Som oftest er det jo slik at hvis noe er for godt til å være sant så er det jo det. I dette tilfellet er det heldigvis ikke det.
I perioden 1983 til 2018 har nemlig Bruce Frederick Joseph Springsteen (75) skrevet masse musikk som kun hans nærmeste krets har fått gleden av å oppleve. Har jeg skjønt det riktig så har The Boss i stor grad
benytta seg av sitt hjemmestudio. Det har ført til at han spontant har kunnet gjort innspillingene akkurat når han har følt for det, men altså i stor grad latt dem bli liggende. Med fasit i hånd er det vanskelig å skjønne – svært vanskelig, faktisk.
Produktiv
De mange millionene som har hatt gleden av å følge Springsteens karriere mer eller mindre tett siden slutten av 60-tallet, har opplevd et unikt talent med en energi som nesten ikke kjenner noen grenser. Den siste tida har han turnert i Europa og stort sett levert konserter på rundt tre timer – en kraftprestasjon som nesten ikke er mulig å begripe av en herre på 75.
To dager seinere står han på scena i et nytt land foran nye titusener og leverer på samme høye nivå. Hva går han på, liksom? Jeg har sjøl bare fått oppleve han live én gang, men det satte så avgjort uutslettelige spor. Bruce Springsteen er enkelt og greit en artist, en kunstner jeg tror på. Det er noe så ekte, inderlig og troverdig ved han som gjør at han snakker til hjertene, dog med enkelte unntak som en Donald Trump.
Dag og natt
De siste dagene og nettene har jeg dukka ned i denne enorme skatten som består av 83 sanger skrevet og spilt inn i løpet av 35 år. Det har på alle måter vært verdt litt mindre søvn enn vanlig – slik det er når man for eksempel oppdager skatter eller kjærligheten. Alle låtene er sikkert ikke like minneverdige, men at det er mye gull her er helt sikkert. Det viktigste er likevel dokumentasjonen av et stort kunstnerskap – et kunstnerskap som har blitt enda mye større etter
oppdagelsen av denne enorme skatten.
En av de aller flotteste opplevelsene gjennom disse sju platene som blir gitt ut i eksklusive og begrensa opplag på ni LP-er eller sju CD-er med ei 100-siders bok med sjeldne bilder og omfattende liner notes til hvert album, er utviklinga Springsteen har gått gjennom i løpet av disse 35 åra.
Her får vi alt fra lo-fi på «LA Garage Sessions ´83» til hippe tromme- og synthlyder på «Streets og Philadelphia Sessions». Filmmusikk, til en film som aldri blei noe av, tydelig country-inspirasjon på
«Somewhere North of Nashville» og orkesterfokusert lydlandskap på «Twilight Hours», er bare noe av det disse mange timene med ny Springsteen-musikk byr på.
Bruce Springsteen er utvilsomt en gigant og her kommer det nok en enorm bekreftelse på det – som om det var nødvendig. Uansett er dette en åpenbaring og en ytterligere stadfestelse av at Bruce Springsteen
er en av de aller største uansett sjanger de par siste århundrene.
PS: Disse boksene er ikke akkurat billige, men for dere som ikke vil satse feriepengene, så blir det også utgitt ei «best of-samling» til en overkommelig pris.
«Tracks II: The Lost Albums»
Columbia/Sony Music