Godt Porter-år!

Vokalisten Gro-Marthe Dickson har gjort noe så personlig som å oversette deler av den evige skatten til legenden Cole Porter til norsk. Møtet mellom Dickson og Porter er en fin måte å gå inn i det nye året på.

Gro-Marthe Dickson tolker Cole Porter på sitt helt eget vis.

Jazz og improvisert musikk dreier seg i stor grad om å sette sitt eget bumerke på musikken – å få frem noe høyst personlig. Sjøl om Gro-Marthe Dickson (35) tar for seg et relativt tradisjonelt materiale så har hun så avgjort makta å gjøre det på et vis ingen andre har vært i nærheten av – såvidt jeg vet i alle fall.

Dette er mitt første møte med Dickson. Hun har studert jazz på universitet i Kristiansand og har blant andre hatt Elin Rosseland og Solveig Slettahjell som lærere. Da kan man ikke klage på lærekreftene akkurat og Dickson har åpenbart tatt til seg mye lærdom.

Dickson har et nært forhold til standardskatten og spesielt Cole Porter – en av de aller største schlagerkomponistene til The Great American Songbook. Allerede under studietida i Kristiansand rundt 2007 dukka ideen om dette Porter-prosjektet opp, men det skulle ikke bli en realitet før hun møtte gitaristen Aksel Westlund i 2015.

Han hadde heller ikke noe mot Porters musikk for å si det sånn og her er resultatet av møtet: ti Porter-klassikere oversatt til norsk og tolka med ekthet og inderlighet. «Night and Day» og «It´s De-lovely» er to av de mest kjente og Dickson har greid å komme inn til kjernen av dette evige tekstuniverset – også på norsk.

Når hun så sammen med Westlund og bassist Håkon Norby Bjørgo og trommeslager Magnus Sefaniassen Eide har kledd tekstene med sin varme stemme og et særdeles empatisk komp, så har Cole Porters univers fått en ny introduksjon til et norsk publikum som det bare er å glede seg til og glede seg over.

Gro-Marthe Dickson skal være hjertelig velkommen med sin spesielle introduksjon til den norske jazzfloraen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gro-Marthe Dickson
D-lovely/Uten deg
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

La det swinge!

Den unge svensken pianisten Sven Erik Lundeqvist og de to vennene hans har virkelig satt seg inn i jazzhistoria. Helt fra 7 års alderen har retninga vært staka ut.

Sven Erik Lundeqvist tar vare på tradisjonen på et fint vis.

Sven Erik Lundeqvist har rukket å bli 35 år. Pianisten, låtskriveren og bandlederen fra Malmö har i knapt 30 av de åra visst at det var musiker og etter hvert jazzmusiker han skulle bli. Med mer eller mindre jevngamle Olle Dernevik på trommer og Simon Petersson på bass har Lundeqvist funnet frem til to empatiske kompiser som vil akkurat det samme som han.

Alle tre har studert sammen i Malmö og at de har felles musikalske idealer er det ikke stor tvil om. Lundeqvist sier sjøl at det vi får høre på trioens debutskive er en slags tilstandsrapport over hva han har holdt på med til nå – han har aldri slutta med det han lette seg fram til på sin bestemors piano som 7-åring. Han sier at det blei for viktig å ikke drive på med dette hver eneste dag.

Slik låter det da også. På coveret – det er slikt man får med seg hvis man sverger til noe som heter cd eller lp – så takker Lundeqvist blant andre Art Tatum, Bud Powell, Phineas Newborn og McCoy Tyner. Det sier en hel del om hvem Sven Erik Lundeqvist er, hvor han har kommet og hvem han har lært av på veien.

Med en langt fremskreden teknikk – han bryr seg ikke om han spiller litt «feil» heller – og en enorm inderlighet i uttrykket, gir Lundeqvist oss et knippe standardlåter som «The More I See You», «Softly as in a Morning Sunrise», « ´Round Midnight», «In the Wee Small Hours» og en versjon av «Cherokee» som det kan utstedes fartsbot for, samt en originalkomposisjon.

Punkt 1 på agendaen for Lundeqvist & Co er at det skal swinge og det gjør det fra start til mål. Her blir det ikke sprengt ei eneste grense; her blir det kun levert ærlig, flott og hardtswingende Jazzmusikk med stor J servert av et fint kollektiv med ditto solister. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump skal avsettes så snart som mulig.

Sven Erik Lundeqvist Trio
First and Foremost
Storyville Records/MusikkLosen

Ikke hverdagskost akkurat

Med en kassett der to band med blant andre Jo David Meyer Lysne, Jenny Berger Myhre og engelske John Harries er involvert, blir vi presentert for lydlandskap et godt stykke bortenfor A4-boksen.

Med det noe uvanlige bandnavnet Wendra Hill For lager de også uvanlig musikk.

Nå er jeg litt usikker på om bandnavnet er Wendra Hill For eller bare Wendra Hill, men i den store sammenhengen så tror jeg ikke det har så stor betydning. Ingen betydning faktisk.

De fire musikalske landskapsmalerne er Jo David Meyer Lysne på akustiske gitarer og en rekke andre duppeditter, Jenny Berger Myhre på klarinett og blant annet akustisk laptop (hva nå enn det måtte være), Tobias Pfeil på gitarer og saksofon +++ og Joel Ring på cello, elbass og ymse effekter. De spenner opp store lerrett som de fyller, eller ikke fyller, med noe ingen andre har skapt tidligere og som ingen andre kommer til å skape etter dem heller.

De sju unike møtene med de fire baserer seg på nær kommunikasjon og intens lytting. I tillegg til det som skjer med de fire sammen, så har musikken også fortsatt å utvikle seg i post-produksjonen.

Vi befinner oss et godt stykke bortenfor tradisjonell melodikk og rytmikk – for meg minner musikken meg om spennende lydinstallasjoner der bilder blir til underveis som musikken utfolder seg. Spennende, uventa og totalt annerledes – fra alt annet.

Slik ser det ut før John Harries begynner å skape musikken sin.

Jenny Berger Myhre kjente godt den engelske konseptutvikleren og den musikalske annerledestenkeren John Harries. Det er også grunnen til Wendra Hill For og John Harries and Grey Sea Over a Cold Sky Ensemble har gitt ut denne kassetten sammen.

Det er jo ingen vanlig fremgangsmåte, men så er heller ikke musikken til noen av de to «gruppene» noe i nærheten av helt vanlig.

Harries første av to låter er med åtte cymbalister som også trakterer litt andre instrumneter. De åtte har fått svært enkle instruksjoner og det har sjølsagt ført til helt egne og totalt originale installasjoner. Den andre «låta» er med far og sønn Harries – far på sopransaksofon. At de to har ført spennende samtaler opp gjennom livet, hersker det liten tvil om.

Denne «dobbeltkassetten» er på alle vis noe helt for seg sjøl. Jeg jubler innvendig over unge musikanter som både tør og vil gå sine egne veier. De får alltid mi stemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wendra Hill For/John Harries & Grey Sea Over a Cold Sky Ensemble
Fig Tree Music/thelumenlake.org.uk

 

 

 

 

 

Takk for alt Leonard!

Med «Thanks for the Dance» sier Leonard Cohen et endelig farvel med sitt femtende studioalbum. På et flottere og mer verdig vis er det ikke mulig å gjøre det.

Leonard Cohen – en legende både før og etter sin bortgang.

Leonard Cohen (1934-2016) hadde ei bemerkelsesverdig karriere og få artister vil leve videre etter at de har forlatt tida slik som han.

Da han spilte inn sin siste studioplate, «If You Want it Darker», som kom ut samme år som han gikk bort, så blei det også laga flere låter som ikke blei med på den utgivelsen. Nå har de funnet sitt eget rom og her snakker vi om kvalitet av helt vanlig og høy Cohen-standard.

I løpet av en knapp halvtime serverer Cohen ni nye låter der han nesten sjølsagt har skrevet alle tekstene og sønnen Adam har skrevet nesten alle låtene. Har jeg skjønt det rett blei vokalen spilt inn med et ganske sparsomt tonefølge. Far og sønn diskuterte hvordan instrumenteringa burde være, men de rakk aldri å få den på plass før the one and only takka for seg den 7. november for vel tre år siden.

Her bidrar venner og giganter som Daniel Lanois, Beck, Jennifer Warnes og Damien Rice og sønn Adam, som også har produsert den melankolske herligheten, har funnet fram til akkurat den rette musikalske innpakninga – 100% i farens ånd.

Om dette har blitt tiloversblevne sanger som egentlig ikke holdt mål? Langt i fra. For meg er dette så bra fra den unike historiefortelleren, resitatøren og vokalisten Leonard Cohen som vel tenkelig. «Thanks for the Dance» er en hilsen fra Leonard Cohen som jeg ikke hadde venta. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å takke tilbake.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Leonard Cohen
Thanks for the Dance
Columbia/Legacy/Sony Music

 

En dobbel Emmeluth, takk!

Den danske altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Signe Emmeluth fortalte med sin debut i fjor at hun var i besittelse av et enormt potensial. Her kommer det to nye eksempler på at hun er voldsomt på vei mot seg sjøl.

Signe Emmeluth i sentrum for sitt band Amoeba. Her skjer det mye.

I går skrev jeg om den danske saksofonisten Thomas Hass – en musikant med solide norske røtter. I dag dreier det seg om Signe Emmeluth (27) fra Odense som har etablert sin egne norske røtter gjennom studier på jazzlinja i Trondheim for deretter å slå seg ned i Oslo.

Emmeluth har på sett og vis fulgt i fotspora til sin landsmanninne Mette Rasmussen som like godt har blitt boende i Trondheim. Musikalsk er de to danske saksofonistene absolutt også i slekt – det frie, åpne, søkende uttrykket har de til felles.

Med det samme bandet som møtte oss på fjorårets «Polyp», det vil si den danske pianisten Christian Balvig samt Karl Bjorå på gitar og Ole Mofjell på trommer, har Emmeluth´s Amoeba tatt nye steg på den samme veien.

I løpet av de knappe 40 minuttene reisa varer blir vi tatt med på alt fra de vareste mest søkende øyeblikk til de heftigste utbrudd. Vi blir med andre ord tatt med på ei stemningsreise som inneholder en rekke ytterpunkter og mye mellom. Med de fire utmerkede unge stemmene som har opparbeida en strålende kjemi på reisa, har de åtte stoppestedene på «Chimaera» blitt nok et herlig og djupt personlig visittkort fra Emmeluth´s Amoeba.

Spacemusic Ensemble er et kollektiv med noen av våre fremste unge improvisatører.

Det stopper på ingen måte der for den åpenbart ustoppelig kreative sjela Signe Emmeluth. Hun har også skrevet all musikken og tekstene for Spacemusic Ensemble – et herlig kollektiv befolka av nok en gang Bjorå, Heiða Karine Jóhannesdóttir på tuba og effekter, Anja Lauvdal på piano og synth, Rohey Taalah på vokal og Andreas Winther på trommer og synth.

Her dreier det seg om å skape rom i musikken – ikke en tur ut i de ytre sfærer. Forresten så blir vi sendt dit ut ved enkelte anledninger også. Musikken er for så vidt i slekt med den vi har fått høre på «Chimaera»; den er til dels fri og åpen, men i større er den også svært så melodiøs. Veldig spennende er det blant annet å høre Taalah i en helt annen setting en for eksempel Gurls og Rohey. De som tror Taalah er en framifrå souljazz-sanger og kun det, må bare tro om igjen. Her viser hun oss herlige eksempler på bredden i sitt enorme talent.

Slik er det for så vidt med alle de involverte her: de viser nye sider ved seg sjøl gjennom musikken til Emmeluth og de flotte landskapene de maner frem.

Signe Emmeluth er en saksofonist, komponist og musikalsk søker vi skal være glad for at Margrethe har lånt ut til oss fjellaper. Med det hun skaper er hun nemlig med på både å berike oss og utvide vår horisont.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emmeluth´s Amoeba
Chimaera
Øra Fonogram/Musikkoperatørene
Spacemusic Ensemble
Is Okay Okay Is Certified
Motvind Records/Musikkoperatørene

Rett vest

Den danske tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Thomas Hass har passert under min radar alt for lenge. Det forteller han klart og tydelig med sitt ferske visittkort «West».

Thomas Hass sammen med Thomas Blachman, Lars Jansson og Lennart Ginman – vi snakker klasse.

Til tross for at Hass har rukket å bli 58 år, har mor fra Mosjøen og slekt spredd rundt omkring i store deler av Norge, så er dette altså første gang jeg har gleden av å høre hva og hvem han er.

Han platedebuterte under eget navn allerede i 1991og har med jevne mellomrom siden den gang gitt de med store nok ører stadig nye mellomstasjoner med vitnesbyrd om hvor han har vært på vei. I tillegg har han brukt mye av sin kreative kraft på å være en av Danmarks mest anerkjente filmkomponister.

For et år siden tilbrakte Hass to dager i studio i København sammen med to sjelsfrender som går mange år tilbake, trommeslageren Thomas Blachman og bassisten Lennart Ginman. Ny i denne gjengen er Sveriges store pianist Lars Jansson.

For de som kjenner Jansson fra andre sammenhenger, så kommer det ikke som noen bombe akkurat at han kan gå inn i nye musikalske univers og tilføre mye originalt. Hass, som hører hjemme i en saksofontradisjon der giganter som Michael Brecker og Wayne Shorter har betydd mye, har skrevet all musikken og her serveres det alt fra ballader med masse kjøtt på beinet til virtuose opptempo-saker.

Hvis dette er mer eller mindre første gang de fire møttes som kvartett, så er det smått utrolig. Det låter nemlig svært samspilt og homogent – empatien og lytteevnen er i alle fall langt framskreden hos alle fire.

Er akustisk Jazz med stor J med røtter i det amerikanske 60- og 70-tallet spilt av fremragende musikanter din preferanse, så er «West» med Thomas Hass Quartet der du skal lande denne jula – eller når som helst.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thomas Hass Quartet
West
Storyville Records/MusikkLosen

En dobbel Wallace, takk!

Vokalisten, låtskriveren og bandlederen Karoline Wallace tilhører den nye generasjonen norske improvisatorer som har mye spennende å by på. Her får vi to flotte eksempler på det – både under eget navn og sammen med bandet Silent Fires.

Karoline Wallace har veldig mye spennende å by på.

For knappe to år siden møtte jeg Karoline Wallace fra Bærum for første gang. Det var i forbindelse med med et platetreff mellom bandet Molecules og Erlend Skomsvoll. Det treffet la forventningslista høyt og det er ingen overraskelse at Wallace innfrir.

Den ferskeste av disse to platene er bandet Silent Fires med «Forests». Bandet kommer ut av miljøet på og rundt Norges Musikkhøgskole i Oslo og består av den italienske pianisten Alessandro Sgobbio, som har bodd og studert her i flere år og skaffet seg en mastergrad ved NMH.

Silent Fires er et band bygget på helt egne premisser.

«Forests» er Sgobbios tiende musikalske visittkort og han har skrevet all musikken til de elleve utfluktene. Noen av tekstene har Sgobbio skrevet, men han har også fått assistanse fra en rekke andre langt framskredne tekstforfattere. I tillegg til sjefen og Wallace er også trompeteren og effektmakeren Hilde Marie Holsen og fiolinisten og perkusjonisten Håkon Aase de to andre pilarene i dette bandet som nesten sjølsagt, instrumenteringa og besetninga tatt i betraktning, låter noe helt for seg sjøl.

Live opptrer de ofte med samtidsdanseren Synne Garvik og sjøl uten henne skaper de bilder og tankevekkende lydlandskap med sin transparente musikk. Musikken er åpen, fri, søkende, kontemplativ og melodisk på sitt eget vis. De fire snakker sammen på en måte de åpenbart har utvikla over tid. Spiritualitet og de mange avskygningene det begrepet byr på er et sentralt element i disse musikalske skogene. Det har blitt til en veldig spennende og annerledes musikalsk utflukt med veldig dyktige folk og et herlig kollektiv.

Tidligere i år kom Wallace med sin debut under get navn – «Lang vinter». All musikk og alle tekster har hun stått for sjøl. Hun beskriver både med ord og toner mange av de aspektene vi alle kjenner igjen fra vinteropplevelser – både lyse og mørke, de glade og de triste og mørke.

Wallace gjør dette med en solid dose humor også – bare låttittelen «Nå skal det fan bli vår» sier mye om det. Hun er både en flink historieforteller og en dyktig formidler og når hun så omgir seg med et håndplukka band med meget lovende utøvere fra både folkemusikk og jazz, så har hun fått akkurat det tonefølget hun har tenkt seg, vil jeg tro.

Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyte og vokal, Kjetil Jerve på piano, Arnfinn Gursli Langesæter på saksofon og klarinett, Åsmund Solberg Løvland på pedal steel, Helga Myhr på hardingfele, fele og vokal, Bjørnar Kaldefoss Tveite på bass og Øystein Aarnes Vik på trommer er både hver for seg og ikke minst kollektivt et ungt  kremlag som har skjønt Wallace sine intensjoner fullt ut og som skaper flotte rammer rundt tekstene hennes om det er i et popaktig-, folkemusikkliknende- eller i jazzaktig setting.

Karoline Wallace er en artist som vi bør gi mye oppmerksomhet det være seg som vokalist, låtskriver eller bandleder. Hun har allerede mye å melde samtidig som jeg føler meg overbevist om at det ligger mye mer på lur rundt neste hjørne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Silent Fires
Forests
AMP Music & Records/Musikkoperatørene
Karoline Wallace
Lang vinter
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Den aller største

Det er lett å slenge ut påstander om den største og den beste, men sjølsagt umulig å bevise. I alle fall når det gjelder jazz. Likevel tar jeg sjansen: Cécile McLorin Salvant vil bli sittende i førersetet når det gjelder kvinnelige vokalister i mange tiår fremover.

Cécile McLorin Salvant er intet mindre enn en fantastisk vokalist.

Sjøl om Cécile McLorin Salvant bare såvidt har runda 30, så har hun prega vokaljazzen i mange år allerede. Slik er det i stadig større grad og med denne duo-cden, gjort live på sjølvaste Village Vanguard i New York, så bekrefter hun alt som er sagt og skrevet om henne.

Cécile McLorin Salvant og Sullivan Fortner – vi snakker kjemi på svært høyt nivå.

McLorin Salvant har fullstendig oversikt over hele jazzhistoria og med sin fransk/haitiske bakgrunn i tillegg så har hun en solid ballast også fra chanson-kulturen.

Forrige gang jeg «så» henne var i et YouTube-innslag sittende på gulvet på en flyplass. Pianisten hadde funnet et instrument med tangenter ved utgangen til neste fly og McLorin Salvant var ikke vanskelig å be. Sittende på murgulvet skapte hun stor kunst nok en gang og de uvitende flypassasjerene fikk en start på reisa de aldri vil glemme.

Sist jeg så og hørte henne live var med den faste trioen hennes på på Maijazz i Stavanger og på Jazzfest i Trondheim – nok en strålende opptreden på alle slags vis.

Her er det kun McLorin Salvant og det nye pianostjerneskuddet Sullivan Fortner (32) som ønsker velkommen. Som hos sjefen så har Fortner også full oversikt over hele jazzhistoria – noe han benytter til å krydre de vel 70 minuttene vi får være med på så heftig og spennende som vel tenkelig.

McLorin Salvant er både en stor historieforteller som samtidig er utstyrt med en stemmeprakt i klasse med Sarah Vaughan. Hun bruker sitt enorme spenn med en dynamikk som bare noen få behersker.

Her tolker hun blant annet kjente låter som «Somewhere», Stevie Wonders «Visions», «The Sweetest Sounds» og «The Gentleman Is a Dope» av Richard Rogers, brasilianske Dori Caymmis «Obesession», ei låt på fransk får så å avslutte festen med klassikeren «The Peacocks» der også den chilenske tenorsaksofonisten Melissa Aldana er med.

Cécile McLorin Salvant framstår nå som den mest spennende vokalisten i den relativt tradisjonelle gata på kloden og er du seint ute med julepresangen så kan du jo kjøpe en billett til konserten med henne under neste års Moldejazz. Det kommer garantert til å bli en fest!

God Jul fra Tor de Jazz på blogg!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Cécil McLorin Salvant
The Window
Mack Avenue Records/MusikkLosen

Vakkert og originalt

Da gitaristen og komponisten Trond Kallevåg Hansen og hans trio debuterte med «Se meg en annen dag» for vel to år siden, skjønte man raskt at her var det ei ny stemme det skulle bli spennende å følge videre.

Trond Kallevåg Hansen har noe eget å formidle.

Trond Kallevåg Hansen (31) kommer opprinnelig fra Haugesund og har studert en rekke steder, men det store grunnlaget blei nok lagt ved jazzutdanninga i Stavanger. Uansett så har Kallevåg Hansen kommet svært langt i å utvikle si egen stemme, noe alle musikanter med ambisjoner veldig gjerne vil.

I 2018 fikk han i oppdrag å lage et bestillingsverk av Sildajazz i hjembyen Haugesund. Med den kulturelle og historiske bakgrunnen som finnes på og rundt Haugalandet var det ikke så merkelig at bedehus-kulturen blei en del av tankegodset. Når så Kallevåg Hansen er inspirert av musikk både fra Junaiten – americana – og sydligere breddegrader som Indonesia, Polynesia og Hawaii – så lå det i korta at den musikalske miksen kunne bli både original og spennende.

Trond Kallevåg Hansen i sentrum for sitt originale og flotte band.

Ideene og musikken er én ting. Det å finne den retta besetninga til å gi den liv er noe annet. Det har også Kallevåg Hansen fått til ved å ta med seg sin faste trio med Ivar Myrset Asheim på trommer og perkusjon og Alexander Hoholm på bass og så invitert med universalgeniet Geir Sundstøl på gitar, pedal steel, marxophone, optigan og xylophone (bare en brøkdel av instrumentparken til Sundstøl) og det nye, store stjerneskuddet på fiolin, Adrian Løseth Waade.

I en musikalsk verden som har henta inspirasjon fra både Ry Cooder, Bill Frisell, Geir Sundstøl og en rekke andre kilder, har Kallevåg Hansen på et stille, reflekterende, innsmigrende og fascinerende vis skapt et univers som er fullstendig hans eget.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trond Kallevåg Hansen
Bedehus & Hawaii
Hubro/Musikkoperatørene

Gratulerer med dagen Chet og Tore!

I dag ville Chet Baker fylt 90 og hans sjelebror Tore Johansen runder 42. I går kveld møttes de to til en hyllest av ikoniske Chet Baker.

Gratulerer med dagen Tore Johansen! Chet ville vært stolt av deg. Foto: Tor Hammerø

De to bildene av Chet Baker (1929-88) sier vel en hel del om hvilket liv han levde. Han var ikke akkurat snill med seg sjøl og det hele endte med et fall ut fra et hotellromsvindu i Amsterdam – visstnok. Musikken og inderligheten hans hans var noe annet – han ga oss en uendelighet av skjønnhet gjennom både ord og toner. Stadig nye generasjoner har oppdaga han og hans tidløse univers og den som har kommet lengst blant trompetere her hjemme er så avgjort Tore Johansen som altså er født på samme dag som sitt store forbilde.

I forbindelse med Bakers «store dag» tok Johansen initiativet til denne hyllestkonserten. Han ønska å ha med seg musikanter som hadde spilt med sjefen, noe han av flere forståelige årsaker ikke hadde gjort sjøl. Pianist Per Husby og trommeslager Espen Rud fylte alle krav, mens bassist Arild Andersen nesten gjorde det: han hadde fått forspørsel om å gjøre det, men måtte takke nei. Vokalist Ine Hoem hadde, av like gode grunner som Johansen, heller ikke spilt med Baker, men du verden så flott de to ungfolene Hoem og Johansen passa inn i universet likevel.

Chet Baker tok for seg av livet.

I løpet av to sett på intime og fullsatte Herr Nilsen med et publikum som tydeligvis visste å sette pris på en dose Chet Baker-musikk, blei sjefen hylla samtidig som julefreden fikk anledning til å senke seg.

Det kommer liksom ikke som noen bombe at «kompet» med de tre superveteranene leverte det man kunne forvente av slike kapasiteter og det var åpenbart at de stortrivdes med å dukke ned i dette materialet igjen.

Tore Johansen blei så ofte sammenlikna med Baker i starten av si karriere at han skrev leserinnlegg i lokalavisa og forklarte at det var langt i fra bare Baker han var influert av, men denne kvelden bekrefta han likevel at han det absolutt er mye baker´n i uttrykket – og det skal han på ingen måte skjemmes over. Nydelig og vakkert trompetspill går aldri av moten.

Og så var det Ine Hoem da som jeg aldri har hørt synge standardstoff, men du verden som hun kan det også – inkludert scatting. Ine Hoem er intet mindre enn en særdeles allsidig og uttrykksfull vokalist som gjerne må gjøre mer av dette for min skyld.

En herlig Chet Baker-hyllest med et strålende band. Foto: Tor Hammerø

Med et  repertoar med alt fra kjent standardmateriale som «My Funny Valentine» – duo med Andersen og Johansen -, «It Could Happen to You», «I Fall in Love too Easily» og «If I Should Lose You», via Charlie Hadens nydelige «Ellen David» til mer obskure ting som Bakers «I Love My Wife», til urframføringen av Johansens flotte norske oversettelser av et par tekster, til avslutning med «Stille natt», som også Baker spilte på et julealbum som Johansen sterkt avbefalte, blei dette en flott Chet Baker-hyllest. Som Ine Hoem sang: «som vi savner deg og lyden av ditt horn».

Gratuler med dagen både til Chet Baker, nok en stor jazzmusikant med norske røtter, og Tore Johansen. Vi blir gjerne med og feirer 91-års dagen også!

Tore Johansen, Arild Andersen, Ine Hoem, Per Husby, Espen Rud

Herr Nilsen, 22.12.19

ca 150 – tjåke fullt