ECM fortsetter sin utmerkede Luminessence-serie med to nye klassikere: “Angel Song” fra 1997 og “Gateway” fra 1975.

ECM har med sin Luminessence-serie som ambisjon å løfte frem igjen en del av musikken fra djupet av den fantastiske katalogen – denne gangen på vinyl. «Angel Song» er forresten ute på vinyl for aller første gang.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

På denne doble vinylen får vi møte en av mine favoritt trompetere/flygelhornister og ikke minst komponister, Kenny Wheeler (1930-2014), og hans musikk. Canadiske Wheeler, som gjorde engelskmann av seg allerede på 50-tallet, kjente vi godt til også her hjemme etter hyppige bidrag til og med det unike bandet Søyr.

Wheeler var utstyrt med en nydelig og høyst personlig tone i horna sine. Dessuten skrev han musikk som hadde hans helt umiskjennelige bumerke på seg og som «alle» gjerne ville være med å spille.

Det får vi ni glitrende eksempler på her og om det er Wheeler, noe jeg egentlig tviler på siden han var en ganske så beskjeden mann, eller ECM-sjef Manfred Eicher som satte samme dette stjernelaget, vet jeg ikke.

Det jeg vet er gitarist Bill Frisell, bassist Dave Holland og altsaksofonist Lee Konitz – hvilken unik stjernekonstellasjon sammen med Wheeler – møttes i studio i New York i februar 1996 med Jan Erik Kongshaug som sjef ved spakene i Power Station-studioet.

Jeg tror dette er det første møtet for de fire og de fikk heller ikke noe langtlevende liv – det besto jo av fire bandledere med mer enn nok å gjøre hver for seg. Men Eicher greide altså å få de sammen i studio og du verden for et strålende tidsbilde vi får møte igjen nå 27 år etter at møtet skjedde.

Gateway

I 1975, altså for knapt 50 år siden, spilte gitarist John Abercrombie, trommeslager Jack DeJohnette og bassist Dave Holland – nok en gang Wolverhamptons store sønn på bass altså – sammen som Gateway for første gang.

De to sistnevnte hadde møtt hverandre i Miles Davis´ Live at Fillmore-band og Abercrombie hadde spilt med begge to på DeJohnettes «Sorcery»-album året før.

Fristelsen til å lage en ny trio blei heldigvis stor og fra midten til slutten av 70-tallet spilte de/den ei svært viktig rolle – sikkert i tida etter at de pakka sammen også.

Med et repertoar bestående av stort sett Holland-komposisjoner, så tar kollektivet, befolka av tre av de store samtidssolistene i moderne jazzmusikk, oss med på utflukter som har sterke røtter i alt fra rock til impro. Det og de låt definitivt annerledes og inspirerende den gangen og det låter faktisk friskt den dag i dag også – slik det er med tidløs musikk.

Wilco-gitarist og Terje Rypdal-fan Nels Cline har skrevet nye og innsiktsfulle liner notes til denne utgivelsen. Det er et ekstra pluss til skiva som altså fyller et halvt hundre år neste år.

Disse to utgivelsene er nok en bekreftelse på hvor viktig ECM har vært – og er.

I smeltedigelen København har den tysk-dansk-norske-trioen Jimini funnet hverandre og et ganske så unikt og spennende tonespråk.

Vi kjenner godt til trommeslageren Ivar Myrset Asheim (30) via strålende bidrag til blant andre Andreas Røysum Ensemble og bandet Billy Meier. For noen år siden gjorde forlengeren av Stavangers stolte trommetradisjon, med Paal Nilssen-Love og Børge Fjordheim som ledestjerner, københavner av seg og det har igjen ført til nye musikalske treff.

Øvingsrommet

For et par år siden møttes Myrset Asheim, den danske bassisten Martin Brunbjerg, med Little North og Nana Rashid-bakgrunn og den tyske saksofonisten Jon Sensmeier til hygge i et lite øvingsrom i byen hvor alle har bosatt seg, København De skjønte raskt at de hadde mye “å snakke om”. Det førte til at et repertoar vokste frem, i all hovedsak skrevet av Brunbjerg, og et år etter at øvelsene tok til, så gikk de tre i studio.

Annonsørinnhold

De fineste sommerkjolene du kupper på salg nå

I studio samla Jimini seg på få kvadratmeter som i øvingsrommet – det var slik musikken og samtalene hadde tatt form. Settingen er åpen og fri, men samtidig med ei klar melodisk åre i ryggmargen. Hvis noen antyder hva Paul Motian Trio med Bill Frisell og Joe Lovano holdt på med som ei referanse, så vi er vi ikke langt unna, men Jimini har på alle slags vis allerede greid å sette et personlig bumerke på musikken.

Åpent

Her er kommunikasjon mellom likeverdige partnere et stikkord. Det lyttes, det bidras og alle tre får de rom de ber om og fortjener samtidig som banduttrykket på sett og vis er det viktigste for Jimini.

Dette har vært et svært hyggelig førstemøte med det internasjonale bandet Jimini. Måtte det komme mer – her er det stort potensiale.

Den amerikanske trombonisten Ryan Keberle viser like stor kjærlighet til brasilianske toneganger som vår egen Tom S. Lund.

Ryan Keberle (44) tok for noen år siden sin begeistring for brasiliansk musikk så langt at han flytta til det forjettede land for en periode. For et par år siden hørte jeg hans første visittkort fra oppholdet, «Sonhos da Esquina», som i stor grad var en hyllest av toneskatten til Milton Nascimento og Toninho Horta.

Med seg til å hylle, tolke og videreføre materialet den gang hadde Keberle nye venner han hadde funnet i Sao Paulo – ukjente størrelser for meg, men glitrende på alle vis.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Ny etappe

Denne innspillinga har blitt liggende i marinade her i heimen ei god stund, men er av den tidløse sorten som har tålt det på et fremragende vis. Den utmerkede trombonisten har fortsatt med seg pianisten Felipe Silveira og trommeslageren Paulinho Vicente – strålende begge to – og denne gangen er bassansvaret overlatt til Felipe Brisola som det heller ikke er det minste feil med. De fire noe så veldig funnet tonen.

Denne gangen er det en annen storhet udi låtskriverfaget som blir hylla, nemlig Edu Lobo. Ikke så veldig kjent her hjemme, men du verden for en skatt han har skapt. I tillegg har Keberle skrevet to låter og trommeslager Vicente en og så blir ballet avslutta med en nydelig og sjølsagt brasiliansk tolkning av Beatles-klassikeren «Blackbird».

Den musikalske ekskursjonen Ryan Keberle har invitert oss med på er av det inderlige og svært så varme slaget – en utflukt det gjør godt å bli med på.

Trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad og gitaristen Stian Larsen har lekt seg på øverommet i en årrekke. Nå får heldigvis vi også være med på leiken.

Ivar Loe Bjørnstad kjenner mange fra Hedvig Mollestad Trio, mens Stian Larsen har vist seg mer enn fordelaktig frem i band som kÖök og Smith Komma John. Jeg ante ikke noe om de tos nære øvefelleskap og blei derfor gledelig overraska over å bli invitert med på denne frilynte festen.

Fri lue

Annonsørinnhold

Sommersalget er i gang: Her gjør du virkelig store kupp

De som har hatt gleden av å høre de to hver for seg har skjønt at de hører hjemme i både jazz- og rockuniverser. Det preger også disse åtte mer eller mindre fritt improviserte utfluktene der det skinner tydelig gjennom at de to kjenner hverandre godt musikalsk, stoler på hverandre, utfordrer hverandre og sørger for at både de sjøl og vi blir konstant overraska.

Når så mixmaster David Aleksander Sjølie også kommer inn fra venstre med lapsteel- og barytongitar-bidrag, så sier det seg sjøl at “Morphologies” låter ganske så annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn.

Tøft

Herrene møter oss på et kompromissløst vis der støyåpninga snart tar oss ned til ettertenksomme steder og samtidig viser oss et enormt dynamisk spenn i tilnærminga til det å skape musikk. Her har vi med lyttere av typen langt framskredne å gjøre og de inviterer ustanselig til spennende steder der ingen av oss har vært tidligere.

De to mener vi blir utsatt for ei salig blanding av kunst-rock, Derek Bailey, ambient og nordisk jazz. Det har de helt sikkert rett i og tilsatt krydder fra en rekke andre kilder så har dette blitt et herlig og tøft påfyll fra et spennende øvingsrom.