Musikk fra Brasil er kjent for å ha mye varme i og ved seg. Denne trioinnspillinga fra São Paulo er på ingen måte noe unntak.

Jeg skal ikke skryte på meg inngående kjennskap til trommeslager, komponist og bandleder Mario Gaiotto (43). Som hans medsammensvorne, pianisten Daniel Grajew og bassisten Sidiel Vieira, så er nemlig Gaiotto et fullstendig nytt bekjentskap, men veldig hyggelig.

Det kommer sjølsagt ikke som noen stor overraskelse at det finnes bøttevis av fremragende musikanter i Brasil som vi – les jeg – aldri har hørt om før. Det gjelder også for storbyen São Paulo med sine godt og vel 19 millioner innbyggere inkludert drabantbyer – er en smeltedigel på alle slags vis, ikke minst musikalsk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Der bor og virker altså Gaiotto og hans tonefølgere og jeg går ut fra at Gaiotto har hatt en del å velge blant. Basert på denne trioekskursjonen har han valgt helt rett.

“Cosmopaulista” er en språklig konstruksjon som henviser på hva den kosmopolitiske byen São Paulo er. Gjennom de ti låtene henter Gaiotto inspirasjon fra en rekke av de musikalske “retningene” og stilartene som finnes i byen og ellers i Brasil, men han har også ønska å inkorporere impulser fra det jødiske, arabiske, tyrkiske, japanske, armenske, marokkanske, europeiske og amerikanske som også er å finne i São Paulo.

På et svært så smakfullt, heftig, temperamentsfullt, groovete og hardtswingende vis forteller disse tre langt framskredne herrene hvilket skyhøyt nivå de befinner seg på både individuelt og kollektivt.

Jeg vil til São Paulo så fort som mulig. Inntil det kan la seg gjøre er “Cosmopaulista” en veldig fin erstatning som vil varme på kalde høst- og vinterkvelder.

Duoen Nude Cloak, bestående av Andreas Barth og Einar Frøysa, er jeg ganske sikker på er et nytt bekjentskap for flere enn meg. De fortjener masse oppmerksomhet.

Einar Frøysa er utdanna kantor fra Musikkhøgskolen, mens trommeslager, gitarist, nøkkelharpist og oscillatorist Andreas Barth har funnet ut av det meste sjøl på sin vei frem til hvor han er nå. Frøysa hadde fått spellejobb i kirkene i Hof i Vestfold, der den usedvanlig musikalske familien Eick hører hjemme, og siden Barth bor i Eidsfoss, som jeg har skjønt er mer eller mindre det samme som Hof, så var heldigvis ikke veien så lang mellom de to – på alle slags vis.

Frøysa hadde lenge hatt behov for å gjøre noe “helt annet” og Barth var åpenbart ikke vanskelig å be. Med hjelp av sistnevntes nye opptaksutstyr gikk de til verket og kantor Frøysa spilte på en hybridsynth han i stor grad hadde bygd sjøl.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I løpet av den 23. januar 2020 blei all musikken spilt inn – med kun ei pause. Da filene kom Frøysa for øret var begeistringa stor – det var dette han i stor grad hadde hørt for seg. I løpet av pandemien har filene fått kjørt seg, blitt remiksa og musikken hadde fått et nakent, barbert og nært preg.

Det har endt med tolv “låter” som er unike, til dels styggvakre, spennende og høyst personlige. Dette er musikk man definitivt ikke stiller seg likegyldig til; den er inderlig og usedvanlig ærlig.

Det er på bygdene det skjer! Nude Cloak har skapt der og da-musikk som egner seg her og nå. Tøft er det!

Gary Burton har slutta å spille offentlig. Det betyr at vibrafontrona er ledig. Det er ikke umulig å høre for seg at Joel Ross er klar til å ta over.

Joel Ross er 26 år ung, men spiller med en autoritet og modenhet som skulle tilsi at han har tilbragt en hel del flere år her på Tellus. Sønn av et politiektepar fra Chicago, har nå Ross bosatt seg i smeltedigelen Brooklyn i New York og noe forteller meg at han er en svært ettertrakta ung mann i jazzhovedstaden.

Jeg har allerede hørt en hel del og lest mye om Ross, men det skulle altså ta seks utgivelser fra han før ørene og resten av mitt sanseapparat fikk gleden av Ross´ musikk. Han platedebuterte i 2018 og for to år siden kom hans første Blue Note-utgivelse, “Who Are You?”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette var altså på høy tid, kanskje på overtid vil noen mene, og det har i alle fall blitt et herlig møte med ei flott stemme som har noe vakkert og usedvanlig flott ved seg. Ross er åpenbart en svært religiøs ung mann og hele tekstheftet består av bibeltekster som er knytta opp mot de sju låtene.

Åpningslåta “Prayer” har han skrevet aleine, men ellers har han fått komposisjonsbistand av sitt utmerkede band underveis – helt tydelig en kohort som har skjønt hvor Ross vil med musikken og budskapet sitt.

Musikken er uten unntak nedpå, usedvanlig melodisk og reflekterende – den egner seg garantert utmerket utøver høsten når kulda setter inn og det skal fyres på peisen eller andre ting man fyrer med og der man lager seg rom til å la tankene få anledning til å ta i mot påfyll.

Når så Ross har alliert seg med noen av NY-jazzens aller lengst framskredne musikanter som blant andre altsaksofonisten Immanuel Wilkins, trompeteren Marquis Hill og tenorsaksofonisten Maria Grand, så skal det ikke så store regnekunnskaper til for å skjønne at dette har blitt en strålende musikalsk ekskursjon.

Joel Ross forteller oss absolutt hvilket formidabelt vibrafontalent han er, men han dominerer på ingen måte – her får alle plass til å skinne. Uansett forteller Joel Ross oss at han er klar for den store scena.

Med det sjølsikre bandnavnet Toppklass forteller den unge svenske trioen oss at de har noe varmt og godt på hjertet.

Befolka av trommeslager Maria Dahlin, gitarist Johan Ekeberg og bassist Boel Mogensen, alle mellom 28 og 30 år unge, fra det svært så oppegående jazzmiljøet rundt Högskolan för scen och musik i Göteborg, kommer Toppklass inn som et friskt nytt pust som varmer godt akkurat når høsten har bestemt seg for å ønske seg sjøl velkommen.

Igjen er det Anders Thorén og hans norske selskap AMP Music & Records som plukka opp nok en ny konstellasjon som ellers hadde hatt stor sjans for å gå oss, her på denne sida av Kjølen i alle fall, hus forbi. Arbeidet Thorén & Co legger ned er ikke mindre enn viktig – en ekte kulturentrepenørjobb er det som blir utført.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Denne trioen gir oss et innblikk i et eget lite univers basert på låter de sjøl har unnfanga; Ekeberg fire av dem, de to andre to hver.

Jovisst er det et jazzikalsk univers vi blir invitert inn i, men at for eksempel Ekeberg har latt seg inspirere av blant andre Bill Frisell og John Scofields evner til å ta opp i seg en rekke andre kilder også, er det ikke vanskelig å få øre på..

Med sin klare og reine gitartone er Ekeberg den naturlige hovedstemma, men det ypperlige samarbeidet og bidragene fra Dahlin og Mogensen er også veldig viktige for det kollektivet uttrykket som særpreger Toppklass.

Sjøl om det heldigvis begynner å bli mer og mer vanlig, så synes jeg fortsatt det er veldig hyggelig at jenter bekler både bass- og trommerolla og det gjør Dahlin og Mogensen på et strålende vis.

Toppklass fører oss inn i en melodisk, vakker og empatisk verden der det er godt å oppholde seg.

Katharina Weber kommer fra Sveits og spiller piano som ingen andre. Endelig har muligheten dukka opp for å gjenoppfriske bekjentskapet med henne.

Jeg måtte dykke langt ned i underbevisstheten og i cd-bunka for å slå fast at Katharina Webers og mine veier har krysset hverandre også ved en tidligere anledning. Sjøl om hun har jobba både med Fred Frith og Barry Guy, og spilt inn plater med begge, så var det som solopianist jeg møtte henne forrige gang også.

I 2007 inntok “Woven Time” og Katharina Weber (63) heimen og fortalte meg umiddelbart at hun hadde noe helt eget å melde. Jeg skal ikke skryte på meg at den 15 år gamle innspillinga har blitt spilt i tide og utide siden den gang, men denne påminnelsen om Webers unike uttrykk har fått den opp til overflata igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Helt siden slutten av 80-tallet har Weber blitt inspirert av, lytta mye på og blitt kjent med den ungarske komponisten og pianisten György Kurtág og hans kone Márta, som gikk bort i 2019 og som denne plata har blitt en slags hyllest til.

Åpningssporet og sluttsporet er skrevet av Kurtág – de 17 andre stykkene av Weber. De er til dels veldig korte og oppleves som små betraktninger – små dikt.

Weber skaper en klangverden som er helt hennes egen og det er masse luft og rom i uttrykket hennes. Hva som er skrevet og hva som er fritt improvisert er jeg usikker på. Dessuten bryr jeg meg ikke noe særlig om det heller. Jeg er mye mer opptatt av hva Katharina Weber har å fortelle meg og det er ikke reint lite.

Katharina Weber beveger seg sømløst i et landskap som henter inspirasjon fra impro, jazz, klassisk og samtidsmusikk og skaper noe som er hennes helt eget og totalt unike uttrykk.

På debutskiva til det nye selskapet Punkt Editions viser lydskulptørene Dai Fujikura og Jan Bang oss et strålende eksempel på hvor unik Punkt-filosofien og musikken er.

Jeg bryter sammen og innrømmer min kunnskapsmangel: den japanske, men England-bosatte synthisten Dai Fujikura er et nytt bekjentskap for meg. Det burde han åpenbart ikke vært og heldigvis har Punkt-ideologene Jan Bang og Erik Honoré vært mer enn oppmerksom på han – sikkert over lang tid.

Her møtes altså Fujikura med sine synther og Bang med sine samples, sine programmmeringsevner, sin stemme, sin diktafon og litt ekstra synth og skaper et univers ulikt alt annet som har vederfaret eders sinn. Altså et univers på alle vis i den unike Punkt-ånda.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Musikken er, vil jeg tro, stort sett av det fri og spontant unnfanga slaget – den har blitt til i møtet mellom disse to usedvanlige sinnene og totalt kompromissløse kunstnerne.

Når de så har invitert med seg en kremgjeng av «gjester» bestående av Arve Henriksen på trompet og stemme, Eivind Aarset på gitar og elektronikk, Kari Raitinen på cello, Tamami Tono på sho – et japansk munnorgel og Nils Petter Molvær på trompet – vi snakker musikalske fargeleggere av aller ypperste format – så har stemingsreisa «The Bow Maker» blitt noe helt for seg sjøl.

Dette er musikk det er totalt umulig å stille seg likegyldig til. Jovisst må man gi noe for å komme under huden på den, men du verden så mye det er å få igjen hvis du gjør det.

Herrene Jan Bang og Erik Honoré har skapt en musikalsk filosofi som verden i stadig større grad får ørene opp for. Det kommer også «The Bow Maker» til å bidra til.

Den svenske vokalisten, komponisten og låtskriveren Lovisa Jennervall er et nytt bekjentskap for meg. Det tar meg kort tid å skjønne at hun er en artist og formidler jeg vil tilbringe mye tid sammen med.

Jeg veit jeg er bortskjemt – i alle fall når det gjelder tilgang på musikk fra alle verdens kanter – inkludert Sverige. En rekke artister og musikken deres hadde jeg garantert aldri blitt kjent med hadde det ikke vært for platepushere på diverse nivå fra de fleste verdenshjørner. Lovisa Jennervall hører hjemme i den kategorien.

Lovisa Jennervall (32) debuterer under eget navn med denne skiva. Det har blitt en usedvanlig moden og ikke minst modig debut som venn, kollega og produsent Isabella Lundgren har vært med å løfte frem.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I coverteksten forteller Jennervall/Lundgren om veien frem til ferdig plate. Den sier mye om det å være sårbar og at låtene har kommet opp til overflata gjennom smerte, sjølhat, knust hjerte, ødelagte røtter og separasjonsfrykt. Det sier det meste om at Jennervall har et levd liv å hente fra og du verden så flott og sterkt hun formidler akkurat det.

Med sin skjøre, vare, vakre, men ikke så omfangsrike stemme så er hun allerede nå en historieformidler av klasse. Om det er på engelsk, svensk, jo da knoppar bitter her også, eller ordløst, så når Jennervall frem med sin høyst personlige historier.

Med seg til å formidle disse sterke historiene, alle omkransa av vakre og fine melodier, har hun et fint og empatisk lag bestående av Ima Baeza Bilgin på piano, August Eriksson på bass og Magnus Jonasson på trommer samt Linnea Jonsson på trompet og Samuel Muntlin på tenorsaksofon, bassklarinett og trekkspill på noen av spora. De vet hvor Jennervall vil og gir henne akkurat det reisefølget hun kunne ønske seg.

Lovisa Jennervall debuterer på et sterkt og unikt vis. Jeg gleder meg allerede til neste musikalske veikryss.

Helt siden unnfangelsen i 2015 har Nakama vært noe helt for seg sjøl. Det er bandet og universet i større grad enn noen gang nå.

Kjernen i Nakama er fortsatt den samme: Bassist, komponist og arrangør Christian Meaas Svendsen er fortsatt den naturlige ideologiske føreren og pianokrakken og trommestolen blir nok en gang befolka av henholdsvis japanske, men Oslo-bosatte Ayumi Tanaka og Andreas Wildhagen.

Siden mitt forrige møte med bandet har det blitt foretatt to mannskapsforandringer: stemmekunstneren Agnes Hvizdalek og fiolinisten Adrian Løseth Waade har mønstra av og nye førstereisgutter er Klaus Ellerhusen Holm og Andreas Hoem Røysum på allehånde saksofoner og klarinetter.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det har sjølsagt ført til at Nakama låter totalt annerledes enn forrige gang og gangen før der og gangen før….Nakama er nemlig en organisme som aldri står stille: den utfordrer seg sjøl og oss ustoppelig og du verden så herlig det er.

Nakama sier sjøl at de byr på nye farger, nye låter og nye eventyr. Det har de altså så evig rett i og i sitt kammerjazzaktige landskap tar de oss med til herlige og unike steder der impro møter ganske straighte toneganger møter zen chanting. Dessuten er det en viss grad av postproduskjon involvert også der både EDB-maskiner og synther får spille ei rolle. Aller viktigst er sjølsagt de individuelle og kollektive bidragene fra de fem – her snakker vi helt spesielle solister som kler hverandre perfekt.

“New World” og Nakama er en perfekt måte å møte høsten – og sikkert alle andre årstider – med.

OM er intet mindre enn en sveitsisk kultgruppe som feirer 50 år med denne utgivelsen.

Helt siden 1972, dog med en del pauser, har OM holdt det gående. Har jeg skjønt det rett så har bassist Bobby Burri, gitarist Christy Doran, sopransaksofonist Urs Leimgruber og trommeslager Fredy Studer, som gikk bort for en måneds tid siden, holdt OM i gang uten noen forandringer i lagoppstillinga. Det er sjølsagt imponerende i seg sjøl, men enda mer imponerende er musikken som har kommet til underveis.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skal ikke skryte på meg å ha fulgt OM fra start til mål, men “A Retrospective” som kom ut på ECM i 2006 ga et godt innblikk i ei svært spennende musikalsk reise.

Etter et par pauser etter den tid møttes de fire ei uke i mars i år i studio i Stalden i Sveits utstyrt med låter som alle fire hadde skrevet – hver for seg. Det er vel noe nært åretes underdrivelse å påstå at de fire kjenner hverandre og kan hverandre ut og inn musikalsk og samtalene de fører forteller oss det så tydelig som vel mulig.

Helt fra starten har OM vært inspirert av alt fra Jimi Hendrix, John Coltrane og frijazz. Slik har det vært og slik var det da de gikk i studio for siste gang, men ut av disse kildene – og sikkert mange flere – har OM skapt sitt eget univers.

Amerikanske Jason Bivins, som har skrevet den fine omslagshefteteksten, har fulgt OM tett gjennom store deler av bandets karriere. Han nevner fire elementer som særpreger OM og jeg er enig i alle fire stolpene: Følelsen for kontraster, overraskelser, spenning og en helt spesiell skjønnhet i uttrykket – ikke nødvendigvis vakker i vanlig forstand, men gjerne styggvakker.

OM har markert sine fantastiske 50 år på et kompromissløst vis. Samtidig hedrer de Fredy Studers minne på best tenkelige måte. Det er bare å takke for ekskursjonen.

Felespilleren Erlend Apneseth har skjemt oss bort med vakre og høyst personlige musikalske utflukter de seineste åra. Det fortsetter han med på “Nova” også.

Erlend Apneseth (32) er en mesterspelemann fra Jølster i Vestland – jeg må innrømme at det er vanskelig å skrive Vestland – som jeg/vi har hatt gleden av å møte i flere konstellasjoner det siste tiåret. Fellesnevneren er at det er alltid like spennende og ikke minst givende.

Ofte har møtene vært med hans medsammensvorne i trioen hans, perkusjonisten Øyvind Hegg-Lunde og gitaristen Stephan Meidell, og de tre har tatt oss med til steder ingen av oss har besøkt tidligere i grenseland der folkemusikk har møtt jazz, impro og en rekke andre herligheter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Musikken de tre har skapt har hele tida vært av typen sitte lengst fram på stolsetet med alle sanser skjerpa slik at man ikke skulle gå glipp av noe som helst. Slik er det så definitivt fortsatt sjøl om Apneseth møter oss aleine – eller gjør han det?

Innspillinga er gjort i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo i august 2020 og i april i fjor. Det er et rom med vanvittig flott etterklang og du verden som Apneseth bokstavelig talt vet å spille på den. Bortsett fra en slått etter Sigurd Eldegard, så har Apneseth skrevet all musikken sjøl. Han skaper en klangverden som er så personlig og så vakker at det er bare å dykke ned i den og bli der værende.

Musikken og uttrykket er så atmosfærisk og så inderlig at det gjør ondtgodt og når så Hegg-Lunde og Meidell har bidratt på miks- og produksjonssida med sin fingerspitzgefühl og små effekter som gjør særpreget enda tydeligere, så skal de så absolutt æres for sine bidrag.

Erlend Apneseth har laga noe som likner mistenkelig på et mesterverk. Nydelig, flott og sterkt.