Den unge svenske trompeteren Karl Wallmyr har jeg truffet en gang tidligere – da som sidemann. Her fremstår han som leder og han gir oss noe som varmer på kalde høstkvelder.

Mitt første møte med Karl Wallmyr (31) var på en flott utgivelse med den danske saksofonisten Johannes Gammelgaard. Den lå vagt lagra i minnebanken da Wallmyrs andre skive under eget navn ankom grannelandet og jeg kjente på forventningene før første runde. De har så absolutt blitt innfridd.

Vet hvor han kommer fra

Wallmyr er en musikant som har solid respekt for den musikkarva han har vokst opp med og av. Gjennom de ti komposisjonene som han har unnfanga til dette visittkortet, så henter han hemningsløst fra sin oppvekst med klassisk musikk der vår egen Edvard Grieg spilte ei viktig rolle, via svensk folkemusikk inkludert Lars Gullins tidløse univers. Det har Wallmyr laga en nydelig gumbo av som altså skuer både bakover og fremover.

Lyriker og estetiker

Både som komponist og som trompeter så forteller Wallmyr at han er en skjønnhetssøker. Det er en egenskap som vi bør sette større pris på mer enn noen gang akkurat nå. Det er enkelt og greit trøst og det gjør godt.

Empatikere

Når han så har invitert med seg brødrene Mauritz og Max Agnas på henholdsvis bass og piano, og Nils Berg og sin egen bror Per Wallmyr på treblås, så framstår dette trommeløse samfunnet som akkurat det jeg trengte nå når kuldegradene nærmer seg med stormskritt og snøen har inntatt min del av kongeriket i alle fall.

Dette er vakker og empatisk musikk skapt av empatikere. Takk for medisinen!

Pianisten, komponisten og improvisatoren Espen Berg har imponert meg i en rekke konstellasjoner – aller mest som solopianist.

I godt og vel et tiår har jeg hatt gleden av å følge Espen Berg (40) sitt solopianoprosjekt. De to første platene i dette formatet inneholdt skrevne komposisjoner som Berg med sin langt framskredne teknikk og ditto fantasi kunne leike seg med. De siste par åra har han vist oss ei annen side av seg sjøl gjennom “The Trondheim Concert” og “The Nidaros Concert”, nemlig der det handler om å kaste seg ut på 70000 favners djup uten flytevest: den fritt improviserende utgava av seg sjøl,

Tredjerunden

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med “The Hamar Concert”, spilt inn i Kirsten Flagstad-salen i hans fødeby Hamar, legger han den vanskelige tredjerunden bak seg i skøytebyen ved Mjøsas bredd på et fantastisk flott, sterkt og virtuost vis.

Prosjektet til Berg er enkelt og greit å sette seg ned ved flygelet og la det som vil skje få styre den neste timen og vel så det. Enkelt er det sjølsagt ikke – her ligger det flere tiår med forberedelser til grunn både pianistisk, teoretisk og mentalt. Dette er en musikalsk manndomsprøve av det særdeles krevende slaget og skal man komme ut på den andre sida med noe meningsfullt, så fordrer det en sjølinnsikt og kritisk evne som de færreste er i besittelse av.

Under to år

I løpet av 2022 og 2023 har altså Berg gjort noe så vidt jeg vet kun Keith Jarrett har gjort før han – gitt ut tre solopianokonserter på knappe to år. Jeg er forresten ikke sikker på om Jarrett en gang holdt den frekvensen. Det er ikke småtterier bare å bli nevnt i samme åndedrag som Jarrett, men lyrikeren, dramatikeren og den musikalske poeten Espen Berg beveger seg faktisk i bortimot det samme skylaget som mesteren.

Dynamikk

Det er en dynamikk og ei impulsiv tankerekke i Bergs melodiske univers som gjør han unik og som sørger for at det er både godt, inspirerende og livsbejaende å oppholde seg der sammen med han og tankene og musikken hans.

PS Keith Jarrett har høyst sannsynlig lagt ned pianolokket for godt. I say no more…..

Roberta Joan Anderson, muligens bedre kjent som Joni Mitchell, fyller 80 i begynnelsen av november. Det skal markeres noe voldsomt.

I 2015 trodde en hel musikkverden at en av de største stemmene i moderne populærmusikk hadde stilna for godt etter at en utposning på hjernen førte til at Joni Mitchell mista evnen til både å snakke og gå. Slik endte det heldigvis ikke. Mitchell, med solide røtter både i Modalen utenfor Bergen og på Sømna på Helgelandskysten, ville det heldigvis annerledes og ved god hjelp av både ei stålvilje, dyktig helsepersonell og gode og empatiske venner, begynte det sakte, men sikkert å dukke opp et lys langt fremme i tunellen.

Gleden og inspirasjonen av musikken førte blant annet til at det etter ei stund blei invitert til små, intime og private jam sessions hjemme i stua til Mitchell. Relativt ukjente musikanter i Los Angeles var ofte på plass og mer navngjetne venner som Elton John, Paul McCartney og Herbie Hancock stakk også innom, men Mitchell var lenge ikke i stand til verken å synge eller spille.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mirakelet

Miraklenes tid var heldigvis ikke forbi og først fikk Mitchell talens gave tilbake. Så greide hun smått om senn å synge igjen også og ved hjelp av å se på seg sjøl spille gitar på youtube, så lærte hun seg den kunsten på nytt igjen også!

The Joni Jam

Brandi Carlile var en av dem som var avgjørende for å få i gang jammene i stua til Mitchell og den ene ideen tok den andre etter hvert som sjefen blei i stadig bedre form. Det kulminerte i en “hemmelig” Joni Jam på Newport Folk Festival den 24. juni i fjor. “Ingen” visste at sjølvaste skulle dukke opp, for første gang på Newport siden 1969 og foran et publikum igjen siden 2015. Om de tok godt i mot henne? Noe så vederstyggelig og her får vi være med på hele happeningen også.

Mitchell synger på mange av sine største hits og i tillegg gjør hun også en versjon av “Summertime” som vil bli huska – lenge. Den “nyfødte” gitaristen gir oss også en inderlig instrumentalversjon av “Just Like This Train” som er egna til å finne frem lommetørkleet – hver gang den spilles.

Som før?

Om Mitchell låter som da hun var på høyden? Sjølsagt ikke, men bare opplevelsen av å få møte henne igjen er verdt oppmøtet og vel så det. Dette har vært både en stor, vakker og vemodig opplevelse sammen med en av de aller, aller største. Det siste vi hører fra henne er so fun – her er det bare å istemme!

Full kontroll

Om dette er alt fra Joni Mitchell i denne omgang? Så langt, langt derifra. Hun er en av de artistene her på Tellus som har tatt full kontroll over musikken sin. Hun har sikra seg alle rettigheter og får å komme bootlegger i forkjøpet har hun sørga for at “alt” har kommet ut på nytt i nydelige innpakninger.

Det betyr at i en nydelig boks bestående av 5 cder og ei bok av samme kvalitet både når det gjelder bilder og tekst, får vi “The Asylum Years (1972-1975)”. Veldig mye nytt livemateriale, noen demoer og alternative versjoner og Mitchell i storslag hele veien. Dette er den tredje kremboksen fra Mitchell og intet mindre enn et must for ihuga Joni-fans kloden rundt.

Dett var dett? Langt i fra

Med mastering-mester Bernie Grundman ved spakene har nemlig Mitchell & Co remastra og gitt ut intet mindre enn sju av de største utgivelsene hennes på 180 grams vinyl. I kronologisk rekkefølge serveres “Song to a Seagull”, “Clouds”, “Ladies of the Canyon”, “For the Roses”, “Court and Spark”, “Miles of Aisles”, og “The Hissing of Summer Lawns”.

Om ikke dette hver for seg og ikke minst til sammen fører til tidlig julaften og vel så det for generasjoner av Joni Mitchell-fans, så vet ikke jeg. Dette er intet mindre enn reint gull på så mange plan og nok en bekreftelse på hvilken gigant Joni Mitchell både har vært og er.

Gratuler med de første 80, Joni Mitchell!

Marte Eberson har vært med å prege mangt og mye på den øverste hylla i norsk musikkliv det siste tiåret. Med «Free» forteller hun oss tydeligere og bedre hvem hun er enn noen gang.

Uansett hvor Marte Eberson (35) har dukka opp, det være seg i Highasakite, med far Jon Arild i Eberson, i LÖV, med Hedvig Mollestad eller Ane Brun eller som en del av husbandet til Beat for Beat, så har hun satt tydelige spor etter seg. Hun har fortalt oss at hun har et solid fundament basert på røtter i både pop, rock, soul, jazz og andre herligheter, som gjør at hun alltid setter sitt egenarta bumerke på musikken.

Fri

Med alt dette i bagasjen, har Eberson nå laga et soloalbum som med tittelen «Free» forteller oss at hun på mange vis har søkt frihet for å finne inn til sin egen kjerne. Og du verden som hun har makta å fortelle oss hvilken enormt fin stemme hun er og har.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Eberson har utvikla et uttrykk som på alle vis er henne sjøl med dette usedvanlig tiltalende og svært sofistikerte popalbumet der hun både skuer bakover til både 70- og 80-tallet, men samtidig plasserer seg og musikken sin veldig i 2023.

Det er tydelig gjennom både tekst og melodi at Eberson har behov for å føle seg fri på alle mulige slags vis for å kunne ta de kreative og kunstneriske stegene hun har tatt denne gangen. Det er en egen «tone» i disse ti låtene som forteller oss at Marte Eberson både som låtskriver, vokalist og tangentør nå er nærmere seg sjøl enn noen gang. Der er det tydeligvis godt å være akkurat nå.

Medsammensvorne

Når hun så omgir seg med strålende musikanter som Audun Erlien, Endre Hallre Hareide, Stian Larsen og Marius Simonsen og Jonas Kroon står for miks og produksjon, så er det så god garanti som vel mulig for at det musikalske resultatet skal bli akkurat slik Eberson ville ha det og som mitt mottakerapparat også synes veldig om.

Marte Eberson har levert et flott og høyst personlig popvisittkort av typen svært høy kvalitet hele veien som vil bli stående i lang, lang tid fremover. Herlig!

Det dukker støtt og stadig opp nye varianter og retninger innen moderne jazz. Jazztolkninger av den østerrikske avantgardisten og stilskaperen Arnold Schoenbergs musikk, var ikke blant dem jeg så komme.

Arnold Schoenberg (1874-1951) og hans elev Anton Webern eksperimenterte med atonal musikk, tolvtonemusikk og såkalt sprechgesang. Det har skapt skole i både samtid og i våre dager. Den amerikanske saksofonisten, fløytisten og klarinettisten – han spiller kun de to sistnevnte horna her – Jeff Lederer har hatt en spesiell tilknytning til Schoenberg og det har ført til denne spesielle og spennende utgivelsen.

Schoenberg emigrerte til USA og California på 1930-tallet da jødeforfølgelsen til Hitler blei åpenbar og farlig. Der fortsatte han å utvikle musikken sin og Lederer, født i 1962, fikk Schoenbergs sønn som mattelærer i California. Etter hvert skjønte Lederer hvem lærerens far var og interessen for hans kunstnerskap blei vakt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her har Lederer tatt for seg noen av Schoenberg og Weberns tidlige komposisjoner og laget høyst originale og spennende arrangementer på, ved og rundt dem. Det har det blitt unik musikk ut av.

Med sin partner Mary LaRose på vokal, både sang og snakkesang, Patricia Brennan på vibrafon og elektronikk, Michael Formanek på bass, Hank Roberts på cello, Matt Wilson på trommer og perkusjon pluss elektronikeren ArkturEyE som flott og annerledes krydder på enkelte av spora og Marty Ehrlich på bassklarinett på et av spora, har Lederer skapt noe helt eget.

Hvor Schoenberg og Weberns musikk “stopper” og hvor Lederers “starter” er ikke lett å peke på og viktig er det heller ikke. Det viktige og flotte her er at de involverte både har skjønt Schoenberg og Weberns musikk og Lederers intensjoner til fulle. Det har ført til noe helt spesielt – et godt stykke bortenfor a4 og egna til å utfordre mange sanser. Arnold Schoenberg var ei viktig stemme – det er også Jeff Lederer.

Den originale kvintetten Juno slo gjennom med et lite brak for rundt tre år siden. Med oppfølgeren har de tatt ytterligere hippe steg i retning seg sjøl.

Juno, fortsatt bestående av vokalistene Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård, bassisten Georgia Wartel Collins, saksofonisten Mona Krogstad og trommeslageren Ingvald Vassbø, framsto både gjennom sin unike lagoppstilling og høyst originale tilnærmingsmåte til det å lage musikk, som noe høyst eget.

Nye steg

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette ektefødte barnet av jazzlinja i Trondheim overraska oss som ikke har vår daglige gange langs Nidelvens bredd da debutskiva «Young Star» så dagens lys. De fem presenterte en veldig spennende musikalsk gumbo med ingredienser henta fra gud hjelpe meg det meste av moderne uttrykk satt sammen til noe som allerede da var veldig junosk. Nå har de tilsatt gumboen ytterligere krydder.

Tålt marineringa

«Myriad Path» har som så mye annen kvalitetsmusikk blitt liggende i den stoooore bunka mi noen måneder, men det er absolutt ingen tvil om at både Juno og musikken har tålt langmarineringa på et framifrå vis. Etter hundrevis av konserter rundt om i hele Europa siden debuten, har bandet spilt på seg massevis av erfaring og sjølsagt kommet enda mye nærmere hverandre.

Her møter alt fra det melodiske og straighte det ganske så kaotiske, tøffe groover møter rap og pop-spor som hele tida gir åpning for masse frigang og vakre harmonier.

Junosk

Juno låter enda mer Juno enn de noen gang har gjort og det betyr tøffere og stadig mer spennende. Dette bandet egner seg like godt på jazzklubber- og festivaler som på rockeklubber og festivaler med åpne ører og andre sanser. Ingenting annet låter noe i nærheten av Juno – bedre skussmål er det vanskelig å hoste opp.

Juno

»Myriad Path»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Spesielt gjennom hennes engasjement som sjef for Danish Radio Big Band, har vi blitt godt kjent med den japanske komponisten og arrangøren Miho Hazama. Her møter vi hennes med hennes eget band og du verden så tøft det låter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da norske Birger Carlsen, som sjef Danish Radio Big Band, fortalte jazzverdenen i 2019 at Miho Hazama (36) skulle overta det musikalske ansvaret for DRBB, så var det nok ganske mange, også i den innerste jazzmenigheta, som sa Miho hvem?

Etter at hun hadde inntatt New York ti år tidligere, så hadde hun imidlertid brukt 2010-tallet til å etablere seg på den aller øverste hylla i jazzhovedstaden både som storbandkomponist-, arrangør og leder. Det gjorde hun i flere sammenhenger og nå, i tillegg til å lede DRBB, har hun blitt fast gjestedirigent for Nederlands stolthet i faget, Metropol Orkest.

Hennes eget band

Sjøl med disse høyprofilerte engasjementene, så har hun et spesielt hjerte for sitt eget New York -baserte band, m_unit, som nå feirer ti års jubileum. Hun har brukt pandemitida i sin leilighet i The Big Apple til å skrive ny musikk for sitt hjertebarn bestående av musikere hun beundrer storligen. Det er åpenbart gjensidig.

Ikke trad storband

Bandet er tydeligvis satt sammen av musikanter Hazama digger – ikke for at de spiller det rette instrumentet for et storband. Det har ført til at m_unit består av fire saksofoner, en trompet, et valthorn, to til tre strykere, vibrafon, piano, bass og trommer. På to av spora er det også invitert to favoritter av Hazama, nemlig bassisten Christian McBride og altsaksofonisten Immanuel Wilkins. Ingen hvem-som-helster med andre ord og de gjør sjølsagt strålende innsatser begge to. Bortsett fra saksofonisten Steve Wilson består m_unit av ukjente folk for meg. Det er det absolutt ingen grunn til at de forblir for Hazama har tydeligvis funnet sjelsfrender av meget høy kvalitet – det er visstnok noen av dem i New York – og de stortrives veldig i sjefens univers.

Universet

Og det er det unike universet som er det aller viktigste med «Beyond Orbits». Hazama har en egen klo i forlengelsen av giganter som Bob Brookmeyer, Jim McNeely – hennes forgjengere i DRBB – og Maria Schneider, men skaper altså noe helt eget basert på tradisjonen, men med et klart øre og øye på det som skjer anno nå. Det swinger og groover noe vederstyggelig av denne musikken, en samtidig har den noe fascinerende som ligger under der som Hazama har skrevet for akkurat disse musikerne og som fungerer veldig – ti års fartstid sammen skader nok heller ikke.

Miho Hazama er en enkelt og greit en av vår tids store når det gjelder å skape musikk for store jazzensembler.

Siden mitt første møte med det unike bandet Tundra Electro for knappe fire år siden, har jeg gleda meg til fortsettelsen. Nå er ventetida endelig over og alle forventninger blir innfridd.

Det å skape sitt eget uttrykk er noe av essensen i alle former for kunstformidling for min del. Helt siden Tundra Electro så dagens lys i 2017 og via platedebuten med «Eanan Gamáda/Earth Shaking» i 2020 har Tundra Electro etterstreba dette og lykkes med å finne det.

På tvers

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med ei besetning bestående av fiolinist i særklasse Harpreet Bansal, den sist ankomne trommeslager og perkusjonist fra øverste hylle Kenneth Ekornes, joiker og vokalist Ingá-Máret Gaup-Jusso og bandets initiativtaker, komponist, kontrabassfløytist, bassfløytist og elektroniker Patrick Shaw Iversen, så skal det ikke overvettes mye fantasi til for på skjønne at dette bandet beveger seg i en rekke spennende grenseland.

Her har Shaw Iversens komposisjoner møtt Gaup-Jussos enten egen-unnfanga eller tradisjonelle joiker, med en mangehundreårig historie med seg, på et fascinerende og nyskapende vis.

Unik konstellasjon

Jeg vil sette en ananasbrus eller to på at det ikke finnes ei slik besetning noe annet sted – ikke på Tellus i alle fall. Det har sjølsagt ført til at de fire har skapt lydlandskap de er helt aleine om og som det er ustanselig spennende å oppholde seg i. Joik, samisk tradisjonsmusikk, indiske toneganger, improvisasjon – kall det gjerne jazz – og elektronikk er hovedingrediensene i denne stuinga og jeg har full forståelse for at Tundra Electro har funnet seg et godt publikum både i nord og langt utenfor våre grenser også.

Dette er tøff, spennende og ganske så annerledes musikk.

Den sveitsisk-amerikanske pianisten og komponisten Sylvie Courvoisier møter oss på stadig nye og spennende steder.

Sylvie Courvoisier (54) flytta til New York på slutten av 90-tallet. Der fant, eller rette sagt visste hun, at mye av kjernen til hennes musikkanskuelse og inspirasjon til videre utvikling befant seg. Gjennom en rekke utgivelser, konstellasjoner og konserter har hun siden fortalt oss at hun er en av de viktigste stemmene i moderne, gjerne avantgardistisk jazz.

Bestilling

I 2021 fikk hun en bestilling til en festival i Paris, Sons d´Hiver, og hun visste raskt at musikken skulle hente inspirasjon fra den franske bildekunstneren Odilon Redon. Hun visste før hun begynte å skrive at musikken skulle være lyrisk, poetisk og skjør, men samtidig åpen og løs. Slik hun opplevede kunsten til Redon.

For et band

For å få satt disse ideene ut i livet inviterte hun med seg sine faste triomedlemmer, Drew Gress på bass og Kenny Wollesen på trommer og vibrafon. Som superkrydder-formidlere stod de to strålende, men helt forskjellige trompeterne Wadada Leo Smith og Nate Wooley og den usedvanlige ekspressive og originale gitaristen Christian Fennesz øverst på ønskelista og når alle takka ja, så var forutsetningene noe så voldsomt til stede for at dette må bli en spennende ekskursjon.

Samtaler

Her føres det sakteflytende samtaler der alle får masse plass til å male videre på Courvoisiers palett. Fennesz hadde ingen skreven musikk å forholde seg til – han kunne fritt fargelegge slik han ønska det og du verden som han gjør det. Smith og Wooley kler og utfyller hverandre på sine unike vis og Courvoisier, Gress og Wollesen er det perfekte fundament for disse musikalske maleriene som har fått plass på en dobbelt-cd.

Sylvie Courvoisier slekter nok på pianister som Paul Bley og Cecil Taylor, men hun har så avgjort sin helt unike stemme. Den gjør det godt å lytte til.

Musikk er alltid en emosjonell opplevelse i større eller mindre grad. Alle møter med Maria Kannegaard er det i større grad.

Maria Kannegaard sammen måned to av sin musikalske bestevenner. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det å være i besittelse av ei spesiell og unik stemme er jo mye av essensen i det å være improviserende musiker. Både som komponist, pianist og bandleder har Maria Kannegaard alltid dette ganske så udefinerbare og, til tross for alle motbakkene hun har møtt i livet, så har hun greid å ta vare på og videreutvikle det kannegaardske. Kanskje akkurat derfor? Hvem vet!

Gutta hennes

Sammen med trommeslager Thomas Strønen og bassist Ole Morten Vågan har Kannegaard utvikla et univers over mange år. Ofte har det vært lange pauser i samarbeidet, men hver gang de har vært klare, så har de tatt nye steg i retning seg sjøl.

Her dreier det seg om personlig og musikalsk trygghet og enorme mengder empati, lytteegenskaper av sjeldent merke og en lyst og evne til å skape noe – sammen.

Dokkhuset

På Kannegaards hjemmebane i Trondheim, Dokkhuset, møttes de tre under Jazzfest den 9. mai 2020 og nå får alle vi andre være med på konserten også. Med tre Kannegaard-låter og en felles unnfanga utflukt, får vi et ofte repetitivt, men spennende melodisk forløp med masse små ingredienser som man må sitte ytterst på stolsetet får få med seg.

Her føres det små, men likevel store og rike samtaler som det er en stor og evig glede å få være med på. Vi er alle unike, men Maria Kannegaard er faktisk litt mer unik enn de aller fleste.