Den danske trioen Køs, med Maria Dybbroe bosatt i Norge, viser oss nok en gang at de har noe helt eget å by på i skjæringspunktet mellom alvor og lek.

Altsaksofonisten Maria Dybbroe har markert seg svært så fordelaktig i en rekke konstellasjoner på begge sider av Kattegat/Skagerrak de seineste åra. Av en eller annen merksnodig årsak så er hun en av mange
kvinnelige danske saksofonister, Amalie Dahl, Mette Rasmussen og Signe Emmeluth er andre strålende representanter for de røde og hvide her oppe hos oss, og de byr oss alle på høyst personlige visittkort.

Tredje runde

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Trioen Køs der Dybbroe i tillegg til saksofon/klarinett også spiller litt bass og synger, består ellers av Valdemar Kragelund på elektronikk, bass, gitar, live sampling og tangenter og Kristian Saarup på trommer, vokal, gitar og tangenter. På sin tredje utgivelse tar de oss med tilbake til en periode vi alle husker med skrekk og gru, nemlig covid 19-pandemien i 2020.

I løpet av 20 intense dager i et sommerhus på Ærø i Danmark kjente de på isolasjonen og redselen som verden hadde påført dem og oss på et skremmende og nytt vis. Hva kom til å skje med oss og verden som vi kjente?

Gjennom kollektive prosesser der ideer fikk blomstre og der instrumenter blei bytta på, skapte Køs et univers der indie-pop møtte jazz og impro, ambient, punk og lo-fi på et vis som Køs er ganske så leine om.

Verden var skremmende da musikken blei skapt for noen år siden, men den er ikke mindre skremmende nå med krig i Ukraina og Palestina og med verdens mektigste mann som samtidig er den farligste, så er
musikken og tittelen “Worldsorrow” minst like relevant nå som da den blei unnfanga.

I lost my voice, synger Dybbroe underveis – måtte de aldri miste sine stemmer.

Islandske Stína Ágústsdóttir et et nytt bekjentskap for meg. Hun sparer verken på det musikalske eller seksuelle kruttet på vårt første møte.

Med det vi har sett, lært og ikke minst hørt de seineste tiåra, så er det absolutt ikke noen overraskelse at det kommer stadig nye kvalitetsartister og medfølgende kvalitetsmusikk fra sagaøya. Stína Ágústsdóttir, en ganske erfaren vokalist og låtskriver som altså har
passert under min radar til nå, er nok et eksempel på det.

Fem studioinnspillinger har Ágústsdóttir, som nå er bosatt i Sverige, på samvittigheten. Hun kjenner godt til plate- og musikkbransjen, på godt og ondt vil jeg tro, og har denne gangen bestemt seg for virkelig å tråkke til.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bort fra kjøkkenet

Sjelden har jeg opplevd et tekstunivers, i stor grad på engelsk, men også litt islandsk, som er så direkte når det gjelder seksualitet. Her blir ikke ønsker og drømmer pakka inn i bomull akkurat og det er befriende å høre at en artist virkelig tør å ta bladet fra munnen, sjøl om det faktisk kan bli i meste laget noen ganger.

Låtene befinner seg i et poplandskap med tydelig rock- og jazzinspirasjon. Det vil ikke forundre meg om Ágústsdóttir har hørt på artister som Joni Mitchell, Kate Bush og vår egen Rebekka Bakken mer enn en halvtime faktisk.

Med seg har hun et fint lag med Mikael Máni Ásmundsson på gitar, Magnús Jóhann Ragnarsson på tangenter, Henrik Linder (Dirty Loops) på elbass og Magnús Trygvason Elíassen på trommer – kremen av
pop-rock-jazzfolket på Island og de kler den fine og uttrykksfulle stemma til Stína Ágústsdóttir.

Dette er tøft og modig. Ikke alt er like minneverdig og av og til er det faktisk behov for å ha ei pute i nærheten, men når det funker, så funker det kraftig.