er med å løfte
musikken til herlige høyder.

Dette er ikke musikalske landskap jeg vanligvis beveger meg i til
daglig, men jeg benytter nok en gang salige Duke Ellingtons klassiske
utsagn: det finnes kun to typer musikk – god og dårlig. Torgeir
Waldemar hører hjemme i kategori én. Han har og er nemlig ei stemme
jeg tror på – han har noe å melde.

Italienske Francesco Cataldo har jeg hatt gleden av å møte ved et par
plate-anledninger i all hovedsak som gitarist. Nå kommer han til start
som solo-pianist og han snakker vakkert som det også.

Jeg var både overraska og spent før «Amaranto» inntok høyttalerne.
Grunnen var på mange vis åpenbar: Francesco Cataldo er kjent som en
fremragende gitarist og har imponert meg og mange andre som det. Han
har også ved enkelte anledninger fortalt oss at han er en habil
pianist, men at han hadde det i seg til å gi oss et helt solo-piano
album ante jeg ikke.

Kirke i Roma

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det var under et besøk i den anglikanske St.Paul-katedralen i Roma for
to år siden at sicilianeren Cataldo bokstavelig talt fikk ånden over
seg. Akustikken i kirka var av en annen verden og hadde ofte blitt
brukt til opera- og klassiske konserter. Cataldo sjekka ut flygelet
som sto der og fikk enkelt og greit et «kall» gjennom en av de
vakreste og mest spirituelle opplevelsene i livet.

To dager i Roma

I løpet av to septemberdager i fjor var Cataldo klar med nyskrevet
musikk. Han er ingen teknisk virtuos, men i løpet av de 13 låtene som
varer i vel 38 minutter så forteller han oss med hvilken enorm empati
og inderlighet han fyller rommet og den vakre og melodiske musikken
han har skrevet og improviserer rundt.

Jeg har kost meg med Francesco Cataldos univers tidligere og gleder
meg til å møte gitaristen igjen. Samtidig vet jeg at jeg kommer til å
hente fram «Amaranto» igjen spesielt når jeg har behov for at den
store ro skal senke seg – og det vet jeg kommer til å skje. Igjen og
igjen.

Pianisten, komponisten, bandlederen og initiativtakeren Petter Dalane
skaper sitt eget univers solid basert på sin store helt, Thelonious
Sphere Monk.

Petter Dalane (29) er på mange vis et renessansemenneske. Der de
fleste, i alle fall svært mange, av den yngre garde jazzister søker
seg mot friere og løsere uttrykk, så har Dalane hele tida – ikke så
veldig lang tid da – bekjent seg til en bebop-tradisjon og bergenseren
har også hatt et ikon fra den generasjonen, Barry Harris, som mentor.
Gjennom studietida etablerte han det heftige storbandet Cosmic Swing
Orchestra og var mannen bak en solid jamsatsing som raskt blei svært
populær.

Tradisjon

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Her møter vi han med debutplata til kvintetten og musikken hans. Det
er ikke et sekund tvil om hvilken tradisjon han bekjenner seg til, men
samtidig greier han gjennom de sju låtene, og her snakker vi
definitivt om låter, å fortelle oss at han er i stand til å ta den
videre og sette sitt eget umiskjennelige preg på uttrykket.

Monk

Thelonious Monk er utvilsomt den store helten og inspirasjonen og låta
«Dalane´s Dream» sier også sitt om det. Når han så har et
superempatisk reisefølge i tenorsaksofonist Erlend Vangen Kongtorp –
han er en verdig arvtaker til Knut Riisnæs -, den mer enn lovende
Øyvind Mathisen på trompet og et komp som alle kan misunne han og som
har skjønt dette språket til det fulle, Martin Mellem på trommer og
Alexander Riris på bass, så har Petter Dalane etablert et band av
meget høy kvalitet i et landskap som er sjeldent nu til dags. At
sjølvaste Oddvar Torsheim har laga coveret skader heller ikke –
Torsheim er så avgjort jazz.

Det er tøft, det er moderne, det er i tradisjonen og det swinger.
Holder lenge det.

Den amerikanske vokalisten Gretchen Parlato og den afrikanske
gitaristen Lionel Lueke markerer vel 20 års vennskap med å gi oss
nydelig og djupt personlig musikk.

Det er sikkert slik at ikke alle kjenner Gretchen Parlato (48) og
Lionel Loueke (51) like godt, men når vi kan melde at begge har
samarbeida med både Herbie Hancock og Wayne Shorter – hver for seg –
og i tillegg har storheter som Sting, Santana, esperanza spalding,
Angelique Kidjo og Marcus Miller på cv-en, så mer enn antyder det
hvilket nivå de befinner seg på.

Los Angeles

De to møttes på musikkstudier ved Thelonious Monk Institute i Los
Angeles rundt årtusenskiftet. De hadde hver sin vei dit: Parlato fra
oppvekst i jazzens hovedstad New York, mens Loueke vokste opp i det
lille afrikanske landet Benin og har en totalt annen bakgrunn enn sin
gode venn.

Sjøl om sjelsfrendene har bidratt på felles prosjekter tidligere, så
er «Lean In» første gang de tar turen inn i hverandres univers på et
helt album. Her synges det både på engelsk, portugisisk, Parlato har
vært opptatt av brasiliansk musikk gjennom hele karriera, og fon,
Loukes språk fra Benin.

Vakkert og melodisk

De to har skrevet det meste av den melodisk spennende, unike og vakre
musikken sjøl – hver for seg – pluss bidrag fra blant andre
brasilianske Carlos Pingarilho/Marcos Vasconcellos og Dave Grohl fra
Foo Fighters «Walking After You». Parlato er en flott og uttrykksfull
vokalist og Loueke er en gitarist/vokalist med ei helt spesiell
stemme. De er ikke helt aleine heller: Parlatos ektemann, den framifrå
Mark Guiliana spiller trommer og perkusjon på flere av spora, Burniss
Travis elbass på tre spor og mer slekt, Marley Guiliana og Lisa
Loueke, på vokal.

«Lean In» har blitt et strålende visittkort fra det som skinner
gjennom som svært så empatiske menneskelige og musikalske venner.

Danske, men svært så Norge-bosatte Amalie Dahl føyer seg flott inn ei
ganske så spesiell rekke og tradisjon. Her kommer det to heftige
eksempler på det.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Jeg har fundert på det ei god stund og lurer fortsatt på hva det er
med kvinnelige danske saksofonister og Norge. Amalie Dahl, Maria
Dybbroe, Signe Emmeluth og Mette Rasmussen har nemlig alle satt kursen
for kjempers fødeland. Ikke bare det: de har blitt værende her blant
oss fjellaper også! Det skal vi være veldig glade for.

Som flere av de andre så har Amalie Dahl (28) gått på jazzlinja i
Trondheim. Den har i flere tiår virka som fluepapir på store
jazztalenter fra inn- og utland og Dahl føyer seg elegant inn i den
rekka. Her får vi to eksempler på henne uomtvistelige og
kompromissløse talent.

På turné

I mars i fjor la hun ut på Europa-turné sammen med bassisten Henrik
Sandstad Dalen og trommeslageren Jomar Jeppsson Søvik. Sandstad Dalen
har jeg truffet på i flere spennende settinger, mens Jeppsson Søvik er
et nytt bekjentskap for meg.

På denne dobbelt cd-en møter vi trioen i henholdsvis Praha og Brussel.
Hvert opptak går i ett – det handler om fritt improvisert musikk og
her det absolutt ikke noen tradisjonelle låter involvert.

Det blir det ført to samtaler hver seg på rundt 45 minutter og de tre
er alle flotte lyttere som vet både når de skal snakke og når de skal
tie. Ikke helt bokstavelig, må vite, men de vet akkurat når de skal gi
og ta plass. Spennende og utfordrende – både for de tre og for alle
oss andre både i Praha, Brussel og i heimen.

Dahls Dafnie

Det er vel to år siden jeg møtte Amalie Dahl for første gang med
hennes eget band Dafnie. Det er også løst og åpent, men så avgjort
låt- og melodibasert på et helt annet vis enn trioen. Dahl har skrevet
all musikken og den er fascinerende, spennende og veldig personlig.

Når Dafnie er befolka av trombonisten Jørgen Bjelkerud, Oscar Andreas
Haug på trompet, Nicolas Leirtrø på bass og Veslemøy Narvesen på
trommer og sjefen på elektronikk i tillegg til saksofon, så betyr det
et mer enn lovende korps av noen av våre aller mest lovende unge
jazzister.

Når alle i tillegg er åpenbart begeistra for Dahls musikk og
utfordringer, så har det ført til at Dafnie har tatt noen flotte, nye
steg siden debuten og nå er noe av det aller mest interessante
kollektivet i jazz-Norge. Det sier ikke reint lite.

Jeg har verken hørt om det amerikanske bandet Altus eller om noen av
de fem involverte tidligere. Det har nok en gang ført til et spennende
møte.

Jeg har ikke stor tro på at det går mange hender i været her hjemme om
spørsmålet er om noen kjenner til trompeteren Dave Adewumi, bassisten
Isaac Levien, tenorsaksofonisten Neta Raanan, altsaksofonisten Nathan
Reising og trommeslageren Ryan Sands. Vi har uansett med fem
velutdanna og meget dyktige unge musikanter med New York som base å
gjøre og som har utvikla musikken bandet sammen siden begynnelsen av
20-tallet.

To komponister

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det er Adewumi og Levien som skriver alt av musikk for bandet, enten
hver for seg eller sammen. De understreker at det kun er fundamentet
som blir til alles låter så raskt som de tre andre får tilgang til
utskytingsrampene. De to har tatt utgangspunkt i i greske og
afrikanske yoruba-myter som filosofisk grunnlag for musikken uten at
jeg helt greier å se/høre sammenhengen. Det gjør heller ikke så mye.
Det viktigste er at musikken snakker til meg uavhengig av filosofi og
det gjør den.

Samtaler

De fem fører flotte samtaler med både sterke individuelle ut- og
innspill og en del kollektiv samklang. Tre blåsere i frontrekka uten
akkordsinstrument er ikke dagligdags og det sørger for at Altus låter
ganske så annerledes:

Både som kollektiv og som individualister har Altus-flokken absolutt
mye å melde allerede på første meldepost. Musikken er vakker, melodiøs
og unik og at dette er et kollektiv vel verdt å følge i åra som
kommer, er hvet over tvil. De er vel verdt å følge allerede nå
faktisk.

Trioen Mojna het tidligere Eriksson/Myhr/Malmström. De har definitivt
ikke blitt noe dårligere av navnebyttet. Her swinger det på tvers av
mangt og mye.

Det er knappe to år siden jeg møtte trioen for første gang via
debutplata deres, «För sola skin´ på tak». Det var en stor og veldig
hyggelig overraskelse. Med den svenske, men Oslo-bosatte og virkende
akustiske gitaristen Thomas Eriksson i førersetet som komponist og med
landsmannen Anna Malmström på klarinett og bassklarinett og ålingen,
det vil si fra Ål i Hallingdal, Helga Myhr på hardingfele og vokal,
blei det skapt musikk av det unike slaget.

Nydelig videreføring

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Nå har ikke trioen bare skifta navn. De har også jobba mye sammen
etter at de fant hverandre for tre år siden, de er samspilte både som
musikere og personligheter og Eriksson har skrevet ny musikk som kler
trioen perfekt. Dessuten bidrar Erlend Apneseth både som produsent og
med hardingfela si på et spor. Det skader heller ikke på noen som
helst måte.

I flere grenseland

Både Eriksson og de to andre kommer åpenbart fra folkemusikken, men de
har så avgjort åpne ører for andre impulser også, ikke minst jazz og
impro.

Med denne unike besetninga – noe slikt har aldri vederfaret mitt
sanseapparat tidligere og ikke mange andres heller, vil jeg tro –
inviterer Mojna oss nok en gang inn i sitt høyst spesielle og
fascinerende univers. Der er det usedvanlig lett å trives.

Jazzkollektivet Angles, vokalisten Elle-Kari og en strykekvartett
sørger til sammen for et verk med store, svært store kvaliteter.

Den svenske saksofonisten, komponisten og bandlederen Martin Küchen
har siden 2007 hatt bandet Angles som sin viktigste plattform for sin
originale og spennende musikk. Bandet har variert i størrelse fra 6
via 9 til 12, med blant andre vår egen Eirik Hegdal i
startoppstillinga. Elleve plateutgivelser har det blitt og ved dette
veiskillet er Angles et åttemanns band.

Jazzopera

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Uten at jeg har full oversikt over Küchens gjøren og laden, så er det
veldig mye som taler for at «The Death Of Kalypso» er hans mest
ambisiøse verk til dato. Det er et verk i fem akter der Küchen har
skrevet både musikken, librettoen og blåsearrangementene. Elle-Kari
Sander har ansvaret for vokalarrangementene mens pianist, synthist og
organist Alex Zethson har tatt seg av strykearrangementene.

Küchen tar for seg de store spørsmåla i librettoen fra gudenes storhet
til menneskenes begrensninger og Elle-Kari, som vi kjenner her hjemme
fra et langvarig samarbeid med Ane Brun, står frem som ei stemme jeg
aldri har fått skikkelig tak på tidligere med en usedvanlig
personlighet i seg. Fra tid til annen minner hun meg om det danske
ikonet Annisette, men aller mest er Elle-Kari – veldig spennende og
annerledes.

For et band!

Når så denne utgava av Angles så definitivt består av kremen av
svenske jazzmusikere, Konrad Agnas på trommer, Johan Berthling på
bass, Magnus Broo på trompet, Fredrik Ljungkvist på barytonsaksofon og
klarinett, Mattias Ståhl på vibrafon og klokkespill og Mats Äleklint
på trombone samt Küchen på tenor- og sopransaksofon og Zethson på
piano, synth og orgel, samt en utmerka strykekvartett, så blir dette
et sjangersprengende verk med flotte stemninger i seg av sjeldent
kaliber.

Martin Küchen har jeg satt veldig pris på helt siden han introduserte
meg for sitt Angles-univers. Med «The Death Of Kalypso» har han tatt
ytterligere store steg i retning seg sjøl. Han befinner seg enkelt og
greit på et unikt sted.

Noen gikk fullstendig i hi under pandemien. Pianisten Norvald Dahl
samla imidlertid sitt drømmelag og her får vi møte trioens herlige
platedebut.

Pianist, komponist, bandleder og plateselskapsdirektør Norvald Dahl
(45) kommer fra og er bosatt i jazzmetropolen Fosnavåg på Sunnmøre.
Det ligger liksom ikke i korta at det skal komme strålende jazzmusikk
ut av den lille bygda, men når også årets unge jazzmusiker, pianisten
Sondre Moshagen, kommer fra Vinstra, så sier det ganske mye om hvilken
utbredelse jazzen har fått i kongeriket etter hvert.

Drømmelag

Mens store deler av verden, ikke minst kulturlivet, ikke hadde noen
mulighet for å utøve yrket sitt mens pandemien sto på som verst, så
tok altså Dahl initiativet til å samle sitt drømmelag i hjembygdas
storstue, Fosnavåg Konserthus. Det betyr Ingebrigt Håker Flaten på
bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og man skal ikke ha fulgt så
voldsomt med på hva som har skjedd i norsk jazzliv og vel så det de
siste tiåra for å begripe at vi dermed befinner oss på svært høy
hylle.

Det første møtet skjedde altså i 2020 og to år seinere fikk trioen
anledning til å legge ut på turné. De musikalske resultatene syntes
alle var så gode at tidligere i år møttes de i Fosnavåg igjen for å
spille inn debutskiva.

Steinway D

Med et strålende Steinway D-flygel i sentrum blei innspillinga gjort
på scena i Kulturhuset. Det har derfor ført til ei «live»-innspilling
uten muligheter for å fikse på noe som helst i etterkant.

Det var det da heller ingen grunn til. De åtte Dahl-komposisjonene gir
oss herlig, melodisk, vakker og fyrrig jazz med røtter i både
amerikansk og nordisk jazz. Det er masse energi i samtalene og at de
tre trives sammen er det absolutt ingen tvil om. Dahl, som er den vi
kjenner minst til, imponerer kraftig med sitt utadvendte uttrykk,
Mjåset Johansen vet vi er på hjemmebane i et slikt univers, mens Håker
Flaten er den som overrasker mest. Jeg kan ikke huske han i en slik
«straight» sammenheng før og du verden som han fikser det også.

Dette har blitt et flott og på mange måter overraskende møte med ei
gruppe som umiddelbart etablerer seg i Norgestoppen blant trioer og
der er nivået høyt.

Mange har jo et godt forhold til Gammel dansk. Her blir vi servert noe
annet dansk som smaker like godt, men ganske annerledes.

Trommeslager Stefan Pasborg (49) falt svært tidlig i jazzgryta. Med
ikonet Alex Riel, som forlot tida tidligere i år, som gudfar, venn og
mentor, så måtte det nesten bli trommer på Pasborg og han har de
seineste tiåra etablert seg svært høyt oppe på den europeiske
trommelista med sin allsidige tilnærming til det å skape musikk og
sitt uttrykksfulle spill. Dessuten har jeg Pasborg mistenkt for å ha
noe av det samme genet som vår herværende trommeslager Gard Nilssen
også har: de to har masse energi, ditto med ideer og en sammenliknbar
evne til å få satt dem ut i livet.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Supertrio

Her har Pasborg satt sammen en dansk supertrio med Carsten Dahl (56)
på piano, elpiano og perkusjon og Fredrik Lundin (61) på tenorsaksofon
og fløyte. Dette er enkelt og greit noen av de ypperste dansk jazz har
å vise til og, til tross for at de tilhører litt forskjellige
generasjoner, så snakker de usedvanlig godt sammen.

I februar gjorde trioen 10 konserter rundt om i Danmark. De blei tatt
opp og her får vi være med på det jeg vil tro er høydepunktene fra
flere av jobbene.

Noe er fritt og åpent, noe er basert på egne komposisjoner og i
tillegg får vi unike tolkninger av Ed Blackwells «Togo» og Ornette
Colemans «Happy House».

Alt er basert på lytting i ultraklassen der de tre utfordrer hverandre
og oss på et herlig vis og de skaper et sjeldent bassløst univers som
det er veldig hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Dette er faktisk like godt som Gammel dansk!