Jeg tar meg den frihet å låne Jo Nesbøs hederstittel når Åge Aleksandersen sin avskjedsplate med Sambandet skal omtales. Jeg føyer like godt til: En jævlig ålreit fyr!

Jeg ville vente til vinylen av «Mi reise» så dagens lys før jeg skulle omtale den. Det har seg slik at jeg er over gjennomsnittet begeistra for det fysiske formatet. I tillegg er det også sånn at Åge – han er en av de få vi har lov å være på fornavn med – for meg alltid har hørt
hjemme i vinyl-universet. Vi går nemlig mange tiår tilbake vi to – sjøl om ikke Åge er klar over det, da!

Åge har vært, er og kommer til å bli værende en bauta i norsk musikkliv – uansett sjanger. Det har alltid vært en ekthet, inderlighet og troverdighet i det han har gitt oss og det han har vært og er. Det har aldri vært den minste tvil om hvor Åge sto, hva han sto for og hvem han var – slik var det og slik er det den dag i dag. Han
har enkelt og greit betydd utrolig mye for mange og i sin djupe direkthet og kall det gjerne enkelhet, så har han nådd hjerter og hjerner fra Kong Salomo til Jørgen hattemaker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Takk te dæ

Nå er Åge og hans kjære Sambandet – bedre og tightere rockeband er vanskelig å oppdrive både nord og sør for Namsos – ute på sin store avskjedsturné – en turné som avsluttes foran 75000 tilskuere på
Lerkendal utpå høstparten. Hele Norge vil ta farvel med denne fantastiske storfamilien og Åge vil veldig gjerne si farvel på sitt flotte og rause vis også.

De som vil ha det siste farvel med «familien» får det på best mulig vis med «Mi reise». Samla i Åges tårn i havna i Trondheim, der det meste av det han har gitt oss de seineste tiåra har blitt unnfanga, har de trøkka seg sammen og spilt inn et siste strålende kapittel i
deres enorme katalog.

Åge har fortsatt sin fantastiske lyriske fortelleråre intakt. Han tar oss med tilbake til Gerhardsen og han er samtidig i sin egen og vår samtid og slår fast at Gud ikke er der når bombene hagler over uskyldige. Noe, eller mye, forteller meg at Åge kan snakke til mange
flere enn det storpolitikken kan.

Sambandet

I mine ører er Sambandet med Skjalg Raaen, som også har produsert ett spor, mens sjefen har produsert resten, Gunnar Pedersen, Morten Skaget, Steinar Krokstad, Bjørn Røstad og Terje Tranaas – hvorfor er de ikke nevnt med navn på coveret????? – en svært viktig del av Åge og det bekrefter de nok en  ang her. Framifrå! Sterkt og flott krydder med duetter med Jørgen Nordeng og Ingebjørg Bratland samt et nydelig, men ferskt tilbakeblikk med gamlekaran Tor Evensen, Gunnar Pedersen og Bjørn Røstad på «Det
finnes en sang bortom fjellet», gjør heller ikke noe særlig skade.

For å skrive om en metafor fra sportsspråket aldri så lite: det gjelder å avslutte med flagget til topps. Det har Åge Aleksandersen & Sambandet så definitivt gjort. For ei karriere, for et liv, for et kunstnerskap!

Takk te dæ og takk te dåkk!

Den finske pianisten Frank Carlberg har gjort amerikaner av seg. Her deler han sine musikalske drømmer et sted mellom fantasi og realisme med oss.

Som så mange ambisiøse jazztalent fra vår del av verden så satte Frank Carlberg kursen for USA og studier for noen tiår siden. De aller fleste har satt snuten hjemover igjen, men noen har blitt værende.
Carlberg hører hjemme i den siste kategorien og sjøl om han har base i jazzhovedstaden New York, så underviser han ved New England Conservatory i Boston.

Carlberg har jobba og spilt inn plater med storheter som Roswell Rudd,Bob Brookmeyer, Steve Lacy og Kenny Wheeler. Det forteller oss en hel del om hvor han befinner seg i det musikalske landskapet. I tillegg trives han godt i latinske lydunivers og sist jeg støtte på han var i
en flott duo med den argentinske vokalisten Roxana Amed. Carlberg har også gitt ut to svært Thelonious Monk-inspirerte plater med stort
ensemble.

Ei anna utgave

På dette møtet med Carlberg møter vi han og hans musikk i en tilstand der han har ambisjoner om å ta oss med til steder der noe er henta fra
drømmenes verden, mens noe er henta fra den våkne delen av hans bevissthet. Det betyr at vi ofte befinner oss et sted mellom det komponerte og det totalt improviserte.

Her er musikalske fantasibilder og realiteter fusjonert på et fascinerende vis. Minner fra barndommen i Finland og fremtidstanker om hva som kan komme er også en del av den originale menyen.

Med seg til å dandere disse spennende rettene har han medtangentør Leo Genovese, som mange vil kjenne igjen fra esperanza spaldings band, på orgel, Farfisa – for en sound – og synther, John Hébert på bass, Hery Paz på tenorsaksofon og Dan Weiss på trommer. Noen litt kjente navn, mens Paz er et nytt og tøft bekjentskap.

Frank Carlberg har altså greid kunststykket å lykkes over there. Mye av årsaken er at han er i besittelse av ei høyst personlig og kompromissløs stemme.

Saksofonisten Øystein Trollsås har ikke akkurat forhasta seg med å debutere under eget navn. Så har han da også noe flott og ekte å melde når han først gjør det.

Mange musikere løper, om ikke rett fra barnehagen, rett i platestudio så fort sjansen byr seg. Mange burde definitivt venta både et kvarter og to før de gikk over den berømte dørstokken – la både musikken og seg sjøl modne en hel del før debuten blir sluppet løs på allmuen.

Øystein Trollsås (64) har så avgjort gått den andre veien. Det heter seg at alle veier er en omvei hjem, det skal visstnok ha vært NRK-legenden Herbjørn Sørebø som skapte det berømte munnhellet, og for saksofonisten, komponisten Trollsås fra Sandefjord har det definitivt vært en lang vei.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter ei lang og innholdsrik karriere som blant annet har inneholdt studier på jazzlinja i Trondheim, privattimer med Dave Liebman og masse sidemannjobber med blant andre Bugge Wesseltoft, Inger Lise Rypdal og Lars Martin Myhre; allsidigheten har det altså ikke stått på og Trollsås har levert hvor han han enn har blitt invitert inn i varmen. Nå har han endelig tatt det viktige steget – hjem til seg sjøl.

Endelig

Hva som har holdt Trollsås, som i tillegg til å spille de fleste saksofoner også trakterer orgel, bassklarinett og den tyrkiske fløyta ney, tilbake fra å debutere tidligere, vet jeg ikke. Det har uansett ført til at han har bygd opp et solid bibliotek over mange år av låter med stemninger og solide doser personlighet i seg. I tillegg har han skrevet en hel del ny musikk frem mot innspillinga også.

Dette er groovete, melodisk, varm og rytmisk jazzmusikk med en rekke sterke røtter i både verdensmusikk, funk, straight moderne jazz og
garantert en hel del andre herligheter også.

Sammen med et utmerka lokalt lag fra hjemtraktene – nok et eksempel på at det finnes framifrå musikere godt utafor de store byene også – bestående av Terje Johannesen, som imponerer på alle mulige
instrumenter hver gang han gir lyd fra seg, Eivind Kløverød (trommer etc), Lars Endrerud (bass), Tore Flatjord (trommer), Ida Stein (vokal) og Anders Gleditsch (tangenter), så tar Trollsås oss med på rundreise som forteller oss at han har funnet hjem på et herlig og svært personlig vis.

Denne unike trioen har utvida tre spillejobber i 2005 til noe uendelig vakkert, tidløst og med evighetens perspektiv over seg.

Den italienske trompeteren og flygelhornisten Paolo Fresu, som sikkert blir glad hvis det sies at han kommer fra Sardinia, den franske trekkspilleren Richard Galliano og den svenske pianisten Jan Lundgren skulle altså gjøre kun tre jobber sammen for 20 år siden. Det som skjedde i løpet av de konsertene førte til at de skjønte at dette treffet var bortimot skjebnebestemt – de måtte bare fortsette å møtes.

Fjerde runde

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Har jeg skjønt det riktig så møtes de tre svært så opptatte herrene hvert eneste år for ny turné og populariteten og etterspørselen har visstnok bare blitt større og større.

I løpet av disse to tiåra har trioen med den helt spesielle og nydelige besetninga, gitt oss fire tilstandsrapporter under navnet Mare Nostrum – som betyr vårt hav og var det romerske navnet på Middelhavet – og jeg har latt meg forføre av de to første og nesten i enda større grad av det fjerde.

Nydelige samtaler

Nok en gang med et repertoar der alle tre skriver musikk hver for seg, i tillegg til en svensk folkemelodi og Édith Piafs ikoniske “La Vie en Rose”, tar dette flotte kammerensemblet bestående av noen av vår verdensdels flotteste improvisatorer oss med på en ekskursjon der folkemusikk fusjoneres med klassisk og populærmusikk på et uhyre elegant og smakfullt vis. Sjølsagt er alt tilsatt store doser improvisasjon må vite og de tre stemmene klinger stadig vakrere sammen..

De 20 første åra for Mare Nostrum har vært usedvanlig vakre og unike – jeg håper på stadig nye runder med denne nydelige trioen.

Den norske perkusjonisten Håkon Berre gjorde danske av seg for rundt 20 år siden. Det har på ingen måte gått ut over kreativiteten.

Det har derimot gått ut over vår kjennskap til Berre her hjemme. Odelsgutten fra nordre del av Trøndelag – jeg er ikke sikker på det med odelsgutt forresten, men det er i alle fall bondeslekt ute og går – har definitivt gått en helt annen vei enn traktor og silo. Her snakker vi nemlig solo-improvisasjon av det totalt frie og utforskende slaget og der har Håkon Berre (44) kommet svært langt i sitt forskningsprosjekt.

Ikke aleine

Det har etter hvert blitt nærmest en trend blant trommeslagere/perkusjonister her i vår del av verden at det skal skapes solo-ekskursjoner. Erland Dahlen, Gard Nilssen, Paal Nilssen-Love, Ingar Zach og Thomas Strønen er noen som renner meg i hu i farten og Håkon Berre føyer seg flott inn i den rekka av storheter.

Original pakke

Sittende på gulvet og omgitt med en gran cassa og et ukjent antall “greier” bestående av metall, plastikk, papp, papir og tre, fokuserer Berre spesielt på friksjon og elementer i bevegelse. I tillegg er lyden prosessert elektronisk ved å bruke kontaktmikrofoner og mjukvare fra EDB-maskiner. Det betyr igjen at den akustiske lyden fusjoneres på et unikt vis med pedaler som forvrenger lyden og trommemaskin beats.

Høres det vanskelig ut? Det er det overhodet ikke; Berre har laga 13 ganske korte lydlandskap som er helt forskjellige og som utfordrer både han i skaperøyeblikket og oss i mottaksøyeblikket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler eller som bakgrunn for noe som helst. Dette er musikk som setter krav og som gir til dem som er villig til å åpne opp.

Den danske saksofonisten Cecilie Strange har laga nok en tilstandsrapport som snakker både til hjertet og hodet.

Jeg har på ingen måte fått med meg hele produksjonen til saksofonisten, komponisten og bandlederen Cecilie Strange. I løpet av sine 40 år på Tellus har hun gitt ut fem album som leder og jeg blei betatt av hennes tredje visittkort, “Beyond”. Det fascinerte meg på mange vis med sin ettertenksomme og kontemplative måte å skape musikk på. Det var gjort på et uhyre personlig vis og nå har jeg heldigvis greid å hekte meg på Stranges videre søken nok en gang.

Viktige steder

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tidligere har Strange hylla viktige personer i sitt liv. Denne gangen har hun skua bakover til steder som på alle vis har satt uutslettelige spor. Det begynner med Odense der hun er født og der minner om velsmakende bøkeblader – beech på engelsk – hentes frem igjen på et nydelig vis.

Videre går turen til Jelling der hun vokste opp og der runer fra cirka år 970 satte spor i et ungt jentesinn. Neste stopp er København der Strange studerte og kom inn i jazzmiljøet og der hun og familien etter hvert har slått rot.

Andre viktige stoppesteder har vært New York, der hun studerte med blant andre Chris Cheek, Chris Potter og George Garzone, Island og ikke minst Norge – avslutningssporet heter “Skrova Fyr” som henviser til fyret i Lofoten der Strange åpenbart har tilbragt kvalitetstid.

Samme trupp

Bassist Thommy Andersson, trommeslager Jakob Høyer og pianist Peter Rosendal har fulgt tenorsaksofonist Strange tett i mange år nå. Det har jeg full forståelse for – både individuelt og til sammen utgjør de fire noe helt spesielt og det er en åpenbar empati i måten den sakteflytende musikken får utvikle seg på og blir gitt liv. På halvparten av de seks spora sørger også den svensk/danske vokalisten Josefine Cronholm med sitt helt unike krydder for det lille ekstra som kun hun kan tilføre. Nydelig.

Musikken Cecilie Strange & Co gir oss egner seg utmerket til kontemplasjon eller ettertanke. Den sørger for ro i sinn og tanke og den inspirerer – det gjør ekstra godt i tider vi opplever nå.

Dette er ikke første gang jeg hilser på gitaristen og sangeren Ola Buan Øien, men som reinhekla bluesbelter er det det. Og på uforfalska trøndersk så funker det veldig bra.

Ola Buan Øien nærmer seg 50 med stormskritt. I nesten 40 av disse har han drømt om å lage et skikkelig blues-album. Det skjedde etter at han som guttunge hørte Stevie Ray Vaughan spille gitar. Fra den dagen var han solgt og med “Blå” har drømmen endelig gått i oppfyllelse.

Buan Øien er på ingen måte noen novise speselt i det trønderske musikkmiljøet. Dette er hans fjerde visittkort under eget navn og i tillegg er han en viktig brikke i det populære allsangorkesteret Too Far Gone.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Blått

Buan Øien har skrevet alt av tekst og musikk. Her synges det på ækt trøndersk med vibratoen som Bjarne Brøndbo har lært oss hører med. Buan Øien skriver tekster med flere lag i seg og han er uredd og personlig.

Musikalsk er det rått, rocka, ofte boogie-aktig og heftig med opptil flere referanser, blant annet til “Ja, de penga”! Buan Øien og Vise menn, Kåre Andreas Lund på bass og Håvard Sterten på trommer, vet hva de snakker om – de har åpenbart et ekte og troverdig forhold til bluesen og dens verdigrunnlag.

Sjela til Ola Buan Øien er åpenbart blå, som han synger, og det er både stemma og gitarspillet hans også.

De snille kjæm te himmern

vi kjæm dit du vil,

melder han også.

Jeg tipper at Buan Øien kommer akkurat dit han vil – blueshimmelen venter, men måtte det bli lenge til.

Blant alle jazzens giganter, så er det noen få som skiller seg ut for min del. John Coltrane hører definitivt med blant dem.

Fra tid til annen gjør det godt å dukke ned i bunken som har blitt stående urørt ei stund. Ved bare å se på navnet på disse coverene så vet jeg jo at musikken ikke har tatt skade av litt ekstra marinering. Vi snakker jo John Coltrane (1926-1967) – en av improvisert musikks aller største legender. Han blei bare 40 år gammel, men du verden hvilke enorme spor han satte med sitt innovative spill og måten han skapte nye retninger i jazzen. Det var en ekthet og inderlighet i det Coltrane spilte og skapte – det var enkelt og greit åndfullt – og musikken hans har fortsatt å inspirere stadig nye generasjoner

Skjult skatt

Den første av disse to utgivelsene er det nok ikke så mange som kjenner til. Egentlig er det ikke Coltranes utgivelse en gang, men da den blei spilt inn i 1957 og gjenutgitt med coveret man kan se under her i 1961, så var nok Coltrane navnet Betlehem Records mente ville selge aller best.

Nå har heldigvis BMG bestemt seg for å gi ut denne skatten på vinyl igjen. Bakgrunnen for tittelen er at mannskapet her består av vinnere eller såkalt runners up i magasinet DownBeats årlige kritikeravstemning – som jeg i all beskjedenhet har blitt spurt om å bidra til i år.

Det betyr at vi får møte et “sammenraska” lag bestående av Oscar Pettiford (bass), Ed Thigpen og Philly Joe Jones (trommer), Eddie Costa (vibrafon og piano), Kenny Burrell og Freddie Green (gitar), Donald Byrd og Art Farmer (trompet), Al Cohn (barytonsaksofon), Frank Rehak (trombone), Gene Quill (altsaksofon) og Rolf Kuhn (klarinett) samt Coltrane, i diverse konstallasjoner.

Dette bandet møttes garantert kun i forbindelse med denne innspillinga der de tar for seg åtte mer eller mindre kjente standardlåter. På mange måter er denne innspillinga mer kuriøs enn noen annet, men bare det å høre Coltrane i en slik setting er verdt inngangspengene aleine. Hans autoritet og personlighet er så voldsomt på plass også i dette landskapet.

Greatest hits

Selskapene Rhino og Atlantic har sjøsatt en serie de kaller “Now Playing”. Der presenterer de artister fra øverste hylle i en rekke sjangre med noe av det beste de har gjort – for disse selskapene, vel å merke.

Det betyr at på denne blå gjennomsiktige vinylen får vi klassikere som “Giant Steps”, “Cousin Mary”, “Naima”, “Central Park West”; “My Favorite Things” og “Body and Soul”.

Flotte og store saker og ei fin innføring i noe av Coltranes unike univers, men siden selskapet ikke har kosta på seg å føre opp besetninga på de forskjellige spora, så blir det i noen tilfeller litt gjetting hvor innspillingene er henta fra.

Uansett så er dette besøk hos en av jazzens aller største retningsgivere som anbefales for vinylfolket.

Den stemma har jeg hørt før, slo det meg etter noen sekunder. Og det stemte – den hadde noe høyst personlig ved seg.

Jeg måtte innrømme at jeg måtte ta meg en liten tur på besøk i arkivet mitt for å finne ut om antakelsen stemte. For knappe tre år siden stifta jeg bekjentskap med bluesbandet Soft City der det befant seg både soul, funk og jazz i gumboen. Og vokalisten som imponerte het Thea Paulsrud.

Nå tar Kongsvinger-jenta som nærmer seg 30 med stormskritt flere flotte steg i retning seg sjøl og med de ti låtene, der hun har skrevet alle tekstene, forteller hun meg at Thea Paulsrud skal vi få mye glede av både nå og i åra som kommer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Varm stemme

Med sin fine og uttrykksfulle stemme, som har både soul, blues, jazz og gospel i seg, løfter hun frem sitt personlige pop-univers, med ganske mye attåt altså, på et vis som gjør at jeg tror veldig på henne.

Paulsrud skriver om den kjærligheten som kanskje kunne komme ut av et vennskap, om hemmeligheter, om relasjoner som har vist seg å bli betydningsfulle og om mennesker hun har observert og som hun lurer på hva slags liv de lever. Dette og mye mer har Paulsrud fundert på og laget noe som skiller seg veldig ut fra det som oversvømmer oss fra a4-popen. Om hun har lytta litt på Gregory Porters “Hey, Laura” før hun skrev “Hi, Lisa”? Jeg kan ikke se bort fra det i alle fall.

Låtene, som befinner seg i det vakre og melodiske landskapet med alle ingrediensene som jeg har nevnt, har Paulsrud skrevet sammen med det utmerkede bandet hun omgir seg med.

En av de fineste låtene her er “Find Me Tomorrow”. Jeg er veldig glad for at jeg har funnet Thea Paulsrud allerede nå.

Pete Mc Guinness er en av mange New York-musikanter som ikke har fått vist oss på denne sida av Atlanterhavet hvilke enorme kvaliteter han er i besittelse av.

Til tross for at trombonisten, komponisten, arrangøren, vokalisten og bandlederen Pete McGuinness (61) har vært svært aktiv på New York-scena siden slutten av 80-tallet, så har jeg altså makta kunstykket å unngå det han har vist de med åpne ører fram til nå. Det sier nok mye om meg, men også en hel del om hvor vanskelig det er å bryte gjennom lydmuren. Konkurransen ikke minst i jazzhovedstaden New York er knallhard – det hevdes at det finnes 20000 (!!!!) saksofonister i The Big Apple og sjøl om det sikkert er en kraftig eller mild overdrivelse, så mer enn antyder det hvordan klimaet er over there.

Veteran

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

McGuinness har nå gitt ut fire plater med orkesteret sitt. De fleste som sitter i bandet er ukjente navn for meg, men når de kan bevise at de har sittet i storband leda av Woody Herman, Buddy Rich, Lionel Hampton, Jimmy Heath, Toshiko Akiyoshi, Maria Schneider, John Fedchock og Darcy James Argue, så er det bekreftelse god nok for meg på at vi har med kremen av The Big Apples storband-, teater- og studiomusikere å gjøre. Og slik låter det da også.

For første gang er ikke er ikke McGuinness i stand til å spille sin kjære trombone lenger på grunn av en nevrologisk lidelse. Derimot leder han bandet, har skrevet mye av musikken, har arrangert alt og synger og scatter heftig på flere av låtene.

Herlig mix

I gumboen McGuinness byr på får vi alt fra straight swing via bossa nova, vakre ballader og mer moderne toneganger. I tillegg til sine egne låter har han også arrangert klassikere som “From This Moment On”, “Body and Soul”, “So In Love”, “Django”, “`Round Midnight” og “Where Do You Start?”, der McGuinness også for første gang har inkorporert strykere og invitert sin professor-kollega og utmerka pianist Bill Charlap til en gjesteopptreden.

Dette låter sjølsagt superheftig og er så proft som vel tenkelig. Der er også mitt aldri så lille ankepunkt: som salige Thelonious Monk sa en gang – make a mistake!