Gary Burton har slutta å spille offentlig. Det betyr at vibrafontrona er ledig. Det er ikke umulig å høre for seg at Joel Ross er klar til å ta over.

Joel Ross er 26 år ung, men spiller med en autoritet og modenhet som skulle tilsi at han har tilbragt en hel del flere år her på Tellus. Sønn av et politiektepar fra Chicago, har nå Ross bosatt seg i smeltedigelen Brooklyn i New York og noe forteller meg at han er en svært ettertrakta ung mann i jazzhovedstaden.

Jeg har allerede hørt en hel del og lest mye om Ross, men det skulle altså ta seks utgivelser fra han før ørene og resten av mitt sanseapparat fikk gleden av Ross´ musikk. Han platedebuterte i 2018 og for to år siden kom hans første Blue Note-utgivelse, “Who Are You?”.

Dette var altså på høy tid, kanskje på overtid vil noen mene, og det har i alle fall blitt et herlig møte med ei flott stemme som har noe vakkert og usedvanlig flott ved seg. Ross er åpenbart en svært religiøs ung mann og hele tekstheftet består av bibeltekster som er knytta opp mot de sju låtene.

Åpningslåta “Prayer” har han skrevet aleine, men ellers har han fått komposisjonsbistand av sitt utmerkede band underveis – helt tydelig en kohort som har skjønt hvor Ross vil med musikken og budskapet sitt.

Musikken er uten unntak nedpå, usedvanlig melodisk og reflekterende – den egner seg garantert utmerket utøver høsten når kulda setter inn og det skal fyres på peisen eller andre ting man fyrer med og der man lager seg rom til å la tankene få anledning til å ta i mot påfyll.

Når så Ross har alliert seg med noen av NY-jazzens aller lengst framskredne musikanter som blant andre altsaksofonisten Immanuel Wilkins, trompeteren Marquis Hill og tenorsaksofonisten Maria Grand, så skal det ikke så store regnekunnskaper til for å skjønne at dette har blitt en strålende musikalsk ekskursjon.

Joel Ross forteller oss absolutt hvilket formidabelt vibrafontalent han er, men han dominerer på ingen måte – her får alle plass til å skinne. Uansett forteller Joel Ross oss at han er klar for den store scena.