En av de virkelig store skikkelsene i norsk kulturliv, Jon Eikemo, har akkurat runda 80. Her hyller han en annen gigant, Herman Wildenvey, og vi bør hylle begge to.

Jon Eikemo er og har ei stemme som det tar noen små millisekunder å dra kjensel på. Det er en styrke og en unik personlighet i alt han har tatt tak i og rørt ved og sjøl om det nå er ei stund siden jeg har hatt gleden av å møte/høre han, så er det uansett alltid ei høytidsstund å tilbringe tid i hans selskap.

Denne hyllesten av Herman Wildenvey (1885-1959) kom egentlig ut allerede i 2011. Av diverse årsaker blei den nesten en «hemmelig» utgivelse som ikke fikk den oppmerksomheten den hadde fortjent.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I forbindelse med Eikemos 80 års dag fant heldigvis noen ut at en vinylversjon ville være på sin plass og det er bare å bukke og takke for initiativet.

Cd-versjonen inneholder tolv sanger der komponister som Ketil Bjørnstad, Stein Bull-Hansen og Paolo Vinaccia har bidratt. Tonefølget Eikemo har fått med seg består av Andreas Bye på trommer, Bull-Hansen på gitar, Bendik Hofseth på saksofon, Alfred Janson på trekkspill, Mari Skeie Ljones på hardingfele, Magne Thormodsæter på bass, Vinaccia på trommer og Anders Aarum på tangenter samt en strykekvartett. Vi snakker et solid a-lag med andre ord og slik låter det da også.

Vinylen består av ti låter, men de som er interessert i ei eksklusiv pakke, som kun blir solgt i 100 eksemplarer, får med seg begge deler pluss et signert trykk av coveret.

Om det er som sanger – han har ikke verden største sangstemme, men den er full av personlighet – eller som resitatør, så løfter Eikemo fram denne skatten på et vis som gjør at stadig nye generasjoner bør på ørene og øynene opp for Wildenveys storhet.

Mange født etter at Wildenvey, som var født Herman Portaas, gikk bort har sikkert ikke noe forhold til hans lyrikk, men Eikemo forteller oss at den har evige kvaliteter. Det har så avgjort Jon Eikemo også og i disse vakre, lyriske, stemningsfulle og melodiske innpakningene får både Herman Wildenveys og Jon Eikemos storhet en fortjent ny sjanse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aldri hørt om Vagabon sier du? Da er vi minst to, men mitt råd er å sjekke henne ut så raskt som mulig. Vi snakker nemlig om ei stemme som plutselig kan sette sitt solide preg på moderne musikk i mange grenseland.

Vagabon, som egentlig heter Laetitia Tamko (25), kommer opprinnelig fra Kamerun, men flytta til New York som 13-åring. Da snakka hun kun fransk, men hun tilegna seg åpenbart engelsk raskt og de sterke tekstene på «Vagabon» forteller oss om ei ung og svært reflektert kvinne som bruker språket og stemma si til å si noe viktig.

Dette er Vagabons andre album, men hennes første på et stor selskap. Det at hun har blitt plukka opp av kvalitetsselskapet Nonesuch mer enn antyder at hun har noe spesielt å melde og slik er det da også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vagabons utgansgpunkt har vært et slags indierock-uttrykk. Det ligger fortsatt i bånn, men Vagabon som gjør det aller meste her inkludert å synge, spille en rekke instrumenter og produsere, har utvida paletten med å bringe inn både strykere og synther.

Vagabon skriver fine sanger, synger enda finere – noe minner meg fra tid til annen om Maria Mena – og tar oss med inn i et sterkt og personlig singer/songwriter-univers som det skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer. Vagabon kan veldig lett bli ei ny og stor stjerne.

Hyggelig er det også at norske og New York-bosatte Tonje Thilesen har tatt det sterke coverbildet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det har ligget i korta, men det har ligget der alt for lenge. Nå er den i alle fall her: Tine Skolmens debut og det kommer ikke som noen bombe at hun har mye varmt å melde.

Om man har hørt henne synge eller bare snakke om musikk og spesielt jazz i statsradioen, så skinner det gjennom at dette er noe som ligger hennes hjerte svært nært. Mye av årsaken er sjølsagt at hun er vokst opp i et svært musikalsk hjem med en trommespillende far som het Jon, som også drev på med litt andre ting, og i et miljø der jazz mer eller mindre hørte hjemme på brødskiva.

Tine Skolmen har i tillegg til mange andre ting også rukket å bli 52 år ung. Med fasit i hånd er det jo leit at det skulle ta såpass lang tid før hun fikk kommet seg i et platestudio for her møter vi en ekte formidler som vet hvordan en tekst skal behandles slik at den når frem. Kanskje det er slik at det har med modenheten og et levd liv å gjøre? Kanskje mange burde gjøre som Skolmen og vente til livet har meldt seg og gitt noe som er verdt å videreformidle?

Med elleve låter, og her snakker vi garantert Skolmens favorittlåter, som tittellåta «Here´s to Life», Elton Johns «Sorry Seems to Be the Hardest Word», Edith Piafs «If You Love Me», Stevie Wonders «All in Love Is Fair» for så å avslutte med Michel Legrands «What Are You Doing the Rest of Your Life», så tar Skolmen oss gjennom et nydelig knippe låter med røtter både i jazz-, pop- og musikalverdenen.

Sjøl om Skolmen også har en variert musikalsk bakgrunn, så er det jazztolkeren vi i stor greid møter her. Det betyr at vi møter ei stemme og et uttrykk som på et inderlig vis greier å fortelle sin egen historie i disse låtene som det jo er gjort en versjon eller to av tidligere også.

Det har hun på et herlig vis fått hjelp til av den svenske gitaristen Krister Jonsson og i stor grad Ellen Brekken på bass – Mats Ingvarsson stepper inn på tre av låtene.

Det forteller oss at Skolmen har gått for et svært så transparent lydbilde – et lydbilde der hun ikke har noe som helst å gjemme seg bak. Det er både modig og flott og dessuten trenger ikke Tine Skolmen å gjemme seg bak noe som helst.

Det er nemlig slik at når man har noe å melde så trengs det ikke mye innpakning og Tine Skolmen har så avgjort noe personlig og varmt på hjertet. Så flott at hun endelig tok turen i studio og ga oss denne fine presangen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aventurine er navnet på en grønn diamant som bassisten og komponisten Linda May Han Oh har henta inspirasjon fra til sitt hittil mest ambisiøse prosjekt.

Linda May Han Oh (35) har, etter en start på livet i Malaysia og Australia, etablert seg i USA som en av de mest interessante bassistene på Tellus. Hun har jobba med «alle», inkludert Dave Douglas, Joe Lovano og Pat Metheny – greit kvalitetsstempel det.

De seineste åra har hun også i stadig større grad jobba med egne prosjekter. I høst har hun blant annet besøkt Nasjonal Jazzscene Victoria med egen kvartett og her viser hun seg frem som en framifrå komponist og arrangør med et helt nytt lag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

«Aventurine» er et meget ambisiøst verk der en jazzkvartett møter en strykekvartett samt at de får assistanse far ei vokalgruppe på en del av materialet.

Med seg har Han Oh pianisten Matt Mitchell, trommeslageren og vibrafonisten Ches Smith og alt- og sopransaksofonisten Greg Ward – tre av den relativt unge jazzens over there sine aller mest spennende musikanter.

Det Han Oh har hatt som ambisjon er å lage et verk, det fremstår i alle fall som et verk, der det å kombinere det jazzikalske med det kammermusikalske skal føre til noe helt nytt fra hennes hånd. Med sin «nye» trio med noen av de mest spennende improvisatorene der borte, skaper hun nye rom for strykerne også  – fire strykere som har mye erfaring med å jobbe med jazzmusikere. 

Og Han Oh har lykkes noe voldsomt. Det er interessant og høyst personlig musikk hun byr oss i et totalt kompromissløst landskap. Hun gir oss masse originalt av egne låter, en herlig og unik versjon av Charlie Parkers «Au Privave», musikk direkte inspirert av Bach samt musikk med klare referanser til den kinesiske tradisjonen med syngende historiefortelling. Med dette visittkortet styrker Linda May Han Oh sin posisjon som en av de lengst fremme på den amerikanske jazzscena – nå også som komponist og bandleder, ikke bare som attraktiv sidekvinne.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. 

Den danske trommeslageren Alex Riel er intet mindre enn en legende. I disse dager feires han 60 år som profesjonell musiker og for en fest det var å få være med på en bit av feiringa.

Alex Riel (79) er på mange vis beviset på at det å vie livet sitt til et kreativt yrke er den beste gaven man kan gi livet, seg sjøl og alle oss som er så heldige å få inspirasjon fra et slikt overskuddslager.

Jeg er altså så privilegert at jeg har fått oppleve dette universelle unikumet helt siden 70-tallet. Alltid har han hatt smilet på plass, alltid har han vært ustoppelig kreativ, alltid har han gitt oss på mottakersida nytt påfyll. Slik har det vært, slik var det denne herlige lørdagen i København og jeg føler meg overbevist om at slik kommer det til å være så lenge det går kraft gjennom han.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I ei knapp uke hadde smått legendariske Jazzhus Montmartre i Riels hjemby København satt sammen en festmeny med Riel i et naturlig sentrum for diverse konstellasjoner. Nå er ikke Riel av typen som søker rampelyset for sin egen del – rampelyset søker seg til han og nok en gang var det akkurat slik foran utsolgte Montmartre.

Med vår egen maestro Arild Andersen på bass – de to har jobba mye sammen opp gjennom åra, ikke minst sammen med Radka Toneff, den amerikanske mestersaksofonisten Jerry Bergonzi og danskenes superpianist Carsten Dahl, blei vi servert to sett med standardjazz gjort på et vis bare disse herrene kunne ha levert.

Med de to smilende, Andersen og Riel, og de to svært blide – Bergonzi og Dahl – fikk vi servert et repertoar egna for en kvartett satt sammen for anledninga og som garantert ikke hadde øvd plagsomt sammen på forhånd. Materialet bestod av blant annet av «Body and Soul», «I Hear a Rhapsody», «All the Things You Are», «Autumn Leaves» – som den morsomme Dahl, som også førte mikrofonen denne kvelden, før i livet trodde at hadde med at høsten skulle forlate oss – og Dave Brubecks klassiker «In Your Own Sweet Way» og «Sonnymoon for Two».

Bergonzi (72), som aldri har fått det store navnet på jazzhimmelen, men som blant andre Michael Brecker mente var verdens beste saksofonist, spilte i mange år med Brubeck og du verden for et hyggelig møte dette var med en usedvanlig utadvendt og uttrykksfull saksofonist. Enig med Brecker – vi snakker mesterklasse.

Andersen fortalte oss – ikke overraskende – at også i denne typen relativt sjeldent besøkte musikalske landskap for hans del, så hadde han mye å melde med sin usedvanlige varme og personlighet i spillet. Dahl har jeg sjeldent møtt så livsbejaende og heftig i uttrykket sitt – en inspirasjon både for de andre på scena og oss i salen.

Og så er det Alex Riel da. Det skinner og lyser av mannen og spillet hans slik det alltid har gjort. Han er enkelt og greit en ustoppelig kraft – han har gitt påfyll i 60 år og det er å håpe at han fortsetter med det i mange, mange år videre. Tusen takk for deg Alex Riel.

Jeg beklager at herrefrisøryrket, som Riel utdannet seg til, sikkert har gått glipp av en flink mann. Jeg føler meg likevel trygg på at han har gleda mange flere enn han kunne ha gjort med saksa med spillet og utstrålinga si.

Alex Riel, Arild Andersen, Jerry Bergonzi, Carsten Dahl

Jazzhus Montmartre, København

Utsolgt