Tøft fra sør

I Kristiansand finnes det en kar som heter Bernt Moen. Han er en alt for lite anerkjent tangentist med et enormt vidsyn og som heldigvis dukker opp i forskjellige settinger fra tid til annen. Her møter vi han i en beintøff trio og mutters aleine.

Dualistic – akkurat så tøft som det ser ut låter det også. Foto: Tobias Øymo Solbakk

Bernt Moen har vært innom de fleste stilarter innen improvisert musikk og tilliggende herligheter. Han nekter seg heldigvis ingen verdens ting og det har det blitt mye spennende musikk av. Moen var også en del av heavymetaljazz-bandet Shining og med det som referanse så er det ikke så overraskende at trioen Dualistic har oppstått.

Sammen med bassisten Fredrik Sahlander og trommeslager og synthmann Tobias Øymo Solbakk – som alle har nære forbindelser som professor/pedagog ved musikkutdanninga på universitet i Kristiansand – har Moen, som har skrevet all musikken og som spiller piano og synther, gått i studio med det formål å lage musikk som skulle makte å videreføre energien fra en livesetting. Det har de makta på alle slags vis.

I løpet av 35 minutter tar de oss med på en heftig ekskursjon der impulser fra det meste av det Moen har befatta seg med får plass. Det er et trøkk, en energi og en vilje i Dualistic som gjør det til en sjelden plante i både den norske og internasjonale musikkfloraen. Den akustiske trioen ligger i bånn, men synthenes forlatelse har også en sentral plass – som den jo bør ha på Sørlandet. Tøft – beintøft og heftig er det faktisk.

Bernt Moen greier seg utmerket på egen hånd også.

Musikeren Bernt Moen er som sagt så mye. På den digitale utgivelsen «Sunhill» får vi hilse på den frittimproviserende pianisten – på et helt vanlig rett opp og ned piano.

I løpet av vel en halvtime får vi oppleve å sitte nesten ved siden av Moen på pianokrakken mens han uten stans improviserer basert på inspirasjonskilder fra klassisk musikk, jazz, impro og gudene vet hva.

Bernt Moen viser et mangfold i sin tilnærming til musikk som er sjelden. Han er mye og han kan mye og han gjør det med en integritet som mange bør ta lærdom av.

De seineste tiåra har jeg fått stadig påfyll fra Bent Moens univers og det er ustanselig spennende å åpne neste dør. Disse to dørene er på ingen måte noe unntak.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dualistic
Dualistic
Losen Records/MusikkLosen
Bernt Moen
Sunhill
BAM Records

Jazz med stor J

Pianisten David Kikoski har dukka opp i en rekke sammenhenger og gjør det like like bra hver gang. Her får vi møte han som sjef.

Davis Kikoski er en fremragende pianist.

David Kikoski (57) har spilt med «alle» fra Roy Haynes via Randy Brecker og til Mingus Dynasty. Han kan bli også bli påtruffet i elektriske settinger. Han har det meste inne.

Her stiller han opp med en kvartettsetting der tenorsaksofonist Eric Alexander, trommeslager Joe Farnsworth og bassist Peter Washington har blitt innkalt. På sett og vis er det en rett beskrivelse også: dette er nemlig ikke noe fast band, men gode venner av canadiske, men USA-bosatte Kikoski som møtes sammen i et studio for første gang.

Kikoski visste nok på forhånd at de tre gjestene kom til å passe godt sammen – og det hadde han helt rett i. Vi har jo med tre av de fremste instrumentalistene i den moderne hardbop-gata å gjøre.

Kikoski har invitert de inn i et landskap der to originallåter av Kikoski/Alexander står på programmet sammen med Jimmy Webbs nydelige «Wichita Linesman», standardlåtene «If I Were a Bell», «Emily», «Love for Sale», «My One and Only Love» og «Willow Weep for Me» samt Coltrane-hyllesten «Lazy Bird». Alt er gjort med en liten tvist slik at tolkningene hele tida blir personlige.

De som husker bandet Eastern Rebellion med blant andre George Coleman, Billy Higgins og Cedar Walton og som syntes om det, vil finne veldig mye å glede seg over på «Phoenix Rising». Ingen store overraskelser dukker opp her – bare mye god Jazzmusikk med stor J. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Kikoski
Phoenix Rising
HighNote Records/MusikkLosen

Damenes aften

Carla Bley og Mette Henriette danner på sett og vis ytterpunktene i ECM-historia. Samtidig viste de oss at det er ei linje i det selskapet har gjort. Ei flott linje.

Carla Bley – en levende og svært oppegående legende. Foto: Francesco B. Saggio

Komponisten, bandlederen og pianisten Carla Bley (83) markerte seg allerede på 60-tallet i det søkende New York-miljøet. Bley har var gift med pianisten Paul Bley, men var født Borg og er fortsatt svært stolt over sine svenske røtter.

Først og fremst har Bley gjort seg bemerka som en fantastisk komponist, arrangør og leder for større ensembler. «Ida Lupino», som Karin Krogs «Break of Day in Molde» er melodien til, «Sing Me Softly of the Blues» og Liberation Music Orchestra, som hun leda sammen med Charlie Haden, er bare noen av mange eksempler på det.

Steve Swallow – nok en legende. Foto: Francesco B. Saggio

Nå i godt voksen alder, av både praktiske og ikke minst økonomiske årsaker, har Bley i stadig større grad jobba med trio. Den engelske saksofonisten Andy Sheppard, som emigrerte til Portugal dagen etter Brexit-avstemninga, og Bleys ektemann, elbassisten fremfor noen i manges øyne og ører, Steve Swallow (78), har vært og er hennes følgesvenner og for en høyst personlig trio vi snakker om.

Andy Sheppard – Brexit-flyktningen – er en av de store saksofonistene anno 2019. Foto: Francesco B. Saggio

Repertoaret besto av Bley-låter; noen kjente, men de fleste ganske så nye og som vil komme ut på plate i februar hvis alt går etter planen. Bleys litt skakke, nesten naive, humoristiske og særdeles unike og fascinerende måte å tenke og skrive musikk på er fortsatt en viktig del av hennes univers og solistisk løfta Sheppard og Swallow, for en unik tone det er i bassgitaren hans som han trakterer med plekter, musikken til spennende og flotte steder.

Solistisk er ikke Carla Bley noen fantastisk musikant. Det har hun aldri vært og det er hun den første til å underskrive på, men hennes skakke tilnærming er likevel alltid like fascinerende. Det er en hel del Monk over hennes spill og den eneste låta hun ikke hadde skrevet sjøl, var akkurat Monks «Misterioso» som hun sjølsagt hadde laga et flott arrangement på.

Carla Bley har vært, er og kommer til å bli værende en legende.

Mette Henriette – en helt egen stemme. Foto: Francesco B. Saggio

Der Carla Bley har vært med gjennom hele ECM-historia, så kommer tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Mette Henriette (28) fra den helt andre enden av selskapets historie.

Overraskende for de aller fleste kom hun fra mer eller mindre det store intet med sin dobbelt-cd debut, «Mette Henriette», på ECM i 2015. Den bekrefta nok en gang Manfred Eichers evne til å lytte, oppdage og videreutvikle estetikk som ville ha gått de aller fleste andre hus forbi.

Johan Lindvall er fortsatt en viktig bidragsyter til Mette Henriettes univers. Foto: Francesco B. Saggio

Sammen med den for meg nye cellisten Judith Hamann fra Australia og den stadig mer norske pianisten Johan Lindvall fra Sverige, tok Mette Henriette oss gjennom en rundt tre kvarters reise uten pause. Her blei det ikke sagt noe fra scena og det var musestille på fullsatte Victoria, eller som en legendarisk trommeslager med svært solide bånd til ECM skal ha sagt det: det var så stille at man kunne ha hørt en elefant falle.

Judith Hamann – ei ny og spennende stemme. Foto: Francesco B. Saggio

Nå, som på skiva, så er musikken hennes nesten som små forløp som hun gir tid til å utvikle seg sakte, men sikkert. Musikken er skjør og transparent og har masse dynamikk i seg sjøl om den er stille og «forsiktig».

Både for de tre på scena og for oss i salen så er det lytting som er helt avgjørende for at budskapet til Mette Henriette skal nå frem. Denne kvelden gjorde det så avgjort det – Mette Henriette har på sitt nesten sjamanistiske vis og med sin helt spesielle besetning noe høyst personlig å melde.

Vi fikk møte to sterke kvinner denne ECM-kvelden. De fortalte oss om en estetikk som er enestående og som Manfred Eicher har vært fødseselshjelper for i 50 år nå. Måtte den fortsette å utvikle seg lenge, lenge.

Mette Henriette – Carla Bley Trio

Victoria Nasjonal Jazzscene, fredag 270919

Ca 250 – Utsolgt

Øre for unik musikk

Pater familias i landets kanskje mest musiske familie heter Hans Fredrik Jacobsen. Her har han like godt invitert med seg hele familien og vel så det. Det har det blitt nydelig musikk av.

Hans Fredrik Jacobsen er en grenseløs musikant.

Nå har det seg slik at definisjonen på pater familias er et familieoverhode med uinnskrenket makt over ektefelle og barn og bestemmelsesrett over hele familiens formue. Noe forteller meg at helt slik er det ikke i familien med utgangspunkt i Tolga i Hedmark. Der Jacobsen, fru Tone Hulbækmo og sønnene Alf og Hans Hulbækmo befinner seg har jeg absolutt et klart inntrykk av at demokratiet har en fremtredende plass.

De fire har sjølsagt også sitt eget familieorkester, men hver for seg skaper de også framifrå musikk. Hans er en av landets, og vel så det, aller hippeste trommeslagere og bror Alf laga et strålende bestillingsverk til årets Moldejazz. Mor Tone har gjennom flere tiår etablert seg som en av landets viktigste formidlere av tradisjonsmusikk og far Hans Fredrik, med sin gedigne instrumentpark som han har skapt et eget univers med, befinner seg et sted der sjangerbegrepet ikke har noen voldsom betydning.

Tone og Alf Hulbækmo, Hans Fredrik Jacobsen og Hans Hulbækmo – må vel være en av landets mest musikalske familier?

Her møter vi Jacobsen trakterende fløyter av ymse kaliber, sekkepipe, kantele, gitar, bukkehorn, sopransaksofon, oud og syngende – pluss noe jeg har glemt vil jeg tro – sammen med de tre andre i familien samt utenomekteskapelige gjesteopptredener fra Gjermund Silset og saksofonistene André Roligheten og Karl Hjalmar Nyberg.

Mye gjør Jacobsen også aleine der han har benytta seg av studioets allehånde muligheter til pålegg. Ellers møter vi han i et utall konstellasjoner på de 17 låtene som er en blanding av hans egne melodier og noen tradlåter.

Uttrykket er så mangefasettert, fascinerende og sjangeroverskridende som vel tenkelig og om man vel velger å kalle dette folkemusikk, verdensmusikk, improvisert musikk eller enkelt og greit Hans Fredrik Jacobsen-musikk, er i alle fall meg revnende likegyldig.

«Øre» er så personlig og så unik at det bare er å dykke ned i det og bli der værende. Hans Fredrik Jacobsen bekrefter nok en gang hvilken høyst personlig stemme han er i besittelse av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hans Fredrik Jacobsen
Øre
Heilo/Musikkoperatørene

Den herlige andrerunden

I skøyteverdenen pleier som oftest andrerunden å gå relativt greit. Det gjorde det så avgjort på dag to av ECM-markeringa på Victoria også med Tord Gustavsen og Marcin Wasilewski i spissen for hver sin trio.

Mer inderlig pianospill enn det Tord Gustavsen serverer er det vanskelig å ønske seg. Foto: Francesco B. Saggio

Tord Gustavsen har gitt ut åtte plater på ECM. Det har skjedd i ymse konstellasjoner, men som oftest på trio. Det var i triouniverset vi møtte han også denne gangen, men langt i fra det tradisjonelle. Sammen med den afghansk/tyske vokalisten Simin Tander og en av Jessheims desidert beste trommeslagere, Jarle Vespestad, tok Gustavsen oss med på ei reise de færreste av oss hadde vært med på tidligere.

Simin Tander – ei flott og totalt unik stemme. Foto: Francesco B. Saggio

Med en melodiskatt i stor grad henta fra den norske salmeboka eller originalmateriale skrevet av Gustavsen, fikk vi versjoner så vakre og så inderlige som vel tenkelige. Veldig mye av materialet er veldig nedpå, men det er også mye temperament og dynamikk i tolkningene til trioen. Tander synger i stor grad på sitt opprinnelige morsmål pashto, men også på engelsk og sjøl om de fleste av oss har problemer med å forstå ordene, så er budskapet likevel tydelig og åpenbart. For ei stemme og for et uttrykk.

Gustavsen går ikke mange meter uten Jarle Vespestad. Det er det mulig å forstå. Foto: Francesco B. Saggio

Samarbeidet mellom Gustavsen og Vespestad går tilbake til bortimot jernalderen. Jeg tror ikke Gustavsen går ut for å kjøpe brød en gang uten at Vespestad er med. Så er da forståelsen og empatien mellom de to på et plan som ikke kan læres noe sted.

Tord Gustavsen Trio – vakkert og originalt. Foto: Tor Hammerø

Til slutt sang Tander om å lukke både øyne og ører. Det håper jeg ingen tok til etterretning denne kvelden. Da gikk de i tilfelle glipp av påfyll så vakkert og inderlig som vel tenkelig.

Marcin Wasilewski – en pianist i ypperste verdensklasse. Foto: Francesco B. Saggio.

Andre del av runde to i ECM-feiringa var via polske Marcin Wasilewski Trio. ECMs ideolog Manfred Eicher har vist en forkjærlighet for både norske og polske musikere og hvorfor er ikke vanskelig å skjønne.

Wasilewski er intet mindre enn en pianist i verdensklasse med sin fantastiske teknikk, sitt temperament, sin allsidighet og sitt høyst personlige uttrykk. Det er ingen tvil om at det er han som er sjefen i trioen som også består av Slawomir Kurkiewicz på bass og Michal Miskiewicz på trommer.

Dette er en trio som har eksistert i mange år og du verden som det høres. Likevel er det slik, i motsetning til for eksempel Bobo Stenson Trio som vi møtte dagen før, at her er det Wasilewski som er «stjerna».

Med et sett bestående av mange originallåter pluss Jan Garbareks «White Cloud» – en solid norsk-polsk kobling der altså, Carla Bleys «Vashkar» og med Marvin Gayes «What´s Going On» (!!!) som ekstranummer, så bekrefta Marcin Wasilewski sitt enorme mesterskap.

Og nå står Mette Henriette og Carla Bley for tur i kveld. Et hardt liv gitt!

Marcin Wasilewski Trio – et flott Band med stor B. Foto: Tor Hammerø

Nytt og duggfriskt

Nok en gang har jeg kommet over musikanter og musikk som er helt ukjent for meg. Pianisten Yves Theiler fra Sveits imponerer fra første anslag.

Yves Theiler har mye friskt å melde. Foto: Gian Marco Castelberg

Blant de mange sakene jeg kan alt for lite om står sveitsisk jazz om ikke i en særstilling, så i alle fall relativt høyt oppe på lista. Plateselskapet Intakt Records, med base i Zürich, gjør sitt beste for å bøte på det. Selskapet gir ut mye spennende musikk med artister fra store deler av kloden, men har heldigvis tatt ansvaret for å presentere artister fra sitt eget hjemland også.

Etter å ha fått tilgang på musikken fra Intakt i mange år nå, så veit jeg bortimot intuitivt at det som kommer derfra har et solid kvalitetsstempel på seg. «WE» med Yves Theiler Trio er definitivt ikke noe unntak.

Sjefen spiller altså piano og har komponert alle de sju spora som varer fra vel seks til vel tolv minutter. Han er 31 år ung og har blant spilt med Gerry Hemingway og Rudi Mahall – to modernister som hører hjemme helt der oppe. Med seg har han trommeslageren Lukas Mantel og bassisten Luca Sisera og «WE» er deres tredje skive sammen.

Theiler er teknisk sett en suveren pianist som jeg har mistenkt for å ha tilbragt mer enn en time eller to sammen med Keith Jarrett og Esbjörn Svensson. Han er en melodiker av rang, men han trives også veldig godt når friere landskap blir åpna opp.

Mantel og Sisera følger Theiler minste vink og vinker mer enn gjerne tilbake – dette er åpenbart en trio som har jobba mye sammen. I tillegg til det melodiske og frie, så viser Theiler oss også at han er en romantiker og lyriker – han er enkelt og greit en pianist med en svær palett å hente fra.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Yves Theiler Trio
WE
Intakt Records/intaktrec.ch

Svenskehjelpa

Vi på denne sida av Kjølen har svært mye å takke svenskene for – spesielt i tida etter 1945. Det at Bobo Stenson kom til oss fra begynnelsen av 70-tallet og fortsatt gjør det, føyer seg inn i denne stolte rekka.

Bobo Stenson har i nesten 50 år vært blant klodens hippeste pianister. Foto: Francesco B. Saggio

Bedre måte å markere starten på feiringa av plateselskapet ECMs 50 år, enn å presentere et fullsatt Victoria for Bobo Stenson Trio er vanskelig å tenke seg. I all rettferdighets navn så er det sjølsagt en del andre artister som også kunne ha inntatt landets kanskje beste jazzscene ved en slik anledning, men Bo Gustav Stenson – nå 75 år ung – var uansett et perfekt valg.

For oss som har levd ei stund, så har Stenson vært der helt siden begynnelse av 70-tallet – fra starten av ECMs historie mer eller mindre. Legendariske plater som «Underwear», med Arild Andersen og Jon Christensen, og «Witchi-Tai-To» med Christensen, Palle Danielsson og Jan Garbarek er to av utallige eksempler på Stensons mesterskap.

De seineste tiåra har trio blitt Stensons foretrukne besetning. Christensen var med i en årrekke, men har blitt erstatta av Jon Fält etter hvert, mens bassansvaret hele tida har vært Anders Jormins.

Anders Jormin – ei helt spesiell basstemme. Foto: Francesco B. Saggio

Jon Fält – en verdig Christensen-arvtaker med mye humor i spillet sitt. Foto: Francesco B. Saggio

Et repertoar bestående av både Stenson- og Jormin-låter, litt Béla Bartók pluss blant annet et par sanger av den cubanske legenden Silvio Rodríguez  – ikke minst den usedvanlig vakre «Canción Contra la Indecisión» som står registrert med vel 5,3 millioner avspillinger på Spotify, avslutta møtet med trioen som fortalte oss om et empatisk kollektiv som befinner seg på aller øverste hylle.

Stenson er en melodiker og lyriker av rang. Professor Jormin har en tone, et buespill og en inderlighet som er sjelden. Fält, som leverer mer stående trommespill enn jeg noen gang har sett, tilfører masse energi med sitt oppfinnsomme, sprudlende og livsbejaende spill. Til sammen blir det Bobo Stenson Trio – en trio i verdensklasse.

Det er vi som skal takke. Foto: Francesco B. Saggio

I løpet av denne firedagers ECM-markeringa vil minst to band stå på scena hver kveld. Polsk/norske Maciej Obara Quartet var andre stopp på åpningskvelden, men her skulle det bli enda mer svenskehjelp.

Maciej Obara er en frisk forlenger av den stolte polske jazztradisjonen. Foto: Francesco B. Saggio

Trommeslager Gard Nilssen har akkurat blitt far for første gang og hadde særdeles gyldig forfallsgrunn. Bassist Ole Morten Vågan måtte ta seg av sine plikter som leder for Trondheim Jazzorkester og kan vel også under tvil tilgis sitt fravær. Erstatterne Petter Eldh på bass og Jon Fält nok en gang på trommer skjente seg på ingen måte ut og sammen med bandleder og altsaksofonist Obara og pianist Dominik Wania, viste de hvordan langt framskredne jazzmusikere kan gå inn i nesten hvilken som helst setting på kort varsel.

Petter Eldh – hvilken energi, hvilket trøkk. Foto: Francesco B. Saggio

Den opprinnelige kvartetten blei unnfanga etter at unge europeiske blei invitert til ei samling for noen år siden og siden har de spilt rundt 200 konserter kloden rundt.

Dominik Wania – nok ei ny polsk pianostjerne. Foto: Francesco B. Saggio

Obara står får låtene i stor grad og høydepunktet for meg blei den vakre hyllesten av salige Tomasz Stanko. Her snakker vi om lyttere av ypperste klasse og med energien Fält og ikke minst Eldh tilførte kollektivet, så tok de oss inn mot natta på et fint vis. Åpningslåta, som varte knapt en halvtime, blei i meste laget for min konsentrasjons del, men det åpne, løse, men samtidig melodiske landskapet Obara & Co bretter ut – i klart slektskap med Stanko, Komeda og andre fra den stolte polske jazztradisjonen – fortalte oss på fint vis hvorfor denne musikken egner seg ypperlig både i ECM-katalogen og rundt om i verden.

Da er det bare å glede seg til de tre neste dagene – høydepunktene står i kø.

PS Et lite minus er at settene denne åpningskvelden blei litt i lengste laget. En time per band bør holde.

Maciej Obara Quartet tok oss inn i den første ECM-natta på Victoria. Foto: Tor Hammerø

En herlig overraskelse

God, varm og herlig popmusikk skapt av veldig flinke folk har inntatt heimen. Bandet er norsk og heter Hajk.

De fem Hajkerne har mye flott og vakkert å by på.

En av de store privilegiene med å mene noe om musikk er at man stadig får tilgang på musikk man ikke ante eksisterte. Bandet Hajk, bosatt i hovedstaden, hører hjemme i den kategorien. Jeg har altså gått glipp av bandets debut fra 2017, men lover at det ikke skal bli noen vane. De er nemlig alt for bra til det.

Med Preben Sælid Andersen (vokal, gitar, tangenter, perkusjon), som jeg har mistenkt for å være hovedlåtskriver uten at det går frem av coveret eller noe annet sted jeg har snoka, Einar Næss Haugseth (tangenter og vokal), Johan Nord (trommer og perkusjon), Knut Olav Buverud Sandvik (bass, vokal, synthbass og perkusjon) og Sigrid Aase (vokal), er Hajk veldig på vei til å være et kollektiv der puslebrikkene er på vei til å falle elegant på plass.

Her har ingen veldig behov for å stikke seg fram framfor de andre. Med tre vokalister som veksler på hovedansvaret på det området, får Hajk et helt spesielt særpreg. Alle ligger langt fremme i miksen og der egner de seg da også. Jeg synes egentlig om alle «stemmene», men Sigrid Aase er likevel et åpenbart stortalent i mine ører med sitt sterke og uhyre personlige uttrykk. Som hun synger: «I Want to Be the Best Version of Myself». Det er hun så avgjort.

Flere av medlemmene i bandet har jeg støtt på også i andre sammenhenger. Det er nok et prov på at stadig flere i den oppvoksende slekt i stadig mindre grad bryr seg om sjangre – de er mye mer opptatt av at musikken har noe å melde. Aase har jeg for eksempel hørt med det eksperimentelle vokalensemblet Oslo 14 og Buverud Sandvik har jeg hørt i jazzsammenheng blant annet med bandet Papirfly.

Låtene er varme, åpne og de glir lett inn i mottakerapparetet – slik god popmusikk skal gjøre. Spesielt digger jeg balladene. Vi har med musikere å gjøre som vil dette sammen og som i tillegg kan håndverket sitt. Jeg vil gjerne få Hajk med dette bandet og dette uttrykket også i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Hajk
Drama
Jansen Records/Musikkoperatørene

Seint, men veldig godt

Når man har med Pat Metheny på laget, så skjerpes ørene og resten av sanseapparatet øyeblikkelig. Saksofonisten Logan Richardson har med seg et stjernelag ellers også.

Logan Richardson har fått sammen både saksofonen og et stjernelag.

Når du kontakter supergitarist Pat Metheny, stjernetangentist Jason Moran og langt framskredne Harish Raghavan på bass og Nasheet Waits på trommer, og får ja fra alle, så betyr det aldri så lite for sjøltilliten vil jeg tro.

Altsaksofonist og komponist Richardson (39) kommer fra Kansas City. Det gjorde også en annen herre som trakterte et liknende instrument: Charlie Parker. For mange er han guden over alle guder i moderne jazz og når Richardson også har fått spilt med pianisten Jay McShann (1916-2006), som Parker også vokste opp og spilte med, så er forbindelseslinjene både mange og tydlige.

Pat Metheny er også vokst opp «rett borti gata» for Kansas City – i byen Lee´s Summit i Missouri. Om det var årsaken til at han og Richardson følte et slags bånd vites ikke, men faktum er at dette er en av de svært få gangene mestergitaristen med solide norske røtter har takka ja til å være med i andres prosjekter til og med uten at hans musikk står på menyen.

Denne skiva har blitt liggende til marinering i hylla i heimen lenge, men som all tidløs musikk så har den på ingen måte tatt skade av det. En morsom «tegneserie» i omslagsheftet forteller oss hvordan Richardson gikk fram for å sette sammen dette «bandet» og han var vel kanskje den som var mest overraska over at alle brikkene falt på plass.

Så vidt jeg vet har denne kvintetten aldri spilt live sjøl om de åpenbart stortrivdes med de elleve låtene til sjefen. Både Metheny, både på straight gitar og hans umiskjennelige gitarsynth, Moran, på akustisk og elektrisk piano, og Richardson får masse plass til å fortelle hva og hvem de er i et moderne og melodisk musikalsk landskap som helt tydelig byr på herlige utfordringer for alle.

»Shift» er ei lita og bortimot hemmelig musikalsk perle med noen av jazzens aller største stjerner i ei flott gjesterolle og med en altsaksofonist og komponist som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det han har fått.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Logan Richardson
Shift
Blue Note/Universal

Det varmkalde hjertet

Highasakite har vært gjennom en svært så turbulent periode. «Uranium Heart» forteller oss at de to gjenværende står godt på egne bein også.

Trond Bersu og Ingrid Helene Håvik står støtt på egne bein også.

Noen hevder at man blir sterkere kunstnerisk av å gå gjennom kriser og konflikter. Historia er full av interne konflikter kunstnere mellom og internt i band – noen ganger har det kommet noe godt ut av det, mens andre ganger har det gått lukt åt helvete for alle de involverte.

Med fasit i hånd, eller høytalere, er det vel noe/mye som taler for at kunsterisk så har begge parter i Highasakite-konflikten greid seg rimelig bra. Når det er sagt så er det jo forbanna kjedelig at tidligere gode venner ikke greier å finne det ut av med hverandre, men det lar vi ligge akkurat nå.

Her er det altså låtskriver og vokalist Ingrid Helene Håvik, for et særpreg hun har i stemma og uttrykket sitt, og trommeslager, synthesist og produsent Trond Bersu som står for det fjerde Highasakite-albumet. Helt siden debuten og gjennombruddet med «All that Floats Will Rain» har særpreget og populariteten vært voldsom både både hjemme og ute. De som har digga Highasakite før, kommer høyst sannsynlig til å fortsette med det sjøl om det låter noe annerledes nå enn før.

Det er vel liten tvil om at stemma til Håvik har prega Highasakite hele veien – og det gjør det voldsomt også ved dette veikrysset. Produksjonen er fortsatt superproff – kudos til Bersu – og flere med jazzbakgrunn, blant andre gitarist Even Helte Hermansen og tangentist Øystein Moen, er med og sørger for at det låter fett og vel så det.

Jeg digger med andre ord fortsatt Highasakite – det de gir oss er tøft, hipt og personlig. Samtidig er det noe jeg savner. I mangel på en bedre måte å beskrive savnet, så er det et fravær av varme i uttrykket. Det blir noe kjølig og kalkulert over hjertet av uranium, men til tross for det så trives jeg altså: Do You Have a Heart, synger Ingrid Helene Håvik. Jeg mener jeg kan svare ja, men hjertet til Highasakite oppfatter jeg nå som varmtkaldt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Highasakite
Uranium Heart
Propeller Recordings/Border Music