Verdensklasse – intet mindre!

Ane Brun er tilbake med eget materiale for første gang siden 2015. De nye stegene både som låtskriver, lyriker og artist plasserer henne nå helt der oppe. Blant de aller største.

Ane Brun befinner seg i det ypperste sjiktet nå.

Jeg bryter med glede sammen og tilstår at jeg i stadig større grad har blitt en Ane Brun-beundrer. I  løpet av de to tiåra vi har hatt gleden av å bli med henne på ferden, så har vi sett ei utvikling av en artist med en integritet og ei særegen stemme på alle mulige måter som stadig har fått et større publikum over hele verden.

Rettferdighet

Musikkindustrien er en bransje der rettferdighet ikke er det begrepet som renner en først i hu. Når Ane Brun i stadig større grad får den oppmerksomheten hun fortjener, så forteller det oss en hel del om at hardt arbeid over tid, kompromissløshet og kvalitet betaler seg – av og til i alle fall.

Etter at faren gikk bort i 2016 fikk Ane Brun på sett og vis skrivesperre. Det er mye av årsaken til at det har tatt så lang tid før hun hadde noe nytt og eget å melde. En tre ukers hyttetur i fjor sommer førte til at slusene åpna seg og «After the Great Storm» er bare første etappe på den nye veien: allerede om en måned kommer det nok ei plate fra Brun. Kan vi snakke om en musikalsk ketchup-effekt så må det vel være her!

Ikke dobbelt-album

Brun vurderte lenge å gi det hele ut som et dobbelt-album, men fant ut at det hele tok så forskjellige retninger at hun heller ville dele det opp. Med fasit delvis i hånda er det bare å glede seg til del to også – del en er nemlig det beste Ane Brun noen gang har gjort og det sier etter hvert mye. Veldig mye.

Jeg nevnte innledningsvis at Ane Brun er en lyriker. Hun befinner seg i et sjikt blant dagens pop/rock-artister der det er svært få andre. Under årets Moldejazz tok jeg meg den frihet å nevne henne i samme åndedrag som Joni Mitchell og her kommer det nok en bekreftelse på at det er der Ane Brun hører hjemme som lyriker – stort ord, men jeg står for det også – anno 2020. Hun tar for seg temaer som savn, ensomhet, indre kamper, kjærlighet, forhold – de store spørsmåla.  

Svarer på de store spørsmåla

Ikke bare stiller Ane Brun spørsmåla – hun gir oss også en rekke tankevekkende svar. Hennes svar. Med sin særegne stemme og s-en som bare hun og Jo Nesbø er besjela med (må man komme fra Molde for å bli utstyrt med den???), formidler hun dette på et vis som bekrefter at hun hører hjemme helt der oppe blant de største.

Når så låtene også er av det slaget som smyger seg innpå deg for der å bli der værende, så har «After the Great Storm» blitt så flott som man bare kunne ønske seg. Assistanse fra noen av nabofolkets aller beste sjangerfrie musikanter og produsenter som Martin Hederos, Johan Lindström og Dan Berglund har vært med å sørge for et stort, men ikke overlessa lydbilde der vokalen og budskapet til Ane Brun får skinne slik det skal og slik det bør.

No ska i si ha det bra og takk for denne gang. Sier Ane Brun på et kassettopptak av seg sjøl som 18-åring på slutten av åpningslåta «Honey». Vi kan bare takke tilbake og glede oss hemningsløst til slutten av november når «How Beauty Holds the Hand of Sorrow» kommer på besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Ane Brun
After the Great Storm
Balloon Ranger Recordings/Universal

Geniet i storform

I mine ører er Keith Jarrett et musikalsk geni. Nå er det mer givende å få livstegn fra mesteren enn noensinne.

Keith Jarrett er en av vår tids største musikalske genier.

For bare et par uker siden kom beskjeden som veldig mange hadde frykta.: sannsynligheten for at Keith Jarrett noen gang kommer til å spille igjen er forsvinnende liten. Han har vært utsatt for slag og er delvis lamma i venstresida. Forferdelig trist sjølsagt, men akkurat derfor er det jo en god trøst at det finnes så mye gigantisk musikk å hygge seg med fra mesterens hånd. Og i dag slippes nok en Jarrett-konsert som spaserer rett inn i tetsjiktet blant hans solokonserter.

Mange med meg har spilt sønder og sammen mer enn ett eksemplar av “The Köln Concert” som kom i 1975 – året etter at det legendariske samarbeidet med Jon Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek i Belonging-kvartetten så dagens lys. “The Köln Concert” har solgt i vanvittige 3,5 millioner eksemplarer og selger den dag i dag fortsatt tusener nye. Årsaken er åpenbar: den fantastiske nydelige og tidløse musikken som Jarrett spontant unnfanga i Köln.

Med ujevne mellomrom har Jarrett vendt tilbake til soloformatet siden han først ga oss “Facing You” innspilt i Oslo i november 1971. Forventningene er alltid store når et nytt album er meldt – i utgangspunktet har alle konserter blitt tatt opp og så har herrene Jarrett og ECM-sjef Manfred Eicher gått gjennom dem og bestemt seg for å gi ut det og de beste.

Denne gangen får vi bli med til Budapest den 3. juli 2016 og i løpet av rundt 90 minutter blir vi tatt med på tolv fritt improviserte låter – som alle høres ferdig komponerte ut – inkludert en blues samt de to standardlåtene “It´s a Lonesome Old Town” og fire minutter og 55 sekunder med “Answer Me, My Love” – vakrere er det faktisk ikke mulig å avslutte en konsert, vil jeg mene.

Klangmesteren over alle klangmestere tar oss gjennom hele spekteret av hvem han er i løpet av denne ekskursjonen. Den klassisk inspirerte, den frie improvisatoren, gospelspora er lett gjenkjennelige, jazzmesteren med en unik innsikt i standardrepertoaret som ingen andre, lyrikeren med et dynamisk tonespråk og et anslag han er helt aleine om. Alt dette og mer til er en flott trøst for alle millioner av Jarrett-tilhengere kloden rundt som aldri vil få høre han live igjen. Geniet leverer nok en gang – denne gangen fra Budapest.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Keith Jarrett
Budapest Concert
ECM/Naxos Norway

Hold deg våken

Den unge svenske bassisten, komponisten, tekstforfatteren og bandlederen Viktor Lundin gir oss mange grunner til ikke å sovne.

Viktor Lundin kan mye mer enn å spille bra bass.

27 år unge Viktor Lundin er et nytt bekjentskap for meg. Heldigvis tar det norske plateselskapet AMP nok en gang ansvar og sørger for at vi blir introdusert for musikk og musikere fra andre land og andre kulturer enn vår egen. Det er viktigere enn noen gang.

Lundin har studert ved Högskolan för scen och musik i Göteborg med sjølvaste Anders Jormin som mentor. Det betyr at stort bedre retningsgiver kunne han faktisk ikke ønske seg. Det nordiske tonespråket preger også musikken til Lundin, men hans jazzuttrykk henter også inspirasjon fra både folkemusikk og singer/songwriter-tradisjonen.

Lundin har skrevet tekster på svensk som handler om det å vokse opp og om alle mulighetene for å gå seg vill. I tillegg har han også satt musikk til Edith Södergrans dikt “Nordisk vår”. Alt blir sunget av Tora Runevad Kjellmer – nok et nytt flott vokaltalent.

Sammen med seg har Lundin et fint og empatisk gjeng med jevnaldrende: Karl Magnus Andersson (piano), Henrik Büller (barytonsaksofon) og Ossian Ward på trommer samt Friden Tolke på tenorsaksofon på noen spor. Spesielt Andersson og Büller gis godt med plass og tar godt vare på mulighetene.

Viktor Lundin har noe vakkert, melodisk og ofte aldri så lite melankolsk å melde. Samtidig forteller han og hans medmusikanter oss at det spirer og gror kraftig i det unge Göteborg-miljøet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viktor Lundin
Innan jag somnar
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Vi trommes

Det er ikke hver dag vi kommer over en trommeduett. Sikkert av gode grunner, men Devin Gray og Gerald Cleaver forteller oss at det er gode grunner for å gjøre det også.
Devin Gray og Gerald Cleaver har mye å snakke om.

Den amerikanske trommeslageren Devin Gray (37) har lytta på og vært inspirert av Gerald Cleaver (57) – en alt for lite påakta trommeslager fra over there – siden han var 16. I 2006 møttes de på en jazzcamp i Canada der Cleaver var instruktør og åpenbart inspirator. Fra da av har de spilt mye sammen og at de har utvikla et eget “språk” er avgjort “27 Licks” et flott bevis på.

Mange av møtene til de to har foregått utendørs, nærmere bestemt på Union Square i New York. Sakte, men sikkert har kjemien utvikla seg, respekten har vært der hele tida og utfordringene har blitt stadig flere.

I desember i fjor gikk de i studio i Brooklyn, det er der det skjer tydeligvis i New York, og spilte inn åtte “låter” som varte mellom knappe to minutter og nesten 21 minutter.

Her snakker vi om særdeles langt framskredne samtaler mellom to unike perkusjonister som via teknikk, utstrakt bruk av dynamikk, trommesettenes utallige muligheter og ekstreme lytteegenskaper skaper noe de færreste av oss har opplevd.

Der er tøft, det er hipt og det er sjølsagt annerledes. Dette er nok ikke musikk for alle, men alle som vil utfordre seg sjøl og som vil utvide sin oppfatning av hva trommer og tilliggende herligheter kan brukes til, bør så avgjort avlegge “27 Licks” en visitt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Devin Gray – Gerald Cleaver
27 Licks
Rastaplan Records/rastaplanrecordsnyc.bandcamp.com

Personlige samtaler

Den unge gitaristen Jo David Meyer Lysne og bassbautaen Mats Eilertsen forteller oss nok en gang at de har mye å snakke om.

Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen har mye spennende på hjertet. Foto: Kristoffer Eikrem

Da duoens debut, “Meander”, så dagens lys i 2017, var møtet mellom gitaristen fra Bergen og bassisten fra Trondheim, en overraskelse for meg i alle fall. Meyer Lysne (26) og Eilertsen (45) fortalte oss umiddelbart at de hadde funnet hverandre i musikalske landskap de hadde unnfanga og som var noe helt for seg sjøl.

Heldigvis fant de to ut at dette var en vei å gå videre på og med “Kroksjø” har de åpna enda flere dører. Dette er, som “Meander”, langt i fra noen tradisjonell gitar-bass-ekskursjon. Meyer Lysne trakterer, i tillegg til akustiske gitarer, også platespillere, synther og pedal steel-gitar, mens Eilertsen også bidrar med en rekke effekter i tillegg til den store fela.

De åtte meditative, vakre, annerledes, søkende og åpne Meyer Lysne-komposisjonene gir alle assosiasjoner til naturen og titler som “Strandsjø”, “Snoensøya”, “Ålykkja” og “Furumokjela” mer enn antyder hvor inspirasjonen er henta.

Herrene er utstyrt med to par svært åpne ører noe som fører til givende, sakteflytende samtaler på et sjeldent nivå. Av og til forsvinner den tradisjonelle melodikken og vi blir omgitt av stemninger som tar oss med til steder med dybde og substans bestående av noe unikt.

Impro, samtidsmusikk, lydskulpturer, scratching og mye, mye mer – alt blir satt sammen til gode, personlige samtaler som kun Jo David Meyer Lysne og Mats Eilertsen kunne ha ført. Vi kan bare takke og bukke for at vi har blitt invitert med til å bli medlyttere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo David Meyer Lysne – Mats Eilertsen
Kroksjø
HUBRO/Musikkoperatørene

Vakkert og ettertenksomt

En polakk, en franskmann og en nederlender har funnet sammen og skapt musikk de er helt aleine om.

Adam Bałdych, Vincent Courtois og Rogier Telderman gir oss noe å tenke på.

Den polske fiolinisten Adam Bałdych kjenner vi ganske godt her hjemme etter et lengre og usedvanlig smakfullt samarbeid med Helge Lien Trio. Den franske cellisten Vincent Courtois og den nederlandske pianisten Rogier Telderman derimot, har ikke rent ned dørstokkene her til lands i noen særlig grad. Trioen, som har eksistert siden vinteren 2018, er uansett et nytt bekjentskap for meg.

Utgangspunktet for unnfangelsen var en nederlandsk festival som ga Telderman frie hender til å sette sammen det bandet han ønska seg. Allerede fra det første møtet var alle tre skjønt enige om at dette måtte videreføres og nå, etter en rekke konserter sammen, var det åpenbart at den felles respekten og empatien og ønsket og viljen til å eksperimentere stadig var til stede og vel så det.

De tre langt framskredne instrumentalistene kommer altså fra tre forskjellige land og fra tre forskjellige kulturer. Dette har de tatt med seg til det varme koldtbordet der alle tre bidrar med komposisjoner som forteller om særpreget de har i sitt musikalske DNA.

Instrumenteringa mer enn antyder at her blir vi invitert inn i en type kammermusikalsk landskap. Alle tre har tydelige røtter i både improvisert og klassisk musikk. Samtidig henter de inspirasjon fra sine hjemlands musikkrøtter.

Til sammen setter de så sammen det hele til elleve musikalske samtaler som likevel kan oppleves litt enstonige og melankolske, men for all del usedvanlige vakre og egna til ettertanke. Dette er musikk å dykke ned i, bli værende ei stund i og kanskje bli litt klokere av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Adam Bałdych – Vincent Courtois – Rogier Telderman
Clouds
ACT/Musikkoperatørene

Tøft, inderlig, upolert og ekte

Den suverene frontfiguren Tuva Livsdatter Syvertsen i Valkyrien Allstars har sammen med sine tre gode venner begått noe som likner mistenkelig på et mesterverk.

 

Valkyrien Allstars, med Tuva Livsdatter Syvertsen som store forteller og formidleren, har lag noe ganske så unikt. Foto: Ingvil Skeie Ljones
Valkyrien Allstars, med Tuva Livsdatter Syvertsen som den store fortelleren og formidleren, har laga noe ganske så unikt. Foto: Ingvil Skeie Ljones

 

Med «Slutte og byne» gir Valkyrien Allstars oss sitt sjette album siden 2007. Utgangspunktet var møtet mellom ei gruppe studenter på Norges Musikkhøgskole som hadde folkemusikk som fundamentet for sine musikalske ekskursjoner Samtidig var de utstyrt med åpne sinn og etter hvert brydde de seg ikke nevneverdig om sjangerbegrensninger.

Stjernekamp og Hver gang vi møtes

Felespilleren, vokalisten og det naturlige midtpunktet Tuva Livsdatter Syvertsen, blei for alvor kjent for et stort publikum gjennom sin strålende innsats i NRKs Stjernekamp og Hver gang vi møtes på TV 2 for noen år siden. Der viste hun oss flere sider av sitt enorme talent og mye av det har hun også tatt med seg inn i Valkyrien Allstars.

Historieforteller

Bortsett fra åpningssporet har Livsdatter Syvertsen skrevet alle tekstene og mesteparten av musikken. Hun framstår som en historieforteller av rang – vi snakker faktisk stor poesi når hun er på sitt aller beste. Hun er ikke akkurat den som pakker inn verken seg sjøl, meningene eller følelsene sine i bomull. Det har blant annet ført til at hun har laga en av de fineste kjærlighetsvisene på lang, lang tid og det er vel ingen andre enn Livsdatter Syvertsen som har kunnet unnfanga en tekst med tittelen «Dritings i en bil» – og det som en kjærlighetserklæring! Heldigvis er alle tekstene samla i tekstheftet som følger cd-en og for en sjelden gangs skyld kan jeg faktisk anbefale allmuen å sette seg ned å lese tekstene/diktene uten musikkfølge – tekstene står noe veldig på egne bein. Her tas det oppgjør med seg sjøl, her er det mye sjølironi og kjærlighet som absolutt ikke bare er rosenrød. Fyll, fanteri og bannskap blir det heller ikke spart på.

På tvers av det meste

Folkemusikken er fortsatt en viktig del av fundamentet til Valkyrien Allstars. Likevel er det slik her at i større grad enn noensinne så er pop/rock-elementet veldig tilstedeværende. Ingen kunne ha skapt denne unike miksen bedre enn det usedvanlig samspilte kollektivet Valkyrien Allstars der Magnus Larsen nok en gang sørger for at grunnmuren er beinsolid.

Dette er tøft, upolert, inderlig, ekte og ujålete – dette er Valkyrien Allstars på sitt aller beste. Ingen av låtene er dårlige, sier Tuva Livsdatter Syvertsen. Hun har på alle måter sine ord i behold.

Tuva Livsdatter Syvertsen – vokal, synth, fele

Martin Langlie – trommer, vokal, banjo, synth

Magnus Larsen – bass

Erik Sollid – tenorgitar, vokal, fele, mandolin

Valkyrien Allstars
Slutte og byne
Heilo/Grappa/Musikkoperatørene

Vakkert fra Haven

De unge danskene Nikolaj Svaneborg og Jonas Kardyb tar oss med til usedvanlig vakre steder – steder som egner seg til ettertanke.

Nikolaj Svaneborg og Jonas Kardyb tar oss med til vakre steder.

Dette er duoens andre visittkort, men likevel mitt første med dem. Det er uansett lett å skjønne hvorfor de fikk mye oppmerksomhet rundt sin debut “Knob” hvis den er i nærheten av å være så vakker og inneholde så mye varme som “Haven”.

Svaneborg trakterer allehånde tangentinstrumenter – i tillegg til akustisk piano også wurlitzer og diverse synther. Kardyb har ansvaret for trommer og perkusjon og hvis noen tror at det blir tynne, flate og fattige lydunivers av “kun” det, så tar de veldig feil.

De to herrene kjenner hverandre åpenbart svært godt. De har både skapt og snakker det samme varme og melodiske språket som er en hyllest til naturen – det mest dyrebare vi har. Ved et par anledninger krydres det hele med nydelige trompettoner fra Jakob Sørensen.

Musikken er inderlig og ektefølt og ved flere anledninger roper den etter tekst. Jovisst er det improvisert musikk vi har med å gjøre, men fra tid til annen låter det også som instrumental popmusikk og det er ikke det minste feil med det.

På låta “Dialekt” får vi også to eldre dansker som snakker, akkurat dialekt, og det er også med på å skape noe helt særegent.

Nikiolaj Svaneborg og Jonas Kardyb har skapt musikk som har noe høyst vakkert, meditativt og unikt ved seg. Musikk som egner seg for å la den store ro senke seg. Det gjør godt det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsette så snart som mulig.

Svaneborg Kardyb
Haven
Blikflak/blikflak.dk

Rørende og vakker hyllest

For oss som har levd ei stund vekket møtet med musikken til den såkalte Friends-kvartetten gode minner. Svært gode minner.

Vigleik Storaas, Knut Riisnæs, Bjørn Alterhaug og Tom Olstad – venner for livet. Alle foto: Tore Sætre

I år ville trommeslageren, den hippeste av dem alle, Ole Jacob Hansen (1940-2000), tenorsaksofonisten Bjørn Johansen (1940-1991), den hyggeligste av dem alle, og pianisten Egil Kapstad (1940-2017), den mest elegante av dem alle, ha runda 80 år. Plata «Friends» er halvparten så gammel og for all fremtid tidløs på alle slags vis. Fjerdemann i vennegjengen var bassisten og ungsauen på 75 år, den hippeste, hyggeligste og mest elegante av dem alle, Bjørn Alterhaug.

Knut Riisnæs og Bjørn Alterhaug i både verbal og musikalsk passiar.

Med Alterhaug som det naturlige midtpunktet fikk vi et nydelig gjenhør med musikken som Friends-kvartetten bragte oss rundt 1980 og noen år fremover. Bedre vikarer enn trommeslager Tom Olstad, tenorsaksofonist Knut Riisnæs og pianist Vigleik Storaas til å fylle akkurat de nevntes sko, er ikke mulig å tenke seg og det som var som om alle fire sa: dette er vår musikk – dette er vårt liv.

Tom Olstad, Vigleik Storaas og Knut Riisnæs – de perfekte vikarer.

Det var absolutt ikke et grams tvil om slektskapet mellom de som var på scena og de som kanskje kikka ned fra et eller annet sted – og garantert smilte. Repertoaret, som var en blanding av standardstoff som «Everything I Love», «Will You Still Be Mine», «I Wish I Knew» – for et balladespill av den største elegantieren ved pianoet  siden Egil Kapstad, Vigleik Storaas, overnydelige «Peace» av Horace Silver med Alterhaug så inderlig som bare han kan være og en rekke originallåter i stor grad signert Johansen og Kapstad, tok oss med tilbake og samtidig til vår egen tid – dette både er og vil bli værende tidløs musikk.

Når så den mest stilsikre av dem alle, Tom Olstad, en musikant med stor M som alltid er der i musikkens tjeneste, og en av verdens beste saksofonister – jeg mener det når som helst og i hvilket som helst selskap – i dette musikalske landskapet, Knut Riisnæs (hvorfor har han forresten sluttet å vri på munnstykket????), fra start til mål fortalte oss hvor stor pris de satte på å være med på denne utflukten, så blei dette en hyggekveld for evigheten.

Det var nesten som vi kunne føle Bjørn Johansen, med hentesveis i Sir Bobby Charlton-klassen, overvåka det hele og konkluderte med sin umiskjennelige litt spinkle stemme: dette fikk dere til gutter. Ole Jacob Hansen og Egil Kapstad var enige – svært enige.

Festen blei sjølsagt avslutta med Bjørn Johansens nydelige «Friends». Noe annet skulle tatt seg ut. Venner for livet!

 

Bjørn Alterhaug, Tom Olstad, Knut Riisnæs og Vigleik Storaas

Victoria Nasjonal Jazzscene, 231020

Ca 100 – nesten coronafullt

Nydelige stemninger

Den portugisiske pianisten og komponisten Luísa Gonçalves gir oss noe vakkert – usedvanlig vakkert.

Luisa G
Luísa Gonçalves gir oss flott solopiano-lyrikk.

Jeg har verken hørt eller hørt om Luísa Gonçalves før samarbeidet mellom det portugisiske og norske postvesenet gjorde en flott innsats og sørga for at hennes debut-cd dukka opp i postkassa for ei stund siden. Jeg har lest meg til at Gonçalves kommer fra et usedvanlig musikalsk hjem og at hun har studert klassisk piano fra hun var lita jente.

Det har ført til at hun er i besittelse av en framifrå teknikk og hun har også utvikla en herlig følsomhet og skapt seg en klangverden det er svært hyggelig og varmt å dukke ned i – og bli værende i.

Det Luísa Gonçalves gir oss i løpet av disse cirka 35 minuttene er solopiano av høy klasse der hun har skrevet seks av de sju låtene og filmmusikkguru David Raksin – ikke Raskin som det står på coveret – sin nydelige “Laura” også passer perfekt inn i sammenhengen.

Det er en ro, en oversikt og en inderlighet i pianospillet og uttrykket til Luísa Gonçalves som gjør at jeg vil bli værende i hennes univers lenge og gjerne utvide bekjentskapet ytterligere i åra som kommer.

Verden har i disse dager blitt gjort oppmerksom på at Keith Jarrett høyst sannsynlig aldri vil spille igjen. Luísa Gonçalves vil ikke fylle tomrommet etter geniet Jarrett sjøl om slektskapet er der, men hun vil absolutt kunne gjøre savnet litt lettere å leve med. Nydelig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Luísa Gonçalves
Unno
Clean Feed Records/MusikkLosen