Den kjente psykiateren Agnar Aspaas har så avgjort flere kvaliteter og her har han gitt seg sjøl og oss en flott 70 års-presang.

Mange vil sikkert nikke gjenkjennende til navnet Agnar Aspaas. Ikke nødvendigvis som jazzmusiker, men for de som husker tilbake til rettssaken i forbindelse med terroristen Anders Behring Breivik så går det muligens opp et lys. Aspaas var nemlig en av de som var oppnevnt til å vurdere terroristen og han var også med å skrive en av sakkyndig rapportene.

Det er til å fatte og begripe at musikk har vært et fristed som har vært godt å ty til med slike belastninger i det profesjonelle livet.
Aspaas har nemlig vært en solid sidemann som bassist gjennom store deler av livet, men behovet for å stå lengst fremme med sin egen musikk har ikke vært påtrengende – i alle fall ikke før nå.

Opp av skuffa

Djupt nede i ei eller annen skuff i Sandefjord har det uansett ligget en rekke komposisjoner som har blitt til i løpet av de seineste 40 åra. Alle, inkludert Aspaas, har vært inspirert av den amerikanske jazztradisjonen med røtter tilbake til seint 40-tall og noen tiår fremover. Det betyr at musikken skal swinge, at den skal være melodisk og vakker og det gjør alle de elleve Aspaas-låtene i ymse tempi og stemning.

Flott lag

Med seg til å smaksette denne velsmakende gumboen har Aspaas samla en empatisk kohort fra flere generasjoner. Den svært så mye benytta pianisten, av fullt forståelige årsaker, Magne Arnesen fra Tønsberg har spilt med Aspaas i et par tiår, mens ungkalvene Magnus Sefaniassen Eide på trommer, Erlend Vangen Kongtorp på tenorsaksofon og Magnus Aanestad Oseth på trompet og flygelhorn, tilhører den oppvoksende slekt som er veldig i stand til å tilføre Aspaas´ musikk masse ungdommelig friskhet og substans.

Dette er tidløs og varm Jazzmusikk med stor J. Ingen merkesteiner blir flytta på her, men det trengs da heller ikke. Flott, herlig og tidløs jazzmusikk spilt av empatiske og dyktige musikanter holder mer enn
lenge det.

Den svenske trompeteren og sangeren Anders Boson har tatt med seg en vakker bit av New York hjem til Göteborg.

For et knapt år siden stifta jeg bekjentskap med Anders Boson (51) for første gang. Sammen med pianisten Simon Westman og en empatisk kvartett tok han meg med inn i standardjazzens udødelige univers og fortalte med overbevisning at den skatten hadde han et nært og inderlig forhold til.

Større landskap

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne gangen Boson kommer Boson på besøk med sitt sju manns Jazz Ensemble bestående av han og sjøl og Westman samt Michael Edlund på trommer, Jonathan Kronevik på flygelhorn, Axel Mårdsjö på alt- og tenorsaksofon og klarinett og arrangør av all musikken, Olli Rantala på bass og Jakob Sollerman på trombone – et fint lite ensemble som åpenbart føler seg veldig hjemme i dette universet.

På tur i Central Park

Utgangspunktet for “Slottsskogen”, som musikalsk befinner seg mer eller mindre i det samme musikalske landskapet som standardskiva fra i fjor, men som nå består av nesten utelukkende originalt materiale, var
en spasertur Boson tok gjennom Central Park i New York i fjor vår.

Med John Coltranes nydelige “Central Park West” i ørene så blei Boson inspirert til å skrive en tekst til Coltranes udødelige melodi. Boson ville legge teksten til sin hjemlige Slottsskogen i Göteborg og det har han gjort på et vakkert vis.

De seks andre låtene har Boson ansvaret for sjøl og Mårdsjös arrangement kler de tidløse låtene fint.

Boson synger luftig og personlig på både svensk og engelsk og når han også benytter mute til en viss grad på trompeten sin, så er det ikke vanskelig å begripe at Chet Baker har vært en viktig inspirasjonskilde.

“Slottsskogen” er nok et vakkert, poetisk og melodisk visittkort fra Anders Boson som er egna til å skape godfølelse og sjelefred.

Nå er det på høy tid at gitaristen Andreas Haddeland får den oppmerksomheten han fortjener. Han og trioen hans har nemlig aldri vært bedre.

På Nesodden, en liten båttur fra hovedstaden, skjer det mye spennende, har jeg latt meg fortelle. Kunstner- og musikertettheten skal etter sigende være helt i Norgestoppen og at det kommer mye flott og vakkert derfra er hevet over tvil.

Gitaristen, låtskriveren og bandlederen Andreas Haddeland har makta kunststykket å bli 48. Han kan med andre ord ikke kalle seg spesielt ung lenger, men lovende og vel så det er han så definitivt.

Dette er det tredje visittkortet han gir oss med trioen sin. Haddeland tar seg god tid og det er nå seks år siden forrige livstegn.

Samme mannskap

Som fra starten så er det Lars Tormod Jenset som tar seg av bassansvaret mens Ulrik Ibsen Thorsrud har det rytmiske hovedansvaret med trommer og perkusjon.

De tre er åpenbart usedvanlig samspilte etter mange år sammen – de reagerer instinktivt på de minste innspill.

Til kjernen

Haddeland, som tråkker til i større grad enn tidligere, er en veldig spennende og samtidig ettertenksom melodiker. Jeg ville ikke bli et sekund overraska om han bryter sammen og tilstår at han har hørt et kvarter eller to på gitarister som Jon Eberson, Bill Frisell og Terje Rypdal.

Når det er sagt, så har Andreas Haddeland så absolutt ei egen stemme – ei svært tøff sådan.

De fem låtene klokker inn på vel halvtimen, men har til tross for den relativt korte spilletida et ganske så stort spenn i seg.

Her får vi alt fra det nedpå og reflekterende til det rocka og urheftige. Andreas Haddeland og hans medsammensvorne er i besittelse av et stort spenn og sjøl om det er fint på Nesodden, så fortjener de
et større publikum fra landsende til landsende.

Så bra er nemlig både «Estuar» og Andreas Haddeland Trio anno 2025.

PS Og så låter det strålende av produksjonen, med perfekt separasjon mellom instrumentene. Det skal tekniker Vidar Lunden ha all mulig slags ære for.

Ustoppelige Tor Einar Bekken tar på et svært personlig vis vare på en tradisjon de færreste av oss visste fantes.

Jeg har hatt gleden av å følge Tor Einar Bekken (61), eller ofte også Dr Bekken, sin mangslungne og uhyre personlige musikalske reise i flere tiår. Den har fascinert meg i stadig større grad.

Til å begynne med var det som blues- og New Orleans-tolker i flere avskygninger han imponerte og kun som pianist. Seinere har han også funnet tilbake til gitaren og gitt seg ut i fri-improens mange spennende dalsøkk og høye tinder.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilbake til røttene

Denne gangen har den høyst produktive Bekken skua tilbake til sine røtter på Finnskogen. På 1600-tallet kom det mange finske innvandrere dit og Bekken nedstammer derfra. Han har etter en DNA-test for noen år siden fått slått fast at det er ti prosent finsk DNA igjen i han.

Her har han tatt for seg en rekke vakre, relativt melankolske og mollstemte melodier med røtter fra Finnskogen. På fem av de sju melodiene improviserer han over disse temaene med sitt pianospill, som ikke er teknisk perfekt, men som er desto mer personlig og som snakker mye mer til meg av den grunn. To av låtene blir spilt på melodica – like bekkensk det også.

Tor Einar Bekken er en unik og totalt kompromissløs musikant med ei høyst personlig stemme. Det holder herfra til Finnskogen og tilbake igjen det.

Christian Winther, Anja Lauvdal og Espen Reinertsen har gitt oss et nydelig og stemningsfullt visittkort som gjør ekstra godt i disse tider.

Uansett hvor vi enn snur og vender oss om dagen, så er det billedlig alt mørke skyer over alt. Verden har i mi levetid aldri vært mer skremmende og for første gang i mitt etter hvert ganske så lange liv må jeg innrømme at jeg både er skremt og redd. Alle drypp av noe som
kan løfte oss, mottas med takk og trioen Winther, Lauvdal og Reinertsen gjør sitt aller ypperste for å bidra.

Mellom det meste

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle som har lånt øre til musikk som befinner seg i en rekke spennende grenseland, har sikkert stifta bekjentskap med gitarist Christian Winther, pianist og synthesist Anja Lauvdal og saksofonist og elektroniker Espen Reinertsen i en rekke forskjellige konstellasjoner i et par tiår nå.

For første gang stiller de tre til start sammen og i løpet av de knappe 26 minuttene, som har gått  på repeat her i heimen i timesvis, så skaper de nydelige stemninger som er vanskelig – heldigvis – å sette i bås.

De tre har i fellesskap skapt stemninger som ber om og får det rommet de ønsker seg. Det er vakkert, fabulerende, drømmeaktig og uten stans egna til å gi meg sjelefred.

Instrumenteringa, og de som betjener den, sørger for at dette låter annerledes enn alt annet som har vederfaret både mitt og alle andres sinn. Det er spennende og forførende og sørger for sjelefred – noe som trengs i større grad enn noensinne. Er det impro, avant jazz, en folk-variant eller ambient? Aner ikke og det bryr meg også midt i ryggen – dette er enkelt og greit unik og høyst personlig musikk.

“Night As Day Day As Night” kommer til å henta frem igjen så ofte det trengs – det kan bli ofte.

Trommeslageren, komponisten og bandlederen Ches Smith er en av de aller mest spennende stemmene i amerikansk og internasjonal jazz om dagen.

Ches Smith, som i tillegg til trommer også spiller perkusjon og vibrafon, begynner etter hvert å bli en svært erfaren musikant med mange bein å stå på. I stadig større grad fronter han nå sine egne band og prosjekt, men at det er en musiker som står høyt i kurs sier cv-en som sidemann med Marc Ribot, Tim Berne, John Zorn, Bill Frisell, Nels Cline, James Brandon Lewis, Vijay Iyer, Dave Holland og Kris Davis det aller meste om.

Fra Haiti til gitar

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forrige gang jeg møtte en del av Smiths univers var med bandet We All Break der voodoo-musikk fra Haiti sto på programmet. Definitivt originalt og spennende. Det samme kan absolutt sies om denne utgava, men det er totalt annerledes.

Her har Smith satt sammen en kvartett med de to toppgitaristene Liberty Ellman og Mary Halvorson – som vi får høre i hver sin kanal – og bassisten Nick Dunston.

Musikken Smith har skrevet for denne spesielle besetninga har fått tittelen “Clone Row” og er tittelmessig et lite skråblikk til Arnold Schönbergs tone row-filosofi.

Smith gir seg sjøl, sitt nye band og oss herlige utfordringer hele tida ikke minst rytmisk. De to gitaristene låter helt forskjellig og utfyller og utfordrer hverandre på et veldig spennende vis uten at de noen gang går i veien for hverandre. Universet varierer fra det akustiske til det elektriske med trommemaskiner og analog synth bass på plass fra tid til annen blant annet.

Nytt landskap

Ches Smith har med denne musikken og dette nye bandet skapt et ganske så nytt musikalsk univers. Han bekrefter på alle vis hvilken unik retningsgiver han er og jeg gleder meg allerede til å bli overraska neste gang Ches Smith gir lyd fra seg.

Den engelske improveteranen Phil Minton og den innlandske og kompromissløse Ståle Liavik Solberg har satt hverandre stevne. Det likner ikke på noe annet du har hørt eller opplevd.

Den 84 år unge stemmekunstneren Phil Minton, opprinnelig fra den sør-engelske badebyen Torquay, og den 46 år gamle trommeslageren og
perkusjonisten Ståle Liavik Solberg, opprinnelig fra byen ved Mjøsas bredd med det berykta/berømte stupetårnet, har til tross for den smule aldersforskjellen tydeligvis veldig mye av den samme musikalske oppdragelsen og frihetstrangen.

Herlig Hærverk

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den 21. november 2023 møttes de to på Kafé Hærverk i Oslo og én ting er i alle fall helt sikkert: her blei det ikke satt opp noen setliste!

I løpet av de 38 minuttene og 14 sekundene blir det ført én lang samtale, eller egentlig mange som går over i hverandre, og hvis noen lurer på hva fri-impro er for noe, så finnes fasiten her.

Det vi blir servert er absurd, spennende, humoristisk, unikt og høyst personlig. De to lytter til hverandre slik at ideene som til enhver tid blir servert fra den ene blir tatt videre av den andre og hvor det hele ender aner verken vi eller de to involverte. Det er jo akkurat det som gjør impro på dette nivået så spennende.

Minton har ei stemme og et uttrykk som ikke likner noen andres. Å kalle det sang er vel å ta hardt i, men moro og spennende er det.
Liavik Solberg setter også sitt helt spesielle bumerke på det hele – langt i fra bare med sin umistelige solskjerm-caps.

Dette er tøft, annerledes, hysterisk og hva du ellers vil kunne komme på å kalle det. Du vil garantert aldri oppleve noe liknende igjen!

Mike Stern har en tone i gitaren sin og et uttrykk som har snakka godt til meg i mange tiår. Det gjør han og det så voldsomt fortsatt.

Mike Stern har rukket å passere 72, men til tross for solide motbakker i livet som tung dopavhengighet i en periode og bortimot ødelagt høyrehånd etter ei fallulykke, så har han hele tida greid å komme tilbake til det høye nivået han har skjemt oss bort med helt siden han viste oss hvem han var, først med Blood Sweat & Tears og ikke minst med Miles Davis.

Jaco Pastorius

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da er vi tilbake på 80-tallet og det var også første gang jeg hørte Stern live. Settingen var Moldejazz med ikonet Jaco Pastorius og hans Word of Mouth- band. Jeg hadde en form for ansvar for bandet under
Molde-oppholdet og jeg røper vel ikke for mye når jeg antyder at alle stimuli som blei inntatt ikke var å få kjøpt hos Aure Frukt & Tobakk som Jo Nesbø skriver om.

Midt under konserten måtte jeg faktisk gå tur med Pastorius etter at han hadde greid kunststykket å ryke strenger begge bassene sine, mens Stern og resten av bandet holdt det hele i gang og en svett basstekniker jobba så svetten rant for å få bassene spillbare igjen.

Geniet Pastorius, som blei diagnostisert som manisk depressiv, gikk det ikke bra med og han døde bare 35 år gammel etter å ha blitt slått ned av ei dørvakt på en nattklubb i hjembyen Fort Lauderdale.

Stern derimot fikk den hjelpen han trengte for å komme seg ut av rushelvetet. Etter Pastorius-epoken har han jobba med blant andre The Brecker Brothers, David Sanborn og Béla Fleck, men i stadig større grad med sine egne band og sin egen musikk.

Stjernelag

På «Echoes and Other Songs» får vi mer av den kjente, flotte, lyse og luftige Stern-tonen og hans melodiske åre som låtskriver er så avgjort til stede i fullt monn fortsatt. Stern har funnet si egen stemme og er blant de her på Tellus som det er mulig å kjenne igjen etter en tone eller to.

Med sitt sedvanlige brygg der både funk, jazzrock og verdensmusikk er en viktig del av Sterns jazzgumbo, gir han oss her egentlig bare mer av det samme som jeg i alle fall har blitt begeistra for gjennom mange
livemøter og ditto plateutgivelser.

Når han så har invitert med seg noen av de aller høyest oppe på lista, Chris Potter og Bob Franceschini på saksofoner, Jim Beard på tangenter og som produsent, Christian McBride og Richard Bona på bass – sistnevnte også med sin særpregede stemme, Antonio Sanchez og Dennis Chambers på trommer, fru Leni Stern på ngoni og Arto Tuncboyacian på
perkusjon, så skal det usedvanlig mye til for at dette ikke skal bli nok et strålende visittkort i regi av Mike Stern.

Mike Stern anno 2025 er i storform og låter akkurat så Mike Stern som han alltid har gjort.

Det var åpenbart på høy tid at jeg fikk tetta igjen et musikalsk hull jeg ikke visste jeg hadde. Trondheimsbandet Sugarfoot har vært greie og sørga for det.

Som sagt/skrevet en rekke ganger tidligere så er det slik at det aller meste kan eller vet jeg lite eller ingenting om. Bandet Sugarfoot hører hjemme i den kategorien, men et plateselskap som vet hva de skal gjøre med slike som meg har gjort jobben sin og på det viset opplyst mitt sinn.

Historia

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spora til Sugarfoot kan føres tilbake helt til 2011. Hogne Galåen og Øyvind Holm, som begge synger og spiller gitar, starta det hele som duo. Raskt fant de ut at de ville utvide paletten og ønskelista besto av trommeslager Even Granås, tangentør Thomas Henriksen, bassist Bent Sæther (Motorpsycho) og pedal steelgitarist Roar Øien. Når så alle mente det var en god idé var sekstetten Sugarfoot et faktum.

Fram til 2019 kom det fem album, to av dem innspilt i California-ørkenen, men pandemien førte til at Sugarfoot gikk i en slags dvale. Så skjedde det saker og ting høsten i fjor. Waterboys-sjefen Mike Scott oppdaga et av albuma til bandet og inviterte dem til å bidra med vokalharmonier på ei ny Waterboys-låt. Ikke nok med det; Scott ville ha med Sugarfoot som support-band på Waterboys-turné i både Storbritannia og Skandinavia.

Oppsummering

I den forbindelse har Sugarfoot satt sammen ei opplæringsskive til Sugarfoot-universet. Ni spor med vakre vokalharmonier i et landskap der det de kaller kosmisk americana og med tydelige spor av psychedelia – her legges det ikke skjul på at band som Byrds, Grateful Dead og Crosby, Stills, Nash & Young står høyt i kurs – pluss en ny cover av Emitt Rhodes´ “Time Will Show the Wiser” fra 1967, forteller meg at jeg har gått glipp av mye gromlyd i mange år.

På denne fargerike vinylen, som kun finnes i 500 eksemplarer, møter jeg et band med en musikk det er svært lett å bli glad i. Jeg er et godt eksempel på det.

Den danske pianisten Simon Linnert har vært borte lenge. Her viser han oss at det var på høy tid at han ga lyd fra seg igjen.

Simon Linnert (40) skal ha vært en mer enn lovende musikant på Københavns jazzscene i tenåra. Han tok valget og forlot konservatoriet i Kongens by og dro til New York for en mer personlig utvikling og studerte blant annet med Jason Moran som nylig fortalte oss i Molde at han er en av verdens viktigste nåtidige pianister.

Linnert valgte også etter ei stund å forlate musikken, men etter rundt ti år borte, flytta han tilbake til Brooklyn, fant frem igjen pianoet og begynte å spille seine set på sjølvaste Village Vanguard – verdens mest berømte jazzklubb.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Første trio

Her møter vi Linnert på hans første trioinnspilling sammen med sin “gamle” landsmann, den danske bassisten Richard Andersson, og sin “nye” landsmann, den amerikanske trommeslageren Allan Mednard.

Plata er spilt inn i København, men har et klart amerikansk preg over seg. Linnert er en pianistisk lyriker som får utmerka reisefølge av Andersson og Mednard, som noen kanskje kjenner igjen fra samarbeid med Kurt Rosenwinkel og Aaron Parks

Med kjente låter som Carla Bleys “Ida Lupino”, som alle med Molde-følelser kjenner igjen fra Karin Krogs ikoniske “Break of Day in Molde”, Paul Motians “Once Around the Park”, Andrew Hills “Erato”, Wayne Shorters klassiker “Nefertiti” og Thelonious Monks sjeldent spilte ” Boo Boo´s Birthday”, originalkomposjoner av Linnert og tre kollektivt unnfanga utflukter fra de tre, får vi både ettertenksom musikalsk lyrikk og mer moderne abstraksjoner – alt gjort på et personlig vis.

Jeg visste absolutt ikke at jeg hadde savna musikken til Simon Linnert – jeg ante faktisk ikke at han fantes. Fra nå av lover jeg å holde ørene åpne.