Gitaristen, strengeleikeren, komponisten og retningsgiveren Steve Tibbetts er en ganske sjelden blomst i ECM-herbariet. Her får vi møte han og musikken hans i full bredde.

Steve Tibbetts (68) kommer fra den amerikanske midtvesten, nærmere bestem Minnesota. Der har han i stor grad befunnet seg helt siden han debuterte på ECM på begynnelsen av 80-tallet og, så vidt meg bekjent, turnert i liten grad – i alle fall i vår del av Tellus. Det er dumt fordi det betyr at vi har gått glipp av mye stemningsfull, vakker og original musikk.

Musikken på denne antologien, som befinner seg på to cder, inneholder 28 spor og varer i godt og vel to timer, er henta fra åtte ECM-innspillinger gjort mellom 1981 og 2017. Den første, “Northern Song” er spilt inn i Oslo hos mester Jan Erik Kongshaug – resten er gjort hjemme i Minnesota..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tibbetts musikk har elementer av rock, jazz, ambient, eksperimentell- og verdensmusikk i seg og sjøl beskriver han musikken sin som postmoderne neo-primitivisme. Sånn, da vet vi det – hvis det gir noen mening.

Det vi uansett får oppleve med Tibbetts på gitarer, kalimba, perkusjon, dobro og piano og hans faste våpendrager Marc Anderson på congas, perkusjon, gonger og ymse annet fra kjøkkenavdelinga i kjernebesetninga, samt masse forskjellige “gjester” på de åtte innspillingene, er uten unntak særdeles vakker, søkende og atmosfærisk musikk med et solid særpreg.

På sett og vis er musikken ganske lite ECM-sk og det er kanskje også årsaken til at vi har fått høre ganske lite til Tibbetts live her på våre breddegrader. Denne antologien er ei flott anledning til å dykke ned i Tibbetts herlige og høyst personlige univers – vakkert og stemningsfullt fra start til mål.

OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo – tar nye, store steg hver gang de melder seg klare. Nå er de altså mer klar enn noen gang og Andreas Rotevatn skal ha mye av æra for det.

Trombonist, komponist og arrangør, og en av de absolutt mest sentrale skikkelsene bak OJKOS, Andreas Rotevatn (32), viste klart og tydelig med sitt første visittkort med kollektivet, “Alea Iacta Est” for to år siden, at han har helt spesielle kvaliteter når det gjelder å skape musikk for et stort ensemble. “Mensa Rotunda”, som betyr det runde bordet, er en framifrå bekreftelse på at nordfjordingen har og kommer til å ha ei sentral rolle i slike musikalske univers både her hjemme og forhåpentligvis langt utenfor våre grenser i åra som kommer.

Avansert, men tilgjengelig og et sted mellom Stravinskij og Avicii er betegnelser Rotevatn sjøl henter fram for å beskrive musikken vi blir servert. Det kan vi absolutt slutte oss til, men den er så mye, mye mer også. Rotevatn henter inspirasjon fra alt han har vært i nærheten av i sitt musikalske liv, det være seg musikk fra Midt-Østen, klassisk musikk, pop, rock, jazz og sikkert mye mer også.

Det er livsbejaende og sprudlende musikk, krevende ja vel, men med veldig mye i potten for de som vil åpne opp ører og andre sanser og ønske Rotevatns andre versjon av OJKOS velkommen.

Når så Rotevatn har med seg et usedvanlig empatisk og spennende kollektiv med Henriette Hvidsten Eilertsen (fløyte), Eivind Helgerød (trommer), Alexander Hoholm (basser), Camilla Hole (altsaksofon), Tancred Heyerdahl Husø (trompet), Kristoffer Håvik (tangenter), Magnus Murphy Joelson (trombone), Richard Köster (trompet), Mike McCormick (gitar og laptop), Knut Kvifte Nesheim (vibrafon), Arne Martin Nybo (gitar),Tina Lægreid Olsen (barytonsaksofon og bassklarinett), Lyder Øvreås Røed (trompet) og Johannes Fosse Solvang (trombone), så er det klar beskjed om at her er det så mye kvalitet i den oppvoksende slekt at fremtida bare kan komme – eller den er her allerede egentlig. Når så Lars Horntveth har vært med og sørga for en strålende produksjon, så er dette et heftig vitnesbyrd om at det spirer og gror noe heftig også i større musikalske landskap her til lands.

Etter å ha blitt skjemt bort med debuten til Rotevatn og OJKOS, så er jeg ikke så veldig overraska over kvaliteten og allsidigheten på “Mensa Rotunda” – bare veldig begeistra!

Trommeslageren, multiinstrumentalisten og innovatøren Tyshawn Sorey fyller 42 i dag Det markerer han med ei strålende og høyst overraskende trioinnspilling.

Tyshawn Sorey har benytta de siste par tiåra til å etablere seg helt der oppe på en rekke områder. Om det er som samtidskomponist, trommeslager, impromusiker, pedagog eller grensesprengende modernist, så er Sorey en solid retningsgiver. Jeg glemmer aldri mitt første møte med Sorey, i Molde i 2011, der han blant annet spilte duo med Paal Nilssen-Love pluss Magnus Broo på trompet og duo med salige Misha Mengelberg. Sjelden har et trommesett blitt demontert på det viset i løpet av en konsert.

Derfor kommer det muligens som en overraskelse at denne utgava av Soerys kunstnerkskap skulle dukke opp. Her har han nemlig samla to svært gode venner og det blei til tre venner som likevel aldri hadde stått på ei scene sammen før. Dessuten hadde Sorey bestemt seg for at de bare skulle øve sammen en time eller to før de gikk i studio – musikken skulle låte seg frisk og fersk som vel mulig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med et repertoar bestående av noen av Soreys favorittlåter, Horace Silvers “Enchantment”, standardlåtene “Detour Ahead” og “Autumn Leaves”, Paul Motians “From Time to Time”, Muhal Richard Abrams “Two Over One” og Duke Ellingtons “REM Blues”, tar Sorey, bassist Matt Brewer og pianist Aaron Diehl oss med på ei løs, fin, groovete, empatisk og høyst personlig trioreise.

Dette er altså nok ei side av Tyshawn Sorey som på et vis overrasker veldig, men på den andre side kanskje ikke. Jeg har nemlig sittet med en følelse av at Sorey har HELE jazzhistoria innabords og kunne dukke opp nesten hvor som helst – også i et ganske så straight univers som dette.

“Mesmerism” er altså strålende triojazz med solide personlige bumerker fra tre svært langt framskredne musikanter som åpenbart liker hverandre svært godt.

Låtskriveren og vokalisten Karin Okkenhaug venta lenge før hun tok skrittet lengst frem på scena. Med sitt andre visittkort bekrefter hun at hun har noe der å gjøre og enda mer å melde.

Jeg lar meg begeistre av inderlighet og ærlighet når det gjelder musikk og ellers i livet også. Når det gjelder musikk så gjelder det uansett sjanger. Hvis disse to kriteriene samtidig er kobla med kvalitet, så har artisten kommet langt hos meg. Karin Okkenhaug oppfyller alle disse kriteriene.

Det er fire år siden jeg fikk høre hva Karin Okkenhaug (45) hadde på hjertet for første gang. Med debuten “Se det du ser” fortalte hun meg og oss umiddelbart at hun hadde mye mer å fare med enn å være korist for Jarle Bernhoft, Dance with a Stranger og Lisa Nilsson.. Hun hadde nemlig noe helt eget.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Låtskriveren og vokalisten Karin Okkenhaug venta lenge før hun tok skrittet lengst frem på scena. Med sitt andre visittkort bekrefter hun at hun har noe der å gjøre og enda mer å melde.

Da er det ekstra hyggelig å kunne slå fast at på “Den dagen det snur” har Okkenhaug lagt kvalitetslista akkurat like høyt som sist, både når det gjelder tekst, musikk og det flotte kunstneriske innholdet med bildene til Ellen Lande Gossner som løfter “boksen” til noe helt annet enn en vanlig cd-utgivelse.

Med si varme, ikke veldig “store”, men svært så uttrykksfulle stemme, forteller Okkenhaug at hun er en historieforteller som har det viktigste i en slik sammenheng: jeg tror på henne. Hun har historier om en rekke mellommenneskleige forhold å dele med oss og noe forteller meg at det aller meste av dette er sjølopplevd.

Nok en gang befinner Okkenhaug seg i et vise/pop-landskap med både soul-, funk- og jazzkrydder strødd over. Når så sjølvaste Anders Engen har produsert og spiller både trommer og gitar, Kjetil Steensnæs trakterer det meste med strenger, Bjørn Holm bassisterer, Lewi Bergrud og en rekke andre korer, så låter det hele krem.

Det er en fornøyelse å tilbringe kvalitetstid sammen med Karin Okkenhaug. Til det neste møtet ønsker jeg meg litt større variasjon i låtene – det meste går i et medium/ballade-tempo og ville hatt godt av større bredde. Det ville ha løfta “Den dagen det snur” ytterligere.

I store deler av jazzverdenen har markeringa av 100 årsdagen for Charles Mingus´ fødsel blitt et av årets store høydepunkt. Også denne konserten i Berlin i april er av den formidable sorten.

Alle med et ekte og inderlig forhold til jazzmusikk har også et eller annet forhold til Charles Mingus (1922-1979). Han var liksom ikke et menneske eller musiker man stilte seg likegyldig overfor. Slik var det mens han levde og slik er det heldigvis fortsatt.

Sjefen for det tyske plateselskapet ACT, Siggi Loch, syntes åpenbart også at dette jubileet skulle markeres og inviterte to musikere og arrangører til å stå for det musikalske ansvaret. Den østerrikske bassisten Georg Breinschmid og den svenske multiinstrumentalisten, her på barytonsaksofon og bassklarinett, Magnus Lindgren, fikk jobben og de har, hver for seg, sørga for at dette har blitt musikk som også salige Mingus ville ha satt sitt godkjentstempel sitt og vel så det på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Breinschmid har arrangert “Jelly Roll” og “Boogie Stop Shuffle” mens Lindgren har satt sitt bumerke på “Fables of Faubus”, “Goodbye Pork Pie Hat”, “Self Portrait in Three Colors” og “Better Git It in Your Soul”. Det betyr at seks av de aller mest kjente Mingus-låtene blir fremført og det skjer med den største respekt og samtidig med den løssluppenheten som Mingus forlangte og ville ha likt.

Med seg til å dandere dette legendariske materialet har Loch & Co invitert den australske trombonisten Shannon Barnett, den fantastiske franske vokalisten Camille Bertault – som jeg har hørt tolke Coltrane som ingen andre – på to av låtene, delvis på fransk faktisk, de to amerikanske stjernene Danny Grissett – som har spilt i Mingus Big Band – på piano og Gregory Hutchinson på trommer, den ungarske tenorsaksofonisten Tony Lakatos og så er hjemlandet representert med den unge og meget lovende altsaksofonisten Jakob Manz og den framifrå trompeteren Matthias Schriefl.

Det er altså bare knappe tre måneder siden denne flotte hyllesten blei sjøsatt foran et entusiastisk publikum i Berlin. Nå får alle vi andre være med på festen også. Mingus lever!

Det er snart seks år siden jeg fikk hilse på visekunstneren og bonden Andreas Halmrast. Heldigvis hadde han mer på lager – mye mer.

“Hemmat tel deg”, som altså kom i 2016, var så langt i fra Halmrast sin debut. Allerede i 1975 mottok han nemlig Prøysen-prisen og nøt åpenbart stor anerkjennelse i visemiljøet og dalstrøka innafor. Likevel trakk han seg tilbake fra “rampelyset” for å drive familiegården på Søndre Land. I det mer eller mindre skjulte har han likevel skrevet tekster og melodier og da musikerne og sambygdingene til Halmrast, Mattis Myrland og Haldor Røyne, fikk øre på dette begynte heldigvis snøballen å rulle.

Når Halmrast runder 71 om noen dager, så er det en bonde, et menneske og en kunstner med et levd liv som nok en gang møter oss. Her er det nydelige hverdagsbetraktninger om to svært små sambygdinger fra Søndre Land, naturopplevelser. omsorg for kloden vår, rapport fra gårdslivet og mye annet som elegant blir omringa av enkle, men hele tida korrekte melodier ikke langt fra et Leonard Cohen-univers.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Når Halmrast så synger med ei inderlig, flott, nedpå og troverdig stemme og har fått assistanse av både Myrland og Røyne samt bassist Jo Berger Myhre og trommeslager Mads Johansen, så har “Uslipt jord” blitt en akkurat så bra oppfølger som en kunne håpe på.

Det gjør så inderlig godt å høre på en låtskriver og sanger som har noe å melde!

Med sin solopianohyllest av sin hjemby Odesa i Ukraina framstår Vadim Neselovskyi som en gigant med noe svært inderlig og personlig på hjertet.

Sjøl om jeg har hørt en del om Vadim Neselovskyi (45), så er dette det første hørbare møtet mitt med han. Det har blitt intet mindre enn en sensasjon. Når hans mentor og arbeidsgiver på slutten av hans karriere, Gary Burton, og mesterpianist Fred Hersch er samstemte og uttaler at Neselovskyi er noe av det største talentet som er blant oss nå både som pianist og komponist, så vet vi før en neste tone er spilt eller hørt at vi beveger oss helt der oppe.

Sjøl om Neselovskyi nå er bosatt i New York og er professor på Berklee hvor han studerte, så er hans røtter og følelser for hjembyen Odesa voldsomt klare, tydelige og veldig sterke. Odesa har gjennomgått og gjennomgår ei voldsom sterk historie og etter at Neselovskyi blei oppfordra til til å fortelle byens historie gjennom nye komposisjoner og improvisasjoner, så vokste denne musikalske ekskursjonen frem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den første pianistiske forbindelsen som slo meg etter å ha hørt denne hyllesten og beskrivelsen av Odesa, var Misha Alperin. Det var derfor ikke veldig overraskende å finne ut at Neselovskyi hadde jobba mye med Alperins nære samarbeidspartner Arkady Shilkloper.

Den kulturelle og musikalske bakgrunnen og impulsene fra den østlige delen av Europa er tydelig. Det er mye melankoli og mye temperament i disse 13 melodiene. Det er mye kjærlighet, inderlighet og ærlighet i uttrykket også – Neselovskyi forteller oss enkelt og greit byens historie på godt og ondt gjennom denne utflukten.

Teknisk sett er Vadim Neselovskyi en begavelse og han fusjonerer sin klassiske bakgrunn med jazzuttrykket sitt på et høyst personlig vis. Dette er sterk, vakker og inderlig musikk med noe høyst personlig ved seg. Vadim Neselovskyi er en mesterpianist med et fantastisk uttrykk.

Jeg har hatt gleden av å følge Tor Einar Bekken, eller Dr Bekken, sin musikk i en rekke varianter. Likevel er “Sky” en helt ny utgave av Bekkens univers og den både overrasker og gleder meg – veldig.

De fleste kjenner Tor Einar Bekken (58) som en særs habil, og vel så det, blues- og stridepianist med en voldsom oversikt over musikken som har blitt unnfanga i New Orleans og dalstrøka bortenfor det siste hundreåret. Der vil vi garantert støte på han i framtida også, men med “Sky” forteller han oss at han har mye mer på repertoaret også – bokstavelig talt.

Denne gangen inviterer han oss nemlig med på en pianistisk rundreise foretatt i løpet av tre februardager i år i hjembyen hans ved Nidelvens bredd. Resultatet har blitt fem betraktninger/låter som varer fra godt og vel fem minutter til knappe ti.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Alt er fritt improvisert og veldig langt fra de universene vi har møtt Bekken i tidligere. Han er fortsatt en utsøkt melodiker, men her i ei mer moderne, lyrisk, innoverskuende, melankolsk og søkende gate. Også der har Bekken mye å melde.

“Sky” er altså både veldig overraskende og veldig flott. De som vil tro at det er en bra miks, har oppfatta det helt rett. Tor Einar Bekken har lagt både en og to alener til sin vekst med “Sky”.

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg nylig var i Porto i Portugal. Det har også fått meg til å få ørene ytterligere åpna for det som skjer på jazzfronten i den vakre byen. Kvartetten Mazam er nok et eksempel på at spennende ting foregår i Porto.

Via det usedvanlige portugisiske plateselskapet Clean Feed Records, som byr på kvalitet og kvantitet i rikt monn, har jeg og mange med meg kloden rundt blitt eksponert for musikk fra en rekke musikere, konstellasjoner og land vi neppe hadde fått muligheten til å møte ellers. Mazam føyer seg inn i den rekka – og det skal vi være glade for.

Noen av disse musikerne kjenner jeg fra før gjennom andre Clean Feed-konstellasjoner, andre er helt nye bekjentskaper og Mazam-universet er helt nytt – for meg. Flere av de mest interessante bandene og musikantene jeg har fått hilse i disse sammenhengene hører altså hjemme i Porto og derfor var forventningene store til Mazam-møtet også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bassist Miguel Ângelo, pianist Carlos Azevedo, trommeslager Mário Costa og alt- og sopransaksofonist João Mortágua er et flott kollektiv som presenterer musikk som alle fire har komposisjonsansvaret for. Og der ligger mye av spenningen i det hele: hva som er komponert og hva som er fritt improvisert er ikke nødvendigvis så lett å få øre på og det gjør da heller ingen verdens ting.

Noe av de 15 låtene er lekende, åpent og relativt løst, noe er mer strukturert og melodisk. De fire fine og uttrykksfulle musikantene får alle godt med plass og de er åpenbart svært godt samkjørt som enhet også.

Mazam er med og bekrefter at det er et strålende og spennende moderne jazzmiljø i Porto.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat, men oppfølgeren “Lost Songs” fra bandet Aadal under ledelse av, tror det eller ei Michael Aadal, er intet mindre enn en positiv liten lykkepille.

Årsaken til at det ikke er noen bombe er at jeg hadde gleden av å dukke ned i bandets debutskive “Silver” for et par år siden. Det var en overraskelse siden jeg før den tid ikke ante hva bandet Aadal pjuska med. Michael Aadal hadde jeg imidlertid støtt på i forbindelse med et par Losen-utgivelser, men dette var noe ganske annet.

Den gang, som nå, har komponisten, bandlederen og ikke minst gitaristen Michael Aadal alliert seg med saksofonisten André Kassen, bassisten Audun Ramo og trommeslageren Gunnar Sæter. De kan hverandre, de skjønner hverandre og de vil den samme veien. De vil hverandre, de vil oss og de vil musikken vel.

Aadal tar oss med på en særdeles stemningsfull, vakker og ettertenksom ekskursjon som er egna til sjelsro. Her er det ingen som brøyter seg rydning på egne vegne – her er det det kollektive uttrykket som spiller hovedrolla sjøl om spesielt Aadal og Kassen så avgjort har soloinnspill som er med å løfte utflukten ytterligere.

Musikken er konsistent og har en personlig miks i seg der en vakker type melankoli passer utmerka sammen med en solid dose americana. Aadal har et låtskrivergen i seg som er sjeldent og måten bandet foredler denne lavmælte skatten på er intet mindre enn forbilledlig. Herlig sommermusikk – som garantert egner seg på alle andre årstider også.