Sommeren er den stilleste tida når det gjelder plateslipp. Det betyr at anledninga byr seg til å dukke ned i den store bunka med utgivelser som har ligget i marinade ei stund. Der befant den fine singer-songwriteren Inger Nordvik seg.

Nordvik fra Harstad har rukket både å komme seg opp i midten av 30-åra, har studert klassisk sang på Barratt Due musikkinstitutt og har vært bosatt i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Når hun så er oppvokst med nordnorske folketoner, så er det ganske enkelt å legge sammen at miksen av hvem hun er musikalsk blir ganske sammensatt.

«Hibernation», som kan oversettes til dvaletilstand, er Nordvika andre visittkort. Debuten «Time» kom i 2020, men gikk meg dessverre hus forbi. Dette er med andre ord mitt første møte med hennes musikk.

Hvis noen kommer på å kalle dette kammer-pop med jazzimpulser, så reagerer i alle fall ikke jeg nevneverdig negativt på det. Det finnes sikkert en rekke inspirasjonskilder til hennes musikalske univers, som i stor grad blei unnfanga under pandemien, men at hun har hørt en halvtime eller to på giganter som Kate Bush og Joni Mitchell tror jeg ikke hun vil benekte.

Det er en type melankoli over tekstuniverset til Nordvik. Kvinnekamp, likestilling og den lilles kamp mot den store opptar Nordvik som med sin vakre, lyse stemme løfter budskapet frem på et flott og troverdig vis.

Hun skriver fine, nedpå låter og når hun med sine akustiske og elektriske tangenter kler dem på et personlig vis, så har dette blitt et møte med ei stemme jeg vil høre mer fra.

Det at hun har med seg framifrå representanter for den oppvoksende jazzslekt som gitaristen Torstein Slåen, bassisten Bárður Reinert Poulsen, trommeslageren Ola Øverby og flygelhornisten Lyder Øvreås Røed, er en solid garanti for at tonefølget både er av det flotte og spennende slaget.

Inger Nordvik fortjener godt med oppmerksomhet både med en gang og i tida som kommer.