“Duoen” According to the Sound debuterte på Losen Records for to år siden. Den gikk meg hus forbi. Det var åpenbart ikke noe smart valg.

According to the Sound er engelskmennene Adam Parry-Davies og Patrick Case. Førstnevnte spiller alle mulige slags tangentinstrumenter mens Case trakterer gitarer, synther, stryk, programmering, midi piano og tar seg av strykearrangementene. Dessuten skriver de to all musikken.

For meg er både “bandet” og de to sjefene helt ubeskrevne blad. Det førte med seg at forventningene ikke var all verden, men min tillit til Odd Gjelsnes og Losen Records sørga likevel for at jeg “visste” at her var det mer enn noe gjennomsnittlig på gang. Det skulle vise seg å slå til.

Når Steely Dan er nevnt i overskrifta så har det ikke så mye med musikken å gjøre. Her handler det mer om prosessen fram til ferdigstillelse. Det hele begynte med at Case tok opp Parry-Davies sine pianoimprovisasjoner i Birmingham. Seinere tok han de med hjem til Bristol og rearrangerte dem og plussa på synther, gitarer, stryk og mye, mye mer.

På forrige utgivelse tok de også turen til New York for å få lagt på en rekke solister, men på grunn av pandemien var ikke det mulig denne gangen. Løsninga blei funnet online og storheter som tenorsaksofonist James Carter, trompeterne Mike Rodriguez, Ambrose Akinmusire og Theo Crocker pluss en rekke andre har kommet med solide bidrag.

Seinere har alt blitt tatt med tilbake til London hvor Parry-Davies la på flere tangenter og mix og mastering blei unnagjort før så Losen Records blei heimen også den andre plata til “duoen”.

Ut fra dette laboratoriet har det kommet usedvanlig mye flott, melodisk, ofte storslagen og original jazzmusikk ofte i en slags storbandtapning – langt unna Steely Dans univers. Både veien til målet og resultatet er spennende og fascinerende og jeg gleder meg til å sjekke ut den første skiva som kom for to år siden.

Et samarbeid mellom impro-trioen Parallax og hardingfelespilleren Anne Hytta så jeg ikke komme, men akkurat derfor er det så livgivende. En ekstra dose med Hytta helt aleine skader heller ikke på noen måte.

Egentlig burde vel ikke møtet mellom Parallax og Anne Hytta komme som noen overraskelse siden dette er den tredje utgivelsen til kohorten og at de har samarbeida siden 2016. Men siden alt dette ikke har kommet min vei, så er dette debuten for mine ører og resten av mitt sanseapparat. Det var på høy tid kan man si.

Parallax, det vil si Are Lothe Kolbeinsen på gitarer, Torstein Lavik Larsen på trompet og perkusjon og Ulrik Ibsen Thorsrud på perkusjon og sag, har eksistert siden 2008 og har ei soleklar retning i sin musikalske søken. De har en vidåpen innfallsvinkel til måten å improvisere på og her finner vi elementer av jazz, impro, støy, minimalisme og, i dette tilfellet, en helakustisk tilnærming.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva som er komponert og hva som er improvisert er ikke lett å finne ut av og viktig er det heller ikke. Her er det glidende og spennende overganger og ikke minst blir det understreka og forsterka av hardingfela til Anne Hytta som sørger for at det folkemusikalske elementet også får sin plass. Hennes bruk av binders festa til strengene og herrenes bruk av gummistrikker, hestehår og sag i tillegg til sine andre “instrumenter” sørger for at dette møtet tar strypetak på oss lyttere på et vis som gjør at vi blir sittende ytterst på stolsetet for ikke å gå glipp av noe som helst. Spennende og veldig annerledes.

Anne Hytta (47) stopper ikke der og med “Gjennom dagen” får vi møte henne helt aleine sammen med tre av hardingfelene hennes. De er alle stemt på forskjellig vis: klokkestille, understilt og gorrlaus for de spesielt interesserte.

Hytta har brukt den rare tida vi har vært gjennom på et godt vis og enten i et gammelt tømmerhus i Oslo, i et kloster på Midt-Jylland eller på slektsgården på Sauland i Telemark, har hun skapt disse 14 melodiene som hun kaller ny, men eldgammel urmusikk.

Musikken er spilt inn Gamle Aker kirke i Oslo og gjennom disse vare og vakre stemningene, tar Hytta, som er en framifrå instrumentalist, oss med gjennom dagen på et ytterst personlig vis.

Jovisst er det folkemusikk som ligger i bånn for Hyttas uttrykk, men med hennes åpne sinn tar hun oss med gjennom landskap som er så vidåpna at “alle” vil ha glede og utbytte av å bli med på ferden.

Gjennom disse to ekskursjonene får vi møte store deler av bredden til Anne Hytta og det unike kollektivet Parallax som fortsetter å finne nye åpninger. Det er vel verdt turen.

Den canadiske gitaristen Gordon Grdina er både veldig bra og samtidig usedvanlig produktiv – fire skiver på ett år sier det meste om det. Her møter vi han både i ei unik solotapning og med et stort “arabisk” band med Marc Ribot som gjest.

Det er under et halvt år siden jeg “møtte” Gordon Grdina (45) for første gang – også den gangen i to tapninger: både solo og på kvartett. Det var så avgjort møter som frista til gjentakelse og det skulle altså ikke ta lang tid før mine bønner blei hørt og her dukker han opp i nok et soloformat og med et schwært band som henter sin inspirasjon fra arabisk og irakisk tradisjonsmusikk.

Haram, som det “arabiske” bandet heter, blei etablert allerede i 2008. Med hjelp fra kremen av storbyen Vancouvers jazzelite, samt musikere med røtter fra Arabia, blei det nå 11-manns store bandet med Grdina på oud pluss andre arabiske instrumenter som ney, darbuka og riq og arabisk sang traktert av musikanter som er født og oppvokst med tradisjonen, samt jazzmusikere på bass, trommer, klarinett, saksofon og to fioliner, et band som låter annerledes enn alt annet som har kommet min vei.

Når så en av moderne musikks mest interessante gitarstemmer, Marc Ribot, med fartstid fra Tom Waits, Elvis Costello, Robert Plant, John Zorn og veldig mange andre banebrytere, er invitert til å legge sin umiskjennelige gitar på toppen av dette usedvanlige kollektivet, så har dette blitt en fest av sjelden karakter. Heftig og annerledes.

Et av de første møtene med Grdina i fjor høst var i solotapning, men da spilte han utelukkende oud. “Oddly Enough” er også solo, men i en helt annen versjon. Grdina har samarbeida med saksofonisten Tim Berne som over en periode på bortimot et år har skrevet sju låter for sologitar for Grdina.

Det vil være årets underdrivelse så langt å hevde at låtene og tolkningene hører hjemme i A4-kategorien. Til denne unike musikken fikk nemlig Grdina konstruert en ny gitar som kunne ta opp Midi-data, både akustisk og elektrisk, samtidig.

Det høres med andre ord ut som det er to gitarister som spiller her, men det er altså bare Grdina med hjelp av sin nye gitar og de spennende utgangspunktene til Berne som skaper noe helt spesielt.

Om disse to nye visittkortene fra Grdina er en bekreftelse på det jeg mer enn ante på slutten av fjoråret? Noe så vederstyggelig!

Under særdeles mild, men bestemt og groovy ledelse av gitarist Bård Helgerud presenterer trioen Boarding Completed seg med gjestevokalist Live Foyn Friis. De skal være hjertelig velkomne.

Det spirer og gror noe vederstyggelig i norsk jazz og det innen alle sjangre. Ingenting er jo hyggeligere enn det og besøk av nye band er alltid like kjekt.

Gitaristen Bård Helgerud (39) fra Siljan utenfor jazzbyen Skien følger opp en svært god gitartradisjon fra Grenland. Lage Lund og Bjørn Vidar Solli hører begge hjemme langt der fremme også på internasjonalt nivå og jeg blir ikke veldig overraska om Helgerud også har latt seg inspirere av de to.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Før Helgerud vendte nesen hjemover til Norge hadde han lagt bak seg studier både i Helsingfors, Stockholm og Aarhus og åpenbart fått med seg solid med ballast – og aldri så lite hjemlengsel. Låtene vi blir servert her har blitt unnfanga i løpet av studietida og henter inspirasjon fra hele spekteret Helgerud kjenner seg hjemme i, det vil si alt fra hardbop til grunge.

Trioen, som ellers består av Andreas Dreier på bass og allestedsnærværende – av svært gode grunner – Magnus Sefaniassen Eide på trommer, har jobba mye sammen og det skinner da også voldsomt gjennom. Helgerud er på god vei til å finne den berømte egne stemma, men jeg blir heller ikke overraska hvis han tilstår å ha lytta en halvtime eller to på John Scofield og Wes Montgomery underveis.

Helgerud kjente også på at tre av de åtte låtene ville ha godt av vokal fargelegging og da tenkte han raskt på sin medstudent fra Aarhus, Live Foyn Friis. Ei av låtene har den usedvanlig lovende vokalisten skrevet tekst til, de to andre er ordløse og Foyn Friis bidrar flott på begge vis.

Dette er musikk det swinger og groover av fra start til mål – musikk det er mulig å komme i godt humør av. Det skader absolutt ikke i tider som disse – ikke ellers heller.

Black Lives Matter-bevegelsen har vært og er viktig. Her kommer en musikalsk påminnelse om dette.

Navnene Trayvon Martin, Michael Brown og George Floyd har brent seg inn i bevisstheten vår etter at de blei drept med rasistiske motiv de seineste åra. En hel verden, store deler av den i alle fall, reagerte med avsky, og noen har heldigvis fortsatt med å holde fana høyt slik at vi aldri skal glemme.

Den hvite belgiske musikkprodusenten, manageren og bookeren Stefany Calembert som er gift med den fargede amerikanske bassisten Reggie Washington, og de har tre barn sammen, har kjent på og kjenner godt til denne rasismen og ville gjøre noe for at dette ikke skulle gå i glemmeboka og samtidig kunne hjelpe musikere som har slitt kraftig under pandemien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som sagt så gjort, og via sitt og Washingtons enorme nettverk satte hun i gang å kontakte en rekke artister innen en rekke sjangre som jazz, verdensmusikk, hip hop, funk, rock, fusion, opera og en rekke beslekta uttrykk.

Cheick Tidiane Seck, Oliver Lake, Alicia Hall Moran, Immanuel Wilkins, Jeremy Pelt, Grégory Privat, E.J. og Marcus Strickland, Jacques Schwarz-Bart, Marvin Sewell og Jean-Paul Bourelly er bare noen av de 20 artistene som laga ny musikk til denne innspillinga – musikk som all i hovedsak har et tydelig budskap enten direkte eller indirekte.

Denne dobbelt cd-en er både ei flott og ikke minst viktig innspilling som både artistene og ikke minst initiativtakeren Stefany Calembert skal ha all mulig slags ære av. Sjekk den ut og du vil samtidig som du blir servert masse flott og ærlig musikk støtte musikerne som garantert trenger det etter et par tøffe år.

Sigurd Hole er en strålende musiker og et engasjert medmenneske som både kan og vil mye med musikken sin.  Med “Roraima” lykkes han veldig på alle områder.

Sigurd Hole (40) har de siste par tiåra vist seg frem i en rekke konstellasjoner fra solobass – inkludert konsert i Carnegie Hall med Ron Carter på første rad – via duo med Jon Arild Eberson og Eple Trio til en rekke prosjekter sammen med blant andre Helge Lien, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Odd Nordstoga.

Likevel har jeg en klar følelse av at bestillingsverket “Roraima” til Oslo World i 2020 er det viktigste han har gjort så langt i karriera. For alle oss som ikke fikk anledning til å se og høre det live den 29. oktober 2020 i Jakobs Kirke i Oslo, så er det bare å bukke og takke for muligheten til å få oppleve konserten – så mange ganger man måtte ønske – og det sammen med ei fantastisk flott innpakning.

Med en rekke feltopptak fra Amazonas, nærmere bestemt Roraima-delstaten nord i Brasil, og et teksthefte – det BØR leses fra perm til perm – som forteller oss alt om Holes ekte engasjement for kloden vår, som fundament for den inderlige, ærlige og viktige musikken han har har skapt, blir “Roraima” et verk som bør spilles en rekke ganger hvor som helst på Tellus i åra som kommer. Budskapet i musikken kommer dessverre aldri til å gå ut på tid.

Med et håndplukka kremlag bestående av Frode Haltli på trekkspill, Per Oddvar Johansen på trommer, Helga Myhr på hardingfele og vokal, Tanja Orning på cello, Trygve Seim på saksofoner og Håkon Aase på fiolin, inviterer Hole oss med til landskap som henter inspirasjon fra både jazz, folkemusikk og samtidsmusikk – og sikkert mye mer. Dessuten får vi være med på spesielle sekvenser der musikerne improviserer “sammen med” feltopptakene – spennende og annerledes.

Sigurd Hole er noe helt for seg sjøl og det er så avgjort dette bestillingsverket også. Det er både flott, inderlig og ikke minst viktig.. Et høydepunkt så langt i Sigurd Holes karriere.

Den unge engelske saksofonisten Alex Hitchcock hørte jeg for første gang for et par år siden i bandet AuB. Det frista til gjentakelse og her er den på plass. Jeg skjønner godt at han har kalt den “Dream Band”.

Alex Hitchcock (30) blir av mange sett på som en av de viktige stemmene for fremtida til engelsk jazz. Det er det ikke så vanskelig å begripe. Med sin tidløse tone som har både jazzhistoria på plass samtidig som han skuer inn i fremtida, forteller Hitchcock oss at her er potensialet voldsomt.

Her møter Hitchcock oss med egetskrevet materiale samt Duke Ellingtons “Azalea” som cellisten og vokalisten Midori Jaeger synger på et usedvanlig inderlig vis. I tillegg til å være en særdeles ekspressiv tenorsaksofonist, så er Hitchcock også en komponist som skaper herlige fundament både for seg sjøl og sine medmusikanter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Drømmeband er forresten en litt misvisende tittel på denne skiva. Årsaken er at Hitchcock stiller til start med hele tre forskjellige band. Stort sett er det ukjente navn for meg, men det forteller meg at nivået på den oppvoksende jazzslekt på øya i vest er sky high.

Alex Hitchcock serverer oss akustisk, moderne og melodisk jazzmusikk av slaget som aldri vil gå ut på dato. Du verden som det swinger og groover – som Wolverhampton, hjembyen til Dave Holland, på sitt beste!

Blant de mange sakene jeg kan ytterst lite om er makedonsk, sveitsisk og fransk jazz med base i Zürich nesten i ei særstilling. Det har heldigvis det norske plateselskapet AMP sørga for å gjøre noe med.

Klarinettisten, bassklarinettisten, komponisten og bandlederen Tome Iliev (36) kommer opprinnelig fra Makedonia. Etter studier i hjemlandet og i Bulgaria gikk ferden videre til ytterligere studier i Sveits i 2010 og der har han også blitt værende siden.

Vi snakker om en virtuos klarinettist som har tatt med seg mye fra sine balkanske røtter både når det gjelder spennende rytmer og lyrisk melodikk og miksa det med dub og rock til et heftig jazzuttrykk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette er sekstettens andre utgivelse og vi skal takke og bukke for at AMP har kommet over bandet og musikken slik at vi her nord også får muligheten til å stifte nærmere bekjentskap med den.

Bandet, som bestod av gitaristen og effektmakeren Valentin Baumgartner, trommeslageren Adrian Böckli, bassisten Jonas Künzli, tangentisten François Lana og trombonisten Florian Weiss da musikken blei spilt inn for et år siden, har sine røtter i både Frankrike og Sveits, men har altså basen sin i Zürich der Iliev bor. Baumgartner døde i en tragisk ulykke bare et par måneder etter innspillinga som Iliev har dedisert til den meget dyktige og uttrykksfulle gitaristen.

Flere ganger underveis går tankene i retning sjølvaste Farmers Market og i mi bok er det en voldsom hedersbetegnelse. Taktartene som er så særegne for Balkan har Iliev, som er en fantastisk klarinettist, skapt et herlig univers rundt og hans franske og sveitsiske venner har så definitivt skjønt hvor han vil. Hva med et samarbeid mellom Farmers-gutta og Iliev om ikke så altfor lenge kanskje? Tanken er i alle fall fascinerende. Enn så lenge er det bare å hygge seg uhemma med “Trinaiska” – som betyr tretten på makedonsk, men det visste du vel?

Anders Lønne Grønseth har vært med oss i årevis uten å få den store oppmerksomheten. Nå forteller han oss nok en gang at det er på høy, svært høy tid at den oppmerksomheten blir han til del. Nå!

Jeg har sagt det før og noe forteller meg at jeg kommer til å gjenta meg sjøl mer eller mindre hver gang Anders Lønne Grønseth (43) gir ut musikk: tenor- og altsaksofonisten – av det sjeldne straighte slaget -, komponisten og bandlederen Lønne Grønseth fortjener mye mer oppmerksomhet enn det som har blitt han til del hittil.

Jeg har hatt gleden av å følge store deler av Lønne Grønseths karriere siden begynnelsen av 2000-tallet. Først med bandet Sphinx og seinere i en rekke andre konstellasjoner. I 2019 dukka det opp to utgivelser med et nytt band, Multiverse. Begge like interessante, men samtidig forskjellige.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så har det blitt alt for stille rundt Lønne Grønseth igjen. Det er det altså absolutt ingen grunn til – han har nemlig alltid noe unikt å melde. De siste årene har han åpenbart jobba mye med bitonale skalaer og har henta inspirasjon fra en rekke stilretninger: modal jazz, indiske ragaer, maqam-tradisjonen fra Midtøsten og moderne klassisk musikk fra 1900-tallet.

Hva bitonale skalaer går ut på forklarer Lønne Grønseth på et pedagogisk vis i omslagsheftet og i motsetning til de foregående platene, så har han invitert medmusikerne til å skrive musikk til bandet.

Det betyr at Espen Berg (piano), Audun Ellingsen (bass), Hayden Powell (trompet) og den islandske trommeslageren og perkusjonisten Einar Scheving, som alle har vært med i Multiverse fra starten, har skrevet minst ei låt hver – Powell skivas to siste.

Alle har skjønt intensjonene til Lønne Grønseth noe så voldsomt og de som tror at dette blir svært så teoretiske og kompliserte toneganger, må tro om igjen. Dette er heftig, tøff og spennende jazzmusikk med solid groove i bånn. Når så bandet er befolka med glitrende solister så er det ikke vanskelig matte å skjønne at dette er en strålende tredjerunde fra Anders Lønne Grønseth og Multiverse.

Nå er det altså på høy tid at jazz-Norge og vel så det får ørene opp for denne alt for underkjente musikanten. Jeg vil gjerne slippe å komme med dette ønsket ved neste målpassering.

Den sør-afrikanske vokalisten Melanie Scholtz og bassisten Jo Skaansar har satt hverandre stevne på et usedvanlig lydhørt og vakkert vis.

Melanie Scholtz kommer altså fra Sør-Afrika, mens Jo Skaansar kommer nesten fra Sør-Fron, eller nærmere bestemt Lillehammer – fra hver sin ende av kloden med andre ord. De som tror at det betyr at det vil by på kommunikasjonsproblemer må bare tro om igjen: de to snakker noe så voldsomt det samme språket, det universelle, det musikalske.

De to møttes første gang i 2008 i jazzmetropolen Lillehammer og kontakten var umiddelbar og av det uforklarlige slaget. Om det heter kjemi eller noe i den dur (sic…) vet jeg ikke, men at de to stortrives sammen er i alle fall uomtvistelig.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Siden det første møtet har de møttes en rekke ganger både i Afrika og Europa og Skaansar har også bidratt på to av Scholtz sine soloskiver.

Denne innspillinga er gjort under nok et møte på Lillehammer i oktober 2015. Siden har den ligget til marinering og du verden så godt den har hatt av det.

Den lille halvtimen som som består av standardlåtene “I´m Old Fashioned”, “Danny Boy” og “You´d Be So Nice to Come Home To”, Abbey Lincoln-klassikeren “Throw It Away”, Astor Piazzollas “J´oublie”, som Scholtz synger på fransk, og den sør-afrikanske låta “Yakhal´inkomo” – den eneste Skaansar spiller elbass og bidrar vokalt på også, gir oss et flott tverrsnitt av hvem og hva disse to er.

Og hvem og hva er de? En usedvanlig musikalsk, empatisk og varm liten kohort som lytter intenst til hverandre og som løfter hverandre til spennende steder uten å kreve noe rampelys på bekostning av den andre. Her er det musikken og duoen som gjelder. Få de tilbake til kongeriket – også til mange andre steder enn Lillehammer snarest. Vi trenger slik musikk nå!