Den italienske bassisten Roberto Bonati har samarbeida mye med norske musikanter. Her møter vi han helt aleine, men fortsatt med et flott norsk avtrykk.

Roberto Bonati (60) har vært og er en svært sentral skikkelse i det italienske jazzlivet og spesielt i hjembyen Parma som vel er mer kjent for skinke enn for jazz. Bonati er kunstnerisk leder for festivalen i byen, han er en sentral pedagog og han er en framifrå bassist og leder for store og små ensembler.

Her hjemme har vi møtt Bonati sammen med representanter for det blomstrende jazzmiljøet i Stavanger. Han har jobba både med Bjergsted Jazzensemble og Tore Johansen og Tor Yttredal og på et flott vis fortalt oss hvilke spesielle kvaliteter han er i besittelse av.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Her er det altså i en totalt annen setting han presenterer seg. For knappe tre år siden inntok Bonati og bassen hans ei kirke bygd på 1300-tallet i hjembyen. Den flotte akustikken og klangen i kirka benytta Bonati på et eksemplarisk vis og publikum blei servert godt og vel en time med originale komposisjoner og en stor overraskelse: Edvard Griegs «Solveigs sang»!

Bonati henter fra sin enorme palett og sitt tekniske mesterskap til å gi oss kontemplativ, søkende og varm musikk. Han har ikke noe behov for å vise seg fram; han vil mye heller gis oss et pusterom og musikk til ettertanke. Publikum i kirka var tydeligvis veldig begeistra. Det er det mulig å bli i heimen også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan-Erik Fjell bekrefter sin posisjon helt der oppe blant norske krimforfattere og «Gråsonen» er glitrende sommerkrim som egner seg for andre årstider også.

Jan-Erik Fjell (37) har med «Gråsonen» gitt oss sin sjuende krimroman siden debuten for ti år siden. Med politietterforsker Anton Brekke i ei sentral rolle hele veien, har Fjell tatt stadig nye steg og måten han har bygget opp årets bok på forteller oss at han til stadighet leverer jevnt på et svært høyt nivå.

Utgangspunktet denne gangen er et drap begått for 30 år siden og som blei oppklart – trodde man. Den pensjonerte og etter hvert drikkfeldige sjefsetterforskeren fra den gang greide likevel ikke å legge bort saken og satte i gang å gå opp løypa på nytt. Så drukna Harald Uteng som etterforskeren het – eller gjorde han det?

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Anton Brekke var Utengs «elev» også for 30 år siden og vil ikke slippe det sjefen han hadde satt i gang. Alt foregår i den lille bygda Aremark ikke langt fra Halden og Fjell har skapt et spennende og svært troverdig persongalleri.

Sakte, men sikkert nærmer Brekke seg noe, men Fjell makter det viktigste for en krimforfatter: han holder oss på pinebenken til aller siste side. Det er mange potensielle drapsmenn i Fjells univers og når forfatteren, gjennom 76 korte kapitler på 350 sider, greier å holde mange varme helt til slutt, så har han gjort det som skal til for å ha skapt årets sommerkrim.

Jan-Erik Fjell skriver godt med korte, men hele tida innholdsviktige setninger. Han hører hjemme i eliteserien sjøl om FFK fra hans hjemby roter rundt langt lenger ned i systemet.

Multiinstrumentalisten, men i all hovedsak gitaristen, Knut Bjørnar Asphol viser seg for første gang fram mutters aleine. Og da bare som Knut.

Knut Bjørnar Asphol (47), opprinnelig fra Kleive ved Molde har spilt ei viktig bakspillerrolle i norsk musikk et par tiår nå. Artister som Alexander Rybak, Knut Anders Sørum, Hanne Krogh, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og Stian Carstensen har alle nytt godt av Asphols kvaliteter.

Som man vil skjønne av denne rekka av samarbeidspartnere, så står det ikke på allsidigheten hos vår mann. Det skinner også tydelig gjennom på dette visittkortet.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Når han har nedskalert seg sjøl til artistnavnet Knut, så har han også gjort det samme når det gjelder samarbeidspartnere. Han spiller alle instrumenter sjøl, bortsett fra joik av Marit Hætta Øverli på ett spor, og Knut vet hvordan han skal få mye ut av et hipt studio med x antall maskiner og duppeditter til disposisjon.

Knut har skapt åtte vakre melodier, elektroniske landskap eller stemninger der hans akustiske nylonstrengsgitar er sentral i lydbildet hele veien. Om det er instrumental pop, verdensmusikk med joik og bossa i miksen eller om det er jazz og mye annet, er jeg faktisk ikke sikker på og dessuten så er det ganske så uvesentlig.

Det som er viktig er at Knut har skapt vakker og stemningsfull musikk som definitivt egner seg på svale sommerkvelder. Når det blir høst, vinter og vår skal man ikke se bort fra at den vil egne seg like godt da også. Og det er bare å holde ørene åpne i tida som kommer også: Knut kommer nemlig med ei akustisk jazzkvartett-skive i september og nok et soloalbum, med klassisk gitar, over nyttår.

»Breeze» er kun utgitt digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske komponisten, produsenten og fotografen Elliot Elliot har skapt musikalske bilder som det er lett å like – eller mislike.

Elliot Elliot er et helt nytt bekjentskap for meg. Jeg har skjønt at han har gitt ut fem skiver tidligere siden 2005, men noe fotfeste på denne sida av Kjølen har han uansett ikke fått. Noe av årsaken kan nok være det musikalske uttrykket han bekjenner seg til, i alle fall her, som har mange ingredienser i seg fra fusionmusikken med røtter tilbake til slutten av det forrige århundret. Her hjemme blei den av store deler av musikkpolitiet aldri sett på som stuerein – det var musikk som det var populært å mislike.

Elliot Elliot har krydra musikken og uttrykket sitt med ingredienser fra mye annet også. Fläskvartetten og storband finner vi også spor av her og at musikken er unnfanga med kjærlighet, hersker det svært liten tvil om. Band som Snarky Puppy og svenske Klabbes Bank har Elliot Elliot også henta mye inspirasjon fra.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Når Elliot Elliot så har henta inn en rekke av sine favorittmusikanter som trommeslageren Morgan Ågren (Frank Zappa og Steve Vai), pianisten Adam Forkelid og vibrafonisten Mattias Ståhl – kjent her hjemme for utstrakt samarbeid med mange av våre beste – så har dette blitt ei groovy reise sjøl om ikke alt materialet er like minneverdig. Strykere og blåsere er det også solid med plass til på noen av spora.

Mange vil sikkert få bekrefta sine fordommer når det gjelder fusionmusikken gjennom dette visittkortet. De som stiller med åpne sanser vil få servert et påfyll med solid håndverk og fine låter sjøl om ikke den store dybden ikke er så lett å få øre på.

Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Herskedal inviterer oss inn til et sted det må være svært godt å være. Han har aldri bydd på seg sjøl på et slikt vis tidligere. Dette er nemlig så tett og nært på ei musikalsk sjel det er mulig å komme.

Daniel Herskedal (38) har tatt stadig nye steg i retning seg sjøl siden vi møtte han for første gang i tradjazzbandet Dixie i Molde for rundt 20 år siden. Med sin tuba, og av og til det sjeldent spilte instrumentet basstrompet, har han trinn for trinn etablert seg på et svært høyt internasjonalt nivå både som instrumentalist, bandleder og komponist. Med «Call for Winter» gir han oss sin sjuende plate og den femte på det svært velrennomerte engelske selskapet Edition Records. 

Det at Herskedal tilhører stallen til Edition Records betyr igjen at han får stor internasjonal oppmerksomhet. For sitt forrige visittkort, «Voyage», mottok Røbekk/Strande/Skakketeigens store sønn mellom 60 og 70 anmeldelser på verdensbasis – stort sett svært positive – og at hans versjon av «San Francisco (Be Sure to Wear Flowers in Your Hair)» blei brukt i den Brad Pitt-produserte filmen «The Last Black Man in San Francisco», skader heller ikke. Det sier faktisk en hel del om hvor Herskedal har kommet anno 2020.

Gjennom sine musikalske reiser har Herskedal fortalt oss mye om hva som betyr noe for han. Med denne soloutgivelsen blir vi invitert med helt inn – til kjernen i hvem og hva han er. I motsetning til tradisjonelle studioinnspillinger, stakk denne gangen Herskedal til skogs og fjells og tilbragte vel to uker aleine på Elgstuggu på Elgå i nærheten av svenskegrensa. En del rein og noen reingjetere var hans eneste levende selskap mens komponeringa og innspillinga foregikk.

Gjennom de tolv komposisjonene har Herskedal skapt stemninger, melodier og landskap så sterke, vakre og personlige som vel tenkelig. Herskedal trives utmerket i landskap som har både klassiske impulser, verdensmusikk og jazz i seg og når han så med nennsom hånd har benytta seg av de tekniske mulighetene han har til sin disposisjon for å legge lag på lag av sine instrumenter og andre lydkilder, så har «Call for Winter» blitt noe helt spesielt.

Det har aldri vært noen tvil om Herskedals mesterskap som instrumentalist. Han er og har sin egen stemme, men her i større grad enn noensinne har han skapt høyst personlig musikk som vil bli stående for alltid. Strålende og takk for invitasjonen!  

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dizzy Gillespie er en av jazzens aller største ikoniske skikkelser. En av dagens ledende trompetere, Dave Douglas, hyller han på et veldig flott vis.

Dave Douglas (57) har i tillegg til svært mye annet hylla en rekke store jazzskikkelser opp gjennom sin karriere. Wayne Shorter, Mary Lou Williams, Jimmy Giuffre, Carla Bley og Booker Little er noen av dem og endelig, sier han sjøl, tok han mot til seg og satte seg fore å løfte frem igjen Dizzy Gillespie også.

Respekten for Gillespie, både som trompeter, komponist, humorist og bandleder, har vært så stor at det tok sin tid før Douglas mente han var klar. I 2018 fikk han imidlertid muligheten til å sette sammen et konsertprogram til ære for en av sine store helter og dermed begynte snøballen å rulle.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det førte til at Douglas plukka frem et par Gillespie-låter og skrev friske arrangement til dem, men i all hovedsak skrev han ny musikk i Dizzys ånd og samla sammen et kremband til konserten.

Det skulle egentlig ende der, men både det musikalske resultatet og responsen var så bra at Douglas etter hvert skjønte at det «måtte» bli plate av det også. Det var så avgjort en korrekt avgjørelse.

Mange av de involverte fra konserten for to år siden var forhindra fra å være med på innspillinga gjort i september i fjor, men trommeslager i ultraklassen Joey Baron var nok en gang på plass. De nye på plass er den framifrå, men for meg totalt ukjente unge trompeteren Dave Adewumi, den glitrende cubanske pianisten Fabian Almazan, som skinner spesielt på Dizzys klassiker «Manteca», den unge bassisten Carmen Rothwell og gitaristen Matt Stevens.

Dizzy er representert med ei låt til, den sjeldent spilte «Pickin´ the Cabbage» fra hans tid i Cab Calloway Orchestra. Eller er alt Douglas-materiale med både retning  vår tid samtidig som det er flotte spor til både «Con Alma» og «Swing Low, Sweet Cadillac».

Både som komponist, bandleder og trompeter er Dave Douglas en av de aller mest spennende på det amerikanske kontinentet anno 2020. Her gir han oss nok et herlig eksempel på det.

PS Dizzy Gillespie meldte seg som presidentkandidat i 1964. Han rakk ikke helt frem, men ville garantert blitt en bedre president enn den nåværende. Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det kommer ikke som noen overraskelse at det swinger noe vederstyggelig av kvintetten Hegge. Nå mer enn noen gang.

Spellemannprisvinner, bassist og bandleder Bjørn Marius Hegge (32) følger opp «Vi är ledsna men du får inte längre vara barn» – som han vant prisen med i 2017 – med en utflukt som sørger for at sinnets helse garantert får seg en opptur.

Med det samme kremlaget som sist: Håkon Mjåset Johansen på trommer og cymbaler(!), den best tenkelige svenskeimporten Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon og Vigleik Storaas på piano, tar Hegge oss med på ei tradisjonsrik, men samtidig fremoverskuende, sprudlende og tøff reise.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det er intet mindre enn tidløs jazzmusikk Hegge byr på. Masse humor er også involvert – både musikalsk og skriftlig. På coveret står det for eksempel at alle komposisjonene er skrevet av Kullhammar og Storaas – bortsett fra de som er merka med Bjørn Marius Hegge og det er sjølsagt sju av de ni låtene.

Ornette Coleman, Art Blakey, Cannonball Adderley, Keith Jarrett og Louis Moholo blir nevnt som inspirasjonskilder og da er det ganske åpenbart hvor Hegge er på vei. Med solister på det aller øverste nivået og et kollektiv som vil hverandre vel, blir «Feeling» akkurat den oppfølgeren mange sikkert har venta på. Og det advares faktisk også mot at det er mulig å danse til dette festbrygget. De nekter seg med andre ord absolutt ingenting og i påvente av at Hegge kan oppleves live til eventuell dansemoro, så er hjemmebrygget absolutt anbefalelsverdig. Tøft, heftig og morsomt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Scofield sammen med Bill Stewart og Steve Swallow brukte knapt fem timer på å spille inn «Swallow Tales». Det var tydeligvis mer enn nok det.

Det at det tok så kort tid å lage et så strålende musikalsk visittkort, er for så vidt oppsiktsvekkende. Men da skal vi samtidig huske at supergitarist John Scofield (68) og elbassist i samme klasse, Steve Swallow (79), har rundt 40 år med erfaring sammen og skårungen Bill Stewart (53) på trommer, også han hører hjemme i eliteserien, har vært med på rundt halvparten av reisa.

Scofield og Swallow har spilt hundrevis av jobber sammen og Scofield og Stewart sikkert enda flere. Som trio ga de ut liveskiva «EnRoute» i 2004 og nå mente de heldigvis at det var på høy tid å gjøre noe sammen som trio igjen.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Denne gangen var det ni Swallow-låter som stod på repertoaret. Alt sammen er låter Scofield lærte som 20-åring på Berklee der han også møtte Swallow som han siden har betegna som sin mentor.

Jovisst er Swallow en elbassist i ultraklassen – han gikk over fra den store akustiske fela tidlig på 60-tallet – men han er i like stor grad en komponist som «alle» liker å tolke. Giganter som Bill Evans, Stan Getz, Steve Kuhn og Pat Metheny har alle spilt inn låter av Swallow – det sier det meste om hvilken anseelse han nyter.

Her får vi låter som «Falling Grace», «Eiderdown» og «Hullo Bolinas» og sjøl om de tre har spilt dem «noen» ganger, så finner de sjølsagt nytt gull her slik musikanter på dette nivået alltid gjør.

Her føres det musikalske samtaler med tre lyttende herrer i besittelse av usedvanlig personlige stemmer. Dette kunne enkelt og greit ikke gå gæernt.

PS Dessuten synes Trump bør avsette så snart som mulig.

Jacob Young, David Rothenberg og Sidiki Camara kommer fra hvert sitt kontinent. Her forteller de oss at musikk er det vakreste fellesspråket som finnes.

Det kommer neppe som noen bombe på den opplyste at musikk er et språk som krysser landegrenser på det mest elegante vis. Via musikk møtes mennesker, grenser blir brutt ned og relasjoner oppstår. Det er slik vi mennesker har muligheten til å komme hverandre nærmere. Camara fra Mali i Afrika, Rothenberg fra USA og Young fra Norge gjør et strålende forsøk på å få det til.

Hvem sitt initiativ dette var vet jeg ikke, men de tre møttes uansett to junidager i fjor i studioet til Øystein Sevåg like utenfor Oslo. Med et repertoar bestående av to Camara-låter, en av Young og seks spontant unnfanga, sørga gitarist Young, klarinettist, bassklarinettist og fløytist Rothenberg og n´goni-, balafon-, calabas- og djembespiller, og tidvis også vokalist, Camara, for at kulturer, tradisjoner og uttrykk fra mange himmelstrøk finner hverandre.

Hvordan vesener fra andre planeter vil oppleve oss når de hører denne musikken, er ikke godt å si. Jeg tipper de vil si at det høres spennende og annerledes ut der nede – menneskene er ikke de verste vi har.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Multiinstrumentalisten Per «Texas» Johansson har gjort mye klokt i sitt liv. Det at han vendte tilbake  til musikken og jazzen skal vi i alle fall være svært takknemlige for.

La oss bare klare opp i det noe spesielle mellomnavnet med en gang: siden vår mann vokste opp i Austin, Texas og hadde behov for et mellomnavn siden det var nok en saksofonist i det svenske jazzmiljøet som hadde det samme navnet, så falt det naturlig at «Texas» blei valgt. Den andre heter Per «Ruskträsk» Johansson, siden han kommer fra Ruskträsk i nord-Sverige, og er som «Texas» en fremragende saksofonist.

Per «Texas» Johansson (51) etablerte seg kraftig på den svenske jazzhimmelen mot slutten av 90-tallet og vant blant annet den store utmerkelsen «Gyllene Skivan» allerede i 1998. Etter hvert gikk han lei av musikken og forsvant fra jazzrampelyset i flere år. Han utdanna seg til sjukepleier og jobba lenge som det.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Etter hvert kom lysten tilbake og i 2015 var han på plass igjen og vant sin andre «Gyllene Skivan» – årets plate sett med norske øyne – med «De Långa Rulltrapporna i Flemingsberg». I fjor kom oppfølgeren med nok en herlig tittel, «Stråk på Himlen och Stora Hus», og for vel en måned siden blei det klart at han stakk av «Gyllene Skivan» for den også. Få, om noen, har makta det Texas har gjort: stikke av med tre «Gyllene Skivan».

Her hjemme har vi fått stifte bekjenstkap med Texas både sammen med Bushman´s Revenge og med Gard Nilssen´s Supersonic Orchestra i Molde i fjor og at det er en høyst original og spennende musikant vi har med å gjøre, tar kun kort tid å slå fast.

Hans hat trick-utgivelse har blitt liggende til marinering ei god stund her i heimen, men den har tålt ventetida svært godt. Johansson trakterer klarinett, bassklarinett, kontrabassklarinett, obo, tenorsaksofon og fløyte og med seg har han Konrad Agnas på trommer og tympani og Mattias Ståhl på vibrafon og marimba. Det er kjernetroppen og de som raskt hører for seg et høyst unikt lydlandskap, de har helt rett. I tillegg bidrar også Josefin Runsteen på fiolin, Margareta Bengtsson på harpe og en av mine aller største vokalfavoritter der borte, Rebecka Törnqvist, på noen av spora.

All musikk er skrevet av Johansson mens Törnqvist har skrevet teksten til «Barballad». Jovisst er dette jazzmusikk, tøff og unik sådan også, men Johansson henter hemningsløst fra en rekke andre kilder også til sin musikkanskuelse. Her er det spesielt mulig å høre en rekke referanser fra klassisk musikk og Johansson makter på sitt inderlige vis, både som komponist, arrangør og solist, å trylle fram et høyst personlig univers.

Per «Texas» Johansson var en svært personlig musikant allerede på 90-tallet. Pausa han tok har sikkert ført til at han har utvida sin horisont ytterligere – «Stråk på Himlen och Stora Hus» er nemlig noe helt for seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.