Fullstendig full frihet

Når Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love er involvert, så kommer det ikke som noen bombe at rammene er vide, brede og høye. Her får vi to nye bevis på det.

Steve Swell, Paal Nilssen-Love, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad – saker!

Trommeslager Paal Nilssen-Love er på sett og vis eleven til altsaksofonisten Frode Gjerstad. Den norske frijazzguruen fra Stavanger tok raskt unge Nilssen-Love under sine vinger – etterhvert har de fulgt og utfylt hverandre i en rekke konstellasjoner.

Gjerstad runda 70 tidligere i med brask og barm. På Victoria i Oslo blei et lite tverrsnitt av hva og hvem Gjerstad er vist fram. Det fortalte oss om en totalt kompromissløs musikant konstant på leiting etter seg sjøl og det unike. Slik har det alltid vært, slik er det og slik kommer det alltid til å være.

Her møter vi Gjerstad sammen med Nilssen-Love og bassist Jon Rune Strøm og den amerikanske trombonisten Steve Swell som gjest. At den godeste Swell har deler av sin bakgrunn i storbandene til Buddy Rich og Lionel Hampton er ikke lett å oppdage, men at han har hatt salige Roswell Rudd som ledestjerne er en del lettere å dra kjensel på.

Vi får hilse på de fire på klubben The Bop Stop i Cleveland, Ohio der borte i Sambandsstatene den 17. september i fjor. De fire "låtene", aller med titler henta fra navnet på klubben i ymse varianter, er sjølsagt spontant unnfanga og forteller oss om et heftig, tøft og inspirerende møte på mange vis.

Av og til oppleves det ustrukturert, av og til setter love, som salige Bjørnar Andresen kalte han, en groove som tar det hele i nye retninger. Spennende og unikt fra start til mål.

Året før, eller 19. mai 2016, for å være eksakt, møttes ustoppelige – på alle vis – Nilssen-Love og den japanske gitaristen Otomo Yoshihide til mannjevning live i Moskva. Vår mann elsker utfordringer og elsker å bli utfordret og Yoshihide, med bakgrunn fra både rock og støy, er så avgjort en musikant å "bryne" seg på for Stavanger-mannen som forsatt sier i når det blir alvor.

Jeg stopper aldri å bli overraska og imponert over Paal Nilssen-Love, Norges kanskje travleste musikant. Her foreligger to ypperlige prov på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paal Nilssen-Love og Otomo Yoshihide – uten sikkerhetsnett.

Frode Gjerstad Trio + Steve Swell

Bop Stop

Clean Feed Records/MusikkLosen

Otomo Yoshihide – Paal Nilssen-Love

19th of May 2016

PNL Records/Musikkoperatørene

Endelig i mål!

Den mest omtalte, den mest solgte og kanskje den beste norske jazzplata noensinne, «Fairytales», har endelig kommet ut i «korrekt» cd-tapning.

Steve Dobrogosz og Radka Toneff – et eventyr av en musikalsk duo.

Foto: Hans Beskow

Det var klart for svært mange allerede da «Fairytales» kom ut høsten 1982 – vi hadde med en helt spesiell plateutgivelse å gjøre. Det at Radka Toneff (1952-82) forlot tida bare noen uker etterpå, har vært med på å forsterke inntrykket. Uansett har dette unike visittkortet vist seg å være tidløs musikk fra en av de aller største.

Eksemplaret jeg sitter med i hendene nå er den tredje cd-utgava jeg har med «Fairytales». Den første kom da cd-teknologien var ny i 1986. Så blei mastertapen gjenfunnet, alt blei «restaurert» etter beste evne og relansert i 2015. Man mente at den definitive versjonen endelig var på plass.

Slik var det ikke. Raskt fant noen med særdeles påskrudde ører, blant andre plateselskapet 2Ls lydmaestro Morten Lindberg, ut at det var noe gæernt med «pitchen». Årsakene var diverse tekniske viderverdigheter som Terje Mosnes på en forbilledlig måte gjør rede for i teksten i omslagsheftet.

Dette kunne ikke de som stod bak utgivelsen leve med. En omfattende prosess blei satt i gang for om mulig å rette opp det som de ikke hadde lykkes med til 2015-utgaven. Gode krefter fra inn- og utland gikk sammen og har nå makta å gjenskape det som skjedde i Grieghallen tre februarkvelder i 1982 samt en versjon av «My Funny Valentine» gjort i NRK i 1979.

Radka, hun er av dem vi har lov å være på fornavn med, låter i mine ører noe lysere her enn det jeg mener å huske fra de mange gangene jeg fikk gleden av å høre henne live. Det er mulig mitt minne spiller meg et puss når det gjelder dybden eller mørket i Radkas stemme og uttrykk, men det gjør forsåvidt ingen verdens ting.

Det som betyr noe er er den voldsomme inderligheten og kraften i det Radka hadde/har å melde. Personligheten hennes og samspillet med amerikansk/svenske Dobrogosz. «Fairytales» var, er og kommer til å forbli kunst av en dimensjon det er vanskelig å plassere. Du verden som jeg savner Radka, sjøl om hun er her på sitt vis. For å skrive om en av titlene på skiva aldri så lite: Radka will never go out of style. Aldri.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Radka Toneff – Steve Dobrogosz

Fairytales

Odin Records/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Ut av det store intet dukker trompeteren, flygelhornisten, komponisten og bandlederen Benje Daneman opp med bandet sitt og musikken sin. En fin overraskelse.

Benje Daneman, nummer tre fra venstre, i spissen for SearchParty.

Foto: Overneath Creative Collective

Jeg har verken hørt eller hørt om den 33 år unge amerikaneren Benje Daneman tidligere. Heller ikke hans band SearchParty må vite. Da finnes det heldigvis kulturformidlere rundt om i verden, blant andre amerikanske Matt Merewitz, som forer slike som meg med musikk vi ikke ante fantes og som på det viset sørger for at man får muligheten til å utvide horisonten.

Bandet og musikken blei unnfanga i 2015 da Daneman, som er bosatt, jobber og underviser i Kalamazoo i Michigan, blei forespurt om å være såkalt artist in residence hos Spark & Echo Arts, en New York-basert kunstorganisasjon.

Sammen med pianisten Rob Clearfield, kona Ashley Daneman på vokal, trommeslageren Jon Deitemyer, elbassisten Andrew Vogt og altsaksofonisten Greg Ward, den eneste jeg har hørt og hørt om tidligere, har Daneman skapt et lite, spennende, melodisk, vakkert og personlig univers.

Fire av spora er fritt improvisert, resten er skrevet av Daneman som også er en veldig bra og uttrykksfull trompeter med en varm og rund tone i horna sine. Det samme kan så avgjort også sies om elbassist Vogt og Ward vet vi fra før er en av særdeles kapabel saksofonist.

«Light in the Darkness» er et flott, lite verk som løfter frem nye stemmer. Det har vært svært hyggelig å få hilse på Benje Daneman´s SearchParty.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benje Daneman´s SearchParty

Light in the Darkness

JCI Records/benjedaneman.com

For en klang!

Jeg bryter sammen og tilstår at korsang ikke er dagligdags i heimen. Du verden for et kick det likevel har vært når det først har skjedd.

Det Norske Jentekor under innspillinga i Ris Kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor har eksistert siden 1994 da NRK la ned sitt jentekor. Koret består av fire «avdelinger»: Rekruttgruppa, Aspirantkoret, Hovedkoret og Studiokoret – jenter fra 6 til 24 år. Alle blir leda av dirigenten Anne Karin Sundal-Ask og her får vi møte Studiokoret, de mest erfarne, i innspillinger gjort i Ris Kirke i Oslo fra 2015 til 2017. De gir oss korsang egna til at den store ro kan senke seg.

Med lydmaestro Morten Lindberg i førersetet, har Sundal-Ask og hennes langt framskredne jenter tatt for seg 15 folketoner vi alle kjenner i større eller mindre grad. Det har de gjort med en innlevelse og en klangrikdom som reint gjør en stolt av å komme fra Kongeriket.

Vi blir servert blant annet "Jeg lagde meg så sildig", "Fola, fola Blakken", "Ved Rondane", "Våren" og "Gjendines bådnlåt". Dette er sanger de fleste av oss er vokst opp med på et eller annet vis og som det er fantastisk å stifte nytt bekjentskap med.

Det gjør Det Norske Jentekor på et fantastisk herlig, klangrikt og tidløst vis som forteller oss at både denne musikken, disse visene/sangene og denne kortradisjonen er viktig for oss – nå og for all fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anne Karin Sundal-Ask får fram det vakre og sterke i koret.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor

Folketoner

2L/Musikkoperatørene

Himmelsk tøft

Emilie Nicolas slo ned som ei positiv bombe med «Like I´m a Warrior» for fire år siden. Så blei det stille. Nå er heldigvis vellyden tilbake igjen.

Emilie Nicolas har noe helt spesielt å by på.

Emilie Nicolas fra Bærum er en av mange unge vokalister som har tatt turen innom jazzstudier før de har havna på et helt eget sted. Der Nicolas befinner seg nå er det i alle fall usedvanlig spennende å få avlegge besøk.

Veldig mange satt vel og venta på verdensherredømme for Emilie Nicolas, som også heter Kongshavn, men så enkelt er det som kjent ikke. Om hun gikk inn i indre eksil av personlige og profesjonelle årsaker, aner jeg ikke. Det jeg derimot vet med fasit i hånd, er at hun har brukt tida svært godt og tatt et nytt kjempesteg med oppfølgeren.

Her har hun skrevet alle tekster, med litt pidgeon-engelsk som jeg har henne mistenkt for å gjøre med fullt overlegg og for å ha litt moro sjøl og med alle som gjerne vil framstå som besserwissere, og all musikk. Med seg har hun det samme kjernebandet som sist med Eivind Helgerød, Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs og der alle har vært med å produsere herligheten – og hvilken produksjon! Når vi kan legge til at betydeligheter som Jarle Bernhoft, Hanne Hukkelberg, Kåre Christoffer Vestrheim, Sondre Justad og Anja Lauvdal har bidratt i større eller mindre grad, så sier det mer eller mindre alt om hvor lista er lagt.

Dette er så flott, så smakfull, så sofistikert popmusikk som vel tenkelig. Emilie Nicolas er utstyrt med noe så unikt som en personlighet i både uttrykket og stemma som gjør at ører bør åpne seg hvor som helst på kloden – det er nemlig ingen som holder på med noe i nærheten av det hun gjør.

Island har sin Björk med noe helt spesielt. Vi har Emilie Nicolas med noe helt forskjellig, men like spesielt. Fantastisk tøft og usannsynlig hipt.

PS Covertegningene er laget av unge Jon Stoesen Chocron. Så kan alle kaste seg rundt for å finne ut hvor han stammer fra i både en og to generasjoner oppover. Den kunstneriske åra mangler det i alle fall ikke på.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emilie Nicolas

Tranquille Emile

Warner Music Norway/Warner Music

Vakkert i fjellheimen

Det unge norske bandet Audun Trio tar oss med inn i en vakker og empatisk musikalsk oase.

Audun Barsten Johnsen, Magnus Sefaniassen Eide og Håkon Norby Bjørgo er tre garantister for at norsk jazz går ei lys framtid i møte.

Det virker ikke som om det er noen ende på strømmen av nye norske jazztalenter – og bra er jo det. Den 25 år unge pianisten og komponisten Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer er foreløpig siste skudd på stammen og sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, begge i slutten av 20-åra, har han gitt oss et debutalbum som vitner om stor modenhet og mye godt i vente.

Har jeg skjønt det rett, har disse tre unge og langt framskredne herrene møtt hverandre på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Der har de samla seg rundt et repertoar skapt av i all hovedsak Barsten Johnsen, og sammen unnfanga et tonespråk både vakkert, melodisk, søkende og personlig.

Det musikalske landskapet Audun Trio byr på, er egentlig ganske unorsk. I mi bok er det udelt positivt. Barsten Johnsen og hans medsammensvorne er nemlig skjønnhetssøkere på alle mulige slags vis, men de er det på et u-ECM-sk vis hvis du skjønner.

Der ECM-idealet ofte er luftig og dvelende, blir vi her møtt med et ganske så straight og lettflytende ideal der beatet er tydelig markert hele veien i alle slags tempi.

Repertoaret er både variert og uten unntak personlig. Det at jazzmusikk får stempelet vakker på seg, er ensbetydende med at den er motstandsløs i følge enkelte. Jeg er ikke blant dem og her finnes det mer enn nok motstand og utfordringer underveis også.

Det er vakkert både i og med «Rondane».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Trio

Rondane

Losen Records/MusikkLosen

På egen hånd

Sveitsiske Lucas Niggli er en trommeslager og perkusjonist som skaper musikk på et høyst personlig vis.

Lucas Niggli i sin helt personlige verden.

Foto: Michelle Ettlin

Lucas Niggli (50) har gjort noe de fleste perkusjonister drømmer om, men som de færreste tør å gjøre. Han har laga ei soloplate og han har alt som trengs for å kunne gjøre akkurat det. Dette er spennende og annerledes musikk fra start til mål.

Det finnes en liten, men eksklusiv gruppe perkusjonister som har laga soloskiver opp gjennom jazzhistoria: Baby Dodds var vel den første og seinere kom blant andre bopikoner som Kenny Clarke og Max Roach og seinere blei de fulgt av modernister/avantgardister som Famodou Don Moye og Andrew Cyrille.

Her hjemme har både Erland Dahlen, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love skapt strålende bidrag i liknende univers, men kanskje den første i Europa som bega seg ut på galeien var sveitseren Pierre Favre.

Hjemme på gutterommet til Niggli hang det bilde av The Beatles – og nevnte Favre! Etterhvert blei Niggli både elev av og medspiller med den store Favre og Niggli har på mange vis blitt videreføreren av kulturen Favre var mannen bak.

Niggli har vist i en rekke konstellasjoner, både med seg sjøl som leder og som sidemann på rundt 25 utgivelser på Intakt Records, at han er en særs spennende og original perkusjonist.

Gjennom disse 15 spontant unnfanga «låtene», cirka halvparten live mens resten er skapt i studioets ensomhet, forteller Niggli oss med sitt arsenal av trommer, instrumenter og objekter, at han har svært mye unikt å fortelle oss på sin første soloekskursjon noensinne.

Han er født i Kamerun og bodde der sine første sju år, han har jobba med musikanter fra de fleste verdenshjørner og han har studert og jobba med en rekke retningsgivere. Alt dette inkorporerer han på et mesterlig vis i denne kombinerte 50-års presangen til seg sjøl og til oss. Lucas Niggli gir oss groover, stemninger og melodier som kun han kan ha skapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lucas Niggli

Alchemia Garden

Intakt Records/Naxos Norway

Mer om stillheten

Begge platene til vokalisten Lena Nymark har ordet silence i tittelen. Tilfeldig? Neppe!

Lena Nymark har all mulig grunn til å ha blikket opp og frem.

Lena Nymark (37) kommer fra øya Sula utenfor Ålesund. Da er det ikke tilfeldig at man blir musikant på svært høy hylle.

Alt henger sammen med alt sa Gro Harlem Brundtland for noen tår sida. Det hadde hun så avgjort rett i og det henger sammen med hverandre at Ytre Suløens Jass-ensemble, Brazz Brothers, Nils Petter Molvær, Kåre Nymark jr. og mange flere kommer fra akkurat den samme lille øya. Derfra og fra mange av de samme kildene har helt sikkert Lena Nymark også henta mye inspirasjon og kunnskap.

Hennes første plate under eget navn kom i 2014 og het "Beautiful Silence". Den bød på et svært hyggelig musikalsk møte. Nå, som den gang, har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl. Det aller meste, med unntak av sluttsporet "Sukkerspinn av glass", er skrevet på engelsk.

Nymark beveger seg i et lett, underfundig og vakkert jazzpop-landskap som det er lett å bli fanga inn i og bli glad i. Hun synger med ei varm og inderlig stemme som antyder at hun er mye yngre enn hun virkelig er. Den er ikke stor og omfangsrik, men hun gjør likevel mye ut av uttrykket sitt.

Låtene blir noe for enstonig i lengden for meg. Noen er virkelig gode og foregår i ballade, maks medium tempo, men mange går inn i den samme tralten – de mangler enkelt og greit den store personligheten.

Sammen med utmerka tonefølge i trommeslageren Stig Harald Rennestraum, pianisten Dag-Filip Roaldsnes og bassisten Jo Fougner Skaansar, skaper Nymark, som også spiller fløyte, klarinett og bassklarinett som flott krydder, et vakkert lite univers med si andre plate. På den vanskelige tredjerunden ønsker jeg litt større variasjon i låttilfanget. Da kan dette bli riktig så storveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lena Nymark

Trapped in the Silence

New Field Music/Musikkoperatørene

Annerledes trio

Vi har etterhvert blitt bortskjemt med fantastiske trioer her i Norden. Aki Rissanen føyer seg inn i den tradisjonen.

Aki Rissanen med sin utmerkede trio.

Dette er mitt andre møte med trioen til den finske pianisten Ali Rissanen (38). Sammen med bassisten Antti Lötjönen og trommeslageren Teppo Mäkynen etablerer han seg helt der oppe på den europeiske topplista.

For to år siden kom den samme trioen med sin debut, "Amorandom", på det utmerkede engelske selskapet Edition Records. Den fikk mye oppmerksomhet Europa rundt og vant like godt Emma-prisen, Finlands svar på Spelemann, for årets beste finske jazzplate.

Nå har trioen blitt to år eldre og enda mer moden og mer personlig. Tittelen "Another North" peker klart og tydelig ut retninga: Dette er rytmisk klart definert og energisk musikk som på sett og vis skiller seg klart fra den nordiske tradisjonen vi kjenner så godt blant annet gjennom ECM.

Rissanen har skrevet all musikken bortsett fra ei låt av landsmannen Jarmo Savolainen, en felleslåt med trioen og en kjent György Ligeti-komposisjon. Det mer enn antyder at Rissanen har henta mye inspirasjon fra Bill Evans, men intensiteten og trøkket i spillet hans kommer fra andre kilder.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre som har vokst betydelig siden "Amorandom". De gir oss heftig triojazz i ei litt annerledes tapning enn det er vi vant til her nord og det er intet mindre enn herlig og befriende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aki Rissanen

Another North

Edition Records/Border Music

Oppskrift på suksess, suppe og god sommer

I Engelsviken utenfor Fredrikstad møtte Tre om Taube ved fem av dem oss på et så livsbejaende, humoristisk og musikalsk vis at sommeren har fått akkurat den vitaminpillen den trengte.

Stråhattene har på ingen måte gjort sitt!

Foto: Tor Hammerø

Skal det ingen ta dette eventyret i Engelsviken ved Fredrikstad? For 21. gang er nemlig Tre om Taube etterhvert med Nissa Nyberget som musikalsk føringsoffiser for Lars Klevstrand, Hege K. og Rino Johannessen og Hermund Nygård, samla på det intime loftet over den fantastiske fiskerestauranten ved fjordkanten. Nå har jeg langt i fra opplevd alle utgavene av Taube-hyllesten, som er ny hvert år, men årets utgave, som har fått tittelen «I en vik man hör musik!», kan lett vise seg å være den aller beste. Det er godt mulig jeg både har sagt og skrevet det tidligere også, men i tilfelle så mener jeg det – hver gang!

Empati

De fem tar oss med i et univers vi tror vi kjenner. På sett og vis så gjør vi også det, men Evert Taube, som var førstereisgutt fra Fredrikstad av alle steder, med hans enorme univers rommer så enormt mye som også er ukjent for de fleste av oss. Det har Nyberget med nennsom hånd plukka fram for å sette sammen til en helhet og med de nye låtene i årets repertoar så har det til nå blitt servert 116 Taube-viser der ved fjordkanten. Og fortsatt er det 80-90 Taube-viser som ikke har blitt spilt, så det er heldigvis fortsatt mye å glede seg til!

I Vika

Det denne utgava makter i enda større grad enn tidligere er å koble den lokale tilknytninga sammen med den store og globale. Det skal både Taube og Nyberget ha all ære av. De 20 sangene, framført på et mer enn propert svensk i følge min hossittende fasit, supergitaristen Jojje Wadenius, ga oss alt vi måtte ønske av stor musikalitet, godt humør, hjertevarme og enkelt og greit livsbejaenhet.

Det meste av det Taube ga oss, og mange generasjoner før oss og helt sikkert også etter oss, fordi dette er nemlig tidløse viser og livsvisdom, går i dur, men det finnes også noe i moll og en av dem blei et av høydepunktene denne kvelden: Lars Klevstrands tolkning av «Balladen om briggen «Blue Bird» av Hull» blir ikke glemt av noen av dem som var på premieren på svært lang tid.

For en trupp

Nyberget binder som vanlig det hele sammen på et vis som virker improvisert, men som garantert er godt planlagt. Der får han også utmerka hjelp av medordspillmester Klevstrand og Engelsvikas dronning, Hege Klevås Johannessen. Hun og Klevstrand kler hverandre perfekt og med sin utstråling eier de salen fra første til siste strofe.

Og så er det baktruppen da med bassist Rino Johannessen og trommeslager, banjoist og fiolinist Hermund Nygård. Vi snakker heavybassisten i Dream Police og jazztrommeslager i toppklasse som spiller Michael Brecker-hyllest i Sør-Afrika i neste uke! Hvor komfortable de er med stråhatter og andre herligheter er jeg ikke sikker på, men de bærer det i alle fall med verdighet og utsøkt musikalitet.

En lykkepille

De vel to timene, inkludert pause, fyker unna som en veritabel lykkepille som bør skrives ut på blå resept. Her var det som sagt en del nytt, noe vi trodde vi hadde hørt før og sikre vinnere som «Flickan i Havana» – det swingte gitt!!! – og «Fritiof och Carmencita» og før de fem fikk slippe fikk vi sjølsagt også servert «Så lenge skutan kann gå».

Sommeren er meldt – den er her faktisk! De vel 3000 som allerede har sikra seg en stol, benk eller noe liknende har mye å glede seg til – nok en gang!

Flyg ut mina visor, sa Evert Taube. Her får han framifrå hjelp til det av fem av våre beste.

PS Oppskrifta på den berømte fiskesuppa blir også servert…..

Hege Klevås Johannessen og Lars Klevstrand passer perfekt sammen.

Foto: Tor Hammerø

Det er blues også i Taube!

Foto: Tor Hammerø