Den unge engelske saksofonisten Alex Hitchcock hørte jeg for første gang for et par år siden i bandet AuB. Det frista til gjentakelse og her er den på plass. Jeg skjønner godt at han har kalt den “Dream Band”.

Alex Hitchcock (30) blir av mange sett på som en av de viktige stemmene for fremtida til engelsk jazz. Det er det ikke så vanskelig å begripe. Med sin tidløse tone som har både jazzhistoria på plass samtidig som han skuer inn i fremtida, forteller Hitchcock oss at her er potensialet voldsomt.

Her møter Hitchcock oss med egetskrevet materiale samt Duke Ellingtons “Azalea” som cellisten og vokalisten Midori Jaeger synger på et usedvanlig inderlig vis. I tillegg til å være en særdeles ekspressiv tenorsaksofonist, så er Hitchcock også en komponist som skaper herlige fundament både for seg sjøl og sine medmusikanter.

Drømmeband er forresten en litt misvisende tittel på denne skiva. Årsaken er at Hitchcock stiller til start med hele tre forskjellige band. Stort sett er det ukjente navn for meg, men det forteller meg at nivået på den oppvoksende jazzslekt på øya i vest er sky high.

Alex Hitchcock serverer oss akustisk, moderne og melodisk jazzmusikk av slaget som aldri vil gå ut på dato. Du verden som det swinger og groover – som Wolverhampton, hjembyen til Dave Holland, på sitt beste!