Forfriskende og originalt

Den tsjekkiske gitaristen David Dorůžka, den polske tangentøren Piotr Wyleżoł og den amerikanske trommeslageren Jeff Ballard har skapt spennende musikk i flere grenseland.

Grenseløs trio med grenseløs musikk.

Tor de Jazz/Nettavisen blir heldigvis oppdaga rundt om i den store, vide verden og ved hjelp av postvesenet i diverse land blir jeg fora med ny og ofte spennende musikk fra en rekke hold. Ikke alt er like interessant, men dette visittkortet fra Tsjekkia hører definitivt hjemme i kategorien svært høy hylle.

Trioen møttes for første gang våren 2021 i det verden var i ferd med å åpnes sakte, men sikkert opp igjen. Herrene ville utforske nye muligheter på tvers av sjangre og møttes med låter som alle tre hadde skrevet som fundament for ekskursjonene.

Bandets første møte var et opptak for tsjekkisk tv som blei fulgt opp av en seks timers session i studio i Brno – Tsjekkias nest største by. Det strålende resultatet forteller alt om hva fremragende musikanter er i stand til å få ut av minimalt med øvelser.

Både Dorůžka og Wyleżoł er nye navn for meg, men det tar ikke mange runder i spilleren å skjønne at vi har med to usedvanlig langt framskredne melodikere, lyrikere og instrumentalister å gjøre. David Dorůžka (42), som jeg har mistenkt å være initiativtakeren her og som har skrevet halvparten av de åtte låtene, har ei solid Berklee-utdanning i bånn og Wyleżoł spilte Mozart og Beethoven som solist med symfoniorkester da han var 10/11 før jazzen tok han. Ballard har vist seg i en rekke settinger, ikke minst med Brad Mehldau Trio, å være en av vår tids heftigste trommeslagere.

Det hevdes at den melodiske og lyriske åra fra slavisk musikk, kultur og lynne preger både Dorůžka og Wyleżoł og at begge er i besittelse av et solid særpreg er det overhodet ingen tvil om. Wyleżoł trakterer både elpiano og synther og er en fargelegger av rang. Rytmisk er musikken til dels intrikat, men de utfordringene digger åpenbart Ballard noe voldsomt og sørger samtidig for en herlig framdrift hele tida.

Musikken er både luftig, lyrisk og heftig og har også elementer fra rock i seg. Denne bassløse kohorten greier seg utmerka på egen hånd – dette er et band jeg mer enn gjerne skulle opplevd live også.

David Dorůžka- Piotr Wyleżoł- Jeff Ballard
«Andromeda´s Mystery»
Bivak Records/bivakrecords.cz

Behagelig og lovende

Den dansk-svenske saksofonisten og vokalisten Johanna Linnea Jakobsson debuterer i et jazz/singer-songwriter-landskap det er herlig å tilbringe tid i.

Johanna Linnea Jakobsson har noe velsmakende å by på.

Det er jo ikke akkurat noen bombe at jazztalentene er mange og allsidige her oppe i vår del av verden. Uansett er det like hyggelig hver gang å oppdage nye talenter med stemmer som sikkert kommer til å være med oss i en årrekke.

Den 30 år unge altsaksofonisten, vokalisten, låtskriveren og bandlederen Johanna Linnea Jakobsson hører avgjort hjemme i den kategorien og nok en gang er det ustoppelige Anders Thorén og hans norske selskap AMP Music & Records som har vært fødselshjelperen.

Med sin varme og mjuke tone i saksofonen og sin coole stemme, inviterer Jakobsson oss inn i et univers der den flotte melodien spiller ei hovedrolle. Jakobsson byr på standardlåta “Alone Together”, som også har blitt tittellåta, Beatles-sangen “She´s Leaving Home”, Oliver Nelsons “Stolen Moments” og Duke Ellingtons “The Singel Petal of a Rose” og like mange egne låter. Noe er instrumentalt, noe er med tekst og alt er like inviterende.

Jakobsson stortrives både i det ganske så straighte jazzlandskapet og i singer-songwriter-universet. Hun har med seg et framifrå reisefølge med både svenske og danske musikanter fra samme generasjon: trommeslager John Fernold, som også har vært med å produsere, bassist Anders Fjeldsted, gitarist Robin Petersson og pianist Gustaf Rosenberg.

Her snakker vi lyttende empatikere som alle vil den samme veien og som alle har kommet svært langt i sin søken etter sin egen stemme – en flott kohort med dyktige individualister.

Johanna Linnea Jakobsson har vært et ytterst behagelig nytt bekjentskap. Hun må gjerne komme på besøk flere ganger.

Johanna Linnea Jakobsson
«Alone Together»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Hinsides originalt og flott

Den franske vokalisten Camille Bertault og den østerrikske pianisten David Helbock har gitt oss en sensasjonelt god innførsel til sitt univers.

David Helbock og Camille Bertault imponerer og fascinerer. Foto: Joanna Wizmur

Første gang jeg møtte Camille Bertault (36) var på det store internettet der hun mutters aleine i sin egen, vil jeg tro i alle fall, leilighet satt og sang “Giant Steps” “sammen med” John Coltrane som den mest naturlige ting i verden. Jeg innrømmer lett at jeg nesten falt av stolen – det var intet mindre enn voldsomt imponerende. Senere har hun dukka opp i flere liknende settinger, men dette duomøtet er det første platemøtet for mitt vedkommende.

Bertault og David Helbock (38), som imponerte meg under MaiJazz tidligere i år, møttes på oppfordring av en festival i tyske Ludwigsburg i 2019. Det var intet mindre enn stor suksess og frista så avgjort til videre utforskning, men pandemien har lagt lokk på veldig mange muligheter i så henseende.

Nå har verden i stadig større grad åpna opp igjen og i løpet av to desemberdager i fjor, i et studio i Berlin, sørga duoen for ei musikalsk lekestund av de sjeldne.

Bertault er en virtuos som neppe har sin make i vokalverdenen. Hun er leken, hun har en stemmekontroll av en annen verden, hun scatter, synger på fransk og engelsk – hun tar oss enkelt og greit med til nye og ukjente steder. Når så Helbock viser seg å være det perfekte reisefølget for Bertault, om det er i originalmateriale eller med musikk av Egberto Gismonti, “Good Morning Heartache” – på fransk, en etyde av Scriabin, Björk eller Monks “Ask Me Now” – også på fransk – vi snakker spenn av en annen verden her – i stor grad på piano, men også på perkusjon, live-looping og effekter, så har dette blitt et møte som kommer til å bli huska – lenge.

Til en aller annen oppegående arrangør sørger for å få Camille Bertault og David Helbock til kongeriket, så er “Playground” ypperlig å tilbringe ventetida sammen med. For en vokalist!

Camille Bertault & David Helbock
«Playground»
ACT/Musikkoperatørene

Fine samtaler

Det norske selskapet AMP Music & Records leter og finner. Denne gangen er det en eksklusiv italiensk duo som har blitt funnet.

Nico Tangherlini og Jacopo Fagioli fører eleverte samtaler.

Trompeteren Jacopo Fagioli og pianisten Nico Tangherlini har kommet svært langt i sin søken etter et musikalsk ståsted som er deres eget. Når man tar i betraktning at de to kun er i midten/siste halvdel av 20-åra, så viser de en modenhet i uttrykket som er imponerende.

Hvordan AMP og Anders Thorén finner fram til alle disse “obskure” talentene over alt aner jeg ikke, men det er i alle fall slik at det gir oss nysgjerrige muligheten til å få stifte bekjentskap med musikk og musikere vi ellers neppe ville fått hørt. Denne duoen hører avgjort hjemme i den kategorien.

Nesten all musikken er skrevet av 25 år gamle/unge Fagioli med enkelte bidrag fra Tangherlini. De har jobba sammen siden 2019 og at det er to lyttende og empatiske unge herrer vi har med å gjøre, skinner tydelig gjennom.

De inviterer oss inn i et melodisk, kammermusikalsk landskap der de forteller oss at de har kunnskap om store deler av jazzhistoria.. Det er tid, luft og dynamikk i disse møtene som mer enn antyder at de to vil sette et solid preg på europeisk jazz i åra som kommer. Vakkert og intimt er det fra start til mål.

Jacopo Fagioli & Nico Tangherlini
«Bilico»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

En ustoppelig innovatør

Gitaristem, oudisten, komponisten, bandlederen og retningsgiveren Gordon Grdina har virkelig vist seg fram det siste året. Nå gjør han det igjen – med to forskjellige og spennende trioer.

Gordon Grdina sammen med Jim Black og Matt Mitchell – Nomad Trio – saker!

I løpet av det siste året, og knapt nok det, har jeg fått og hørt på fire plater med den canadiske strengeleikeren Gordon Grdina. Om det har vært i solotapning, med kvartett eller med et stort band der arabiske toneganger har vært sentrale, så har Gordon Grdina (45) fortalt oss at han er ei helt spesiell og usedvanlig interessant stemme.

Nå er han på plass igjen og denne gangen med to framifrå, men helt forskjellige trioer. Begge utgivelsene er nummer to i rekka for begge trioene og det høres at dette er kohorter som har jobba lenge og godt sammen.

Nomad Trio består av to av den moderne New York-jazzens aller mest interessante stemmer. trommeslageren Jim Black – nå bosatt i Berlin – og pianisten Matt Mitchell. I dette bassløse samfunnet der Grdina spiller stort sett gitar, men litt oud, blir vi tatt med gjennom seks Grdina-komposisjoner av det stort sett melodiske, men samtidig åpne slaget der lytting og empati står i høysetet. Det er tøft, annerledes og veldig fascinerende.

Gordon Grdina, Matthew Shipp og Mark Helias – saker!

Den andre, mer kollektivt anlagte trioen, består også av to usedvanlig sentrale New York-musikanter i den moderne gata, bassisten Mark Helias og pianisten Matthew Shipp. Et trommeløst samfunn med andre ord, men de ni kollektivt unnfanga låtene greier seg utmerket uten.

Denne trioen og denne musikken er åpnere, løsere og friere og forteller oss at også i slike landskap er Gordon Grdina ei heftig stemme. Han bekrefter enkelt og greit gjennom de seks møtene det siste året at han er en usedvanlig produktiv, allsidig og høyst personlig gitarist uansett landskap og setting. Han er på god vei til å etablere seg helt der oppe blant dagens moderne gitarister faktisk.

Gordon Grdina´s Nomad Trio
«Boiling Point»
Astral Spirits/gordongrdina.bandcamp.com
Gordon Grdina/Mark Helias/Matthew Shipp
«Pathways»
Attaboygirl Records/gordongrdina.bandcamp.com

Tre ved to av dem

Den høyst spesielle duoen ternOP med bassisten Håkon Norby Bjørgo og laptoperen Mike McCormick er det nærmeste en duo kommer en trio. Skjønner?

Mike McCormick og Håkon Norby Bjørgo – ternOP – byr på noe helt eget. Foto: Ingeborg Bjerke Styve

Både Norby Bjørgo og canadiske, men Oslo-bosatte McCormick, har dukka opp i en rekke konstellasjoner de seineste åra. Blant annet har de samarbeida i gitartrioen Brinicle i flere år. Det betyr at utgangspunktet for dette “forskningsprosjektet” er det aller beste og her tar de oss med til steder ingen av oss har besøkt tidligere.

Med Norby Bjørgos tunge og varme basstone og McCormicks evne til å leke fram lydlandskap med sine elektroniske hjelpemidler, blir disse samtalene vesensforskjellige fra alt annet både de og alle andre har bedrevet tidligere.

Jeg opplever musikken i stor grad som lydskulpturer der tradisjonell melodikk og rytmikk er fraværende. De to søker, og finner, det de leter etter i landskap de er helt aleine om å leke seg i. I tillegg til det de to trakterer, så programmerer McCormick også en live-prosesseringsalgoritme – en algoritme som har sin egen vilje. Har jeg skjønt det rett så både setter den i gang lydproduksjon samt at den responderer på hva de to andre gjør. Dermed blir duoen på mange måter en trio. Spennende og høyst originalt.

Dette er absolutt ikke musikk til søndagsmiddagen med svigermor. Dette er musikk som krever mye av både de to, eller var det tre?, og oss på mottakersida. Er man imidlertid villig til å åpne både ørene og de fleste andre sansene, så har ternOP – navnet henspeiler på en ternær operasjon som er et infomatikk-begrep med tre deler – mye høyst unikt og spennende å by på.

ternOP
«Let Them Eat the Rich»
Smia Records/smiarecords.bandcamp.com

Ung og svært allsidig stemme

Miha Gantar er en ung og særdeles allsidig pianist og komponist fra Slovenia som er bosatt i Amsterdam. Her debuterer han for sikkerhets skyld i fem forskjellige utgaver i en boks med fem cder.

Miha Gantar – det er bare å merke seg navnet med en gang. Foto: Žiga Koritnik

Miha Gantar har ikke kommet lenger enn til midten av 20-åra, men du verden så mye annet han har rukket på de få åra her på Tellus. Han har studert på New School i New York og i sin adopterte hjemby Amsterdam, han har utvikla ei helt spesiell pianostemme og han har altså skrevet musikk for solopiano, duo, trio, kvartett og stort ensemble!!! Alt dette er altså samla i denne imponerende boksen som forteller oss at Miha Gantar er ei stemme og et navn man bør følge tett i åra som kommer.

Hvordan man velger å ta seg gjennom denne invitasjonen fra Gantar er sjølsagt opp til hver enkelt. Jeg har tatt turen fra solo og oppover og anbefaler gjerne den reiseruta. Det førte i alle fall meg rett inn i in medias res – rett inn i kjernen – av hvem denne unge mannen er musikalsk – hva hans musikalske visjon er.

Gjennom et stort antall komposisjoner og et høyst personlig pianospill og klangideal, viser Gantar oss en modenhet i uttrykket som er helt spesiell for en 25-åring. Om det er aleine, på duo sammen med den mer enn lovende unge italienske vokalisten Marta Arpini – her dukker den eneste standardlåta, “Bye Bye Blackbird” opp -, i en lang triosekvens på på over 53 minutter med ungt, ukjent, men svært empatisk og lyttende reisefølge på bass og trommer eller på kvartett med det moderne stjernelaget Axel Dörner (trompet), Gerry Hemingway (trommer, perkusjon, munnspill og kazoo) og Christian Lillinger (trommer) – i ganske så fri flyr – eller med det 14 manns/kvinners store ensemblet som avslutter denne fantastiske introduksjonen til hvem og hva Miha Gantar er og hvor han vil, så er det uansett en introduksjon til en musikant, ei stemme og en visjonær som nesten savner sidestykke.

Hele veien gjennom er det moderne, åpen, relativt fri, men samtidig, ofte i alle fall, melodisk musikk Miha Gantar serverer oss. Han gir seg sjøl, oss og musikken masse rom rom og luft – han er altså i besittelse av en tålmodighet, modenhet og retningssans som skulle tilsi at han har tilbragt minst det dobbelte antallet år her på Tellus enn det han beviselig har.

Miha Gantar er definitivt en musikant vi skal følge med argusører i tida som kommer.

Miha Gantar
«Introducing Miha Gantar»
Clean Feed Records/Musikkoperatørene

Tøft møte i nord

Duoen Arvvas, det vil si joikeren Sara Marielle Gaup og bassisten og vokalisten Steinar Raknes, inviterer på en utflukt som er både spennende, annerledes og inspirerende.

Arvvas – Sara Marielle Gaup og Steinar Raknes – byr på noe helt spesielt.

Etter at Steinar Raknes hadde åpna nye dører sammen med den avdøde joikeren Inga Juuso i duoen Skáidi, så fulgte han opp med en ny duo med den mer enn verdige arvtakeren til Juuso, Sara Marielle Gaup, i 2015. Da debuterte de med “Remembrance” og fortalte oss umiddelbart at de hadde mye unikt på hjertet – som Skáidi så avgjort også hadde hatt det.

Nå har det altså tatt sju år før oppfølgeren fikk sett dagens lys og de to har åpenbart utvikla både seg sjøl, duoen og musikken på et spennende vis. De to har skrevet all musikken sammen og tekstene, på enten samisk eller engelsk, hver for seg..

Her mikses tradisjonell joik med americana på et vis som jeg aldri har hørt maken til tidligere og de to uttrykkene snakker strålende sammen – fordi de to har unike stemmer og lytter respektfull på og til hverandre.

Arvvas, som betyr å jobbe fra hjertet, og “Dás Dál”, som betyr her nå, er et usedvanlig fascinerende og unikt visittkort mellom stemma til Gaup og bassen, stemma, gitaren, leke-pianoet, perkusjonen og elektronikken til Raknes.

Her åpnes det nye dører – Arvvas tar oss enkelt og greit med til nye steder.

Arvvas
«Dás Dál»
DATCD/Musikkoperatørene

Stemma fra havet

Vokalisten Xiomara Torres kommer fra, bor og virker i Colombia – ved kysten. Sammen med den amerikanske vibrafonisten Dan Neville tar hun oss med inn i et ganske så ukjent, men likevel gjenkjennelig og varmt univers.

Xiomara Torres skaper musikk som varmer.

Brasiliansk og cubansk musikk har vi etter hvert fått et ganske så nært forhold til. Ofte er det snakk om et livsbejaende og varmt uttrykk med et rytmisk fundament som gjør at det ikke er så lett å sitte stille.

Colombia og colombiansk musikk derimot er mer ukjent for de fleste av oss vil jeg tro. Det har heldigvis Torres og Neville tenkt å gjøre noe med og det gjør de på et herlig og friskt vis.

Med Torres´ nydelige, sterke og uttrykksfulle stemme blir vi innlemma i et univers med en rekke sjangre som jeg aldri har hørt navnet på før. Jovisst slekter de både på cubansk son og brasiliansk samba, men de har også noe helt eget ved seg.

Neville, som blei sittende fast i Colombia mens pandemien herja, benytta anledninga til å gjøre mye av denne innspillinga i stedet for å synes synd på seg sjøl. Det var et svært godt valg!

Mye er altså gjort i Colombia, mens flere amerikanske gjester har gjort pålegg i etterkant. Til sammen har det blitt et visittkort og ei innføring i dette musikalske landskapet, med den strålende vokalisten Xiomara Torres i sentrum, som gjør at livet smiler slik ofte musikk fra de disse dalstrøka fører til.

PS All musikken er henta fra Colombia med unntak av en overraskelse: en engelsk/spansk versjon av sjølvaste “Let It Be”. Herlig!

Xiomara Torres
«La Voz del Mar»
Patois Records/patoisrecords.net

Nytt og vakkert

Den svenske pianisten og komponisten Daniel Stahre er et nytt bekjentskap. Han inviterer inn i et vakkert og personlig univers.

Pianisten Daniel Stahre skuer utover – og innover.

Noe av det mest spennende og interessante som finnes med å være så privilegert at postmannen to eller tre dager i uka stikker innom med nytt påfyll av musikk fra de fleste verdenshjørner, er at jeg blir eksponert for nye artister og ny musikk – nye opplevelser og ny kunnskap med andre ord. Nok en gang skal det norske selskapet AMP Music & Recordings ha mye skryt for å finne frem til slike nye opplevelser.

Daniel Stahre (32), i spissen for en relativt fersk Göteborg-kvartett med Erik Bodin på trommer, Viktor Turegård på bass og William Wingbro på gitar – alle ukjente for meg -, hører definitivt hjemme i denne kategorien.

Bortsett fra ei låt skrevet av Wingbro, så har Stahre skrevet all musikken her. Den er uten unntak vakker og inkluderende og, sjøl om ikke bandet har eksistert så lenge, så låter det som om det er fire nære sjelsfrender som møtes.

Både Stahre og Wingbro er lyrikere som gir seg sjøl, musikken og oss god tid og masse luft. Det gjør veldig godt – det finnes ikke noe som likner stress i dette uttrykket som henter impulser fra en rekke kilder, også svensk folkemusikk.

“Margin Call” har vært et svært så hyggelig første møte. Her finnes det stort potensial for å vokse ytterligere – det skal bli veldig hyggelig å følge Daniel Stahre og musikken hans i åra som kommer.

Daniel Stahre
«Margin Call»
AMP Music & Records/Musikkoperatørene