En god fiende

Hva skal man med venner når man har så gode fiender som trioen Enemy? Denne  relativt ferske konstellasjonen kan raskt innta en sentral plass på triotoppen.

Enemy er åpenbart gode venner.

Den svenske bassisten Frans Petter Eldh kjenner vi godt her hjemme blant fra hans heftige innsats i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi fikk oppleve Eldh i Molde for kort tid siden både i den trioen og i Nilssens enorme Supersonic Orchestra. Uansett hvor han dukker opp så etterlater Eldh seg solide fotspor og det gjør han også i Enemy sammen med engelskmennene Kit Downes på piano og James Maddren på trommer.

Dette er en relativt fersk trio, men med svært erfarne herrer. Eldh og Downes har delt nesten broderlig på låtskriveransvaret og hele tida dreier det seg om et svært intenst og rytmisk og melodisk spennende landskap som skal utforskes.

De tre snakker utvilsomt det samme språket og det skinner veldig tydelig gjennom at de stortrives sammen og at de utfordrer og utfordres av hverandre. Teknisk sett hører de tre hjemme på aller øverste hylle og de av dere som trives i trioen Phronesis sitt univers, vil finne mye å glede dere over her også.

Enemy – jeg aner ikke hvorfor navnet er valgt forresten og det er absolutt ingenting fiendtlig i budskapet deres – forteller allerede med sitt første visittkort at vi har fått en ny, unik trio å regne med. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Enemy
Enemy
Edition Records/Border Music

Nydelig med Halldis

Amund Enger er en sanger og låtskriver som har vært der helt siden 70-tallet. Han har fått alt for lite oppmerksomhet, noe denne vakre tolkninga av Halldis Moren Vesaas-lyrikk bekrefter på alle mulige vis.

Det er all mulig grunn til å låne både et og to ører til Amund Enger.

Amund Enger (65) er en av de som mange av oss synes vi har hørt om, men hørt lite fra. Det sier en hel del om at kvalitet ikke nødvendigvis er et kriterium for å komme gjennom nåløyet.

Heldigvis er det slik at med jevne mellomrom så kommer det nye livstegn også fra Enger. Denne gangen har han tonesatt ti dikt av Halldis Moren Vesaas (1907-95), en bauta i norsk lyrikk.

Enger, som blant annet har vært med i Simon & Garfunkel-hyllestbandet Mrs. Robinson, har nemlig en lengelevende relasjon til Moren Vesaas. Allerede i 1976 tok han uanmeldt turen til gården til lyrikeren og hennes mann Tarjei Vesaas som forlot tida alt i 1970.

Lett skjelvende i røysta spurte Enger om han kunne få synge en sang der han hadde skrevet en melodi til et av hennes dikt, «Voggesang for ein bytting». Etter at Moren Vesaas fikk høre tolkninga for andre gang, kom en liten tåre ned langs kinnet hennes. Enger hadde fått all den bekreftelse han kunne drømme om.

Nå har Enger satt seg ned med låta fra 1976 og ni andre dikt som han har gitt vakkert melodisk reisefølge i en singer/songwriter-tradisjon, samla dem på en flott vinyl-utgivelse og med det fortalt oss at både Moren Vesaas og han har mye å melde fortsatt.

Moren Vesaas var en djup historieforteller med sine dikt og det makter Enger å videreformidle på et ypperlig vis. Det skader heller på ingen måte at Tuva Livsdatter Syvertsen bidrar med vokalduetter på tre av låtene og at superlaget Rune Arnesen (trommer og perkusjon), Gjermund Silset, på basser og mye, mye annet og ikke minst som framifrå produsent, Geir Sundstøl på noen av sine mange titalls strengeinstrumenter og Andreas Ulvo på allehånde tangentinstrumenter, løfter «Halldis» til et svært flott sted.

Amund Enger, og for den sakens skyld Halldis Moren Vesaas, fortjener masse oppmerksomhet og mange godord for dette «samarbeidet».

 

PS Personlig er jeg veldig fornøyd med linja «Stopp! Vil de versgo vere folk mot´n Tor» fra diktet/låta «Forlis».

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amund Enger
Halldis
Way of Listening Records/Musikkoperatørene

 

 

Dronning Mar…. av Danmark

Marilyn Mazur har vært, er og kommer til å bli værende en av verdens ledende perkusjonister. Her bekrefter hun det nok en gang med sitt heftige ti kvinners skandinaviske stjerneband.

Marilyn Mazur´s Shamania er intet mindre enn et urheftig band.

For mange dansker starta Mazurs karriere med Primi Band på slutten av 70-tallet. Det var et musikk-teater ensemble bestående av bare kvinnelige utøvere. Det var noe helt nytt. Seinere tok det virkelig av for Mazurs del med heftige jobber med både Gil Evans, Wayne Shorter, Jan Garbarek og ikke minst sjefen over alle sjefer, Miles Davis.

Mazur har holdt seg på toppen hele tida siden og var blant annet Artist in Residence i Molde også for noen år siden.

Den ekspressive og blide dansker viser seg å være ustoppelig nysgjerrig og ikke minst kreativ og med sitt nye band Shamania har hun definitivt tatt nye steg.

Hun har satt sammen nok et band kun bestående av kvinnelige musikanter og der Primi Band besto av amatører, så er Shamania befolka av noen av denne delen av Europas aller fremste musikanter.

Danmark er representert med Lotte Anker på saksofon, Lisbeth Diers på perkusjon, Makiko Hirabayashi, opprinnelig fra Japan, på tangenter og Lis Wessberg på trombone, Harald og Sonja har sendt Sissel Vera Pettersen på saksofon og vokal, Ellen Andrea Wang på bass og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, mens svenskene har løfta frem Josefine Cronholm, også hun bosatt i Danmark, på vokal og perkusjon och Anna Lund på trommer. I tillegg så spiller alle perkusjon og synger.

Marilyn Mazur har skrevet nesten all musikken og her finnes alt fra superheftige, groooovete og tøffe rytmiske saker, musikk med inspirasjon fra mange av verdens kanter pluss minimalisme og totalt frie ekskursjoner.

Musikken er åpen og transparent og her får alle tid og plass til å fortelle oss hvem de er og her snakker vi om sterke personligheter fra start til mål. Alle «vet» hvem de er og hva de står for og ingen har behov for å framheve seg framfor noen av de andre. Derfor blir dette også så bra og så unikt. Dronning Margrethe har så avgjort en musikalsk tronarving i Danmark.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilyn Mazur´s Shamania
Marilyn Mazur´s Shamania
RareNoiseRecords/MusikkLosen

Groupa si det

Det norsk-svenske bandet Groupa har eksistert siden 80-tallet i forskjellige utgaver. Med si plate nummer 11 forteller de oss at de er mer oppegående enn noen gang.

Terje Isungset omgitt av Jonas Simonson og Mats Edén – vi snakker en unik trio.

Groupa så dagens lys allerede for fire tiår siden. På slutten av 90-tallet kom også vår framifrå perkusjonist Terje Isungset ombord med sine steiner, metallobjekter og sin bjørkeskog og fra rundt 2007 har Groupa stort sett fungert som trio med Mats Edén på viola d´amore og hardingfele og Jan Simonson på diverse fløyter.

For et par år siden ga trioen oss sine tolkninger av svensk folkemusikk med «Kind of Folk Vol.1 Sweden». Sjølsagt er det jo da bare rett og rimelig at de følger opp med et norsk «svar» og for et herlig svar det har blitt.

De tre har funnet fram til 14 melodier fra en rekke steder i kongeriket: Setesdal, Telemark og Valdres – i tillegg er Edvard Griegs univers en stadig tilbakevendende inspirasjonskilde.

Med Edén, Isungset og Simonson har vi med tre musikanter å gjøre som som har helt spesielle stemmer og som samtidig har folkemusikken solid under huden. Når de så er glimrende improvisatorer på toppen av dette, så evner de å ta deler av den norske folkemusikken til helt nye steder.

Groupa er både et flott kollektiv med glimrende individualister – samtidig er det et viktig band for vår kulturarv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Groupa
Kind of Folk vol.2 Norway
All Ice Records/[email protected]

 

Hippe coverlåter på countrysk

Man skal overraske seg sjøl – og andre – fra tid til annen. Det at jeg skulle kaste meg over den amerikanske countryartisten Bob Wayne og hans 15 coverversjoner av mer eller mindre kjente coverlåter er av det slaget.

Bob Wayne er ikke av typen som nekter seg mye.

Fra en rekke plateselskaper og andre hold dukker det opp mye musikk med artister jeg aldri har hørt om før. Bob Wayne fra Seattle på USAs vestkyst hører hjemme der. Etter å ha ligget til marinering leeeenge, blei den til slutt plukka frem og Wayne og jeg har hygga oss sammen vi.

Jeg har lest meg til at Wayne er en countryartist som har evnen til å sette fyr på lokalet. Masse energi og et enormt trøkk er kjennemerker for hans liveshow.

Etter å ha tilbragt tid sammen med låtene til mange av hans rockehelter som Led Zeppelin – «Rock and Roll», Adele – «Skyfall», Gunstig n´Roses – «Sweet Child O´Mine», Rolling Stones – «Sympathy for the Devil», Bob Marley – «I Shot the Sheriff», Red Hot Chilli Peppers – «Under the Bridge», Beatles – «Come Together», Rihanna – «Disturbia», Ozzy Osbourne – «Crazy Train» og Gloria Gaynor – «I Will Survive» – noen forståelige, andre ganske overraskende for en ihuga køntrimann som både synger bra og spiller piano og gitar, så er det lett å forstå at Wayne er en herre som bruder på seg sjøl i en grad som er rt godt stykke over gjennomsnittet.

Wayne har sammen med et fint band og produsent Andy Gibson makta å sette sitt eget bumerke på alle låtene og gjort heftige countryversjoner av dem. Det kommer ikke som noen bombe at Wayne har giganter som Johnny Cash og Waylon Jennings som favoritter, men han har samtidig skapt sitt eget uttrykk som det har vært udelt hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

For dere som er ute noe annerledes når det gjelder coverlåter – med Black Eyed Peas´ «I Gotta Feeling» som et av høydepunkta – så anbefales det å avlegge Bob Wayne et besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart det er mulig.

 

Bob Wayne
Hits the Hits (Bonus Edition)
People Like You Records/Sony Music

Nytt for unge og ikke fullt så unge

Det blir ikke skapt alt for mye ny musikk for de yngste og oppmerksomheten er heller ikke voldsom når det først skjer. Mimmi Tamba og Frank Kjosås´ sine tolkninger av Svein Tindbergs nye bibelfortellinger er både nyskapende og fortjener mye oppmerksomhet.

Frank Kjosås og Mimmi Tamba tolker nye tekster på et personlig vis.

Teaternestor Svein Tindberg har jobba med religiøst materiale i store deler av sin karriere – både på scena og ved siden av. Nå har han i samarbeid med sønnene Peter, som har komponert melodiene, og Magnus, som har stått for de fine illustrasjonene til omslagsheftet, laga ei på mange måter nyskapende barneplate som også egner seg for barn i alle aldre – fra rundt 10 til 100.

Tindberg er en historieforteller som tar seg store friheter og dermed kanskje gir oss  den frekkeste og friskeste barneplata med religiøst bakteppe noensinne.

Disse 16 fortellingene eller historiene gir oss nye vinklinger til en rekke bibelske personer og åpner dermed kanskje dørene for nye ører. Jeg tilhører ikke menigheta på noen som helst måte, men lar meg likevel fascinere av både fortellingene og de fine tolkningene til Kjosås og Tamba – strålende formidlere på hvert sitt vis.

Det skader sjølsagt heller ikke at arrangør i ultraklassen, Kjetil Bjerkestrand, har invitert med seg venner fra aller øverste hylle, blant andre perkesjef Erland Dahlen og strengemester Geir Sundstøl. Framifrå og originalt – som alltid.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men sluttresultatet er likevel flott og annerledes på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mimmi Tamba – Frank Kjosås
Når sleipe slanger hvisker
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Hjemmearbeid

Når man inviterer gode venner hjem i stua for å skape musikk – og de hører hjemme i den svenske eliteserien – så kan det oppstå mye hygge. Det har den meget dyktige pianisten og komponisten Mathias Algotsson gjort.

Mathias Algotsson har mye vakkert på hjertet og i fingrene.

Mathias Algotsson (47) er av typen jeg har hørt om, men ikke hørt før denne innspillinga. Det er den sjette skiva han gir ut under eget navn og er en direkte oppfølger til «Home at Work» som kom i 2015. I løpet av to vakre maidager i fjor satte Algotsson opp mikrofoner i sin stue hjemme i Stockholm og med sin trommeslagerløse kvartett samla de seg rundt sju Algotsson-låter.

Sjefen følger en stolt og flott svenske tradisjon der både svensk folkemusikk, kammerjazz og amerikansk cooljazz er viktige ingredienser. Legender som Lars Gullin og Arne Domnerus har åpna mange dører for denne typen uttrykk og denne fine kvartetten har tatt tradisjonen videre på et fint vis.

Her swinger det fra første til siste lyd i de knappe 37 minuttene vi får være med på. Dette er åpenbart fire musikanter som kjenner hverandre godt og som stortrives i dette musikalske landskapet. Altsaksofonist og klarinettist Klas Lindquist, trompeter Karl Olandersson og bassist Svante Söderqvist er alle fine solister som er godt skolert i dette universet, men det er kollektivet og bandsoundet som tiltaler meg aller mest.

Det har vært en udelt glede å bli invitert hjem til Mathias Algotsson, til hans musikk og hans venner. Jeg takker her og nå ja til eventuelle invitasjoner i fremtida også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Mathias Algotsson

Home at Work Again
Slingan Musik/[email protected]

Eggum kom hem!

Etter ei rundreise på et par dusin album siden debuten i 1975 har Jan Eggum nå landa i sitt kjære Bergen. Det har blitt ei lykkelig gjenforening for både Eggum, Bergen – og alle oss andre.

Jan Eggum har i rundt 45 år tilhørt toppen av den norske artistlista.

Jan Eggum (67) har greid mesterstykket både å holde seg på toppen og samtidig hatt evnen til å fornye seg gjennom hele karriera si. Årsakene er sikkert mange, men hans ustoppelige nysgjerrighet, hans evne til å oppsøke nye utfordringer – som i Rio på forrige skive og til en hver tid spille med nye og dyktige musikanter, er garantert noen av dem. Som Pat Metheny sa i et møte med musikanter og publikum i Molde for noen år siden: spill alltid med musikanter som er bedre enn deg. Jeg føler meg overbevist om at Eggum er relativt enig i den uttalelsen.

Nå har han altså for første gang på 15 år, i innspillingssammenheng vel å merke, tatt turen til sitt kjære Bergen og invitert med seg mange fra den «nye« generasjonen musikanter som Chris Holm, Ivar Thormodsæter, Jørgen Sandvik og ikke minst Yngve Leidulv Sætre som i tillegg til å traktere alle hånd tangenter også har produsert herligheten. Det har ført til bruk av både strykere og blåserekke og en av kongerikets – ikke bare landet Bergens – aller beste saksofonister, Kjetil Møster, krydrer akkurat slik bare han kan når han blir spurt om det.

Når så umiskjennelige Eggum, en av våre aller, aller beste låtskrivere og historiefortellere, fortsatt har evnen til å skrive både låter og ikke minst tekster med det helt spesielle ved seg, som både er samfunnskritiske og morsomme samtidig som de hyller all mulig slags kjærlighet, moral/feil moral og hans oppvekst i Laksevåg, så har vi fått nok et minneverdig Eggum-kapittel med «Alt, akkurat nå». Jan Eggum er minst like bra som han alltid har vært – akkurat nå. Vi gleder oss til de neste 45!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jan Eggum
Alt, akkurat nå
Grappa/Musikkoperatørene

 

Danske fristelser

Mange av oss har både en og flere danske favoritter. De kan være gamle, flytende eller spisbare. Noen er også evige, blant andre store deler av den danske sangskatten. Det har også saksofonisten Scott Hamilton og hans skandinaviske venner oppdaga.

Scott Hamilton omringa av Jan Lundgren, Hans Backenroth og Kristian Leth.

Fra vi møtte den amerikanske, men nå Italia-bosatte tenorsaksofonisten Scott Hamilton (64) allerede på 70-tallet, så har vi visst hvor vi har hatt han reint stilistisk. Han lot modernistene reise sin egen sjø og reindyrka heller et tonespråk som henta impulser fra swing, mainstream og bop. Slik er det fortsatt, men her har han tatt en liten u-sving og spiller kun ballader og noen litt raskere låter basert på den danske sangskatten.

Allerede i 2013 ga Hamilton ut et fonogram basert på den svenske tradisjonen. Med seg da som nå hadde han danske Kristian Leth på trommer og svenske Jan Lundgren på piano, mens danske Jesper Lundgaard nå har overlatt basskrakken til svenske Hans Backenroth.

Hamilton har turnert mye på våre breddegrader og benytta rytmeseksjoner herfra. Han har også jobba en hel del med Karin Krog, så hans relasjon til både Skandinavia og sangskatten som finnes her, har han nok blitt stadig bedre kjent med.

Også her blant fjeldaperne kjenner vi så avgjort store deler av dette materialisert. «Dansevise», «Alley Cat», «Det var en lørdag aften», Niels-Henning Ørsted Pedersens «My Little Anna» og den tradisjonelle «I skovens dybe stille ro», som NHØP og Kenny Drew nesten gjorde til en jazzstandard, er halvparten av låtene kvartetten gjør flotte versjoner av.

Sjøl om Hamilton & Co har forlatt standardmaterialet ved denne anledninga, så er tonespråket deres i akkurat den samme gata. En miks av swing, mainstream og bebop uten den minste tvil om hvor eneren befinner seg er malen denne gangen også. Det gjør absolutt ingenting så lenge Scott Hamilton og hans tre svært langt framskredne medsammensvorne befinner seg på en av de aller øverste hyllene. Her dreier det seg om at det skal swinge og det gjør det uten stans. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scott Hamilton
Danish Ballads…& More
Stunt Records/MusikkLosen

Et svært frodig møte

Tablaspilleren Sanskriti Shrestha fra Nepal har bodd og studert i Norge i mange år. Møtet med norske jazz- og folkemusikere har ført til noe helt spesielt og livgivende.

Sanskriti Shrestha sammen med sitt band Avatar.

Ikke bare har Shrestha tatt med seg sin indisk/nepalske musikktradisjon – hun har gjennom alle sine bidrag i diverse settinger som for eksempel Jens Christian Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, vist at hun med sine unike kvaliteter og åpne sinn kan tilføre andre uttrykk også mye friskt.

I løpet av studiene ved Norges Musikkhøgskole, fant Shrestha både mye ny inspirasjon og den store kjærligheten. Hun er gift med trommeslageren Andreas Wildhagen, som også er med i bandet, og de andre Avatarene er også håndplukka fra det samme miljøet.

Bassisten Erlend Olderskog Albertsen, fløytisten Henriette Hvidsten Eilertsen, fiolinisten Hans P. Kjorstad og gitarist, banjoist og dobrospiller Magnus Soltvedt Wiik, har sammen med de to andre sørga for at dette har blitt et svært så spennende møte indisk tradisjonsmusikk, jazz og sikkert mye annet også.

I tillegg til Shrestha, har også Olderskog Albertsen og Wildhagen bidratt som komponister og her finnes det få om noen grenser. De seks har alle med seg store og markante personligheter til dette spleiselaget og viser hvilken enorm grensesprenger musikk av slik byrd og slik kvalitet er.

Alle får tid og rom til å fortelle sine historier med Shresthas tablasound som et slags fokuspunkt. Derfra går musikken i mange retninger – til steder den aldri har vært før. Dette er tøft, det er originalt og det er et herlig bevis på at musikk er en grensesprenger bedre enn noe annet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sanskriti Shrestha Avatar
Brijanga
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene