Lionel Loueke fortalte oss ved første oppmøte at han var og kom til å bli værende en av de store gitaristene i mange tiår fremover. Her følger nok en bekreftelse.

Lionel Loueke (48) fra det lille landet Benin i vest-Afrika, har fulgt en relativt utradisjonell rute fram til verdenstoppen som jazzmusiker. Etter at han begynte å spille gitar så seint som 17-åring, så gikk turen raskt til USA via Frankrike og når han kan skrive Herbie Hancock, Dave Holland og Chick Corea på lista si over bandledere, så er det lett å begripe hvor på hylla han befinner seg.

Med sin helt særegne gitartone og ditto uttrykk, som har med seg mye av hans afrikanske arv og som han samtidig har fusjonert med store deler av den moderne jazztradisjonen, så har Loueke fortalt jazzverdenen at han har noe helt eget å by på.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det har vi fått høre i en rekke settinger, blant annet i Hancocks hyllest til Joni Mitchell, “River: The Joni Letters”, i hans egen hyllest til Hancock, “HH”, og sammen med sine studievenner Massimo Biolcati og Ferenc Nemeth, som han kom til Norge og Molde med første gang og som han fortsatt spiller mye sammen med. Vår egen Sissel Vera Pettersen har også jobba mye med Loueke og bekrefter igjen hvilket enormt nivå hun befinner seg på.

Her får vi møte Loueke, som veldig ofte spiller kun eget materiale, i nok en triokonstellasjon og der det står kjente og kjære låter fra standarskatten på spillelista. Musikken kom opprinnelig ut kun på vinyl i 2018, men denne nyutgivelsen på cd og digitalt har også tre nye låter med seg: Coltranes “Countdown”, Hoagy Carmichaels “Skylark” og Monks “We See”.

Med seg til å utforske låter som “Footprints”, “Moon River”, “Solar”, “Body and Soul” og “Naima” har Loueke ingen ringere enn Eric Harland på trommer og Reuben Rogers på bass – to av Sambandsstatenes aller beste og som mange vil kjenne igjen fra bandet til Charles Lloyd.

Sjøl om dette er “utspilt” materiale, så greier sjølsagt Loueke med sin helt spesielle innfallsvinkel til det å skape musikk å tilføre dette stoffet noe helt unikt. Harland og Rogers er lyttere i ultraklassen og bidragsytere på samme nivå. Det har ført til at “Close Your Eyes” har blitt nok en bekreftelse på at Lionel Loueke hører hjemme helt der oppe.

Jazztrompeteren Kristoffer Eikrem har ved flere anledninger vist oss at han har mange kvaliteter. Her følger to flotte eksempler på det.

En av Moldes store jazzsønner, Kristoffer Eikrem, har etter hvert vist seg frem i en rekke konstellasjoner og stilretninger. Mitt første skikkelige møte med han var sammen med pianisten Kjetil Jerve og den amerikanske saksofonisten Jimmy Halperin under Moldejazz for noen noen år siden. Der fortalte han alle med åpne ører at han var en mer enn lovende cooljazz-trompeter.

Seinere har jeg fått med meg at Eikrem har åpna opp flere andre musikalske dører også – gjerne som DJ. Med sin første soloutgivelse, “Afternoon Assortment” – som kun finnes digitalt, møter vi Eikrem i et såkalt lo-fi-univers som per definisjon fremhever støy og analoge forvrengninger egna til å skape nostalgisk, melankolsk og varm stemning.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Eikrem har laga beats med hjelp av sine allehånde maskiner, men har på ingen måte lagt vekk den varme trompettonen sin. Til sammen har det blitt en knapp halvtime med varm, lett og nedpå musikk som garantert egner seg for eleverte dansegulv og hippe barer kloden rundt der en gumbo med hip hop, r & b og jazz spiller avgjørende roller.

Egentlig burde ikke denne solo-debuten komme som noen stor overraskelse for de som har fulgt Eikrem tett den siste tida. I februar kom nemlig kassett-utgivelsen “Dawn/Dusk” sammen med den sør-koreanske artisten Beautiful Disco ut. De to hadde truffet hverandre på nettet og har jeg skjønt det rett så har de fortsatt ikke møttes.

Etter å ha lytta en del til hverandres musikk, skjønte de at her var det potensiale til noe mer og de begynte å skape beats, som det heter i den verdenen, sammen. Noen beats blei til mange og resultatet blei til “Dusk/Dawn”.

Det er et klart slektskap mellom musikken på disse platene, men sammen med Beautiful Disco dukker det også opp både norske og sør-koreanske rappere og vokalister samt pianisten Arne Torvik.

Kristoffer Eikrem viser stor bredde, smaksans og stilsikkerhet med disse to utgivelsene. Hvor vi møter han neste gang er heldigvis et helt åpent spørsmål.

Japanske Miho Hazama overtok det musikalske ansvaret for Danish Radio Big Band for vel to år siden. Danskene, med norske Birger Carlsen i spissen, visste veldig godt hva de gjorde da hun blei ansatt. Her følger et strålende bevis på det.

Miho Hazama (34) begynte å spille piano som 3-åring og talentet blei raskt avslørt. Studier, spesielt i klassisk musikk, fulgte før hun satte kursen for New York i 2010. Da hadde jazz tatt en stadig større plass i hennes utvikling og hun begynte blant å studere med Jim McNeely, en tidligere leder for Danish Radio Big Band. Hazama fikk raskt et solid navn over there og den særs oppegående Birger Carlsen, kunstnerisk leder for DRBB, fikk sjølsagt det med seg.

Da McNeely ga seg seg som leder for danskenes storbandstolthet, et band som storheter som Thad Jones og Bob Brookmeyer har styrt tidligere, skal vi vel ikke se bort fra at McNeely også la inn et godt ord for sin elev. Det var i tilfelle veldig på sin plass og de to åra som har gått har vist at det var et usedvanlig godt valg.

Hazama har etter hvert blitt godt kjent med DRBB og på denne utgivelsen har hun skrevet både låter og arrangement med spesielt dette kollektivet og disse solistene i tankene. Det betyr blant andre saksofonister som Peter Fuglsang, Hans Ulrik og Karl-Martin Almqvist, trompeteren Mads la Cour, veteran-trombonisten Vincent Nilsson og norske Annette Saxe på basstrombone og en heftig rytmeseksjon med Per Gade på gitar, Henrik Gunde på piano, Kaspar Vadsholt på bass og Søren Frost på trommer. Et strålende kollektiv og meget dyktige solister – vi snakker et storband i ypperste verdensklasse.

Hazama har på et ytterst personlig vis tilegna seg hele den moderne storbandtradisjonen og samtidig viser hun oss her at hun så avgjort er i stand til å sette sitt høyst personlige preg på både komposisjoner og arrangement. Kjemien mellom henne og DRBB – engasjementet har nylig blitt forlenga med flere år – er noe så voldsomt til stede (på nettet er det mulig å se en video av hvordan hun blei tatt i mot av bandet da hun kom til Kastrup første gang) og til sammen har de skapt storbandmusikk som hører hjemme helt der oppe og som alle andre i faget har å strekke seg mot i åra som kommer. Og svaret på spørsmålet i overskriften? Det kan godt være ja.

Maj Britt Andersen, Lars Saabye Christensen og Geir Holmsen – og KORK. Det kan ikke gå galt det – og det gjør det da heller ikke. For noen møter!

-Kaller Maj Britt og Geir på meg igjen, så er jeg klar, sa Lars Saabye Christensen da “trioens” første plate, “Et stille sted”, så dagens lys for tre år siden. Noe sier meg at det ikke tok lang tid før røyksignalene blei sendt fra residensen til Andersen og Holmsen i Asker i retning Saabye Christensen på Fagerborg i Oslo om en videreføring av det særdeles vellykka samarbeidet.

Samarbeidsforma var allerede etablert og nye tekster tok raskt veien vestover til Asker der Holmsen raskt fant den rette melodien, den rette temperaturen og den rette stemninga til mester Saabye Christensen sine dikt. Når så begge de to herrene hadde uttrykket, stemma og varmen til Maj Britt Andersen i bakhodet når både tekst, melodi og arrangement blei unnfanga, så var forutsetningene noe voldsomt til stede for at oppfølgeren skulle bli av det storslåtte slaget.

Nå har det seg slik at her er tre av mine favorittkunstnere samla på et brett. Det trenger på ingen måte bety at summen av det blir tilsvarende, men i dette tilfellet har det altså blitt det. Saabye Christensen sier at det å synge, komponere og skrive er høyst personlig, men at de samtidig har hatt et ønske om at vi på den andre sida skal kunne gå inn i dette universet med våre erfaringer og våre liv. Disse sangene er sjølve livet opplevd fra de tre, i følge forfatteren, og når vi blir invitert inn og kan ta med våre egne liv og erfaringer, så har dette blitt en ny milepæl i kunstnerskapet til alle tre. Intet mindre.

Når så Norges beste band, Kringkastingsorkesteret eller KORK, nok en gang har stilt seg til disposisjon for å fargelegge dette universet, så har Holmsen skrevet akkurat de arrangementene som diktene, låtene og stemma og uttrykket til Andersen har bedt om. Dette har blitt et møte mellom giganter på alle nivå – giganter som vil hverandre godt og som løfter hverandre til steder som jeg sjelden har opplevd. Dette er lyrikk, musikk og sang vi kan leve med og på i årevis og heldigvis har de tre allerede meldt at dette er del av to av en trilogi. Vi har mer å glede oss til med andre ord.

PS Alfred Hitchcock skrev alltid seg sjøl inn i ei lita rolle i filmene sine. Saabye Christensen dukker også med fire linjer:

Det er for mange helter

Vi trenger en ekte pyse

Som kan feie for egen dør

Og som ikke tør å slå på lyset.

Da er det ikke spesielt mye mer å legge til. Storslått, flott, varmt og ekte. Det får holde.

Aldri hørt om gitaristene Cameron Mizell og Charlie Rauh? Da er vi minst to, men her kommer det ei klar oppfordring hvis du er klar for vakre gitarsamtaler: sjekk ut denne plata!

Utstyrt med hver sin akustiske gitar, Mizell så vidt også med elektrisk, inviterer de to New York-baserte herrene Mizell og Rauh oss inn i et vakkert, melodisk og empatisk landskap der de gode melodiene får lov å skinne.

Coronaperioden har vært brukt til så mangt. Mizzel og Rauh har blant annet brukt den til å skrive masse musikk hver for seg og mellom november i fjor og juli i år har de kommet sammen en rekke ganger i Brooklyn for å spille den inn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

De to kjenner hverandre svært godt og har også spilt inn ei skive sammen tidligere, “What We Have in Common”. Den har altså gått meg hus forbi, men at de to er i stand til å “snakke sammen” på et uhyre elevert vis, skinner gjennom ved første avlytting.

Vi blir invitert inn i et landskap der folk, americana og jazz stortrives sammen. At det finnes spor av giganter som Bill Frisell, Pat Metheny og Ralph Towner er åpenbart, men disse to virtuosene – som aldri har behov for å imponere med raske tempi eller fingerbrekkøvelser, kun utsøkt musikalitet – har likevel funnet frem til noe de er ganske så aleine om.

De av dere som har behov for å dukke ned i og flyte med i vakre, melodiske og akustiske gitarlandskap, trenger ikke lete lenger. Cameron Mizell og Charlie Rauh har svaret på alle dine bønner.

Steinar Raknes slutter heldigvis ikke å imponere. Her gjør det med en rekke nye Kjartan Fløgstad-dikt. Og det på uforfalska otrøying!

Vi som har vært så heldige å få følge bassisten Steinar Raknes (46) si karriere fra band som Urban Connection og The Core til historiske møter med Michael Brecker og Chick Corea, vet hvilken enorm utvikling og retning det har vært og er i Raknes sitt kunstnerskap.

Etter hvert vokste også vokalisten Raknes frem. Det viste seg at han hadde vært gatesanger rundt om i Europa i sin ungdom og etter at Moldejazz ga han muligheten til å vise seg frem i solotapning i 2010, så blei heldigvis vokalisten vekt til live igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det har igjen ført til det framifrå Stillhouse-prosjektet enten sammen med «kun» Unni Wilhelmsen eller med fullt band. Nå tar han et nytt steg i retning seg sjøl og for et steg det har blitt!

Etter å ha lest, eller rettere sagt mens Raknes leste Kjartan Fløgstads roman «Due og Drone», vokste det frem musikk til en rekke av dikterhøvdingens dikt som er en del av romanen. Med strålende hjelp av pappa Palmar Raknes, som har «oversatt» dikta til reinspikka otrøying, blir denne utgava av Steinar Raknes kanskje der han kommer nærmest sitt DNA noensinne.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Fløgstad, som Raknes også spiller sammen med i KFB, gir oss og Raknes lyrikk med både substans og humor. Det er dikt vi kan dykke ned i, reflektere til og muligens – men bare muligens – bli klokere av.

Av alle steder på jord er musikken spilt inn i stua til Fløgstad. Opphavsmannen satt i etasjen over og oversette Piazzolla-låter til norsk og hørte Raknes benytte sitt enorme arsenal av bokser og pedaler på et vis som fra tid til annen fører til at vi tror det er rockeband som er i aksjon med fuzz, looper og en rekke andre virkningsfulle effekter. Den eneste som er sluppet inn i dette unike universet i tillegg til Otrøyas store sønn er Andreas Utnem på trøorgel på to av spora.

Steinar Raknes viser oss nok ei side av seg sjøl med “Due og Drone”. Han viser oss tydeligere enn noen gang at han er en musiker/kunstner med en enorm bredde og ei stemme både musikalsk og vokalt som er kun hans. Steinar Raknes er en grenseløs historieforteller – denne gangen på så uforfalska otrøying som vel mulig.

Den meget anerkjente danske lyrikeren Pia Tafdrup møter den unge jazztrioen Køs. Det har ført til unike samtaler.

Pia Tafdrup (69) er en gigant i dansk lyrikk og har nådd et godt stykke utenfor Margrethes grenser også med sine dikt. Det at hun blei tildelt Nordisk Råds litteraturpris i 1999 sier en hel del om hvilken anerkjennelse hun nyter og på hvilket nivå hun befinner seg.

Siden 2018 har Tafdrup samarbeida med Køs. Det er en trio bestående av altsaksofonisten, klarinettisten og vokalisten Maria Dybbroe, elektronikeren og pianisten Valdemar Kragelund og trommeslageren og gitaristen Kristian Saarup. Vi snakker tre unge musikanter som har vært med å sette sitt klare preg på den alternative og søkende danske jazzscena de seineste åra.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har “heldigvis” Dybbroe (28), som har studert ved Musikkhøgskolen i Oslo, flytta tilbake til oss fjellapene, men hun har tatt med seg dette lille smykket av et møte og det forteller oss en hel del om hvilken tilvekst vi kan forvente oss.

Tafdrup har henta dikt fra fem samlinger som tar for seg alle sanser: smak, lukt, syn, lyd og følelse. Tafdrup resiterer på et vis som gjør at man blir sittende ytterst på stolsetet for å få med seg detaljene og nyansene og måten hun blir lagt tydelig og langt fremme i lydbildet gjør at også vi nordmenn skjønner dansk – med god hjelp av tekstheftet.

Køs er et søkende og finnende kollektiv som løfter og og utfyller diktene til Tafdrup på et inderlig, neddempa og uhyre personlig vis i et elektroakustisk landskap som nok en gang forteller oss at lyrikk og jazz er sjelsfrender i de rette omgivelser.

Noen ganger er musikken lyrisk og melodisk. – andre ganger er den fri og søkende. Alt tilpasset Tandrups dikt på et flott vis. Det har kommet noe nytt og flott ut av disse munnene og tankene og Maria Dybbroe skal være hjertelig velkommen til oss her nord.

Håkon Skogstad viser oss nok en gang at han er komponist og pianist i tangouniverset som har noe voldsomt spennende å by på.

Første gang jeg “møtte” Håkon Skogstad (32) var i forbindelse med debutskiva hans, “Two Hands to Tango” i 2018. Der fortalte han meg umiddelbart at han hadde dette udefinerbare som man enten skjønner intuitivt er der – eller så skjønner man det aldri.

Med et par unntak, der vi fikk møte komponisten Skogstad, så bestod debuten av komposisjoner av noen av de største tangokomponistene i historia. Alt blei tolka på et strålende, følsomt og temperamentsfullt vis av solopianist Skogstad.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Med “Visions of Tango” har Skogstad på alle vis tatt både ett og faktisk mange steg videre. Her har han skrevet en konsert for piano og strykeorkester i fire satser i tillegg til å spille fire Astor Piazzolla-komposisjoner, blant annet “Histoire du Tango”, også den i fire satser.

Alt dette har Skogstad arrangert for et av de aller beste strykeorkestrene også langt utenfor Harald og Sonjas grenser, TrondheimSolistene. Når så dette blir toppa med en av våre fremste fiolinister, Atle Sponberg, så skal det ikke så veldig mye fantasi til for å skjønne at dette er et møte for minnebøkene – hvis noen har slikt lenger.

Pianisten Skogstad har kommet noe så voldsomt under huden på tangouttrykket med sin enorme lidenskap, sin langt framskredne teknikk og sin evne til å benytte alle de dynamiske virkemidlene han har til disposisjon. Når så både Sponberg og TrondheimSolistene på alle vis har skjønt hvor Skogstad vil, så har “Visions of Tango” blitt akkurat så herlig, heftig og ja, visjonært, som Skogstad sikkert håpte det skulle bli.

Uansett hvilken side av Atlanterhavet vi møter Jens Wendelboe på så framstår han som en storbandkomponist-, leder og solist av meget høy byrd. Hans ferske visittkort fra Sambandsstatene er nok et bevis på det.

Jens Wendelboe (65) er ikke av typen som lar seg stoppe. Det veit vi fra tida hans her hjemme både med store og små band, som komponist, arrangør, leder og solist. Det Wendelboe satte seg fore, det fikk han til – sånn var det med den saken.

Man skulle kanskje tro at å videreføre mer eller mindre det samme etter at han flytta over dammen for vel 20 år siden, kunne bli en smule vanskelig. De som kjenner Jens Wendelboe mer enn ante at det ville gå helt fint og det har det da også gjort. Wendelboe har hatt rimelig mange jern i ilden, blant annet som musikalsk leder for Donna Summer og som trombonist i Blood Sweat & Tears i en årrekke blant annet, men storband-Jens, som han også blir henta over til kjempers fødeland for å være på Stjernekamp hvert også, har han heldigvis aldri lagt bort.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Planene om å lage plate med nyskrevet storbandmusikk var mer enn klare da Covid-19 gjorde sin brutale ankomst over there, men det stoppa ikke Wendelboe sjøl om alt måtte gjøres på et alternativt vis. Det var helt umulig å møtes til øvelser og til neste steg, innspilling. Rådyr var gode, men de fantes. Kompet var heldigvis spilt inn før det sa pang og etter hvert kunne blåseseksjonene møtes, men hver for seg og på ærbødig avstand. Noe blei også spilt inn i hjemmestudio og dyktige folk sørga for å skru det hele sammen til ei storbandinnspilling av meget solid kaliber.

Wendelboe sprenger ingen grenser kompositorisk. Han har fullt grep om hele jazzhistoria og benytter det på et framifrå vis – han lager musikk det skal swinge av og du verden som det gjør det i relativ tradisjonell, moderne storbandtapning.

Bandet består av helt ukjente musikanter – for meg – men du verden for en kvalitet det er over hele rekka. Ikke overraskende finnes det “noen” også der borte i det forjettede land som kan håndverket sitt til fingerspissene og solistisk holder alle samme nivå som sjefen – helt der oppe altså.

Ekstra morsomt er det at Wendelboe har invitert sin gode venn Kari Iveland til å skrive et par tekster som Stephanie Harrison foredrar og tolker på utmerka vis.

Jens Wendelboe har altså mot de fleste odds fiksa å skru sammen et meget bra storbandalbum i disse høyst spesielle tider. Det overrasker ikke oss som har fulgt karriera hans fra lenge før han satte kursen over dammen.

Trioen Fem Drager er et helt nytt bekjentskap for meg, men forteller meg umiddelbart at de har noe eget på hjertet.

Rundt om på alle de strålende utdanningsinstitusjonene for unge håpefulle jazzmusikere her i landet dukker det stadig opp nye og spennende band, ideer og enkeltmusikere. Fra Stavanger-miljøet har Fem Drager blitt unnfanga og trommeslageren Olav Abilgaard, bassisten Vetle Aakre Laupsa og vokalisten Andrea Opdal har i løpet av de seineste åra skapt noe som de er helt aleine om.

Sju av de åtte historiene er kollektivt skapt av de tre både når det gjelder tekst og musikk. Den åttende er basert på et dikt av Inger Hagerup, “Første varsel”.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er åpenbart tre unge musikanter som stortrives i hverandres selskap vi møter. De synes om å leke sammen, de synes om å utfordre hverandre og de synes om å utfordre oss på den andre sida.

Tekstene, som Opdal i stor grad trakterer på umiskjennelig nordnorsk – noe som gir det hele en ekstra dose ekthet, tar for seg en rekke både store og små spørsmål både for de tre og sikkert for mange av oss andre også. Vi snakker typen hvem, og hvorfor, er jeg? og kan jeg spise eple uten at det forstyrrer noen?

Når så dette er gjort både på et melodisk spennende og luftig vis kobla med en lekenhet som gjør at de ikke tar seg sjøl for alvorlig, men likevel seriøst, så har debuten til Fem Drager blitt av typen som fører til at undertegnede vil ha mer i åra som kommer.