Ola Kvernberg veit hvor han kommer fra – han e frening. Musikalsk derimot henter han fra en rekke kilder og aldri har Kvernberg-universet vært mer sammensatt og spennende enn det er i denne Steamdome-versjonen. Kjøle ta!

Jeg har vært så heldig at jeg har fått følge Ola Kvernberg (39) fra han stod på et gatehjørne i Molde under en festival – før han hadde greid å bli tenåring, sammen med med en kamerat som spilte trekkspill, og underholdt forbipasserende, via en noe mystisk triokonsert i storstua Idrettens Hus sammen med gitarvirtuos Philip Catherine og bassikonet Niels-Henning Ørsted Pedersen og duoutflukter med Joshua Redman til der Ola Kvernberg er i dag. Utviklinga til den usedvanlig talentfulle fiolinisten, og etter hvert også komponisten og bandlederen, har vært intet mindre enn formidabel. Denne utgivelsen er kanskje den voldsomste bekreftelsen han har gitt oss så langt på at han hører hjemme i en internasjonal stjernehimmel både instrumentalist og nå også som komponist og visjonær.

Jeg var også så heldig at jeg fikk være til stede på Jazzfest i Trondheim i fjor høst da “Steamdome II” blei sjøsatt. For en opplevelse i en corona-spredt storsal. Voldsomt – vi som var blant de utvalgte visste at vi hadde vært med på noe helt spesielt. Det var sjølsagt også en av årsakene til at forventningene var store før studioinnspillinga ankom heimen og høyttalerne. Om de har blitt innfridd? Noe så hinsides!

Det Kvernberg har skrevet, produsert og elta sammen her er intet mindre enn et mesterverk. Med ingredienser fra sjefens uendelige tilfang fra jazz, techno, elektronika, støy, rock – you name it og litt til – har Kvernberg sammen med et håndplukka a-lag bestående av Øyvind Blomstrøm på gitarer, Daniel Buner Formo på tangenter, Nikolai Hængsle på elbass og strømgitar, Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Windstad på trommer og perkusjon, samt gjestene Stian Carstensen på gitar og Kirsti Huke på vokal, skapt et univers som ruller av gårde i retninger vi knapt ante eksisterte.

Rytmisk, melodisk og groovemessig er dette noe helt for seg sjøl og, sjøl om kanskje noen vil savne fiolinisten Kvernberg, så er han noe så voldsomt til stede på et ukjent antall andre instrumenter. Og fiolinisten dukker også opp etter ei stund: på et så vart og inderlig vis som viser hvilke enorme kontraster som finnes i dette sinnet som heter Ola Kvernberg.

Reise har de seinere blitt en bortimot oppbrukt betegnelse på det meste innen kunst og kultur. Denne gangen er det likevel på sin plass å benytte det. Grunnen er at Ola Kvernberg virkelig tar både seg sjøl, musikken og oss med på en sjelden ekskursjon og det til steder vi aldri har vært før. Takk for turen!

For de innvidde: Bamsekroa finnes ikke lenger – det gjør så avgjort Ola Kvernberg!