Bluesens sjefsgitarist

Når B.B. King nå har lagt ned gitaren for godt, er Buddy Guy den utvilsomme gitarsjefen i bluesens verden.

Buddy Guy – bluesens sjefsgitaist.

De er ikke mange igjen nå blant den elektriske bluesens opprinnelige ledestjerner. Muddy Waters var sjefen til han gikk bort i 1983 og B.B. King var den naturlige arvtakeren til han tok med seg sin kjære Lucille i grava tidligere i år. Kronprinsen hele tida har vært Buddy Guy og, sjøl om den tidligere samarbeidspartneren til Knut Reiersrud nå har nådd den anstendige alder av 79, så er han så avgjort i stand til å føre arva videre.

Med “Born to Play Guitar” gir han oss nok et bevis på sin inderlighet og ekthet som bluestolker – spesielt som gitarist, men også som vokalist. Med et solid backingband, både med og uten blåsere og strykere – som jeg ikke er mer enn akkurat begeistra for – gir han oss 14 eksempler på kjente og kjære klassikere og ferske låter – for meg i alle fall.

Guy greier seg mer enn godt nok aleine, men han har også med seg gjester som Billy Gibbons, Kim Wilson på to låter, Joss Stone på “(Baby) You Got What It Takes” – med mye godt humør og Van Morrison på en hyllest til B.B. King – “Flesh and Bone”. Sterkest for meg blir likevel Guy uten stjernehjelp i ropet etter den største: “Come Back Muddy”.

Buddy Guy har så avgjort got what it takes fortsatt og beviser at han er bluessjefen over aller bluessjefer anno 2015.

Buddy Guy

Born to Play Guitar

RCA Records/Silvertone Records/Sony Music

For en historieforteller!

I løpet av null komma null drar Gert Nygårdshaug meg inn i ei historie – eller to – og slipper meg ikke før han har bevist sitt mesterskap.

Gert Nygårdshaug – en mesterlig historieskaper og forteller.

Med to parallelle historier som i utgangspunktet ikke virker som de har noe med hverandre å gjøre, bortsett fra at de foregår mer eller mindre samtidig, tar Gert Nygårdshaug oss med på ei reise som er både spennende, tankevekkede, spesiell, men samtidig realistisk.

Nygårdshaug skaper to egenartede verdener her med hovedpersoner fra to helt forskjellige kulturer – en nordmann og en tyrker. Begge har sine spesielle historier og bakgrunn og begge er like troverdige. I utgangspunktet har de ingenting med hverandre å gjøre, men via tilfeldigheter og et spill, der mennesker med makt, posisjoner, penger og innflytelse styrer “verden”, møtes de til slutt.

Nygårdshaug er en usedvanlig pålest forfatter som går grundig til verks i researcehen sin. Den eneste lille detaljen jeg kan “ta” han på er at en mobiltelefon ikke låter likedan i Norge som i Berlin.

Språket i “Eclipse i mai” er strålende hele veien og det er et driv i fortellinga – eller fortellingene – som gjør at det er bortimot umulig å legge den fra seg. Det er en spenningsroman, men ikke en krim – i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Samtidig tar den for seg hva som kan skje på grunn av forskjellig kulturell bakgrunn og oppvekst – ikke minst tankevekkende når vi nå ser de desperate flyktningene som kun søker et verdig liv og en framtid for seg og barna sine.

Gert Nygårdshaug har skrevet en fantastisk roman på de fleste vis. Jovisst er den spennende og på sitt vis underholdende, hvis det kan være en passende beskrivelse, men den er minst like tankevekkende og viktig sett opp mot den tida vi lever i og de verdiene vi omgir oss med.

“Eclipse i mai” er en av høstens viktigste og beste bøker – så langt.

Gert Nygårdshaug

Eclipse i mai

Juritzen forlag

I tosomhetens himmel

Cæcilie Norby og Lars Danielsson har funnet hverandre på alle mulige vis. Heldigvis har de valgt å dele det med alle oss andre også.

Cæcilie Norby og Lars Danielsson inviterer oss til å bli med på de gode samtalene.

Foto: Tor Hammerø

En danske og en svenske i Norge – bedre kan det vel nesten ikke bli i samforståelsens ånd! For de av oss som har fulgt Cæcilie Norby og Lars Danielsson, både hver for seg og sammen, så kommer det så avgjort ikke som noen overraskelse at en kveld sammen med de to blir en høytidsstund.

Vi har med to strålende musikanter å gjøre og når de så har funnet fram til et duospråk basert på empati, kjærlighet – både til hverandre og musikken – og joie de vivre eller livsglede, så blei også dette møtet foran et svært så velvillig og begeistra publikum på Victoria av de minneverdige.

De to har en på mange måter felles musikalsk oppvekst. Først blei de introdusert for klassisk musikk, så blei det pop/rock før jazzen kom til å spille ei stadig meir sentral rolle. Nå har de miksa det heile sammen i ei stor “gryde” som Norby kaller det.

Det betyr at de gir oss vakre og unike versjoner av alt fra Joni Mitchells “Both Sides Now”, via David Bowies “Life on Mars”, Bob Dylans “Like a Rolling Stone” til ekstranummeret – Leonard Cohens “Hallelujah” som ellers er utspilt, men ikke sammen med disse to. I tillegg fikk vi Ravelmusikk med Norbys tekst, Danielssons nydelige “Toccata”, standardlåta “How High the Moon” med Norbys ikke fullt så hemmelige drøm om å være trommeslager – noe hun gjør vokalt på et unikt vis, “Girl Talk” – dedikert to all the bitches og en av mine favorittlåter, Milton Nascimentos “Ponta de Areia”, tolka av Danielsson slik kun bassister i verdensklasse kan. Hans variasjon mellom cello og bass og bruk av forinnspilte underlagsstemninger er alltid gjort med den største fingerspitzgefühl.

Norby og Danielsson hadde publikum, noen hadde reist i timesvis for å oppleve duoen, med seg og i sin hule hånd fra første til siste tone. Så mange overraskelser blei vi ikke bydd på, men det gjør heller ingenting: når musikk er gjort så inderlig og empatisk som i dette møtet så holder det herfra til evigheten.

Cæcilie Norby & Lars Danielsson

Nasjonal jazzscene Victoria, Oslo

28. august 2015

For alle dere andre fra landsende til landsende, og i alle andre land for den saks skyld, er det det heller ingen grunn til å bryte sammen i krampegråt for at dere ikke var tilstede. Dette var nemlig dagen for duoens aller første skiveslipp sammen. På “Just the Two of Us” får vi servert mange av de samme låtene – og en hel del andre – men også skiva begynner og slutter på samme måte som konserten med “Both Sides Now” og “Hallelujah”. Det er bare å la høsten, vinteren, våren og sommeren komme – mange ganger. “Just the Two of Us” kan og vil være med oss til sinnets forlystelse til evig tid!

Cæcilie Norby & Lars Danielsson

Just the Two of Us

ACT/Musikkoperatørene

From Klette with Love

Jon Klette og Paal Nilssen-Love er musikanter, bandledere og plateselskapsdirektører som ikke bryr seg nevneverdig om trender.

Large Unit på USA-turné tidligere i sommer.

De to sjelsfrendenes karrierer har tatt ganske så forskjellige retninger. Paal Nilssen-Love har hele verden som si leikegrind om det er med sine egne band og prosjekter, mens Jon Klette dessverre har lagt saksofonen på hylla på grunn av sjukdom. Heldigvis får vi nye eksempler på hvem de er og var som musikanter – både hver for seg og sammen.

Et av Nilssen-Loves viktigste uttrykkssteder de par siste åra har vært hans Large Unit. Husker jeg ikke feil var bandet et resultat av et initiativ fra festivalene i Trondheim og Molde og etter den suksessfulle sjøsettinga var det ingen tvil i Nilssen-Loves hode om at dette bandet både var liv laga og måtte holdes i gang sjøl om det sikkert har vært utfordrende – ikke minst på grunn av bandets størrelse og alle praktiske og økonomiske problemer det førte med seg.

Når man kjenner til Nilssen-Loves ustoppelige energi, kontaktnett og evne til å få til det han setter seg fore, så er det likevel ikke så overraskende at Large Unit har lagt store deler av både Europa, USA og Canada for sine føtter. I sommer har bandet vært på en lengre turné på den andre sida av dammen, men før de satte seg på flyet var det Europa som stod på lista og det er deler av jobben på den kjente jazzklubben Bimhuis i Amsterdam den 7. mai vi får være med på.

Med Thomas Johansson på trompet, Mats Äleklint på trombone, Julie Kjær på altsaksofon, Klaus Holm på alt- og barytonsaksofon, Per Åke Holmlander på tuba, Ketil Gutvik på gitar, Tommi Keränen på elektronikk, Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen på bass og Andreas Wildhagen og sjefen sjøl på trommer, så blir vi invitert med på ei låt som varer i knappe 25 minutter – skrevet av Nilssen-Love – som er ei dynamisk og organisk reise som bare Large Unit er i stand til å legge ut på. Det hele begynner stille og undrende før det tar av i ymse retninger for så å roe seg ned igjen mot slutten.

Large Unit er noe av det mest spennende kollektiv som finnes der ute og “Rio Fun” er nok en bekreftelse på det.

Jon Klette – en ekte jazzmann.

På grunn av sjukdom er dessverre ikke Jon Klette i stand til å spille lenger. Vi som har opplevd han i diverse konstellasjoner, spesielt med det heftige bandet Jazzmob, synes det er usedvanlig synd. Klette viste oss at han er en altsaksofonist og bandleder med en egenart og kompromissløshet av de sjeldne.

Derfor er det spesielt hyggelig at han har funnet fram opptak gjort på Herr Nilsen i Oslo cirka 2003 som bekrefter alt dette. Sammen med Nilssen-Love på trommer, Per Zanussi på elbass og Jørn Øien på ymse elektriske tangentinstrumenter, så tar Klette oss med på en utflukt som forteller oss hvilken kapasitet han var både som saksofonist, bandleder og komponist. Halvparten av de seks låtene har Klette skrevet sjøl, mens Ornette Colemans “Law Years” og “Prime Time” og “Honky Tonk” fra Miles Davis´ “Get Up With It” utgjør resten.

Dette er tidløs musikk skapt av en usedvanlig empatisk kvartett – du verden som de trives sammen! Vi har med fire musikanter å gjøre som har hele den moderne jazzhistoria inne og som er i stand til å ta den videre – veldig stas!

Jon Klette har gitt ut musikken på sitt eget selskap – på LP. Kjøper du den, og det bør du jo, så finner du også en cd som ekstrabonus. Musikken er like bra der også!

Large Unit

Rio Fun

PNL Records/Musikkoperatørene

Jon Klette

Electro Gravity

Jazzaway Records/Musikkoperatørene

Tøft og annerledes

Magnus Wiik er en gitarist og multiinstrumentalist som går sine egne og spennende veier.

Magnus Wiiks Humdinger – one of a kind.

Vi som har levd ei stund har etterhvert blitt mer og mer bortskjemt over kvaliteten, kvantiteten og allsidigheten blant den oppvoksende norske jazzslekta. Det skal med andre ord en hel del til for at undertegnede blir veldig overraska og etter at jeg møtte Magnus Soltvedt Wiik for første gang mot slutten av fjoråret med debutskiva til Open String Department, så blir jeg ikke det nå heller – bare veldig begeistra.

Med sitt arsenal av strengeinstrumenter bestående av elektrisk og akustisk gitar, pedal steel gitar, mandolin, fele og dobro pluss elektrisk piano og concertina, tar han oss med inn i landskap der han forsyner seg fritt fra all verdens amerikansk rootsmusikk det være seg country, bluegrass, jazz, rock og western. Den legendariske trommeslageren og bandlederen Buddy Rich hadde sagt da han blei spurt da han skulle legges inn på sjukehus om han var allergisk mot noe at ja det var to ting: country og western. Slik er det definitivt ikke for Magnus Soltvedt Wiiks vedkommende og han følger elegant i fotspora til blant andre Bill Frisell sjøl om det låter helt annerledes enn det gjør på Frisells “Nashville” for eksempel.

Sammen med de likesinna sjelsfrendene Audun Lunnan Hjort på trommer og Adrian Fiskum Myhr på elbass, har Magnus Wiik jobba fram dette originale uttrykket og bandet Humdinger, som redneckene bruker for å uttrykke at de har det bra, siden 2013. Soltvedt Wiik stortrives tydeligvis i trioformatet, noe han har jobba med siden 2002. Etter studier både i Trondheim, Oslo og København er det veldig mye som tyder på at han har funnet fram til kjernen i hvem han er som musikant, komponist og bandleder med Humdinger.

“From Rags to Britches” er nemlig både moro, spennende, underholdende og annerledes. Ikke så reint lite det!

Magnus Wiiks Humdinger

From Rags to Britches

Just for the Records/Musikkoperatørene

Nye stemmer

Aldri hørt om Natalia Mateo eller Cassia DeMayo? Da er vi to, men det er det absolutt ingen grunn til lenger.

Natalia Mateo har mye å fare med.

Med disse to “ferske” vokalistene – i begynnelsen av 30-åra begge vil jeg tro – får vi nok en gang gode eksempler på hvor grenseløs musikk er. Natalia Mateo er født i Polen, oppvokst i Østerrike og nå bosatt i Tyskland. DeMayo er amerikansk, men har vært bosatt i Danmark siden 2011. Felles er det at de begge er svært lovende og har ei spennende karriere foran seg.

Sjøl om Mateo har gitt ut ei skive tidligere, “You” i 2013, så er hun bortimot totalt ukjent her hjemme. Det som er åpenbart etter bare noen få gjennomhøringer er at hun har både vilje og evne til å gå sin egen vei.

Repertoaret er en unik miks av kjente låter fra flere sjangre som “The Windmills of Your Mind”, “Take a Walk on the Wild Side”, “I Put a Spell on You”, “Strange Fruit”, Lady Gagas “Paparazzi” og Tom Waits´ “Chocolate Jesus”. Blander du det med spennende tolkninger av polske folkemelodier og Mateos egne låter – sunget på polsk og engelsk – så skjønner de fleste at dette er et brygg ulikt alt annet. Mateo har ei flott og inderlig stemme og sammen med en kvintett bestående av trompet, gitar, piano, bass og trommer samt to duetter med vokalisten Tobias Christl, blir dette et usedvanlig hyggelig førstemøte der jazz-, rock- og slaviske røtter forenes på et ypperlig vis.

Cassia DeMayo – nok en amerikaner bosatt i Danmark.

Cassia DeMayo kommer fra California, men har nå Aarhus som base. Hun er langt i fra den første amerikanske jazzmusikeren som har fulgt den ruta. Felles for de aller fleste av dem er at de har tatt med seg den amerikanske jazztradisjonen over dammen og DeMayo er intet unntak.

På dette lille visittkortet, de ni låtene varer i knappe 26 minutter, gir hun oss standardlåter som “So This Is Love”, “I Fall in Love Too Easily”, “Lady Bird” og “I Thought About You” og blander det med låter hun har skrevet sjøl, men som likevel går inn i samme gata.

Sammen med en empatisk trio, der spesielt gitarist Alex Olesen får vist at han har noe eget på lager, forteller Cassia DeMayo oss at hun er en vokalist og storyteller som det skal spennende å følge i åra som kommer.

Natalia Mateo

Heart of Darkness

ACT/Musikkoperatørene

Cassia DeMayo

Heart, We Will Forget Him

Gateway Music/barejazz.no

Minst like tøff som toget

Hippere og tøffere kollektiv enn Elephant9 skal du ganske langt ut på landet for å finne. Når så den svenske gitaristen Reine Fiske blir invitert med som gjest så blir det nesten urhipt.

Torstein Lofthus, Nikolai Hængsle Eilertsen, Ståle Storløkken og Reine Fiske – du verden!

Fra det første livemøtet og debut cden “Dodovoodoo” i 2008 var det egentlig ikke så mye tvil: Elephant9 var en sjangerfri trio som kunne åpne nye dører og som kunne snakke til et publikum langt utenfor både jazz- og rockemenigheta. Med Nikolai Hængsle Eilertsen, som i tillegg til å traktere elbass her også spiller akustisk gitar og perkusjon, Torstein Lofthus på trommer og perkusjon og Ståle Storløkken på orgel, elpiano og en hel rekke akustiske og elektriske tangentinstrumenter, har Elephant9 siden den gang bare fortsatt å utvide horisonten og lager i dag musikk som de er helt aleine om – det gjorde de forsåvidt i 2008 også, men altså i stadig større grad. Man kan trygt si at herrene har satt Skotselv, Øystese og Dombås – vi snakker musikkmetropoler av rang her – på kartet så det holder!

De fem låtene varer i godt og vel 76 minutter, den lengste i godt over 20, og det sier det meste om at musikken, som er spilt inn i Kungsten Studio i Sverige, får all mulig tid til å utvikle seg i det tempoet den ber om sjøl. To av låtene er skrevet av Storløkken, to er kollektivt unnfanga og det betyr at gjestegitaristen Reine Fiske – som ofte og gjerne er det – også er med på unnfangelsen. Den femte er en fantastisk versjon av “You Are the Sunshine of My Life” og jeg tipper det er mange som “wondrer” om det stemmer, men lytt godt så hører man at Storløkken er innom det verdensberømte temaet mange ganger i en slags “Bitches Brew”-versjon anno 2015. Drittøft og en versjon Steveland Morris garantert vil digge fælt hvis den noen gang kommer hans vei.

Reine Fiske, med bakgrunn fra svenske kultband som Dungen og The Amazing, men med norske røtter han også, gir Elephant9 en ny dimensjon – ei klar ekstra stemme – hver gang han plugger inn. Han passer enkelt og greit perfekt inn i dette kollektivet.

Elephant9 er et liveband av en annen verden, men også hjemme i stua eller hvor musikk kan spilles høyt, så egner de seg også på et framifrå vis. Vi har med fire svært langt framskredne individualister å gjøre som egner seg veldig i dette organiske kollektivet. Mye tøffere enn dette blir det faktisk ikke.

PS Om noen dager står Elephant9 på scena på Rockefeller sammen med ingen ringere enn Terje Rypdal. Ikke kom å si at du ikke blei advart!

Elephant9 with Reine Fiske

Silver Mountain

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Tilbakeblikk med dronninga

Karin Krog har hatt ei fantastisk karriere – helt fra slutten av 50-tallet og frem til i dag. Her får vi høydepunkter fra 1963 til 1999 i en flott amerikansk antologi.

Karin Krog fra perioden denne antologien omhandler.

Det er bare noen dager siden vi fikk gleden av å oppleve dronninga av europeisk vokaljazz i full blomst under Oslo Jazzfestival. 78 år ung møtte hun nok en gang de amerikanske gigantene Steve Kuhn og Steve Swallow som hun spilte inn “We Could Be Flying” med i 1974. Den gangen var det Jon Christensen på trommer – nå hadde “ungkalven” Joey Baron tatt over. I løpet av den strålende konserten fikk vi all mulig bekreftelse på at Krog & Co fortsatt er noe så voldsomt på plass og kjemien som var der i 1974, er der i 2015 også.

I løpet av denne antologien, som amerikanske Pat Thomas skal ha all mulig slags ære for å ha tatt initiativet til, får vi vel 80 minutter med høydepunkter fra ei fantastisk karriere. Vi får eksempler på hennes mest eksperimetelle ekskursjoner og bruk av elektronikk til å manipulere stemma med, via samarbeidet med Kuhn/Swallow/Christensen, eksempler på hennes møter med en av jazzhistoriens aller største saksofonister, Dexter Gordon, en glitrende versjon av Herbie Hancocks “Maiden Voyage” med Arild Andersen, pianisten Terje Bjørklund, trommeslageren Svein Christiansen og Jan Garbarek, “Break of Day in Molde” basert på Carla Bleys “Ida Lupino”, musikk skapt av Krog og den svenske organisten Nils Lindberg til John Coltranes tekst “A Love Supreme”, Krog som tolker av “poplåter” som “Ode to Billy Joe” og Joni Mitchells “All I Want”, samarbeid med store europeiske frijazzere som den tyske pianisten Joachim Kühn og den svenske trombonisten Eje Thelin og ikke minst det uendelige og vidunderlige samarbeidet med den på alle måter tilstedeværende John Surman.

Når så dette er satt inn i en flott kontekst med et forbilledlig intervju med Krog gjort av Terje Mosnes, så er dette ei samling eller en antologi som både for de som kjenner Krog, og for de som ikke har noe nært forhold til henne fra før, for eksempel i USA, som vil plassere henne på vokaltoppen for all fremtid.

Karin Krog har vært og er en døråpner og en foregangskvinne som aldri slutter å utfordre seg sjøl eller oss andre. Den dagen hun ikke greier å stå på scena lenger sier hun, så kan hun jo sitte der å synge. For et forbilde – for ei dame!

Karin Krog

Don´t Just Sing

Light In The Attic Records/Border Music Norway

En av de aller beste

Innsatsen til Antonio Sanchez hos Pat Metheny de siste åra har løfta han frem som en av verdens beste trommeslagere. Her bekrfter han det med eget band og egen musikk.

Antonio Sanchez, lengst til høyre, sammen med sitt band Migration.

Mexicanske Antonio Sanchez (43) har bodd i New York siden 1999. Han har spilt med Pat Metheny siden 2002 og han har vunnet tre Grammy-priser. Om det er med Metheny, andre storheter eller med seg sjøl som leder, så framstår nå Sanchez med en autoritet, kreativitet og originalitet som gjør at han hører hjemme helt i toppsjiktet. Sist møtte vi han på dobbelt cden “Three Times Three” der han leda giganter som Brad Mehldau, John Scofield og Joe Lovano i tre forskjellige trioer.

Nå har han tatt nok et steg både som komponist og bandleder. Han har hatt som ambisjon å skrive et verk som en roman – ikke som en rekke noveller med enkeltlåter. Han har ønska å skape tenkte linjer der motiver, følelser, ideer og melodier flyter, møtes og går inn i hverandre – som meridianer gjør.

I veldig stor grad har han og bandet Migration makta akkurat det. De fem sangene, som får utvikle seg og vare så lenge det er substans der og det betyr i inntil 21 minutter, har et melodisk og emosjonelt særpreg som er helt spesielt.

Sammen med kjernetroppen med Seamus Blake på tenorsaksofon og det elektriske blåseinstrumentet EWI, Matt Brewer på akustisk og elektrisk bass og John Escreet på akustisk og elektrisk piano, sørger Sanchez for at ideer, spenninger og empati får utvikle seg på et vakkert vis. Sanchez´ kone, Thana Alexa, på vokal, både med og uten ord, og gitaristen Adam Rogers, er begge med og gir det hele ekstra krydder ved enkelte anledninger.

Både som trommeslager, komponist og bandleder er Antonio Sanchez en herre som allerede sitter i førersetet og som kommer til å være der fremme i mange tiår til.

Antonio Sanchez & Migration

The Meridian Suite

CAM JAZZ/MusikkLosen

Et fantastisk farvel

Mighty Sam McClain forlot tida i juni. Noe av det aller siste han rakk var å spille inn “Tears of the World” sammen med Knut Reiersrud. Det har blitt et flott og verdig farvel.

Knut Reiersrud og Mighty Sam McClain – sjelsfrender av det sjeldne slaget.

Foto: Marianne Lystrup

Dette releasen skulle skje på en helt annen måte enn dette. I forbindelse med Oslo Jazzfestival skulle Mighty Sam McClain komme til hovestaden for å spille låtene fra “Tears of the World” sammen med Knut Reiersrud og superbandet hans. I april fikk han slag og den 15. juni var det slutt – Mighty Sam McClain blei 72 år.

Heldigvis var det tredje samarbeidsprosjektet mellom Reiersrud og McClain allerede i boks. I 2009 med den iranske sangeren Mahsa Vahdat der Reiersrud var arrangør og “One Drop Is Plenty” fra 2011 var de to første og McClain var fortsatt i storform da “Tears of the World” blei spilt inn.

Repertoaret er ei solid blanding av nyskrevet originalmateriale av Reiersrud og Jeff Wasserman og “hemmeligheter” fra McClains lange karriere. På toppen av det hele får vi en utrolig morsom versjon av Doris Days klassiker “Que Sera Sera” der begge synger.

Mighty Sam McClain var en soulsanger av guds nåde. Han var i slekt med vokalister som Solomon Burke, Bobby Bland og Percy Sledge, men han hadde noe helt eget – noe som var så inderlig og ekte at den som er uberørt av budskapet hans faktisk bør vurdere å søke profesjonell hjelp.

Når så Reiersrud, som stort sett overlater all vokal til McClain, og som trakterer gitar, munnspill og piano på sedvanlig, men likevel relativt beskjedent vis, har med seg a-laget sitt, så er reisefølget av det det aller upperste. Andreas Bye på trommer, Nikolai Hængsle Eilertsen på bass, Bjørn Holm på gitar, Martin Horntveth på perkusjon, Håkon Kornstad på saksofoner og fløyte og David Wallumrød på tangenter – det blir ikke så mye bedre enn det uansett på hvilken side av Atlanterhavet man befinner seg. Alle kunne vært nevnt særskilt, men jeg nøyer meg med saksofonkoret til Kornstad på tittelsporet – du verden! – og den ustoppelige grooven til Wallumrød albumet gjennom – du verden 2!

Det oppleves likevel nesten som om Reiersrud ante hva som skulle komme til å skje og ønska at McClain skulle få skinne så mye som mulig og du verden som han gjør det.

På “Too Proud” synger McClain nesten profetisk “too proud and then I´m gone”. Slik skulle det altså gå, men du verden for en avskjed han har tatt med oss alle med “Tears of the World”. Knut Reiersrud & Co skal ha all mulig ære for sine fantastiske bidrag underveis og for å ha løfta fram Mighty Sam McClain mot slutten av hans liv og karriere. “Tears of the World” kommer til å bli stående som et minnesmerke over en av soulhistoriens store, men alt for underkjente vokalister. Mighty Sam McClain lever!

Knut Reiersrud and Mighty Sam McClain

Tears of the World

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene