Den amerikanske bassisten Marc Johnson satte seg fast i min bevissthet da jeg hørte han med Bill Evans i Molde noen uker før ikonet gikk bort. Siden har Johnson stadig bekrefta sitt mesterskap – igjen og igjen.
Marc Johnson – en strålende bassist – også på egen hånd.
Marc Johnson var kun 24 år gammel da han blei en del av Bill Evans´ siste trio. I august 1980 gjesta trioen Molde og noen uker seinere la Evans ned sin siste akkord. Johnson, som sendte brev til Evans med forespørsel om å få prøvespille for mesteren, hadde fått sitt store ønske oppfylt sjøl om det bare blei med et par år.
Seinere har Johnson vist oss sine framifrå kvaliteter med band som Bass Desires med Peter Erskine, Bill Frisell og John Scofield og sammen med sin kone, den meget dyktige pianisten Eliane Elias. Nå møter han oss som solo-bassist og det kommer ikke som noen bombe at han fikser den rolla også på et heftig vis.
Om det er den tidligere bassisten Manfred Eicher som har en forkjærlighet for dette formatet vites ikke, men det passer i alle fall utmerket inn i ECM-filosofien og katalogen. Johnson, som nå har blitt 68, tar oss med sin store, varme og mørke tone med på en ekskursjon som åpner med Eddie Harris´-klassikeren “Freedom jazz Dance”, følges med nok en klassiker, Miles´ “Nardis”, før Johnson-“hiten” “Sumurai Fly”, der Johnson spiller med og mot seg sjøl på et vakkert og finurlig vis ved hjelp av allehånde tekniske muligheter, og filmmusikken “Love Theme from Spartacus” er den siste før fire Johnson- låter avslutter ballet.
Johnson framstår som en utsøkt melodiker med et budskap. Han trenger ikke å dra frem alle triksa i boka for å imponere, sjøl om han åpenbart er i besittelse av en fantastisk teknikk. Marc Johnson vil fortelle oss historier med bassen og musikken sin og de er alle sammen flotte, varme og interessante.
D´Sound feirer 25 års jubileum på et vis som forteller at gnisten er til stede i fullt monn. Det skader ikke med gjester som Macy Gray heller.
D´Sound runder 25 i svært god stil.
Få om noen ante da D´Sound platedebuterte i 1997 med «Spice of Life» at det var starten på noe som skulle være like attraktivt også 25 år seinere. Men slik er det altså og med «25» gir rhythm and blues-gruppa fremfor noen her til lands oss album nummer ni.
Jonny Sjo har vært grunnfjellet hele veien, mens Ofstad har vært ute ei stund før han returnerte for noen år siden. For fem år siden takka også vokalisten Simone Eriksrud for seg og fortalte at hun la musikk-karriera på hylla. Heldigvis har hun tatt til «fornuft» og til stor begeistring for D´Sound tilhengere over hele verden er hun høyst overraskende tilbake på åpningssporet «Flashback». For å si det sånn: de tre opprinnelige D´Sound-erne har ikke glemt gamle groover og de låter fortsatt kanon sammen.
På denne jubileumsgave til fansen som varer i knapt en halvtime, har D´Sound også invitert med seg en rekke gjester og vi snakker om fra øverste hylle i flere tilfeller. Vokalisten Macy Gray, som hører hjemme helt der oppe i r´n´b-universet, gjester på et spor med sin særegne stemme og den særs groovy tangentisten Cory Henry, med solide gospel-røtter og som har besøkt Moldejazz flere ganger, senker ikke groove-nivået i noen særlig grad heller.
Gjestene sørger for solid krydder hele veien, men det er likevel radarparet Ofstad og Sjo med solid assistanse av Stein Austrud på tangenter og Bernt Rune Stray på gitar som er urbasen og som er den viktigste ingrediensen i D´Sounds unike univers. Det er et univers som er like livsfriskt som det var for 25 år siden og D´Sound imponerer nåde musikalsk og med med gnisten og livsbejaenheten de har beholdt hele veien.
Oscar Peterson og Niels-Henning Ørsted Pedersen spilte veldig viktige roller i både dansk og internasjonalt jazzliv. Denne hyllesten fra pianisten Søren Kristiansen og bassisten Thomas Fonnesbæk er nok en bekreftelse på det.
Søren Kristiansen og Thomas Fonnesbæk i aksjon på JazzCup i København. Foto: Ole Mathiasen
Samspillet mellom to av jazzens virkelig store skikkelser, OP og NHØP, både med og uten gitar og trommer, var av det magiske slaget gjennom flere tiår. Begge har gått ut av tida for lenge siden, men du verden for ei arv de etterlot seg. Det de bedrev var både virtuost, smakfullt og så “jazz” som vel tenkelig. Den strålende pianisten Søren Kristiansen, som jeg kjenner lite til fra før, men som imponerer voldsomt fra første takt, og “sønnen” til NHØP, Thomas Fonnesbæk, som jeg seinest hørte under Copenhagen Jazz Festival i fjor på duo med en annen pianist i superklassen, italienske Enrico Pieranunzi, har brukt nedstenginga til blant annet å lære seg duoarrangementene til sine forbilder. Det skal vi være veldig glade for.
Søren Kristiansen fra en annen side – også det en god side.
I løpet av 52.28 gir de oss låter som “Soft Winds”, “On the Trail”, “There Is No Greater Love” og Peterson-klassikere som “Nigerian Marketplace”, “Love Ballade” og “Hymn to Freedom” og “On Danish Shore” som OP og the man with the never ending name, NHØP, unnfanga sammen.
Kristiansen og Fonnesbæk behandler stoffet med den aller største respekt, men i ånden til OP og NHØP så tar deg seg sjølsagt friheter slik at deres personlige bumerker er lette å finne. Dessuten ville det ha vært totalt umulige å etterlikne mesterne, men la seg inspirere av dem er sjølsagt lov og vel så det.
Musikken, som har fått undertittelen “Plays the Music of OP & NHØP”, er frisk, livsbejaende, usedvanlig hardtswingende og virtuos. Det er enkelt og greit musikk og tolkninger egna til å fremme sinnets helse.
Søren Kristiansen & Thomas Fonnesbæk «The Touch» Storyville Records/MusikkLosen
Dieter Ilg er en tysk bassist som mutters aleine hyller både favoritter, kjente og kjære – og jorda også for sikkerhets skyld. Det gjør han på en varm og inderlig måte.
Dieter Ilg og hans bass – holder lenge det. Foto: Stefan Brending
Til tross for at Ilg (60) har jobba med folk som Randy Brecker, Dave Liebman, Trilok Gurtu, Nils Landgren og vår egen Rebekka Bakken, så kjenner vi ikke veldig godt til han her hjemme. Det er det definitivt mulig å få gjort noe med nå.
To oktoberdager i 2020 gikk nemlig Ilg i studio alene med sin bass og sikkert masse ideer, men ingen forhåndsbestemte låter. Alt skulle skje der og da og det gjordet da også.
Med en stor og flott sound forteller han oss med sin briljante teknikk og sin tilstedeværende personlighet at han er en av dem som kan holde på vår interesse gjennom en solo bassutflukt.
Han har kokt det hele ned til tolv relativt korte “låter” med stor variasjon som aldri varer i mer enn 4.44 – han sier det som skal sies og så takker han for seg.
Noen er i etterkant tilegna helter som Bach, Nat Adderley, frijazz-bassisten Peter Kowald, Mingus, Beethoven og en av hans tidligere kolleger, den avdøde amerikanske saksofonisten Charlie Mariano. Andre igjen mer “større” saker som jorda, friheten og Ilgs mor.
Musikken er engasjerende, melodisk, fri og søkende. Den forteller oss om en tydelig og frihetselskende personlighet som både tør og kan å gå sine egne veier.
Dieter Ilg er en mann det er vel verdt å tilbringe kvalitetstid sammen med.
Musikk som sprer varme og som samtidig har det i seg at den bryter ned grenser har kort vei til mitt hjerte. Den serbisk-norske trekkspilleren Jovan Pavlovic, hans musikk og hans musikalske venner hører hjemme der.
Jovan Pavlovic Trio og Ahmad Al Khatib gir oss noe godt og varmt.
Jovan Pavlovic (46) var knapt 20 år da han måtte flykte fra krigen på Balkan. Heldigvis for oss blei Trondheim og Norge hans neste stoppested og i årevis har den fremragende trekkspilleren bidradd i en rekke konstellasjoner og sjangre. For rundt fem år siden kom debutplata med trioen hans – tatt opp live rundt om i Norge.
Nå er han og trioen tilbake med oppfølgeren. Trioen er den samme som sist med Helge Andreas Norbakken på perkusjon og Gjermund Silset på bass. I tillegg har de invitert med seg den palestinske oudisten Ahmed Al Khatib og med et repertoar der Pavlovic har skrevet fem av låtene, Al Khatib to og Silset en, blir vi invitert med på ei musikalsk reise ganske så langt og forfriskende utenom det vanlige.
Sjølsagt så er Pavlovic sine balkanske gener tydelig tilstede og at Al Khatib kommer fra Palestina skinner også gjennom. Like tydelig er det ikke at Silset kommer fra Batnfjorden i låta hans, men fin er er den uansett.
Det er en slags herlig feeling som minner om å samle seg rundt leirbålet i denne folkemusikk-jazzaktige symbiosen der strålende musikanter fra forskjellige kulturer møtes og snakker sammen uten plagsomme grenser av noe slag. Det swinger og groover og man kjenner at smilene sitter løst.
Musikken og musikerne i “Bonfire” gir oss noe av det viktigste musikk kan gi oss: møter som gir håp og tro på at fremtida kan være lys uansett.
Jovan Pavlovic Trio feat. Ahmad Al Khatib «Bonfire» OK World/Musikkoperatørene
Eldbjørg Raknes har etter hvert ei omfattende karriere bak seg – og foran seg. Denne tilstandsrapporten forteller oss at hun er på et spennende sted nå – også.
Eldbjørg Raknes greier seg veldig godt aleine.
Det er ingen overraskelse at låtskriver, vokalist, tangentist, elektroniker, samplist, perkusjonist, pedagog og professor Eldbjørg Raknes (51) har og er ei helt spesiell stemme – på alle slags vis. Akkurat derfor er det like spennende hver gang å sjekke ut hvor hun vil møte oss.
På hennes seineste soloutgivelse “Dog Days” er det Raknes i de fleste av de allerede nevnte kapasitetene som melder seg til tjeneste. Nok en gang møter hun opp mutters aleine, men ved hjelp av allehånde tekniske/studio-hjelpemidler høres hun ofte ut som et fullt band.
Raknes er en framifrå improvisator. Samtidig framstår hun gjennom sine låter som en slags avansert singer/songwriter. Når hun på cd-omslaget spesielt takker Sidsel Endresen for mye så gir det mening – uttrykket er et helt annerledes enn Endresens anno nå, men estetikken har svært mye til felles.
Raknes har tenkt gode tanker. Alle tekstene er på engelsk og de finnes i tekstheftet. Hun formidler dem på et vis som gjør at sansene skjerpes slik at man ikke skal gå glipp av verken verbale eller musikalske detaljer.
Eldbjørg Raknes har enkelt og greit skapt sitt eget musikalske univers. Hun har med andre ord kommet svært langt.
Den svenske kvartetten Sol Sol bringer oss godt påfyll mens snøen laver ned.
Sol Sol er et band med noe særdeles friskt på menyen. Foto: Micke Keysendal
Hva gjør man når en pandemi rammer alt og alle? De fire i Sol Sol svarer som følger: man skriver musikk og spiller den inn. Enkel oppskrift? For så vidt, men det er jo en stor fordel at det er bra da. I dette tilfellet er det faktisk veldig bra.
Sol Sol er befolka av tenor- og sopransaksofonisten Elin Forkelid, som mange kanskje vil huske som Elin Larsson, gitaristen David Stackenäs – de to har skrevet all musikken, men hver for seg – bassisten Mauritz Agnas og trommeslageren Anna Lund. Til sammen minner det mistenkelig om et svensk a-lag og slik låter det også.
Hvor henter man inspirasjonen til musikk i slike tider? Jo, man leser spennende romaner, ref “Canada” og Bulgakov, man ser på tv-serier – tredje sesong av Twin Peaks for eksempel og resultatet kan altså bli et “pandemi-album”.
De to komponistene og hele kvartetten har benytta tida svært godt. De gir oss et melodisk og vakkert, men samtidig åpent og søkende visittkort der både det kollektive og ikke minst det solistiske virkelig frister til et post-pandemisk møte i det virkelige liv.
Forkelid er ei sterk og svært personlig stemme og Stackenäs som vi har møtt her hjemme i mange ganske så frie settinger, her viser meg i alle fall ei ny og flott melodisk utgave av seg sjøl. Noe forteller meg at Stackenäs har hørt et kvarter eller to på Bill Frisell og det gjør da ingen verdens ting!
Sol Sol er et nytt bekjentskap for meg – et usedvanlig behagelig og spennende sådan. Anbefales både under og etter pandemien.
