Kollektivet Wako er befolka av fire av de mest spennende musikantene i norsk jazz. Her følger det tredje beviset på det.

De som har lånt et øre og litt til i forbindelse med det som har kommet ut av ung, norsk jazz de seineste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til og bli begeistra for både kvartetten Wako og innbyggerne i dette musikalske samfunnet i andre konstellasjoner også. Det vil si trommeslageren Simon Olderskog Albertsen, pianisten Kjetil André Mulelid, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og bassisten Bárður Reinert Poulsen. Sistnevnte kommer opprinnelig fra Færøyene, men har som de tre andre også gått gjennom den ustoppelig kreative jazzlinja i Trondheim.

Bandets første skive – og her skal vi huske på at ingen av de fire har rukket å bli 30 år ennå – blei spilt inn i 2014 og blei fulgt opp to år seinere. Der var Oslo Strings særdeles bidragsytende gjester i Myhre Olsens låter og strykearrangement. Nå er de altså inne i det som på skøytespråket blir kalt den vanskelig tredjerunden og, for å holde oss i terminologien, så kan det slås fast at de har gått rundetida ned.

Her er det Mulelid og Myhre Olsen som hver for seg har skrevet cirka halvparten av repertoaret, mens resten er kollektivt unnfanga. Det betyr at vi blir servert musikk som er delvis ganske så strengt strukturert og som er usedvanlig vakker. Vi snakker musikk som faktisk får tankene til å gå i retning Belonging-kvartetten, sjøl om det låter helt annerledes.

Spennet i uttrykket til Wako er på mange vis voldsomt – fra det vakre, strukturerte og inderlige til det frie, åpne og søkende – men det forteller oss samtidig om fire herrer om ikke med urolige, så med åpne sinn som både vil og kan utforske stadig nye territorier.

Både hver for seg og kollektivt er Wako helt der oppe allerede. For å si det sånn: det var ikke tilfeldig at Martin Myhre Olsen fikk forespørsel fra en Chick Corea i fjor sommer om å være solist med han under en større konsert i Praha.

Wako er et band for akkurat nå og for lang tid framover og disse fire herrene vil være med å sette preg på både norsk og internasjonal jazz i flere tiår – garantert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kvinner har kommet for å bli – også i jazzen. Med fem medsøstre sammen med seg, ga Cæcilie Norby oss intet mindre enn en herlig aften.

Etter å ha tilbragt tid sammen med sekstettens debut-cd, «Sisters in Jazz», var det absolutt ingen overraskelse at møtet med den danske vokaldronningen, som denne kvelden viste oss store deler av sin store bredde og høyst personlige uttrykk som vokalformidler, sveitsiske Nicole Johänntgen på altsaksofon, italienske Rita Marcotulli på piano, polske Dorota Piotrowska på trommer, tyske Lisa Wulff på bass og norske Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, blei av både det hyggelige og ikke minst inderlige slaget.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Med et repertoar bestående av noe eget stoff, som Norbys «First Conversation» – en herlig «filosofisk» teskt om hvor våre barn kommer fra, og en rekke låter skrevet av sterke kvinner, blei dette en manifestasjon av kvinnelige styrke på så mange måter.

Om det var Rickie Lee Jones´ – «Easy Money», Ann Ronells – «Willow Weep for Me», Betty Carters – «Droppin´ Things», Joni Mitchells – «Man from Mars» og «Big Yellow Taxi» eller Carole King/Gerry Goffins – «Will You Still Love Me Tomorrow», som blei tolka, så blei det jo gjort med en ekthet og livsbejaenhet som er sjelden å oppleve fra ei scene.

Om det var spesielt å oppleve seks kvinner sammen på ei scene? På mange måter var det det. Både fordi det er uhyre sjeldent, men også fordi empatien de utstrålte både seg i mellom og overfor oss i salen, var av slaget vi aldri – ALDRI – opplever med kun menn på scena.

Kvinner kan, kvinner vil – også som jazzmusikere. Dette bandet hadde vært en umulighet av så mange årsaker for bare noen få år siden. Så fantastisk flott at verden har gått videre – i alle fall på noen områder.

Cæcilie Norby Sisters in Jazz

Victoria Nasjonal Jazzscene, 29. mars 2019

Continue reading “Sammen er de sterke!”

Svenskene Lars Danielsson og Nils Landgren og tyskerne Wolfgang Haffner og Michael Wollny er hver for seg blant de ypperste i europeisk jazz. Her møter vi de sammen.

Her snakker vi om fire bandledere som har vært med å prege europeisk jazz de seineste tiåra. Det betyr sjølsagt ikke at de vil lykkes  sammen – kanskje egoene vil komme i veien? Det gjør de heldigvis på ingen måte: de fire stortrives åpenbart sammen og har overhodet ikke noe behov for å stjele noe oppmerksomhet framfor noen av de andre.

Bassist og cellist Lars Danielsson, trommeslager Wolfgang Haffner, trombonist og vokalist Nils Landgren og pianist Michael Wollny har gjort dette unike møtet så demokratisk at alle har bidratt med ei låt hver i tillegg til at de har har plukka fram noen av sine favoritt pop/rock-låter og gjort herlige versjoner av dem.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Det betyr Phil Collins´ «Another Day in Paradise», Beatles-klassikeren «Lady Madonna», Stings «Shadow in the Rain» og «If You Love Somebody Set Them Free», Paul McCartneys «Maybe I´m Amazed», Billy Joels «She´s Always a Woman» samt Genesis-låta «That´s All». Denne kvartetten  er langt i fra den første som har tatt for seg kjent pop/rock-materiale, men som de langt framskredne herrene de er så gir de likevel dette materialet noe nytt og personlig.

Dette er pent og vakkert. Her blir det ikke flytta en eneste merkestein og de store sjansene blir ikke tatt – det blir kun skapt god og livsbejaende musikk og det holder lenge og vel det. «4 Wheel Drive» er en indikasjon på at alle hjula er like viktige og slik er det her.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske supergitaristen Georg Wadenius er kjent for så mye – blant annet sine barnesanger under tittelen «Goda´ Goda´». I Oslo bød han på en særdeles god kveld.

Wadenius (73) har vært med på det aller meste innen jazz/pop/rock/blues – you name it – på begge sider av Atlanteren. Made in Sweden, Blood Sweat & Tears, Aretha Franklin, Steely Dan, Blues Brothers, Saturday Night Live, Simon & Garfunkel – og da skraper vi bare på overflata.

Det alt for få vet, er at Wadenius har bodd midt blant oss her i Oslo de seineste åra – han er enkelt og greit en skatt vi har tatt alt for dårlig vare på. Nok et bevis på det fikk vi på Herr Nilsen denne torsdagskvelden.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Sammen med to av Danmarks aller hippeste elbass/tromme-konstellasjoner med Lars «Larry» Danielsson – må altså ikke forveksles med svenskenes Lars Danielsson som jo også er en utmerka bassist – og Morten Lund, fikk vi møte en trio som stod sammen på ei scene for første gang.

Etter noen timers øvelse tidligere på dagen, ga de oss to sett med et repertoar bestående av alt fra Wadenius-låter via Cornelis-klassikeren «Somliga går med trasige skor» – som man skulle være svært skjerpa for å kjenne igjen -, Beatles-låta «A Day in the Life», folkemelodien «Ut i vår hage», McCoy Tyners «Atlantis», en original blues og ikke minst Rob Mounseys – mannen som arrangerte musikken til Terje Nilsens avskjedskonsert – «Joe Cool».

Det sier en hel del om Wadenius & Cos enorme allsidighet og ditto dyktighet. Det låt nemlig som om trioen hadde jobba sammen «alltid», og gleden over å stå sammen på ei scene skinte gjennom både via tolkningene og smilene de tre viste oss både visuelt og musikalsk.

Intet mindre enn en herlig musikalsk kveld på Herr Nilsen, men hvor var vordende og ambisiøse norske musikanter som i alt for stor grad glimra med sitt fravær. Her gjelder det å kjenne sin besøkelsestid – og det var det for få som gjorde denne torsdagen. Vi hadde nemlig med tre av de aller hippeste musikantene fra vår del av verden å gjøre – noe de fikk rom og plass til å vise oss alle tre. En riktig go´ kveld var det.

Georg Wadenius Trio

Herr Nilsen, Oslo

28. mars 2019

Pianisten og komponisten Håkon Skogstad har med sine to hender og ikke minst sitt kreative hode gitt oss noe så sjeldent som et soloalbum med ti flotte tangotolkninger.

Håkon Skogstad (29) er et nytt bekjentskap for meg. Han er utdanna klassisk pianist ved NTNU i Trondheim der han nå er ansatt. Han har spilt konserter over store deler av kloden der han har vist seg frem som kammermusiker, akkompagnatør, lærer, arrangør og komponist – i tillegg og, ikke minst, som tangoelsker og tolker som vi møter han som her.

Skogstad kommer fra Trondheim og forteller oss med det at man ikke trenger å komme fra sydligere strøk for å komme inn under huden på dette heftige og temperamentsfulle uttrykket.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på sport og friluft

Innspillinga er gjort i New York med den anerkjente tangomusikeren Pablo Aslan som produsent. Skogstad blei introdusert for tangomusikk hjemme i Norge i 2005 og at han har brukt cirka den andre halvparten av sitt liv til å utforske dette universet, det skinner tidlig gjennom.

Med et repertoar bestående av ti låter han enten har skrevet sjøl eller henta fra kjente tangostørrelser som Astor Piazzolla, tar Skogstad med sin eminente teknikk oss gjennom hele følelsesspekteret tangouttrykket byr på.

Skogstad har vært og er veldig begeistra for trekkspillet som er forbundet med tangoen, nemlig bandoneón. Han har med hell prøvd å ta med seg noen av teknikkene som dette instrumentet er kjent for over til pianoet og dermed utvide tolkningsområdet for instrumentet sitt.

»Two Hands to Tango» har blitt har blitt et heftig, sensuelt, spennende og ikke minst temperamentsfullt møte med den framifrå pianisten Håkon Skogstad som åpenbart har lytta en hel del på langt framskredne jazzpianister også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Blant de mange tinga jeg kan ganske lite om, er kinesiske jazzvokalister blant de mest fremtredende. Annie Chen er i ferd med å rette opp i det.

Annie Chen begynte som så mange med klassisk pianoundervisning i hjembyen Beijing. Dørene hadde uansett begynt å åpne seg i det tidligere så lukka Kina og far Chen kom etterhvert hjem med plater med blant andre Sarah Vaughan etter jobbturer til USA. Da skjønte raskt Annie at det var der hun hørte hjemme – det var dette hun ville utforske.

Etter flere studieturer til New York, så slo hun seg ned i The Big Apple i 2013 og med «Secret Treetop» får vi møte henne med hennes andre cd-utgivelse. Det er ikke bare vokalisten vi får møte – Chen har skrevet alt av tekster og melodier også.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Chen har på ingen måte glemt hvor hun kommer fra. Sin kinesiske arv har hun absolutt tatt vare på og hun synger både på kinesisk og engelsk. Om det går an å synge jazz på kinesisk? Absolutt og hvorfor ikke? Hun har også henta masse inspirasjon fra venner hun har møtt i smeltedigelen New York. De kommer blant annet fra Tyrkia og Polen og Chen har også lytta mye på musikk fra Bulgaria, Tsjekkia og Kroatia. 

Når så bandet hennes, som består av gitar, fiolin, trompet, altsaksofon/fløyte samt piano, bass og trommer, er musikanter fra Polen, Japan og Canada samt fire amerikanere – alle mer enn kompetente, men ukjente navn for meg – så er det nok en bekreftelse på hvilken metropol New York er. Det kosmopolittiske har Chen benytta på et framifrå vis og alle har fått satt sine bumerker på musikken hennes.

Annie Chen er en spennende vokalist som nesten sjølsagt har noe helt unikt på hjertet. Hun er i ferd med å åpne opp nye dører – sikkert både for seg sjøl og for publikum over hele verden – ikke minst både i Kina og i USA.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hayden Powell, norsk god som noen, men med engelske foreldre, har gått en helt spesiell vei med denne utgivelsen. Og lykkes!

Dette er den fjerde skiva trompeter, komponist og bandleder Hayden Powell fra Molde gjør sammen med sine utmerkede triovenner Eyolf Dale på piano og Jo Skaansar på bass. På de forrige har de laga musikken sjøl, men denne gangen ønska Powell noe helt annet – sikkert både for sin egen, for trioens og for publikums del.

Ideen var å invitere seks av guttas favorittkomponister til å spesialskrive musikk for trioen – en relativt sjelden måte å gå frem på. Det førte til at Powell tok kontakt med Mats Eilertsen, Per «Texas» Johansson, Espen Reinertsen, Natacha Atlas og Samy Bishai, Iro Haarla og Erlend Skomsvoll – de fleste musikanter Powell har jobba med eller som han har beundra kraftig.

Alle takk ja til utfordringa og krydra med tre kollektive improvisasjoner av trioen, har dette blitt et herlig og ganske så annerledes visittkort fra trioen. Bumerkene til alle de seks komponistene er tydelige – deres kompositoriske nerve er åpenbart på plass sjøl om vi hører musikken tolka av andre enn dem sjøl for en gangs skyld.

Powell, Dale og Skaansar framstår som en usedvanlig samspilt og empatisk enhet etter mange år sammen. De har helt tydelig fått et nytt kick og ny utfordring gjennom disse låtene og i veldig stor grad blir vi tatt med på ei lyrisk reise der de musikalske resultatene er veldig forskjellige, men uten at de spriker.

»Six Commissions» har blitt et stykke kammerjazz som det er godt, spennende og utfordrende å tilbringe kvalitetstid sammen med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dansk-norske Mette Rasmussen og amerikanske Chris Corsano har mye å «snakke» om og sparer ikke akkurat på kruttet.

Den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen har mer eller mindre gjort nordmann av seg. Etter noen år på jazzlinja i Trondheim, har hun like godt blitt boende i området rundt Lerkendal. Hun finner tydeligvis miljøet der både hyggelig og kreativt og ved flere anledninger har vi også fått møte hennes kreative åre i Trondheim Jazzorkester.

Sjøl om Rasmussen altså har base i Trondheim, så har hun så avgjort store deler av kloden som lekegrind. Her møter vi henne i Ljubljana i Slovenia en sommerdag i 2015 i selskap med den amerikanske trommeslageren Chris Corsano som hun har gitt ut ei skive med tidligere. Samarbeidet går fem år tilbake i tid, men det er åpenbart at de to fortsatt har mye usagt.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

All musikken er spontant unnfanga av de to – Corsano spiller forresten også sleideklarinett, noe jeg aldri har hørt om før – og de dekker et stort spekter med uttrykket sitt. De to har spilt mye sammen live og det  høres. Vi har med to lyttere i toppklasse å gjøre. To lyttere med masse empati for hverandre og stor respekt for hva den andre har å bringe til torgs.

På sett og vis er det ekstremt det de har å melde. Rasmussen tar saksofonen til sine yttergrenser – i begge retninger. Corsano følger i fortspora til Rahied Ali slik vi opplevde han sammen med John Coltrane. Det vil si uante mengder energi og han henter både fra frijazzens skattkammer og og fra den alternative rocken – han har også jobba en hel del med Sonic Youths Thurston Moore.

Dette er ikke musikk for den lettskremte, men de som gjerne vil utfordre seg sjøl vil finne mye – veldig mye – spennende i disse møtene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Vokalisten Hilde Brunsvik er et nytt navn for de fleste av oss. Både med og uten mannen Edvard Hoem forteller hun oss at det var på høy tid at hun meldte seg på.

Poeten Edvard Hoem er det ikke alle som har et nært forhold til, men det var jo der hele reisa begynte. Her er han tilbake – med vakker musikalsk tonefølge. Både Kaffistovas venner og jazzfestivalen har spilt viktige roller i høvdingen Edvard Hoems fantastiske karriere. Det har han på ingen måte lagt skjul på, men denne manifestasjonen med strålende hjelp av kona Hilde Brunsvik er kanskje den flotteste bekreftelsen på hvor Edvard Hoem kommer fra som poet.

De åtte spora henter tekster som går helt tilbake til «Som grøne musikantar» fra 1969 til dikt publisert så seint som i 2003 – i tillegg til tre tidligere upubliserte dikt. De aller fleste er tonsatt av Brunsvik, med litt assistanse av Roaldsnes samt standardlåta «My Favourite Things» som kler diktet «Bassisten møter framande kvinner på Atlanterhavsvegen» – inspirert av Hoems opplevelse av den uforglemmelige konserten med den portugisiske vokalisten Maria João, den japanske pianisten Aki Takase og den danske mesterbassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen i Molde Kino. Det er ett av spora der Hoem les sjøl med sin signaturtone i røysta – vi skal kanskje være glad for at han ikke synger som kona og dattera Ine – som ikke er med her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Sjøl om Ine altså har fått «fri» her, så er familien så definitivt på plass. Kona Hilde møter vi som ei veldig bra og tydelig stemme med et flott uttrykk og glitrende diksjon. Hun synger både Hoems tekster på nynorsk og engelsk på «My Favourite Things» – like fint og troverdig begge deler. 

Dessuten bidrar Hoems svigersønn Trygve Waldemar Fiske med mer enn propert basspill og Hanna Paulsbergs inderlige og usedvanlig personlige saksofontone og Dag-Filip Roaldsnes´ elegante og nedtona pianokomp, kler både Brunsviks vokal og Hoems dikt på et bortimot perfekt vis. Bedre oppvarming til konserten under årets Moldejazz er vanskelig å tenke seg.   

Tidligere i år debuterte også Brunsvik (60) under eget navn – med egne tekster og med egen musikk. Her synger hun utelukkende på engelsk og det gjør hun med stor innlevelse, empati og ei vakker og sterk stemme som hun tør å dra på med og som hun gjerne tar det hele ned med også.

Hun har skrevet alt av både tekst og musikk og at det er en artist med røtter i både jazz, blues, viseang, folkemusikk og ganske sikkert også et forhold til historiefortellere som Joni Mitchell, skinner tydelig gjennom.

Og det er også som historieforteller, både låtskriveren og formidleren,  Brunsvik virkelig imponerer som på denne debuten som hun altså har venta lenge og vel med. Sammen med et fint band med Helge Olav Ellingsen på bass, Bjørn Klakegg på gitar og som vokal duettpartner på ei låt og nok en gang pianisten Dag-Filip Roaldsnes pluss noen ekstra bidragsytere til på enkelte spor, blir «Run for Love II» et vakkert lite visittkort som Hilde Brunsvik heldigvis valgte å gi oss – til slutt.

Dette har blitt to flotte bekreftelser på hva Hilde Brunsvik og Edvard Hoem har å melde – det er ikke reint lite.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svenske trommeslageren, bandlederen, komponisten og plateselskapsdirektøren Bengt Berger er av det slaget som aldri gir seg. Takk for det!

Bengt Berger (76) er en voksen herre som har rukket svært mye i sitt musikalske liv. I over 50 år har Berger stått i spisssen for noe av det mest spennende som har skjedd på svensk side av grensa når det gjelder original musikk. I tillegg til å spille en hel del konvensjonell jazzmusikk, så har han studert indisk og afrikansk musikk og bodd i disse kulturene også over tid.  På den store internasjonale scena er han nok mest kjent for samarbeidet med ikonet Don Cherry og sammen ga de ut «Bitter Funeral Beer» i 1981.

I forlengelsen av samarbeidet med Cherry vokste et nytt band fram: Beches Brew. Man kan vel kanskje ikke se bort i fra at Miles Davis´ legendariske «Bitches Brew» har vært en inspirasjonskilde heller. Beche er forresten tilnavnet til Bengt Berger.

Annonsørinnhold

Påsken nærmer seg: Her er de beste påskeeggene

Gjennom hele fjoråret spilte Beches Brew for et lite, men entusiastisk publikum hver lørdag ettermiddag i Göteborg. Mye skjedde musikalsk i løpet av disse treffene, så Berger & Co bestemte seg for å gi ut  musikken som delvis er henta fra ei studioinnspilling og delvis fra ei liveinnspilling gjort for Sveriges Radio.

Sammen med et empatisk og svært samspilt ensemble bestående av Stefan Bellnäs på beyzz – som jeg tipper er gøteborgsk for bass -, Thomas Gustafsson på sopransaksofon, Sir Thomas Jäderlund på sopranino- og altsaksofon og bassklarinett og Göran Klinghagen på gitar, samt Viktor Reuter på bass og Staffan Svensson på trompet på to av de tolv spora – store deler av kremen av Göteborgs jazzbefolkning med andre ord, tar Berger oss med på ei rundreise i sitt musikalske univers der impulser både fra jazzen og hans ekskursjoner bortimot kloden rundt finnes.

Dette er tøff, livsbejaende og tildels svært så melodisk, men samtidig løs, åpen og fri jazzmusikk spilt av musikanter med store hjerter både for Bengt Berger og for musikken. Jeg kjenner det må bli en Göteborg-tur snart.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.