Egen rytme og blues

Trompeteren med det velklingende Moldenavnet Hayden Powell gir oss noe unikt – både i trio- og soloformat.

Eyolf Dale, Hayden Powell og Jo Skaansar går egne veier.

Hayden James Richard Powell høres ut som om han er etterkommer av den engelske speiderlederen Robert Stephenson Smyth Baden-Powell, men han er altså oppvokst i Norges vakreste by – Molde. Powell gikk de fleste musikalske barneskrittene sammen med den framifrå tubaisten Daniel Herskedal i Molde og 32-åringen forteller oss med sitt tredje visittkort under eget navn at han har like mye å by på som den noe mer medieombruste tubaisten.

“Circadian Rhythm” er betegnelsen på kroppens interne klokke og tittelen passer utmerket på det vi blir servert. Og det er ikke småtterier når Powell først byr på seg sjøl. Dette er en dobbelt-cd med Powells faste trio med Eyolf Dale på piano og Jo Skaansar på bass. Inderligere og varmere kammertrio skal man leite et godt stykke etter og det låter så vakkert av denne trommeløse enheten at det bare er å gli sakte inn i drømmeland. Høydepunktene er mange – Powell har skrevet all musikken bortsett fra ett Dale-bidrag – og “Homework” er min personlige favoritt.

Powells klokkeklare og reine trompettone får vi stifte ytterligere og nærmere kjenneskap til på cd nummer to – der er nemlig Powell mutters aleine. Det forteller oss alt om hvor ambisiøs Powell er og de 11 låtene på knapt 40 minutter viser oss hvor allsidig han er. Ikke alle låtene der er like spennende, men måten han benytter trompeten på er både interessant og høyst personlig.

Med “Circadian Rhythm & Blues” gir Hayden Powell oss sin mest personlige og mest ambisiøse beskjed til nå. Han tar med dette steget opp blant landets aller beste og mest uttrykksfulle trompetere – det sier ganske mye.

Hayden Powell

Circadian Rhythm & Blues

Periskop/Musikkoperatørene

Godt sett utenfra

Den italienske journalisten og jazzentusiasten Luca Vitali kan mer om norsk jazz enn de fleste av oss. Med denne boka har vi fått et friskt, spennende og interessant blikk på “oss” utenfra.

Entusiasten Luca Vitali har gjort et viktig stykke arbeid – con amore.

Jeg må innrømme at jeg ikke så denne komme – at en utenlandsk musikkjournalist satte seg ned og skrev bok om norsk jazz. Når jeg likevel tenker etter så er det vel kanskje ikke så overraskende. Norsk jazz har jo fått mye og velfortjent ros – synes i alle fall vi her hjemme – fra 70-tallet og hele veien fram til i dag.

De som har besøkt festivaler de siste tiåra har kanskje lagt merke til dem: utenlandske journalister som har blitt “henta” hit av det offisielle Norge og som forhåpentligvis har blitt tatt godt vare på og som av mange årsaker sitter igjen med et hyggelig inntrykk av oss og musikken som har blitt skapt her. Luca Vitali (47) er en av disse og du verden hva han har fått med seg.

Italiensk først

Boka kom først på italiensk under tittelen “Il Suono del Nord”. Hvor stort markedet er for ei slik bok der sør må gudene vite, men det utvides garantert kraftig i og med oversettelsen til engelsk, forøvrig ypperlig gjort av Melinda Mele.

Fra Garbarek og Russell

Vitali har tatt utgangspunkt i det som skjedde på begynnelsen av 60-tallet da den amerikanske visjonæren George Russell kom hit, jobba her og bodde her i en periode. Det snudde opp ned på livet til de fire store, Arild Andersen, Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal. Dette er flott oppsummert og mange er intervjua i sakens anledning, men ikke Garbarek. Det er en klar svakhet også fordi Garbarek er en gjennomgangsfigur for hele storhetsperioden.

Fått med seg med det meste

Vitali har virkelig satt seg inn i moderne norsk jazz det være seg på plate, live, klubber, festivaler, Club 7, Blå, enkeltmusikanter og deres betydning, forbindelse mellom folkemusikk, klassisk musikk og jazz, plateselskaper og musikkutdanning – og mye, mye mer. De viktigste musikerne er behørig nevnt og omtalt, men noen savnes sjølsagt. Personlig synes jeg det er en bom at en sanger som Kirsten Bråten Berg er utelatt i kapitlet som omhandler forbindelsen mellom folkemusikk og jazz og at Kjetil Møster ikke er med når det gjelder viktige saksofonister.

Viktig observasjon

Uansett er “The Sound of the North” et viktig “verk” med et fantastisk bildemateriale. Den er lettlest, grundig og informativ, men kunne med fordel ha fått en korrekturrunde ekstra slik at en rekke navnefeil hadde blitt luka bort.

Luca Vitali skal ha all mulig slags ære for det voldsomme arbeidet han har lagt ned og den genuine interessen han legger for dagen. Her snakker vi con amore som det vel heter på hans språk.

Luca Vitali

The Sound of the North – Norway and the European Jazz Scene

Auditorium/Mimesis International

Afrika i Norge

Saksofonisten Ivan Mazuze kommer fra Mosambik, men har bodd i Norge i mange år. Det skal vi være veldig glad for.

Ivan Mazuze gjør oss rikere.

Ivan Mazuze har fulgt ei sjelden rute fram til der han er i dag. Etter å ha studert klassisk piano hjemme i Mosambik, gikk han over til saksofoner og fløyte og tok en master i Cape Town i Sør-Afrika. Etter at han flytta til den andre enden av jordkloden, til Norge altså, i 2009, har han spilt ei viktig rolle i den såkalte world jazz-sjangeren både gjennom innspillinger og opptredener både i Europa og Afrika. Jeg stifta først bekjentskap med han på hans forrige utgivelse, “Ndzuti”, som kom for tre år siden. Den førte absolutt til at forventningene var store før “Ubuntu” nådde postkassa.

Bortsett fra komponistbistand fra pianist Michael Bloch på to spor, så har Mazuze skrevet og arrangert all musikken. Han har tatt med seg mye av sine afrikanske røtter inn i denne melodiøse, varme og groovy musikken og dette er så avgjort toneganger som kan føre til at høsten og vinteren blir aldri så lite kortere.

Mazuze spiller “alle” saksofoner fra sopran, alt til tenor, samt hipt fløytespill, og gjør det på et “penere” vis enn vi er vant til her hjemme. Han kommer fra en annen tradisjon og beriker oss med et annet syn på livet og en annen musikktilnærming enn den vi er vant til.

Fra sin tid i Sør-Afrika har han med seg pianisten Sifiso Makalisa, elbassisten Peter Ndlala og trommeslageren Frank Paco, mens her til lands har han blitt godt kjent med pianisten Michael Bloch og gitaristen Jacob Young som begge tilfører sin “nordlige” egenart til brygget. Den nedpå og inderlige duetten mellom Mazuze og Young på “My Two Northern Lights” er et av de store høydepunkta underveis.

“Ubuntu” betyr noe sånt som medfølelse og medmenneskelighet på zulu-språket. Sånn oppleves også musikken. Dette er så unorsk som vel tenkelig og akkurat derfor er det så livgivende å ha Ivan Mazuze blant oss.

Ivan Mazuze

Ubuntu

Losen Records/MusikkLosen

Chet Baker lever!

Chet Baker er et av jazzens største ikoner og franske Stéphane Belmondo gjør sitt for at vi ikke skal glemme han.

Stéphane Belmondo tar nydelig vare på arven etter Chet Baker.

Stéphane Belmondo er en 48 år gammel fransk trompeter og flügelhornist som har hatt en stor helt i mesteparten av sitt liv: Chet Baker. Da Baker besøkte Paris mellom 1985 og 1988, og blant annet spilte inn “Blåmann! Blåmann!” med Jan Erik Vold, utvikla Belmondo og Baker et nært vennskap og Baker støtta og oppmuntra Belmondo til å følge i hans fotspor. Etter at Baker falt ut av et hotellvindu i Amsterdam den 13. mai 1988 og døde, har Belmondo vært en av dem som har tatt opp stafettpinnen og du verden som han har ført arva videre. Det hersker ingen tvil om at Stéphane Belmondo har fulgt råda fra mesteren og sjøl om han ikke er noen kopi, det er faktisk og heldigvis ikke mulig, så er han ofte nært opptil Baker i både inderlighet og måte å omfavne en sang på.

Repertoaret er til forveksling lik en Baker-seanse enten live eller på plate: “I Remember You”, “Love for Sale”, “With a Song in My Heart”, “Seven Steps to Heaven” og “Green Dolphin Street” er alle klassikere nært forbundet med Baker. I tillegg har Belmondo funnet fram et par vakre låter som såvidt jeg vet Baker aldri spilte, Belmondos egen “Daddy and I” og Milton Nascimentos “Tarde”.

Baker trivdes spesielt godt i et trommeløst selskap etterhvert og der finner vi Belmondo også. Landsmannen Thomas Bramerie og den nederlandske gitaristen Jesse van Ruller er et bortimot perfekt reisefølge for Belmondo og på “Blame It on My Youth” er nok en Baker-tilhenger, vokalisten Amin Bouker, hjertelig tilstede med et foredrag som forteller oss at han har brukt mer enn et kvarter av livet sitt til å høre på mesteren.

Stéphane Belmondo sier at Chet Baker var som en far for han. Baker forandra livet hans og det tok han 25 år før han endelig tok mot til seg å laga denne hyllesten til han. Jeg kan vel ikke påstå at jeg har venta på den, men du verden så flott at den har dukka opp. Dette er nemlig en hyllest gjort med hjertet. Chet Baker lever!

Stéphane Belmondo

Love for Chet

Naïve/Naxos Norway

Nok ei flott stemme

Anja Eline Skybakmoen har de seineste åra fortalt oss at hun har mye uforløst. Med “Echo” har det virkelig løsna.

Anja Eline Skybakmoen har kommet til et flott sted i livet sitt.

31 år unge Anja, som hun kun kaller seg i forbindelse med utgivelsen av “Echo”, fra Trondheim, har det siste tiåret gitt oss stadige antydninger om at det ville komme noe svært særeget fra henne. Vi har møtt henne i de spennende vokalensemblene Eplemøya Songlag og Pitsj og vi har truffet henne på egen hånd. Solodebuten kom i fjor med “We´re the Houses” og hun har vunnet flere priser, blant Moldejazz´sin talentpris i 2012. Vi har enkelt og greit med et vokaltalent av sjeldent merke å gjøre. Med “Echo” føler jeg at hun har tatt nok et stort steg i retning seg sjøl.

På “Echo” gir hun oss ni låter hun har skrevet sjøl. Med sin nydelige, lyse og varme stemme evner hun å fortelle oss historier med tekster langt over gjennomsnittet til sine kolleger uansett sjanger.

Apropos sjanger – det er heldigvis veldig vanskelig å sette Anja i bås. Hun har sjølsagt tatt med seg mye fra sin studier på jazzlinja i Trondheim, men her er det like mye popimpulser og hun har også jobba mye med persisk musikk som det finnes klare spor etter underveis også. Tilsammen blir det noe som er hennes helt personlige, men vil noen gjerne antyde at det er et slektskap med for eksempel Emilie Nicolas her, så skal ikke jeg protestere kraftig i alle fall.

Når hun så omgir seg med glitrende jazzfolk, med åpne sanser for all annen god musikk også, som David Aleksander Sjølie, som også har vært med og produsert, Ivar Loe Bjørnstad, Sebastian Haugen-Markussen, Dag-Filip Roaldsnes og Kim-Erik Pedersen, så er sjølsagt tonefølget i de aller beste hender. Et av “Echo”s høydepunkt, “Let Me Guide You”, er en flott duett med storebror Jonas Skybakmoen – i den familien er det absolutt muligheter for elevert skjønnsang rundt juletreet vil jeg tro.

Anja Eline Skybakmoen har vunnet P3s coverkonkurranse av Raga Rockers “Noen å hate” og blir garantert å høre med den utover høsten også. Det er all mulig grunn til å låne henne øre for hennes eget gjennombrudd som jeg mener “Echo” er også.

Anja Eline Skybakmoen

Echo

Triogram/Musikkoperatørene

Fri flyt

Trommeslager Dag Erik Knedal Andersen og saksofonist Jørgen Mathisen er to av de ledende unge frihetssøkerne i norsk jazz.

Instant Light i aksjon.

Dag Erik Knedal Andersen, opprinnelig fra Steinkjer, og Jørgen Mathisen, fra Oslo, er begge i begynnelsen av 30-åra og traff hverandre da de studerte på den berykta jazzlinja i Trondheim på begynnelsen av 2000-tallet. Berykta for kvalitet, må vite, og her kommer nok et eksempel på det.

Det siste tiåret har de to dukka opp og vist fram en solid egenart i band som Zanussi 5, The Core, AKODE og Møster/Edwards/Knedal Andersen. De har begge hatt en solid hang mot et ganske så fritt uttrykk, men spesielt Mathisen har også fortalt oss at han har et herlig melodisk gen.

Med Instant Light er det så avgjort det frie, kreative og ekspressive genet som får fritt spillerom. De tre “låtene” der Mathisen beveger seg ved tenor- og sopransaksofonens yttergrenser og der Knedal Andersen både følger og leder an på et svært så lyttende og dynamisk vis, forteller oss om to sjelsfrender som har mye unikt som skal ut.

LP-en varer ikke lenge og på mange vis er det helt ok. Musikken virker nesten slik at det er som å trekke pusten og så varer den så lenge det er mulig å holde den. Med det energinivået Instant Light legger for dagen er det slik det skal være – 70 minutter med et slikt trøkk hadde gått på helsa løs 🙂

Det Dag Erik Knedal Andersen og Jørgen Mathisen serverer med Instant Light er ikke hverdagskost og godt er det. Dette er krevende musikk som oppleves best aleine og et sjelsliv i noenlunde balanse kan helt sikkert være en fordel. Det er samtidig musikk som er dypt personlig og som har mye å gi – Dag Erik Knedal Andersen og Jørgen Mathisen er på et spennende sted i livet og karriera. Instant Light er et godt bevis på det.

Instant Light

Komodo

Instantdisk/Subradar/discogs.com

I en annen verden

The Gurdjieff Ensemble kommer fra Armenia og spiller tradisjonsmusikk på instrumenter de færreste av oss har hørt om. Fremmed, men fantastisk vakkert.

The Gurdjieff Ensemble tar oss med til uoppdagede steder.

Keith Jarrett, Jan Garbarek & The Hilliard Ensemble og Norma Winstone har flere ting til felles. En av dem er at alle er begeistra for og har spilt musikk enten unnfanga eller samla av de armenske komponistene Gurdjieff og Komitas. Det har vært musikk med en unik dybde i seg og som er så fantastisk spennende for også oss fra vesten fordi den har elementer av så mange kulturer i seg.

I 2008 satte dirigenten og visjonæren Levon Eskenian sammen The Gurdjieff Ensemble med det mål for øyet å “utforske” røttene til musikken til Georges I. Gurdjieff (1886-1949). Ensemblets første utgivelse på ECM, “Music of Georges I. Gurdjieff”, kom i 2011 og førte til ny og stor oppmerksomhet rundt hans musikk både i Armenia og i resten av verden.

ECM-sjef Manfred Eicher oppfordra Eskenian til å gå videre inn i andre deler av den armenske tradisjonsmusikken med fokus på en annen lokal legende, Komitas Vardapet (1869-1935). Neste år kommer en solopiano-cd med Lusine Griogoryan, mens her får vi usedvanlige arrangement av Komitas´ musikk for Eskenians ensemble besatt av musikanter som trakterer bortimot ukjente lokale instrumenter.

Ensemblet består av 10 musikanter som trakterer alt fra fløyter, strengeinstrumenter og perkusjonsinstrumenter/trommer i tillegg til litt vokal.

Komitas blir sett på som Armenias største komponist. Han var mye mer enn det også: sanger, prest, filosof, poet, samler av folkesanger og “låtskriver” av både verdslige og religiøse sanger.

Fra Komitas´ voldsomme sangskatt har Eskenian plukka 18 sanger og invitert oss inn i en verden de færreste av oss visste eksisterte.

Eskenian sier at Komitas var i stand til å kombinere armensk modalitet med vestlig klassisk tradisjon og ut av det kom det som ofte har blitt kallt armensk klassisk musikk.

Her får vi oppleve bredden og skjønnheten i denne unike musikken framført på tradisjonelle armenske instrumenter – helt forskjellig fra alt annet som har vederfaret mitt sanseapparat tidligere.

Den flotte “boka” som følger med cden gir oss ei fin innføring i både kulturen, musikken, tradisjonen og instrumentene. Det er bare rundt en måned siden vi fikk gleden av å møte musikken til en annen armener, pianisten Tigran Hamasyan – også han sterkt influert av Komitas.

Med “Komitas” og dette flotte og helt spesielle ensemblet får vi nok en bekreftelse på at den armenske musikkarven er sterk, vakker og helt spesiell.

The Gurdjieff Ensemble – Levon Eskenian

Komitas

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

For en fest!!!

I to heile dagar til ende blei maestro Arild Andersens 70 års dag markert denne helga. Bedre presang kunne han ikke ha fått – ikke vi heller!

Festen starta med trioen med Tommy Smith og Paolo Vinaccia. Lista var lagt – høyt!

Foto: Terje Mosnes

Etter at verdens yngste 70-åring, Arild Andersen runder på tirsdag, “bare” satt i salen på fredag og tok mot fantastiske musikalske gaver fra blant andre Jon Christensen, Karin Krog, Pål Thowsen, Knut Riisnæs, Espen Rud, Nils Petter Molvær, Frode Alnæs, Bjørn Alterhaug, Tore Johansen, Jan Erik Vold, Lars Klevstrand og et sjumanns bassorkester til slutt, så var det han sjøl som stod for gavene dagen derpå.

-Vi får se hvor mye klokka blir, sa Andersen før han begynte å åpne pakkene – til oss! Først ute var bandet han har jobba mest med de seineste åra – skotske Tommy Smith – en av verdens beste tenorsaksofonister i mine ører – og Paolo Vinaccia, som vi tar for gitt, sammen med The Maestro. Mer livsbejaende, samspilt og empatisk trio skal man leite et stykke etter og når sjefen drar Pete Townshend-trikset – på bass!!! – så er det et godt tegn på god stemning.

Når så den polske stjernepianisten Marcin Wasilewski, med en unik klangverden i sin fingertupper, gjorde trioen til kvartett og ga oss Keith Jarretts sjeldent spilte perle “In Your Quiet Place”, var nok et høydepunkt servert.

Kvartett blei kvintett da trompeter Mathias Eick inntok scena sammen med trommeslager Gard Nilssen – to glitrende representanter for den yngre garde – og sammen med Smith, Wasilewski og sjefen ga de oss nok ei side av overflødighetshornet til Andersen. Trompetspillet til Mathias Eick var så inspirert og så heftig som jeg knapt kan huske å ha hørt han.

Mingus-bandet avslutta ballet på et perfekt vis.

Foto: Terje Mosnes

Etter ei velfortjent pause, også for evighetsmaskina Andersen, blei andre sett innleda med bandet som blei satt sammen til Oslo Jazzfestival i fjor i forbindelse med markeringa av den legendariske Mingus-konserten i Aulaen i 1964.

Eick fortsatt på trompet, Klaus Ellerhusen Holm på altsaksofon og bassklarinett, Jens Christian Bugge Wesseltoft på piano og Petter Wettre på tenorsaksofon ga oss flotte versjoner av “So Long Eric”, “Fables of Faubus” og “All the Things You Could Be by Now If Sigmund Freud´s Wife Was Your Mother” – en av de tøffeste låttitlene gjennom alle tider. O hildrande du!

Andersen siterte Wayne Shorter som skal ha sagt noe sånt som at man ikke kunne øve på noe som man ikke visste skulle skje. Det sa han i det alle involverte inntok scena til finalen der Smith hadde arrangert Andersens “Chorus II” for alle ni – der Bugge hadde emigrert til elpianoet og leverte en herlig duett med Wasilewski. Herlig trommeduell med Nilssen og Vinaccia også – store prestasjoner og masse empati.

“Gardsjenta” fra “Sagn” blei et mer enn verdig punktum på en kveld som den overbegeistra menigheta aldri kommer til å glemme.

Arild Andersen – mannen, myten, legenden. Det kan plukkes fram mange flere betegnelser også og hvis noen av oss er i nærheten av å være der Andersen er når vi er 70, så skal vi takke høyere makter – hvis vi tror det finnes slike. Det er altså en livsbejaenhet, en musikalitet, en generøsitet og en evne og vilje til å hente fram nye talenter og til å dele med oss som savner sidestykke.

Tommy Smith avslutta festen med en herlig versjon av “Happy Birthday” og publikum sang med av full hals. Hurra for Andersen – gratulerer med dagen! Jeg gleder meg til de neste 70!!!!

Foto: Francesco Saggio

Happy Birthday med Tommy Smith som “forsanger” satte et strålende punktum.

Foto: Terje Mosnes

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo

23. og 24. oktober 2015

Ustoppelige Frøydis

Saksofonisten og fløytisten Frøydis Grorud dukker opp i en rekke sammenhenger. Det betyr kvalitet hver gang.

Anne Gravir Klykken og Frøydis Grorud tar vare på tradisjonen.

Du skal ha gjort en grundig jobb for å ha unngått den vakre og inderlige tonen i saksofonene og fløyta til Frøydis Grorud. For den store hvite flokk er det sjølsagt gjennom Beat for Beat på NRK hun er mest kjent, men for de som ønsker å stifte nærmere bekjentskap med henne så finnes det etterhvert mange andre og bedre “steder” å møte på henne. Denne gangen er det med to flotte, men ganske så forskjellige vokalister Grorud inviterer oss inn i varmen – bokstavelig talt.

Anne Gravir Klykken har jobba sammen med Grorud i trioen Vintermåne helt siden 1997. Begge har store hjerter, ikke minst for folkemusikk og for jazz og improvisasjon.

Utgangspunktet for “Blåsang” er et masterprosjekt i tradisjonskunst ved Høgskolen i Telemark og de to har jobba med samspill, arrangering, fargelegging og improvisasjon over opptak gjort helt tilbake til 1915 og fram til i dag.

De to tar oss med på ei vakker reise der vakre stemninger og melodier får ei tradisjonstro, men samtig moderne innpakning. “Blåsang” gir oss inderlig og vakker musikk dandert av to musikanter som kjenner hverandre ut og inn og som gjør dette av kjærlighet.

Trude Kristin Klæboe og Frøydis Grorud – et herlig møte.

Trude Kristin Klæboe er et helt nytt navn for meg. I tillegg til å synge vakkert både på norsk og svensk med ei klokkeklar og innsmigrende stemme, så spiller hun også piano og orgel. Multiinstrumentalisten Tarjei Nysted, på alt fra nøkkelharpe til oktavfele og autoharpe og mye, mye mer, gjester på mange av låtene og har også produsert sammen med Grorud.

I Bragernes kirke i Drammen tok de med seg 13 kjente sanger fra forskjellige kilder og skapte ei varm og inderlig stemning med en religiøs overbygning, men som man langt i fra trenger å være religiøs for å hygge seg med.

På mange vis er det en slags ønskekonsert de gir oss og noen av låtene er også uten vokal. Når “Den fyrste song”, Erik Byes “Vår beste dag”, “Vårsøg”, Jan Eggums “Myrsnipa”, Frode Alnæs´”Vitae Lux” – hvor fant han den????, Bjørn Eidsvågs “Eg ser” og “Gabriels obo” er blant de utvalgte, så kan man trygt si at Klæboe og Grorud har tatt sjanser. De kommer godt ned på beina hele veien sjøl om noen av originalene er veeeeldig vanskelig å konkurrere med.

Fellesnevneren her er Frøydis Grorud og nok en gang, spesielt med sin nydelige soprantone, så løfter hun de musikalske møtene hun er en del av.

Anne Gravir Klykken & Frøydis Grorud

Blåsang

Jazzland Recordings/Universal Music

Trude Kristin Klæboe & Frøydis Grorud

Duften av liv

MUDI AS/Musikkoperatørene

Den hippeste stemma

Det er nok ganske mange om akkurat det beinet, men Eivind Aarset ligger ekstremt langt fremme i mi løype.

Eivind Aarset har alltid noe helt spesielt på lager.

Mestergitarist, komponist, bandleder og musikalsk landskapsmaler med helt spesielle kvaliteter, Eivind Aarset (54), har helt siden 80-tallet vært en av kongerikets aller mest ettertrakta musikanter. “Alle” – uansett sjanger – har stått i kø for å benytte seg av hans kvaliteter som studiomusiker eller som en del av turnégruppene sine. Etterhvert begynte grensene å sprenges bokstavelig talt og artister som Jon Hassell, Marilyn Mazur, Dhafer Youssef, Laurie Anderson og Bill Laswell har vært meget glade for at Aarset fant plass i kalenderen for å jobbe med dem.

Den viktigste samarbeidspartneren til Aarset har uansett vært Nils Petter Molvær og da Aarset solodebuterte med “Électronique Noire” i 1998 jobba de fortsatt tett sammen. Debuten fikk strålende mottakelse i både inn- og utland og New York Times mente at vi hadde med et av de beste elektriske jazzalbumene etter Miles å gjøre. Såpass!

“I.E.” er Aarsets sjuende album under eget navn og nok en bekreftelse på at han er i besittelse av ei helt egen stemme. På mange vis er han rockernes jazzmusiker, men samtidig er hans også jazzfolkets rockemusiker. Han er utstyrt med et arsenal av lyder, låter, melodier, stemninger, farger og medmusikanter som fører til at dette har blitt et så mangefasettert, sterkt og vakkert visittkort som man bare kunne ønske seg. De dynamiske virkemidlene der han tar oss med fra de vareste, mest melodiske og mest nedpå stedene til de mest rocka, heftige og støyinspirerte utpostene det neste øyeblikket, forteller oss om en musikant med en helt unik innfallsvinkel til det å skape musikk.

Med seg har han kjernebandet sitt med trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte – og de spiller veldig mye annet også!!! – og bassist Audun Erlien. I tillegg er samplingsjef Jan Bang hjertelig tilstede samt den eksperimentelle italienske vokalisten Lorenzo Esposito Fornasari, deler av Det Norske Blåseensemble samt bistand fra blant andre Geir Lysne og Helge Sunde.

Totalt har det i mine ører blitt et slags suiteliknende bestillingsverk i større grad enn enkeltstående låter og det er der Eivind Aarset passer inn – i en stor og unik verden som henger sømløst sammen.

Eivind Aarset

I.E.

Jazzland Recordings/Universal Music