Den siste store

89 år unge Tony Bennett traff vi sammen med popikonet Lady Gaga ved forrige korsvei. Nå er det pianisten Bill Charlap som er reisefølge. Det holder lenge det.

Tony Bennett og Bill Charlap – hvilken fantastisk duo.

Anthony Dominick Benedetto, kanskje bedre kjent som Tony Bennett, runder 90 den 3. august. Det er intet mindre enn naturstridig at han holder både det tempoet han holder når det gjelder turnering og plateinnspillinger og at han stadig legger kvalitetslista høyere. I fjor og i sommer var det samarbeidet med Lady Gaga som stod på programmet, det vil si cden “Cheek to Cheek” og lang turné som dessverre ikke kom lenger nord enn København.

Mer eller mindre samtidig har evighetsmaskina Bennett vært i studio sammen med den ypperlige pianisten Bill Charlap og spilt inn 14 låter av en av de aller største komponistene og tekstforfatterne i amerikansk musikk – Jerome Kern (1885-1945). Det betyr blant annet “All the Things You Are”, “Dearly Beloved”, “The Song Is You”, “They Didn´t Believe Me” – med en spesielt nydelig tekst, “The Way You Look Tonight”, “Yesterdays” og “Look for the Silver Lining”. Vi snakker om evige melodier og sanger som har fått sin plass i “The Great American Songbook” og bedre mann til å tolke dem enn Tony Bennett finnes enkelt og greit ikke.

Fra det legendariske samarbeidett mellom Bennett og Bill Evans fra 1975 – “The Tony Bennett/Bill Evans Album” – vet vi at Bennett passer utmerket i et slikt duolandskap. Charlap tar opp stafettpinnen etter Evans på best tenkelige vis og på noen av låtene er også trioen til Charlap, trommeslager Kenny og bassist Peter Washington, med. Charlaps fantastiske pianospillende kone, Renee Rosnes, med gode norske røtter, utgjør også en pianoduo med sin mann på flere av spora.

Uansett setting er Tony Bennett rett mann for anledninga. Han er en tolker av denne sangskatten som det ikke finnes maken til på Tellus i alle fall og det er bare å krysse fingre og tær for at han er med oss i mange, mange år ennå. Han er den siste og største av sin generasjon som kan denne kunsten.

Tony Bennett & Bill Charlap

The Silver Lining – The Songs of Jerome Kern

RPM Records/Columbia/Sony Music

Det finnes bare en

Vi er alle unike. Noen er likevel mer unik enn andre. Ketil Bjørnstad tilhører den siste kategorien – både som forfatter og som musikant. Her viser han oss nye prov på begge deler.

Ketil Bjørnstad anno 1968.

Vi er titusener som har fått være med på mange slags reiser sammen med Ketil Bjørnstad de seineste tiåra. Han har gitt oss opplevelser på flere plan og fra sitt overflødighetshorn finner han ny inspirasjon til å dele stadig mer med oss.

Nå har han begitt seg ut på en maratonøvelse, og basert på første etappe, det skal bli ytterst spennende å være med på. I åra som kommer skal han nemlig ta oss med gjennom sitt liv – tiår for tiår og Bjørnstad, født i 1952, begynner med 60-tallet.

På de knapt 800 sidene, med et kapittel per år, tar han oss så elegant gjennom sin egen – og vår – historie som vel tenkelig. Fakta ligger i bånn for hvert år, men spredd elegant og vevd inn i fortellinga slik at det aldri blir snakk om oppramsing. Om det er faktafeil her? Ytterst få og med unntak av at Johan Bruns berømte blitzbilde av Hjallis blir lagt til OL i 1952, og ikke EM i 1951, skriver vi det på kontoen for at Bjørnstad ikke var født da og at det ikke handler om 60-tallet. Tilgitt!!!! Ellers er teksten såvidt jeg kan begripe kjemisk fri for faktafeil, noe som er imponerende i seg sjøl med den enorme mengden som finnes her. Enkelte ordvalg stusser jeg likevel over:….”en femtedel av de 217 innboerne…..Jeg har aldri hørt ordet innboer før, men det kan sjølsagt ha med min ordfattigdom å gjøre.

Bjørnstad bruker sitt eget liv, sin egen oppvekst, sin egen familie og sine omgivelser på en personlig og tvers gjennom ærlig måte. Det er tildels sterkt og personlig, men for meg tråkker han aldri over den magiske grensa der folk kan føle seg utlevert.

Det er også mye humor involvert. Det kan hende det har med min tilkortkommenhet når det gjelder realfag, men jeg ler meg skakk av Bjørnstads beskrivelse av sin muntlige matematikkeksamen – noe forteller meg at vi kanskje befant oss på samme nivå der. Ingen av oss kom fram til at y=2 for å si det sånn.

Språklig er Bjørnstad like elegant som alltid og måten han ofte beskriver seg sjøl på i tredje person er både original og virkningsfull. For oss som er relativt jevngamle med Bjørnstad blir det mange aha-opplevelser underveis med gjenoppfrisking av hendelser vi sjøl har “vært med på”. For yngre lesere vil det være ei innføring i nyere historie – både den store og Bjørnstads – på et vis som sjøl den mest historieløse vil synes er både fascinerende og spennende.

Ketil Bjørnstad er sikkert godt i gang med 70-tallet og de resterende tiårene fram til vår egen tid. Jeg storkoste med med det første bindet og gleder meg tilsvarende til resten. Ketil Bjørnstad har lagt ut på nok ei mesterreise.

Pianisten med sin egen klang- og melodiverden.

Mens Bjørnstad skriver alle disse bøkene, så må han jo ha noe å fylle all dødtida med. Noe annet skulle virkelig tatt seg ut! Hva bedre enn å spille noen titalls konserter eller spille inn noen plater? Lite er forsåvidt bedre enn det når man er utstyrt med et ubeskjedent talent også på det området.

Mens boka var i ferd med å bli lest ut, dukka postmannen opp med to soloplater spilt inn henholdsvis i 2012 og 2014 – på det samme flygelet, men i to forskjellige byer. Om jeg blei overraska? På ingen måte – mer produktiv kunstner med et aldri kompromissende kvalitetskrav til seg sjøl og det han gir fra seg, kjenner jeg nemlig ikke til.

I 2009 spilte Bjørnstad inn “Vindings Music” på et strålende C. Bechstein-flygel i studioet Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. I 2012 inviterte sjefen for det nå nedlagte studioet Bjørnstad tilbake og med et dedikert publikum på 40 mennesker tilstede spilte Bjørnstad 14 låter, noen kjente, noen ukjente, inspirert av det lyttende publikummet og samtidg prega av at han hadde passert Utøya på veien til Hønefoss. Den perkussive, melodiske og klangrike Bjørnstad framstår på sitt beste her.

To år seinere var studioet nedlagt, pianoet solgt og på plass i Propeller Music Division ved Akerselva i Oslo. Sammen med kun tekniker Mike Hartung ville Bjørnstad sjekke ut hvordan det låt i nye omgivelser. Store deler blei spilt inn i et strekk, men med noen innlagte pauser for at han skulle få høre hvor flott det låt før han gikk videre. Han ønska også å se bort fra det perkussive elementet som ofte preger hans konserter slik at overtonene i flygelet kunne bli både sterke og fremtredende.

Dermed har de to cdene, på det samme flygelet, blitt ganske så forskjellige. Akkurat det samme, men helt forskjellig sa Jan Garbarek en gang om den nye musikken han skulle presentere. Slik er det også med Ketil Bjørnstad – det samme, men helt forskjellig.

Jeg ser at plateselskapet har problemer med å finne hvilken sjanger de skal putte musikken til Ketil Bjørnstad. Jeg foreslår at vi kaller den bjørnstadsk – det er nemlig ingen på denne jorda i alle fall som spiller slik som han. Du verden så flott det er å bevege seg i verden som er hans – og litt vår.

Ketil Bjørnstad

Verden som var min – Sekstitallet

Aschehoug

Ketil Bjørnstad

Images/Shimmering

Grappa/Musikkoperatørene

Hvilken hyllest!

Det tyske bassikonet Eberhard Weber har runda 75 og blei i januar hylla av blant andre Jan Garbarek og Pat Metheny. Nå får alle vi andre bli med på festen også.

Eberhard Weber slik han alltid vil bli huska med sin spesielle bass.

I 2007 fikk Eberhard Weber slag og han har ikke vært i stand til å spille siden. Musikken og ikke minst sounden hans har likevel vært med oss – spesielt gjennom mange legenadriske innspillinger sammen med vårt eget ikon, Jan Garbarek. De var sjelsfrender som delte av sine overflødighetshorn i bortimot 25 år. Heldigvis blei initiativet tatt til å markere Webers fanatstiske karriere og musikk og “alle” takka sjølsagt ja til å være tilstede i Stuttgart den 15. januar. Det vil blant andre si Pat Metheny, Jan Garbarek, Gary Burton, Scott Colley, Danny Gottlieb, Paul McCandless, Michael Gibbs og Helge Sunde som leda det fantastiske storbandet SWR Big Band. Og midt i blant dem var Eberhard Weber og hans musikk. Nå er altså konsertopptaket klart for deling for alle oss andre og for en fest det må ha vært!

Det hele begynner med ei låt der Garbarek spiller over Webers unike basspill, fra tape, og den usigelig vakre soprantonen sammen med hedersgjestens ditto basstone er verdt inngangspengene aleine.

Så følger en god halvtimes komposisjon av Metheny, “Hommage”, basert på Weber-improvisasjoner og der Metheny på et inderlig vis har inkorporert Webers soloer og i salen i Stuttgart også framført på storskjerm med sjefen tilstede i salen – det må ha vært et magisk øyeblikk for alle, men spesielt for Weber sjølsagt.

Stryns store sønn Helge Sunde sammen med Pat Metheny – med røtter i Mandal!!!!

Helge Sunde er intet mindre enn en altfor ukjent gigant når det gjelder storbandledelse. Arrangørene kunne garantert velge fritt blant alle verdens giganter på området, men telefonen gikk altså Stryns store sønn – det er forsåvidt mange av dem etterhvert – og for en jobb han gjorde denne høytidskvelden! Bandet låter framifrå, solistene blir løfta opp – vi snakker om vibrafonlegenden Gary Burton og Oregon-mesteren Paul McCandless i tilleggg til de nevnte – og jeg skjønner godt at Metheny nevner Sunde spesielt etter konserten. Makeløst – intet mindre!

Eberhard Weber i midten, ved siden av Jan Garbarek, sammen med med resten av gigantene som ønska å hylle han.

Eberhard Weber kommer neppe til å spille noe mer. Da er det fantastisk at denne hyllesten kom i stand og blei så utrolig sterk og vakker som den blei. Dessuten er det lov å være aldri så lite ekstra stolt over at to nordmenn spiller så framtredende roller.

Pat Metheny Unity Group – det blir ikke mye heftigere!

Og skulle det være ønske om mer påfyll fra jazzens kanskje største stjerne anno 2015, Pat Metheny, så er hjelpa rett rundt et hjørne. Etter å ha jobba mer eller mindre kontinuerlig i tre år med sitt Unity Band, bestående av nykommeren og multiinstrumentalisten Giulio Carmassi, tenor- og sopransaksofonisten Chris Potter, trommeslageren Antonio Sanchez og bassisten Ben Williams, leide Metheny et teater i New York, etter at de hadde avslutta cirka 150 konserter kloden rundt, et fantastisk kameracrew og ditto produsent som fikk anledning til å komme så tett på musikerne og musikken som vel tenkelig. De spilte inn rundt to timer med musikken som hadde vokst voldsomt i løpet av årene de hadde jobba sammen.

På denne dvd-en får vi oppleve alt dette og hippere og mer samspilt jazzband er det neppe mulig å oppleve noe sted. Dessuten tror jeg aldri det vil være mulig å komme nærmere heller. Vi blir også servert gode intervjuer med alle de involverte – sjølsagt inkludert etterkommeren til Bjørn Hansen fra Mandal – Pat Metheny.

Jan Garbarek, Pat Metheny og mange andre

Hommage à Eberhard Weber

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Pat Metheny

The Unity Sessions

Eagle Vison/Playground

Norges mest ettertrakta

Geir Sundstøl er uten sammenlikning landets mest ettertrakta musikant. “Alle” vil ha han med seg og ofte takker han ja. Nå viser han seg fram i all sin prakt – som sjef!

Geir Sundstøl spiller på flere strenger enn de fleste.

Hva har a-aha, Nils Petter Molvær, Odd Nordstoga, Stein Torleif Bjella og Jens Book-Jensen til felles? Ingen bombe kanskje, men de har altså alle benytta seg av Geir Sundstøl (46) sine ganske så unike kvaliteter. Den sjøllærte strengemaestroen fra Halden har levd av musikk de siste 27 åra og han har bidratt på intet mindre enn 260 plater og han topper statistikken suverent når det gjelder hvilken musikant som er spilt mest på norsk radio. Han har med andre ord vært en svært så travelt opptatt herre og det er sikkert grunnen til at han har venta helt til nå med å gi ut skive under eget navn.

Geir Sundstøl kan alt, han spiller alt og han vet akkurat hva som passer til enhver musikalsk setting. Her snakker vi om en fargelegger i mesterklassen og når han bare på denne utgivelsen spiller hele 18 forskjellige instrumenter, så forteller det det meste om allsidigheten og mesterskapet til Sundstøl.

All musikken her har han skapt sjøl, med unntak av et par låter der en annen maestro, tangentvirtuos David Wallumrød, har bidratt. Han spiller også på skiva sammen med nok en multiinstrumentalist, perkusjonist og en hel del annet, Erland Dahlen, mens utlandet er representert med nok en trommeslager, Michael Blair, med fartstid fra folk som Tom Waits, Elvis Costello og Lou Reed.

Som man vil skjønne så er Sundstøl en musikalsk kameleon. Det finnes ingen begrensninger på hans musikkanskuelse og hans musikktilnærming. De viktigste ingrediensene her er jazz, blues, country og roots – i en herlig blanding og i en rekkefølge som like gjerne kan være snudd helt på hodet.

I all hovedsak er dette musikk som er nedpå og meditativ, tøff, unik og noe så vederstyggelig Geir Sundstølsk. “Furulund” har vært lenge etterlengta og oppfyller alle forhåpninger og vel så det. Geir Sundstøl er og blir en maestro – slik er det med den saken.

Geir Sundstøl

Furulund

HUBRO/Musikkoperatørene

En av verdens beste gitarister

Belgiske Philip Catherine har gjennom flere tiår bevist sitt mesterskap. Her er han på hjemmebane og med stort orkester – endelig.

Philip Catherine – med en unik tone i hornet sitt.

Philip Catherine (72) har stått øverst på ønskelista til “alle” fra Dexter Gordon til Chet Baker. Han hadde en fantastisk trio sammen med Billy Hart og Niels-Henning Ørsted Pedersen, hans pilte i rockebandet Focus og han er med på den legendariske innspillinga av “Blåmann, Blåmann” med Jan Erik Vold, Egil Kapstad, Terje Venaas og nevnte Baker. Lista kan gjøres uendelig mye lenger og årsaken er hans umiskjennelige tone, enorme musikalitet og stilsikkerhet.

I forbindelse med at jazzfestivalen i hans hjemby Brussel inviterte Catherine til å gjøre et spesielt prosjekt, benytta vår mann anledninga til å invitere ni forskjellige arrangører til å skrive arr for Orchestre Royal de Chambre de Wallonie på 11 av hans egne låter. Festen blir innleda med den eneste han ikke har skrevet sjøl, men som er skrevet for han – “Philip à Paris” – og den passer utmerket inn med det som følger etter.

Catherine har med seg sitt faste band med bassisten Philippe Aerts, pianisten Nicola Andrioli, gitaristen/elbassisten Nicolas Fiszman og trommeslageren Hans van Oosterhout – alle spiller ei viktig, men solistisk beskjeden rolle – her er det Catherine som er Solisten med stor S.

Musikken er uten unntak nydelig, usedvanlig melodisk og ganske nedpå. Fra tidligere møter vet vi at Catherine har muligheten til å skape herlig musikk i uante tempi, men her er det altså den reflekterende utgava vi møter, noe som passer utmerka med fullt strykeorkester.

Philip Catherine bekrefter nok en gang at han er en av verdens aller mest uttrykksfulle og beste gitarister – nå i en helt ny setting fra en konsert den 15. januar i år.

Philip Catherine

The String Project – Live in Brussels

ACT/Musikkoperatørene

Et unikt møte

Den fantastiske luttspilleren Rolf Lislevand, med røtter i såkalt tidlig musikk, har møtt Bjergsted Jazz Ensemble. Det har det blitt overraskende og nydelig musikk av.

Rolf Lislevand – for en musikant!

Rolf Lislevand, 53-åring fra Oslo, men bosatt i Verona i Italia og musikkprofessor ved den statlige musikkhøyskolen i Trossingen i Tyskland, har av alt på jord utvikla seg til å bli en av klodens aller beste luttspillere. Lutt er et gammelt, fantastisk strengeinstrument som ikke mange spiller, men Lislevand har spesialisert seg på å spille musikk som hører til instrumentet fra mange århundrer tilbake. Her gjør han forsåvidt også det, men sammen med trompeter og arrangør Tore Johansen og Bjergsted Jazz Ensemble fra Stavanger, så har Lislevand satt musikken inn i nye, spennende og moderne rammer.

Lislevand sammen med Bjergsted Jazz Ensemble – et vakkert møte.

I 2011 fikk Tore Johansen forespørsel fra MaiJazz i Stavanger om han kunne tenke seg å skrive arrangementer for de “to” – Rolf Lislevand og Bjergsted Jazz Ensemble – et lite “storband” bestående av både proffer og proffe studenter. Han lurte først på om det var mulig: dette vare og skjøre strengeinstrumentet sammen med masse blåsere og en heftig rytmeseksjon?

Lislevand sendte Johansen noen melodier og basslinjer med røtter i et europeisk tradisjonsrepertoar – dett var dett, men da alle møttes i Stavanger hadde Johansen skapt en miks som passa alle bortimot perfekt. Tradisjonsmusikk møter moderne, flotte jazzarrangement og både Lislevand og lutten og Bjergsted med solister som Svein Olav Herstad på tangenter, Tore Johansen på trompet og Tor Yttredal på sopransaksofon – og mange kjempeflinke ungdommer – kommer alle til sin rett.

Debuten i 2011 vare en kjempesuksess og i november i fjor møttes de igjen og gikk i NRK-studio i Stavanger hos den ypperlige teknikeren Per Ravnaas og når mastringa er gjort hos Jan Erik Kongshaug i bakkant så er alt i de beste hender.

“Tourdion” med Rolf Lislevand og Bjergsted Jazz Ensemble så jeg faktisk ikke komme. Akkurat derfor er det ekstra hyggelig å slå fast at dette møtet har blitt usedvanlig vakkert og helt unikt – med et par julesanger som ekstra bonus også!

Rolf Lislevand & Bjergsted Jazz Ensemble

Tourdion

Inner Ear/Musikkoperatørene

Flott oppfølger

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Torbjørn Sletta Jacobsen har passert under radaren for svært mange. Her kommer påminnelse nummer to om at det er djupt urettferdig.

Torbjørn Sletta Jacobsen har mye vakkert og personlig på hjertet.

Foto: Freddy Augdal Wike

Den 42 år unge altsaksofonisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen Torbjørn Sletta Jacobsen kom for mange fra det store intet da han debuterte under eget navn i 2011 med “Time Layers”. Mye av årsaken er nok at Oslo-gutten hadde tilbragt mange år med studier og musisering i København.

Debuten var en klar beskjed om at her var det en musikant med mye på hjertet både som komponist, bandleder og musikant og “Biting Tails” er en klar bekreftelse på at her er det mye på lager.

Sammen med pianist Espen Eriksen og trompeter Gunnar Halle, også han med lang fartstid i København bak seg, som begge var med på debuten, og nyankomne Audun Ellingsen på bass og Freddy Augdal Wike på trommer, så viser Sletta Jacobsen oss at vi har med ei “ny” stemme å gjøre som på et elegant, vakkert og melodisk vis fusjonerer musikk med røtter i et moderne amerikansk uttrykk og et ganske så melankolsk og luftig nordisk landskap.

Kvintetten er både sampilt og åpenbart empatisk og solistisk er begge blåserne og Eriksen en sann svir å være sammen med.

Torbjørn Sletta Jacobsen sprenger forsåvidt ingen grenser med “Biting Tails”, men han etablerer seg høyt oppe på lista i mellomgenerasjonen av norske musikanter. Der er nivået svært høyt fra før.

Torbjørn Sletta Jacobsen Kvintett

Biting Tails

Curling Legs/Musikkoperatørene

Verdens beste Ane

Det er et stykke vei fra første gang jeg hørte Ane Brun på kjelleren på Hot Hat i Storgata i Molde aleine med sin kassegitar og si stemme til den norske turnéstarten i forbindelse med hennes “When I´m Free”-utgivelse.

Ane Brun – vi snakker verdensklasse.

Foto: Andreas Tovan

Du verden for ei reise Brun har vært ute på og for et fantastisk sted hun er på i dag.

“When I´m Free” er i mine ører Ane Bruns beste visittkort så langt – det er enkelt og greit hennes endelige steg fram mot et sted som en artist der oppe sammen med de aller mest unike – på verdensbasis. Spørsmålet i forbindelse med turneen er om hun greier å ta med seg den strålende studioproduksjonen til scena. Svaret er et rungende ja!

Ei vakkert lyssatt scene – vi var forøvrig med på en lys- og lydproduksjon av samme kvalitet som Brun leverte, toppklasse med andre ord – lå der bare og venta forventningsfullt på at hun skulle innta den og som hun gjorde det.

Ujålete

Ane Brun er så ujålete og ekte som artist at det er en en glede å få være en del av hennes univers på alle vis. Når hun sier: “Det e så kult å være med dåkker i kveld”, på så uforfalska Molde-dialekt som vel mulig, så må jeg innrømme at jeg faktisk blir en smule varm rundt hjertet av å komme fra samme by. Du er vel en stolt moldenser nå spurte min sidekvinne. Jeg kunne bare nikke. Hun heter forresten Mari Boine og var like begeistra.

When I´m Free

Repertoaret er sjølsagt i stor grad basert på låtene fra “When I´m Free” og med et superband med noen av Sveriges aller beste musikanter rundt seg, så er Brun så trygg på seg sjøl og sine omgivelser som hun kan være. Her kommer det potensielle hitlåter på løpende bånd og min personlige favoritt, “Directions”, med en bassfigur og groove fra en annen verden servert av Dan Berglund, som vi kjenner fra Esbjörn Svensson Trio, setter stemninga tidlig – og der blir den værende. For de som har fulgt litt med i svensk musikk i spennende grenseland så er band som Esbjörn Svensson Trio, Wildbirds & Peacedrums og Tonbruket sentrale og musikantene kommer fra alle disse gruppene. I tillegg til Berglund spiller også den strålende vokalisten Mariam Wallentin, som vi hørte seinest i Molde i sommer sammen med Mats Gustafssons Fire! Orchestra, ei viktig og sterk rolle.

Eier scena

Brun ga oss i løpet av først 75 minutter og seinere en halvtime med ekstranummer, mye mer enn “bare” “When I´m Free”-materiale. Vi fikk møte henne i soloutgave og ikke minst med “Du gråter så store tåra” som forteller at i de rette hender så egner Moldedialekta seg ypperlig til slikt også. Sterkt og vakkert! “Daring to Love”, som Brun skreiv inspirert av Erik Poppes film “Tusen ganger god natt”, ga hun oss også en inderlig versjon av.

Mot slutten fikk vi en hel del kjent materiale, blant annet “Halo” og “Undertow” som beviste at levetida på Ane Brun-materiale er lang – svært lang. Uansett om hun er aleine på scena eller omgitt av sitt ypperlige A-lag – Ane Brun eier scena!

Ane Brun er en historieforteller av aller ypperste merke. Som hun sier i “Black Notebook”: “Let´s go deeper. I wanna be the best I can be with you”. Ane Brun har den evnen og den begeistra og fullsatte salen tok i mot henne som om hun hadde kommet hjem. Hun var det beste hun kunne være denne lørdagskvelden. Det sier ikke så reint lite.

Ane Brun – Directions Tour

Sentrum Scene, Oslo

Fullt – Ca. 1650

Tenoristane kjem!

Med Bernt Rosengren, JD Allen og Jerry Bergonzi i spissen for hvert sitt topplag, så er det fritt valg på øverste hylle for tenorsaksofonelskere.

Bernt Rosengren er en nestor i svensk og europeisk jazz.

Bernt Rosengren (77) er enkelt og greit ei ledestjerne blant tenorsaksofonister i vår del av verden. I godt og vel 50 år har den svenske eneren lagt lista for andre å måle seg mot og blant andre vår egen Jan Garbarek har helt siden han plukka opp sin første tenor satt Rosengren svært høyt opp på inspirasjonslista si.

Bebop og tilligende herligheter har hele tida vært Rosengrens favorittuttrykk og når vi får oppleve han her anno 2015, så bekrefter han at fortsatt er i sin fulle skaperfrakt. Sammen med sine utmerkede følgesvenner Hans Backenroth på bass, Stefan Gustafson på piano og Bengt Stark på trommer, en kvartett som har eksistert og utvikla seg i 10 år, gir Rosengren oss et dusin stort sett kjente ballader som “Lush Life”, “Crazy She Calls Me”, “God Bless the Child” og “I´ll Be Seeing You”. Alt er gjort på én dag og stort sett er det første tagning vi snakker om også – Rosengren & Co kunne ikke høre så mye som kunne gjøres annerledes eller bedre, og jeg er hjertens enig.

Med John Coltranes “Ballads” som referanse så er det ganske modig å kalle albumet akkurat “Ballads”. Bernt Rosengren kan det og gjør det med styrke, personlighet og sin umiskjennelige tone – vi snakker fantastisk vakker og tidløs jazzmusikk fra en av de aller største blant oss.

JD Allen på vei opp og frem.

42 år gamle JD Allen, opprinnelig fra Detroit, men bosatt i New York de seineste par tiåra, tilhører gruppa med svært så lovende tenorister som likevel ikke har slått gjennom på aller øverste nivå.

Siden 1999 har han gitt ut ni plater under eget navn og jobba med storheter som Betty Carter, Lester Bowie, Ron Carter og Jack DeJohnette. Her møter vi han i en triosetting med bassisten Gregg August og den allestedsnærværende trommeslageren Rudy Royston.

Allen har skrevet all musikken sjøl og alt er bluesbasert. I coverheftet skriver Allen litt om sine intensjoner og tanker rundt hver låt og det er veldig spennende å følge de tre på deres perosnlige ekskursjoner i hardbopland. I mine ører har JD Allen mye Sonny Rollins i seg – det er en voldsom kompliment i mi bok.

Jerry Bergonzi en kraftsaksofonist av aller beste merke.

Jerry Bergonzi (67) er den “ukjente” monstersaksofonisten fra den andre sida av dammen. Han jobba i mange år med Dave Brubeck og har spilt inn ni plater med han på 70- og 80-tallet. Seinere har han vært en inspirator for veldig mange, blant andre Michael Brecker og han har undervist på New England Conservatory i Boston i en årrekke. Her hjemme kjenner vi han fra en rekke jobber sammen med Bergensmusikantene Dag Arnesen, Frank Jakobsen og Sigurd Ulveseth.

Rosengren jobber med kvartett, Allen med trio mens Bergonzi trives utmerket i kvintettformat. Pianisten Bruce Barth, trompeteren Phil Grenadier – bror av Brad Mehldau-bassisten Larry, trommeslageren Andrea Michelutti og bassisten Dave Santoro har alle jobba mye og lenge med Bergonzi, stort sett i Boston-området og på skiver, og viser oss her på denne innspillinga fra 2012, men som har blitt liggende på kjølelageret noen år, at vi har med en hardbopgjeng av toppkvalitet å gjøre.

Bergonzi har skrevet all musikken – også den vakre balladen “Tidlig” som nok må ha en eller annen norsk bakgrunn. Teknisk sett virker det ikke som Bergonzi har en eneste begrensning, men han er ikke ute etter å imponere – han bruker bare sine evner til å skape vidunderlig vakker og personlig musikk.

Bernt Rosengren, JD Allen og Jerry Bergonzi er tre ganske så forskjellige, men likevel ganske like saksofonister. De tilhører på hvert sitt vis et toppsjikt – her er det veldig mye å glede seg over – og til!

Bernt Rosengren Quartet

Ballads

pb7/MusikkLosen

JD Allen

Graffiti

Savant/MusikkLosen

Jerry Bergonzi

Ragamaroll

Savant/MusikkLosen

Nå er alt i boks

Karl Seglem er en musikant og en visjonær med et sjeldent pågangsmot. I denne boksen med tre cder viser han oss litt av sitt mangfold.

Karl Seglem har gjort bukkehornet til et instrument.

Karl Seglem (54) markerer sine 30 år som utøvende musikant med å gi oss trippelutgivelsen “JazzBukkBox”. Seglem har gjennom disse 30 åra servert oss godt og vel 30 cder under eget navn og han har vist en utholdenhet, stahet og evne til å gå egne veier som er imponerende. I tillegg har han også drevet sitt eget plateselskap, NORCD, som har vært viktig ikke bare for hans egen karriere, men også for en rekke andre norske musikanter i skjæringspunktet mellom jazz og folkemusikk.

I forbindelse med denne jubileumsutgava har Seglem valgt å gå nok en utradisjonell vei. Med “hjelp” av crowdfundingselskapet pledgemusic.com har han fått tilhengere verden rundt til å være med å finansiere dette store prosjektet. Ikke bare det: med å komme med bidrag har “folket” også hjulpet til slik at to bukker på Vestlandet kan få et langt og godt liv og dermed utvikle horn som etterhvert blir blåseinstrumenter – noe Seglem mer eller mindre egenhendig har satt på det musikalske verdenskartet.

Karl Seglem med sin faste og eminente kvartett.

Det musikalske innholdet i boksen er tredelt og forteller oss mye om hvilken allsidig bandleder, komponist, saksofonist og bukkehornist Seglem er.

“Live in Germany” gir oss ni låter med med Seglems akustiske kvartett fra en turné i 2013. Sigurd Hole (bass), Jonas H. Sjøvaag (trommer) og Andreas Ulvo (piano) utgjør et strålende ensemble sammen med sjefen og den groovy musikken i med solide røtter i både folkemusikk og jazz går tydeligvis rett hjem gos germanerne.

På “Lærad” – navnet på treet som står på taket av “Valhall – møter vi Seglem på ymse bukkehorn, antilopehorn og stemme. Seglem har spurt en rekke musikanter, blant andre Mari Kvien Brunvoll, Erik Honoré, Reidar Skår, Elin Rosseland og Hans Hulbækmo om å skape og arrangere musikk rundt utgangspunkt Seglem har skapt enten utendørs i 11 minusgrader eller innendørs i 22 varmegrader. Temperaturen i horna hans er sjølsagt ganske så forskjellig og det har også resultatene fra hans medsammensvorne blitt. Tøft, annerledes og veldig spennende.

“Worldjazz” er navnet på del tre. Låtene er henta fra cdene “Femstein”, “Urbs”, “Ossicles” og “Som spor” – i tillegg til to nye remixer.

Her omgir Seglem seg med ei ypperlig blanding av jazzmusikanter og folkemusikanter – ikke minst spiller hardingfelespilleren Håkon Høgemo ei viktig rolle, som han har gjort i store deler av Seglems karriere. Seglems unike musikalske bumerke viser seg kanskje aller best frem her.

“JazzBukkBox” er en voldsom manifestasjon av hvem og hva Karl Seglem er. De som har gått inn – døra er fortsatt åpen forresten – via pledgemusic.com får også både en dvd og ei t-skjorte med på kjøpet.

Uansett er musikken det aller viktigste og den er både unik, spennende og veldig bra fra start til mål.

Karl Seglem

JazzBukkBox

NORCD/Musikkoperatørene