En av de aller største

Både som historieforteller, formidler og sanger er Sigvart Dagsland en gigant – intet mindre. Her kommer det et nytt prov på det.

Sigvart Dagsland leverer – nok en gang.

Det har seg slik at jeg “alltid” har vært en Sigvart Dagsland-tilhenger. Det til tross for at han befinner seg et godt stykke utenfor det musikalske universet jeg stort sett oppholder meg i. Årsak? Jeg synes bare at han er så forbanna bra, så ekte, så inderlig, smakfull og så troverdig som vel mulig.

Nå er det ei stund siden våre veier krysset hverandre. Likevel følte jeg meg ganske så trygg på at han ville gi meg – og oss – bare mer av det vi har blitt så begeistra for gjennom flere tiår. Det vil si popmusikk av typen kvalitet på alle områder og slik har det sjølsagt blitt.

Nok en gang har han samarbeida med bømlingen Mike McGurk om tekstene. Det betyr sjølsagt at det er ekthet over historiene som fortelles og formidles – historier som får alle med empati innabords til å tenke seg om en gang eller to til. Det er historier som er så allmenngyldige at vi alle kan kjenne oss igjen. Historier, tanker og betraktninger som er så langt fra popens forflata null-visjoner som vel tenkelig.

Når så Dagsland på sin uforfalska Stavanger-dialekt, med en stemmeprakt som han har skjemt oss bort med fra starten, perfekt diksjon og ikke minst med sin unike personlighet, forvalter tekstmaterialet med et knippe sedvanlig fengende låter med spor av gospel og soul i seg, så har “Elefanten i rommet” blitt årgangs-Dagsland av beste merke.

Det skader sjølsagt heller ikke at Dagslands høyre hånd Torjus Vierli, i spissen for et usedvanlig smakfullt lag instrumentalister, en nydelig duett med Marthe Wang, samt flotte korbidrag, er med på å løfte denne musikalske meldeposten til Dagsland til en av hans aller beste. Sigvart Dagsland er den beste Dagsland som finnes. Ferdig snakka.

PS Så ka gjørr eg nå, synger Dagsland i låta Dinosaur. Jeg kan ikke noe for det, men da går tankene umiddelbart til You Tube-klassikeren til Jon Almaas og Hans Morten Hansen fra Side om side. Akkurat den replikken førte til latterkrampe og minst ti takes. Hysterisk morsomt – Dagsland greide seg sikkert med ett take – trur eg…..Kanskje ikke….

Sigvart Dagsland
«Elefanten i rommet»
Yellow Ball Music/Musikkoperatørene

Ei glitrende plan

Den “amerikanske” trioen Family Plan debuterer på et vis som forteller oss at både kollektivt og individuelt så kan vi vente oss mye spennende i åra som kommer. Allerede nå faktisk.

Family Plan har noe eget på hjertet.

Opp med hånda dere som har hørt om den canadiske pianisten Andrew Boudreau og trommeslageren Vicente Hansen og bassisten Simón Willson – begge fra Chile -, alle bosatt og virkende i jazzens hovedstad New York. Ikke det nei? Ingen grunn til å føle seg uvitende av den grunn – bortsett fra den aller innerste krets over there, tror jeg de tre er relativt ukjente størrelser. Nå er det derimot mulig å gjøre noe med det – og det anbefales.

Jeg er altså så heldig at jeg via postvesenet i ymse land blir fora med ny og overraskende musikk gjerne flere ganger i uka. Family Plan hører hjemme i den kategorien. Jeg ante absolutt ingenting da musikken inntok øregangene og resten av sanseapparatet og hadde heller ingen forventninger. Jeg stilte med åpent sinn – og lot meg begeistre.

Denne trioen, befolka av unge meget lovende individualister og kollektivister, har eksistert i Brooklyn siden 2018. De er med på å bekrefte at New York nok fortsatt er den største jazzsmeltedigelen på kloden. Noe forteller meg at alle tre har inntatt USA i første omgang for å studere for seinere å utforske veien videre.

De forteller meg med et repertoar alle har vært med å skrive låter til at de har hele den moderne jazzhistoria innabords. De har også klassisk musikk i inspirasjonsbanken og i postproduksjonen og mixen har Hansen, med danske røtter noen generasjoner tilbake, tilført spennende krydder gjennom smakfull bruk av beats, overdubbing, neddempa støy og elektronikk. Tenorsaksofonisten Kevin Sun gjester også på ett av spora.

Band som The Bad Plus og The Necks blir nevnt som inspirasjonskilder og det sier noe om hvor vi er på vei, men bare delvis. The Family Plan er nemlig på vei til et helt eget og fascinerende sted.

Family Plan
«Family Paln»
Endectomorph Music/endectomorph.com

Det beste fra pandemien

Pandemien har vært tøff for de aller fleste, men noe godt har det jo også kommet ut av denne perioden. Bandet Flukten og musikken de har skapt er et strålende eksempel på det.

Flukten – bandet sitt det! Foto: Bjørn Opsahl

Vi har vel alle erfaringer fra perioden etter 12. mars 2020 – spesielle, unike og mer eller – helst mindre – minneverdige. Musikere og kulturarbeidere fikk kjenne på pandemien hardere enn de fleste, men mange fant også veier, om ikke ut av pandemien, så til å komme seg videre.

Trommeslager Hans Hulbækmo, gitarist Marius Hirth Klovning, saksofonist Hanna Paulsberg og bassist Bárður Reinert Poulsen gjorde det på sitt vis: kom sammen for øve eller jamme og se om det kom noe meningsfullt ut av det. Og det gjorde det!

Bortsett fra Hirth Klovning kjenner jeg de andre svært godt etter mange års strålende bidrag via en rekke konstellasjoner. Gitøren fra Voss forteller oss umiddelbart at han har noe i dette stjernelaget å gjøre med sin personlige, luftige og klokkeklare tone med røtter både i Bill Frisell og John Scofields univers.

Ei låt er kollektivt unnfanga. Ellers har alle bortsett fra Færøyenes store bassør bidratt på låtskriversida. Her serveres det alt fra frie ekskursjoner til nydelige melodiske fantasier – og nesten alt midt i mellom. De fire har et arsenal av referanser som de har tilegna seg gjennom samarbeid med alt og alle og med sine unike stemmer og vidåpne ører tar de seg sjøl, hverandre og oss med på en utflukt som gir oss, akkurat håp.

Dette er tøft, det er annerledes, det er personlig – jeg opplever det som flukten til noe, ikke fra noe.

Flukten
«Velkommen håp»
Odin Records/Musikkoperatørene

Mer Mathisen i monitor, takk!

Per Mathisen forteller oss heldigvis med jevne mellomrom hvor hinsides bra han er. Dessuten er han svært allsidig. Det får vi to solide prov på her med en funky elektrisk trio og ikke minst sammen med Olga Konkovas akustiske trio.

Jan Gunnar Hoff, Gary Novak og Per Mathisen – det grooooves!

Bassist, komponist og bandleder Per Mathisen (51) er av en eller annen grunn en musiker vi har tatt for gitt her hjemme. På sett og vis er det litt leit fordi han av den grunn aldri har fått den anerkjennelsen han fortjener. Ofte har det vært slik at Mathisen har sverga til et uttrykk det ikke har vært like hipt å digge i de hippe kretsene, men heldigvis har Mathisen gitt blaffen i det. Han har stevna frem med det han har trodd på og han gjør det heldigvis fortsatt.

Det beste eksemplet på det får vi med trioen som blir fulltallig med tangentist Jan Gunnar Hoff og den amerikanske trommeslageren Gary Novak som fikk sitt store gjennombrudd med Chick Corea. Når sistnevnte, som ikke har spilt så mye her hjemme også kan skrive George Benson, Lee Ritenour, Natalie Cole, David Sanborn og Michael McDonald på cv-en sin, så er det ikke så vanskelig å skjønne på hvilket nivå han befinner seg.

Med ei låtbunke Hoff og Mathisen i stor grad har delt på, inntok de tre Lydhagen Studio i Verdalen i oktober 2019 – før verden stengte ned med andre ord og i forbindelse med en turné, vil jeg tro. Slik låter det i alle fall: vi har nemlig med en samspilt og empatisk kohort å gjøre som åpenbart stortrives sammen.

Kall det jazzrock, kall det fusion, kall det hva du vil; jeg kaller det usedvanlig positiv og heftig musikk det grooover noe vederstyggelig av. Flinkispolitiet vil sikkert slipe knivene – dem om det. Jeg lar meg begeistre av usedvanlige dyktige musikanter som “tør” å vise oss det. Herlig!

Per Mathisen, Gary Husband og Olga Konkova – herlig trio. Foto: Roar Vestad

Sammen med sin mangeårige partner på alle slags vis, pianisten, komponisten og bandleder Olga Konkova, forteller Mathisen oss om mye av sin allsidighet. Konkova, født og oppvokst i Russland, men bosatt i Norge etter studier på Berklee, er i mine ører en pianist i den internasjonal ultraklassen som heller ikke har fått den anerkjennelsen hun fortjener.

Her bringer hun et dusin egenkomponerte låter til bordet – låter som forteller oss at hun har hele den moderne jazzhistoria innabords. Det melankolske draget kan kanskje tilskrives hennes bakgrunn i den klassiske russiske tradisjonen – uansett så borger det for et helt spesielt særpreg i uttrykket. Det er en fantastisk dynamikk i Konkovas uttrykk og temperamentet legger hun heller ikke skjul på i denne utsøkte klangverdenen.

I dette flotte akustisk landskapet, med litt elpiano-krydder underveis, viser Mathisen oss hvilken lyttende og eminent stor fele-bassist han også er. Når så nok en trommeslager i det ypperste internasjonale sjiktet – og tangentør, men ikke her – Gary Husband, kjent fra John McLaughlins univers, tar seg av den rytmiske fargelegginga på best mulig måte, så har “Open Secret” blitt akkurat den bekreftelsen vi har venta ei stund på fra Olga Konkova. Herlig – igjen!

Per Mathisen, Jan Gunnar Hoff with Gary Novak
«Gladiator»
Losen Records/MusikkLosen

Olga Konkova Trio

«Open Secret»

Losen Records/MusikkLosen

Nye supertøffe gitarekskursjoner

Eivind Aarset er en av mine favorittmusikere – uansett instrument og uttrykk. Her tar han nok en gang nye steg sammen med sin strålende musikalske kohort.

Wetle Holte, Erland Dahlen, Eivind Aarset og Audun Erlien – bandet sitt det!

Uansett hvor han dukker opp, enten som bidragsyter og fargelegger i andres musikalske univers, eller som føringsoffiser for sine egne prosjekt, så det alltid like spennende å finne ut hva han vil gi oss av påfyll.

Helt siden “I.E.” så dagens lys i 2015 har Aarset jobba med trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte og elbassisten Audun Erlien. Det betyr at de kan og kjenner hverandre noe så vederstyggelig – de vet akkurat hva de skal gjøre og når de skal gjøre det for å bringe musikken opp og frem.

Bortsett fra avslutningslåta “Light on Sanzu River” (or) “Dreaming of a Boat”, som til en viss grad er inspirert av ei Anneli Drecker-låt, så er resten av musikken her kollektivt utvikla av de fire herrene pluss gjestene Arve Henriksen, Jan Bang og John Derek Bishop.

Aarset er i mine ører en av de store musikalske fargeleggerne i moderne musikk. Med sitt utrolige arsenal av lyder og stemninger tar han oss ustoppelig til ukjente steder og det skjer nok en gang ved denne meldeposten.

Denne gangen får vi også høre Gitaristen med stor G i større grad enn på lenge. Det er ikke slik at vi har vært i tvil om at han finnes der inne, det er bare det at Aarset har prioritert litt annerledes ei stund. Nå drar han til så griner i svingene og med grooveparet i ultraklassen, Dahlen og Holte, og grunnfjellet over de fleste grunnfjell i Erlien, så blir dette ofte så rocka og så heftig som man bare kan drømme om. Når så gjestene – bare jeg hører trompettonen til Henriksen så blir jeg varm innvendig – bidrar med det mest velsmakende krydder tenkelig, så har dette blitt noe av det beste som har kommet fra Aarset-laboratoriet noen gang.

Eivind Aarset 4-tet
«Phantasmagoria (or) A Different Kind of Journey»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

The French Connection

Helt siden New Orleans blei unnfanga, har forbindelsen med Frankrike vært sterk og tydelig. New Orleans Jazz Orchestra under ledelse av Adonis Rose og med den strålende vokalisten Cyrille Aimée bekrefter det på et flott vis.

Adonis Rose og Cyrille Aimée inviterer oss til New Orleans.

“The French Connection” var en film fra begynnelsen av 70-tallet som fikk tittelen “Brennpunkt New York” på norsk. Den engelske tittelen kunne så avgjort passa godt på de historiske, kulturelle og ikke minst musikalske forbindelsene mellom Frankrike og jazzens fødeby New Orleans også.

For noen år siden flytta Cyrille Aimée (37) fra New York til New Orleans. Den framifrå franske vokalisten er imidlertid født og oppvokst i en liten by der stringswing-musikken og Django Reinhardt-ånden var sterkt gjeldende og falt svært tidlig i jazzgryta etter at hun sneik seg ut om kvelden/natta for å henge med jazzfolka.

Etter at at ferden gikk til NO i 2017, etter over ti år i New York, har Aimée tatt stadig nye steg sjøl om hun allerede var en etablert artist på den store scena over store deler av kloden. Jeg ser ikke bort fra at hun fant en rekke nye forbindelseslinjer etter at hun flytta på seg og dette samarbeidet med en av byens stoltheter tyder i alle fall på det.

Aimée tok kontakt med den trommespillende sjefen for NOJO, Adonis Rose, og ideen om å lage et album med musikk med røtter både i Frankrike og New Orleans blei raskt født.

Med et repertoar med alt fra Sidney Bechets tittellåt til Michel Legrands “What Are You Doing the Rest of Your Life” og Django Reinhardst “Si Tu Savais” – alle med tekst på fransk -, Fats Dominos “I Don´t Hurt Anymore”, “Crazy He Calls Me”, Jelly Roll Mortons “Get the Bucket” og Aimées egen “Down”, blir vi tatt med på ei rundreise i New Orleans-musikken og mange av dens avskygninger.

Arrangementene er ikke av den spektakulære og nyskapende sorten – de står heller frem med en respekt for Melodien med stor M og kulturen og tradisjonen de kommer fra. Storbandet er veldig bra både kollektivt og solistisk uten at det er kjente navn for de fleste av oss som trer fram.

Når så Cyrille Aimée nok en gang forteller oss at hun er en av de beste tradisjonsformidlerne jazzen er besjela med nå til dags, så har “Petite Fleur” blitt akkurat den lykkepillen jeg er ganske sikker på at det er ment som.

Adonis Rose and The New Orleans Jazz Orchestra Feat. Cyrille Aimée
«Petite Fleur»
Storyville Records/MusikkLosen

Eicka står fjellstøtt

Mathias Eick har funnet fram til dette helt unike – til det som er Mathias Eick. Og ingen andres.

Mathias Eick med sitt superband på releasekonserten. Foto: Sjølvaste Tor Hammerø

Til tross for at Mathias Eick “bare” er 42 år, så har han vist seg frem i rundt 30 av dem. Med et usedvanlig musikalsk hjem som base der det fløt av instrumenter, fortalte Eick på nasjonalt fargefjernsyn før han blei tenåring at her lå det et helt spesielt jazztalent på lur.

Siden den gang har han på en rekke meldeposter informert oss om at talentet har vært under stadig utvikling og ikke minst via hans fem ECM-innspillinger, en sjølsagt milepæl i Eicks karriere, har bekreftelsene kommet med sterke og jevne mellomrom.

Jeg var så heldig å få med meg releasekonserten til Eick og hans fem edsvorne menn: Stian Carstensen på pedal steel-gitar, Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Helge Andreas Norbakken på trommer og perkusjon, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin – det er det jeg kaller et superlag – for ei uke siden. Det mer enn fortalte meg at Eick har tatt nok et steg i retning seg sjøl.

Samtidig som det er utvikling i Eicks uttrykk, så er det samtidig noe forutsigbart over musikken og låtene hans. Det er fortsatt vakkert, melodisk, søkende, melankolsk og utfordrende på et vis Eick har skjemt oss bort med i mange av sine 42 år – ikke minst siden ECM-debuten med “The Door” i 2008.

Mathias Eick er og har ei stemme som snakker til mange hvor det enn er på kloden. Han gjør det i enda større gard nå etter sjøsettinga av “When We Leave”.

PS på den digitale utgivelsen får vi også ei ekstralåt der Eick resiterer et Lars Saabye Christensen-dikt. Annerledes og fint.

Mathias Eick
«When We Leave»
ECM/Naxos Norway

Det gynger godt!

Med sitt andre album gir bandet Dark Roast oss et solid og svett bevis på at det finnes gode arvtakere til Chipahua også her til lands.

Dark Roast må gjerne smile. Det har de all grunn til.

Med bakgrunn fra Norge Musikkhøgskole og tilliggende herligheter har de de seks herrene Adrian Barstad Andresen (trompet og flygelhorn), Bård Jønland Berg (trommer), Daniel Deltchev (saksofoner og gitar), Markus H. Gundersen (bass), Johan Helland (vokal) og Audun Haave Reknes (tangenter), funnet sammen i et musikalsk landskap med røtter i alt fra soul, rhythmn and blues, funk, pop ispedd aldri så lite jazz også.

Har jeg skjønt det rett befinner alle de seks seg i slutten av 20-åra. Til tross for relativt få år her på planeten, så har de åpenbart et nært forhold til artister som James Brown, Curtis Mayfield og Bill Withers – artister som alle hadde sin storhetstid ei god stund før Dark Roast-gutta var påtenkt.

Det sier oss, til tross for at alt materialet er egenkomponert både når det gjelder tekst og melodi, så lener de seg godt på den tidløse tradisjonen som blei unnfanga på 70- og 80-tallet med blant andre Tower of Power, Chaka Khan og Chipahua her hjemme.

Jeg møtte bandet i forbindelse med debuten “First Brew” for knappe tre år siden. Bandet består fortsatt av de samme seks og har utvikla seg godt siden den gang – sikkert gjennom masse liveerfaring.

Det låter tøft og groovy av Dark Roast, men jeg hadde ønska at de hadde tatt av håndbrekket i enda større grad. Jeg digger denne typen musikk, men digger den enda mer når den er skitnere og enda svettere. Neste gang hører jeg for meg at de tar enda større sjanser og lar det stå til så skjorteknappene ryker. Det har Dark Roast potensial til.

Dark Roast
«Going Back, Moving Up!»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Iggy Pop goes jazz?

Dr Lonnie Smith er en av de mest groovy organistene i dagens jazzunivers. Det viser han oss til fulle på denne liveinnspillinga. Iggy Pop gjester i tillegg på to spor. Om det tilfører noe? Tja….

Dr Lonnie Smith er en groovemester.

Rhythm and blues, funk, soul, gospel og impulser fra bebop og tilliggende herligheter har alltid ligget i bånn for Smiths budskap og uttrykk. Slik er det fortsatt i denne herlige gumboen som egner seg ypperlig for livesettingen på The Jazz Standard i New York. Når han så har med seg sine faste våpendragere gjennom mange år, Johnathan Blake på trommer og Jonathan Kreisberg på gitar, så er det nok en groovegaranti av beste slag.

På noen av spora blir det også tilsatt ekstra krydder gjennom heftig blås med blant andre Robin Eubanks på trombone, John Ellis, som vi møtte seinest sammen med Bjørn Vidar Solli, på tenorsaksofon og ikke minst Sean Jones på trompet som fyrer av et kor på “Too Damn Hot” som det virkelig lukter svidd av. Dessuten får vi også hilse på den mer enn lovende vokalisten Alicia Olatuja på ett spor – henne vil jeg høre mye mer av.

På åpnings- og avslutningssporet, som er de to eneste som ikke er gjort live – med publikum i alle fall, dukker rockeikonet Iggy Pop opp på blant annet Donovans “Sunshine Superman”. Jeg er usikker på bakgrunnen for dette “treffet” og jeg er enda mer usikker på hvor vellykka det er. Pop er på ingen måte noen stor sanger i tradisjonell forstand og ikke swinger det av han heller. Jeg velger å skrive det på kontoen for en morsom, men ikke alt for god idé.

Uansett så forteller den godt voksne Dr Lonnie Smith at det fortsatt swinger og groover noe vederstyggelig av han.

Dr Lonnie Smith
«Breathe»
Blue Note/Universal Music

Djupe røtter

Arve Henriksen er og har ei unik stemme. Nå tar han den og seg med til sine urrøtter – de kvenske. Det fører til en ekskursjon ingen har vært med på før.

Arve Henriksen har og er noe spesielt.

Det tar altså knapt et hundredel av et sekund fra musikken strømmer ut av høyttalerne til man kan slå fast at det er Arve Henriksen sin tone som møter en. Alle musikere er på leit etter dette unike – Arve Henriksen (53) har funnet det og fortsetter heldigvis også å utvikle det.

Henriksen er en fargelegger som ofte blir spurt om å bidra til en rekke prosjekter. Det gjør han gjerne hvis han synes han har noe å bidra med i den settingen han blir invitert med inn i. I stor grad er det likevel slik at Henriksen helst vil skape og møte sitt publikum i landskap han har unnfanga sjøl. Slik er det så avgjort denne gangen også, men altså med en helt spesiell bakgrunn.

Det er sterkt å høre Alf Nilsen-Børsskog lese på kvensk. Foto: Liisa Koivulehto

For fem år siden var Henriksen på besøk i Halti kvenkultursenter på Storslett i Troms. Hans besteforeldre kom fra Storvik i Nordreisa kommune og Henriksen, en kunstner som alltid har vært på leit, kom der over diktsamlinga “Merimies muistelee”, en sjømann minnes på norsk, i lydbokformat lest av forfatteren Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014).

Henriksen skjønte ikke et ord av det kvenske språket besteforeldrene snakka, men forfatterens stemme og klangen av språket, fascinerte Henriksen til å begi seg ut på ei musikalsk fantasireise. Den får vi være med på her, sammen med Nilsen-Børsskogs flotte stemme og ei nydelig bok der diktene er gjengitt både på kvensk, norsk og engelsk.

Henriksen har jobba med dette prosjektet i flere år og det har blitt et praktverk. Vi møter sjefen på en rekke instrumenter i tillegg til trompeten. I tillegg har han invitert med seg en rekke gjester på noen av spora, blant andre bass-maestro Anders Jormin, fargeleggermester Eivind Aarset på gitar og fruen Anna Maria Friman på hardingfele.

Dette er musikk så vakker, så inderlig, så ekte og så personlig som vel tenkelig. Stemma til Arve Henriksen løfter fram Nilsen-Børsskogs lyrikk på best mulig vis. Ikke minst viktig er det at det kvenske språket og den kvenske kulturen gjennom dette praktverket får et nytt lys på seg.

Arve Henriksen skal ha all ære for dette initiativet og det som har blitt et minneverdig og totalt unikt prosjekt.

Alf Nilsen Børsskog – Arve Henriksen
«Merimies muistelee»
Arve Music/arvemusic.com/kvenkultur.no