Det legendariske svenske poprockbandet Kent forsvant ut av tiden i 2016 med albumet «Då som nu för alltid». Her om dagen kom det til overflata i heimen og jeg fikk lyst å skrive om det. Derfor.

Det oppleves kanskje en smule merkelig at jeg tar for meg et album som kom ut for nesten tre år siden og det med et band som ikke finnes lenger. Forklaringa er så enkel at jeg alltid har likt bandet og musikken og at jeg derfor – endelig – ville tilbringe tid med gruppas svanesang.

Jeg har langt i fra vært med på hele ferden til Kent som starta i 1990 i Eskilstuna. Fra tid til annen har jeg fått med meg noen låter herfra og derfra og så «møttes» vi skikkelig rundt albumet «Jag är inte redd för mörkret» som kom i 2012. Inntrykket, som tok bolig med en gang og som bare har blitt sterkere og sterkere, er at Kent alltid var en flott representant for svensk kvalitetspoprock.

Slik var det også hele veien til låtskriver og vokalist Joakim Berg & Co syntes at det var nok Kent i 2016 – etter 26 år. Det gjorde de altså med «Då som nu för alltid» – høres nesten ut som et slagord Ingebrigt Steen Jensen har kommet opp med for Stabæk – og som nesten alltid foregår alt på svensk.

Berg er en historieforteller et godt stykke forbi gjennomsnittet av låtskrivere både her og der. Dessuten har han ei stemme med særpreg som gjør at du gjerne vil lytte til det han har å melde. Hans tre medsammensvorne – på gitar, bass og trommer – trakterer alle ymse tangenter, noe som gjør at det blir et ganske kompakt lydbilde av det. Likevel blir det aldri overlessa og Bergs vokal får hele tida den framtredende plassen den fortjener.

Det Kent leverte helt til til de ga seg er tidløs kvalitetspoprock som har noe å gjøre både i 2019 og i mange år fremover. Tøft, flott og personlig. «Den siste sången jag ger dig» er det siste Jocke Berg synger. Slik blei det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.