Ungt og veldig friskt

Trioen Post-Sun-Vision fra Malmö er noe av det mest interessante som har kommet over grensa fra Svinesund det siste året. Det skader heller ikke at Atomic-sjef Magnus Broo er gjest.

Post-Sun-Vision er et kollektiv med noe unikt på hjertet.

Møter med ny musikk, nye musikanter og nye landskap, er noe av det som gjør en anmelder”jobb” ekstra givende. Sun-Post-Vison har alt dette og sjøl om dette er trioens andre skive og at de vant Nordic Jazz Comets-konkurransen i fjor, så er dette altså mitt første møte med dem. Det svorske plateselskapet AMP skal ha sin del av æra for at møtet har blitt noe av.

Trioen, som er befolka av musikere på pluss-minus 30, består av Alice Hernqvist på piano og synth, Aaron Mandelmann på bass, som vi kjenner her hjemme fra Megalodon Collective, og Mario Ochoa på trommer. Sistnevnte har også skrevet all musikken.

Vi befinner oss i en moderne tradisjon som, til tross for at det er rom for frie ekskursjoner underveis, inviterer oss inn i et varmt, melodisk univers som det er både utfordrende og spennende å oppholde seg i. Det blir hevda at musikken, og titlene også, handler om alle former for relasjoner. Det betyr at noe glir lett og pent av gårde, mens det andre steder oppstår konfrontasjoner. Disse tre unge musikantene kjenner hverandre så godt at de kan “samtale” om alt og de har også evnen til å løse opp i flokene.

Det at overdommer Magnus Broo, en av de hippeste trompeterne nord for Middelhavet i alle fall, stikker innom på tre av de sju låtene, sørger sjølsagt for en ekstra dimensjon. Broo setter som alltid sitt helt spesielle stempel på musikken.

Post-Sun-Vision forteller oss med all ønskelig tydelighet og varme hvorfor de har blitt kåra til nordiske jazzkometer. De kommer til å bli værende lenge blant oss.

Post-Sun-Vision
Once a Honey
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

For en musikant!

Johan Lindström er i mine ører den største svenske musikkskatten som finnes. Det finnes etter hvert svært mange prov på det, men “On the Asylum” er kanskje det aller beste.

Johan Lindström i spissen for sin strålende septett.

Gitaristen, pedal steel-gitaristen og tangentisten Johan Lindström (48) har på et forsiktig vis, men med en voldsom personlighet og autoritet vist seg fram på begge sider av Kjølen de seineste åra. De med ører og andre sanser på plass har så definitivt skjønt hvilken enorm kapasitet vi har med å gjøre. For å si det sånn så er det ikke tilfeldig at Tonruket, Rebecka Törnqvist, Freddie Wadling, Pugh Rogefeldt og Totta Näslund og på vår side av grensa Susanne Sundfør, Nils Petter Molvær og Ane Brun har benytta seg av Lindströms unike kvaliteter. Brun på begge sider av grensa for å være rettferdig overfor alle!

Lindström har altså brukt mye tid som særdeles viktig sidemann, men i 2018 kom “Music for Empty Halls” med hans eget band – akkurat det samme som er med han på “On the Asylum”.. Strålende musikk med følgende stjerneband: Konrad Agnas på trommer, Per “Texas” Johansson på saksofoner og klarinetter, Jonas Kullhammar på saksofoner, Jesper Nordenström på tangenter, Torbjörn Zetterberg på bass og Mats Äleklint på trombone. Mer på øverste hylle blant svenske jazzmusikanter er det ikke mulig å befinne seg!

Når så festen begynner med en Elvis Costello som resiterer sin egen tekst “What What” og i tillegg gjestelista består av harpisten Margareta Bengtsson og vokalisten Sofie Livebrant, så er det ikke mannskapet det skal stå på.

Musikken holder også akkurat samme kvalitet som mannskapet og Lindströms låter befinner seg i et landskap der ingredienser fra jazz, impro, rock, verdensmusikk, klassisk musikk, samt krydder fra en rekke andre kilder også, blir elta sammen til noe som ikke likner på noe annet.

Solistisk er det unikt hele veien, ikke akkurat overraskende med disse relativt unge storhetene, men det er likevel det helt spesielle kollektive uttrykket som tiltaler meg aller mest. Er det noe jeg savner fra dette spennende og interessante asylet så er det mer av Lindströms helt spesielle pedal steel-sound.

Uansett så er Johan Lindström, hans uttrykk, hans band og hans musikk noe helt for seg sjøl.

Johan Lindström Septett
On the Asylum
Moserobie Music Production/MusikkLosen

Viktige tanker

Karl Seglem er en musikant og lyriker som ustanselig gir oss nytt påfyll på så mange nivå. Det er kanskje viktigere enn noen gang.

Karl Seglem har mye unikt å by på.

Tenorsaksofonisten, bukkehornisten, komponisten, lyrikeren og plateselskapsdirektøren Karl Seglem fyller 60 om kun kort tid. Veldig mange av disse åra har han benytta til å skape noe unikt – det er ei solid arv som lever i beste velgående der ute allerede. Heldigvis er det slik at han ikke hviler på noe som helst av den grunn og med “Oljelenkjer” gir han oss noe til ettertanke – igjen.

Seglem har brukt deler av pandemitida til å skrive dikt om ting som opptar han og som bør være viktig for oss alle. Sammen med illustratøren og forfatteren Inger Lise Belsvik har han begått fem komposisjoner, sju dikt og åtte illustrasjoner der cden som følger boka – og vice versa – tar for seg ymse miljøspørsmål som setter i gang tankene til oss på mottakersida.

Seglem har samarbeida mye med sjølvaste nasjonalskalden Jon Fosse opp gjennom og sjøl om ikke Seglems litterære kvaliteter er på samme nivå, så har både lyrikeren og resitatøren Seglem mye å si oss på si uforfalska årdalsdialekt. Musikken befinner seg som alltid i et landskap der både folkemusikk og jazz trives sammen.

Lyrikken blir nydelig omfavna av både musikken som blir skapt av et veldig bra og empatisk lag med blant andre Andreas Ulvo, Erlend Viken, Sigurd Hole, Jonas Howden Sjøvaag og Kåre Opheim og illustrasjonene til Belsvik er definitivt med på å gjøre “Oljelenkjer” til noe helt for seg sjøl.

Seglem har meldt om helt “vanvittige” salgstall så langt for “Oljelenkjer”. Det er likevel ikke for seint å sikre seg et eksemplar vil jeg tro. Benytt anledninga – det er det all grunn til.

Karl Seglem
Oljelenkjer
Nye Nor/Musikkoperatørene

Fra det store intet

Ingenting – lite i alle fall – er hyggeligere enn at Tor de Jazz blir oppdaga rundt omkring i de forskjelligste verdenshjørner. Den argentinske gitaristen Martín Iaies er blant dem som har gjort det og dermed har jeg oppdaga musikken hans også. Kinderegg der altså!

Argentineren Martín Iaies har noe fint å melde.

Martín Iaies (30) er født og oppvokst i Buenos Aires og falt, som sønn av en profesjonell jazzpianist, tidlig i jazzgryta. Der har åpenbart blitt værende og basert på hans debutskive under eget navn så er det å håpe at han blir værende der i lang, lang tid.

På hjemmebane har han vært svært aktiv både som sidemann og som bandleder, men Iaies ville ut å oppleve mer av andre kulturer og inspirasjonskilder også. Etter et mellomstopp i New York, så har Graz i Østerrike vært hans base siden 2019 hvor han nå holder på å avslutte sin master. Noe forteller meg at det kommer til å gå helt fint.

Før han satte kursen for Europa så spilte han inn denne debuten i Buenos Aires. Han har sjøl skrevet all musikken og med seg har han en usedvanlig empatisk trio bestående av trommeslageren Mauricio Cardona, bassisten Andrés Chirulnicoff og sopran- og altsaksofonisten Andrés Tarditti. Fullstendig nye navn for undertegnede, men svært gode eksempler på at også i Argentina finnes det en ung generasjon jazzmusikere av meget høy kvalitet – og hvorfor skulle det ikke det?

Iaies prøver på ingen måte å skjule at han har henta mye musikalsk tankegods fra fremtredende gitarmodernister som Peter Bernstein, Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel. Ut i fra den typen tradisjon har han skapt et herlig og friskt landskap med melodisk og rytmisk spennende musikk med røtter i både jazz og argentinsk musikk.

Iaies har tilegna seg en varm og personlig tone i gitaren – en tone som kler både balladene og låtene med mer temperament i seg. De fire unge herrene kler hverandre og musikken forteller at Martín Iaies er en musikant med ei spennende karriere foran seg i mange tiår.

Martín Iaies 4
Rewind & FF
Club del Disco/martiniaies.com

Farger og lidenskap

Harald Lassen beskriver musikken sin som fargerik og lidenskapelig. Det er det veldig lett å være enig i.

Harald Lassen
Harald Lassen tar nye, flotte steg.

Helt siden saksofonisten, komponisten, bandlederen, og mye mer, Harald Lassen (34) dukka opp for vel ti år siden, så har det vært åpenbart at vi hadde med en musikant og meningsbærer å gjøre som både ville og kunne stake ut sin egen kurs. Om det har vært i band som Pixel, Mopti, Duplex eller No. 4, eller med egne band, så har Lassen hele tida vist oss at han har vært i gang med å finne og utvikle si egen stemme. Aller tydeligst har det kanskje manifestert seg med gjennom det Spellemannsnominerte albumet “Human samling”.

På mange vis er denne utgivelsen en forlengelse av “Eventyrer” som så dagens lys i 2018. Bandet er i stor grad det samme også: Stian A. E. Andersen på basser, belgiske Bram De Looze på tangenter og Tore Flatjord på trommer og perkusjon. Den flotte tilveksten ved dette veikrysset er gitaristen Sander Eriksen Nordahl.

Vi befinner oss i et spennende elektro-akustisk univers der fascinerende og originale rytmiske og melodiske landskap utfolder seg og som forteller oss at Lassen og hans medsammensvorne har henta inspirasjon fra usedvanlig mange kilder og himmelstrøk. De fem forteller oss at her er det mye av både menneskelig og musikalsk empati: de vet hvor de er. de hvor de vil og de t vet hvordan de kommer dit – sammen.

Lassen har skrevet det meste av musikken – bortsett fra det som er kollektivt unnfanga og det i stor grad online i disse covidtider. En interessant detalj er at de har henta inn et lydspor av den engelske improlegenden John Stevens der han sier at publikum må gi i like stor grad som musikerne for at man skal få glede av musikken. Kloke ord til ettertanke som bare er med på å understreke at Harald Lassen & Co har gravd djupt for å komme fram til der de er anno nå.

Og det er på et usedvanlig vakkert, spennende og og høyst personlig sted der sjangre betyr svært lite og som bare bekrefter at Harald Lassen er på veldig god vei mot seg sjøl.

Harald Lassen
Human samling
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Krall før og nå

Diana Krall er en av jazzens virkelige verdensstjerner. Her får vi møte henne både som 27-åring og slik hun fremstår i dag.

Diana Krall er en av jazzens superstjerner.

Diana Krall (56) har rukket mye siden oppveksten i den lille canadiske byen Nanaimo. Hun platedebuterte som 28-åring, hun har solgt over 15 millioner og hun har spilt i alt fra baren på Thon Hotel Oslofjord i Sandvika utenfor Oslo til de største konsertsaler verden rundt. Årsakene til denne enorme suksessen er åpenbar og her blir den eksemplifisert på best mulig vis.

Krall har vært tro mot sin musikalske barnetro helt siden hun begynte sin profesjonelle karriere som 15-åring. Det har vært den store og fantastiske amerikanske sangskatten som hele tida har stått hennes hjerte nærmest og siden hun tok kontakt med bassguru, og Ella Fitzgeralds ektemann på et tidspunkt, Ray Brown, så har stadig nye dører åpna seg for dette spesielle talentet både som pianist og vokalist.

Brown foreslo at hun skulle ta timer med den usedvanlig smakfulle pianisten Jimmy Rowles og som foreslått så gjort. Talentet blei raskt finslipt og karriera tok raskt av – verdensherredømme var ikke langt unna.

Hvilket nummer i rekka “This Dream of You” er, er jeg ikke helt sikker på, men knapt 20 album har det blitt under eget navn samt duoplater med Tony Bennett blant annet. Alt har holdt skyhøy kvalitet – Krall har aldri lefla med det hun har trodd på. Slik er det også nå og sammen med John Clayton, Jr. på bass, Jeff Hamilton på trommer og Anthony Wilson på gitar, samt noen innhopp fra blant andre Russell Malone (gitar) og Christian McBride (bass) og Marc Ribot på gitar på tittellåta av Bob Dylan, så tar Krall oss med på nok en ekskursjon i standarduniverset med blant andre “But Beautiful”, “More Than You Know” og “How Deep Is the Ocean” som utgangspunkt. Ikke en eneste overraskelse, bortsett fra Dylan-låta, men nok en herlig dose Krall-jazz fra øverste hylle.

Som 27-åring gikk altså Krall i studio for første gang og “Stepping Out” blei gitt ut etter at hun hadde runda 28. Nå har heldigvis noen funnet ut at det var på tide å remastre og gjenutgi denne bortimot glemte perla. Bare for å understreke hvor tro Krall har vært mot både den musikalske retninga si og mannskapet hun har bedt om å være reisefølge, så er det interessant å fortelle at repertoaret her består av låter som “Straighten Up and Fly Right”, “Frim Fram Sauce” og “On the Sunny Side of the Street” pluss bonussporet” Summertime” som aldri har vært utgitt før. Allerede som 27-åring er det en modenhet som møter oss som nesten ikke er til å tro, men når det allerede den gangen var Clayton og Hamilton som var med i studio så kunne hun sjølsagt ikke be om riktigere, mer stilsikkert og mer empatisk reisefølge.

Diana Krall var stor fra platestarten i 1993 og hun er enda større nå i 2021. Hun var og er en vokalist og pianist på aller øverste hylle i dette universet.

Diana Krall
This Dream of You
Verve Records/Universal
Diana Krall
Stepping Out
Justin Time Records/Warner Music

Piano pandemimusikk

Den svenske pianisten og komponisten Mattias Risberg har vist seg fram i en rekke konstellasjoner. Her er han, som mange i disse tider, helt aleine.

Mattias Risberg har noe eget å melde. Foto: Lina Nyberg

Jeg har møtt Mattias Risberg (60) både solo, på duo med Fredrik Ljungkvist i en Carla Bley-hyllest og i større ensembler med noen av broderfolkets beste som Jon Fält, Dan Berglund, David Stackenäs og Mariam Wallentin. Uten unntak har Risberg vist seg som en kompromissløs musikant og komponist som ikke har tatt plagsomt mange kommersielle hensyn i sitt kunstnerskap.

Som så mange kolleger har han benytta dette merkelige året til å skape noe på egen hånd. Tidlig på nyåret satte han seg ned med sitt forhåndspreparerte piano og spilte inn ti låter – enten komponerte improvisasjoner eller improviserte komposisjoner for preparert pandemisk piano. Skjønner?

Som Risberg sier så opplevde mange av oss en blanding av redsel og turbulens , kanskje blanda med en type stillhet og fred fra tid til annen. De fleste av oss har erfart noe helt nytt, både med og av oss sjøl og med de som eventuelt befinner seg i vår nærhet siden mars i fjor, og det er slik Risberg har opplevd denne perioden han formidler til oss på et høyst personlig vis med “Still”.

Jeg opplever denne pandemi-innspillinga som ti refleksjoner på hvor Risberg befinner seg og hvilke utfordringer han opplever i den spesielle epoka han og vi alle gjennomlever. Det gjør han i et grenseland der impro møter et samtidsuttrykk og der stillhet møter noe som kan oppleves som kaos – altså på steder der vi alle kan kjenne oss igjen akkurat nå.

Mattias Risberg har vist oss nok ei spennende side av og ved seg sjøl.

Mattias Risberg
Still
Kullen Reko/mattiasrisberg.se

I hæte Ola, i he spisse sko

Ola Kvernberg veit hvor han kommer fra – han e frening. Musikalsk derimot henter han fra en rekke kilder og aldri har Kvernberg-universet vært mer sammensatt og spennende enn det er i denne Steamdome-versjonen. Kjøle ta!

Ola Kvernberg sammen med Steamdome II – du allstyrenes så bra! Foto: Marthe Amanda Vannebo

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Ola Kvernberg (39) fra han stod på et gatehjørne i Molde under en festival – før han hadde greid å bli tenåring, sammen med med en kamerat som spilte trekkspill, og underholdt forbipasserende, via en noe mystisk triokonsert i storstua Idrettens Hus sammen med gitarvirtuos Philip Catherine og bassikonet Niels-Henning Ørsted Pedersen og duoutflukter med Joshua Redman til der Ola Kvernberg er i dag. Utviklinga til den usedvanlig talentfulle fiolinisten, og etter hvert også komponisten og bandlederen, har vært intet mindre enn formidabel. Denne utgivelsen er kanskje den voldsomste bekreftelsen han har gitt oss så langt på at han hører hjemme i en internasjonal stjernehimmel både instrumentalist og nå også som komponist og visjonær.

Jeg var også så heldig at jeg fikk være til stede på Jazzfest i Trondheim i fjor høst da “Steamdome II” blei sjøsatt. For en opplevelse i en corona-spredt storsal. Voldsomt – vi som var blant de utvalgte visste at vi hadde vært med på noe helt spesielt. Det var sjølsagt også en av årsakene til at forventningene var store før studioinnspillinga ankom heimen og høyttalerne. Om de har blitt innfridd? Noe så hinsides!

Det Kvernberg har skrevet, produsert og elta sammen her er intet mindre enn et mesterverk. Med ingredienser fra sjefens uendelige tilfang fra jazz, techno, elektronika, støy, rock – you name it og litt til – har Kvernberg sammen med et håndplukka a-lag bestående av Øyvind Blomstrøm på gitarer, Daniel Buner Formo på tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og strømgitar, Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Windstad på trommer og perkusjon, samt gjestene Stian Carstensen på gitar og Kirsti Huke på vokal, skapt et univers som ruller av gårde i retninger vi knapt ante eksisterte.

Rytmisk, melodisk og groovemessig er dette noe helt for seg sjøl og, sjøl om kanskje noen vil savne fiolinisten Kvernberg, så er han noe så voldsomt til stede på et ukjent antall andre instrumenter. Og fiolinisten dukker også opp etter ei stund: på et så vart og inderlig vis som viser hvilke enorme kontraster som finnes i dette sinnet som heter Ola Kvernberg.

Reise har de seinere blitt en bortimot oppbrukt betegnelse på det meste innen kunst og kultur. Denne gangen er det likevel på sin plass å benytte det. Grunnen er at Ola Kvernberg virkelig tar både seg sjøl, musikken og oss med på en sjelden ekskursjon og det til steder vi aldri har vært før. Takk for turen!

For de innvidde: Bamsekroa finnes ikke lenger – det gjør så avgjort Ola Kvernberg!

Ola Kvernberg/Steamdome II
The Hypogean
Grappa/Musikkoperatørene

Noe helt for seg sjøl

Alle som har hatt privilegiet å kunne følge pianisten Vigleik Storaas gjennom hans etter hvert ganske så lange karriere, vet at de har noe veldig å glede seg til når han gir oss et nytt visittkort.

Vigleik Storaas er en gigant og en musikalsk lyriker. Foto: Tore Sætre

Vigleik Storaas (58) er i mine ører den største nålevende pianolyrikeren i jazzens verden her til lands – og langt utenfor Harald og Sonjas grenser også for den saks skyld. Om det har vært i hans egne band, veldig ofte på trio, eller sammen med andre som sidemann, så har bergenseren som aldri kom seg ut av Trondheim etter å ha fullført sine år på jazzlinja, alltid stått svært høyt i kurs hos meg. Bedre arvtaker og forlenger kunne ikke Egil Kapstad ha fått for å si det sånn.

Trioformatet, med enten Johannes Eick eller Mats Eilertsen på bass og Per Oddvar Johansen på trommer, har vært veldig hjemmebane for Storaas. Med sitt nydelige og distinkte anslag, i nært slektskap med ingen ringere enn Bill Evans, har Storaas gitt jazzlyrikken ei fantastisk fin stemme her hjemme – ei stemme som av en eller flere fullstendig uforståelige grunner aldri har fått et stort internasjonalt publikum. Det hadde han så avgjort fortjent.

Nå møter vi han for andre gang helt aleine – første gang var i 1999. Da, som nå, var åstedet Rainbow Studio og begge gangene var det mester Jan Erik Kongshaug som sørga for at det låt akkurat slik det skulle låte. Denne innspillinga blei gjort i i januar 2018 og var nok en av de aller siste lydmagikeren fikk gjort.

Sju Storaas-komposisjoner med røtter i alt fra Evans-inspirerte toneganger, via en klassisk hyllest av filmskaren Andrej Tarkovskij for så å avslutte med “Folketone”, viser hvor allsidig Storaas er i sin musikkanskuelse- og tilnærming.

“Inner Rhymes” er så vakker, tidløs og lyrisk pianomusikk som vel tenkelig og ønskelig. Vigleik Storaas bekrefter nok en gang, sjøl om det på ingen måte er nødvendig, at han er og har ei stemme som trengs mer enn noen gang.

Vigleik Storaas
Inner Rhymes
Inner Ear/Musikkoperatørene

Inderlig, mørkt og varmt

Gitaristen og komponisten Bjørn Charles Dreyer har gått gjennom ei livskrise. Det har ført til musikk som kommer til å sette spor hos alle som vil åpne seg for den.

Bjørn Charles Dreyer ser også lyset i mørket.

Bjørn Charles Dreyer (52) er født og bodd sine fem første år i New York. Siden har Mandal i stor grad vært hans hovedbase. Med sørlandsbyen som utgangspunkt har han spilt rundt 1000 konserter og bidratt på rundt 170 plater med artister som Xploding Plastix, Mari Boine, Anneli Drecker, Wibutee, Anne Grete Preus, Madrugada og Stein Torleif Bjella. En usedvanlig anvendelig og allsidig musikant med andre ord.

De par seineste tiåra har Dreyer skifta mot komposisjon og lydkunst og “Time and Mass” er et gigantisk eksempel på hvor han har kommet anno 2021. Det til tross for at han veldig gjerne skulle ha skrevet et helt annet verk.

I 2015 blei nemlig kona til Dreyer diagnostisert med uhelbredelig kreft og året etter gikk hun bort . Dreyer mista sin livspartner og deres to barn mista si mor – en skjebne tyngre, ondere og mørkere enn noe noen kan forestille seg.

Det å komponere musikken til “Time and Mass” har på mange vis vært terapi for Dreyer. Det virker som han har kommet nær sin kjære på et vis som er vanskelig å beskrive med ord. Han forteller henne, og oss, hvordan det er å være igjen, hvor mørkt og tungt det kan være og hvor sterk kjærligheten er sjøl om avstanden er uendelig – eller er den det? Avstanden altså.

Dreyer, på gitarer og elektronikk, har skrevet et knapt 40 minutter langt verk bestående av åtte låter med og for Kristiansand Symfoniorkester under ledelse av Per Kristian Skalstad. Dessuten medvirker Inga Marie Soteland på klarinett, Mariam Kharatyan på piano, Lars Kristian Lia på live remix og Erik Honoré på synth. Når så sistnevnte har mixa og Jan Bang har produsert, så vet vi hvilke kvalitetshender- og hoder “Time and Mass” har vært innom.

“Time and Mass” befinner seg på et eget sted sjangermessig. Både form og struktur har ingredienser fra samtidsmusikk, klassisk musikk og impro i seg, men egentlig er det ikke så viktig. Dreyer behersker antydningens kunst til fulle både når det gjelder rytmikk, harmonikk og melodikk og etter å ha tilbragt mye kvalitetstid med musikken, så vokser skjønnheten fram gjennom det mørke.

Det er åpenbart at dette har vært musikk som har krevd mye av Dreyer. Den har sjølsagt vært viktig for han og en bedre hilsen kunne hans kjære ikke fått. Det er vart, det er sart, det er mørkt, det er stygt, det er vakkert – det er alt. Dette er et verk som blir stående i sin kraft, inderlighet, sine sterke følelser og kjærlighet til Bjørn Charles Dreyers livsledsagerske.

Bjørn Charles Dreyer
Time and Mass
NXN Recordings/Naxos Norway