I forbindelse med Record Store Day har det glitrende selskapet Elemental Music gjenutgitt to Criss Cross-utgivelser på vinyl for første gang i begrensa opplag. Både Bill Charlap og Kurt Rosenwinkel fra slutten av 90-tallet er vel verdt en ny visitt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Record Store Day blei etablert i 2007. 1400 uavhengige platebutikker kloden rundt gikk sammen for å øke oppmerksomheten rundt og ta vare på tradisjonen som den truede arten platebutikker opplevde og definitivt fortsatt opplever. Det blei en umiddelbar suksess og blant annet førte det til en rekke nyutgivelser – på vinyl, må vite – av mer eller mindre glemte perler. Her kommer to av årets perler.

Disse platene blei spilt inn i henholdsvis 1997 og 1998 og det var den nederlandske entusiasten Gerry Teekens, enedrifteren av Criss Cross Jazz, som helt frem til sin bortgang i 2019 som på en av sine mange turer til New York gjorde opptakene og ga ut musikken året etter opptak.

Ut fra hva slags kriterier man velger ut skiver som skal gjenutgis, vet jeg ikke. Basert på det jeg har hørt tidligere og årets to utgivelser, så slår jeg enkelt og greit fast at det er kvalitetskriteriet som blir lagt til grunn.

Pianisten Bill Charlap, sammen med trommeslageren Kenny Washington og bassisten Peter Washington – ikke i slekt forresten, har helt siden 90-tallet og uavbrutt frem til i dag fremstått som den mest smakfulle og stilsikre pianotrioen på denne sida av ekvator og dalstrøka bortenfor. Slik har det vært, slik er det og absolutt alt taler for at slik kommer det å forbli lenge ennå.

Med ni mer eller mindre kjente standardlåter – ofte mindre faktisk – som “Roundabout”, “It´s So Peaceful in the Country” og “Pure Imagination”, tar de tre oss med på en så groovy, hardtswingende og tidløs utflukt som man bare kan ønske seg. Framifrå!

Den amerikanske gitaristen Kurt Rosenwinkel (52), en av Eric Claptons store favoritter forresten, har de par seineste tiåra stått fram som en av jazzens aller mest spennende og innovative gitarister. Han har nå bosatt seg i smeltedigelen Berlin og jobber i stor grad med eget og originalt materiale.

Men Rosenwinkel har ei solid standardjazzbakgrunn han også. På denne innspillinga viser den 28 år unge Rosenwinkel oss at han hadde solid grep om et repertoar som bestod av blant annet “How Deep Is the Ocean”, “Dewey Square” og “Summertime”. På denne utgivelsen, som spenner over to lp-er, møter vi han i kvartettformat sammen med pianisten Michael Kanan, bassisten Joe Martin og trommeslageren Tim Pleasant, og de som i sin villfarelse tvilte på at Rosenwinkel kunne sin musikalske barnetro, får her vite at det gjorde han ikke. Framifrå dette også.

Elemental Music har enkelt og greit løfta fram nok en en glemt skatt for nye generasjoner jazzelskere. 180 grams vinyl i begrensa opplag – noe for feinschmeckerne der ute altså.

Elektronikeren John Derek Bishop fra Stavanger har fascinert meg i en rekke sammenhenger. Det fortsetter han med sammen med vokalsekstetten Vok Ens.

Vok Ens, med seks kvinnestemmer, er et nytt bekjentskap for meg. De som har vært med Trondheim Voices på utflukt, får en liten idé om hva Vok Ens også bedriver, men likevel med et helt eget uttrykk.

Jeg har en viss fornemmelse av at de kommer fra Stavanger, som Bishop, og opptakene til dette samarbeidet er også gjort på tre steder i oljebyen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her fremstår de seks, stort sett ordløst, som en improviserende enhet som tør å kaste seg ut på de store dyp uten noen form for redningsvest og det gir lydmanipulatoren Bishop en rekke muligheter til å livesample stemmene slik at de fremstår som noe helt annet enn det de i utgangspunktet gjorde.

De 38 minuttene, med 11 “låter”, byr på masse utfordringer både for de involverte og for oss på mottakersida og for de de med åpne ører og andre nysgjerrige sanser, blir denne utflukten med Vok Ens og John Derek Bishop noe ganske for seg sjøl.

Trioen GoGo Penguin fra Manchester har jeg hørt mer om enn jeg har hørt. Nå har den populære kohorten gjort sin første store forandring i lagoppstillinga siden de så dagens lys for over ti år siden, men tøft låter det definitivt fortsatt.

GoGo Penguin, som nå består av Nick Blacka på både akustisk og elektrisk bass og synth, Chris Illingworth på piano og synther og den nye trommeslageren Jon Scott, som har erstatta det opprinnelige medlemmet Rob Turner som har forlatt bandet visstnok på grunn av uenighet om musikalsk retning, har oppnådd voldsom popularitet – relativt sett sjølsagt – både på fotballøya og rundt om i Europa.

Tittelen «Everything Is Going to Be OK», som er bandets niende tilstandsrapport, skal etter sigende henspeile på byttet av trommeslager. Det var spekulasjoner om at GoGo Penguin ville si takk for seg da Turner forlot skuta, men slik gikk det heldigvis ikke: det låter nemlig like hipt av den «nye» trioen som tidligere.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den gjennomsiktige vinylen som har funnet veien til meg er akkompagnert av en ekstra 7-tommer – gjennomsiktig den også – med to eksklusive låter som ikke finnes verken på LP-en eller på strømmetjenester. Fem av de forrige skivene, mellom 2016 og 2021, kom ut på sjølvaste Blue Note og sørga for stor oppmerksomhet Tellus rundt.

Musikken er som vanlig kollektivt unnfanga og følger i stor grad den samme malen som tidligere. Det betyr spor av break-beats, minimalistiske melodier, heftige basslinjer og tøffe riff. De som mener at Esbjörn Svensson Trio, Rymden, Aphex Twin, Massive Attack og Brian Eno er mer eller mindre klare referanser til hva GoGo Penguin bedriver, har både ett og to poeng.

GoGo Penguin er fortsatt et tøft og annerledes band. Det snakker til et publikum på tvers av en rekke sjangre og inntil de står på ei norsk scene, så er «Everything Is Going to Be OK» ei god erstatning.

Det overrasker på ingen måte lenger at Susanna overrasker og tar oss med til nye steder. Her forflytter hun seg og oss videre inn i Baudelaires univers sammen med KORK. Det har blitt et nytt høydepunkt i hennes karriere.

Susanna, med det musikalske etternavnet Wallumrød, har med stadig nye steg beveget seg mot sitt eget univers. Det er et univers som byr på noe høyst unikt og ikke minst totalt kompromissløst.

Det betyr at hver gang hun byr på ei ny løypemelding, så er det med vidåpne ører og alle andre sanser på alerten, jeg melder meg. Hun har aldri hatt evnen til å skuffe meg og gjør det så definitivt ikke denne gangen heller.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg må likevel innrømme at jeg blei en smule, kanskje et helt brød, overraska da Susanna i 2020 kom med albumet «Baudelaire & Piano» der hun tolka den ikoniske franske lyrikeren Charles Baudelaire – i engelsk oversettelse. Jeg så enkelt og greit ikke den komme, men ingenting er vel hyggeligere enn å bli overraska på det viset?

Nå har hun tatt materialet nok et steg videre og samarbeidet med KORK, under ledelse av Christian Eggen, er av det magiske slaget. Musikken er skrevet av Susanna – bortsett fra tre små «kommentarer» av Stina Stjern som bidrar med cassette tapes og recorders – i mangel av bedre norske ord – og vokal. Arrangementene er smakfullt og nydelig gjort av Jarle G. Storløkken og Jan Martin Smørdal og kler både låtene og ikke minst Susannas usedvanlig vakre stemme på et inderlig vis. Nok en spennende vokalist, Anita Kaasbøll, bidrar også til å gjøre dette møtet til noe helt spesielt.

KORK løfter alle møter de stiller opp til – dette som er unnfanga i Bærum Kulturhus er så avgjort ikke noe unntak. Susanna bekrefter med dette møtet at hun er en kunstner som hører hjemme blant de viktige stemmene hvor vi enn søker på Tellus.

Da flamencogiganten Paco de Lucia forlot tida var en stilskaper borte. Heldigvis finnes det flere rundt om på Tellus som kan videreføre arva etter han. Danske Flamenco Passion ligger svært langt fremme i løypa.

Paco de Lucia (1947-2014) bragte mer eller mindre egenhendig flamencomusikken langt utenfor Spanias grenser. Både med egne band og sammen med John McLaughlin og Al Di Meola åpna han tusenvis av ører og sinn for dette temperamentsfulle, inderlige og sterke uttrykket. Hans virtuositet og personlighet som gitarist var bortimot uovertruffen, men blir heldigvis ikke noe hinder for at andre kan ta tradisjonen videre.

Den danske gruppa Flamenco Passion blei unnfanga allerede i 2000 og noe, eller faktisk en hel del, forteller meg at Paco de Lucia var en stor inspirasjonskilde helt fra starten. Bandet består av Poul Jacek Knudsen på gitar og klapping – en viktig ingrediens i flamencoen -, Nicolai Land på bass og Anders Pedersen på cajon og perkusjon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I forbindelse med 2016-utgava av Copenhagen Jazz Festival ville man hylle de Lucia og flere gjester blei invitert med på festen. Suksessen var umiddelbar og en turné fulgte året etter. På grunn av en viss pandemi og andre gjøremål blei planene om plateinnspilling skjøvet på, men nå har den blitt en realitet og du verden for en hyllest det har blitt.

Sammen med seg har Flamenco Passion gitaristen Mikkel Nordsø, fiolinisten Bjarke Falgren og munnspilleren Mathias Heise – et dansk jazz a-hold – samt spanske Juan Murube på vokal, dans (jaleo) og klapping. Det har blitt et superlag på alle vis der slektskapet mellom flamenco og jazz kommer tydelig frem.

Repertoaret består av originallåter av Knudsen og Nordsø samt de Lucias «Palenque» og fra ballade- til tempo gigante, så imponerer Flamenco Passion & Co med en ekthet, virtuositet og inderlighet som ville gjort også sjølvaste Paco de Lucia stolt. Heftig!

Trommeslageren og komponisten Knut Kvifte Nesheim fra Oslo har sterke familiære bånd til Voss. Det skinner tydelig gjennom både tittelen på hans verk for «storbandet» OJKOS – «Graosido» – eller gråsida på «norsk», i låttitlene og i musikken han har skapt.

Knut Kvifte Nesheim (31) sin bakgrunn har ført til at han har henta hemningsløst fra både folkemusikk og jazz – og ganske sikkert mye annet også – i sin søken etter å finne frem til si egen stemme. Jeg har hatt gleden av å høre Kvifte Nesheim et par ganger de seineste månedene sammen med Sigurd Hole i hans unike verk «Roraima» og han forteller meg umiddelbart at han har kommet svært langt i sin søken etter et eget uttrykk.

I rundt fem år har Kvifte Nesheim vært en del av det spennende OJKOS-kollektivet. Forkortelsen står for Orkesteret for jazzkomponister i Oslo og der er ideen at komponistansvaret skal gå på rundgang blant medlemmene. Det fører til at hver gang de stiller til start så låter de og musikken totalt annerledes enn ved forrige oppmøte.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I løpet av de fem åra bandet har eksistert har det kommet flere visittkort som bekrefter akkurat det og «Graosido» er så avgjort ikke noe unntak. Bandet, som her består av Henriette Eilertsen på fløyte, Camilla Hole og Tina Lægreid Olsen på klarinetter og saksofoner, Richard Köster, Lyder Øvreås Røed og Tancred Heyerdahl Husø på trompeter, Magnus Murphy Joelson og Johannes Fosse Solvang på tromboner, Martin Taxt på tuba, Mike McCormick og Arne Martin Nybo på gitar og elektronikk, Clément Merienne på piano og Alexander Hoholm på bass pluss sjefen sjøl på trommer, har åpenbart skjønt Kvifte Nesheims ønsker og intensjoner fullt ut og skapt et verk bestående av sju låter som varer i vel 36 minutter og som er både spennende, utfordrende og annerledes både rytmisk og melodisk.

Knut Kvifte Nesheim har både evner, ideer og ambisjoner til å gå sine egne veier. Han er på god vei allerede og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

Hva er det med Odd Gjelsnes, Losen Records og Italia? Ikke vet jeg, men ganske mye forteller meg at det er et nært og inderlig forhold i alle fall når det gjelder musikk. Innspillingene med de to pianistene Emiliano D´Auria og Lorenzo De Finti er en strålende bekreftelse på det.

Dette er ikke første gang D´Auria eller De Finti er å finne på usedvanlig produktive Losen Records. De er heller ikke de eneste italienerne Gjelsnes har kasta sine ører på og nok en gang stiller han høye kvalitetskrav.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Emiliano D´Auria (49) er den vi kjenner minst til av de to her hjemme. På hans andre Losen-utgivelse har han også tatt turen Giske på Sunnmøre og til Ocean Sound. Det har åpenbart gitt han, musikken hans og bandet hans en solid dose med ekstra inspirasjon og i løpet av tre dager i overgangen februar til mars i år blei «First Rain» en realitet.

Sammen med bandet sitt bestående av gitaristen Giacomo Ancillotto, trompeteren og flygelhornisten Luca Aquino, trommeslageren Ermanno Baron og bassisten Dario Miranda – høykvalitetsfolk rund baut, gir D´Auria oss melodisk og groovy musikk anno 2023 som det er herlig å oppholde seg sammen med – både lenge og ofte.

Siden «Lullabies from an Unknown Time» er Lorenzo De Fintis fjerde Losen-utgivelse siden 2016, så overrasker det ikke et sekund at lyrikeren og melodikeren De Finti hører hjemme på samme hylle som landsmannen Enrico Pieranunzi – helt der oppe med andre ord.

De Finti har skrevet fem av de ni sangene og ellers bidrar blant andre Igor Stravinsky med «Andante» og Chick Corea med «Crystal Silence» i den nydelige samlinga med ballader og vuggesanger.

Tre av låtene spiller De Finti solo på, mens resten er på duo med den framifrå trompeteren Fabrizio Bosso. Og for noen samtaler de to fører! Helt nedpå, men samtidig virtuost fremstår de to som lyttere og instrumentalister av verdensklasse – intet mindre.

Emiliano D´Auria, Lorenzo De Finti og Losen Records er en glitrende match nok en gang. Jeg har stor forståelse for smaken til Losensjef Odd Gjelsnes.

De siste tiåra har kvaliteten på musikk for barn og tilliggende aldersgrupper gjort stadig nye kvalitetshopp. Maj Britt Andersen og Geir Holmsen skal ha mye av æren for å legge lista på et nytt sted og stadig flere har fulgt etter. Ikke minst har duoen Meg og kammeraten fulgt opp og her, under navnet Mr E & Me, snakker de til et stort fremmedlandsk publikum også.

Bak disse to navnene finner vi Martin Hagfors og Erik Johannessen som har skrevet alle tekstene, all musikken, synger og spiller trombone, har miksa og produsert oppfølgeren til «New Orchestra Hits 4 Kids» som blei gitt ut i 2019.

Den første gikk meg dessverre hus forbi, men jeg har gleda meg over Meg og kammeraten min på norsk tidligere, sjøl om jeg neppe er i den optimale målgruppa. Jeg har nådd både den ene og den andre alderen, men har heldigvis det barnlige i meg – bare spør mine omgivelser – og jeg synes nok en gang det er superstas når de to gir oss 14 nye låter som et engelsktalende og/eller forstående publikum kan hygge seg med.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hagfors, som er amerikaner, men med mange år bak seg i Norge, synger, tror det eller ei, på et framifrå engelsk. Han skriver morsomme tekster som barn fra seks til 100 kan smile til og kjenne seg igjen i og når han og Johannessen, med solid fartstid fra en rekke jazzsammenheger som Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester – en av de få solide trombonearvtakerne her til lands etter Frode Thingnæs, skriver fine låter som det er lett å bli med i og synge til, så er utgangspunktet for at dette skal bli en tidløs vinner definitivt på plass.

Når de to så har alliert seg med blant andre sjølvaste KORK, Det norske jentekor, Nina Mortvedt, Morten Qvenild, Maja Ratkje, Øystein Moen, Erik Nylander, Ola Høyer, Nikolai Hængsle og Lars Horntveth, så sier det alt om hvor kvalitetslista befinner seg.

Mr E & Me har nok en gang fortalt oss hvor bra de er med dette strålende popkvalitets-dokumentet som barn i alle aldre fortjener å bli eksponert for.

Den argentinsk-amerikanske vokalisten Roxana Amed har imponert meg med sine to forrige utgivelser. Nå tar hun nok et steg videre sammen med pianisten og komponisten Frank Carlberg.

Amerikanske Carlberg og Amed møttes for første gnag i 2010 på jazzfestival i Buenos Aires. Amed blei umiddelbart begeistra for pianouttrykket til Carlberg. Det skulle raskt også vise seg at de to hadde en felles fascinasjon for den argentinske poeten Alejandra Pizarnik (1936-1972) og allerede i 2013 manifesterte det seg i utgivelsen «La Sombra de su Sombra» basert på Pizarniks lyrikk. Det skulle heldigvis ikke stoppe der.

De to ville gå videre med mer av Pizarniks lyrikk og det har ført til at Carlberg har tonsatt den 11-sangers syklusen «Los Trabajos y Las Noches». Jeg iler til og melder at min kunnskap om Pizarniks lyrikk og om det spanske språket står en smule, eller mer riktig et helt brød som Øystein Sunde ville ha sagt det, tilbake å ønske. Når det er sagt så er Ameds inderlighet og uttrykk mer enn nok til å bli innlemma i Pizarniks univers uansett. Jeg skjønner jo ikke et ord av hva Mari Boine synger heller, men du verden som jeg forstår det uansett.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Carlbergs åpne og luftige musikk kler lyrikken og alt-stemma til Amed perfekt. Her er det mye luft som gir stemma og ordene det rommet den trenger og tonefølget, som i tillegg til Carlberg består av Adam Kolker på klarinetter og tenorsaksofon, Michael Sarin på trommer og Simón Willson på bass, har skjønt både Pizarnik og Carlbergs intensjoner fullt ut.

Dette er altså mitt tredje møte med Roxana Amed. Det er minst like bra og inderlig som de to første.

Sommeren er den stilleste tida når det gjelder plateslipp. Det betyr at anledninga byr seg til å dukke ned i den store bunka med utgivelser som har ligget i marinade ei stund. Der befant den fine singer-songwriteren Inger Nordvik seg.

Nordvik fra Harstad har rukket både å komme seg opp i midten av 30-åra, har studert klassisk sang på Barratt Due musikkinstitutt og har vært bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Når hun så er oppvokst med nordnorske folketoner, så er det ganske enkelt å legge sammen at miksen av hvem hun er musikalsk blir ganske sammensatt.

«Hibernation», som kan oversettes til dvaletilstand, er Nordvika andre visittkort. Debuten «Time» kom i 2020, men gikk meg dessverre hus forbi. Dette er med andre ord mitt første møte med hennes musikk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvis noen kommer på å kalle dette kammer-pop med jazzimpulser, så reagerer i alle fall ikke jeg nevneverdig negativt på det. Det finnes sikkert en rekke inspirasjonskilder til hennes musikalske univers, som i stor grad blei unnfanga under pandemien, men at hun har hørt en halvtime eller to på giganter som Kate Bush og Joni Mitchell tror jeg ikke hun vil benekte.

Det er en type melankoli over tekstuniverset til Nordvik. Kvinnekamp, likestilling og den lilles kamp mot den store opptar Nordvik som med sin vakre, lyse stemme løfter budskapet frem på et flott og troverdig vis.

Hun skriver fine, nedpå låter og når hun med sine akustiske og elektriske tangenter kler dem på et personlig vis, så har dette blitt et møte med ei stemme jeg vil høre mer fra.

Det at hun har med seg framifrå representanter for den oppvoksende jazzslekt som gitaristen Torstein Slåen, bassisten Bárður Reinert Poulsen, trommeslageren Ola Øverby og flygelhornisten Lyder Øvreås Røed, er en solid garanti for at tonefølget både er av det flotte og spennende slaget.

Inger Nordvik fortjener godt med oppmerksomhet både med en gang og i tida som kommer.