Jakob Nordli har fortalt oss tidligere at han er en helt spesiell vokalist. Nå har han tatt enda større steg i retning seg sjøl.

Det er snart tre år siden jeg møtte bandet Leirblaa for første gang. Bestående av fire jazzlinjere fra Trondheim møtte de oss med annerledes og spennende visejazz på plata “Sirkel”.

Nå er de tilbake med oppfølgeren “Drømmesky” og denne gangen har vokalisten, tekstforfatteren og komponisten Jakob Nordli fått ei enda mer fremtredende rolle slik at hans navn denne gangen preger utgivelsen sammen med Leirblaa. Det framstår bare som rett og rimelig siden Nordli er så sentral som han er.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Knapt 30

Nordli har fortsatt et lite stykke igjen til han runder 30 års-merket, men har til tross for det allerede markert seg med ei helt spesiell stemme både som komponist og vokalist – på trøndersk. Nordli er åpen på sin skeive legning og på sitt vis preger det også “Drømmesky”.

Det er så avgjort noe skeivt, annerledes og svært så personlig over det Nordli har å formidle. Det befinner seg fortsatt i et slags visejazz-landskap, men i mine ører er det også enda mer søkende og eksperimentelt.

Leirblaa, som ellers består av Jenny Frøysa på barytonsaksofon og elektronikk, August Glännestrand på trommer og Amund Storløkken Åse på vibrafon og mellotron, samt at Nordli også trakterer synth og piano, er en kohort med ei besetning og instrumentering som åpenbart skaper ganske så unike lydunivers.

Nordli har ønska å utforske spennet mellom fortvilelse og håp, fantasi og virkelighet. Det makter han og resten av Leirblaa på et spennende og unikt vis og hyllesten til dagdrømmeren blir stående som noe helt
eget som skal lyttes til mange ganger for å komme under huden på budskapet og musikken.

Charles Mingus var en på alle måter ruvende figur. Her kommer det mange, veldig mange prov på hans storhet.

Charles Mingus (1922-1979) var en helt spesiell størrelse og retningsgiver i sin levetid. Han var både kontroversiell, kompromissløs og stilskapende og, skulle det vise seg, tidløs. Han og musikken hans er fortsatt like frisk og aktuell den dag i dag og det å gi seg sjøl anledning til å dukke ned i denne skatten er intet mindre enn livgivende.

Live i Argentina

Først ut her er er nok en praktutgivelse fra Resonance Records. De har funnet frem to konserter fra sommeren 1977 der et entusiastisk publikum tok i mot Mingus sammen med med Ricky Ford (tenorsaksofon), Robert Neloms (piano), Dannie Richmond (trommer) og Jack Walrath (trompet).

Konsertene er gjort to dager etter hverandre, men kun ei låt blir spilt begge dager. Begge blir avslutta med Mingus solo på piano!

Teknisk topp kvalitet på opptaket og som alltid fra Resonance et forbilledlig teksthefte med bidrag fra Mingus-biografen Brian Priestley, nye intervjuer med de gjenlevende musikerne Ford og Walrath og mange flotte og ukjente bilder.

Resonance Records har skjemt oss bort med sine fantastiske retro-utgivelser i mange år. Denne føyer seg inn i rekka.

Fantastisk boks

1977 var bare to år før en sterkt svekka Mingus gikk bort som følge av at han blei ramma av ALS. Gjennom 70-tallet, helt til den siste utgivelsen i 1978, var han likevel produktiv.

Den strålende boksen inneholder alt fra denne perioden: “Mingus Moves”, “Changes One”, “Changes Two”, “Three Or Four Shades Of Blues”, “Cumbia & Jazz Fusion”, “Me Myself An Eye” og “Something Like A Bird”.
Sjøl om han begynner å bli svekka mot slutten, så er det masse tidløst gull å finne her og også her er det med et framifrå hefte som setter oss inn i låtene, innspillingene og tida de blei gjort i. På de to siste skivene var han ikke i stand til å spille sjøl, men han var i studio og hadde overoppsyn med det meste og hvordan musikken skulle danderes.

Tilbake til 50-tallet

Den litt hemmlige utgivelsen “East Coasting” fra 1957 er nå utgitt på vinyl. Den forteller oss om utviklinga Mingus var gjennom og sammen med Bill Evans på piano, Jimmy Knepper på trombone og hans nærmeste musikalske venn, Dannie Richmond på trommer, pluss Shafi Hadi på saksofoner og Clarence Shaw på på trompet, blir vi tatt med til en ganske tradisjonell, men likevel viktig holdeplass i Mingus-utviklinga.

Charles Mingus var på alle måter en gigant. Her er det bare å dukke ned i viktige deler av skatten hans.

Førte coronaen noe positivt med seg? Svaret er vel et unisont nei, men denne musikalske opplevelsen mer enn antyder noe annet.

Vi gikk vel alle mer eller mindre i hi mens pandemien herja. Noen av de som blei aller mest ramma var kulturarbeidere som fikk muligheten til å møte sitt publikum strypa i veldig stor grad. Heldigvis fantes
kreativiteten og skaperlysten fortsatt i fullt monn hos de aller fleste og det dukka opp stadig nye måter å få det ut på.

I engere lag

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Møter i større fora og med mange involvert var i lange perioder fra 2021 nesten umulig. Det første til at vennene Håkon Norby Bjørgo (bass), Magnus Sefaniassen Eide (trommer og perkusjon) og Kristoffer
Kompen (trombone) mer eller mindre ukentlig satte hverandre stevne for å øve sammen i stedet for å sitte aleine hjemme å tvinne tommeltotter. Det skulle så avgjort vise seg å være en svært god idé.

Med seg til disse møtene hadde alle tre ofte nyskrevet materiale som de over tid fikk anledning til å sjekke ut og bearbeide videre. Det har ført til at denne trioen, men ganske så original besetning og uten akkordinstrument, fikk mulighet til i kanskje større grad enn faste band å skape sine egne musikalske landskap.

Tøffe saker

I løpet av en sommerdag i fjor gikk de tre med det usedvanlig passende navnet Lukka Lag i studio særdeles vel forberedt med andre ord. Med et dusin låter i et spennende melodisk og rytmisk univers i alle slags tempi og basert på et lyttende og dynamisk fundament, føres det nydelige samtaler med tre herrer som alle har likeverdige roller her.

Nok en gang skal lyden Vidar Lunden skaper i sitt studio Musikkloftet ha all mulig slags skryt – dette låter enkelt og greit vidunderlig med perfekt separasjon mellom de tre instrumentene.

Nå er det avgjort på høy tid at Lukka Lag slutter å være det i overført betydning – de bør ut å gi allmuen påfyll. De har veldig mye fint å fortelle oss.

Til tross for at jeg ikke er på hjemmebane her, så er det likevel med stor glede jeg gratulerer Ottar “Big Hand” Johansen med 60 års-jubileum som artist. Og det gjør han med 16 flotte duetter.

Det har seg slik at jeg at jeg ofte støtter meg til salige Duke Ellington når jeg blir spurt om hva slags musikk jeg liker. På godt norsk mente hertugen at det kun fantes to typer musikk, nemlig god og dårlig. Slik var det i hans tid og slik er det fortsatt.

Ottar “Big Hand” Johansen har runda 76 og har altså i 60 av disse åra stått på scener og spilt inn plater i et antall som er vanskelig å telle for oss vanlig dødelige. Alltid når jeg har støtt på “Big Hand” så har jeg landa på det aller viktigste når det gjelder mitt forhold til alle artister: jeg tror på han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Duett-fest

Uten at jeg har den store innsikten i norsk countrymusikk, så vil jeg tro at det er historisk sus over denne samlinga. Her får vi nemlig et strålende utvalg av duetter helt tilbake fra 1981 og til i år. De tre fra i år er med Nilsen´s Southern Harmony, Brent Moyer og Hugh Moffatt – stort sett ukjente størrelser for meg, men alt låter fint sammen med “Big Hand” fra Sulis/Bodø/Oslo.

Ellers møter vi han sammen med både ganske store internasjonale navn og norske helter som Claudia Scott, Casino Steel, soulstemma Linda Kvam, Malin Pettersen, Arne Benoni, Tore Andersen, Stephen Ackles og Lillian Askeland.

I løpet av en knapp time byr Johansen og hans gode venner på fine låter, gode stemninger og ikke minst nok et bevis på at ærlig, troverdig og inderlig musikk ikke kjenner noen grenser. Som Duke Ellington ville sagt det, sikkert på noe haltende norsk: dette er god
musikk.

Hvis heller ikke du kjenner til den mexikanske, men USA-bosatte trommeslageren, komponisten og bandlederen Gustavo Cortiñas, så er vi minst to. Han har absolutt noe å melde – på så mange vis.

Jeg er altså så privilegert at det dumper ned et uhørt antall fonogrammer i postkassa mi fra de aller fleste verdenshjørner. Postmannen er foreløpig bare smilende og blid, men antallet er så stort at jeg ikke er i nærheten av å få hørt på eller skrevet om alle sammen. Fra tid til annen går jeg utenom det åpenbare; jeg liker å sjekke ut nye navn, ny musikk og nye stemmer.

Gustavo Cortiñas hører så avgjort hjemme i den kategorien. Han har bodd i USA i rundt 20 år og etter jazzstudier i i New Orleans, så har han gjort Chicago til sin hjemby. For Cortiñas skyld får jeg inderlig håpe at hans oppholdspapirer er i orden. Jeg er nemlig ganske så sikker på at Trumps folk både har lagt merke til hva og hvordan Cortiñas omtaler musikken og hva som har vært inspirasjonen og bakgrunnen for den.

Kjente medspillere

Det som var sterkt medvirkende til at jeg blei frista til å sjekke ut “The Crisis Knows No Borders”, var halvparten av lagoppstillinga. Fiolinisten Mark Feldman og tenorsaksofonisten Jon Irabagon kjenner jeg fra en rekke møter i ymse konstellasjoner – også norske. Det er to fremragende modernister og solister. Fjerdemann på laget er gitaristen Dave Miller.

Dette er med andre ord et bassløst samfunn, men Cortiñas´ komposisjoner og visjoner har ikke behov for det heller. Med sitt åpenbart store engasjement når det gjelder global oppvarming og hvilke implikasjoner det kan ha for oss alle og ikke minst fremtidige generasjoner, så har Cortiñas skrevet ni komposisjoner pluss en solo tromme-ekskursjon som han skriftlig også, spor for spor, setter inn i problematikken.

Uten at The Donald blir nevnt med et ord i tekstene til Cortiñas, så er det dårlig skjult at han blir “omtalt” gjennom hele plata. Musikalsk tar den oss gjennom ganske så straighte samtaler og låter til friere passasjer. Det er stor dynamikk i uttrykket – en dynamikk som avgjort er med på å understreke engasjementet og alvoret som ligger til grunn for Gustavo Cortiñas sin musikk.

Gustavo Cortiñas er så avgjort ei til nå ukjent stemme som bør gis godt med oppmerksomhet i tida som kommer. Og så skal det bli interessant å følge om Trumps gutter lar han få bli i landet til the home of the free and the land of the brave.

Ingebrigt Håker Flaten er en stadig søkende og finnende musiker. Hans (Exit) Knarr-band bekrefter igjen at det er noe av det mest spennende som gir musikalske livstegn fra seg.

Bassisten, komponisten og bandlederen Ingebrigt Håker Flaten (53) har imponert og fascinert meg siden 90-tallet med Close Erase, The Source, Atomic, The Thing og Scorch Trio og etter hvert i en rekke andre andre konstellasjoner. Etter at han returnerte til kongeriket etter flere år i USA, har han med sin ustoppelige energi og ditto kreativitet ved en rekke tilfeller bekrefta at han er en av de viktigste stemmene i moderne musikk i vår del av verden i alle fall.

Tingingsverk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I 2020 fikk Håker Flaten det ærefulle oppdraget å skrive tingingsverket til Vossajazz. Det førte til debuten for bandet som blei til (Exit) Knarr og nå er de ute med sitt tredje studioalbum. I tillegg har de også gitt allmuen et livealbum. Bandet har de fem seineste åra blitt Håker Flatens viktigste laboratorium og har vist oss den ustoppelige krafta sjefen er utstyrt med.

Denne gangen tar Ingo, blant venner og for lettvinthets skyld, bandet i ei ny retning. Ved hjelp av grafiske partiturer får de seks permanente og to tidligere beboerne i kohorten utfordringer de neppe har støtt på tidligere.

Åpningssporet, der både trommeslager Veslemøy Narvesen og altsaksofonist Mette Rasmussen er med, er en live tolkning av Wayne Shorters “Deluge”.

De tre resterende spora er Ingo-komposisjoner gjort i studio med den permanente besetninga anno 20025. Det vil si danske Amalie Dahl på altsaksofon, amerikanske Jonathan F. Horne på gitar, svenske Karl
Hjalmar Nyberg på tenorsaksofon og elektronikk, Olaf Olsen på trommer og polske Marta Warelis på piano og elektronikk.

Samme retning

Det er “lett” å høre at dette er en trupp som drar i samme retning, som utfyller og utfordrer hverandre og som skjønner Ingos intensjoner på alle mulige vis. Det betyr likevel at de alle har stor frihet til å ta låtene til sjefen og kraftverket med bassen til steder de sjøl har
tenkt seg frem til.

Her er det altså visuelle inspirasjonskilder som er et viktig element i fundamentet som har både jazz, impro, elektronisk og annen moderne rytmisk musikk i gumboen.

Det låter så unikt, intenst og viktig som det aller meste Ingebrigt Håker Flaten har fingrene og hodet sitt borti. Dette er tøft, annerledes og ingosk – det holder ei god stund det.

Det er alltid høytid å møte Keith Jarrett aleine ved flygelet. Her er anledninga hans siste Europa-turné i 2016 – kort tid før han blei ramma av slag.

Helt siden solo-debuten “Facing You” så dagens lys i 1972, har enhver solohilsen fra 80-års jubilanten Keith Jarrett vært intet mindre enn en begivenhet. I år har det vært stor oppmerksomhet rundt ikoniske “The Köln Concert” siden det er 50 år siden den blei spilt inn og av forståelige grunner er en av jazzhistorias mest solgte plater. Siden har det kommet en rekke soloutgivelser fra mesterens hender, blant annet “Vienna Concert” fra 1991 – innspilt i legendariske Wiener Staatsoper. Det er altså grunnen til at denne Wien-innspillinga, som er gjort i like legendariske Musikverein, hvor blant andre Schoenberg, Berg og Webern hadde uroppføringer, har fått tittelen “New Vienna”.

Den siste turneen

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

2016 var et aktivt år for Jarrett. En stor Europa-turné har allerede blitt dokumentert med utgivelser fra München, Budapest og Bordeaux.
Heldigvis blei det gjort opptak av alle konsertene og de Jarrett har godkjent, har altså etter hvert blitt gitt ut. I forbindelse 80-årsdagen har det kommet nok en bekreftelse på Jarretts helt unike uttrykk.

I 2017 skjedde det som gjorde at Jarrett ikke er i stand til å spille konserter slik han ønsker lenger. Han er lamma i venstresida etter et slag, men de som ønsker å se han i aksjon med kun høyrehånda – det holder lenge det – kan søke opp et flott intervju med mesteren på youtube, der han også spiller litt.

Sommeren 2016 var Jarrett i kjempeform også målt ut i fra hans egne standarder. Denne konserten, som i cd-versjonen i alle fall, varte i knappe 67 minutter, er stor på alle slags vis. Den er delt inn i ni improviserte deler som inneholder alt fra en voldsom og ganske så kompleks start, via stilleflytende akkorder til en rytmisk “låt” som minner mye om Belonging-universet.

Etter hvert får vi lyriske ballader og nok ei “Belonging”-aktig låt, så en blues før Jarrett oppsummerer med en melodi som har både country og gospel i seg. Konserten blir avslutta med nok en unik versjon av
“Somewhere Over The Rainbow” slik bare Keith Jarrett kan tolke klassikeren.

Dette er så klassisk og stor Keith Jarrett-musikk som vel tenkelig. Så er det bare å håpe at det finnes enda flere opptak på lager som mesteren vil godkjenne. Det blir aldri nok Keith Jarrett – en større, mer uttrykksfull og personlig lyriker ved klaveret finnes ikke for meg.

Det er ikke lenge siden perkusjonisten Håkon Berre stilte til start mutters aleine. Nå har han invitert med seg sine gode venn, den svenske saksofonisten Martin Küchen.

Håkon Berre (45) kommer fra bondeslekt i Trøndelag. Til tross for det så har han gjort København og impromusikken til sine levevei. I rundt to tiår har han bodd i Kongens by, noe som har ført til at vi har hørt
alt for lite til han her hjemme.

Bare for kort tid siden ga han oss solo-skiva “Mirror Matter” – en solid bekreftelse på at han ikke leker butikk. Vi snakker totalt kompromissløs musikk som setter krav, men som også har mye å gi.

Erfaren duo

Berre har jobba med frijazzstorheter som Peter Brötzmann, Phil Minton, John Tchicai, Susana Santos Silva og Peter Evans. Martin Küchen og Berre har samarbeida til og fra siden 2016. En nordmann og en svenske måtte altså til Danmark for å slå ut i full blomst og like før jul spilte de inn sitt første duo-visittkort i København.

Küchen, som jeg har møtt i konstellasjoner som Angles 9 og Trespass Trio med andre norske musikanter, trakterer de fleste saksofoner. Denne gangen har han plukka frem den aller minste – han spiller utelukkende sopranino på dette møtet.

Berre spiller trommer, perkusjon og greier – det vil si alt mulig rart av papir, plast, metall og tre.

Om noen tror at dette har blitt nok en kompromissløs sonisk utflukt basert på fire “låter”, eller kanskje rettere sagt samtaler, de har “oppfunnet” der og da, så er det helt riktig antatt.

De to lytter til og utfordrer hverandre på et heftig vis. De tar og gir den plassen som trengs og det har ført til rundt 45 minutter med spennende og høyst personlige musikalske meningsutvekslinger.

Her må det settes av tid og plass slik at man kan flytte inn i dette universet. Gjør man det, så finnes det veldig mye spennende og unikt her.

Om tosomhet er bedre? Basert på “På Snurr” så er svaret i alle fall ja.

Den svenske sekstetten Kommun tar oss med til steder ingen av oss har vært tidligere.

Jeg bryter sammen, om enn ikke i krampegråt, så i alle fall i lett hulken, og innrømmer at Kommun har jeg aldri verken hørt eller hørt om tidligere. Det til tross for at de har kampert sammen ei god stund, først som kvartett og etter hvert som sekstett og som platedebuterte i 2023.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innbyggerne i kohorten, opprinnelig Vilhelm Bromander på bass, Finn Loxbo på akustisk stålstrengs gitar, Ryan Packard på trommer og Lisa Ullén på piano og som nå har blitt utvida med Anna Lindal på fiolin og Leo Svensson Sander på cello, har jeg i stor grad støtt på i en rekke andre konstellasjoner. Det kommer derfor ikke som noen stor overraskelse at Kommun har noe spennende å melde.

I ett sett

Det Kommun gir oss er en slags musikalsk meditasjon som varer i godt og vel en time – uten opphold. Det er kollektiv og fri improvisasjon der alle tar og får den tida de trenger til å utvikle sine ideer. Det betyr at vi blir tatt med på ei saaaaakteflytende og ganske så stille reise som er egna til å legge hodet på puta, lukke øynene, åpne ørene og la seg flyte med.

Det Kommun gir oss er krevende og utfordrende. Samtidig er det veldig mye å hente hvis man gir seg sjøl muligheten til å krype under huden på dette uttrykket.

“Kalpa” er så anti-kommersiell som vel tenkelig. Det gjør uendelig godt og er viktigere enn noen gang.

Saksofonisten, og veldig mye mer, Harald Lassen har fascinert meg helt siden jeg fikk ørene opp for han for snart to tiår siden. Nå mer enn noen gang.

Harald Lassen (38) er forbi ung- og lovende stadiet. Han har brukt tida frem til nå til å utvikle ei helt spesiell stemme både som instrumentalist, bandleder og ikke minst som komponist. Nesten fra dag én i sitt kunstnerskap har jeg opplevd Lassen, fra Songdalen ved Kristiansand, som en spennende og kompromissløs intellektuell som har hatt ambisiøse mål og som i mine ører og for resten av mitt
sanseapparat har nådd stadig flere av dem.

Utvikling

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lassen vant Spellemannprisen for 2023 for plata “Balans” – et usedvanlig spennende visittkort. På sett og vis er “RIK” en forlengelse, men samtidig står den veldig på egne bein musikalsk også.
Lassen sier sjøl at musikken tas i ei ny retning som både er rarere, mjukere og mer overraskende. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til det og i dette landskapet der Lassen og hans trupp skaper bilder
som er både vakre, melodisk og rytmisk spennende, så blir vi invitert til steder som er helt nye og unike for meg. Lassen står på ingen måte stille som komponist og kunstner – han har staka ut en personlig kurs og du verden så flott det er å få følge han på veien.

God trupp

Lassens miljøengasjement er en viktig ingrediens i måten hans å tenke musikk, og låttitler, på. Platetittelen “RIK” viser til mange former for rikdom: personlig, musikalsk, erfaringer, emosjonell og økologisk og med bandet han har jobba med i flere år nå, og som åpenbart skjønner Lassens intensjoner stadig bedre, har de greid å sette dette inn i flotte rammer.

Stemningene og bildene som elbassist og akustisk gitarist Stian Andersen, trommeslager og perkusjonist Tore Flatjord, gitarist Sander Eriksen Nordahl og synthesist og klarinettist Solveig Wang skaper sammen med Lassen, som også trakterer piano, fløyte, melodica, stemmebånd, synth, klokkespill og perkusjon i tillegg til saksofon, befinner seg i et lassensk univers med jazz, impro, pop, folkemusikk,
klassisk musikk og garantert andre ingredienser i gumboen også. Marcus Forsgrens studiokvaliteter er også et viktig element i unnfangelsen av disse mangefasetterte landskapene.

Harald Lassen er på et veldig flott sted musikalsk og intellektuelt nå – jeg gleder meg allerede til neste veikryss.