Kvartetten Brew 4et fra Italia er foreløpig siste visittkort fra Losen Records i “kampen” for å fremme interessant jazzmusikk fra store deler av kloden.
Brew 4et er et interessant bekjenstskap. Skjegg er påkrevd for å få være med i bandet.
Aller først noen ord om den ustoppelige Odd Gjelsnes og hans Losen Records. Gjennom mange år har idealisten oppdaga og produsert artister og grupper fra en rekke land og sjølsagt fra Norge. Veldig mye og mange er musikk og musikere vi ellers høyst sannsynlig ikke ville fått anledning til å møte og med fasit i hånd og ører, så ville det vært veldig synd. Stort sett er det nemlig veldig solid kvalitet over det Losen Records serverer og Brew 4et er så avgjort ikke noe unntak.
Med vibrafonist og komponist Gianluca Manfredonia, saksofonist Guiseppe Giroffi, trommeslager Alex Perrone og bassist Luca Varavallo får vi hilse på en ny generasjon, for min del i alle fall, italienske jazzmusikere.
Manfredonia skriver spennende og melodisk musikk med solide utfordringer både for de fire involverte og oss på den andre sida. Han har åpenbart solid oversikt over den moderne jazzhistoria og med ei besetning uten piano eller gitar blir det mye luft og mange muligheter for de fire. Revolusjonerende er det på ingen måte, men hvorfor må det være det?
Vi har med fire meget dyktige instrumentalister å gjøre som allerede har jobba sammen i mange år – og det høres godt. “Drops” har blitt nok en flott bekreftelse på at det skjer mye flott i europeisk jazz og Losen Records skal ha ære for at noe av det kommer oss for øre.
Mário Laginha kjenner vi fra samarbeid med vokalisten Maria João og vår egen stjerneperkusjonist Helge Andreas Norbakken. Her møter vi han i med sin egen pianotrio – også det låter strålende.
Mário Laginha er en pianist på øverste hylle.
Til tross for at Mário Laginha (61) gjennom flere tiår har fortalt oss at han er en pianist som hører hjemme helt der fremme, så har det store internasjonale gjennombruddet latt vente på seg. Årsakene kan sikkert være mange og sammensatte, men hadde Laginha vært bosatt et annet sted enn i Portugal så føler jeg meg overbevist om at han ville ha nytt en annen internasjonal anseelse enn det som er tilfellet.
Laginhas triodebut på et av de mest spennende nye selskapene på kloden de seineste åra, engelske Edition Records, er nok en bekreftelse på hvor den portugisiske mesterpianisten og komponisten hører hjemme. I et landskap der giganter som Bill Evans og Bobo Stenson renner meg i hu, er det en sann fornøyelse å bli med Laginha og hans elleve originallåter på en helakustisk ekskursjon der han forteller oss om stålkontroll på den moderne melodiske jazztradisjonen med åpenbart krydder fra hans hjemlige trakter også.
Med seg har han Alexandre Frazão på trommer og Bernardo Moreira på bass, to helt nye navn og stemmer for meg som igjen bekrefter at det er et stort og veldig spennende jazzmiljø i Portugal. Dette er åpenbart en trio som har jobba sammen lenge og som er sensitiv for alle små initiativ som dukker opp hele tida.
Laginha er en klangmester som også har en solid klassisk bakgrunn som skinner tydelig gjennom i både komposisjonene og teknikken hans. Til sammen har det ført til at “Jangada”, som betyr noe i nærheten av flåte som har blitt sammen av enkelte biter og som er en god beskrivelse av dette byggverket, har blitt ei trioinnspilling som har i alt i seg til å løfte Mário Laginha opp dit han hører hjemme.
Mário Laginha «Jangada» Edition Records/Border Music
Vibrafonisten, komponisten og bandlederen Karl Ivar Refseth fra Brøttum ved Lillehammer har gjort Berlin til sin hjemby. Derfra skaper han vidunderlig vakker musikk.
Karl Ivar Refseth i sentrum for sin unike trio.
Det begynner å nærme seg sju år siden jeg hørte det første livstegnet fra Karl Ivar Refseth (44) og hans trio. Visittkortet “Praying” var, som jeg skrev den gangen, både vakkert og stillferdig. Nå har de tre samme herrene brukt tida godt, og sjøl om de følger mange av de samme sporene som sist, tatt nye og fine steg.
Trioen består i tillegg til Refseth av bassisten Matthias Pichler og altsaksofonisten Christian Weidner – akkurat de samme som ved forrige oppmøte. Ikke noen a4-besetning akkurat og det er da heller ikke musikken de serverer oss.
Det er flere årsaker til at det har gått såpass lang tid mellom de to albumene. Refseth har prioritert farsrolla, Pichler har vært bosatt i New York i tre år og så kom det en pandemi midt oppi alt dette. Refseth mente avgjort at dette var et Band med stor B og ville ikke erstatte Pichler med noen andre og venta derfor til han kom hjem. Det er lett å skjønne etter flere runder med “Devotion”.
Refseth er absolutt ikke den eneste nordmannen som har vært involvert i denne produksjonen heller. Sjølvaste Morten Qvenild har vært co-produsent der ute på Nesodden og vært med på sørge for at musikken har tatt ei mer kollektiv enn ei solistisk retning. Det har i mine ører ført til et lydbilde så samstemt og finstemt at alle ører har grunn til å glede seg.
Refseth har skrevet ni av de elleve låtene og det går ei lyrisk åre gjennom dem som Refseth har all grunn til å være stolt av. Den svært så sjeldne instrumenteringa sørger også for et unikt lydbilde. Til sammen betyr det at “Devotion” har blitt nok et påfyll fra smeltedigelen Berlin som gir sjelefred i ei tid det virkelig trengs.
Karl Ivar Refseth Trio «Devotion» Traumton Records/traumton.de
Anders Wyller er det svenske forfatterikonet August Strindbergs oldebarn. Her møtes de to for første gang – i oldefars leilighet i Stockholm.
Anders Wyller har skapt noe høyst personlig og originalt.
Det sies og skrives ofte at denne musikken og dette budskapet kunne ikke vært skrevet/spilt av noen andre enn akkurat denne artisten. Det stemmer vel kanskje mer eller mindre alltid, men aldri så mye som i dette tilfellet, vil jeg tro.
Det har seg altså slik at Wyller er “resultatet” av et kort og heftig ekteskap mellom den noe aldrende Strindberg og den 30 år yngre norske skuespilleren Harriet Bosse på begynnelsen av det forrige århundret. Sjøl om ekteskapet gikk åt skogen, som det vel heter der borte hos Strindbergs medborgere, så skrev han en rekke brev til sin datter Anne-Marie, altså Wyllers farmor.
Det er disse brevene Wyller nå har tatt tak i, henta elementer fra og laga sanger av – åtte fantastisk vakre sanger som han sjunger på svensk, må vite. Hva skulle han ellers ha gjort der han spilte inn vokalsporene i Strindbergs leilighet på Drottninggatan i Stockholm? Jeg synes i alle fall det var et klokt valg og Wyller synger også helt strålende svensk, så vidt jeg kan bedømme.
Wyllers låtunivers befinner seg i et varmt og godt singer-songwriter/visepoprock-landskap gjennomsyra av kvalitet. Når så Wyller synger fint og har med seg strålende reisefølge i Rainbow Studio fra blant andre gitarist og tangentør Sverre Thorstensen, trommeslager Erland Dahlen og saksofonist Trygve Seim, så har dette blitt en hilsen til oldefar, farmor, resten av slekta og alle oss andre som Anders Wyller har all grunn til å være veldig stolt av.
Anders Wyller «God dag mitt barn» Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene
Jens Christian Bugge Wesseltoft kunne ikke ant i sin villeste fantasi hvordan verden ville se ut da hans nye musikk skulle slippes. Hans fredfulle budskap passer uansett bedre enn noen kunne ha tenkt seg.
Jens Christian Bugge Wesseltoft gir oss noe veldig viktig.
I flere tiår har Jens Christian Bugge Wesseltoft (58) skjemt oss bort med usedvanlig mye vakker, allsidig og alltid like personlig musikk. Det finnes åpenbart ingen grenser for hans musikktilnærming og derfor er det alltid like spennende å se hvilken musikalsk dør som åpner seg når ei nye Bugge-plate ankommer postkassa. “Be am” har så avgjort ikke blitt noe unntak.
Som de fleste, ikke minst helse- og kulturarbeidere, har Bugge også hatt svært utfordrende tider de siste to åra. “Alt” avlyst og “ingen” møter med publikum. Det gjør noe med både oss som skulle ha vært i salen og de som skulle ha vært på scena. “Be am” har blitt et slags resultat av denne tida.
Mellom april og juni i fjor satte Bugge seg ned ved flygelet, pluss litt elpiano, kalimba og ymse effekter, og utstyrt med en rekke ideer og skisser, men ingen ferdige låter – hvis jeg har skjønt det riktig og det har hendt et par ganger tidligere – for å la musikken ta han dit den ville føre han.
Og som den har gjort det! Bugge har jo forført en “hel” nasjon med sine julesangtolkninger. Dette er, som Jan Garbarek en gang sa det om sin nye plate, akkurat det samme, men helt forskjellig. Bugges klangrikdom, melodiske univers og touch er noe helt for seg sjøl og du verden som det kommer frem denne gangen også. På to av låtene gjester også Håkon Kornstad med sin tenorsaksofon og det vil være direkte løgn å hevde at det gjør skam på noe som helst. Du verden som de to kler hverandre!
Musikken er ofte lys og optimistisk, men den er også mørk og ettertenksom – som livet altså. Den er hele tida ekte og inderlig – som alltid når Jens Christian Bugge Wesseltoft ønsker å formidle noe.
“Be am” er akkurat den musikken vi trenger nå og i lang tid fremover. Fantastisk flott og veldig viktig.
Vi kommer aldri til å glemme Radka Toneff. Det er det mange grunner til, men tekstene til Nikki Giovanni er en av de viktige. Her får vi for første gang høre Giovanni synge med den strålende saksofonisten Javon Jackson.
Nikki Giovanni sammen med Javon Jackson – sterke saker.
Husker du og spiller ofte låter som “A Certain Peace”, “The World”, “The Wonder Woman”, “Winter Poem” og “The Butterfly” med Radka? Det håper og vet jeg egentlig at mange gjør. Det kanskje ikke så mange vet er at det er den meget anerkjente amerikanske poeten Nikki Giovanni (78) som har skrevet de fantastiske tekstene. Her møter jeg henne for første gang på plate og det er nok en gang en sterk opplevelse.
Bakgrunnen for dette prosjektet er at den tidligere Jazz Messengers-saksofonisten Javon Jackson (56) inviterte og møtte Giovanni på The Hartt School ved Hartford-universitet hvor han underviser. Giovanni var en del av ei rekke sterke afro-amerikanske stemmer som Jackson inviterte til møter med studentene sine.
I løpet av hennes besøk fikk hun tilfeldigvis høre Hank Jones og Charlie Hadens legendariske “gospelalbum” “Steal Away” og utbrøt at hun elska det albumet. Jackson tente umiddelbart og to dager seinere ringte han Giovanni og spurte om hun kunne lage ei liste med sine ti favoritthymner som igjen skulle bli hans neste plate. Noen dager seinere forelå lista og 24. juli i fjor blei skiva spilt inn.
Her er det kjente spirituals som “Wade in the Water”, der Christina Greer resiterer Giovanni-diktet “A Very Simple Wish”, “Sometimes I Feel Like a Motherless Child” og “Swing Low, Sweet Chariot” samt en rekke mer ukjente – for meg i alle fall.
Jackson forteller oss som mange ganger tidligere, men alt for lenge siden sist, at han er en sterk og sjelfull saksofonist fra hardbopskolen og med solide røtter i gospeluniverset. Med en utmerka trio bestående av McClenty Hunter på trommer, Jeremy Manasia på piano og den tidligere Eastern Rebellion-bassisten David Williams blir vi servert gospel i harbopland på et usedvanlig empatisk vis.
Det store høydepunktet er uansett Nikki Giovanni som vokalist på “Night Song”. Hun er absolutt ikke verdens største vokalist, men du verden for en styrke, ekthet og inderlighet det er i formidlinga til Giovanni. Sterkt!
Javon Jackson har laga et flott og sikkert overraskende visittkort for mange og som Giovanni sier i coverteksten: Spirituals ga oss trøst gjennom slaveriet og i løpet av Trump-perioden så trengte vi dem til å trøste oss igjen.
Så er det å håpe at det behovet ikke dukker opp igjen – aldri igjen.
Javon Jackson «The Gospel According to Nikki Giovanni» Solid Jackson Records/javonjackson.com
Hegge fikk like godt Spellemannpris for si første plate “Vi er lädsna men du får inte längre vara barn” – med 10-tallets heftigste platetittel. Nå viser han og bandet at de er bedre en noensinne.
Hegge rör på seg igjen – heldigvis!
Bassisten, komponisten og bandlederen Bjørn Marius Hegge (34) overraska vel de fleste, inkludert seg sjøl, da han blei ropt opp som vinner Spellemannprisvinner i 2017. “Ingen” visste hvem han var, men det som har skjedd siden har fortalt alle med åpne ører og andre sanser i behold at det overhodet ikke var noen tilfeldighet at han stakk av med den gjeve prisen på første forsøk.
Helt siden debutskiva så har bandet Hegge bestått av Håkon Mjåset Johansen på trommer og cymbaler (!), svenskeimporten Jonas Kullhammar på tenorsaksofon, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon og Vigleik Storaas på piano. Vi snakker førstevalg rund baut og du verden som de fem låter sammen og sjølsagt som solister.
Andreskiva “Vaddå “ingen feeling”?..det finns väl olika slags feeling…” – hvor tar han tirlene fra??? – fra 2020 fulgte opp der debuten slapp og bekrefta at med Hegge hadde vi fått et band i postbop-universet som vi kanskje aldri har hørt maken til her til lands – og et godt stykke utenfor 200 mils fiskerigrensa også.
Nok en gang er det sjefens musikk som er utgangspunktet for de livsbejaende ekskursjonene vi blir invitert med på.. Her swinger og groover det fra takt én til det hele er over og når de involverte gjerne assosierer musikken med souljazz også, så er det absolutt ingen grunn til å bestride det.
På mange vis er dette ganske så unorsk musikk i jazzsammenheng og akkurat derfor er det ekstra hyggelig at Hegge fortsetter på veien de har har lagt ut på og blomstrer i stadig større grad. Herlig og forfriskende!
Hegge «Beyond Your Wildest Streams» Particular Recordings Collective/Musikkoperatørene
Den japanske trompeteren Natsuki Tamura tar oss med til steder ingen av oss har vært på tidligere.
Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet.
Natsuki Tamura (70) er en veteran i japansk jazz og tilliggende herligheter. Til tross for det så har han stort sett passert under radaren min. Det tar meg ikke lang tid å skjønne at jeg sikkert har gått glipp av mye spennende musikk.
Tamura har en svært så solid diskografi å vise til. Blant annet har han fire solo trompetskiver på cv-en før “Summer Tree” utvider den delen av universet hans også.
Gjennom pandemien, nærmere bestemt i august i fjor, fant han ut at at han hadde mer enn nok ideer til å innta hjemmestudioet for å dokumentere hvor han var anno 2021.
To av de fire låtene er komponerte saker – de to andre er fritt improviserte. I tillegg til trompet spiller han også litt piano og bruker ei wokpanne som perkusjonsinstrument – studiet er for lite til et tradisjonelt trommesett! Tamuras kone, den meget anerkjente pianisten Satoko Fujii bidrar også på et spor – ikke som pianist, men som vokalist eller stemmekunstner!
Tamura benytter seg også av overdubbing til en viss grad, men det aller mest fascinerende med musikken og uttrykket hans er den totalt unike tonen og det like unike universet han skaper. Jeg vet ikke om noe som overhodet likner på Tamuras verden eller på Fujiis vokale ekskursjoner. Jovisst er det et tilnærma fritt uttrykk, men det er samtidig en klar retning i det han holder på med.
Natsuki Tamura har noe høyst personlig på hjertet og “Summer Tree” er en flott start på noe det skal forskes videre i.
Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Bendik Hofseth legger lista høyt. Med det særdeles ambisiøse fire cders-prosjektet “Forest” er den lagt høyere enn noen gang og heller ikke denne gangen river han. Han går derimot over med god margin.
Bendik Hofseth bekrefter sin enorme allsidighet og sitt skyhøye nivå. Foto: Tore Sætre
Bendik Hofseth (59) har hatt og har ei karriere som går i bølger. Talentet og kvaliteten på det han har gitt oss har det aldri vært noen tvil om, men plutselig så har det blitt stille fra han. Når han så melder seg til tjeneste igjen, så tar det sjølsagt bare noen få omdreininger for å slå fast at han befinner seg på det nivået han har skjemt oss bort med. Slik er det også denne gangen – med ikke mindre enn to bevis på det.
Nå har han for sikkerhets skyld satt seg fore å lage en kvadrologi – hvis det er noe som heter det. I alle fall er det fire skiver på kort tid med fellesbetegnelsen “Forest”. Det hele begynte med “Trunks” som så dagens lys på seinsommeren 2020. Nå blir den fulgt opp av “Branches” og “Roots” og siste kapittel blir skrevet med “Leaves” som utgis til høsten.
“Branches” er kanskje Hofseths flotteste popalbum til dato. Det sier ikke reint lite. Han skriver altså så vakre og inderlige låter og tekster at det hjertet som ikke er i stand til å åpne seg for dem, må være ganske så kaldt. Denne gangen har Hofseth alliert seg med den engelske vokalisten Simon Daltrow, som blant annet har skrevet Grace Jones´ storschlager “Slave to the Rhythm”, og som har ei flott stemme som kler Hofseths univers perfekt.
Dette er ikke noe pophit-album – det er et gjennomført stykke herlig musikk bestående av åtte låter som utgjør en helhet der også vokalist Hofseth “gjester” på to spor og ellers bidrar med sin unike saksofontone, litt piano og programmering. Når så Sidiki Camara (perkusjon), Mats Eilertsen (bass), Helge Iberg (piano), Per Oddvar Johansen (trommer) og Eivind Aarset (gitar) tar seg av det de kan best på et empatisk vis, så kan dette faktisk vise seg seg å bli musikk som vil bli spilt i årevis i denne heimen i alle fall. Sett på “Moonshine”, avslutningssporet, så skjønner du hva jeg mener. Eller du vil aldri skjønne det.
“Roots” er ei annen side av komponisten og musikeren Hofseth, men som Jan Garbarek ordla seg en gang han blei spurt om å beskrive ei ny plate: det er akkurat det samme som før, men helt forskjellig.
Her hyller Hofseth mange av sine avdøde venner og helter som Paolo Vinaccia, Jon Christensen og Nana Vasconcelos samt Fela Kuti, Franz Schubert, John Coltrane, Lyle Mays, John Lennon og Johann Sebastian Bach
Hofseth har fått litt skrivehjelp av Aarset, men det er så avgjort bumerket til Hofseth som preger dette kapitlet også. Her synger kun Hofseth og gjør eller det samme som på “Branches” og med seg har han, i tillegg til Johansen og Aarset, den langt framskredne Engegårdkvartetten – vi snakker strykere som hører hjemme helt der oppe og som har skjønt Hofseths intensjoner til fulle.
Er det pop eller er det jazz eller det klassisk musikk? Jeg har faktisk ikke noe godt svar på det og dessuten så er jeg ikke så veldig opptatt av det heller. “Roots” faller, som alt Hofseth skaper, inn under kategorien god musikk og det holder lenge for meg.
Bendik Hofseth er og har ei unik stemme både som komponist og utøver. Her kan vi bare bukke og takke for to nye fantastiske prov på det.
Vokalisten, låtsnekreren og psykologen Tobias Gustum Lindstad er ei ny stemme for meg. Sammen med ypperlige reisevenner forteller han meg kjapt at han har noe unikt å melde.
Tobias Gustum Lindstad i sentrum for sin strålende kohort.
Tobias Gustum Lindstad har rukket å komme opp mot slutten av 40-åra før han gi lyd fra seg for et større publikum. Han har med andre ord ikke forhasta seg, men der i mot brukt tida svært godt. Etter at trombonisten Lindstad gikk på den jazzmusikalske førskolen, også kjent som Sund Folkehøgskole, og seinere tok timer hos Øyvind Brække og studerte musikk et par år på universitetet i Oslo, så tok “fornuften” over og Gustum Lindstad utdanna seg til psykolog.
Heldigvis blei ikke ufornuften glemt på noe vis og Gustum Lindstads fascinasjon for alle typer musikk, strålende beskrevet i et informativt teksthefte – slikt finnes ikke på Spotify og tilliggende herligheter – har blitt holdt vedlike hele tida og endelig, via en del omveier, har musikken kommet opp til overflata.
Det at en musiker, komponist og vokalist åpner sitt debutalbum med en hyllest av/til den ikoniske canadiske/engelske trompeteren Kenny Wheeler, som gikk bort i 2014, mer enn pirrer min nysgjerrighet. Gustum Lindstad har skrevet vakre, melodiske og intrikate låter som byr det framifrå laget bestående av nevnte Brække – Gustum Lindstad har overlatt alt trombone-ansvar til sin læremester -, Adrian Myhr på bass, Mathilde Groos Viddal på ymse klarinetter og sopransaksofon, Andreas Wildhagen på trommer og Jacob Young på gitar pluss enkelte bidrag fra Håvard Enge på piano, Gunnar Halle på trompet og Børge-Are Halvorsen på fløyter, på flotte utfordringer og fine åpninger til solistiske bidrag.
Vokalisten Gustum Lindstad får vi møte på tre av låtene og med sin mørke og inderlige stemme formidler han to egne tekster og en av den walisiske poeten R.S. Thomas. Flott og ekte og noe jeg gjerne vil høre mye mer av i tida som kommer. Tematisk handler det grovt sett om å få muligheten til å leve livet på egne premisser – at alle skal få muligheten til å realisere sitt potensial og om relasjoner, inkludert med seg sjøl.
“Kismet”, navnet på en katt som døde fra Gustum Lindstad for mange år siden, er en mer enn lovende debut fra Tobias Gustum Lindstad og hans univers. Han bør definitivt ikke vente nesten 50 år til neste møte.
