Roberta Joan Anderson, muligens bedre kjent som Joni Mitchell, fyller 80 i begynnelsen av november. Det skal markeres noe voldsomt.

I 2015 trodde en hel musikkverden at en av de største stemmene i moderne populærmusikk hadde stilna for godt etter at en utposning på hjernen førte til at Joni Mitchell mista evnen til både å snakke og gå. Slik endte det heldigvis ikke. Mitchell, med solide røtter både i Modalen utenfor Bergen og på Sømna på Helgelandskysten, ville det heldigvis annerledes og ved god hjelp av både ei stålvilje, dyktig helsepersonell og gode og empatiske venner, begynte det sakte, men sikkert å dukke opp et lys langt fremme i tunellen.

Gleden og inspirasjonen av musikken førte blant annet til at det etter ei stund blei invitert til små, intime og private jam sessions hjemme i stua til Mitchell. Relativt ukjente musikanter i Los Angeles var ofte på plass og mer navngjetne venner som Elton John, Paul McCartney og Herbie Hancock stakk også innom, men Mitchell var lenge ikke i stand til verken å synge eller spille.

Mirakelet

Miraklenes tid var heldigvis ikke forbi og først fikk Mitchell talens gave tilbake. Så greide hun smått om senn å synge igjen også og ved hjelp av å se på seg sjøl spille gitar på youtube, så lærte hun seg den kunsten på nytt igjen også!

The Joni Jam

Brandi Carlile var en av dem som var avgjørende for å få i gang jammene i stua til Mitchell og den ene ideen tok den andre etter hvert som sjefen blei i stadig bedre form. Det kulminerte i en “hemmelig” Joni Jam på Newport Folk Festival den 24. juni i fjor. “Ingen” visste at sjølvaste skulle dukke opp, for første gang på Newport siden 1969 og foran et publikum igjen siden 2015. Om de tok godt i mot henne? Noe så vederstyggelig og her får vi være med på hele happeningen også.

Mitchell synger på mange av sine største hits og i tillegg gjør hun også en versjon av “Summertime” som vil bli huska – lenge. Den “nyfødte” gitaristen gir oss også en inderlig instrumentalversjon av “Just Like This Train” som er egna til å finne frem lommetørkleet – hver gang den spilles.

Som før?

Om Mitchell låter som da hun var på høyden? Sjølsagt ikke, men bare opplevelsen av å få møte henne igjen er verdt oppmøtet og vel så det. Dette har vært både en stor, vakker og vemodig opplevelse sammen med en av de aller, aller største. Det siste vi hører fra henne er so fun – her er det bare å istemme!

Full kontroll

Om dette er alt fra Joni Mitchell i denne omgang? Så langt, langt derifra. Hun er en av de artistene her på Tellus som har tatt full kontroll over musikken sin. Hun har sikra seg alle rettigheter og får å komme bootlegger i forkjøpet har hun sørga for at “alt” har kommet ut på nytt i nydelige innpakninger.

Det betyr at i en nydelig boks bestående av 5 cder og ei bok av samme kvalitet både når det gjelder bilder og tekst, får vi “The Asylum Years (1972-1975)”. Veldig mye nytt livemateriale, noen demoer og alternative versjoner og Mitchell i storslag hele veien. Dette er den tredje kremboksen fra Mitchell og intet mindre enn et must for ihuga Joni-fans kloden rundt.

Dett var dett? Langt i fra

Med mastering-mester Bernie Grundman ved spakene har nemlig Mitchell & Co remastra og gitt ut intet mindre enn sju av de største utgivelsene hennes på 180 grams vinyl. I kronologisk rekkefølge serveres “Song to a Seagull”, “Clouds”, “Ladies of the Canyon”, “For the Roses”, “Court and Spark”, “Miles of Aisles”, og “The Hissing of Summer Lawns”.

Om ikke dette hver for seg og ikke minst til sammen fører til tidlig julaften og vel så det for generasjoner av Joni Mitchell-fans, så vet ikke jeg. Dette er intet mindre enn reint gull på så mange plan og nok en bekreftelse på hvilken gigant Joni Mitchell både har vært og er.

Gratuler med de første 80, Joni Mitchell!