Hvilken nyttårspresang!

Keith Jarrett sammen med Charlie Haden og Paul Motian – drømmetrioen for mange jazzelskere. Her har ECM funnet fram ei liveinnspilling fra 1972 og du verden så stort det er.

Drømmetrioen fra Hamburg i 1972.

Foto: Johannes Anders/ECM Records

Bare smak på navnene: Keith Jarrett – Charlie Haden – Paul Motian. Hver for seg giganter som har satt sin enorme spor etter seg i den vakre og sterke musikkens tjeneste. Til sammen trengte det jo sjølsagt ikke bli så voldsomt av den grunn – vi snakker jo om voldsomme og sterke egoer her. I dette tilfellet blei det voldsomt. De tre hadde en enorm respekt for hverandre noe vi fikk føre spesielt i Keith Jarretts American Quartet der Dewey Redman var en likeverdig fjerdemann med sine saksofoner. Kanskje unødvendig å nevne, men The European Quartet bestod av herrene Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek.

Nå har Haden og Motian forlatt tida, men du verden for en arv de har etterlatt seg både hver for seg og sammen. Likevel er det en åpenbaring Manfred Eicher og ECM har funnet i arkivene – en konsert fra Hamburg den 14. juni 1972.

Charlie Haden og Keith Jarrett under innspillinga av deres to siste duoskiver.

En klisjé javel, men uansett: music speak louder than words som det heter på ny norsk. Slik er det i dette tilfellet. I et repertoar satt sammen hovedsakelig av Jarrett-komposisjoner pluss hans første kone Margot Jarretts “Rainbow” og Charlie Hadens udødelige “Song for Che”, så tar dette kollektivet oss med på ei trioreise som visker ut alle spor av tid, epoker og sjangre. De er enkelt og greit sin egen sjanger og låter akkurat like moderne i dag som i 1972.

Samtidig som det er tre vituoser som er i aksjon, så er det uviktig underveis. De har ingenting å bevise og gjør det derfor ikke – samtidig som de gjør det, hvis du skjønner…..

Noen ganger er dette hardtswingende triojazz, noen ganger er det løst og åpent, noen ganger er det nedpå og fabulerende. Denne trioen og dette uttrykket hadde alt. Den eneste innvendingen herfra er at Jarrett spiller en del fløyte og sopransaksofon og jeg må ærlig innrømme at jeg skjønner godt at han slutta med det etter at Redman og Garbarek kom inn i livet og musikken hans.

Det er snart 43 år siden denne musikken blei spilt for et entusiastisk publikum i Hamburg. Noen få visste at den eksisterte, men heldigvis greide Eicher og ECM å grave frem opptakene. Det betyr at vi alle kan gå inn i det nye året – og mange år framover – som rikere mennesker. Sterkere, vakrere og mer uttrykksfull er det nemlig vanskelig å få musikk.

Keith Jarrett/Charlie Haden/Paul Motian

Hamburg ´72

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

I objektivet

Den norske improtrioen Parallax har på sin tredje utgivelse tatt et nytt og viktig steg.

Parallax fører oppbyggelige samtaler.

La det være sagt med en gang: dette er ikke bandet og musikken du inviterer svigermor på juleselskap til. Da skal enten svigermor være enten særdeles åpen for nye og spesielle inntrykk eller så skal du ha et ønske om at hun skal forlate selskapet relativt raskt. Det Parallax gir oss på “Den tredje dagen” er nemlig, som det het i NRK om programmet “I objektivet”, for spesielt interesserte.

Når det er rydda unna veien, så er det veldig mye spennende og unikt å finne på den tredje utgivelsen til trioen som har eksistert siden 2008. Først kom gitaristen Are Lothe Kolbeinsen og trommeslageren og perkusjonisten Ulrik Ibsen Thorsrud, som også spiller sag må vite, i en fri duosetting. De fant hverandre umiddelbart, men skjønte samtidig raskt at de ville ha med ei stemme til og da var veien kort til trompeteren, og perkusjonisten, Stian Omenås. De to første skivene, “Live in the UK” og “Krutthuset”, var frittimproviserte ekskursjoner, men denne gangen hadde bestemt seg for å ta ei ny retning.

Rob Waring, til høyre, har gitt Parallax et solid løft.

Eller ny og ny fru Blom. Musikken er fortsatt svært åpen, fri og søkende. “Låtene” er kollektivt unnfanga, men produsent og medkomponist og medarrangør Rob Waring har likevel vært med på å gi både bandet og musikken noe helt nytt.

Det Parallax evner å gi oss er et uttrykk som henter like mye fra improverdenen som fra samtidsmusikalske idealer. Det er samtaler mellom likeverdige musikanter som tar både de tre, musikken og oss som lytter til nye steder. Det er ikke “lett” musikk å gå inn i, men det dynamiske uttrykket er ofte så besnærende at man blir dratt inn i det spennende universet og lett blir “fanga”.

Parallax gir oss noe vi ikke visste vi trengte – svigermor også kanskje?

Parallax

Den tredje dagen

NORCD/Musikkoperatørene

Full fest med stjernevenner

Når Stian Carstensen og Ola Kvernberg står på gjestelista, så mer enn aner du at noe er på gang. Og det er det virkelig med debuten til Open String Department med bluegrass og jazz i skjønn forening.

Open String Department – en ny og original blomst i den norske bandfloraen.

Ut av jazzlinja i Trondheim har det kommet mye rart – fra Frode Alnæs via Nils Petter Molvær til Farmers Market og Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik i Highasakite. For å si det på en annen måte: det har kommet jævli mye bra ut av den etter hvert så berømte utdanningsinstitusjonen i byen med det falerte fotball-laget. Nå melder Open String Department seg på og legger til nok en ny dimensjon og et helt nytt uttrykk.

Etter at gitaristen Espen Jørgensen Bjarnar, bassisten Aksel Jensen og multistrengemannen Magnus Soltvedt Wiik – vi snakker tenor- og 5-strengers banjo, mandolin, dobro og gitar – hadde tilbragt noen år ved Nidelvens bredd, så hadde de funnet en felles musikalsk utskytingsramp som hadde både mye bluegrass og mye jazz i seg. Spor av irsk og bulgarsk folkemusikk samt sigøynerjazz er absolutt mulig å finne også. De tre er ustyrt med store doser musikalsk nysgjerrighet og har vært på oppdagelsesreiser sammen både i India, Irland og USA.

Open String Department med heftige gjester ved floden.

Soltvedt Wiik har skrevet åtte av de ni låtene, mens Jensen har ansvaret for den siste. Tilsammen har de skapt et høyoktanuttrykk der impulser fra alt det nevnte finnes, men bluegrass og jazz er en del av kjernen hele tida. De har det moro hele veien og det bringer de elegant videre gjennom samspillet og virtuositeten. Noe går unna i et helvetes tempo, mens noe er ettertenksomt og fabulerende. Når så Stian Carstensen melder seg på i en hinsides banjoduell og Ola Kvernberg – den mannen kan altså alt – sørger for temperatur opp mot kokepunktet med sitt felespill på to av låtene, så sier det seg sjøl at “Fringe Music” har blitt noe helt spesielt.

Noe forteller meg at Open String Department er et usedvanlig hyggelig og livsbejaende liveband. Inntil vi møtes på det viset, skal det bli mye hygge med “Fringe Music”. Yee-haw!!!!

Open String Department

Fringe Music

Just for the Records/Musikkoperatørene

The Light Side of Pink Floyd

“Dark Side of the Moon” er et av de mest legendariske albumene i rockehistoria. Den fantastiske fransk-vietnamesiske gitaristen Nguyên Lê viser oss med et glitrende storband i ryggen at musikken egner seg noe voldsomt i jazzsammenheng også.

Nguyên Lê er en gitarist i ypperste verdensklasse.

I fjor var det 40 år siden “Dark Side of the Moon” så dagens lys. Den slo ned som en slags musikalsk UFO som skreiv Pink Floyd inn i – ikke bare i rocekehistoria – men i musikkhistoria for all evighet.

Det førte blant annet til at sjefen for det tyske plateselskapet ACT, Siggi Loch, og to av produsentene til et av de mange tyske kringkastingsstorbandene, NDR, kom på ideen å gjøre noe helt nytt med den tidløse og unike musikken. Som sagt så gjort, men første måtte en en arrangør og ikke minst en gitarsolist på plass. Det blei valgt på øverste hylle og både Nguyên Lê og den engelske arrangørlegenden Michael Gibbs takka kjapt ja. I løpet av ei desemberuke i fjor, “hjemme” hos NDR i Hamburg, blei musikken unnfanga og, i tillegg til en del av låtene fra “Dark Side of the Moon”, får vi også flere originallåter av Lê som passer utmerket sammen med den mørke sida av månen.

Nguyên Lê med assistanse an NDR Bigband – vi snakker møte i superklassen.

Nguyên Lê har gjennom et par tiår vist også mange utenfor Frankrikes grenser at han er en usedvanlig musikant med et særdeles allsidig talent. Det har gitt seg utslag i alt fra relativt straighte jazzvarianter til en flott hyllest av et Lês aller største forbilder, Jimi Hendrix. I mine ører er Nguyên Lê en av dem som makter å kombinere et jazzuttrykk med impulser fra rocken på heftigst mulig og mest spennende vis. Det har han så avgjort tatt med seg på denne hyllesten også.

Her får vi låter som “Breathe”, “On the Run”, “Time”, “Money”, “Any Colour You Like” og “Brain Damage” fra “Dark Side of the Moon” og du verden for en arrangørjobb både Gibbs og Lê har gjort. All orkestrering er det Gibbs som har ansvaret for. I tillegg til de allerede nevnte er også den glitrende sør-koreanske vokalisten Youn Sun Nah, som vi har støtt på sammen med Ulf Wakenius blant andre, trommeslageren Gary Husband (John McLaughlins faste våpendrager) og elbassisten Jürgen Attig mer enn tydelig tilstede og gjør dette til en hyllest og en fest å glede seg over i lang tid framover.

Om det er i sitt eget stoff eller i Pink Floyds udødelige låter, så bekrefter Nguyên Lê nok en gang at han er en gitarist i det aller ypperste sjiktet. Når det står likedan til med NDR Bigband så kan jo dette bare gå en vei – og det gjør det da også.

Nguyên Lê with Michael Gibbs & NDR Bigband

Celebrating The Dark Side of the Moon

ACT/Musikkoperatørene

Hot i Alaska

Trompeteren Yngvil Vatn Guttu fra Oslo har slått seg ned i Alaska av alle steder. Musikken er spilt inn i New York og vi har fått en ny trompeter av høy byrd på banen.

Yngvil Vatn Guttu – Oslo, Alaska, New York.

Yngvil Vatn Guttu har rukket å bli 48 år. Til tross for det har hun greid å passere under radaren fram til nå. Mye av årsaken er helt sikkert at hun har vært bosatt et stykke utenfor grensene til Harald og Sonja i en årrekke og siden 2002 har Alaska vært hennes hjemsted. Vatn Guttu liker visstnok at det er kjølig rundt seg, men det bærer definitivt ikke musikken hennes preg av. “On the Crosswalk” er hennes tredje under eget navn og her serverer hun oss varm, spennende og original akustisk musikk med røtter i alt fra Ornette Coleman via bop til mer funky saker.

Yngvil Vatn Guttu in action.

Vatn Guttu har vært bosatt i London, Glasgow, Toronto og New York og nå tilbringer hun tida både i Alaska, New York og Oslo. Det har satt spor i musikken hennes også, som denne gangen er spilt inn i Ornette Colemans gamle studio i Harlem, New York.

Sammen med et band bestående av relativt ukjente New York-musikanter – enten Zulfugar Baghirov eller Matt Di Giovanna på tenorsaksofon, Renato Diz på piano, Joe Goehle eller Alex da Silva på bass, Nick Grinder på trombone og Mareike Wiening på trommer – gir Vatn Guttu oss 11 låter med musikk der spor fra nordisk folkemusikk, nordisk og amerikansk jazz går hånd i hånd.

Yngvil Vatn Guttu har skapt seg en varm og uttrykksfull tone i trompeten og det er “lett” å høre at hun har hatt storheter som Ingrid Jensen og Ralph Alessi som lærere og forbilder.

For min del har det tatt all for lang tid før Yngvil Vatn Guttu kom opp til overflaten. Desto hyggeligere er det at hun nå er på plass og da er det bare for norske arrangører å kjenne sin besøkelsestid. Yngvil Vatn Guttu er mer enn klar.

Yngvil Vatn Guttu

On the Crosswalk

Kachemak Records/MusikkLosen

Uendelig vakkert

Supergruppa Music for a while med sangeren Tora Augestad i spissen har gitt oss en julepresang for hele året.

Stilig er bare forbokstaven.

I 2007 debuterte Music for a while, bandnavnet er henta fra ei “hitlåt” av Henry Purcell, med “Weill Variations”. Vokalist Tora Augestad, som kan “alt” fra barokksang via jazz og samtidsmusikk og ikke minst cabaretsang, stod i spissen for et a-lag med Stian Carstensen på trekkspill, banjo og pedal steel-gitar, Mathias Eick på trompet, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Martin Taxt på tuba, tok oss med inn i en vakker, men uvant musikalsk verden.

For to år siden fulgte de fem opp med “Graces that Refrain”, der de covra schlägere fra for noen hundre år siden av Schubert, Poulenc, Satie, Händel og Verdi blant andre, på sitt usedvanlig flotte og unike vis.

På den vanskelige tredjerunden gir de oss en blanding av vinter- og julemusikk som egner seg for de fleste årstider.

Tora Augestad – ingen over, ingen ved siden.

“Canticles of Winter”, som kan oversettes med høysang til vinteren, gir oss 12 låter produsert av Augestad og lydmaestro Jan Erik Kongshaug, framført på både engelsk, tysk og norsk. Augestad er utstyrt med ei utstråling herfra til julestjerna og med ei stemme som går rett i sjela og blir der værende. Hennes skarrende Bergens-r er også et vakkert varemerke. Om det er “Kirken den er et gammelt hus”, “Mitt hjerte alltid vanker” eller “Allegro” av Carbonelli, Bachs “Wie soll ich dich empfangen”, Händels “Will the sun forget to streak” eller Schuberts “Gute Nacht”, så gir Music for a while oss unike versjoner som verden garantert aldri har hørt maken til tidligere.

Akkurat det er ikke så veldig overraskende med dette fantastiske laget av musikanter på plass. De glemmer sjølsagt ikke at de er jazzmusikanter, men setter det inn i rammer som passer Augestad og musikken perfekt.

Det er ei stemning over dette bandet, denne musikken og ikke minst Tora Augestad som er unik – intet mindre.

Er det noen der ute som har problemer med å få på plass den rette stemninga de neste dagene, månedene eller årene, så er “Canticles of Winter” den aller beste medisinen.

Music for a while

Canticles of Winter

Grappa/Musikkoperatørene

I storslag

Jamie Cullum er både en superentertainer og en musikant med et stort jazzhjerte. Her kombinerer han begge deler.

Jamie Cullum forlater aldri jazzrøttene.

Du synes kanskje du har hørt om Jamie Cullum i en evighet allerede, men faktum er at han fortsatt bare er 35 år ung. Siden han debuterte på skive i 1999 med “Heard It All Before”, som kom ut i 500 eks og som er et hot auksjonsobjekt i dag, har det nå kommet seks til og salget er oppe i mange millioner-klassen. Cullum har både som plateartist og ikke minst på scena lagt hele verden for sine føtter. Bedre musikalsk entertainer finnes knapt og det som er så hyggelig er at han aldri har kompromissa når det gjelder kvalitet. I løpet av de 15 åra han har hatt hele verden som scene har han vært innom en rekke uttrykk som pop, rock, soul, rhythm and blues og ikke minst jazz. Det siste reine jazzalbumet er “Twentysomething” som kom i 2003, så derfor var det på høy tid han tok jazzgrep igjen og det har han definitivt gjort med “Interlude”.

Det skjer alltid noe rundt Jamie Cullum.

Cullum har opp gjennom sin fortsatt korte karriere covra låter av så forskjellige artister som Rihanna, Elton John, Justin Timberlake, Joy Divison og mange andre. Uansett er jeg sikker på at den største delen av hjertet hans hele tida har befunnet seg i jazzen og det skinner tydelig gjennom her.

Cullum har i en årrekke hatt et fast jazzprogram på BBC og har tatt med seg mangt og mye derfra til denne skiva. På repertoaret står det låter som Dizzy Gillespies “Interlude”, Ray Charles´ “Don´t You Know”, “My One and Only Love”, “Walkin´”, “Good Morning Heartache”, Cannonball Adderleys “Sack O´Woe”, “Don´t Let Me Be Misunderstood” og “Make Someone Happy”. På to av låtene synger Cullum duett med Laura Mvula, som vi hørte på Nobelkonserten nylig, og Gregory Porter.

Alt er gjort med en innlevelse og ekte jazzfeeling som bare de beste har. Cullum har en oversikt og ei blå stemme som man enten har eller ikke har – man lærer ikke slikt på skolen. Bandet består av høykompetente engelske musikanter som vi har hørt lite om fordi de kommer fra fotballøya, men som ikke stiller bak i køa for kolleger fra noen side av Atlanterhavet.

Jamie Cullum er enkelt og greit en av klodens beste jazzsangere og når han samtidig er en entertainer av klasse, så tror jeg det kommer til å gå helt greit og vel så det for Cullum også de neste 35 åra – minst.

Jamie Cullum

Interlude

Island Records/Universal

Stemma over alle stemmer

De som har hørt Kirsten Bråten Berg vet hva jeg snakker om. Dere andre bør benytte anledninga til å sjekke ut mye og mangt om denne strålende artisten.

Kirsten Bråten Berg – ei unik stemme, en unik artist.

Rett over nyttår fyller Kirsten Bråten Berg 65 år. Samtidig er det 35 år siden hun ga ut si første plate. Det er bare to av grunnene til at det er på sin plass med et lite tilbakeblikk. Denne dobbelt-cden kaster et vakkert lys over ei flott karriere og viser fram en av de flotteste stemmene og sterkeste uttrykkene i norsk musikk – uansett sjanger.

Bråten Berg, som vokste opp med visebølga i hjembyen Arendal, har i voksen alder vært bosatt i Valle i Setesdalen. I tillegg til “jobben” som sanger og kveder så har Bråten Berg også livnært seg som sauebonde og sølvsmed – du kommer ikke så mye nærmere røttene enn det!

Arild Andersen og Kirsten Bråten Berg – et overraskende og glitrende samarbeid.

“Tonesvarm gjennom 35 år” gir oss et tverrsnitt av Bråten Bergs karriere. Den ene cden inneholder folkemusikk av ymse slag, mens den andre inneholder viser. Likevel er det slik at grensene mellom alt Bråten Berg har holdt på med, nesten viskes ut – det blir Bråten Berg-musikk ut av det uansett.

Tekstene byr enormt for henne og bedre tekstformidler vet ikke jeg om verken i Setesdalen eller andre steder. Hun drar deg inn i historia hun til enhver tid forteller og hun slipper aldri taket.

Hun får hjelp av strålende felespillere som Hallvard T. Bjørgum, Anbjørg Lien og Gunnar Stubseid, afrikanske spillemenn som Solo Cissiko og Kouame Sereba, CC Cowboys i hennes Leonard Cohen-tolkning “Spurv på en snor” og ikke minst flere eksempler på det utrolige samarbeidet med Arild Andersen, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Paolo Vinaccia, Eivind Aarset, Frode Alnæs, Bendik Hofseth og Nana Vasconcelos, som førte til platene “Arv” og “Sagn” og uttalige og uforglemmelige konserter. Samarbeid med Hellbillies-folket, ei låt på engelsk med Jonas Fjeld og Rick Danko fra The Band og Prøysens “Blåbærturen” får vi også til desert.

Kirsten Bråten Berg har vært, er og kommer til å forbli en av de aller viktigste stemmene i norsk musikkliv. Her forteller hun oss hvorfor.

Kirsten Bråten Berg

Tonesvarm gjennom 35 år

Heilo/Musikkoperatørene

Norge inntar verden

Norske musikanter og norske band sørger for at det portugisiske plateselskapet Clean Feed Records er et av klodens mest spennende. Her kommer tre gode bevis på det.

Friends & Neighbors – her blir det ikke spart på noe.

Nå er det ikke sånn at Harald og Sonjas menn aleine skal æra for at Clean Feed Records har blitt et så spennende selskap. Selskapet, med base i Lisboa, har trukket til seg noen av de mest interessante musikantene fra begge sider av Atlanterhavet og, i tillegg til å være et uhyre produktivt selskap, så er kvaliteten skyhøy hele veien. I forbindelse med det siste slippet til Clean Feed er det hele tre “norske” utgivelser og alt ligger langt der fremme i løypa.

Kvintetten Friends & Neighbors stifta vi bekjentskap med første gang i 2011 da de debutertre med “No Beat Policy”. Pianist Oscar Grönberg, sist hørt på duo med Eldbjørg Raknes, trompeter Thomas Johansson, tenorsaksofonist og klarinettist André Roligheten, bassist Jon Rune Strøm og trommeslager Tollef Østvang var med da og er med nå. Det forteller oss om en gjeng som vil den samme veien – som har de samme idealene.

Ornette Colemans musikkanskuelse, bandnavnet til herrene er henta fra et berømt Coleman-album fra 1970, ligger absolutt i bånn for denne nye generasjonen også. Den tyske pianistveteranen Joachim Kühn, som har spilt mye med Coleman, har skrevet liner notes og føler seg veldig hjemme i uttrykket til bandet. Da er vi minst to!

I låter ført i pennen av Roligheten, Strøm og Østvang får vi musikk med en frihetsfølelse, men samtidig med klar struktur og retning, som forteller oss om et band som har solid tak på historia samtidig som de er i stand til å ta den med seg inn i vår egen tid. Solistene er alle strålende, musikken er tøff og intens og heldige er de som kan ha sånne venner og naboer.

Velkro – mer internasjonalt og bokstavelig talt grensesprengende blir det ikke.

Til tross for at trioen Velkro har eksistert noen år og har kommet med ei skive tidligere, så har de makta å passere under radaren min. Det kan sjølsagt si en hel del om radaren min, men uansett så er Velkro registret nå og det har også vært et usedvanlig spennende møte.

Trioen består av portugiseren Luis Candeias på trommer, norske Stephan Meidell på gitar, bass og elektronikk og slovenske Bostjan Simon på tenorsaksofon. Meidell, opprinnelig fra Kristiansand, men bosatt i Bergen, og Simon har skrevet musikken og i tillegg er to låter kollektivt unnfanga.

Velkro tar oss med på en ganske så unik ekskursjon som inneholder elementer fra støy, hip-hop, alternativ rock, impro og electronica – uttrykker alle tre har vært borti – og når det blir rista sammen, så er det unikt Velkro som kommer ut i andre enden.

“Don´t Wait for the Revolution” er en helt spesiell musikkopplevelse og spesielt moro er det at musikanter fra tre så forskjellige land har funnet sammen i dette fellesskapet. Uttrykket er søkende, reflekterende, utadvendt, kraftfullt og tøft. Jeg er veldig glad for at Velkro og jeg endelig har møtt hverandre.

Zanussi 5 i aksjon i Coimbra.

Foto: Cropless Photography/JACC

Helt siden 2001 har bassisten, komponisten og bandlederen Per Zanussi leda Zanussi 5. Det har ført til tre flotte skiver og konserter over store deler av kloden. Bandet med den originale besetninga tre saksofoner/klarinetter, bass og trommer er minst like sultne den dag i dag og denne festivalinnspillinga fra Coimbra i Portugal i månedsskiftet mai/juni i fjor, viser oss nok en gang hvilket strålende kollektiv vi har med å gjøre.

Saksofonene og klarinettene blir behandla på utmerket vis av Eirik Hegdal, Jørgen Mathisen og Kjetil Møster mens Gard Nilssen på trommer tar seg av “resten” sammen med Zanussi.

De fem låtene er alle skrevet av Zanussi og med ei så heftig frontrekke gir det åpning for heftige kollektive utbrudd – nesten storbandfeeling av og til også. Dessuten gir de mange horna muligheter for mange slags musikalske farger. Solistisk er dette herrer i toppklassen og det er helt tydelig at de lar seg inspirere av hverandre og det musikalske fundamentet Zanussi har servert dem. Musikken er melodisk, men samtidig åpen og fri og Zanussi 5 likner ikke på noen andre eller noe annet.

Slippet med de tre norske bandene er nok en bekreftelse på nivået på norsk jazz er skyhøyt. Samtidig er det en bekreftelse på at Clean Feed Records er et av klodens mest kreative, utfordrende og spennende plateselskap.

Friends & Neighbors

Hymn for a Hungry Nation

Clean Feed Records/MusikkLosen

Velkro

Don´t Wait for the Revolution

Clean Feed Records/MusikkLosen

Zanussi 5

Live in Coimbra

Clean Feed Records/MusikkLosen

Går i barndommen

Bill Frisell er en av verdens ledende jazzgitarister. Her skuer han bakover – og fremover – og hyller sin barndoms pop- og countryhelter.

Bill Frisell i sin hule i Seattle med noen av sine gitarer og sin største fan.

Vi må tilbake til tidlig 80-tall for å finne fram til det første møtet med Bill Frisell her hjemme. Arild Andersen fikk muligheten til å sette sammen sitt drømmeband til Moldejazz og der skulle egentlig Allan Holdsworth spille gitar. Så viste det seg at den fingerrappe engelskmannen ikke kunne lese noter og Andersen måtte tenke nytt på grunn av kort øvetid. Via ECM-guru Manfred Eicher fikk Andersen høre om en Frisell fra Sambandsstatene og plutselig var den beskjedne og svært så hyggelige Frisell på plass i Idrettens Hus i Molde sammen med ikke fullt så beskjedne Alphonse Mouzon på trommer og John Taylor på piano. Hvordan den fantastiske konserten tok av kan man høre på ECM-innspillinga “Molde Concert”.

Fra da av har også karriera til Frisell tatt noe så voldsomt av og sammen med Jan Garbarek, Paul Motian, Charlie Haden, Joe Lovano, John Scofield, Pat Metheny, Elvis Costello og gudene vet hvem, har han vist en rekke sider av seg sjøl. De aller viktigste sidene har likevel han fått fram gjennom sine egne mangfoldige prosjekt og flere titals plateinnspillinger – det være seg så straight jazz som Frisell kan spille til pop-, country- og bluegrassinfluert musikk. Bill Frisell er og blir en original og “Guitar in the Space Age!” er på ingen måte noe unntak.

Slik så Bill Frisell ut da han slo gjennom for noen tiår siden.

Sammen med pedal steel-gitaristen guru Greg Leisz, som også spiller tradisjonell gitar her, bassisten Tony Scherr, som også bidrar på akustisk gitar, og trommeslager, perkusjonist og vibrafonist Kenny Wollesen, som også jobber med Tom Waits, tar Frisell oss med tilbake til musikken som prega han under oppveksten og som har fulgt han siden. Det betyr låter som Brian Wilsons “Surfer Girl”, Ray Davies´ (Kinks) “Tired of Waiting for You” og selveste “Telstar” av Joe Meek. Her står godlåtene i kø, countryspor også – Merle Travis´ “Cannonball Rag” -, Lee Hazlewood er representert med to låter og i tillegg har Frisell sjøl skrevet et par.

Bill Frisell gjør låtene på et mildt og vennlig vis, men uansett tar det kun et hundredel av et sekund å skjønne at det er Bill Frisell som er på ferde. Absolutt ingen andre på denne jorda i alle fall har en slik tone i gitaren sin og ingen andre spiller med en inderlighet som Bill Frisell.

“Guitar in the Space Age!” kom som en overraskelse fra Bill Frisell. Det gjør det forsåvidt alltid fra den usedvanlig hyggelige gitarhelten. Her er det bare å hygge seg spent i hjel – helt til neste overraskelse kommer.

Bill Frisell

Guitar in the Space Age!

OKeh Records/Sony Music