Kollektivet Wako er befolka av fire av de mest spennende musikantene i norsk jazz. Her følger det tredje beviset på det.

De som har lånt et øre og litt til i forbindelse med det som har kommet ut av ung, norsk jazz de seineste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til og bli begeistra for både kvartetten Wako og innbyggerne i dette musikalske samfunnet i andre konstellasjoner også. Det vil si trommeslageren Simon Olderskog Albertsen, pianisten Kjetil André Mulelid, alt- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen og bassisten Bárður Reinert Poulsen. Sistnevnte kommer opprinnelig fra Færøyene, men har som de tre andre også gått gjennom den ustoppelig kreative jazzlinja i Trondheim.

Bandets første skive – og her skal vi huske på at ingen av de fire har rukket å bli 30 år ennå – blei spilt inn i 2014 og blei fulgt opp to år seinere. Der var Oslo Strings særdeles bidragsytende gjester i Myhre Olsens låter og strykearrangement. Nå er de altså inne i det som på skøytespråket blir kalt den vanskelig tredjerunden og, for å holde oss i terminologien, så kan det slås fast at de har gått rundetida ned.

Her er det Mulelid og Myhre Olsen som hver for seg har skrevet cirka halvparten av repertoaret, mens resten er kollektivt unnfanga. Det betyr at vi blir servert musikk som er delvis ganske så strengt strukturert og som er usedvanlig vakker. Vi snakker musikk som faktisk får tankene til å gå i retning Belonging-kvartetten, sjøl om det låter helt annerledes.

Spennet i uttrykket til Wako er på mange vis voldsomt – fra det vakre, strukturerte og inderlige til det frie, åpne og søkende – men det forteller oss samtidig om fire herrer om ikke med urolige, så med åpne sinn som både vil og kan utforske stadig nye territorier.

Både hver for seg og kollektivt er Wako helt der oppe allerede. For å si det sånn: det var ikke tilfeldig at Martin Myhre Olsen fikk forespørsel fra en Chick Corea i fjor sommer om å være solist med han under en større konsert i Praha.

Wako er et band for akkurat nå og for lang tid framover og disse fire herrene vil være med å sette preg på både norsk og internasjonal jazz i flere tiår – garantert.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.