Den spennende treblåseren Josh Sinton tar for seg seks Steve Lacy-etuder kun iført sin barytonsaksofon. Høyst originalt.

Josh Sinton har noe helt spesielt på hjertet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Josh Sinton (50) er en musikant jeg har fått stifte stadig nærmere og oftere bekjentskap med de seineste åra. Han er åpenbart en sentral skikkelse i New Yorks spennende undergrunnsmiljø og hvorfor han tiltrekker seg mye oppmerksomhet får vi nok et glitrende og høyst originalt eksempel på her.

På begynnelsen av årtusenet var Sinton elev av visjonæren Steve Lacy (1934-2004) ved New England Conservatory i Boston. Inspirasjonen har han tydeligvis tatt med seg videre i sitt musikalske liv og av tittelen er det mulig å tolke at det kommer flere Lacy-avleggere seinere også.

Blant det Lacy skapte var en rekke etyder som han mente kun var til eget bruk – øvelser og studier for sopransaksofonen som var Lacys instrument. Til Sinton sa Lacy at han trodde dette var musikk det var umulig å spille på barytonsaksfon, men etter å ha hørt sin student så forandra Lacy oppfatning.

Sinton har brukt de to tiårene etter Boston-tida til virkelig å komme under huden på disse etydene eller portrettene som Lacy også kalte dem. Babs Gonzalez. Sonny Stitt og James P. Johnson er tre av de seks som er hylla – musikere fra tre ganske så forskjellige sjangre og uttrykk.

Sinton, som altså er mutters aleine i disse versjonene som varer i vel 11 minutter for den lengste, utnytter så vidt jeg kan skjønne de aller fleste mulighetene en baryton har å by på. Han forteller oss også at han har en enorm sjangeroversikt og mikser alt på et høyst unikt vis.

Dette er nok ikke musikk som vil gå hjem over alt, men for de med åpne ører og andre sanser på vidt gap, har Josh Sinton veldig mye å by på.