Unike møter

Den innovative sørlandske trioen Mr Mibbler har invitert ti av sine favorittmusikere til møter av den sjeldne og totalt uventa og spennende sorten.

Mr Mibbler har invitert til ti usedvanlige møter.

Da mitt første møte med Mr Mibbler, det vil si Vidar Ersfjord på tangenter, elektronikk og programmering, Thom Hell på piano, bass, vokal og gitar og Jørn Raknes på gitar og ymse strengeinstrumenter, sag og sampling, hørte dagens lys for vel et halvt år siden, så blei jeg både overraska og begeistra. Herlige stemninger var overskrifta på anmeldelsen som konkluderte med at de tre hadde gitt meg/oss noe vakkert og egenarta. Jeg slo faktisk også fast at jeg ikke ville gå glipp av nye visittkort fra herrene. Allerede nå foreligger det og jeg er om mulig enda mer overraska og begeistra.

Noe forteller meg at dette prosjektet ikke er noe som har blitt unnfanga i tida etter at “The Long Journey” kom inn i mitt hushold på vårparten. Dette overraskende og totalt annerledes møtet må nesten ha vært underveis både før og samtidig som det forrige – “Leave Your Thoughts Here” er ikke typen produksjon som gjøres unna på en måned eller to.

Det de tre totalt sjangerfri karene har gjort her nemlig å invitere – hold dere fast – Nils Petter Molvær, Andreas Ulvo, Knut Reiersrud, Lindstrøm, Anja Garbarek, Mathias Eick, Jørgen Munkeby, Sigmund Groven, Bjørn Klakegg og Erik Honoré til å komme med hvert sitt bidrag – til noe som skal bli hvert deres møte med Mr Mibbler. Det uten at de inviterte hadde den minste anelse om hvor Mr Mibbler ville ta med innspillene til noen av våre, og vel så det, aller beste menn og kvinne..

Med til dels strålende låter/sang/improvisasjoner som utgangspunkt har dette usedvanlige triumviratet enten hver for seg eller kollektivt – Thom Hell har nok brukt sitt hjemmestudio i mix og produksjon i stor grad til slutt – skapt musikalske univers ut av det som de ti neppe hadde hørt for seg da de overlot bidragene sine til Mr Mibbler.

Her får du doser av jazz, rock, ambient, electronica og sikkert en hel del andre herligheter også. og med disse “solistene” vet du jo at lista liger skyhøyt – alltid. De største overraskelsen er kanskje Anja Garbarek og Jørgen Munkeby, der førstnevnte er den fascinerende lyrikeren vi alt for sjelden får møte og der Munkeby viser seg fra ei mildere og mer søkende side enn kanskje noen gang.

Mr Mibbler framstår nok en gang som en spennende enhet med åpne dører og ører og en vilje og evne til å gå nye veier. Tøft, vakkert, annerledes og totalt unikt.

Mr Mibbler
«Leave Your Thoughts Hre»
NXN Recordings/Naxos Norway

I Karls verden

Karl Seglem har med ALUN gitt oss  sitt 40. prov på hva og hvem han er som musikant, komponist og visjonær. Nå er han kanskje mer Karl Seglem enn noen gang.

Karl Seglem tar stadig nye og spennende steg.

I sitt år nummer 60 her på Tellus har altså Seglem klart mesterstykket å gi ut 40 skiver. Nå skal jeg ikke skryte av å ha fått med meg alle, men rimelig mange av dem har vederfaret mitt sinn og sanseapparat og jeg har absolutt ingen problemer med å slå fast at Seglem, Årdalstangens store sønn, er en visjonær som har tråkka opp sin egen musikalske sti, vært tro mot den og som stadig har forlenga den.

Med denne utgivelsen, som kun blir utgitt på vinyl og i et eksklusivt antall av 200, får vi stifte bekjentskap med hva Seglem har bedrevet de tre siste åra. Sjøl om han fortsatt befinner seg i et landskap der jazz møter norsk folkemusikk møter verdensmusikk, så har han ved dette veiskillet gått enda flere steg i retning seg sjøl og det helt unike som alle jazzmusikere ustoppelig er på leit etter.

På noen av spora er det hans faste våpendragere som hardingfelespiller Håkon Høgemo, tangentist Andreas Ulvo og trommeslager Kåre Opheim som er med å male landskapene, mens en rekke nye og spennende navn og stemmer dukker opp andre steder og gir musikken andre farger og klanger.

Om Seglem møter oss med tenorsaksofon eller bukkehorn, så er det hans umiskjennelige stemme som rører ved noe langt der inne. Musikken til Karl Seglem er nemlig så inderlig, ekte og ærlig at den gjør noe med oss.

Karl Seglem
«ALUN»
Nye Nor/Musikkoperatørene

En dobbel Moen, takk!

I Kristiansand bor og virker det en tangentist som støtt og stadig viser oss hvilken strålende musikant han er: Bernt Moen.  Her kommer det to helt forskjellige, men veldige gode bevis på det.

Red Kite – et usedvanlig heftig og rocka jazzkollektiv.

Bernt Moen (47) har fått alt for lite oppmerksomhet for sitt strålende tangentspill i alt fra solotapning via trio i akustiske settinger til særdeles heftige strømførende konstellasjoner som Shining og Red Kite. Som kjent er det aldri for seint og finnes det noen form for rettferdighet i musikkverdenen, så vil Moen få bøtter med skryt nå etter disse to løypemeldingene.

Red Kite, bestående av a-laget Even Helte Hermansen på gitar og som også skriver nesten all musikken, Trond Frønes på elbass, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon samt Moen på elpiano, har eksistert siden 2014, men kom ikke meg for øre før debutskiva så dagens lys i 2019.

Bandet skulle ut på turné 11. mars i fjor. Etter en gig var det hele over – verden stengte ned. Rådyr var gode og det førte til at Hermansen satte seg ned og skrev nytt materiale med håp om at det skulle bli mulig å møtes i studio for å gjøre ei ny innspilling til tross for nedstenginga.

Det lykkes de fire, med bakgrunn fra band som Elephant9, Bushman´s Revenge, Grand General og som nevnt Shining med, og at det var mye som skulle ut av type frustrasjon og ikke minst kreativitet og heftighet, hersker det svært liten tvil om.

I et musikalsk univers som henter masse fra metalbagen, men som har mye “trad” rock og jazz i seg også, sørger Red Kite for en ny fest der det ikke blir spart på noe som helst. En av de heftigste trommeslagerne nord for Cape Town, Torstein Lofthus, drar festen i gang før Hermansen – for en gitarist!!! – og Moen sørger for løft etter løft.

Her snakker vi urheftige rocka saker for jazzere og ditto jazza greier for rockera der ute. Drittøft er det!

Bernt Moen er en særs allsidig og fin tangentør.

Bernt Moen, som også underviser på universitet i Agder, er altså så mye mer enn en urheftig jazzrocker. Sammen med sine venner fra Kristiansand, Jan Inge Nilsen på trommer og Fredrik Sahlander på elbass, tar han oss med på en bortimot akustisk ekskursjon basert på kun egne låter. Det meste er på trio, men vi får også møte solopianisten Moen på flere av spora.

Moen forteller oss at han er en lyriker med det aller meste av jazzhistoria innabords. Han gir både seg sjøl og oss tid til å la inntrykka synke inn og når så Nilsen og Sahlander er akkurat et så empatisk og lyttende reisefølge som Moen og hans musikk ber om, så har “The Storm” blitt akkurat den manifestasjonen vi kunne ønske oss som bekreftelse på hvilken strålende og allsidig tangentør Bernt Moen er.

Red Kite
«Apophenian Bliss»
RareNoiseRecords/MusikkLosen
Bernt Moen Trio
«The Storm»
Losen Records/MusikkLosen

Vakkert håp

Håp er jo vakre og positive. Sjelden har musikalske håp likevel vært så positive og flotte som disse fra Mats Eilertsen.

Mats Eilertsen sammen med sitt nye stjernelag.

Bassisten, komponisten og bandlederen Mats Eilertsen har rukket å bli 46 år. Han har definitivt rukket veldig mye mer enn det også, noe som er dokumentert gjennom hundrevis av konserter både som leder og ettertrakta sidemann og en rekke plateutgivelser. Uansett kjenner jeg på at med “Hymn for Hope” så har Eilertsen tatt nok et steg i retning seg sjøl. Det er et vakkert sted å søke og nå frem til.

Om det har vært sammen med The Source, Trio Mediæval, Håkon Kornstad Trio, mutters aleine eller med sin egen trio, så har jeg digga søkeren og melodikeren Eilertsen med den varme tonen. Dette får vi heldigvis mye mer av i denne nye kvartettutgava.

Når Eilertsen har valgt på aller øverste hylle og invitert med seg Tore Brunborg med sin uendelig vakre og sterke tenorsaksofontone, Thomas T. Dahl som tar stadig megasteg som uttrykksfull gitarist og kanskje den mest talentfulle trommeslageren av dem alle, Hans Hulbækmo, så veit man jo intuitivt at her er alle forutsetninger til stede for at noe helt spesielt kan skje.

Eilertsen har skrevet mesteparten av materialet. De tre andre har også bidratt i større eller mindre også på noen av spora. Her blir det bydd på hele 78 minutter med musikalsk velvære – en schwær godtepose med andre ord. Noe er så vakkert og inderlig at det gjort godtvondt, noe er søkende, åpent og løst og noe er direkte rocka.

Det betyr at “Hymn for Hope” på mange vis er et tverrsnitt av hva og hvem Mats Eilertsen og hans musikalske univers er anno 2021. Det er et univers det er mulig å stortrives i.

Mats Eilertsen
«Hymn for Hope»
Hemli/Diger Distro

Nydelig musikalsk stillhet

Den japanske pianisten Ayumi Tanaka har hatt Norge som base i mange år nå. Det er det mulig å høre i hennes flotte ECM-debut.

Ayumi Tanaka i sentrum for sin utmerkede trio.

Ayumi Tanaka visste tidlig at det norske eller nordiske tonespråket tiltalte henne veldig. Det førte til at hun flytta til føders kjempeland i 2011 og tok sin utdannelse ved Norges Musikkhøgskole. Der studerte hun med pianister som Misha Alperin, Ivar Antonsen og Helge Lien. Ut i fra alt dette har hun skapt sitt eget tonespråk og uttrykk.

Vi har møtt Tanaka i en unik pianotrio med to andre langt framskredne tangentører, Johan Lindvall og Christian Wallumrød, sammen med Thomas Strønen i flere settinger og ikke minst med hennes egen trio med Per Oddvar Johansen på trommer og Christian Meaas Svendsen på bass.

Trioen platedebuterte med “Memento” i 2016 og følger altså nå opp med “Subaqueous Silence”, innspilt på Victoria Nasjonal Jazzscene, men uten publikum, i juni for vel to år siden.

For de aller fleste i den improviserende verden så er det et klapp på skuldra og vel så det å bli lansert på ECM. Det er enkelt og greit et kvalitetsstempel som blir kun blir svært få til del.

Med et repertoar med stort sett Tanaka-låter samt et par kollektive utflukter, blir vi tatt med på ei trioreise annerledes enn det meste annet udi faget. Tanaka har absolutt latt seg inspirere av det luftige, søkende og åpne tonespråket den nordiske jazzen har blitt kjent for. Når hun så har tatt med seg impulser fra sitt japanske toneunivers og kombinert det med “vårt”, så har det blitt en ny og spennende musikalske gumbo.

Johansen og Meaas Svendsen, sistnevnte debuterer med denne utgivelsen på ECM, kler Tanakas ideer og innfallsvinkler perfekt. De fører samtaler der alle er likeverdige samtalepartnere og der det er en fryd å bli invitert med inn som aktive lyttere.

Ayumi Tanaka har vært og er en virkelig påplusser til det norske og internasjonale jazzmiljøet med sitt følsomme og ettertenksomme anslag. “Subaqueous Silence” er det aller beste eksemplet på det til nå.

Ayumi Tanaka Trio
«Subaqueous Silence»
ECM Records/Naxos Norway

En ny konge er født!


Aldri hørt om Hitrakongen før? Da er på det på høy tid. Det er nemlig lenge siden jeg har hatt det så moro med jazzmusikk og ei herlig historie “fortalt” av sjølvaste John Pål Inderberg.

Kongen sjøl, John Pål Inderberg, samen med Eirik Hegdal og komponisten Martin Myhre Olsen.

I 2014 skrev barnebokforfatteren Bjørn Tore Grøtte boka om “Hitrakongen”. Den blei raskt en schläger blant den oppvoksende generasjon som syntes veldig om bygdeoriginalen og alenefaren – “Hitrakongen”. Av en eller annen totalt uforståelig grunn gikk den meg hus forbi – det kan være at jeg var et år eller to utenfor målgruppa, men bare kanskje….

Nå har heldigvis komponist og saksofonist Martin Myhre Olsen – en av de mest spennende på begge områder her til lands – slått sine putler eller evner sammen med Grøtte og laga et musikalsk univers av denne vanvittig morsomme historia.

Med de flinkeste gutta i klassen fra byen med det fallerte fotballaget med John Pål Inderberg, Eirik Hegdal, Bjørn Marius Hegge, Håkon Mjåset Johansen og Alf Hulbækmo i spissen, har Myhre Olsen skapt musikk det swinger og groover av som barn fra 0 til 100 vil kunne finne seg hjemme i.

Når så musikken kler den vanvittig morsomme teksten til Grøtte på best mulig måte, så må nesten dette bli ei barneplate for alle som vil stående i årevis – også langt utenfor Hitra og Frøya. Når så en av landets aller største musikalske humorister, John Pål Inderberg, på sitt vanvittig morsomme og unike vis spiller Hitrakongen, Rohey Taalah – landets tøffeste stemme – synger og snakker som Fortelleren og Tore Strømøy er seg sjøl både på norsk og frøya-spansk – Tore på sporado, så har dette blitt en liten time som kan og bør oppleves maaaange ganger.

Grøtte og Myhre Olsen har skapt kvalitetsmusikk rundt ei herlig historie som treffer mange i alle aldersgrupper. Det er nok en gang så herlig å oppleve at kvalitetsmusikere tar barn og unge på alvor – Martin Myhre Olsen skal ha all mulig kred for å melde seg inn i den relativt lille kretsen.

Ei av låtene heter “No gjeng alt i jazz”. Hadde det vært så vel – Martin Myhre Olsen & Co gjør i alle fall sitt aller beste.

Martin Myhre Olsen & Bjørn Tore Grøtte
«Hitrakongen»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

En vennlig vulkan

Vi som har levd ei stund har det med å ha favorittband- og artister som ikke er i aksjon lenger. The Core befinner seg på et vis i den kategorien – eller kanskje riktigere sagt befant der.

The Core bråvåkna etter mange års dvale. Alle foto: Stein Hødnebø

The Core, som er et ektefødt barn av jazzlinja i Trondheim, så dagens lys i 2001. Etter stor aktivitet det første tiåret med åtte plater, den seineste er «Party» fra 2010, har det vært relativt stille rundt kvartetten og noen, inkludert meg, trodde kanskje de hadde avgått en stille død. Det som skjedde denne «gjenforeningskvelden» på Victoria tyda definitivt ikke på det.

Kjetil Møster, Espen Aalberg, Erlend Slettevoll og Steinar Raknes – du verden for en empati.

The Core opplevdes nesten som en vulkan som har ligget i dvale noen år. Mye energi var samla opp og skulle ut – her blei det absolutt ikke spart på noe. Samtidig var det slik at bandet, som trommeslager Espen Aalberg tok initiativet til, og som hele tida har bestått av Kjetil Møster på tenor- og sopransaksofon, Steinar Raknes på bass og Erlend Slettevoll på piano, viste oss via det kollektive uttrykket og smila som satt løst, at empatien var bevart på alle slags vis.

Som hvilende vulkaner som har samla opp mye energi og sprut, så fortalte The Core oss også at gjennom sitt vanvittige trøkk at her var det mye som skulle ut. Men som med andre vulkaner så evna de fire også å roe seg ned og fortelle oss hvilke eminente lyrikere de kan være.

Repertoaret bestod av en hel del gamle «hits», men også en del nyskrevet materiale – da måtte til og med Møster fram med brillene og notestativet.

Med en type sein-Coltranesk ideologi som ledestjerne for bandets uttrykk, tok de fire glitrende solistene og det framifrå kollektivet oss med på en herlig ekskursjon som gjorde utrolig godt i høstkvelden. Skulle vulkanen gå i dvale igjen, så fortalte de oss nok en gang at det ulmer under overflata. Måtte The Core få utbrudd både titt og både ofte.

The Core

Victoria Nasjonal Jazzscene, 24.11.21

Ca. 70

En gigant – intet mindre

Trompeteren, komponisten og bandlederen Wadada Leo Smith runder 80 om noen uker. Begivenheten markeres med en rekke utgivelser og alle er like bra!

Wadada Leo Smith er en visjonær.

Tidligere i år ga det utmerkede finske plateselskapet TUM Records ut to strålende bokser med Wadada Leo Smith-musikk: “Sacred Ceremonies” og “Trumpet”. På alle slags vis unike og flotte produksjoner som var verdige manifestasjoner av en gigant som aldri har fått den store internasjonale oppmerksomheten han definitivt har fortjent. For et par år siden stod han også på scena under Moldejazz, så vidt jeg vet for første gang i Norge, og bekrefta hvilken visjonær han er.

Våre finske venner i TUM Records – du verden for et kvalitetsselskap som setter musikken og musikerne i fokus – hadde på ingen måte tenkt å la det bli med de to utgivelsene. Her kommer to nye vitnesbyrd som bare utvider beundringen for Smith, hans visjoner og hans musikk.

Sammen med The Great Lakes Quartet, som han også gjesta Molde med, får vi fire “symfonier”, alle mer eller mindre inspirert av Chicago og den betydninga byen, kulturen og menneskene har hatt på amerikansk liv og levnet. Og ikke bare på USA og amerikanere – også hvor det enn måtte være på kloden.

“Symfoniene” er på sett og vis en forlengelse av Don Cherrys klassiker fra 1966, “Symphony for Improvisers”, og sammen med Jack DeJohnette på trommer, John Lindberg på bass og Henry Threadgill på altsaksofon, fløyte og bassfløyte på de tre første “satsene” og Jonathon Haffner på alt- og sopransaksofon som erstatter for Threadgill på den fjerde, skaper Smith med sin unike tone og sin helt spesielle visjon et musikalsk univers han er aleine om.

Smith og DeJohnette går tilbake mange tiår, men en av nåtidsjazzens aller mest spennende og særegne pianister, Vijay Iyer, møter de to for første gang – eller rettere sagt så spiller denne trioen sammen for første gang. I motsetning til “symfoniene”, der Smith har skrevet all musikken, så har alle bidratt med komposisjoner på denne Billie Holiday-hyllesten.

Jovisst er det en Holiday-hyllest, men åpenbare Holiday-spor finnes det ikke i denne heftige og bassløse triomusikken. Her snakker vi om tre visjonærer med den største respekt for hverandre og med lytteegenskaper av en annen verden. Som med alt Wadada Leo Smith er i nærheten av når det gjelder musikk så er det annerledes og unikt, det er krevende og energipåfyllende – det er musikk på et nivå som Wadada Leo Smith alltid gir oss.

Når så TUM Records nok en gang gir innspillingene ei innpakning som løfter musikken enda et hakk med “bøker” med innsiktsfulle liner notes – det blir nesten for beskjedent å kalle historiene det i dette tilfellet – så blir del tre og fire av Wadada Leo Smith-markeringa av det formidable slaget – slik som musikken til Wadada Leo Smith er.

Wadada Leo Smith´s Great Lages Quartet
«The Chicago Symphonic»
TUM Records/tumrecords.com
Wadada Leo Smith, Jack DeJohnette & Vijay Iyer
«A Love Sonnet for Billie Holiday»
TUM Records/tumrecords.com

Ei flott og spennende linje

Kjell Harald Litangen, eller bare Litangen, viste oss for et år siden at han er mye mer enn “bare” en strålende sidemann i alle slags settinger med debutskiva si, “Diversions”. Her kommer oppfølgeren som bekrefter det på alle mulige vis.

Litangen har nok en gang noe unikt på hjertet.

Kjell Harald Litangen (48) kommer fra Karmøy, men har vært en viktig del av hovedstadens musikkmiljø i en årrekke. Grunnen er veldig enkel og åpenbar: han er en usedvanlig dyktig og ikke minst allsidig musikant som trakterer allehånde strengeinstrumenter og som nå altså forteller oss for andre gang på et år at han mye unikt og spennende på hjertet.

Pandemien har sikkert vært sterkt medvirkende til at Litangen har fått anledning til å gå i dybden og finne ut av hva og hvem han er som musikant. Inspirasjonskildene er mange og det er tydelig at han er en bortimot grenseløs når det gjelder sjangertilknytning.

I sitt hjemmelaboratorium har han benytta det han har av strengeinstrumenter og miksa det sammen med følsom bruk av hva nå enn studiofasilitetene hadde å by på. Om det er jazz, rock, americana eller andre herligheter som er fundamentet, så makter Litangen å sette sitt eget sterke bumerke på det hele.

I stor grad gjør han alt sjøl, men jeg tipper han fikk raskt ja fra både trommeslager Torstein Lofthus, bassist Kjetil Dalland, tangentør Espen Eriksen, trompeter Ole Edvard Antonsen og gitarist Thomas Dahl – vi snakker a-lag på alle plasser her – da han spurte om de kunne tenke seg å bidra på et eller flere av spora. Alle gjør en framifrå jobb med sine helt personlige krydder.

Vi snakker vakker, melodisk, original musikk med sterkt særpreg. Litangen har nok en gang fortalt oss hvilken flott og særegen stemme han er og har.

PS Denne utgivelsen finnes kun digitalt.

Litangen
«A Fine Line»
da Works

På egen hånd

Den svenske trombonegiganten Nils Landgren har vi møtt i en rekke settinger opp gjennom årene. Her melder han seg for første gang helt aleine – det holder lenge det også.

Nils Landgren og en rød trombone – holder lenge det.

Nils Landgren (65) har vært en hjørnestein i svensk og internasjonalt musikkliv helt siden slutten av 70-tallet. Om det har vært jazz, rock, soul, hip-hop, funk eller andre herligheter som har stått på programmet, så har Landgren hatt noe viktig å melde med sin røde trombone – hans signatur på mange vis. Han har spilt med alt og alle fra Thad Jones til ABBA, fra Wyclef Jean til Herbie Hancock. Nylig avslutta han en lengre Europa-turné sammen med blant andre Randy Brecker og og Bill Evans og snart dukker nok den årlige juleplata opp også.

Der de fleste nok har stifta bekjentskap med han de seineste åra er kanskje gjennom hans heftige Funk Unit der Landgren gjerne synger nesten like mye som han spiller trombone. Den eneste settingen jeg ikke har hørt han i tidligere, tror jeg, er som solotrombonist.

Etter at den travelt turnerende Landgren måtte holde seg hjemme som alle andre musikanter etter mars i fjor, så vokste det sakte, men sikkert frem en idé om å lage det albumet han aldri hadde laga tidligere – kun han sjøl og hans trombone. Landgren, som har en egen evne til å få satt sine ideer ut i livet, tok kontakt med presten i den lokale Ingelstorps Kyrka i Skillinge, der var velvilligheten stor, kirka blei varma opp tre dager i februar og april i år og med fruen Beatrice Järås Landgren som eneste publikummer blei “Nature Boy” unnfanga.

Med et repertoar bestående av låter som har fulgt Landgren gjennom store deler av livet som “Morning Has Broken”, “Nature Boy”, “In a Sentimental Mood” og “Solitude” samt en rekke svenske folkeviser og hymner samt Taubes “Som stjärnor små” og “Sov på min arm”, som avslutter det hele på et inderlig vis, forteller Landgren oss hvilken eminent instrumentalist og tolker han er.

Er det mulig å holde på interessen i nesten 45 minutter med kun en trombone vil nok mange lure på? Når det er Nils Landgren som trakterer trombonen så er det definitivt det.

Nils Landgren Solo
«Nature Boy»
ACT/Musikkoperatørene