Tidløs svensk poprock

Det legendariske svenske poprockbandet Kent forsvant ut av tiden i 2016 med albumet «Då som nu för alltid». Her om dagen kom det til overflata i heimen og jeg fikk lyst å skrive om det. Derfor.

Kent hadde en voldsom standing også langt utenfor Sverige.

Det oppleves kanskje en smule merkelig at jeg tar for meg et album som kom ut for nesten tre år siden og det med et band som ikke finnes lenger. Forklaringa er så enkel at jeg alltid har likt bandet og musikken og at jeg derfor – endelig – ville tilbringe tid med gruppas svanesang.

Jeg har langt i fra vært med på hele ferden til Kent som starta i 1990 i Eskilstuna. Fra tid til annen har jeg fått med meg noen låter herfra og derfra og så «møttes» vi skikkelig rundt albumet «Jag är inte redd för mörkret» som kom i 2012. Inntrykket, som tok bolig med en gang og som bare har blitt sterkere og sterkere, er at Kent alltid var en flott representant for svensk kvalitetspoprock.

Slik var det også hele veien til låtskriver og vokalist Joakim Berg & Co syntes at det var nok Kent i 2016 – etter 26 år. Det gjorde de altså med «Då som nu för alltid» – høres nesten ut som et slagord Ingebrigt Steen Jensen har kommet opp med for Stabæk – og som nesten alltid foregår alt på svensk.

Berg er en historieforteller et godt stykke forbi gjennomsnittet av låtskrivere både her og der. Dessuten har han ei stemme med særpreg som gjør at du gjerne vil lytte til det han har å melde. Hans tre medsammensvorne – på gitar, bass og trommer – trakterer alle ymse tangenter, noe som gjør at det blir et ganske kompakt lydbilde av det. Likevel blir det aldri overlessa og Bergs vokal får hele tida den framtredende plassen den fortjener.

Det Kent leverte helt til til de ga seg er tidløs kvalitetspoprock som har noe å gjøre både i 2019 og i mange år fremover. Tøft, flott og personlig. «Den siste sången jag ger dig» er det siste Jocke Berg synger. Slik blei det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kent
Då som nu för alltid
RCA/Sony Music

Dobbel Line

Line Falkenberg er en saksofonist bosatt på Nesodden som har passert under min radar alt for lenge. Her følger det to bevis på det.

Line Falkenberg sammen med tre av de fire løvene sine.

Line Falkenberg blei uteksaminert som klassisk saksofonist ved Musikkhøgskolen i Oslo allerede i 1989. Siden før den tid har hun visst at hun ville uttrykke seg innenfor en rekke andre sjangre og smått om senn tok hun tak i drømmene sine som skulle føre henne fra klassisk musikk til jazz.

Det skjedde via diverse jazzkurs og masse øving og etterhvert blei hun oppfordra til å begynne å skrive egen musikk også. Oppmuntra av fremgangen vokste det også frem et ønske om å lage eget band som kunne tolke hennes egne komposisjoner.

Som sagt så gjort og sammen med tre utmerkede herrer, alle bosatt på Nesodden som Falkenberg, har nå debutalbumet til Line & The Lions sett dagens lys. Finn Guttormsen på bass og Jarle Vespestad på trommer, med solid fartstid blant annet fra Farmers Market og Tord Gustavsen, og Andreas Haddeland på gitarer, pluss Hayden Powell, som i alle fall vurderte å flytte til Nesodden, som gjest på trompet, sørger for utmerket reisefølge for Falkenberg som spiller både alt- og sopransaksofon.

Musikken henter inspirasjon fra en rekke melodiske kilder som straight jazz, reggae, ymse verdensmusikk-utgangspunkt og spor etter «A Love Supreme» er også mulig å kjenne igjen. Til sammen har det blitt et fint visittkort fra Line Falkenberg og løvene hennes – det skjer tydeligvis masse spennende på Nesodden, bare en liten båttur fra hovedstaden.

Ulf Krupka i aksjon sammen med Line Falkenberg og Tine Asmundsen.

Line Falkenberg gir seg ikke med det. Sammen med den tyske pianisten og organisten Ulf Krupka, som tjener til livets opphold som kantor i Ski utenfor Oslo, og bassisten Tine Asmundsen, gir hun oss det andre volumet av salmer arrangert av Krupka.

Det første møtet med trioen kom for fem år siden og de trives åpenbart sammen. Her får vi salmer som «Lei, milde ljos» og «Med Jesus vil eg fara» til mer ukjente saker – for slike som meg i alle fall.

Krupkas arrangement tar alle salmene med seg inn i ei moderne språkdrakt og det swinger, men med solid respekt for utgangspunktene. Innspillinga er gjort i Slemmestad kirke og Krupka spiller både piano og orgel.

Dette er nok et fint møte med en inderlig trio som forteller oss at de har en stor og bred palett å hente fra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Line & The Lions
Mountain Solitude
Losen Records/MusikkLosen
Krupka Trio
Hymns in a Jazz Mood Vol 2
Losen Records/MusikkLosen

 

Ut fra intet

Det å ha privilegiet å få omtale kultur generelt og musikk spesielt er at det dukker opp overraskelser relativt ofte. Trioen Høbama befinner seg avgjort i den kategorien.

Høbama gir oss noe uventa og ikke minst vakkert og spennende.

Det har seg altså slik at musikere, agenter og plateselskap verden rundt i stadig større grad har oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det er sjølsagt veldig hyggelig og det fører til at postmannen dukker opp med spennende konvolutter relativt ofte. I en av disse kom den dansk/italienske trioen Høbama med sin debut-cd og den byr på vakker, innsmigrende og original musikk som det er direkte behagelig å tilbringe tid sammen med.

Trioen, som består av den danske trompeteren Claus Højensgård og italienerne Nelide Bandello på trommer og Emanuele Maniscalco på tangenter, blei unnfanga våren 2016 i forbindelse med med Højensgårds to år lange opphold i Bologna.

Året etter gikk trioen i studio i Bologna med et knippe låter alle tre bragte til bordet. I tillegg blir vi også servert mer eller mindre frie improvisasjoner unnfanga der og da.

Hele veien dreier det seg om samtaler mellom tre likeverdige partnere og utmerkede musikanter som er like dyktige på å uttrykke seg som å lytte. Jazzkammermusikk med inspirasjon fra blant andre Paul Bley, Jimmy Giuffre og Steve Swallow er garantert en referanse og det Miles Davis dro i gang fra perioden rundt «In a Silent Way» er heller ikke langt unna. Samtidig har de tre, som jeg overhodet ikke kjenner fra før, på sitt inderlige og personlige vis greid å ta musikken inn i vår tid.

Musikken er fabulerende, søkende, melodisk, inderlig og vakker. Det at det dukker opp slik musikk, fra det store intet, er både hyggelig og ikke minst inspirerende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Høbama
Høbama
Gotta Let It Out/[email protected]

Finteren

Det er ingen overdrivelse å hevde at Jo Nesbø var et stort fotballtalent – jeg har sett han i aksjon. Det han har tatt med seg videre i sin nye karriere er et vanvittig finterepertoar. Om han lykkes med å lure meg igjen? Flere ganger.

Jo Nesbø finter meg ut i pølsebua nok en gang.

Det er slik med de beste fotballspillerne. Og det er slik med de beste krimforfatterene. Du aner hva de kommer til å gjøre, men du går på fintene gang etter gang. Med Nesbø har jeg det seg slik at jeg har bestemt meg for at han faktisk ikke skal greie det igjen, men hvem vinner? Nesbø – nok en gang!

»Kniv» er bok nummer tolv med Harry Hole som den sentrale og ikoniske mannen som får – eller tar til seg – oppgava med å løse nok ei mordgåte. Denne gangen kommer alt så mye nærmere Harry enn noen gang – en Harry som har havna noe så voldsomt utpå igjen at man nok en gang lurer på om det går mot slutten.

Med sine finurlige plot, flotte personskildringer og nedtona voldsbruk – det er blodig  nok som det er likevel – tar Nesbø oss nok en gang med på en annerledes Harry-ferd/tur. Grunnen er at det meste er så nært for Harry og at han av den grunn kanskje ikke greier å være så rasjonell som han ellers pleier å være – om han er i tåka eller ikke.

Som vanlig er det et driv i språket og historiefortellinga til Nesbø som gjør at det er vanskelig å legge den fra seg. Det er progresjon i hvert eneste av de 53 kapitlene og sjølsagt er det slik at når du tror du har løsninga, så kommer det en «forverring» i ståa for Harry som aldri har vært så langt nede som han er i løpet av denne «episoden». Det er det svært gode grunner for.

Om jeg blir overraska over utgangen/løsninga i «Kniv»? Mja, jeg kan jo være høy og mørk å hevde at egentlig så er jeg ikke det – det er jo nesten logisk i alle fall sett i ettertid når siste side er lest. Skal jeg være helt ærlig så finter Nesbø meg langt ut i retning pølsebua nok en gang – «Kniv» holder den skyhøye kvaliteten på alle vis som vi har blitt bortskjemt med. Og dere som lurer på hvordan det står til med Harry nå: jeg aner ikke.

Jo Nesbø
Kniv
Aschehoug

Et nydelig møte

23 år unge Selma French Bolstad i spissen for kvartetten Masåva forteller oss at har vi et stort talent blant oss både som låtskriver, vokalist og felespiller.

Selma French Bolstad og Masåva har veldig mye flott og originalt på hjertet.

 

Det virker som den ingen ende har denne strømmen av talentfulle og originale musikanter som ikke bryr seg nevneverdig om musikalske sjangre. De vil bare skape flott og original musikk med dybde og Selma French Bolstad og Masåva har så avgjort makta det med sitt debutalbum.

Sammen med seg har French Bolstad en fin gjeng med Martin Morland på bass, Martin Sternberg på piano og harmonium og Øystein Aarnes Vik på trommer og perkusjon og samtlige korer også der det spørres om det. Tar jeg ikke mye feil har de alle sammen bakgrunn fra det kreative miljøet på Musikkhøgskolen.

French Bolstad – med den siste delen av etternavnet må hun jo ha røtter i folkemusikken: felespilleren Per Bolstad var mannen bak legendariske «Fagre Stryn» og er kanskje slekt for alt jeg vet – fremstår som en framifrå historieforteller både som låtskriver og formidler. Her er det alvor og skjemt, hverdagslige og alvorlige problemstillinger – alt på norsk!!! – og det blir hele tida formidla på et høyst  personlig vis med French Bolstads varme stemme – ei stemme med masse smil i seg.

Her det spor av jazz, folk, viser og ikke minst pop og tankene går ofte i retning No 4 og det er jo ingen dårlig referanse. Selma French Bolstad og Masåva – jeg aner ikke om det betyr noe som helst – er et helt nytt og svært hyggelig bekjentskap.

PS Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så snart som mulig.

 

Masåva
Masåva
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Gode vibber

Svenske Mattias Ståhl er mer enn klar for å ta over vibrafontrona. Vi snakker på verdensbasis.

Ståhls Trio, med sjefen til høyre, er klar for verdensherredømme.

Vi har vært så heldige her til lands at vi ofte har fått besøk av Mattias Ståhl (48) enten i svenske band eller sammen med norske musikanter. Det har uten unntak gitt oss flotte opplevelser og nå, etter at Gary Burton har slutta å spille offentlig, så har jeg ingenting mot at Ståhl inntar plassen aller øverst på vibrafontrona. Så bra er han nemlig.

Tidligere har vi møtt Ståhl i hans band Ståhls Blå med blant andre Thomas Strønen på trommer og med Håkon Kornstad som gjest på tenorsaksofon. De seinere åra har han konsentrert seg i stadig større grad om sin trio med svenske Christopher Cantillo, med røtter noen mil sør for for Haparanda vil jeg tro, og canadiske, men Stockholm-bosatte, Joe Williamson på bass.

Trioens første tilstandsrapport, «Jag skulle bara gå ut», så dagens lys i 2013 og med årets visittkort forteller de tre oss at vi har med en uhyre samspilt og empatisk trio å gjøre med en sjef som altså hører hjemme i verdenstoppen på sitt instrument.

Repertoaret er skrevet av Ståhl og de andre i trioen pluss at John Lennons nydelige «Jealous Guy» også passer perfekt inn i settingen. Musikken er vakker, spennende, utfordrende og virtuos og kjemien mellom de tre er til å ta og føle på. Her lyttes det, her responderes det og her respekteres det og det at denne skiva har fått Volume One i tittelen er jo svært løfterikt når det gjelder å få mer fra samme trio. Jeg synes det nesten bør være et folkekrav faktisk. Strålende er dette – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Ståhls Trio
Källtorp Sessions Volume One
Moserobie Music Production/MusikkLosen

Happy start and ending

Trondheim Jazz Orchestra har fått ganske så ny leder i Ole Morten Vågan. Du verden for en bassist, komponist, arrangør og bandleder han framstår som.

Trondheim Jazz Orchestra med Ole Morten Vågan i første rekke til venstre.

Trondheim Jazz Orchestra har vært og er ei suksesshistorie helt fra de inntok Moldejazz med Chick Corea med den ikoniske konserten i 2000. Siden har orkesteret, som består av en pool av musikanter som blir invitert med fra prosjekt til prosjekt, gått fra seier til seier under ledelse av først Erlend Skomsvoll, så Eirik Hegdal og nå altså Brønnøysunds største sønn og travleste og heftigste musikant, Ole Morten Vågan.

Lista blir ikke akkurat lagt på noen sikker høyde når TJO tar seg ut og frem med ny musikk. Det er det absolutt ingen som ville drømme om heller hvis de har fulgt Vågans karriere og musikk de seineste åra. Med et tempo og energi i sin musisering og kreativitet som hører hjemme på et sjeldent nivå, har han både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser vist seg fram som en musikant og spydspiss i utviklinga av moderne jazz. Dette kombinert med stadig å skyve brillene på plass er intet mindre enn imponerende.

I løpet av de knappe 72 minuttene «Happy Endings» varer , blir vi invitert med på ei reise som inneholder de fleste elementer – nesten i alle fall – som har moderne jazz ved seg. Dette er moderne musikk for stort band – ikke storband – og her får vi alt fra snille, søkende partier til det intense og frie og hele tida det overraskende og høyst personlige. Vågan er en mesterarrangør som jeg aldri har opplevd med stort band tidligere. Når han så har invitert med seg Øyvind Brække på trombone, Øyvind Engen på cello, Oscar Grönberg på piano, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett, Sofia Jernberg på stemme, Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer, Ola Kvernberg på fiolin, Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på tenorsaksofon og bassklarinett og Ståle Storløkken på orgel og effekter, så sier bare lagoppstillinga at her spilles det i Champions League. For et ensemble og for noen solister – du verden!

Her det så mye energi, oppfinnsomhet, kreativitet og humor at jeg har vanskelig for – ikke er det ønskelig eller nødvendig heller – å sammenlikne med noe eller noen andre store ensembler. Dette er Trondheim Jazz Orchestra på sitt aller beste og mest sprudlende leda av Ole Morten – gi mannen ei stram brille – Vågan. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Jazz Orchestra & Ole Morten Vågan
Happy Endings
Odin Records/Musikkoperatørene

Original og hip trio

Jamie Saft, Steve Swallow og Bobby Previte møtte vi forrige gang sammen med punk-rock ikonet Iggy Pop. Nå melder de seg til tjeneste på egen hånd og det holder i bøtter og spann det.

Steve Swallow, Bobby Previte og Jamie Saft – en herlig og annerledes trio.

Saft, denne gangen på orgel og elektrisk hapsichord, Swallow på elbass og Previte  på trommer gir oss her sin tredje tilstandsrapport. De tre møttes første gang i 2014 og ved de to første anledningene er det pianisten Saft vi har fått hilse på.

De som har stifta bekjentskap med Saft (48) sammen med John Zorn, Beastie Boys, The B-52s eller i Starlite Motel sammen med blant andre Gard Nilssen, vet at han er en tangentist uten for mange begrensninger både musikalsk og når det gjelder sjangertilnærming.

I møtet med elbassikonet Steve Swallow (78), som la vekk den store fela allerede på begynnelsen av 60-tallet, og den meget allsidige trommeslageren Previte (67), leder Saft veien mot det som har blitt både et morsomt, spennende og annerledes triomøte.

Med et repertoar bestående av ei fin samling med standardlåter som Bill Evans´ «Re: Person I Know» – lett omskrevet fra originalen – og relativt ugjenkjennelig også, «Moonlight in Vermont» og Burt Bacharach og Hal Davids udødelige «Alfie»,  samt låter av nylige avdøde Roswell Rudd, som både Saft og Swallow hadde et nært forhold til, og ZZ Top-gitaristen Billy Gibbons, enkelte Saft-låter pluss noen frie ekskursjoner, har de tre skapt et triounivers som jeg ikke greier å finne noe som likner på i farten.

Årsaken er sjølsagt at de tre, både hver for seg og individuelt, har noe helt eget å by på. Dessuten er det åpenbart at de tre, som kommer fra tre forskjellige generasjoner, har etablert en empati som skinner tydlige gjennom hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Jamie Saft Steve Swallow Bobby Previte
You Don´t Know the Life
RareNoise Records/MusikkLosen

En ekte formidler

Åste, som også reagerer på etternavnet Hunnes Sem om nødvendig, har endelig tatt steget lengst frem på scena. Det var det på høy tid at hun gjorde.

Åste har noe varmt og ekte å melde.

Stemmeprakta og inderligheten har det aldri stått på, noe som store deler av Norges befolkning fikk stifte bekjentskap med på Idol for rundt ti år siden. Likevel skulle Åste rekke å komme opp i midten av 40-åra før hun ga oss sitt debut-visittkort.

Med en oppvekst i folkemusikkfylket Telemark, nærmere bestemt i Heddal, og med et nært og tett forhold til både soul og gospel, skulle det raskt vise seg at Åste kom til å bli en vokalist med sterke impulser fra alle disse kildene og en hel del andre også.

Det har ført til at hun var vært en særdeles ettertrakta korist for artister som Noora Noor, Silje Nergaard, Big Bang og Mira Craig. Samtidig har det absolutt ikke vært den minste grunn til at hun ikke skulle stå på egne bein og her kommer det endelige beviset.

Etter flere turer til New Orleans, fant Åste ut hvor hun hørte hjemme og denne samlinga med låter og spirituals kler henne perfekt. Med en fin miks av egne låter og ikoniske sanger som «Swing Low (Sweet Chariot)», «Sometimes I Feel Like a Motherless Child», «Just a Closer Walk with Thee» for så å avslutte festen med Prince-sangen «The Question of You», viser Åste oss hvilken inderlig, ærlig, ekte og troverdig sanger og formidler hun er.

Det skader på ingen måte heller at Odd Einar Nordheim synger duett på noen låter og at reisefølget ellers består av noen av våre aller beste: David Wallumrød på tangenter, Olaf Olsen på trommer, Even Helte Hermansen på gitar, Anne Hytta på fele og Sigmund Groven på munnspill er noen av dem. Samtidig som jeg leser Jo Nesbøs «Kniv», der Bjørn Holm nok en gang spiller ei viktig rolle, så dukker han opp her også og det groover minst like mye av basspillet hans som jobben hans som krimtekniker. Hva han rekker over den godeste Bjørn Holm!

Med denne debuten møter vi en moden og voksen vokalist og formidler som har mye å fortelle oss. Åste fortjener et stort og lyttende publikum.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åste
Songs and  Spirituals
Grammofon/Musikkoperatørene

 

Masqualero!!!

Bare ordet eller navnet vekker fantastiske minner hos både norske og utenlandske jazzelskere og det av flere grunner.

Blue Note All-Stars er et stjernelag av yngre afro-amerikanske musikanter.

Masqualero var og er navnet på ei låt fra mester Wayne Shorters hånd. Her hjemme blei den kjent blant allmuen etter at supergruppa til Arild Andersen og Jon Christensen, med ungfolene Jon Balke, Tore Brunborg og Nils Petter Molvær, fant fram igjen låta på begynnelsen av 80-tallet, laga sin unike versjon av den og like godt oppkalte bandet etter låta.

I mange miljø er fortsatt Shorters musikk av det tidløse og unike slaget. I forbindelse med denne stjernelags-sammenkomsten, som verken var eller er noe fast band, men noe som Blue Note-sjef Don Was tok initiativet til vil jeg tro, er «Masqualero» – feilskrevet på coveret dessverre  – plukka fram igjen og ikke nok med det.

På bare denne låta er ingen ringere enn sopransaksofonsjef Shorter sjøl og nok ei legende, pianoguru Herbie Hancock, invitert med og begge setter sjølsagt sitt umiskjennelige preg på låta umiddelbart.

Ellers er dette mestermøtet blant yngre afro-amerikanske stjerner, Ambrose Akinmusire – som skal spille med Gard Nilssen i Molde i sommer – på trompet, Robert Glasper på tangenter, Derrick Hodge på basser, Lionel Loueke (fra Benin i Afrika) på gitar og stemme, Kendrick Scott på trommer og Marcus Strickland på tenorsaksofon, som har fått anledning til å breie seg over en dobbelt-cd, prega av guttas egne komposisjoner samt nok en Shorter-komposisjon, «Witch Hunt».

Kvaliteten er det sjølsagt ikke noe å si på. Herrene har tatt med seg idealene fra Hancock og Shorters 60-tall og kombinerer det på et flott vis med impulser fra Louekes Afrika og hippe, moderne toneganger anno våre dager.

Sjøl om dette er bandledere i stor grad, så går de aldri i veien for hverandre. Likevel er det tydelig at dette ikke er en gjeng som har vært samla over lang tid, men stor hygge byr de på uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Blue Note All-Stars
Our Point of View
Blue Note/Universal Music