O lykke!

Nå har det seg slik at jeg sjelden leser antologier som «Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo». Der holdt jeg på å gå på en smell gitt! Når har heldigvis Roy Jacobsens bidrag «På randen av Vigeland» kommet ut i bokform. For en liten skatt det er!

Roy Jacobsen har vært, er og kommer til å bli værende en av mine favorittforfattere.

I løpet av ei bok på 50 sider, inkludert en rekke flotte historiske bilder og nye av John Erik Riley, tar Jacobsen oss med på sin personlige reise til Vigelandsparken. Kan det bli stor kunst av det da? Med Roy Jacobsen som reiseleder er svaret et klart og rungende ja!

Det viser seg at Jacobsen har et nært forhold til parken og kunsten der helt fra sin barndom og oppvekst – sjøl om den var på den andre kanten av Oslo, på Årvoll. Mora til Jacobsen skulle nemlig til «tannlegen» på Majorstua minst hver fjortende dag og mens hun var der, var ofte Roy, søstera hans og faren i parken.

Etter at mora omkom i ei bilulykke der faren satt ved rattet, blei det klart for Jacobsen at det ikke var snakk om noen tannlege. På biltur langs Mosseveien etter moras bortgang stilte faren følgende forunderlige spørsmål: synes du mor hadde dårlige tenner? Det viste seg at hun ikke hadde vært hos noen tannlege, men derimot hos den kjente psykiateren Irgens Strømme.

Derfra får vi bli med på Jacobsens oppvekst beskrevet på et ærlig, men samtidig kjærlig vis kun en forfatter med hans kapasitet kan formidle på et usminka vis med få, men alltid korrekte ord, vendinger og formuleringer. Det er så sterkt, ekte og inderlig at det setter seg fast som en av min største leseropplevelser – og den er gjort unna bare på noen minutter!

Roy Jacobsen går aldri over den imaginære grensa der føleri blir en ingrediens. Vigeland, hans kunst og parken blir en viktig del av denne fortellinga som forteller oss om en oppvekst, en familie, et liv som er ganske så vanlig, men helt ekstraordinært.

Roy Jacobsen – for en forfatter, for en formidler han er!

Roy Jacobsen
På randen av Vigeland
Cappelen Damm

Vesentlig, sensuelt og personlig

Jeg har fulgt Thea Hjelmelands kunstneriske løpebane bare sporadisk og fra sidelinja. Nå har jeg endelig gitt henne godt med tid og det er jeg takknemlig for.

Thea Hjelmeland har opplevd mye i løpet av sine vel 30 år.

»Kulla» er hennes første visittkort siden 2014. Siden har hun gått gjennom en svært tøff personlig periode, men etter at hun begynte å se lyset i enden av tunnelen, så bestemte hun seg for å ta livet, lyset og dansen tilbake. Det har hun greid på et mesterlig vis med dette uhyre personlige visittkortet.

Hjelmeland skriver og synger om vesentlige saker – langt utenfor popens a4-verden. Årsaken til at det nevnes er jo at dette er popmusikk målt etter de fleste parametre, men det er altså så skyhøy kvalitetsforskjell på det Hjelmeland gir oss og det vi vanligvis forbinder med sjangeren.

Hjelmeland har også skrevet all musikken og også på det området har hun veldig mye originalt å by på. Sammen med produsent extraordinaire Jørgen Træen og et knippe strålende musikanter fra det oppegående og sjangerfrie Bergensmiljøet, har hun skapt lydlandskap som kler stemninga i låtene og tekstene hennes perfekt. Hennes små verbale mellomspill, på nynorsk/dialekt i motsetning til låtene som alle er på engelsk, er alle små, underfundige tanker som egner seg perfekt i totaliteten. De kommer overraskende, men bryter det hele fint opp og er nok et eksempel på at Hjelmeland beveger seg på et annet plan enn de fleste av hennes kolleger.

Hjelmeland er både personlig og til dels privat og hun pakker det ikke inn akkurat. Likevel blir det aldri kleint, fordi hun gjør det på et så ekte, inderlig og unikt vis. Samtidig som «Kulla» er vesentlig fra start til mål, så er det samtidig lettfattelig popmusikk – det er heldigvis ikke noe motsetningsforhold mellom de to tilstandene. I alle fall ikke i tilfellet Thea Hjelmeland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thea Hjelmeland
Kulla
Theah Music/Musikkoperatørene

Magikeren

Det er noen musikanter det tar et hundredel å kjenne igjen; saksofonistene Jan Garbarek og Stan Getz er blant dem. Gitaristen Bill Frisell hører hjemme i den samme kategorien.

Bill Frisell og Thomas Morgan utgjør en magisk duo. Intet mindre.

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med Bill Frisell – i 1981. Arild Andersen hadde fått anbefalt den da ukjente gitaristen av ECM-sjef Manfred Eicher til sitt drømmeband under Moldejazz. De to andre var trommeslageren Alphonse Mouzon og pianisten John Taylor og resultatet kan høres på skiva «A Molde Concert». Forsiktig i bakgrunnen var Frisell å finne – i motsetning til Mouzon.

Siden har Frisell blitt intet mindre enn en av jazzens store stemmer – enten sammen med andre giganter som Jan Garbarek, Joe Lovano og Paul Motian eller som sjef for en rekke egne konstellasjoner. Her kommer det to tilstandsrapporter fra Frisell (68) som forteller oss at han fortsatt holder den skyhøye standarden som han har skjemt oss bort med siden 1981.

For to år siden ga Frisell oss «Small Town» sammen med den meget ettertrakta – og like beskjedne – bassisten Thomas Morgan. Musikken var spilt inn på verdens kanskje mest legendariske jazzklubb, Village Vanguard i New York, i mars 2016. Resultatet var strålende, men det skulle også vise seg at de hadde mer på lur fra denne residensen og her kommer altså forlengelsen.

Oppskrifta er akkurat den samme som sist. En av låtene, «Wildwood Flower», er også med på begge utgivelsene, men i en helt forskjellig versjon må vite. Ellers plukker Frisell fra sitt enorme låtarsenal i ymse jazz-, country, -folk og filmlandskap.

Her får vi låter som «Save the Last Dance for Me», James Bond-låta «You Only Live Twice», folkesangen «Red River Valley», standardlåta «Lush Life» og Thelonious Monk-låtene «Epistrophy» og «Pannonica» samt noen egne låter.

Alt blir sjølsagt tolka så unikt som disse to kan det med Frisells umiskjennelige gitartone i front. Morgan er det perfekte reisefølget for Frisell med sine enorme ører og evne og vilje til å bidra til uttrykket i stedet for å fremheve seg sjøl. Dette er musikk perfekt egna til å la den store ro senke seg.

Bill Frisell greier seg utmerka på egen hånd også.

Vel et år seinere, i august 2017, gikk Frisell i studio mutters aleine, men med en rekke gitarer, både akustiske og elektriske, bass, loopmaskin, ukulele og en rekke bokser og duppeditter. Frisell vet også hvordan han skal utnytte moderne studiofasiliteter – spesielt i samarbeid med sin mangeårige produsent Lee Townsend.

Resultatet har blitt 16 egne låter – en i to versjoner – som gir oss et flott bilde av hvilken stor palett Bill Frisell har å plukke fra. Estetikken i dette uttrykket er for så vidt den samme som på liveplata, men det låter ganske så forskjellig til tross for at Frisell-sounden sjølsagt fortsatt er på plass.

Frisell legger ikke skjul på at han har ei solid dragning mot countrymusikken – han fortsetter å være en solid brobygger mellom sjangrene. Også «Music IS» føyer seg inn i rekka av strålende Bill Frisell-album.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bill Frisell – Thomas Morgan
Epistrophy
ECM/Naxos Norway
Bill Frisell
Music IS
OKeh/Sony Music

 

Skremmende, men ikke overraskende

Den engelske forskeren Mark Galeotti har brukt store deler av sitt voksne liv på å sette seg inn i den russiske mafiaens historie. Det vi kanskje ante og frykta, får vi her en solid dokumentasjon og bekreftelse på.

Forskeren og forfatteren Mark Galeotti har gått i dybden.

Det første som slår meg når jeg begynner å lese «Vory», som betyr tyvene, er at Galeotti er en uhyre seriøs og grundig fagperson. Sjøl om veldig mye av dette stoffet av naturlige årsaker er vanskelig/nesten umulig både å ettergå og få bekrefta, så har Galeotti gått så djupt som vel tenkelig og benytta en rekke åpne kilder, men samtidig en rekke skjulte kilder – av naturlige årsaker. For å si det enkelt: hadde en del av disse kildene stått frem, så hadde de ikke vært i live.

»Organisasjonen» Vory oppstod tidlig på 1900-tallet og Galeotti tar oss med gjennom hele det forrige århundret, frem til våre dager og mot slutten kommer han også med interessante teorier på hva slags rolle de kriminelle vil spille i fremtida.

Det mest interessante og det mest skremmende er de nære forbindelsene mellom de kriminelle, næringslivet, politi og politikere. Hele det russiske samfunnet er tufta på slike forbindelser uansett hvor mye Putin prøver å fortelle oss at de nå har rydda opp i dette. Putins fortid som politiker i St. Petersburg hadde det sjølsagt vært svært interessant å komme til bunns i, men her er det nok ikke så mange som tør å si for mye……

Det Galeotti dokumenterer svært godt er de historiske linjene som absolutt strekker seg inn i vår tid. Forbindelsene er så tette, så mange og så sementerte at det virker bortimot umulig å få gjort noe med det. «Alle» er knytta sammen med alle på et eller annet nivå – alle har et eller annet på alle og dermed virker det som det er bortimot umulig å bryte den onde sirkelen.

De kriminelle har så absolutt utvikla seg. Fra å være rå og brutale der et liv fra eller til ikke spilte noen rolle, har de nå blitt mye mer sofistikerte og skiller seg fysisk og klesmessig ikke ut fra næringslivsfolk – de kriminelle er ofte det også – og politikere. Borte er tatoveringene, men det kriminelle nettverket er fortsatt like sterkt – og enda mer internasjonalt enn noen gang.

Mark Galeotti har gjort en formidabel jobb i et farvann der det aller meste ønskes holdt skjult. Jeg både ante og hadde mistanke om at det forholdt seg slik i dette store landet, men at det var så ille som Galeotti avdekker, hadde jeg i min villeste fantasi ikke trodd.

Mark Galeotti har skrevet ei svært viktig bok.

Mark Galeotti
Vory – Russlands supermafia
Gyldendal

Du verden!

Munnspilleren, komponisten og bandlederen Sondre Ferstad fra Skodje på Sunnmøre platedebuterer med et stykke musikk som har veldig mye ved seg.

Både musikken og bandet til Sondre Ferstad har noe unikt ved seg.

Munnspilltradisjonen, bortsett fra i bluessammenheng, tar kort tid å komme seg gjennom. Ute i den store verden var jo belgiske Toots Thielemans den store gjennom mange tår. Her hjemme er det Sigmund Groven som nesten egenhendig har løfta fram instrumentet, men langt bortenfor jazzens grenseland som oftest.

Nå har det altså dukka opp ei helt ny stemme: 28 år unge Sondre Ferstad. Jeg hadde gleden av å høre han under Jazzfest i Trondheim for kort tid siden sammen med sitt unike band og med musikken vi får høre på «Minimal» vil jeg tro.Det var mitt første møte med Ferstad og ryktene som hadde løpt foran han skulle vise seg å stemme. Sondre Ferstad er et talent av de helt sjeldne.

Ferstad har gjort seg ferdig med jazzlinja i Trondheim og han har brukt tida der svært godt. Som instrumentalist likner han verken på Thielemans eller Groven – han likner kun på seg sjøl.

Han har skrevet musikk her for en strykekvartett bestående av Oliver Leonhard Bailey Dyb og Stefan Penjin på fiolin, Björn Guo på bratsj og Astri Hoffmann-Tollaas på cello og en jazztrio med Vegard Lien Bjerkan på piano, Morten Berger Stai på bass og Wilhelm Westerman på trommer. Har jeg skjønt det riktig kommer alle sammen fra det usedvanlige miljøet i Trondheim.

Uansett hvilken sjangermessig bakgrunn de sju, pluss Ferstad, kommer fra, så stortrives de åpenbart i Ferstads univers. Det hevdes at sjefen er influert av både kirkas koraltradisjon og moderne norsk jazz. Jeg finner andre impulser her også, blant annet folkemusikk. Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at Ferstad har skapt et univers forskjellig fra alt annet.

Solisten Ferstad forteller oss også at han allerede har ei unik stemme – ei stemme det skal bli usedvanlig spennende å følge i åra som kommer. En annen som har blitt fascinert av Ferstad er Lars Saabye Christensen. Han har skrevet lyrikk til musikken og han har vært med på turné også, men er ikke med her. Det sier uansett en hel del om hvilken anseelse Sondre Ferstad allerede nytter.

Sondre Ferstad viser oss en modenhet og originalitet som skulle tilsi at han hadde kommet mye lenger i karriera si enn han har gjort. Hvor neste stopp blir vet han kanskje ikke sjøl heller, men han kommer garantert til å utfordre både seg sjøl og oss.

PS Dessuten synes jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sondre Ferstad Ensemble
Minimal
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

 

 

Voldens verden

Gitaristen, og mye, mye annet, Håvard Volden er ei svært sjelden stemme i norsk og internasjonalt musikkliv. Her møter vi han i to settinger samt at vi hilser på en nær «slektning».

Moon Relay låter forskjellig fra det aller meste.

Vi begynner like godt med bandet Moon Relay som har eksistert siden 2012 og som med «IMI» gir oss sitt tredje visittkort. Sammen med gitaristen, pluss pluss, Daniel Meyer Grønvold, bassisten Ola Høyer og trommeslageren Christian Næss, tar Volden oss med på en ekskursjon ulikt det som i stor grad har vederfaret eders sanseapparat.

Musikken, som jeg har en mistanke om at alle fire har hatt en finger med i spillet når det gjelder unnfangelsen av, henter hemningsløst fra post-punk og No Wave-band fra 70- og 80-tallet samtidig som krautrock, punk-funk, frijazz, techno og støy – og sikkert mye annet – har funnet veien inn i universet til dette høyst originale rockebandet.

Det hevdes at Moon Relay har en fot i fortida og en i fremtida. Jeg har ingen problemer med å si meg enig i det: Moon Relay låter beintøft og hipt fullstendig på sine egne premisser.

Håvard Volden går sine helt egne veier.

Med «Space Happy» gir Håvard Volden (39) oss sitt andre soloalbum. Gitar, synth, tape loops og field recordings er fundamentene for elleve utflukter i landskap Volden er helt aleine om. Bortsett fra sin nære samarbeidspartner Jenny Hval, som dukker opp et av spora, er han også helt aleine om utførelsen eller kanskje vi skal si utøvelsen.

I mitt sinn blir det fort skapt bilder til disse lydcollagene – bilder det er lett å skape spennende universer av. Volden er i stand til å skape helt egne visjoner og bekrefter nok en gang at han ikke er i stand til eller villig til å bli putta i en boks: han vil til steder ingen har vært før og vi skal være veldig glad for at han vil ta oss med dit.

Carlo Costa gir oss en helt egen perkusjonsverden.

For knapt et år siden møtte jeg duoen Håvard Volden og den italienske, men New York-bosatte perkusjonisten Carlo Costa på skiva «In the Wake». De ga oss luftig, åpen og sakteflytende musikk.

Nå kommer Costa, født i Roma, men med Boston og NY som base siden 2001, på besøk helt aleine. På de to spora, på til sammen knappe 38 minutter, tar han oss med på ei perkusjonsreise et godt stykke bortenfor det meste.

Her snakker vi strukturer, stemninger og collager – ikke rytmiske groover og desslike som man ofte forbinder med perkusjonsutflukter. Dynamikk er et viktig uttrykksmiddel for Costa og på sett og vis så fører han samtaler med seg sjøl. Uansett så er de meningsfulle.

Distte tre utgivelsene er svært forskjellige, men de har likevel noe av det samme unike fundamentet. Alt er spennende, annerledes og høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Moon Relay
IMI
GHUBRO/Musikkoperatørene
Håvard Volden
Space Happy
SOFA/Musikkoperatørene
Carlo Costa
Oblio
Neither/Nor Records/[email protected]

Dobbel Klovning takk!

Strømmen av nye, store talenter i norsk jazz virker som den er uten ende. Marius Hirth Klovning bidrar med to nye bevis på at han har kommet for å bli.

Hullyboo er en spennende organisme også som kvintett.

Hullyboo er et band som har eksistert som trio helt siden 2009. Da fant de tre jazzstuderende unge herrene Mats Mæland Jensen (trommer), Marius Hirth Klovning (gitar) og Bjørnar Kaldefoss Tveite (bass) hverandre og de har heldigvis ikke funnet noen grunn til å skille lag.

«Farkost» er bandets andre utgivelse og nå har de to gutta fra Voss, Kaldefoss Tveite og Hirth Klovning, samt Mæland Jensen fra jazzmetropolen 3050 Mjøndalen, invitert med seg sjølvaste Tore Brunborg – også han fra Voss – på saksofon og Jakob Eri Myhre fra Bærum på trompet.

Det er sju år siden Hullyboo ga oss sin debut «Bønner og flesk». Med «Farkost», der alt materialet er skrevet av enten Mæland Jensen, Hirth Klovning eller Eri Myhre, bekrefter de at de er et band i stadig utvikling – noe annet skulle for så vidt tatt seg uten med en autoritet som Tore Brunborg med på laget.

Musikken er vakker, ofte sakteflytende, fabulerende og med substans fra start til mål. Det hevdes at impulser fra både jazz, blues og country finnes i Hullyboos DNA. Det er det ingen grunn til å bestride, men det finnes mye annet der også som til sammen sørger for at dette herlige kollektivet befolka med utmerkede solister bør få mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt dem til del så langt.

Marius Hirth Klovning er en gitarist med mye vakkert og personlig for seg.

Klovning har, i tillegg til å spille blant annet i Hullyboo og Skadedyr, hatt nok en drøm i mange år. Han har ønska å spille inn egenkomponert musikk helt aleine med sin akustiske gitar.

Nå har han heldigvis tatt mot til seg og de ni låtene, med titler som «Telemarksnedslag», «Nett ein liten joggetur» og «Smågras», og som varer i vel 25 minutter, er intet mindre enn en liten godtepose der Klovning i en slags jazz/folk-landskap viser oss hvilken smakfull estetiker han er.

Det er rom, luft og tanke bak alt Klovning foretar i dette universet der han ikke har noe å gjemme seg bak og det trenger han da heller ikke.

Marius Klovning må gjerne stikke gitaren frem i mye større grad enn han gjort til nå  – om det er med akustisk, elektrisk eller lap steel så forteller han oss at han er i besittelse av noe høyst personlig.

»Hagebyen» er kun å finne digitalt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hullyboo
Farkost
Øra Fonogram/Musiukkoperatørene

 

Marius Klovning
Hagebyen
Klonk & Klank Records

 

Fy fazan!

Ben Reddik er i dette tilfellet et flott og annerledes band med en rekke av den oppvoksende slekts fremste representanter.

Ben Reddik har noe helt eget å by på.

Ben Reddik er en septett som har eksistert siden 2011. Fødestedet for bandet er jazzutdanninga ved universitetet i Stavanger og med bandets tredje utgivelse bekrefter de at har noe eget, flott og ikke minst humoristisk å melde.

Bandet, som består av Siril Malmedal Hauge på vokal og fløyte, Camilla Hole på saksofoner, Magnus Murphy Joelson på trombone, Håkon Hagen Knudsen på saksofoner og bassklarinett, Knut Kvifte Nesheim på trommer, Johannes Fosse Solvang på trombone, baryton og munnspill og Morten Berger Stai på bass, har skapt sitt eget lille musikalske univers. Besetninga mer enn antyder at soundet nesten må bli noe for seg sjøl.

Mange av musikerne kjenner vi fra en rekke andre konstellasjoner – Siril Malmedal Hauge og Camilla Hole har begge markert seg kraftig med egne utgivelser, men synes heldigvis det fortsatt er morsomt å bidra til Ben Reddiks univers. Fem av de «ansatte» bidrar som komponister og to skriver de ofte morsomme tekstene som Malmedal Hauge synger på klingende sunnmørsk.

Arrangementene er både annerledes, lekne og spenstige og kler også tekstene på et fint vis. Solistisk er det også bra nivå, men for meg er det bandet og ensemblet som er det sentrale og viktige her.

Ben Reddik er noe helt for seg sjøl som sagt. Til tross for at mange av de involverte holder på med mye annet, så er det å håpe at de finner tid til å videreføre dette universet likevel.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ben Reddik
Kolibrikamakaze
Taragot Sounds/Musikkoperatørene

Kriminelt bra

Connie Han – opp med hånda alle som kjenner til henne. Jeg er ikke blant dem med hånda i været, men jeg skal følge godt med henne fra nå av.

Connie Han er en langt framskreden pianist.

Jeg må ærlig innrømme at jeg var skeptisk etter å ha sett pressebildene til Connie Han (23). De er ikke av typen en norsk jazzartist ville ha brukt for å si det sånn….Men etter å ha hørt Hans andre skive under eget navn – hun debuterte med en hyllest til Richard Rodgers allerede som 19-åring – så la jeg raskt bort forutinntattheten. Connie Han er enkelt og greit en pianist med en teknikk, et uttrykk og en jazzkunnskap fra aller øverste hylle.

Han er født og oppvokst i Los Angeles og viste omgivelsene raskt at hun hadde noe helt spesielt på hjertet. Trommeslageren Bill Wysaske har vært med henne som mentor helt fra tenårene og det er han som bekler både trommekrakken og samtidig har produsert mitt første møte med Hans talent.

Når Connie Han kan fortelle omgivelsene sine at hennes store forbilder er McCoy Tyner, Chick Corea, Herbie Hancock og Kenny Kirkland – jeg tipper også Cedar Walton -, så skjønner vi raskt hvilken vei dette bærer.

Det er et temperament, en kraft og en personlighet i spillet til Han som hører hjemme helt der oppe allerede. Hun har skrevet mye av musikken sammen med Wysaske og ellers vi blir servert Stephen Sondheims «Pretty Women», Joe Hendersons «Shade of Jade» og Duke Pearsons «Is That So?»

Vi befinner oss altså i et beintøft hardboplandskap og kjernetrioen består i tillegg av bassisten Edwin Livingston – alle tre fra LA vil jeg tro, og ukjente, men hippe størrelser for meg. Gjester på noen av spora er tenorsaksofonisten Walter Smith III og trompeteren Brian Swartz – meget velkvalifisert herrer begge to. Han spiller i all hovedsak akustisk, men viser også frem sine kvaliteter på elpiano på to av spora.

Jeg hadde verken hørt om eller hørt Connie Han før «Crime Zone» inntok heimen. Det har på alle vis vært slik at jeg gleder meg til neste møte allerede – Connie Han er ei stemme som kan være med å sette sitt bumerke på jazzen i mange tiår fremover.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Connie Han
Crime Zone
Mack Avenue/MusikkLosen

For en jubileumsfeiring!

Helge Lien Trio har eksistert i 20 år. Det markeres med en strålende dobbelt-cd – den tiende i bandets historie – og da kalles den sjølsagt «10».

Helge Lien omkransa av Mats Eilertsen og Per Oddvar Johansen – for ern trio!
Foto: CF-Wesenberg

Moelvens desidert største jazzsønn, Helge Lien (44), har sakte, men uhyre sikkert tatt nye steg både som pianist, komponist og bandleder. Det var bortimot umulig å ikke legge merke til han da debuterte med sin egen trio i 2001 og med andre band som Tri O´Trang – her var det noe helt eget på gang.

Bekreftelsen på den antakelsen har det blitt mange av etter som åra har gått og veldig ofte med trioen hans – åpenbart hans hjertebarn. Fra starten av var det Frode Berg (bass) og Knut Aalefjær (trommer) som var med på reisa, men etter hvert har Mats Eilertsen overtatt bassplassen mens Per Oddvar Johansen de seineste åra har bekledd trommeavdelinga. Jeg har ikke lyst å mene at den ene besetninga er bedre enn den andre – jeg nøyer meg med å slå fast at det bare er annerledes.

Jeg tror likevel jeg vil påstå, etter å ha fulgt trioen gjennom hele reisa, at jeg aldri har latt meg glede og samtidig utfordre av Helge Liens ekskursjoner i større grad enn nå. Denne gangen hadde de gjort noe nytt i forbindelse med innspillinga. De hadde tatt turen til Nilento Studio utenfor Göteborg og der hadde de tydelig funnet den roa de trengte for at musikken skulle få det livet den ba om.

Lien er hovedkomponist på disse 20 låtene, men noe er også kollektivt unnfanga pluss at både Eilertsen og Johansen har bidratt med noe eget. Lien er en melodiker av rang – det er de to andre også – men her er det i større grad enn noensinne med Liens trio luft, ro og refleksjon over uttrykket. De tre fører enkelt og greit melodiske, rytmiske og substansielle samtaler på et svært høyt nivå.

Det gratuleres voldsomt med jubileet – bedre presang til alle oss kunne vi ikke be om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Lien Trio
10
Ozella Music/Border Music