Jan Gunnar Hoff har en rekke ganger fortalt oss hvilken sterk og personlig stemme han er og har. På denne solo-utflukten gjør han det kanskje i sterkere grad enn noensinne.

Det er liksom ingen tvil om hvor Jan Gunnar Hoff (63) kommer fra både geografisk og musikalsk. Han er stemma fra nord. Med denne innspillinga gjort på flygelet i Stormen konserthus i hjembyen Bodø i løpet av to augustdager i fjor, og tatt opp av lydmaestro Morten Lindberg, bekrefter han nok en gang hvilken klangmester og historieforteller han er.

Bredden i repertoaret til Hoff sier også mye. Her får vi alt fra ei Mike Stern-låt, en gigant Hoff har jobba mye med, via “Summertime” og “Moon River” i høyst personlige tolkninger, til frie improvisasjoner og låter skrevet av Hoff og ikke minst nydelige meldinger nordfra: “Barndomsminne fra Nordland”, “Bruremarsj fra Beiarn” og høydepunktet for meg: Hoffs tolkning av legenden Terje Nilsens “Kanskje”. Han allstyrenes så flott og vakkert!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jan Gunnar Hoff er en melodiker og lyriker av rang. Dessuten forteller han oss her hvilket temperament han har tilført uttrykket sitt. Han spiller alle årstidene i nord i løpet av denne utflukten.

Jan Gunnar Hoff gjør det godt å tilbringe tid sammen med. Sånn er det med den saken.

For knapt et år siden møtte jeg vokalisten Sachal Vasandani og pianisten Romain Collin for første gang med duodebuten “Midnight Shelter”. Heldigvis tok det bare et år før oppfølgeren så dagens lys.

Jeg var begeistra for “Midnight Shelter” der denne særdeles samstemte duoen tok for seg en rekke kjente pop-låter og krydra det med en flere egne låter på et svært neddempa vis. Når “Still Life” egentlig er volum to av samme innspilling, så er det ingen grunn til at begeistringa bør avta. Det har den da heller ikke gjort.

Sachal Vasandani (44) kommer fra Chicago og har solide indiske røtter. Med sin varme og høyst personlige baryton framstår han som en historieforteller av den sjeldne sorten og med vokalen produsert slik at vi hører åndedragene hans som om han stod en halvmeter fra oss, så har dette blitt et svært intimt og nært møte som kan plukkes frem både når sola skinner og ikke minst når høst- og vinterkveldene spør etter noe varmende

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med et enda bedre flygel enn på forgjengeren, noe som gjør at franske, men New York-bosatte Collin kan spille enda mjukere enn på åpningsrunden, tolker de to låter som Billie Eilish´ “I Love You”, Paul Simons “The Sound of Silence”, Bonnie Raitts “I Can´t Make You Love Me”, Miles Davis´ “Blue in Green” – med tekst av Meredith d´Ambrosio, ikoniske “Freight Train” og Peter Gabriels “Washing of the Water” samt et par egne låter, på et vis som gjør det lett å synke ned i musikken og tekstene – og bli der værende.

“Still Life” er uten unntak nedpå – altså balladetungt. Med empatikere som Sachal Vasandani og Romain Collin mer enn hjertelig tilstede gjør det ingenting – heller tvert i mot.

Tubaisten og komponisten Martin Taxt er en totalt kompromissløs musikant. Her viser han det nok en gang med en ny og spennende kohort.

Jeg har alltid vært fascinert av mennesker og musikere som tør å gå sine egne veier. Som tør å ta sjanser. Som dermed ofte kommer ut med noe på den andre sida som er unikt. Martin Taxt hører hjemme i den kategorien.

“Second Room” er hans andre album der han “forsker” på de mulige relasjonene mellom musikk og arkitektur. Taxt er inspirert av den japanske arkitekten Sou Fujimoto og hans ideer om mulige måter å leve på.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Med sitt ensemble der Taxt og Peder Simonsen spiller hver sin mikrotonale tuba samt litt håndbjeller og modulær synth – Simonsen tar seg av den – Rolf-Erik Nystrøm spiller altsaksofon og bjeller, Laura Marie Rueslåtten orgel og bjeller og Inga Margrete Aas bass og bjeller, serverer Taxt oss fire melodier eller betraktninger som får lov til å utvikle seg saaaaaakte.

Her er det snakk om å ha god tid og la ideene få vokse frem på et organisk vis. Visst skjer det mye i musikken og ensemblet til Taxt, men det skjer nesten umerkelig – her dreier det seg om å ha sansene skjerpa.

“Second Room” befinner seg et sted mellom jazz, impro og samtidsmusikk – et sted og i rom som Martin Taxt har skapt. Det er rom det er spennende å oppholde seg i.

Martin Taxt utfordrer både seg sjøl, sine medmusikanter – og oss på den andre sida. Tar man turen inn i romma hans er muligheten for å komme rikere ut av dem stor.

Det er absolutt ingen grunn til å skjemmes sjøl om du ikke har hørt om gitaristen Linus Eppinger.  Dette er nemlig den unge mannens debut. Fra nå av er det bare å følge med.

26 år unge Linus Eppinger er født i Los Angeles, oppvokst i Tyskland og har studert og er bosatt i Amsterdam. På sin relativt korte ferd gjennom livet har han tilegna seg mye av den moderne jazzhistoria og viser oss det gjennom et usedvanlig melodisk og stilsikkert visittkort basert på standardlåter og sjølskrevet materiale.

Herrens veier er som kjent uransakelige, men en rekke utgivelser fra nær sagt hvor som helst i verden finner også veien til undertegnedes postkasse. Nå er det altså Eppinger og hans medhjelpere som har funnet fram og jeg synes det er spennende å møte totalt ukjente navn.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Eppinger er ikke verdens mest spennende gitarist, men han viser en modenhet og teft som skulle tyde på at han tilbragt ganske mange flere år på kloden enn han har. Med et reindyrka ganske så tilnærma beboputtrykk med singeltone-spill der hans læremestre Peter Bernstein, Julian Lage og Jesse van Ruller åpenbart har videreformidla mye nyttig lærdom, forteller Eppinger med sitt enkle, men likevel sofistikerte gitarspill at han er ei stemme vi bør skrive opp på huskelista med en gang.

Med seg har han en ung sambygding fra Tyskland på piano, Nicolai Daneck, som definitivt på et empatisk vis følger tankegangen til Eppinger, men som ikke er den store solisten foreløpig, den tidligere Brad Mehldau-trommeslageren Jorge Rossy fra Spania og amerikanske, men Berlin-bosatte Doug Weiss på bass med fortid blant annet i bandet til Al Foster.

Med et repertoar bestående av “On the Street Where You Live”, “I Wish You Love” og “Sitting on Top of the World” samt fem egne komposisjoner, tar Eppinger oss med på en ganske så tradisjonell utflukt der blues, ballader og uptempo-låter gir oss en flott musikalsk gumbo.

Norske Torben Snekkestad og danske Søren Kjærgaard har laga duomusikk som kjenner få, om noen grenser.

Tenor- og sopransaksofonisten, klarinettisten og trompeteren Torben Snekkestad (49) fra Tønsberg, har bodd og virka store deler av sitt voksne liv i Danmark. I tillegg til ei solid utøverkarriere, så underviser han også ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Han beveger seg sømløst mellom en rekke sjangre og dukker opp i stadig nye musikalske landskap.

Dessverre hører vi alt for lite til Snekkestad og hans unike musikktilnærming her hjemme. Med denne duoinnspillinga på det østerrikske selskapet Trost Records, sammen med med den danske pianisten Søren Kjærgaard, er det mulig å få gjort noe med det – og med det få ørene opp for et veldig spennende kunstnerskap.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De tolv låtene, som jeg har en mistanke er relativt fritt improviserte, er spilt inn på etter hvert sagnomsuste Ocean Sound Recording på Giske på Sunnmøre. Der hadde de to langt framskredne musikantene, og ikke minst lytterne, både tid og ikke minst luft og ro til å skape noe helt unikt.

Vi blir invitert inn i et univers der inspirasjon fra impro og samtidsmusikk går opp i noe helt eget. Sounden av dette møtet er minst like viktig som musikken – eller for å si det på en annen måte: sounden og musikken er to sider av samme sak.

Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard, en av danskenes store modernistiske stemmer, fører usedvanlig eleverte samtaler – samtaler det gjør svært godt å få muligheten til å lytte til.

De som husker aldri så lite tilbake, minnes den danske trompeteren og flügelhornisten Allan Botschinsky med stor glede. Her får vi oppleve han live sammen med et dansk stjernelag på klubben Slukefter i Tivoli i København. Om det swinger? Noe så vederstyggelig!

Danmark var, og er vel kanskje også, bebophovedstaden i Europa. Årsakene er sikkert mange, men at flere av gigantene for dette “språket” i kortere eller lengre perioder var bosatt i Køben har helt sikkert betydd svært mye.

Allan Botschinsky (1940-2020) var så definitivt en del av dette miljøet. Sjøl om han var bosatt og jobba i lengre perioder både i Tyskland og England, så vendte han alltid tilbake til Danmark og her møter vi han i et tidligere uutgitt og strålende opptak fra 1996 med et entusiastisk publikum under Copenhagen Jazz Festival for 26 år siden.

Siden dette er tidløs musikk, så funker dette glitrende opptaket like godt i dag som det gjorde da herrene inntok den legendariske Slukefter-scena, som nå har vært nedlagt i mange år, på noe som må ha vært en hot julidag i 1996.

Sammen med den den gang 28 år unge gitaristen Jacob Fischer, tenorsaksofonlegenden Bent Jædig (1935-2004), bassisten Jesper Lundgaard som nå har rukket å bli 68 år ung og trommelegenden fremfor noen, Alex Riel, som det fortsatt swinger noe grasat av sjøl om han har passert 80 med god margin, skaper Botschinsky her jazzklubbstemning av aller beste merke.

Hvor fast band dette var, aner jeg ikke. Det finnes uansett ikke tvil om at de fem har en rekke felles referanser og med et repertoar bestående av blant annet “Four”, “I Thought About You”, “What´s New”, “Donna Lee”, “All of You” og “I´ll Remeber April” – alt mellom knappe 10 minutter og vel 15, sørger for at alle får anledning til å strekke skikkelig ut og fortelle hvem de er.

Botschinsky, som spiller utelukkende flügelhorn her, hadde ei bebopstemme i toppklassen med sin varme og runde tone og Jædig hørte hjemme i samme klasse. Resten av bandet – vi snakker her om fem musikanter som alle har blitt tildelt dansk jazz´ høyeste utmerkelse, Ben Webster-prisen, leverer nesten sjølsagt på samme nivå og min personlige favoritt, Alex Riel, har en av sine smilende toppkvelder – som det har vært mange av.

Denne dobbelt cd-en hører hjemme i ethvert møblert hjem der bebop blir servert til alle måltider. Denne kommer garantert aldri til å gå ut på dato.

Saksofonisten, komponisten og naturelskeren Kristin Sevaldsen tar oss med på tur til nasjonalskatten Snøhetta. Det har blitt en vakker og annerledes turopplevelse.

Det å sette sitt eget stempel på et musikalsk uttrykk er noe alle jazzmusikere bruker mer eller mindre hele livet sitt på. Noen greier det det delvis, noen greier det aldri. Med denne musikalske naturopplevelsen har Kristin Sevaldsen (56) absolutt tatt et steg nærmere seg sjøl og det er sann fornøyelse å bli med henne på veien.

Sevaldsen kommer fra Lillehammer. Da er ikke veien plagsomt lang til Snøhetta – ofte kalt dronninga blant våre fjell. På seinsommeren 2019 tok Sevaldsen turen dit og gjorde også en rekke såkalte felt-opptak.

Lyden av Snøhetta er fascinerende i seg sjøl med sildrende bekker, regn mot isbre, gnissende vegetasjon og andre møter med fjellet – møter som gir det liv. Når så Sevaldsen har skapt fem komposisjoner eller lydskulpturer som hun gir liv gjennom sin tenorsaksofon og fra tid annen sin stemme, så har hun makta å skape et sonisk landskap hun er helt aleine om og som gir majestetiske Snøhetta enda mer liv.

Kristin Sevaldsen er åpenbart en modig og søkende musikant som med dette høyst personlige visittkortet har tatt store steg i retning seg sjøl. Denne soniske utflukten er både vakker, mørk og ikke minst livsbejaende.

Det svenske ikonet Lars Gullin har blitt hylla av mange, men at det skulle komme en ny hyllest fra en amerikansk duo lå vel ikke akkurat i korta. Svært hyggelig er det uansett.

Barytonsaksofonisten Lars Gullin (1928-1976) var en gigant i svensk og europeisk jazz. Med sin varme tone og sitt melankolske uttrykk skapte han noe helt eget i skjæringspunktene mellom bop, cool, blues og kammerjazz – og ikke minst med et solid islett av svensk folkemusikk. Det førte til at Gullin skilte seg kraftig ut fra sine amerikanske kolleger – han hadde noe helt eget å bringe til torgs.

Gullin fikk stor anerkjennelse rundt om – også i USA. Det til tross for at han aldri besøkte Sambandsstatene sjøl. Hvordan i alle verdens dage kom da altsaksofonisten Randal Despommier (40), opprinnelig fra New Orleans, men bosatt i New York, over skattene til Gullin? Jo, det hadde seg altså slik at Despommier tilbragte et år i Italia på begynnelsen av årtusenet og der blei han kjent med en svensk kollega, Olof Lövmo, som åpna opp dørene og ørene til Gullins univers.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ilden var tent og Despommier har aldri glemt Gullin og siden har han fortsatt å dykke ned i og utvide sin kunnskap om hva Gotlands store sønn skapte. Det førte til at han på et tidspunkt ville hylle sin inspirator med nydelige og originale tolkninger av ni av Gullins låter, blant annet “Danny´s Dream” – kanskje hans mest kjente.

Despommier, med en nydelig og varm tone i sin saksofon, som opplever “Danny´s Dream” som en miks mellom et nordisk folkemusikk-arrangement av Edvard Grieg og en Billy Strayhorn-ballade, spurte den strålende gitaristen Ben Monder om han ville bidra til disse tolkningene. Svaret var åpenbart ja og du verden som de to har greid å sette sitt eget bumerke på denne vakre musikken.

Dette er mitt andre møte med Randal Despommier. Han imponerer mer for hver gang og med disse Lars Gullin-tolkingene viser han oss sin originalitet i større grad også. Herlig!

Duoen Propan med vokalistene Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen har eksistert siden 2011. De er fortsatt like kompromissløse og utforskende.

Med ujevne mellomrom har jeg hatt gleden av å støte på det helt spesielle fenomenet som heter Propan. Det har vært ustanselig givende og utfordrende – jeg har alltid sett fram til neste møte med åpne ører og alle andre sanser skjerpa.

Her møter de oss med et bestillingsverk fra 2016. Femme Brutal, et feministisk booking og dj-kollektiv, var bestilleren og verket blei urframført på kollektivets festival på Parkteateret i Oslo samme år. Hva slags liv “Swagger” har fått seinere vet jeg ikke, men jeg vet definitivt at det har vært usedvanlig spennende å møte det i innspilt versjon også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Propan tar oss med inn i sitt elektro-akustiske univers der Abrahamsen Garner og Sagstuen i tillegg til sine stemmer benytter ymse effekter.. Det er åpent, løst, søkende, eksperimentelt, men samtidig også melodisk – nesten – og ofte usannsynlig vakkert. Det er vel nesten unødvendig å nevne det, men musikken likner ikke på noe man har hørt tidligere – dette er noe helt for seg sjøl.

Denne gangen har de også alliert seg med seks fremragende musikanter fra mer eller mindre samme generasjon og med mange av de samme musikalske idealene. Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Anja Lauvdal på synth, Magnus S. Nergaard på basser, Fredrik Rasten på akustisk gitar og Anton Toorell på elektrisk gitar – til sammen Propanions – er med og sørger for at “Swagger” har blitt ei ganske så annerledes utgave av Propan enn tidligere.

Nå har det seg vel sånn at alle utgaver av Propan er forskjellige fra alle andre. Fellesnevneren er at de alltid framstår som totalt originale – de står aldri stille.. Jeg lar meg nok en gang fascinere – veldig!

Bandet LIV, med røtter både her og der, forteller oss med oppfølgeren til “Kemedu” som kom i 2015 at de har mye originalt å melde på tvers av mangt og mye.

Med en mer enn solid pågang av musikk fra de fleste verdenshjørner, så har det seg slik at mye aldri når opp til overflata dessverre. Noe blir også liggende lenge til marinering, men kommer endelig og fullt fortjent frem til dagslyset. Slik er det heldigvis med LIV-utgivelsen “Hage”.

Denne kvartetten, som har eksistert siden 2013 da den franske tangentøren og vokalisten Thierry Girault flytta til Tromsø et år sammen med familien sin for å la roa senke seg. Der traff han raskt sjelsfrendene Liv Hanne Haugen som synger og Øystein Blix som i tillegg til å spille trombone også aktiverer stemmebånda til en viss grad. Etter hvert blei også Giraults landsmann og gitarist Alain Kawczak med på reisa.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sammen har de laga spennende musikk som har både jazz, pop, verdensmusikk, punk, soul og joik i seg. Når så sjølvaste Mari Boine bidrar med sang og joik på tre av de sju spora, så er det sjølsagt med på å løfte “Hage” ytterligere.

Dette er annerledes og nok et godt eksempel på at musikk er et totalt grenseløst uttrykk.