Mesterpianist

Espen Berg tar stadig nye, store steg i retning seg sjøl. Denne improviserte soloekskursjonen er nok det aller beste eksempelet på det.

Espen Berg – allerede en gigant.

13. november 2019 var en begivenhetsrik dag på Dokkhuset i Trondheim. Den fine konsertscena ved Nidelvens bredd var nemlig vertskap for den eminente pianisten Espen Berg (39), hans usedvanlige fantasi og et flygel. Det har ført til nesten 90 minutter med totalt improvisert musikk som har alt i seg til å gå inn i den norske jazzhistoria – og mye mulig vel så det – som noe av det heftigste og mest betydningsfulle som har blitt skapt av solopiano-musikk på svært, svært lenge.

Uansett hvor Berg har dukka opp det siste tiåret, fra solo, via trio til storband og sammen med en rekke andre artister, så har jeg blitt storligen imponert over hans uttrykksfullhet, hans melodiske åre, hans dynamiske repertoar, hans teknikk og hans unike bumerke på alt han gjør.

Med disse knappe 90 minuttene, delt opp i ti “låter”, har Berg tatt oss med til et nytt nivå. Jeg ber ikke om unnskyldning for å nevne min store favoritt Keith Jarrett – det er nemlig den aller største, som dessverre ikke er i stand til å spille lenger – som renner meg i hu når Espen Berg briljerer på alle slags vis denne gangen.

Det er nesten ikke til å tro at dette er totalt fritt improvisert – det aller meste låter som gjennomkomponerte saker som blir utbrodert på Bergs unike vis. Det er melodisk, det er virtuost, det er følsomt, det er en fest fra start til mål som publikum tydeligvis satte stor pris på.

Espen Berg er en mesterpianist som hører hjemme der oppe sammen med de aller største. Voldsomme ord? Ja, men slik er det bare. Gi “The Trondheim Concert” – et modig navn med Jarretts “The Köln Concert” i bakhodet – en lytt eller ti og du vil forhåpentligvis skjønne hvorfor jeg mener det.

Espen Berg
«The Trondheim Concert»
NXN Recordings/Naxos Norway

Veldig langt fra tåkeheimen

Med «Out of the Fog» tar Daniel Herskedal et voldsomt steg i retning noe som er så stort og spennende at verdensherredømme kan være nært forestående. Samarbeidet med den fantastiske vokalisten Emilie Nicolas og et stjernelag på alle plasser, er i mine ører fullstendig grenseløst.

Daniel Herskedal sammen med Emilie Nicolas og et superlag, skaper nydelig musikk. Foto: Jørn Kristensen

Alle som var tilstede i Molde domkirke i fjor under framføringa av «Out of the Fog», med musikk av Molde-gutten Daniel Herskedal og tekster av Emilie Nicolas, vil neppe komme til å glemme det. Jeg var så heldig å være blant de utvalgte og jeg visste da jeg forlot kirka at jeg hadde vært med på noe helt spesielt. Likevel var jeg spent på om det ville være mulig å overføre magien fra konsertsettingen via platestudio til heimen. Svar: Det har de greid på aller beste vis.

Melodikere og lyrikere

Det kommer ikke akkurat som noen bombe at Herskedal er en melodiker av rang. Det har han bevist en rekke ganger allerede, men her overgår han faktisk seg sjøl. De ti låtene hører nesten unntak hjemme i kategorien uforglemmelige og det er ikke til å bli forundra over at Emile Nicolas, som digga Herskedals musikk kraftig allerede før dette prosjektet kom på banen, blei så fascinert over låtmaterialet at hun begjærlig kasta seg over det og skrev tekster til det rundt baut.

Og for en vokalist Emilie Nicolas er! Med sin glassklare, inderlige, transparente og høyst personlige stemme trer hun inn i dette universet som den mest naturlige ting i verden og løfter det til høyder vel ikke Herskedal en gang kunne drømme om. Vi snakker om en formidler med potensiale til å innta hvilken som helst scene hvor som helst.

Fargeleggere

Med Herskedals dybde med tuba og basstrompet som et unikt utgangspunkt, har han invitert med seg de aller beste musikalske fargeleggerne det er mulig å finne – i mine ører. Perkusjonist Helge Andreas Norbakken med sitt unike oppsett der blant annet bilfelger spiller ei viktig rolle, gir det hele et rytmisk fundament som er vidunderlig.

Maestro Eivind Aarset som med sin gitar og sin EDB-maskin kan frembringe lydlandskap og fargelegge med et slikt smakfullt arsenal av lyder som gjør han heilt spesiell på denne kloden i alle fall, er et annet perfekt valg av Herskedal som nok en gang altså har valgt på aller øverste hylle.

De som ikke blir berørt av det musikalske universet «Out of the Fog» inviterer til, kan jeg egentlig bare ønske god bedring. Dette er nemlig uendelig vakkert, stemningsfullt og samtidig høyst personlig.

Daniel Herskedal
«Out of the Fog»
Edition Records/Border Music

Kruttsterkt fra Andersen og Neset

Både hver for seg og sammen viser Arild Andersen og Marius Neset oss at de hører hjemme i jazzens aller øverste divisjon. Musikken på disse to platene er en voldsom manifestasjon av det.

Arild Andersen Group og Marius Neset leverer noe så voldsomt. Foto: Helge Lien og Roar Vestad

Et langt liv har ført til at jeg har møtt mange mennesker som har gjort stort inntrykk. Noen som ikke har gjort så stort inntrykk også, faktisk. Mer oppegående, livsbejaende, yngre og nysgjerrig 77-åring enn Arild Andersen har jeg uansett aldri møtt og nok en bekreftelse gir han oss med “Affirmation”.

Hans superbe kvartett, der Andersen kunne vært både far og bestefar til de andre, bestående av Håkon Mjåset Johansen på trommer, Helge Lien på piano og Marius Neset på tenorsaksofon, både inspirerer og lars seg inspirere av sjefen. Slik har det vært gjennom hele Andersens karriere og absolutt ingenting tyder på at det ikke kommer til å fortsette slik.

Etter at bandet hadde spilt inn repertoaret de har jobba med de par siste åra, hadde de studiotid til overs. Det førte til at de blei enige om sette i gang tapen, telle opp og så se hva som skjedde.

Og du verden som det skjedde! Sju “låter” basert på intens lytting, masse empati og en instrumentbehandling av en annen verden, gjør at det høres ut som om det hele er komponert. Det er det jo også, men det er komponert der og da! Festen blir avslutta av den eneste låta i vanlig betydning, Andersens nydelige “Short Story”, og den sørger for et herlig punktum på en fantastisk utflukt. Strålende!

Etter at Brann-supporter Marius Neset tok til vettet og flytta hjem til Norge etter mange år i København, har stadig flere også her hjemme fått ørene opp for den fantastiske saksofonisten fra Os ved Bergen. Hans instrumentbeherskelse er faktisk i ferd med å ta saksofonen til nye steder. Vi snakker verdensklasse – og vel så det:-)

De seineste åra har vi fått gleden av å oppleve Neset i alt fra soloutflukter via småband til storband og til samarbeid med London Sinfonietta og Leif Ove Andsnes. Det virker som det ikke finnes noen grenser for Neset og her er det nok en konstellasjon som møter oss – med ny musikk skrevet av Neset.

Med sin musikalske sjelsfrende nummer en, svensk-norske Anton Eger på trommer og perkusjon, for Eger er ingen rytmisk og melodisk utfordring for liten eller for stor, de to engelskmennene Conor Chaplin på elbass og Elliot Galvin på elektriske tangenter og Nesets gamle musikalske svirebror, svenske Magnus Hjorth på piano, skaper Neset, som tittelen mer enn antyder, musikk så heftig, blid og livsbejaende som jeg vel aldri har opplevd fra han tidligere.

Noe forteller meg at livet smiler til Neset om dagen, og det dreier seg ikke bare om opprykket til Brann. Alt har liksom falt på plass og slik låter det da også. Reisefølget er også perfekt når det gjelder å ta med intensjonene til Neset dit han ønsker å sjøsette dem. Sa jeg strålende om Andersens utflukt? Gjorde visst det – jeg sier strålende om Nesets livsforherligende utflukt også.

Disse to musikalske vitnesbyrdene tror jeg faktisk er livsforlengende. Intet mindre!

Arild Andersen Group
«Affirmation»
ECM/Naxos Norway
Marius Neset
«Happy»
ACT/Musikkoperatørene

Funky Norby

Det har seg slik at den danske stjernevokalisten Cæcilie Norby har befunnet seg i mitt favorittsjikt i en årrekke. Den posisjonen beholder hun soleklart også etter årets funky musikalske statusrapport.

Det groooover noe vederstyggelig av Cæcilie Norby.

Cæcilie Norby (58) har, siden hun slo kraftig gjennom i hjemlandet i pop/rock-duoen One Two, vært ei bokstavelig talt viktig viktig stemme både i hjemlandet og et godt stykke utenfor Margrethes grenser også. Hun har med sin høyst særegne, varme og uttrykksfulle stemme fortalt oss at hun kjenner seg hjemme seg i en rekke sjangre, det være seg jazz, rock, funk, soul – you name it, som det vel heter på godt dansk også.

Denne gangen er det den funky Cæcilie Norby som ønsker oss velkommen. Og du verden som det groooover! Norby har skrevet all musikken og alle tekstene og at hun har den amerikanske soultradisjonen inne også, hersker det ingen tvil om. Den fusjonerer hun på et personlig vis med singer-songwriter-impulser, afrikanske toneganger krydret med jazz og sikkert mange andre ingredienser.

Med et band bestående av noen av danskenes aller ypperste i disse grenseløse landskapene, bestående av Kristor Brødsgaard på bass, Jacob Gurevitsch på gitar, Poul Reimann på tangenter og Kristoffer Sonne på trommer samt gjester som Randy Brecker, Lars Danielsson – skjønner ikke hvordan hun har fått tak i han forresten, Nils Landgren og Marius Neset, så har dette blitt en godtepose som det skal bli godt å varme seg på utover høsten og vinteren – og våren og sommeren og….

Cæcilie Norby hører hjemme i klassen artister som ikke har det minste å bevise lenger, men som gjør det likevel hver eneste gang hun stiller til start. “Earthenya” har blitt en liten lykkepille – intet mindre.

Cæcilie Norby
«Earthenya»
Loud Lady Music/loudladymusic.com

En dobbel Storaas, takk!

Vigleik Storaas er i mine ører en pianist i verdensklasse. Av en eller annen uforståelig grunn har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener, men disse utgivelsene med saksofonisten Cecile Grundt og, for anledninga “kun” vokalisten, Sissel Vera Pettersen bør, hvis det finnes noen rettferdighet, gjøre noe med det.

Vigleik Storaas sammen med både Sissel Vera Pettersen og Cecilie Grundt gir oss flotte opplevelser.

Vigleik Storaas har rukket å bli 59. Han har rukket veldig mye mer også bergenseren som har gjort Trondheim til sin hjemby etter at han som så mange andre talentfulle jazzister tilbragte noen år ved jazzlinja ved Nidelvens bredd. Blant annet har han fått en voldsom anseelse blant medmusikanter og de som virkelig bryr seg om kvalitet i utøvelsen av jazzfaget. Storaas er en klangmester som følger i de musikalske fotspora til en annen sterkt undervurdert pianist, nemlig Egil Kapstad.

Her møter vi Storaas i to utmerkede, men ganske så forskjellige duoer. Den utmerkede saksofonisten og vokalisten Sissel Vera Pettersen (45) har vendt hjem til Trondheim etter 16 år i København og viser oss nok ei side av sitt usedvanlig allsidige kunstnerskap. Pettersen er av typen som kan “alt” – hun er en grenseløs musikant som kan dukke opp i alle mulige slags konstellasjoner og uttrykk og hun er like bra til det aller meste.

Her møter vi de to i musikk improvisert der og da av de to, samt i to Kenny Wheeler-komposisjoner og i standardlåta “Alone Together”- nydelig, vakkert, originalt og spennende fra to av våre aller mest interessante musikanter.

Cecile Grundt (31) hører hjemme i neste generasjon som har kommet ut fra jazzlinja i Trondheim. Stavanger-jenta har ikke bare gjort det – hun utdanna seg for sikkerhets skyld til arkitekt før jazzlinja blei neste stopp. Nå driver hun et vekselbruk mellom arkitektjobb og musisering i hovedstaden og hvis hun er like bra arkitekt som saksofonist, så bør framtidas hus være i de beste hender.

Duoen møter oss med seks standardlåter pluss Sam Rivers´ “Beatrice” og Grundt forteller oss at hun har et godt og nært forhold til tradisjonen rundt bebop- og hardbop-uttrykkene. Jeg tror neppe Grundt vil protestere høylytt hvis giganter som Dexter Gordon og Wayne Shorter blir nevnt. Ut fra inspirasjonen derfra er Grundt på svært god vei mot noe høyst personlig og bedre reisefølge enn Vigleik Storaas også i et slikt landskap, er ikke mulig å be om.

Vigleik Storaas sammen med både med Sissel Vera Pettersen og Cecilie Grundt er en sann nytelse å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Sissel Vera Pettersen & Vigleik Storaas
«Consolations»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Cecilie Grundt & Vigleik Storaas
«Cecilie Grundt & Vigleik Storaas»
Grundt Records/grundtrecords.com

Alltid en begivenhet

For oss som har levd ei stund, og for mange andre, så er soloinnspillinger med Keith Jarrett noe helt spesielt. For min del har det vært det siden “Facing You”, innspilt i studio i Oslo, og “The Köln Concert”, innspilt i, tro det eller ei, i Köln på 70-tallet.

Keith Jarrett – en av mine aller største favoritter.

Nå får vi møte Jarrett (77) på en av hans siste konserter – i Bordeaux i Frankrike den 6. juli 2016. Knappe to år seinere blei han ramma av to slag og han har ikke vært i stand til å spille offentlig siden. Derfor er det en ekstra bonus å bli servert stadig “nye” konsertopptak med en av jazzens virkelige giganter.

Heldigvis var det slik at de aller, aller fleste Jarrett-konsertene blei tatt opp og, etter at sjefen sjøl hadde godkjent kvaliteten på musikken, så har ECM publisert flere av høydepunktene. Denne sommerkvelden i Bordeaux var absolutt ikke noe unntak.

De 13 “låtene”, som har fått navnene “Part I – XIII”, er som vanlig totalt improviserte fabuleringer. De godt og vel 77 minuttene forteller oss om et musikalsk og kunstnerisk sinn av helt spesiell karakter og Jarrett tar oss nok en gang med på en utflukt som har det aller meste i seg.

Her er det impulser fra klassisk musikk, fra gospel, fra singer-songwriter-universet, fra det innoverskuende og fra det melodiske, det vakre og det utadvendte. Fra hele Keith Jarretts fantastiske univers med andre ord.

Jeg kommer forhåpentligvis aldri til å sammenlikne Jarrett med noen andre – bortsett fra han sjøl. Han ga oss tidlig det ultimate mesterverket “The Köln Concert” – i 1975. Dette er en annen Keith Jarrett, vel 40 år seinere, men hørt med 2022-ører en nesten like spennende innovatør som han alltid har vært.

Keith Jarrett
«Bordeaux Concert»
ECM/Naxos Norway

Enestående

Jeg har vært Elias Akselsen-beundrer helt siden jeg hørte hans unike stemme første gang tilbake i det forrige årtusenet. Jeg har ikke så mye mot verken Stian Carstensen eller Ola Kvernberg heller. Ikke overraskende har “Horta” derfor blitt intet mindre enn ei høytidsstund.

Ola Kvernberg, Elias Akselsen og Stian Carstensen – hvilken trupp! Foto: Nina Djærff

Noe mer ekte og mer inderlig enn Elias Marenius Akselsen (75) er det svært vanskelig å høre for seg. Det sies og skrives jo ofte om å synge, spille eller formidle et levd liv gjennom musikk, men å gjøre det på et mer ektefølt vis enn det Akselsen alltid har gjort, er vanskelig å forestille seg.

Nok en gang inviterer han oss inn til sitt unike univers der han henter kompromissløst fra sitt liv som tater, reisende eller hva man enn ønsker å benevne det. Han har lært, eller rettere sagt vært en del av, denne tradisjonen fra fødselen og han har tatt vare på den på et stolt vis til tross for all motstand fra alt og alle på veien, bokstavelig talt, gjennom mesteparten av livet.

Her får vi ni sterke vitnesbyrd fra et liv og en kultur som til en viss grad har fått den anerkjennelse den fortjener. Anita Kleppe og Sara Wilhelmsen synger også på noen av spora og dermed får vi møte tre generasjoner tatere og de yngste vil forhåpentligvis sørge for at skatten blir tatt videre og gitt nytt liv.

Når så Stian Carstensen, for anledninga kun på trekkspill, også han med taterrøtter, og Ola Kvernberg på fele eller bratsj, sjølsagt går inn i disse landskapene med sine unike talenter og ikke minst enorme mengder empati, så har dette blitt akkurat så enestående, sterkt, vemodig og vakkert som man bare kunne ane.

Elias Akselsen-cover
Elias Akselsen
«Horta»
Skøyerstaten/Grappa/Musikkoperatørene

Et hyggelig møte

Bassisten, komponisten og bandlederen Noah Garabedian er et nytt bekjentskap for meg. Da er det spesielt hyggelig å kunne melde at det har blitt et hyggelig møte.

Noah Garabedian har noe ekte på hjertet.

Platespushere og agenter skal man ikke kimse av. Hadde det ikke vært for mange slike kloden rundt så hadde jeg garantert gått glipp av mye strålende musikk skapt av musikere som ofte befinner seg under den store radaren, men som svært ofte holder svært høy standard.

Noah Garabedian hører hjemme i den klassen. Som sidemann har den New York-bosatte californieren med armenske røtter spilt med størrelser som Ravi Coltrane og Ralph Alessi, som får ei felleslåt tilegna seg her, Kris Davis, Jeff “Tain” Watts og Andy Milne – det mer enn antyder på hvilken hylle Garabedian hører hjemme.

Likevel har jeg altså unngått å møte Garabedian og hans musikk før denne skiva dukka opp i postkassa fra Sambandsstatene. Her hyller han sin nylig avdøde far, som han mener var hans største fan, men det har på ingen måte blitt en mørk, tung og sørgmodig utflukt av den grunn.

Sammen med utmerka tonefølge av trommeslageren Jimmy Macbride, pianisten Carmen Staaf og tenor- og sopransaksofonisten Dayna Stephens, samt effektmakeren og elektronikeren Samuel Adams som byr på spennende krydder til det i utgangspunktet akustiske uttrykket, blir vi tatt med på en moderne, livsbejaende, melodisk og rytmisk spennende utflukt.

Jeg tviler vel på om noen av låtene blir sittende fast så veldig lenge i mottakerapparatet mitt, men jeg trives veldig godt med dem i nuet. Garabedian er en utmerket instrumentalist både i kollektivet og som solist og “Consider the Stars Beneath Us” har blitt en fin introduksjon til hans kunstnerskap.

Noah Garabedian
«Consider the Stars Beneath Us»
Outside In Music/outsideinmusic.com

Hvilke møter!

Hver for seg er Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen og Anneli Drecker en gave hver gang de stiller til start. Til sammen er de en presang av intet mindre enn voldsomt kaliber.

Lars Saabye Christensen, Anneli Drecker og Ketil Bjørnstad – du verden!

Det er bare å se på bildet. Vi vet umiddelbart at vi har med tre av kongerikets aller, aller beste historiefortellere å gjøre, men det betyr sjølsagt ikke at et møte mellom tre giganter trenger å bli summen av 1+1+1. Likevel så mer enn aner vi at dette ikke blir noen egokollisjon – ingen av de tre er skrudd slik sammen.

Som i sportsterminologien så har de tre spilt hverandre enda bedre enn de er hver for seg. Barndomsvennene. Bjørnstad og Saabye Christensen, de blei konfirmert sammen i Frogner kirke, trenger ikke å si så mye til hverandre – de bare VET. Saabye Christensens fantastiske litterære univers viser seg denne gangen frem gjennom 17 dikt, på engelsk denne gangen, der han forteller oss om alt fra turneliv med opp- og nedturer til traurige hotell og følgesvennen kofferten til det såre og inderlige. Saabye Christensen er og har ei stemme som ingen andre.

Bjørnstad tar sjølsagt temperaturen og essensen i tekstene til Saabye Christensen på kornet og melodiene han har skapt rundt dem er akkurat så bjørnstadsk som vi har blitt vant til og glad i. Jan Garbarek sa en gang i forbindelse med sjøsettinga av ny musikk at det kom til å bli akkurat det samme som før – bare helt forskjellig. Slik er det også med Bjørnstads musikk: det tar akkurat et tusendel å skjønne at det er han som er komponisten og pianisten og du verden som lyrikken kler musikken og vice versa.

Og så er det Anneli Drecker da. For en formidler! Jeg har vært begeistra for hennes evne til å gå inn i tekster, løfte dem opp og invitere oss inn i dem i en årrekke. Likevel har hun denne gangen, i et empatisk og nesten telepatisk samarbeid med Bjørnstad, nådd et nytt nivå som vokalist og formidler. Intet mindre enn magisk.

De som aner at jeg synes “Between Hotels and Time” er et tidløst mesterverk, har faktisk helt rett. Tre av våre aller viktigste stemmer går her opp i noe som ikke vil bli huska lenge – veldig lenge.

Ketil Bjørnstad, Lars Saabye Christensen og Anneli Drecker
«Between Hotels and Time»
Grappa/Musikkoperatørene

Ravel i jazzdrakt

Det er på ingen måte overraskende at den tyske bassisten Dieter Ilg tar for seg musikk unnfanga av klassiske komponister. Hans tolkninger av Maurice Ravels univers er bare nok et strålende eksempel på hans videreføring av klassiske mestre.

Dieter Ilg i sentrum for sin utmerkede trio.

Den svært så dyktige og stadig søkende Dieter Ilg (61) har tidligere tolka både Verdi, Wagner, Beethoven og Bach. Det er jo ikke noe nytt at jazzmusikere har tatt for seg de store klassiske komponistene og gjort egne tolkninger ut av det. Den franske pianisten Jacques Loussier er en av dem som har skapt ei solid karriere på det viset, men Ilg har gjort mye annet også.

Ravel hygga seg i Harlem på 20-tallet sammen med George Gershwin der de oppsøkte Duke Ellington rundt om i jazzbydelen i jazzens hovedstad. Han var så absolutt opptatt av jazz, så det er på ingen måte overraskende at Ilg har funnet jazzikalske utfordringer i musikken hans.

Sammen med trioen sin, bestående av tyske Rainer Böhm på piano og den franske trommeslageren Patrice Héral, som vi kjenner godt her hjemme etter hans fruktbare samarbeid med Arild Andersen, skaper variasjoner på elleve av Ravels “låter”, blant annet av “hitlåta” “Bolero”, som viser at musikken er tidløs og at den egner seg utmerket for jazzutflukter i slike hender og hoder..

Dieter Ilg er en musikant med visjoner og evner til å sette dem ut i livet sammen med to medsammensvorne som har skjønt hvor sjefen vil med tankene sine.

Dieter Ilg
«Ravel»
ACT/Musikkoperatørene