Mens våren og sola gjør stadig større innhopp så passer det utmerket med overraskende salsapåfyll fra San Francisco. Det varmer ekstra.
Xiomara Torres er en av mange kvinner som løfter salsa-fanen høyt.
Jeg bryter sammen om ikke i krampegråt, så i lett hulken og innrømmer at jeg vet forsvinnende lite om salsa-miljøet i San Francisco. Nå har jeg vært så heldig at jeg fått hjelp til å få retta opp i dette avsindige misforholdet.
Det har seg nemlig slik at platepushere rundt om på Tellus synes jeg bør høre nærmere på både dette og hint og ved hjelp av postvesenet rundt om så blir postkassa fylt opp to til tre dager i uka. Noe og noen har jeg hørt og/eller hørt om, men en hel del er av det helt ukjente slaget.
Trombonisten, arrangøren, komponisten og plateselskapsdirektøren Wayne Wallace har gjort mangt og mye i sitt musikalske liv. Han har hatt og har bosted og virka i San Fransisco og han har allerede gitt ut to volum som har fortalt mye om salsa-miljøet i storbyen.
Mange sitter kanskje med en følelse av at Miami og Florida er episenteret i USA for salsa og annen musikk med røtter i Mellom- og Sør-Amerika. Det stemmer sikkert også, men Wallace & Co forteller oss at det finnes masse livsbejaende og urfrisk musikk med slike røtter i San Francisco og The Bay Area også.
De to første volumene av “Salsa de la Bahia” har ikke kommet min vei, men det tredje kapitlet er uansett svært bra og interessant på flere vis.
Bare kvinner
Dobbelt-cden består av 19 spor med artister med røtter fra blant annet Colombia og Venezuela – sikkert mennesker som har vært med å berike det amerikanske samfunnet og kulturen og som en viss Trump muligens vil prøve å få ut av landet og kulturen.
Noe av musikken er nyinnspilt, mens mesteparten er henta fra innspillinger gjennom de to seineste tiåra. Her er det vokalister, perkusjonister og andre typer instrumentalister på svært høy hylle som viser at kvinner ofte behersker dette språket like godt som menn.
Hvis noen har behov for en oppkvikker av en eller annen grunn, så er finnes det 19 nydelige lykkepiller her.
Diverse artister «Salsa de la Bahia vol. 3 – Renegade Queens» Patois Records/walacomusic.com
Bassist, komponist og bandleder Trygve Fiske viser hvilken kapasitet han er på alle områder.
Trygve Fiske Sextet i Aksjon på Victoria i Oslo. Foto: Stein Hødnebø
Jeg har latt meg begeistra av Trygve Fiske i mange år. Hans visittkort med bandet Waldemar 4 har vært solide bevis på hvilken kapasitet han er i besittelse av på alle de nevnte områdene. Undertegnede er åpenbart ikke den eneste som synes om kvalitetene til bassisten fra Frei ved Kristiansund. Det at han har blitt bedt om å ta seg av ankerrolla og vel så det hos Solveig Slettahjell, John Pål Inderberg, Hanna Paulsberg og i Oslo Jazzensemble, sier ikke så reint lite om hvilken anerkjennelse Fiske nyter i norske jazzkretser.
For knappe to år siden var Fiske såkalt JazZtipendiat under Moldejazz med Trondheim Jazzorkester. Det er kanskje den høyesthengende prisen og muligheten en musiker og komponist får i jazz-Norge og Fiske kvitterte med det nydelige verket “Sanger til SeRa. Komposisjoner 1-7”.
To år tidligere fikk han også muligheten av Jazzfest i Trondheim og Festspillene i hjembyen Kristiansund til å skrive sitt første store verk og “The Flowers. The Dance. The Rumble and the Stumble”, som vi får møte her, var resultatet.
Fiske hadde god tid under pandemien til å gruble, arrangere, skrive og leike i studio og med fasit i hånd og eller ører, så er det bare å slå fast at han lykkes med å skape et høyst personlig stykke musikk.
Med et håndplukka stjernelag bestående av Oscar Grönberg på piano, Hans Hulbækmo på trommer, Per “Texas” Johansson på en rekke treblåsinstrumenter, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Morten Qvenild på synther, så blir vi møtt av et elektro-akustisk fyrverkeri der Fiske har henta inspirasjon fra alt som har kommet hans vei i det musikalske livet.
Det er groovete, det er fabulerende, det er rytmisk spennende, det er kollektivt noe for seg sjøl og solistisk leveres det også på skyhøyt nivå.
Fiske har benytta seg av “alle” mulighetene denne instrumentparken og de langt framskredne musikantene har bydd på og det har ført til en musikalsk gumbo Trygve Fiske har all mulig grunn til å være stolt av.
Trygve Fiske Sextet «The Flowers. The Dance. The Rumble and the Stumble» Slaraffensongs
Sjøl om hans favorittlag Brann kan variere en hel del i prestasjonene så viser Marius Neset oss nok en gang at han hører hjemme i den virkelige eliten.
Marius Neset imponerer nok en gang.
Det begynner å bli ei god stund siden jeg hørte Os´ største sønn siden Erik Just Olsen, altså Marius Neset (40), første gang. Jeg mener jeg med hånda på hjertet sa til meg sjøl og mine omgivelser at Neset allerede ved første møte var en saksofonist for potensielt verdensherredømme på området saksofonisme. I stadig større grad har det kommet bekreftelser på den spådommen de par seinest tiåra og med “Cabaret” kommer det nok en.
Neset ser på denne utgivelsen som ei slags oppsummering av hva og hvem som har betydd mye for hans musikalske utvikling, det være seg mennesker, musikalske sjangre eller uttrykk.
Neset, som er besjela med en teknikk på sine saksofoner av typen hinsides – er det noe han ikke er i stand til å uttrykke eller spille på horna sine? -, skriver vanskelig, utfordrende og krevende musikk som han får til å høres “lett” ut. Nei da, det gjør jo ikke det. Det er ikke til å stikke under en stol eller tre at det er langt i fra hvermannsen som kan spille musikken til Marius Neset. Om det fører til at jeg blir imponert? Ja, så avgjort, men enda viktigere er det at jeg blir berørt.
Gode venners lag
Neset har spilt med den norsk/svensk/danske trommeslageren og perkusjonisten Anton Eger og den svenske pianisten Magnus Hjorth i mer enn 20 år. De har en mer enn telepatisk kommunikasjon og “nykommerne” fra fotballøya, elbassisten Conor Chaplin – som aldri har vært på en fotballkamp i sitt liv – og tangentisten Elliot Galvin, har så definitivt plukka opp intensjonene til Neset og ute på Ocean Sound på Giske på Sunnmøre har de tydeligvis lekt seg og stortrivdes slik at Chick Coreas “What Game Shall We Play Today” blir sitert på mest naturlig vis.
Mye går unna i et tempo det gjerne blir skrevet ut fartsbøter for, men med hyllestene til sin kjære Maja med “Song for Maja” og “Wedding in Geiranger” – vi snakker Maja og Marius sitt og ikke det famøse, du vet – viser han oss også at han har alt i seg til å ta´n ned og la tankene få så mye luft og næring de måtte ønske.
Marius Neset er en musikant i ypperste verdensklasse – sånn er det med den saken.
Bugge Wesseltoft er et overflødighetshorn av de ytterst sjeldne. Aldri har han vist oss det så overbevisende og flott som denne gangen.
Bugge Wesseltoft på sitt aller mest søkende og finnende. Foto: Egil Hansen
Jeg har vært så heldig å få nyte av Jens Christian Bugge Wesseltofts usedvanlige musikalitet i mange tiår. Alltid har han gleda meg, alltid har han overraska meg. Årsak: Det låter alltid så Bugge av det han gjør – et kvalitetsstempel i seg sjøl – og han står, eller sitter for det meste, aldri stille. Til tross for at han sikkert hadde kunnet seile videre på en av sine mange suksesser, så ligger ikke det for Bugge – han vil videre.
Denne gangen har han ønska å utfordre både seg sjøl og oss på så mange vis. Multitangentisten har invitert med seg en rekke venner fra forskjellige generasjoner og fra en rekke uttrykk og satt det sammen til en musikalske gumbo av de sjeldne.
Det hele begynner med Bugge solo – nedpå, reflekterende og vakkert som vi kjenner han blant fra juletida.
Deretter dukker han opp i duo med trommeslageren Elias Tafjord i et helt annet tøft univers med dub og loops.
Så får vi møte en trio med saksofonisten Martin Myhre Olsen og vokalisten Rohey Taalah – usedvanlig groovy og hipt.
Neste etappe er to låter med maestro Arild Andersen og stjernetrommeslageren Gard Nilssen. om det er tøffe saker? Noe så vederstyggelig.
Så er det kremen for meg med ikonet Jon Christensen på trommer og elbass-sjef Sveinung Hovensjø – opptak gjort i 2014 som har blitt liggende å vente på den rette anledninga. Eneren var ferdig med den åpenbare eneren på den tida; her var det det den løse fargeleggeren som viste hvilken autoritet han var. Herlig!
Så har det blitt et dansk-norsk møte med bassisten Jens Mikkel Madsen og trommeslageren Øyunn – en annerledes og tøff trio det også.
Festen blir avslutta med en helt spesiell trio med gitaristen Oddrun Lilja og tablaisten og harpisten Sanskriti Shrestha. Om det låter annerledes enn det aller meste både i denne gumboen og ellers i hvilken som helst annen musikalsk gumbo? Svaret er tror det eller ei: ja!
Kun én Bugge
Det bor altså en enorm kreativ kraft, nysgjerrighet, oppfinnsomhet og gjennomføringskraft i Bugge Wesseltoft som aldri har manifestert seg slik som på “Am Are”. Det sier ganske mye det.
Det er ikke hver dag det kommer gode nyheter fra øst i Europa om dagen, men pianisten og komponisten Rahel Talts sørger heldigvis for det.
Rahel Talts er en mer enn lovende pianist, komponist og arrangør.
Det tør være kjent at det aller meste vet jeg ingenting om. Estisk jazzmusikk står ikke i noen særstilling i så måte, men er så absolutt i tetsjiktet. I farten kommer jeg på den utmerkede pianisten Kristjan Randalu, som blant annet har jobba en hel del sammen med både Mathias Eick og Trygve Seim. Nå forteller den 28 år unge Rahel Talts meg at Randalu på ingen måte er aleine.
Etter å ha studert og bodd i Odense og København, så har Talts i det siste drevet en pendlertilværelse mellom Danmark og Estland. Hun har tidligere gitt ut to plater som ikke har kommet meg for øre, men forteller meg på et varmt, melodisk og inderlig vis med “New and Familiar” at hun både som komponist og pianist har mye å fare med.
Stort band
Bortsett fra en estisk folkemelodi, “Meie Elu”, så har Talts skrevet og arrangert all musikken for et 12 til 14-manns/kvinners band, inkludert strykekvartett, med musikere fra Estland, Danmark, Litauen og Polen. Noen av dem kjenner jeg fra før, blant andre den framifrå vokalisten Karmen Rõivassepp, trompeteren Jakob Sørensen og gitaristen Jacob Djursaa. Alle holder høyt nivå – absolutt også Talts´ ektemann, den litauiske saksofonisten Donatas Petreikis.
Musikken er varm, melodisk og livsbejaende. Den er ambisiøst arrangert og sier meg at i Rahel Talts så har vi med ei stemme å gjøre både som pianist og komponist som skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.
Rahel Talts «New and Familiar» Egen utgivelse/Gateway Music
Det blir aldri stille fra Ketil Bjørnstad. Det skal vi være veldig glade for. Her føyer han til to nye musikalske kapitler.
Ketil Bjørnstad helt på egne hender. Foto: Haakon Sand
Det er noen mennesker man lurer på hvor de henter det fra. De som åpenbart besitter en utømmelig brønn fylt med kreativitet. Som det virker som ikke trenger pauser, men som sikkert gjør det likevel. Ketil Bjørnstad er et slikt kreativt univers. Før man får snudd seg og satt en roman eller ei diktsamling inni hylla, så dukker det opp noe nytt mellom to permer. Ikke nok med det; jeg har etter hvert ei egen cd-hylle med Bjørnstads musikk – ei hylle som stadig blir utvida. Og jeg fortsetter stadig å bli like fascinert og begeistra.
Denne gangen er det to helt forskjellige utgaver av Bjørnstad som møter oss. “Evening Song – Aftensang” har blitt til på oppfordring fra organist og dirigent Svein Rustad i Sandefjord kirke etter at han hadde hørt Bjørnstad lese noen dikt i forbindelse med en solo-konsert. Flere av diktene var henta fra samlinga “Båt på fjorden”, og Rustad ønska at det skulle bli et korverk.
Det blir det også – i Sandefjord kirke må vite, men her får vi høre Bjørnstads musikalske utgangspunkt for verket unnfanga på C. Bechstein-flygelet i Propeller Studio med Bjørnstads faste følgesvenn Mike Hartung som tekniker.
Vi blir tatt med på ti fabuleringer for skumringstimen sett, følt og opplevd av Bjørnstad gjennom et innholdsrikt liv. Jeg har sagt og skrevet før at Bjørnstad egentlig skriver og spiller den samme melodien hele tida. Det mener jeg fortsatt og nok en gang med positivt fortegn: Ketil Bjørnstad har noe unikt i uttrykket sitt som umiddelbart forteller meg at det er hans klo som vederfarer oss det være som forfatter eller musiker.
Det er en inderlighet, ro, ettertenksomhet og skjønnhet over musikken som det gjør så fantastisk godt å flytte inn i. Jeg er så heldig at jeg kan nyte noe av den samme inspirasjonen som Bjørnstad og jeg lar meg også fascinere og forføre.
Og tro det eller ei: vi får, for første gang så vidt jeg kan huske, høre Ketil Bjørnstad synge også på ett av spora!
Fra urpremieren på «Jag etter vind» i februar i 2024. Foto: Ditlef Meyer Jacobsen
Flott korverk
For godt og vel et år siden hadde jeg gleden av å høre korverket “Jag etter vind” urfremført i Oslo Domkirke. Allerede i 1992 viste Bjørnstad sine kvaliteter også på dette området med “Messe for en såret jord”. Det førte til at ideen om å tonesette “Forkynneren” fra Det gamle testamentet blei unnfanga. Andre prosjekter som “Salomos Høysang” og “Salmenes bok” viste seg lettere å realisere akkurat da, men “Forkynneren” blei aldri glemt.
I 2019 spurte Bjørnstads ektefelle, Catharina Jacobsen, om han kunne tenke seg å komponere noe nytt for koret hun er med i, Nordstrand Musikkselskaps kor i Oslo. Det skjedde etter en julekonsert der barytonen Brynjar Onsøien hadde vært solist med koret.
Verken Jacobsen eller Bjørnstad hadde glemt “Forkynneren” og under pandemien satte Jacobsen seg ned og redigerte tekstene med fokus på det eksistensielle. Etter at hun hadde gjort sin del av arbeidet, blei Bjørnstad inspirert til å skrive musikken.
Som sagt så gjort, og i august 2023 gikk Bjørnstad i studio og spilte inn musikken sammen med 88 tangenter.
Jacobsen så og hørte for seg et utvida kor og Prosjektkoret Jag etter vind så dagens lys til premiera den 10. februar i fjor. Det vil si over 100 sangere fra 8 til 80 år under ledelse av Tore Brox og sjølsagt var det Brynjar Onsøien som sto på prekestolen som solist.
Det voldsomme verket og den ditto store opplevelsen blei toppa med bassist Ellen Brekken, perkusjonist Helge Andreas Norbakken, fagottist Hanne Rekdal og fiolinist Nils Økland. Fargeleggere alle sammen som løfter det hele.
Dette storverket initiert av Catharina Jacobsen og tonesatt av Ketil Bjørnstad føyer seg inn i den fantastiske rekka han har skapt opp gjennom mange tiår.
Vi får både solopianoversjonen og liveversjonen av korverket i denne flotte cd-pakka og jeg tillater meg å benytte meg av Bjørnstads egne ord som en ettertanke til “Forkynneren” – noe for de som tror og alle oss andre:
Alt har sin tid. Alt har sin faste tid. En tid til å drepe, en tid til å lege, en tid til å rive, en til å bygge.
Ketil Bjørnstad «Evening Song – Aftensang» Grappa/MusikkoperatøreneKetil Bjørnstad – Prosjektkoret Jag etter vind – Brynjar Onsøien – Tore Brox «Jag etter vind» Simax Classics/Musikkoperatørene
Den portugisiske trommeslageren og perkusjonisten Pedro Melo Alves har invitert 13 nye venner til spennende møter.
Pedro Melo Alves i mange utgaver.
Jeg har hatt gleden av å møte musikken til Pedro Melo Alves (33) ved flere anledninger de seineste åra. Mesteparten av æren for det skal det usedvanlig produktive kvalitetsselskapet Clean Feed Records fra Portugal ha. Det er et selskap som åpner både ører og dører for nye og uhørte inntrykk. Det har ført til at blant annet en rekke norske musikere har fått muligheten der, og samtidig har nysgjerrige ører verden rundt fått anledning til å stifte bekjentskap med med for eksempel den portugisiske jazzscena. Der skjer det mye, basert på både kvaliteten og kvantiteten Clean Feed har eksponert allmuen for.
Melo Alves har møtt opp i alt fra trio til flere store ensembler på tidligere utgivelser. Denne gangen har den frilynte og åpensinna perkusjonisten og elektronikeren tatt nok et stort steg.
Siden 2019 har han han fått anledning til å møte en rekke musikere han aldri har spilt med tidligere. Det har ført til 13 møter med like mange forskjellige stemmer – 13 duoer med andre ord.
Innspillingene er gjort mellom 2019 og 2023 og her møter vi alt fra trekkspill, stemme, elektronikk, platespillere, samples, gitar, piano, cello, harpe, bass og alskens duppeditter. Med svært få unntak, blant andre vokalisten Sara Serpa, så er gjestene til Melo Alves ukjente for meg.
De forteller meg uansett at det skjer mye spennende på den alternative scena der sør i Europa.
Pedro Melo Alves er en allsidig og høyst personlig perkusjonist som både utfordrer og lar seg utfordre. Ikke alle av de totalt fritt improviserte møtene er like spennende, men i all hovedsak er dette nok en bekreftelse på at Pedro Melo Alves er en instrumentalist og kompromissløs søker som fortjener mye oppmerksomhet.
Pedro Melo Alves «Conundrum Vol. 1» Clean Feed Records/cleanfeed-records.com
Kvartetten Reolô beveger seg i en rekke grenseland på et totalt unikt vis. Saker!
Reolô har noe høyst unikt å by på. Foto: Ånond Versto
Det aller meste vet jeg lite eller ingenting om. Slik er det bare. Det betyr blant annet at Reolôs debutalbum “Andre sida” fra 2019 gikk meg både hus og hytte forbi. Etter å ha tilbragt en hel del kvalitetstid sammen med “Dystopi Delete” så skjønner jeg at det har vært ei feilprioritering av dimensjoner – dette er nemlig et band og en musikk som byr på noe helt eget og veldig fascinerende.
Gumbo er jo en rett fra New Orleans der det finnes ingredienser fra gud hjelpe meg det aller meste. Reolô har skapt en norsk variant av gumboen der vokalist, gitarist og langleikeist Anders Røine har ansvaret for mye av grunnmuren.
Norsk folkemusikk er en sentral bærebjelke, men indierock og jazz er også hjertelig tilstede i større eller mindre doser. Skarpe, kritiske og morsomme tekster er også med å løfte “Dystopi Delete” til helt egne steder og Røine har ei særegen stemme som sørger for at ørene blir skjerpa også når det gjelder tekstene og budskapet
Bandet sitt
Når så Hans Hulbækmo trakterer trommer samt perkusjon, synth, munnharpe og bidrar som alle de fire med stemmebånd og brødrene Hans og Rasmus Kjorstad stiller til start med fele, synth, oktavfele og langeleik, så skal det ikke all verdens fantasi til for å skjønne at her skapes det lydlandskap langt, svært langt bortenfor a4-verdenen.
Som om ikke det er nok så sørger støymagiker Lasse Marhaug for at en improvisert session blir tatt med til steder den nok ikke ante noe som helst om heller ikke i sin villeste fantasi. På mange vis er “Mersus Stalon, Metero Texto”, som låta heter, blitt akkurat det ekstra krydderet som har gjort dette flotte visittkortet til noe høyst unikt. Som sagt: saker!
Den strålende og svært ettertrakta bassisten Linda May Han Oh viser oss nok en gang at hun står støtt på egne bein også.
Linda May Han Oh er en svært ettertrakta musiker.
Det snakkes og skrives til kjedsommelighet om reiser i musikken og når det gjelder kunst og kultur ellers. Når det gjelder Linda May Han Oh (40) så er det virkelig på sin plass både fysisk og musikalsk. Hun er født i Malysia, er vokst opp i Australia, men har tilbragt største delen av sitt voksne liv i USA.
Siden hun begynte sine studier på Manhattan School of Music i New York i 2008 har karriera hennes virkelig skutt fart. Hun har jobba mye med storheter som Pat Metheny, Vijay Iyer, Kenny Barron, Dave Douglas, Joe Lovano og Geri Allen – vi snakker virkelig på øverste hylle.
På egne bein
I tillegg til å være småbarnsmor, undervise på Berklee i Boston, spille med mangt og mange, så har Oh så definitivt også fortalt oss at hun har mye å fare med på egen hånd også. “The Glass Hours”, som er hennes sjette album under eget navn, har blitt liggende til marinering her i heimen ei god stund, men nådde heldigvis endelig opp til overflata og denne tidløse og spennende musikken holder mål både nå og i lang tid fremover.
Sammen med den cubanske pianisten Fabian Almazan, som også er Ohs partner på de fleste vis, trommeslageren Obed Calvaire, den portugisiske vokalisten Sara Serpa og tenorsaksofonisten Mark Turner, gir Oh oss ti egne komposisjoner som hun også har skrevet en del tekster til.
Tekstene tar for seg Ohs tanker rundt sårbarheten til vår eksistens og den korte tida vi har her på jord. De store spørsmåla med andre ord. Dette kler Oh, som spiller både akustisk og elektrisk bass og som bidrar med sine stemmebånd også, og hennes empatiske og langt framskredne medsammensvorne inn i et fint, tildels åpent og melodisk landskap med mye plass til alle fem involverte.
Linda May Han Oh er en viktig musiker, flott komponist og mer enn dyktig bandleder.
Linda May Han Oh «The Glass Hours» Biophilia Records/lindamayhanoh.com
Vokalisten, improvisatoren og låtskriveren Ingebjørg Loe Bjørnstad gjemmer seg ikke bak noe som helst på dette spennende visittkortet.
Ingebjørg Loe Bjørnstad er og har ei spennende stemme. Foto: Vegard Ramstad
Ingebjørg Loe Bjørnstad (46) er en artist jeg har hørt mer om enn jeg har hørt av. Storesøstera til Ivar Loe Bjørnstad og trommeslageren i Hedvig Mollestad Trio har endelig sørga for å åpne opp både ørene og resten av sanseapparatet mitt og det gjør hun på en særdeles personlig, gjennomsiktig og nesten utleverende måte.
Med et knippe egne tekster og låter samt noen av Håkon Thelin, Sondre Meisfjord og Trygve Seim, tok Loe Bjørnstad med seg trekkspiller Frode Haltli og felespiller Håkon Aase til Trondheim for et års tid siden. Der ønska tekniker og miksmaster Kyrre Laastad hjertelig velkommen og satte de tre sammen i ett og samme rom til ei tredagers liveinnspilling. Det har ført til et kammermusikalsk møte av helt spesiell karakter.
På surnadalsk
Loe Bjørnstad er oppvokst i Surnadalen på Nordmøre. Hun synger og resiterer på surnadalsk noe de færreste ikke har opplevd siden Henning Sommerro sang “Vårsøg” og andre klassikere på det samme språket. Siden jeg har mine morsrøtter i den samme bygda og sørga for at Jon Arild Eberson, Nils Petter Molvær og Paolo Vinaccia fikk fiske laks i elva Surna – uten synlig suksess – (en digresjon, jeg vet), så har jeg en aldri så liten fordel når jeg lytter til Loe Bjørnstads tekster.
Tekstene handler om alt fra kroppslige uttrykk for følelser, tanker rundt vold og sensualitet, det vakre og det stygge og ensomhet og fellesskap. Store tema med andre ord, men Loe Bjørnstad makter på et personlig vis å gi det inderlig innhold.
Når hun så har med seg Haltli og Aase, fargeleggere i superklassen, så har “Duv” blitt et kompromissløst og høyst personlig visittkort som forteller oss at Ingebjørg Loe Bjørnstad er og har ei stemme som virkelig bør lyttes til. Velkommen skal hun endelig være.
