Tøft og hinsides originalt

Trioen Moskus har i flere år vist oss noe helt eget. Med «Mirakler» i større grad enn noensinne.

Fredrik Luhr Dietrichson, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal – Moskus – trioen sin det.

Med platetitler som «Salmesykkel», «Mestertyven» og «Ulv ulv» så ligger det nesten i korta at det ikke er noe A4-aktig over det Moskus bringer til torgs. Slik har det vært og slik er det i enda større grad med «Mirakler». Bassist Fredrik Luhr Dietrichson, trommeslager, og veldig mye mer, Hans Hulbækmo og tangentist Anja Lauvdal har enkelt og greit gjennom hele dette tiåret skapt et eget lite univers og «Mirakler» har blitt høydepunktet – så langt.

Musikken, som i stor grad er kollektivt unnfanga eller som Hulbækmo har laga utgangspunkt for, er av slaget som oppstår når tre unike personligheter med evner langt utenom det gjennomsnittlige til å ta spontane veier og dermed utfordre hverandre og oss på den andre sida. Det fører til at vi blir sittende ytterst på setet for å få med oss alle detaljer og ideer – og det er ikke få.

Her utspiller det seg meningsfulle samtaler i et akustisk/elektrisk-landskap som ikke likner på noen som helst andre musikalske samtaler jeg har blitt invitert til i alle fall. Mye av årsaken er sjølsagt at de tre kjenner hverandre svært godt etter at de møttes på jazzlinja i Trondheim for rundt ti år siden.

Moskus er et av de aller beste eksemplene på det spennende som skjer i norsk jazz om dagen. Linja fra de fire store som la lista skyhøyt på 60-tallet har pekt i den samme kvalitets-og originaltetsretninga hele tida siden og Moskus er så definitivt med på å stake ut kursen videre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Moskus
Mirakler
HUBRO/Musikkoperatørene

 

Endelig!

Stefan Bellnäs er nesten som en institusjon å regne – i Göteborg. Nå får endelig alle vi andre muligheten til å møte han også.

Stefan Bellnäs viser seg endelig frem.
Foto: Acka Matérn

De finnes mange rundt om på Tellus – og ofte er de bassister. Vi snakker om musikanter som kan brukes til alt – fordi de kan alt og fordi de alltid gjør en bra og svært så pålitelig jobb.

Her hjemme finnes det flere i denne kategorien, blant andre Jørun Bøgeberg, Audun Erlien og Bjørn Holm. Svært sjelden brøyter de seg fram for å stjæle rampelyset for sin egen del – de spiller som oftest andre bra. Jeg er ganske sikker på at de finnes rundt om i Sveariket også, men vi får sjelden høre om dem.

Nå skjer det heldigvis i tilfellet Stefan Bellnäs (61) som med «Podunk» gir ut sin aller første skive under eget navn. Om det dreier seg om jazz, americana, folkemusikk eller andre herligheter, så er komponisten, gitaristen, bassisten og/eller tangentisten Bellnäs veldig på plass og viser oss en enorm allsidighet og musikalitet.

Med seg på de forskjellige utfluktene har han Johan Håkansson, Anders Kjellberg eller Johan Kylén på trommer og perkusjon – sistnevnte også på klarinett og saksofon, Acka Matérn på trekkspill, Lisen Rylander-Löve på tenorsaksofon, Shree Sundarkumar på kanjira og Staffan Svensson på trompet. Her finnes det både kjente og ukjent navn for meg – fellesnevneren er at kvaliteten er meget solid.

Bellnäs har skrevet all musikken bortsett fra bassikonet Paul Chambers´ «Whims of Chambers». Jeg skjønner Bellnäs godt: når han først har fått sjansen til å lage soloskive, så ville han vise fram de fleste sider av seg sjøl. Det kan enten ses på som en stor godtepose, som en Twist-pose med noe for enhver smak, eller som at det blir for mye sprik i løpet av ett visittkort.

Jeg velger den første varianten siden det neppe blir nye skiver fra Stefan Bellnäs hvert år – siden han har venta til han blei 61 med å debutere. «Podunk» har blitt et svært hyggelig møte med Stefan Bellnäs og hans allsidige og store musikalske verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Stefan Bellnäs
Podunk
Country & Eastern/Naxos Norway

Framtida er her

Bandene Mosambique, Bangkok Lingo og Slow Is the New Fast har minst to fellesnevnere: topp kvalitet og Lyder Øvreås Røed.

 

Mosambique er mye mer enn et land.

 

Tangentist, komponist og mannnen bak Rohey-bandet blant annet, svenske Ivan Blomqvist, er en av mange svensker som har lagt turen innom jazzlinja i Trondheim.

Nå har ferden gått videre til Oslo og etter at en venn som skulle arrangere festival spurte om han hadde et band som kunne skape god stemning til litt elevert dansemoro litt utpå kvelden, svarte Blomqvist ja.

Det var en sannhet med relativt mange modifikasjoner, men i løpet av ei uke hadde Blomqvist skrevet masse musikk med røtter i alt fra EDM, afrobeat, verdensmusikk, hip hop, funk og jazz sjølsagt.

I tillegg til å skrive muskkken, så hadde han også satt sammen et band med to av vennene sine fra Rohey-bandet, Kristian B. Jacobsen på elbass og Henrik Lødøen på trommer, pluss blåserne Lyder Øvreås Røed på trompet og Lauritz Lyster Skeidsvoll på tenorsaksofon.

Det har ført til urgroovy og hip musikk anno 2019 i de fleste grenseland som et ungt publikum langt utenfor jazzmenigheta også vil ha stor glede av.

Bangkok Lingo i full aksjon.

Frontrekka bestående av Øvreås Røed og Lyster Skeidsvoll, sistnevnte fra Kleive ved Molde, kommer med nok et bevis på at de både stortrives sammen, at de utfordrerer hverandre og at de bekrefter at de – bortimot uansett musikalsk landskap – er to av kongerikets aller mest lovende solister.

Begge befinner seg i midten av 20-åra og har tilbragt de siste åra på Musikkhøgskolen i Oslo. Bangkok Lingo har jeg en følelse av har mange av sine røtter fra akkurat den skolen og trommeslager Henrik Håland har skrevet mesteparten av musikken enten aleine eller sammen med Øvreås Røed. På perkusjon finner vi Ivar Myrset Asheim og på bass Olav Imerslund.

Bangkok Lingo gir oss tøff, frisk og livsbejaende musikk med spor fra en rekke verdenshjørner – Håland har åpenbart vært i Bangkok og henta smaker og lukter fra den store byen ved elva der alt kan skje – og skjer.

Kvintetten låter veldig homogent og samspilt – de vil den samme veien alle sammen. De to hovedsolistene «stjeler» likevel mye oppmerksomhet og for noen talenter det åpenbarer seg i Øvreås Røed og Lyster Skeidsvoll.

Bandet, uten akkordinstrumenter, men med en heftig rytmeseksjon, minner av og til om Ornette Colemans univers og energien og intensiteten de bringer til torgs i dette fantastiske spennende landskapet, forteller oss at Bangkok Lingo og innbyggerne vil bli uhyre spennende å følge i åra som kommer.

 

Her er en viktig del av framtida på plass – Slow Is the New Fast.

Hans Pålsen Kjorstad (fele), Tore Ljøkelsøy (trommer), Joel Ring (bass), Lyder Øvreås Røed (trompet, kornett og flygelhorn) og Bjørn-Even Bjerkli Verbeke (piano) – utgjør til sammen Slow Is the New Fast. Både hver for seg og kollektivt leverer de allerede nå på et svært høyt nivå.

Bandet blei stifta i 2015 av bergenseren Øvreås Røed som også skriver nesten alt materialet for kvintetten. Her finner vi elementer av folkemusikk, europeisk kunstmusikk og vakker, inderlig, lyrisk og melodisk jazzmusikk med en ro i uttrykket som virkelig kan fungere som ei motvekt til alt det oppjaga vi finner rundt oss til daglig. Nok en gang er dette et band og musikanter som kan være med å sette sitt solide preg  på jazzmusikken både nasjonalt og internasjonalt i lang tid framover.

Dette er tre strålende eksempler på hva vi kan vente oss allerede nå og hvilke forventninger vi bør ha til alle disse unge herrene – ikke minst Lyder Øvreås Røed og Lauritz Lyster Skeidsvoll.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mosambique
Big City Moves
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

 

Bangkok Lingo
Smells/Colours/Noise
Losen Records/MusikkLosen
Slow Is the New Fast
Slow
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

 

Det hylles!

Ketil Bjørnstad, Ellen Andrea Wang, Jon Eberson, Sigurd Hole og Bendik Hofseth var noen av dem som ville hylle lydguru Jan Erik Kongshaug på den andre dagen av festivalen som er tilegna han.

Ketil Bjørnstad spilte seg gjennom store deler av sin Kongshaug-historie.
Foto: Tore Sætre

Norges mest produktive kunstner – jeg kan ikke skjønne noe annet -, Ketil Bjørnstad, har tilbragt timer, uker, ja måneder sammen med Jan Erik Kongshaug i hans studio. Han har også vært med å plukke ut flygelet som alle andre pianister har hatt gleden av å traktere.

Det er bare noen av grunnene til at det var høyst betimelig med en solotime med Bjørnstad som åpning av dag to av Kongshaug-festivalen. Han fortalte oss at han vil spille seg gjennom deler av sin produksjon med og hos Kongshaug fra 1974 og nesten fram til i dag.

Uten stopp gikk Bjørnstad inn og ut av noen svært kjente og noen mer ukjente låter. Vi vet hvilket musikalsk uttrykk og i hvilket landskap vi finner Bjørnstad – han har en umiskjennelig signatur som er bare hans. Jeg opplevde likevel hans dynamiske vokabular som mye større enn sist jeg hørte han aleine, noe som var med å gjøre dette til en perfekt start på lørdan.

Ellen Andrea Wang, sammen med Andreas Ulvo og Ola Øverby, vokser seg stadig større.
Foto: Tore Sætre

Bassist, vokalist, låtskriver og bandleder Ellen Andrea Wang er nok den eneste som har spilt med både Sting og Østre Toten Storband – i alle fall i løpet ei og samme uke!

Med sin trio, med den strålende og svært så allsidige tangenttraktøren Andreas Ulvo, og den unge og meget løfterike trommeslageren Ola Øverby fra Wangs hjemtrakter, nemlig Hedal ved Gjøvik, fortalte Wang oss hvilken flott artist hun er på alle slags vis.

Hun har ei personlig stemme både som vokalist, bassist og låtskriver i et landskap som henter fra både pop, rock og jazz – hun er på full fart mot noe veldig stort.

Jon Eberson og Sigurd Hole – en herlig duo.
Foto: Tore Sætre

Veteranen Jon Eberson og Sigurd Hole, en av hans mange elever fra Musikkhøgskolen, har jobba mye samme de seineste åra, blant annet i den nye utgava av Jon Eberson Group.

Nå har de akkurat begått ei duoskive der de utelukkende tolker ballader og at kjemien mellom de to er av det spesielle slaget, tar det cirka et millisekund å fastslå. Her blei det ført inderlige samtaler av det telepatiske slaget der eleven og læreren viser seg å være jevnbyrdig partnere.

Her var det ballader og kun ballader det handlet om – et herlig musikalsk landskap med standardlåter, «Blåmann, blåmann» og originallåter av Eberson som med sin særs personlige og varme tone i hornet passer utmerket i dette landskapet – også.

Bendik Hofseth er stadig like original og spennende.
Foto: Tore Sætre

Bendik Hofseth er på mange vis årsaken til at Christer Falck har engasjert så kraftig når det gjelder norske musikere og tilliggende herligheter.

Med sitt band som per i dag består av Mats Eilertsen på bass, Helge Iberg på piano, Per Oddvar Johansen på trommer og Eivind Aarset på gitar, tok tenorsaksofonist og vokalist Hofseth oss med på ei rundreise i store deler av si karriere. Mange, inkludert Hofseth, trodde kanskje at den delen av karriera var over for noen år siden, men spesielt Falck ville det annerledes og dermed begynte snøballen å rulle igjen.

I et eget univers, der sjangre ikke er så viktig, befinner Hofseth seg fortsatt. Kvalitet derimot er en ufravikelig faktor og denne utgava av bandet står ikke tilbake for noe eller noen av det Hofseth har hatt med seg tidligere. Høyst personlig musikk må vite – musikk som sjølsagt Jan Erik Kongshaug har vært med på å udødeliggjøre.

Knut Reiersrud og Mathias Eick med følgesvenner får ha meg unnskyldt – hodet og resten av mottakerapparatet var fylt opp for denne gang. Jeg lover å komme fryktelig tilbake ved neste anledning.

I dag avsluttes festivalen med blant andre Bugge Wesseltoft, Nils Petter Molvær og Trygve Seim. Det blir stas – tipper jeg…..

For en start!

Christer Falck er ikke av typen som tar lett på det. Når han først har bestemt seg så går han all in. Det har ført til en tre dagers med store deler av den norske jazzeliten når lydguru Jan Erik Kongshaug skal hylles.

Tord Gustavsen sammen med Jarle Vespestad og Sigurd Hole åpna festen.
Foto: Tore Sætre

Mye har vært sagt og skrevet om Jan Erik Kongshaug de siste månedene, ukene og dagene. Mye mer vil bli sagt og skrevet også. Han fortjener all den honnør som blir han til del – mesternes mester når det gjelder å skape lyd som har blitt en del av vår historie. Dessverre var han ikke i form til å være tilstede sjøl, men familien hans var der og vil helt sikkert overbringe de gode vibrasjonene som blei sendt hans vei både fra scene og sal. Det at han blei tildelt TONO-pris og takka gjennom sønnen Espen, var et av mange store øyeblikk denne første av tre kvelder i hans ånd.

Musikalsk starta det hele med Tord Gustavsen Trio – ett av mange kollektiv som har skapt sitt unike bumerke med hjelp av Kongshaug. Om det er via salmer, folketoner eller egne komposisjoner, så har Gustavsen gjennom sitt lyriske og inderlige uttrykk bergtatt publikum rundt om i hele verden etterhvert.

Sammen med to lyttere og solister, Hole og Vespestad, i det ypperste sjiktet, viste Gustavsen oss også flere eksempler på temperament i det vakre og melodiske spillet sitt nå, som gjør han og trioen mer spennende og interessant enn noen gang. En strålende start.

Arild Andersen i innbitt storform.
Foto: Tore Sætre
Arild Andersen – stilstudie.
Foto: Francesco Saggio

Når så Arild Andersen sammen med sine sjelsfrender Tommy Smith på tenorsaksofon og Paolo Vinaccia på trommer var neste «par» ut, så tok det virkelig fyr i teltet. Hvor Andersen henter energien fra aner jeg ikke, men sammen med de to andre musikantene – også de i verdensklasse må vite – leverte han nok en gang et sett så intenst, personlig og livsbejaende som vel tenkelig. Hinsides flott og hinsides tøft!

Tommy Smith, Paolo Vinaccia og Arild Andersen – klasse!!!!
Foto: Tor Hammerø

På særs kort varsel steppa Ole Paus inn for en sjuk Sidsel Endresen. Det er som kjent langt fra bare jazzfolk som har hatt glede av Kongshaugs fingerspitzgefühl – Paus har også gjort mange innspillinger hos magikeren. På sitt særegne og herlige vis tok Paus oss med på ei lita rundreise i sitt unike univers og med humor og sitt sedvanlige skarpe blikk fikk han oss som alltid til å tenke – en gang til. Dessuten syntes han det var show å spille for et jazzpublikum – det var ikke mye wow å høre fra et høflig visepublikum mente han.

Ole Paus – wow!
Foto: Tore Sætre

Noe fikk vi ikke med oss i det hele tatt, mens noe fikk vi en flik av. Gitarist Jacob Young avslutta kvelden sammen med Trygve Seim (tenorsaksofon) og den fantastiske polske trioen til Marcin Wasilewski – pianist i ultraklassen – bassisten Slawomir Kurkiewicz og trommeslageren Michal Miskiewicz. De fem har lag ei framifrå ECM-innspilling og de par låtene jeg fikk med meg tyda på at formen var inntakt og vel så det.

Jacob Young i spissen for sitt drømmelag.
Foto: Francesco Saggio

Når så Arild Andersen og Terje Mosnes øste av sin kunnskap i to lengre samtaler mellom settene, så fikk både Christer Falck og alle vi i salen akkurat den starten på Jan Erik Kongshaug-hyllesten vi kunne ønske oss. I dag er det klart for Ketil Bjørnstad, Ellen Andrea Wang, Jon Eberson og Sigurd Hole, Bendik Hofseth, Knut Reiersrud og Mathias Eick – drømmelørdag spør du meg!

Christer Falck – svært veldressa for anledninga – skal ha all mulig slags ære.
Foto: Francesco Saggio

På høy tid

Den tyske pianisten, komponisten og bandlederen Pablo Held har nå gitt ut sin tiende skive. Likevel er det mitt første møte med hans musikk. Det blir ikke det siste.

Pablo Held Trio har holdt sammen i tolv år. Det høres.

Sjøl om Pablo Held bare har rukket å bli 32 unge år, så har han rukket svært mye annet i løpet av disse åra. Trioen med Jonas Burgwinkel på trommer og Robert Landfermann på bass har gjennom de tolv åra de har holdt sammen oppnådd ei høy stjerne i hjemlandet og i dalstrøka rundt gjennom masse livejobbing og mange skiver.

I vår del av Europa har det likevel vært stille rundt Held & Co, men med debuten på det meget spennende og oppegående engelske selskapet Edition Records, der blant andre Eyolf Dale, Daniel Herskedal og Marius Neset også briljerer, bør det være muligheter for at dørene og ørene åpner seg for Held her hjemme også.

Edition har, som ECM har vært i 50 år allerede, det siste tiåret vært en garantist for ny, spennende kvalitetsjazz fra flere destinasjoner på Tellus. Jazz med tyske artister har det ikke vært altfor mye av, men denne trioen forsvarer så avgjort plassen på dette kvalitetsselskapet.

Held står for alle komposisjonene og med et uhyre empatisk og samspilt lag, så byr han på moderne triojazz med masse energi og vilje og evne til å skape noe eget.

Når ECM blei nevnt, så er ikke det helt tilfeldig. Trioen befinner seg nemlig i et musikalsk landskap som har mange krysningspunkt med ECM-estetikken der de både som risktakere og fremovertenkere er med i et slikt «stort» fellesskap.

De tre fører eleverte musikalske samtaler på et svært høyt nivå. Mye av det er lyrisk og søkende, noe foregår i hetere tempi, men uansett så er de tre så samstemte og inspirerende overfor hverandre at det smitter over på oss som får gleden av å møte dem. Dette er enkelt og greit triojazz av meget høy klasse.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pablo Held Trio
Investigations
Edition Records/Border Music

Kong Kongshaug

I dag starter hyllesten av en av de aller største når det gjelder å lage lyd for evigheten. Og det har han gjort gjennom et langt liv nesten uten å lage lyd sjøl – i alle fall ikke unødvendig. Jan Erik Kongshaug.

Det blir alltid god lyd og god stemning med Jan Erik Kongshaug involvert. Her sammen med Pat Metheny og Arild Andersen.
Foto: Audun Braastad

Fra i dag og til og med søndag står Norges jazzelite, og vel så det, i stram giv akt for å hylle lydmagikeren Jan Erik Kongshaug som Jack DeJohnette – i manges ører verdens beste trommeslager – mener har verdens «største ører». Alt tyder på at det kommer til å bli tre magiske kvelder på Cosmopolite i Oslo.

For alle som av en eller annen grunn ikke har anledning til å ta turen til Kongshaug-festivalen, så finnes det trøst. Hundrevis av ECM-innspillinger blant annet med Kongshaugs umiskjennelige bumerke vil være der for all evighet og så har mannen bak ideen, initiativet, bookingen og organiseringa av festivalen, ustoppelige Christer Falck, også laga en nydelig Kongshaug-boks i begrensa opplag.

Boksen består av Kongshaugs to egne soloskiver, «The Other World» og «All These Years» – ikke utgitt på ECM, men det er ei anna historie,  og et fantastisk hefte med et strålende intervju med sjefen sjøl ført i pennen av Terje Mosnes.

Jan Erik Kongshaug der han trives aller best – sammen med gitaren og miksebordet.

I tillegg består heftet av 75 hilsener fra 75 av hans største fans, det være seg Jan Garbarek, Pat Metheny, John Scofield, Nils Petter Molvær, Jan Erik Vold, Ketil Bjørnstad, Arild Andersen, familie, journalister og venner.

Både festivalen og denne unike boksen har blitt den hyllesten Jan Erik Konshaug har fortjent for sin fantastiske innsats. Vi gratulerer Jan Erik Kongshaug med de første 75.

Jan Erik Kongshaug
The Other World – All These Years
C+C Records/Musikkoperatørene

Reise på første klasse

Med sine to forrige plater eller «reisebrev» har Daniel Herskedal tatt oss med på flotte ekskursjoner. Med «Voyage» inviterer han oss med på den aller flotteste av de tre.

Daniel Herskedal har musikalske vyer – mer enn en.

 

Både «Slow Eastbound Train» fra 2015 og «The Roc» fra 2017 fortalte oss om en komponist med et vidsyn og ei vilje og evne til å suge til seg inntrykk fra sine mange reiser rundt om på kloden og ikke minst greie å sette sitt eget bumerke på musikken som kom ut av dem.

Videreutvikla 

Om det er et bevisst valg eller ikke vet jeg ikke, men platene til Herskedal kommer altså med to års mellomrom. Den tida har han nok en gang brukt godt og igjen sammen med sine empatiske og usedvanlig dyktige medspillere, pianisten Eyolf Dale og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken, går Herskedal ned i dybden for å formidle både spenning, særegenhet og ikke minst skjønnhet. Bratsjisten Bergmund Waal Skaslien, som kom med fra «The Roc», er med på å gjøre dette til et helt spesielt lydunivers: sjelden eller aldri har vi vel hatt gleden av å møte en kvartett bestående av tuba/basstrompet, piano, perkusjon og bratsj. Når så den syriske oudspilleren Maher Mahmoud, som nå er bosatt i Danmark, bidrar med musikalsk krydder på to av spora, så blir vi fort hensatt til til et univers et godt stykke unna vårt eget. Det gjør oss så godt å bli tatt med til nye steder og Herskedal er nok en gang med på åpne sansene våre.

Instrumentalisten

Melodisk og rytmisk er dette spennende fra stort til mål og både ensemblemusikeren og spesielt solisten Herskedal, med sin fantastiske teknikk og ikke minst personlige uttrykk på både tuba og basstrompet, forteller oss nå at han hører hjemme i sfærer der lufta er tynn. 

Rundt om i Europa har allerede godorda om «Voyage» kommet fra mange hold og den store tyske radiokanalen NDR kåra plata til ukas jazzutgivelse i forrige uke i konkurranse med alt fra alle verdenshjørner. Det forteller en hel del om hvilken anseelse Daniel Herskedal nyter etterhvert – og det fullt fortjent.

Daniel Herskedal er nå en en musiker, komponist og bandleder i verdensklasse – sånn er det med den saken. «Voyage» er et strålende og vakkert eksempel på det.    

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Daniel Herskedal
Voyage
Edition Records/Border Music

 

 

 

Så lekent – så personlig

Pianisten, komponisten, arrangøren og orkesterlederen Erlend Skomsvoll har skjemt oss bort i en årrekke. Nå gjør han det igjen – helt aleine.

Erlend Skomsvoll i det lekende hjørnet.

De aller fleste av oss kjenner Skomsvoll som pianist og komponist i Come Shine eller som arrangør og orkesterleder for Trondheim Jazzorkester med musikken til giganter som Chick Corea og Pat Metheny som utgangspunkt og med de nevnte herrene som fremtredende «gjester» også.

Nå, for aller første gang, er det altså solopianisten Skomsvoll som byr på seg sjøl.Og som han gjør det! Blant alle de egenskapene vi allerede har nevnt så er det nok pianisten som har fått minst oppmerksomhet opp gjennom Skomsvolls karriere, men her tar han det igjen i fullt monn.

Med et repertoar bestående av en rekke egne låter, Bill Evans´ «Time Remembered», standardlåta «All the Things You Are» og bursdagssangen «Bukkenikkeneie» – hvem hadde trodd at den kom til å dukke opp i jazztapning???? -, bekrefter Skomsvoll at han er en pianist med helt spesielle kvaliteter også.

Her møter vi homo ludens – det lekende mennesket – og det er jo ikke overraskende for oss som har hørt og sett han noen ganger at det skjer. Vi får hilse på en rekke sider ved han: både den reflekterende, den sprudlende og ikke minst den humørfylte. Erlend Skomsvoll kler alle rollene på et strålende vis.

Erlend Skomsvoll er et utadvendt og samtidig reflekterende menneske som synes det er viktig å leke. Alt dette viser han oss med sin solodebut.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Skomsvoll
Leken/Playful
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

 

Over alle grenser

Det herlige norsk-italienske samarbeidet Norwita forteller oss nok en gang at god jazzmusikk ikke kjenner noen grenser.

Kvintetten Norwita byr på et herlig samarbeid over landegrensene.

Den italienske bassisten Roberto Bonati har jobba med norske musikere tidligere, nemlig det Stavangerbaserte Bjergsted Jazzensemble. Derfra var ikke veien lang til videre musisering med de to ypperlige herrene Tore Johansen (trompet, flügelhorn) og Tor Yttredal (tenor- og sopransaksofon) – begge sterkt tilknytta jazzutdanninga i Stavanger.

Tor Yttredal, som mange vil kjenne igjen fra blant annet Trondheim Jazzorkester, er leder for jazzutdanninga i Stavanger. Bonati har en liknende jobb i Parma og det er nok trolig mye av grunnnen til at de to har «funnet» hverandre. Med seg fra Parma, vel mest kjent for skinke og fotball, har Bonati pianisten Mario Piacentini og trommeslageren Marco Tonin. Til sammen har det blitt en kvintett som holder høy standard i et vakkert, melodisk univers.

Alle de fem har har tatt med seg komposisjoner til bordet eller rettere sagt studio og vi blir servert melodisk musikk i alt fra et balladelandskap til heftigere tempi. Harald og Sonjas representanter viser oss hvilke strålende solister de er. Verken Johansen eller Yttredal er blant de vi hører oftest og akkurat derfor er det spesielt hyggelig å få bekrefta hvilket nivå de hører hjemme på.

Det italienske «kompet» matcher våre gutter på et jevnbyrdig vis – flotte ensemblemusikanter som griper solistsjansen når den byr seg. Norwita har vært et svært hyggelig og vakkert bekjentskap som igjen forteller oss at jazz er et grenseløst språk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norwita
Norwita
ParmaFrontiere/[email protected]