Clapton på hjemmebane

Eric Clapton er en av pop/rock-musikkens superstjerner. Han kommer så avgjort fra bluesen og har aldri glemt det. På denne live-innspillinga fra 1994 kommer han kanskje med det beste noensinne beviset på det.

Eric Clapton – en ekte bluesmann.

Eric Clapton har rukket å bli 77 år ung. Han har definitivt rukket en hel del annet også både før og etter debuten med The Roosters i 1963. Det som alltid har vært med han og som han garantert aldri vil gi slipp på er The Blues. I 1994 ville han fortelle verden hvor nær og viktig denne relasjonen var og han la ut på en lengre turné der det utelukkende stod blues på repertoaret – alle hitlåtene fra andre deler av hans karriere fikk hvile. Det førte blant annet til en film som har gått sin seiersgang kloden rundt og nå finnes også musikken i diverse fysiske versjoner for første gnag.

Claptons forhold til bluesen er så ekte og så inderlig som vel mulig. Det har han vist utallige ganger og gjennom disse 17 låten spilt inn med et entusiastisk publikum i Fillmore i San Francisco den 8. og 9. november 1994, blir kjærligheten til fundamentet for det meste av populærmusikken som har kommet til overflata de seineste tiåra tydeligere enn noen gang.

“From The Cradle” blei turneen i 1994 kalt og med et toppband med Dave Bronze på bass, Andy Fairweather Low på gitar, Andy Newark på trommer og perkusjon, Jerry Portnoy på munnspill – fra Muddy Waters´band, Chris Stainton på piano samt ei heftig blåserekke – The Kick Horns – er med på å løfte disse to Fillmore-kveldene til en blues-happening av de svært sjeldne.

Med et repertoar med låter av giganter som Jimmy Rogers, Muddy Waters, Louis Jordan, Howlin Wolf, Robert Johnson, Lowell Fulson og Willie Dixon, så er det en så inspirert slow hand som vel tenkelig vi har med å gjøre. Både vokalisten og gitaristen Eric Clapton er her på sitt mest uttrykksfulle og du verden som det grooooover fra ende til annen.

Dette er så tidløs, så bra, så ekte og så inderlig Eric Clapton som vel tenkelig. Noen millioner kloden rundt vet at at det holder ei god stund det.

Eric Clapton
«Nothing But The Blues»
Reprise Records/Warner Music

Spennende fra vest

Etter fire år på Grieg-akademiet i Bergen forteller de tre unggutta i Datadyr oss hvor langt de har kommet i retning seg sjøl.

Datadyr – noe skal jo bandet hete – har kommet et laaaaangt stykke på vei.

Jeg bryter sammen – ikke i krampegråt, men i lett hulken, og innrømmer at jeg aldri verken har hørt eller hørt om bassisten Øystein Høynes fra Sortland, gitaristen Odd Erlend Mikkelsen fra Odda eller trommeslageren Amund Nordstrøm fra Trondheim. Noe forteller meg likevel at de er cirka midt i 20-åra og allerede har staka ut en heftig kurs mot hvor de har tenkt å tilbringe store deler av sin musikalske fremtid.

Musikken de serverer oss etter fire års intens samhandling er kollektivt unnfanga i løpet av studietida og det er veldig lett å merke at de tre har utvikla en helt spesiell kjemi – de kan hverandre, de utfordrer hverandre og de er trygge på hverandre. På sett og vis kan vi si at de tre er hverandres sikkerhetsnett.

Americana, blues, jazz og impro er blant ingrediensene i denne velsmakende gumboen. Hvis noen får tankene til å gå i retning Bill Frisell, så vil jeg ikke bli et sekund bli overraska om de unge herrene har tilbragt et kvarter eller to med musikken hans. Kryddertilsetterne Mathias Marstrander på pedal steel og Kjetil Møster på saksofon gjør heller lite skade på de rettene de har blitt invitert til å smakstilsette.

Datadyr består av tre svært lovende unge herrer som allerede har funnet frem til noe unikt og spennende. Det skal bli interessant å se, eller rettere sagt høre, hvilke dører som vil bli åpna ved neste korsvei.

Datadyr
«Woolgathering»
Is It Jazz? Records/Border Music

En stor overraskelse

Aldri hørt om gitaristen Jovan Milovanović før? Det er absolutt ingen grunn til å skjemme seg over det. Nå er imidlertid sjansen der og den bør definitivt gripes.

Jovan Milovanović og hans flotte band anbefales.

Nå har det seg slik at min kunnskap om serbisk jazz står ikke en smule, men et helt brød tilbake å ønske, som Øystein Sunde ville ha sagt det. Kanskje ikke så overraskende det siden vi her oppe ved Nordpolen i veldig liten grad blir utsatt for jazzmusikk fra Balkan-området. Heldigvis har sosiale medier åpna opp for nye muligheter. Milovanović oppdaga Tor de Jazz-bloggen/Nettavisen og spurte høfligst om han kunne få sende meg sin cd-debut. Veloppdragen som jeg er fikk jeg meg ikke til å si nei.

Via et utmerka samarbeid mellom det serbiske og norske postvesenet dukka “Away From You” opp og det viste seg å være en stor og positiv overraskelse. Sjøl om det er vel 20 år siden Milovanović blei uteksaminert fra Berklee i Boston, så er “Away From You” han første album under eget navn. Barn og familie har kommet i første rekke, men han har på ingen måte glemt musikken og har skrevet musikk hele tida. Jeg har Milovanović mistenkt for å ha spilt en hel del også – slik låter det i alle fall.

Her serverer Milovanović og hans utmerkede kvartett bestående av Aleksandar Cvetković på trommer, Kristijan Mlačak på tenor- og sopransaksofon og Milan Nikolić på akustisk og elektrisk bass – både kollektivt og individuelt befinner de seg på et svært høyt nivå – åtte Milovanović-låter – en i to versjoner også.

Milovanović, med en varm og myk tone i gitaren sin, forteller at giganter som Wayne Shorter, Bill Evans, Chick Corea, Mick Goodrick, Branford Marsalis og ikke minst John Scofield har betydd for hans musikalske oppvekst. Legger man sammen alt dette, er det mulig å finne ut hvor man befinner seg musikalsk. Han har skrevet og skaper vakre og melodiske landskap i intimt musikalsk samkvem med de tre andre.

Jovan Milovanović venta lenge med debuten, men da hadde han også noe ekte og inderlig å melde.

Jovan Milovanović Quartet
«Away From You»
Skifting Paradigm Records/shiftingparadigmrecords.com

Et flott og viktig møte

Musikk dreier seg i stor grad om møter. Bedre eksempel på hva impulser fra diverse kulturer kan føre til enn med trioen Tìle er vanskelig å forestille seg. Et fantastisk møte.

Tìle er og byr på noe helt spesielt.

Sidiki Camara fra Mali på vokal, n´goni, balafon og perkusjon, Øyonn Groven Myhren på vokal og lyre er født i Oslo, men har så djupe røtter som vel tenkelig i den norske folkemusikken og Olav Torget på barytongitar, konting, vokal og elektronikk, også han fra Oslo sjøl om det virker som han har røtter i store deler av verden, viser oss med debuten til Tìle hva musikk er og hva det kan være.

Vi snakker om et språk og en måte å åpne grenser og dører på som ikke kan sammenliknes med noe annet. Disse tre mestermusikerne fra forskjellige kulturer, tradisjoner og tilnærming, viser oss at de makter på et usedvanlig vis å skapet et unikt språk og en helt spesiell kommunikasjon gjennom sine kunnskaper, instrumentbeherskelse, enorme ører og lytteegenskaper og sine evner og vilje til å skape noe sammen – på tvers.

Her møter tradisjonsmusikk fra Telemark og Mali Torgets unike univers der han henter fra gud hjelpe meg hva det enn måtte være. Til sammen blir det en musikalsk gumbo som er annerledes enn alt annet som har vederfaret eders sinn. Det er vakkert, det er sterkt, det er originalt og den forteller oss hvilken brobygger musikk kan være når de rette hender, hoder og sinn er involvert. På en dag som denne – den 25. juni 2022 – er det viktigere enn noen gang.

Tìle
«Tìle»
OK World/Musikkoperatørene

En av de nye store

Trompeteren, komponisten og bandledere Marquis Hill er på god vei til å innta en tetposisjon blant unge, fremadstormende amerikanske jazzmusikanter som sokner til et ganske så sjangersprengende fundament.

Marquis Hill nærmer seg toppen.

Marquis Hill (35) er født og oppvokst i Chicago, men har bodd i New York siden 2014. Han har tatt med seg veldig mye fra begge metropolene og satt det sammen til noe ganske unikt. Noe som forteller mye om et spesielt talent som nå er i ferd med å slå ut i full blomst.

Jeg har hørt og lest mye om Hill, men hørt han relativt lite siden han slapp debutskiva si, “New Gospel”, i 2011. Mye av årsaken er nok at han har gitt ut mye av musikken sin på eget lite selskap som ikke har funnet veien hit til kjempers fødeland. Nå har han heldigvis funnet sammen med et av Europas aller mest oppegående og spennende selskap, engelske Edition Records, og det betyr forhåpentligvis at Hill får mye mer oppmerksomhet også på denne sida av fjorden.

Hill tilhører en generasjon som henter hemningsløst fra en rekke kilder, det være seg moderne 60-talls jazz, hip-hop, r&b, house og neo-soul. Her får vi møte vi han i alle disse grenselandene, men jazzimpulsene er absolutt de mest fremtredende.

Med et ungt stjerneband bestående av James Francies på piano, Harish Raghavan på bass, Joel Ross på vibrafon, Kendrick Scott på trommer og Walter Smith III på tenorsaksofon, tar Hill, som er i besittelse av en varm og flott tone i hornet sitt som kan minne om både Lee Morgan og Freddie Hubbard, det originale steget at han besøker musikken fra sitt debutalbum.

Nå har jeg ikke hørt i “New Gospel” i originaltapning, men denne liveinnspillinga fra klubben Constellation i hjembyen Chicago den 8. desember 2019, forteller oss at den tidløse musikken har tålt tiåret siden debuten på svært godt vis.

Vi blir invitert med på skikkelig jazzklubbstemning og alle de involverte får hvert sitt featurenummer – dette er ikke noe sologreie for Hill sjøl om han så definitivt får vist hvilken stor trompeter han er på vei til å bli.

Marquis Hill er på vei, sammen med Ambrose Akinmusire, til å ta over den amerikanske jazzens trompettrone.

Marquis Hill
«New Gospel Revisited»
Edition Records/Border Music

Det å gjøre noen yr

Vokalisten Lise Hvoslef imponerte meg kraftig med sin debut “Just Being Part” for vel fem år siden. Nå fascinerer hun meg i enda større grad med oppfølgeren “En egen ro” der hun synger på norsk.

Lise Hvoslef i sentrum for sin utmerkede kohort. Foto: Pierluca Taranta

Det har sikkert ikke vært stille i og rundt Lise Hvoslef (42) siden debuten, men jeg har dessverre ikke fått med meg det som har skjedd i hennes musikalske liv siden den gang. Derfor var jeg ekstra spent før oppfølgeren inntok høyttalerne og sanseapparatet mitt. Det tok ikke mange runder før begeistringa var tilbake, kan jeg innrømme.

Hvoslef, som på debuten sang på engelsk og kun møtte oss med eget materiale og som også har bidratt til det spennende og eksperimentelle vokalkollektivet Oslo 14, har tatt ei ganske så annen retning denne gangen – ikke mindre spennende av den grunn.

Her har Hvoslef fått oppfylt en gammel ambisjon vil jeg tro, nemlig å få tolke en liten del av jazzens standardskatt, men på sitt helt eget vis. Tusenvis av jazzmusikere har dukka ned i dette materialet det siste hundreåret, men så vidt jeg vet er det første gang det skjer med norske tekster. Hvoslef har fått strålende oversetter/gjendikting/nydikting-assistanse av Kristin Storrusten og måten Hvoslef flytter inn i tekstene og universene med sin varme, inderlige og ærlige stemme og tilnærming, gjør at dette “utspilte” stoffet får et helt nytt liv. Med sine tjukke l-er, ær´ke og ekte østlandsdialekt er det noe djupt personlig over måten Hvoslef presenterer dette tidløse materialet.

Ikke alt klinger like godt og rytmisk på norsk og det kan gå ut over betoninga fra tid til annen. Hadde hun, og Storrusten, for eksempel forandra i ettermiddag til i dag på den fine gjendiktninga av Radka Toneff-klassikeren “A Certain Peace”, så hadde det stemt bedre – i mine ører.

“Don´t Go to Strangers” har blitt til “Kom, bli med meg”, “This Is Always”, en hyllest til Betty Carter, heter nå “Ikke nå og da”, “´Round Midnight” føler seg hjemme som “Jeg klarer meg fint til solnedgang”, “Moon River” heter “Til regnbuens slutt” mens “September in the Rain” klinger nydelig som “Det var høst, og det var regn”.

Høydepunktene er mange: “Tanken på deg” (“My One and Only Love”) på duo med favorittbassist Ellen Brekken og der Hvoslef synger om hva som gjør henne yr – jeg tror på henne både der og ellers underveis – den elegante scatsynginga hennes, pianospillet til uforliknelige Eyolf Dale, fantastiske bidrag fra trombonist i ultraklassen Kristoffer Kompen og groovete og lyttende trommefølge av Magnus Sefaniassen Eide, er bare noen av dem.

Om noen sitter igjen med en følelse av at jeg har hatt og har en fin opplevelse sammen med “En egen ro”, Lise Hvoslef og hennes eminente reisefølge, så er det helt rett. La det for guds skyld ikke gå fem år til neste gang!

Lise Hvoslef
«En egen ro»
Lise Hvoslef Records/lise-hvoslef.com

En god relativt ung dansk

Den danske tenorsaksofonisten Jakob Dinesen dukker opp med jevne mellomrom. Alltid med personlighet og kvalitet og det skader heller ikke at han har invitert med seg Jeff “Tain” Watts på trommer.

Jakob Dinesen – en saksofonist og musikant som har noe å melde.

Jakob Dinesen (54) har siden sine formative år på blant annet Berklee på slutten av det forrige årtusenet, tatt stadig nye steg i retning seg sjøl. Han har gjort innspillinger med storheter som Kurt Rosenwinkel, Eddie Gomez, Ben Street, Jakob Bro, Nasheet Waits og Paul Motian – herrer man ikke leker butikk med. Det betyr at han har bevegd seg i musikalske sfærer der integritet og kvalitet er en nødvendighet og et minstekrav. Ingenting av dette er det minste problem for Dinesen.

Jeg har ikke fått fulgt hele karriera til Dinesen, bare vært innom med ujevne mellomrom, men har likevel fått med meg nok til å se ei flott utvikling frem til der han møter oss på “Unconditional Love”.

Dinesen er i besittelse av en mjuk, men samtidig sterk og uttrykksfull tone i saksofonen. Hvis noen hevder han har lytta et kvarter eller nærmere en halvtime på storheter som Jerry Bergonzi, Michael Brecker og George Garzone, så tror jeg neppe Dinesen vil anlegge søksmål mot vedkommende. Vår egen Petter Wettre og hans musikalske univers ligger heller ikke langt unna. Når det er sagt, så har Dinesen så avgjort funnet sin egen stemme.

Denne gangen har Dinesen tatt turen over dammen for å møte stjernetrommeslager Jeff “Tain” Watts. Den unike og usedvanlig groooovete rytmeinnovatøren har vært på lønningslista til giganter som brødrene Marsalis, nevnte herr Brecker, George Benson, McCoy Tyner og Betty Carter – vi snakker de som valgte på aller øverste hylle.

Med seg over til hjemmestudioet til Watts hadde Dinesen med seg ei bunke originalkomposisjoner, Geri Allens tittellåt og Duke Ellingtons “Melancholia” samt Jacob Artved på gitar og Felix Moseholm på bass – to unge danske drenge med et schwært potensial.

I løpet av to desemberdager i fjor skapte de fire et melodisk og harmonisk univers som skulle tyde på at de hadde kjent hverandre leeenge – noe de altså ikke hadde gjort.

Vi har med fire svært så lyttende musikanter å gjøre som vil hverandre og musikken vel og som ikke har det minste behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de tre andre. “Unconditional Love” har blitt en tidløs ekskursjon, som ikke sprenger noen grenser, men som bekrefter at Jakob Dinesen hører hjemme helt der oppe.

Jakob Dinesen
«Unconditional Love»
Stunt Records/sundance.dk

Følger drømmen

En slovak i Danmark på et norsk plateselskap – hva fører det til? Frisk, fyrrig og livsbejaende musikk.

Nikola Bankov – det grooves i Aarhus.

For knappe tre år siden møtte jeg musikken til den den gang 20 år unge slovakiske altsaksofonisten og komponisten Nikola Bankov for første gang. Til tross for sine relativt få år på Tellus viste han en sjelden modenhet i samspill med sine nye venner i Aarhus og med Seamus Blake, en av mellomgenerasjonens store og vektige tenorsaksofonister, som gjest.

Bankov har studietid både på Berklee og i Danmark bak seg og det tar ikke mange takter å fastslå at vi har med en langt framskreden instrumentalist å gjøre. Det groover enkelt og greit av saksofonspillet hans og jeg tror ikke han vil protestere heftig hvis det antydes at han har hørt en halvtime eller to på David Sanborn og andre i den samme gata.

Med seg i kjernetruppen har han, som på debuten “Bright Future”, flere av Aarhus meget lovende unge jazzister: Jonas Gravlund på gitar, August Korsgaard på synth, Jens Mikkel Madsen på elbass og John Riddell på trommer. Dette er unge herrer fra mer eller mindre samme generasjon som Bankov og de har så definitivt skjønt sjefens intensjoner og er med han veien så det holder.

Rapperen Blacc El – noe skal jo en rapper hete – gjester på ett spor og på to spor dukker sjølvaste Randy Brecker opp med sin trompet og sitt flygelhorn. Om noen skulle få en anelse Brecker Brothers inn i lillehjernen, så er det helt på sin plass – jeg tipper Bankov har hørt på brødrene Brecker også en hel del.

Dette er tøff og heftig fusion-musikk. Ikke alt er like spennende, men det groover og musikken smiler fra start til mål. Dette er musikk som egner seg ypperlig til varme sommerdager – og kalde vinterkvelder og alt midt mellom.

Nikola Bankov
«Dream Chaser»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Totalt unikt og veldig spennende

Anthony Braxtons musikk er ikke for pyser. Det bekrefter det flotte belgisk-danske kollektivet Ghost Trance Septet leda av gitaristen Kobe Van Cauwenberghe.

Kobe Van Cauwenberghe´s Ghost Trance Septet tolker Anthony Braxtons univers.

Jeg har få problemer med å innrømme at jeg har brukt lang tid på å komme innafor dørstokken til Anthony Braxton sitt univers. Jeg har enkelt og greit ikke helt skjønt hvor han ville med musikken sin. Om jeg har skjønt det nå? Ikke helt sikker, men jeg lar meg uansett fascinere.

På denne dobbelt cd-en spiller septetten fire Braxton-komposisjoner med navn mellom “Composition No. 193” til “Composition No. 358”. Siden Braxton har godt over 700 låter i banken, så er det altså nok å velge mellom.

Som alltid er Braxtons musikk et sted mellom de “fleste” grenseland. Er det jazz, er det impro, er det samtidsmusikk? Svaret er som alltid både ja og nei – jeg sliter med og har eller ikke noe behov for å båssette Braxtons unike musikalske visjoner.

Tekstheftet til denne utgivelsen gir oss en god og lang innføring i Braxtons filosofi og måten han ønsker at at andre musikere skal “angripe” hans musikk på. Noe forteller meg at Van Cauwenberghe & Co har kommet godt på innsida av denne tankegangen og at de har makta å sette sitt eget bumerke på musikken.

Van Cauwenberghe spiller ymse gitarer, bassgitar, synther og gir også stemmelyd fra seg og ellers bidrar Frederik Sakham på bass, elbass og stemme, Elisa Medinilla på piano, Niels Van Heertum på eufonium og trompet, Teun Verbruggen på trommer og perkusjon, Anna Jalving på fiolin og Steven Delannoye på tenorsaksofon og bassklarinett til å lage noen lydlandskap få om noen har stifta bekjentskap med tidligere.

Det kommer sjølsagt ikke som noen overraskelse at Braxtons musikk er utfordrende. Det er akkurat det som gjør den så spennende og Kobe Van Cauwenberghe skal ha all ære for å ta dette universet til nye og egne steder.

Om knappe to måneder står sjefen sjøl, Anthony Braxton, på scena under Oslo Jazzfestival. Ganske mye forteller meg at der bør man være.

Kobe Van Cauwenberghe´s Gost Trance Septet
«Plays Anthony Braxton»
el NEGOCITO Records/elnegocitorecords.com

Tøft – beintøft faktisk!

De dukker opp på alle knatter og knøs og ingenting er hyggeligere enn det. Vi snakker om mer enn lovende nye jazzkonstellasjoner og progkvartetten Soft Ffog melder allerede på første lyttepost at her er det bare å feste setebeltene.

Soft Ffog tråkker til i større grad enn det ser ut som på dette bildet. Mye større!

Når et band er befolka med herrer med fartstid fra band som Krokofant, Red Kite og Thomas Dybdahl, så mer enn ligger det i korta at her er det bare å skjerpe ørene og resten av sanseapparatet. Det er liksom noe som tyder på at dette kan være tøft og jeg kan love allmuen at her er det ingen som kommer til å bli skuffa.

Bandet blir leda av Krokofant-gitarist Tom Hasslan, som har skrevet all musikken, og når han så har invitert med seg tangentist i særklasse – sist observert sammen med Thomas Dybdahl – Vegard Lien Bjerkan, Red Kite elbassist Trond Frønes og Krokofant-kamerat Axel Skalstad på trommer, så blir det akkurat så bra som lagoppstillinga mer enn antyder.

Bandet, som fikk sin spede begynnelse på Kongsberg-festivalen i 2016, beskriver musikken sin slik: Hvis du har lurt på hvordan ting ville låte hvis Jimi Hendrix blei med i Deep Purple og at “begge” i tillegg hadde drukket for mye jazz i det siste, så kan du stå i fare for å få en del svar her.

Soft Ffog – noe skal jo bandet hete – har så absolutt funnet frem til noe eget, noe heftig, noe beintøft. Likevel skammer de seg ikke for å blande inn litt King Crimson med Terje Rypdal-ingredienser eller litt Pat Metheny med Deep Purple og hvorfor i alle dage skulle de gjøre det? Som nevnte Metheny sa på et seminar i Molde for mange år siden: musikk dreier seg om å stjele, men å gjøre det på beste og mest originale måte!

Soft Ffog er åpenbart et kollektiv med dritdyktige instrumentalister som stortrives sammen og som derfor lager urheftig og tøff musikk. Jeg vil ha mer!

Soft Ffog
«Soft Ffog»
Is It Jazz? Records/Border Music