Den spennende treblåseren Josh Sinton tar for seg seks Steve Lacy-etuder kun iført sin barytonsaksofon. Høyst originalt.

Josh Sinton har noe helt spesielt på hjertet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Josh Sinton (50) er en musikant jeg har fått stifte stadig nærmere og oftere bekjentskap med de seineste åra. Han er åpenbart en sentral skikkelse i New Yorks spennende undergrunnsmiljø og hvorfor han tiltrekker seg mye oppmerksomhet får vi nok et glitrende og høyst originalt eksempel på her.

På begynnelsen av årtusenet var Sinton elev av visjonæren Steve Lacy (1934-2004) ved New England Conservatory i Boston. Inspirasjonen har han tydeligvis tatt med seg videre i sitt musikalske liv og av tittelen er det mulig å tolke at det kommer flere Lacy-avleggere seinere også.

Blant det Lacy skapte var en rekke etyder som han mente kun var til eget bruk – øvelser og studier for sopransaksofonen som var Lacys instrument. Til Sinton sa Lacy at han trodde dette var musikk det var umulig å spille på barytonsaksfon, men etter å ha hørt sin student så forandra Lacy oppfatning.

Sinton har brukt de to tiårene etter Boston-tida til virkelig å komme under huden på disse etydene eller portrettene som Lacy også kalte dem. Babs Gonzalez. Sonny Stitt og James P. Johnson er tre av de seks som er hylla – musikere fra tre ganske så forskjellige sjangre og uttrykk.

Sinton, som altså er mutters aleine i disse versjonene som varer i vel 11 minutter for den lengste, utnytter så vidt jeg kan skjønne de aller fleste mulighetene en baryton har å by på. Han forteller oss også at han har en enorm sjangeroversikt og mikser alt på et høyst unikt vis.

Dette er nok ikke musikk som vil gå hjem over alt, men for de med åpne ører og andre sanser på vidt gap, har Josh Sinton veldig mye å by på.

Den svenske trommeslageren, komponisten og bandlederen Jakob Klang debuterer med egen musikk på det norske selskapet AMP. Det gjør han på et svært vakkert og melodisk vis.

Det at det finnes ører og sanseapparat der ute som plukker opp talenter og musikk vi ellers neppe ville hørt eller hørt om, skal vi være sjeleglade for. Det norske plateselskapet AMP med Anders Thorén i førersetet har jeg gitt mye kred for innsatsen sin på dette feltet og her kommer nok et ferskt eksempel på akkurat det.

Sjøl om jeg mener at jeg følger rimelig godt med på hva som skjer i våre naboland på jazzens område, så er dette første gang jeg hører om Jakob Klang – en åpenbart talentfull 34-åring bosatt og virkende i Stockholm. Det samme gjelder hans medsammensvorne Jonas Grumstedt på bass, Johannes Jareteg på piano, Erik Tengholm på trompet og flygelhorn og Filip Tunevi på trombone. Unge, sultne og dyktige instrumentalister alle sammen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Klang har skrevet åtte melodier til denne debuten og med litt overdubbing med vibrafon, perkusjon og diverse tangenter, så har det blitt en varm, lettflytende og personlig musikalsk utflukt.

Klang – hvilket navn for en musiker forresten – er utvilsomt en skjønnhetsøkende melodiker med mange og varme tanker han ønsker å formidle musikalsk. Det gjør han og hans empatiske medpassasjerer på et flott vis.

I mine ører blir likevel noe av musikken litt for snill – det blir litt for lite motstand i uttrykket for meg. Som alltid er dette sjølsagt en høyst personlig betraktning – jeg har full forståelse for de som stortrives i dette musikalske landskapet.

For tredje gang har jeg fått gleden av å møte den japanske pianisten Megumi Yonezawa – og nok en gang i et nytt triounivers.

De seineste åra har jeg hatt gleden å treffe på en rekke kvinnelige japanske pianister – i stor grad kvinner. Mye av årsaken er nok at de har en solid klassisk bakgrunn fra svært ung alder av – et strålende fundament før jazzen gjør sitt inntog.

Megumi Yonezawa har med sine trioer, en heljapansk og en med amerikansk reisefølge, vist oss at hun har mye unikt å fare med. Mye har hun sikkert tatt med seg fra Japan, mye har hun garantert tilegna seg i løpet av sine år på Berklee og mye har også blitt videreutvikla i jazzhovedstaden New York der hun har vært bosatt noen år nå.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I The Big Apple har hun blant annet jobba mye med den norske, men NY-bosatte gitaristen Jostein Gulbrandsen. Fra det samarbeidet har hun også tatt med seg trommeslageren Mark Ferber og bassisten Mike McGuirk – to fremragende ensembleherrer og ditto solister.

Yonezawa har absolutt et eget uttrykk, men at hun har lytta en halvtime eller to på ikoner som Bill Evans, Keith Jarrett og Brad Mehldau, tror jeg neppe hun vil nekte på. For å si det sånn: det finnes mye verre inspirasjonskilder enn det!

Med et repertoar bestående av en rekke egne låter, som alle er i den melodiske triotradisjonen, pluss Coltranes “Countdown” og standardlåtene “Body and Soul”, “Everything I Love” og “All Or Nothing at All”, inviterer Yonezawa og hennes edsvorne menn oss på en svært så trivelig trioutflukt – nok en gang.

Musikkmiljøet som er skapt i den lille bygda Kleive på Moldes østkant er intet mindre enn unikt. Leiv Skeidsvoll skal ha mye av æra for det – svært mye faktisk. Her kommer to av sønnene hans og forteller oss at blomstringa bare fortsetter og fortsetter.

Ikke nok med Lauritz Skeidsvoll, som er den definitive sjefen her, og bror Peder: Lille Kleive kan skryte av nok en bror, nemlig Isach, og trommeslager Rino Sivathas som vinner priser i hytt og pine om dagen. Vi snakker om noe som likner et lite mirakel og minner meg om lille Sula utenfor Ålesund som har oppfostra brødrene Førde, Nils Petter Molvær og brødrene Tafjord – og mange flere.

Nå er det Lauritz og hans fascinasjon for dyrelivet i havet, havstrømmer og elementer fra filmmusikkens verden det skal handle om. Saksofonist og komponist Skeidsvoll har samarbeida med forsker Heidi Ahonen ved Norsk Polarinstitutt som har bidratt med et spennende lydunivers fra under havoverflata.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er lyd fra dyrelivet, fra is og fra masser i bevegelse som Skeidsvoll på et ytterst personlig vis har inkorporert i sitt vakre og melodiske univers.

Spennende innfallsvinkel

Lauritz Skeidsvoll har valgt en annerledes og utfordrende innfallsvinkel til sine musikalske landskapsmalerier. De fem komposisjonene glir elegant over i hverandre og på det viset blir vi innlemma i en ekskursjon som aldri stopper – før den stopper. Skjønner?

Hans mer enn lovende og empatiske medmusikanter, Henrik Sandstad Dalen (bass), Fride Nøstdahl Hjelle (piano), Steinar Mossige (trommer) og Peder Skeidsvoll (trompet) har så avgjort skjønt hvor Skeidsvoll vil med utflukten sin og om det er som ensemble eller som solister så er de med og krydrer reisa på et inderlig vis.

Skeidsvollene

De seineste åra har brødrene Isach, Lauritz og Peder Skeidsvoll i stadig større grad markert seg på den nasjonale jazzscena som skikkelser og størrelser som allerede er med på å prege norsk jazzliv i dag og som samtidig forteller oss at de vil være viktige stemmer i tiåra som kommer.

«Ocean Currents» er det heftigste, vakreste og tydeligste provet på det til nå.

Fra tid til annen dukker jeg ned i bunka for å se eller rettere sagt, høre på, noe av den musikken som har gått meg hus forbi. Der dukka heldigvis Knut Riisnæs opp med kvartetten sin etter å ha ligget i marinade i nesten tre år.

Noe er jeg helt sikker på både når det gjelder denne innspillinga og hva det enn er Knut Riisnæs har foretatt seg: det låt like fint da det blei spilt første gangen som når det blir henta frem igjen. Årsak: Knut Riisnæs er konstant like bra og like tidløs.

Tenorsaksofonist, bandleder og tidvis komponist Knut Riisnæs (76) har vært en av mine store favoritter, uansett hvilket målbånd som benyttes, i flere tiår. Jeg har slutta å undre meg over hvorfor han ikke har fått den internasjonale oppmerksomheten han virkelig fortjener – jeg benytter heller muligheten til å nyte hans musikk så ofte det lar seg gjøre i stedet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det kommer ikke til å bli noen vane å hente frem plater som har levd noen år, men jeg har altså ikke det minste problem med å gjøre et unntak denne gangen. Grunnen er nemlig at jeg enkelt og greit både har gleda meg til og faktisk glemt dette kapitlet i Riisnæs´ diskografi – nå skal denne glippen rettes opp i!

Med sin umiskjennelige, sterke og varme tone og et uttrykk som er noe så definitivt hans eget, tar Riisnæs oss med på en stilsikker og personlig musikalsk utflukt der idealet er det samme som det alltid har vært, nemlig basert på et jazzuttrykk med røtter i det amerikanske hardbopuniverset fra 60-tallet.

Riisnæs er en lyriker som evner å ta´n helt ned og som samtidig kan trøkke til så det holder når han føler for det. Det viser han oss nok en gang her med et repertoar med originalkomposisjoner og lite spilte låter av Kenny Dorham, Wayne Shorter, Cedar Walton og Horace Parlan.

Når han så omgir seg med sin faste kvartett med Jens Fossum på bass, som også har skrevet låta “Living Next Door to Hjallis” – hvilken tittel!!!, trommeslager Tom Olstad og pianist Anders Aarum, som også har bidratt med åpningssporet “Around the Kernel”, så er både Riisnæs, musikken og vi i de aller beste hender. Mer empatisk, lyttende, swingende og stilsikkert reisefølge er det ikke mulig å skaffe seg seg i den prisklassen, som salige Knut Conrad Borge ofte ordla seg.

“The Kernel” blei altså gitt ut i 2019. Jeg ser at jeg jeg kan beskyldes for at jeg har aldri så lite tungt for det og at det ikke går unna med lynets hastighet bestandig. Jeg ber i tilfelle om tilgivelse for det – uansett er dette visittkortet fra Knut Riisnæs verdt ventetida. Det låt sikkert kanon i 2019, det låter kanon i dag og det kommer til å låte kanon om ti år også.

Hver gang det dukker opp ei ny innspilling fra selskapet 2L så er det noe som likner på høytid i heimen. Hvorfor? Fordi jeg vet at det er kvalitet som blir servert – uansett sjanger. Storverket “Tuvayhun” er absolutt ikke noe unntak.

Uansett hvor uenig vi måtte være, så tror jeg de fleste er enige om at vi bor på og er en del av en såret klode. Det er svært lenge siden vår kjære klode har vært så skjør som den er i dag. Samtidig kan vi også være enige om at den samme kloden er et vidunderlig sted – et sted vi må ta vare på på mange måter både for vår egen del, men ikke minst for de som kommer etter oss.

Floskel? Mulig det, men ikke mindre sant og viktig av den grunn. Kan musikk være med på denne prosessen? Sjølsagt og som Gard Nilssen sier til kjedsommelighet: Music is the healing force of the universe.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Komponisten Kim André Arnesen (41) sin komposisjon kan så avgjort være med å sørge for et godt bidrag i så måte. Han har skrevet usedvanlig flott og storslagen musikk til tekster av Charles Anthony Silvestri som Grammy-vinnerne i Nidarosdomens jentekor sammen strålende TrondheimSolistene tolker på et vis som får sanseapparatet og følelsene til å svare på et inderlig vis. Når så solister som Kirsti Huke og Mohammed Al-Majzoub på vokal, Hans Fredrik Jacobsen på fløyter, Hans-Kristian Kjos Sørensen på cimbalon, Ruth Potter på harpe og Carl Haakon Waadeland og Espen Aalberg på perkusjon er med og gir det hele nydelig krydder akkurat der det trengs, så har dette blitt intet mindre enn et storverk på nesten 80 minutter.

Nidarosdomens jentekor og lydmaestro Morten Lindberg har vunnet Grammy tidligere for innspillinga “Lux”. Her har det definitivt dukka opp en ny kandidat. “Tuvayhun” låter nemlig stort og flott på alle slags vis.

Den danske bassisten Richard Andersson har samla to gode venner til ei musikalsk hyggestund. Vi er heldige som har blitt invitert med på festen.

Richard Andersson sammen med sin empatiske trio.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Richard Andersson (39) er bosatt i Danmark, men har solide røtter både på Færøyene og på Island. Da han var 14 blei livet snudd på hodet. Han var utsatt for ei fyrverkeriulykke og mista synet. Da kom musikken og bassen inn i livet hans og med “Inviting” i høyttalerne, ørene og resten av kroppen, så har det blitt en flott reisevei.

Andersson er utstyrt med en varm, fin tone og et herlig og distinkt beat. Han stortrives åpenbart i et ganske så straight og tidløst landskap der det skal swinge fra start til mål – og du veden, det gjør det!

Når han så har invitert med seg sjelsfrender som den uhyre elegante og stilsikre gitaristen Per Møllehøj, som med sitt nydelige singeltone-spill alltid er der han skal være, og den spanske supertrommeslageren Jorge Rossy, som mange kjenner fra hans samarbeid med Brad Mehldau, så har denne trioen det meste i seg til å skape triojazz av høy klasse.

Med et repertoar bestående av standardlåter som “You Are My Everything”, “Invitation” – noe annet skulle tatt seg ut, “My Melancholy Baby” og “Moon River”, samt originalmateriale av både Andersson og Møllehøj, tar de tre oss med inn i et vakkert og tidløst univers som jeg aldri kommer til å gå lei av.

Ta i mot invitasjonen folkens!

Richard Andersson – Per Møllehøj – Jorge Rossy
«Inviting»
Hobby Horse Records/ richardandersson.dk

Finske, men i stor grad også norske, Juhani Silvola har begått et soloprosjekt som ikke likner på noe annet som har kommet min eller din vei. Jeg lover!

Overskrifta har jeg stjålet fra Silvolas egen beskrivelse av musikken han har skapt i Ås kirke utenfor Oslo. Jeg ser ingen grunn til å protestere på den betegnelsen og at Silvola, med en mastergrad i elektroakustisk samtidsmusikk fra Musikkhøgskolen i Oslo, en bachelorgrad som jazzgitarist og med et stort engasjement som folkemusiker – gjerne sammen med sin skotske felespillende kone Sarah-Jane Summers, har gravd djupt for å komme fram til kjernen i sitt musikalske uttrykk, er jeg også overbevist om.

Silvola har vært, og er, bosatt i Norge det seineste tiåret og er nok et eksempel på hva impulser utenfra tilfører vår musikalske flora. At det skjer mye spennende og utenomjordisk i Ås kirke, kan man vel kanskje ane, men noe slikt som Silvola skapte der med sine preparerte akustiske gitarer der han fra tid til annen implementerte ymse objekter over, mellom og under strengene og noen ganger kjørte det gjennom en elektrisk gitarforsterker og krydra det med effekt-pedaler, har neppe menigheta i Ås eller noen andre opplevd tidligere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Silvola, som både spiller med Frode Haltli og som har produsert musikk for Highasakite, tar oss med på ni meditative utflukter som setter i gang sanseapparatet på et vis som gjør at man som lytter blir utfordra på et unikt vis.

Juhani Silvola gir både seg sjøl og oss herlige utfordringer. Det er viktig og det gjør godt.

En vinyl-boks med alt Ornette Coleman ga ut på Blue Note samla og med et flott teksthefte forfatta av Thomas Conrad – mer julaften for Ornette-fans rundt fire måneder før det ringes inn, er det ikke mulig å komme.

Ornette Coleman (1930-2015), altsaksofonisten, trompeteren, fiolinisten, bandlederen, komponisten, visjonæren og retningsgiveren, var og er fortsatt et musikalsk ikon. Han er blant dem stadig nye generasjoner griper fatt i og som de heldigvis aldri blir ferdig med. Det harmolodiske frijazzuniverset han skapte fra slutten av 50-tallet har vært svært viktig for “alle” med søkende sanser i tiåra som har dukka opp siden den gang.

Grunnlaget for Colemans visjoner blei lagt før disse innspillingene blei gjort. Her er årene fra 1965 til 1968 sentrale og det er uten unntak en Coleman i storform vi møter i diverse konstellasjoner.

Først ut er to plater fra de legendariske konsertene på Gyllene Cirkeln i Stockholm i 1965. Sammen med bassisten David Izenson og trommeslageren Charles Mofett ga Ornette svenskene et sjokk som har satt spor som heldigvis ikke har latt seg utslette. Trioen ga publiken melodisk frijazz uten akkordinstrument – vi snakker grensesprengende musikk på den tida.

“The Empty Foxhole” blei spilt inn året etter i Van Gelder Studios i New Jersey og Ornette – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – omga seg med en ny trio. Hans 10 år gamle sønn, Ornette Denardo Coleman, som spilte med sin far til og fra resten av hans liv, er trommeslageren og Charlie Haden er nok en gang bassisten – som han også var på slutten av 50-tallet. Jeg vil strekke meg til å si at trommespillet er interessant – Hadens bidrag er nok en gang gigantisk.

Året etter var Ornette tilbake hos Rudy Van Gelder, men nå med en kvintett bestående av Billy Higgins på trommer, Scott Holt på bass, Lamont Johnson på piano og Jackie McLean på altsaksofon. Ornette spilte utelukkende trompet på “New and Old Gospel” og det hele låter sjølsagt totalt annerledes enn de foregående trioene uten piano.

“New York Is Now!” blei spilt inn i 1968 og her har Ornette med seg Coltrane-kompet Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer samt Dewey Redman på tenorsaksofon. Nok ei ny besetning og ei ny “vridning” av budskapet til mesteren.

Siste runde i boksen består av nok en utgivelse med den samme kvartetten, “Love Call”. Den er spilt inn kort tid etter “New York Is Now!” og forteller oss om en Ornette som har blitt en mye mjukere utgave av seg sjøl enn den vi møtte rundt 10 år tidligere, men stadig like kompromissløs og søkende

Det meste av dette materialet er kjent fra før, men samla i denne Blue Note-boksen blir det uansett et helt spesielt tidsbilde av en visjonær, et ikon, en stilskaper.

Dette møtet med Selma French  er en stor overraskelse for meg. En veldig positiv sådan. Her viser hun meg nemlig ei helt ny side.

Min kunnskap om Selma French (26) er ikke voldsom, men mine korte møter med henne via bandene Masåva og Morgonrode fortalte om en sjangersprengende musikant som jeg hadde sterkt mistenkt for å ha fela som sitt viktigste uttrykksmiddel.

Det er godt mulig jeg har tenkt veldig feil, for her med sin debut under eget navn er det en usedvanlig spennende og høyst personlig singer/songwriter som møter opp. French, som også kler det sterkt folkemusikkprega navnet Bolstad med verdighet, har skrevet alt av tekst og musikk her og hun uttrykker seg på engelsk med sin flotte, om enn ikke store stemme.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hun tar for seg temaer vi alle har kjent på i større eller mindre grad, allmenne, men samtidig personlige, og hun står fram som en historieforteller av rang allerede nå. Hvis noen skulle få en idé om et slags slektskap med Daniela Reyes og/eller Susanna, så er ikke jeg den som vil protestere voldsomt på det, men for all del: Selma French har og er allerede ei høyst personlig stemme.

Nå hun i tillegg har alliert seg med noen av Harald og Sonjas aller mest spennende musikanter, i alle grenseland, Anja Lauvdal på ymse tangenter, og brødrene Andreas – på trommer – og Christian Skår Winther på strømgitar, så blir det skapt vakre og melodiske lydlandskap som kler stemma og tekstene på et inderlig vis.

Selma French forteller oss på “første” forsøk at hun har veldig mye uhyre personlig og flott å melde.